Rød 8. mars: Heder og ære til Esther Bergerud
Av en bidragsyter til Tjen Folket Media.
I anledning 8. mars publiserer vi korte artikler om kvinnelige kommunistiske ledere. Selv om disse har hatt svært forskjellig betydning, har de to ting til felles: (1) De sto i fronten i kampen for revolusjonen og mot revisjonismen på avgjørende tidspunkt for den kommunistiske bevegelsen. (2) De viste at de var villige til å ofre alt i tjeneste for kommunistpartiet og folket.
Når kommunister markerer 8. mars, markerer vi den røde kvinnebevegelsen og vi reiser spørsmålet om å skape kvinnelig kommunistisk lederskap. I den ånden bærer vi med oss våre kvinnelige martyrer og forbilder. Fremragende døtre av vår klasse og kjempende krigere for den kommunistiske bevegelsen. De lever i vår kamp, og de er med oss på 8. mars. Tjen Folket Media oppfordrer til deltagelse på Rød 8. Mars i Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansand.
Esther Bergerud
Esther Bergerud var sentralstyremedlem i “Norges Kommunistiske Parti”. Hun ble suspendert og deretter ekskludert fra partiet i 1970, fordi hun var en av de fremste lederne for en revolusjonær venstreopposisjon.
Hun angrep den revisjonistiske ledelsen til Reidar T. Larsen. Hun var leder for det norske vennskapssambandet med Folkerepublikken Kina. Hun dreiv partiets bokhandel i Oslo, som solgte Mao Zedongs verker, tidsskrifter fra Kina og dokumenter fra marxist-leninistene i andre land. Hun var en del av Østkanten NKP, det største lokallaget av NKP i Oslo, som sluttet opp om hennes kamp for en revolusjonær og rød linje i partiet.
Esther Bergerud var den eneste kvinnen i sentralstyret av NKP da hun ble suspendert. Og hun beskrev flertallet av de som var igjen i partiledelsen som trette gamle menn som mest av alt ønsket seg fred og ro. Og hun avslørte revisjonistlederen Larsens skitne metoder, og hans tendens til voldsom utskjelling av de som gikk mot han.
Hun var en veteran i partiet, en som hadde dedikert seg til det og til klassekampen. Og hun tok et tindrende klart standpunkt mot revisjonismen i “NKP” og i Sovjetunionen, for marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Gjennom bokhandelen bidro hun til å spre Mao Zedongs skrifter til revolusjonær ungdom, og bidro slik til å så noen av frøene som skulle vokse til å bli den store marxist-leninistiske bevegelsen som på midten av 1970-tallet talte mange tusen aktivister i Norge.
Da den røde linjen i “NKP” organiserte seg, var det først rundt tidsskriftet Røde Fane. Esther Bergerud var ansvarlig redaktør for det første nummeret av dette. Etter at nesten tretti NKP-medlemmer ble ekskludert i 1970, dannet de Marxist-Leninistisk Front i NKP, og Esther Bergerud var en av lederne for denne.
Å gå mot sine gamle partikamerater, å stå mot som en eller to, alene mot resten av en forsamling man er en del av, krever et visst mot. Å stille seg aktivt i spissen for et brudd med revisjonismen, betyr å stille seg åpen for angrep derfra. Og det å tenke nytt, å stille klassen og den internasjonale bevegelsen foran egne snevre interesser, er akkurat det idealet som kommunister bør strebe etter. Slik var Esther Bergerud nettopp i denne brytningstiden for den kommunistiske bevegelsen, en sann kommunistisk leder.
Sitater av Esther Bergerud:
“Hovedoppgaven for vårt parti er å skape en enhetlig front på et klassekampgrunnlag, rettet mot monopolkapitalens framstøt i Norge, med det perspektiv å styrte den borgerlige klassestat og å opprette arbeiderklassens egen stat — dvs. proletariatets diktatur.“
“Revisjonismen har sin kilde i borgerlig tenkning, og mellom den borgerlige og proletære tenkning finnes det ingen mellomting, sier Lenin. Nar den proletære tenkning går ut av partiet, kommer den borgerlige tenkning inn.”
“Sentralstyret. som for øvrig nå består utelukkende av det såkalt sterke kjønn, er i hovedsak sammensatt av eldre, trette menn som ikke orker så meget kamp — som ser freden og roen som det eneste gode, eller for å si det med en omskrivning av Bjørnson: Fred er det beste, ei at man floget vil! (…) de fleste velger den minste motstands vei: holder kjeft, eller hvis de føler seg tvunget jatter intetsigende med. Det totale fravær av kamprnot, kampånd og revolusjonær årvakenhet i sentralstyrets flertall, gir revisjonistene frie hender til å turnere partiet som de ønsker: i en stadig mer borgerlig retning!”
“Enkelte partikamerater hevder så at MLFs medlemmer er årsaken til ufreden og uroen i partiet. Men dersom disse med dette mener at bevisste kommunister skulle praktisere den samme »fred» som »fredens menn» i sentralstyret, nemlig: lukke øynene for borgerskapets overtagelse av vårt parti, da kan svaret bare være at den slags fred kan kommunister ikke være med på. Det betyr gravens fred for det kommunistiske parti.”
Les mer her: