Sosialdemokrati, velferdsstat og nyliberalisme
Av Ragnar V. Røed
I etterkrigstidens Norge ble sosialdemokratiske DNA borgerskapets soleklart foretrukne parti. Det ble kjerna i den borgerlige regjeringsformen – som i nabolandene Sverige og Danmark. Politikken de førte ble ensbetydende med sosialdemokrati; økt offentlig velferd og aktiv statlig deltagelse i næringsliv. Men dette var ikke noe særegent sosialdemokratisk. Alle borgerlige parti i vesten førte samme politikk. I grove trekk var alle stortingspartier forent om ”velferdsstaten”. Uenighetene gjaldt nyanser, for i den sterke veksten i kapitalismen etter krigen var det rom og behov for vekst i offentlig sektor.
Den såkalte velferdsstaten hadde sine paralleller i de fleste europeiske land, og var ikke bare mulig for kapitalistene – den var ønskelig. Den la til rette for rask økning av arbeidskraftas produktivitet. Full sysselsetting og høyere utdanning av arbeidsfolk, la til rette for flere spesialister og økt produktivitet. Det gikk hånd i hånd med økte behov i industrien og mindre behov i landbruket – og med mer avansert teknologi.
Også frykten for revolusjon og Sovjetunionen lå som en skygge over borgerskapet i Europa. Sosialismen var en reell trussel, og enormt populær, og motiverte også til økt velferd for å holde folk i ro. Kapitalistene i etterkrigstida var jevnt over ikke dummere enn den britiske kapitalisten som i 1900 sa at uten å få del i utbyttet fra britisk imperialisme, ville proletarene i London gjøre opprør. Enten bevisst eller ubevisst, spilte kommunistfrykten inn på viljen til gi folk velferd.
Men på 70-tallet snudde trendene. Den store veksten etter krigen var over, og krisa i kapitalismen slo inn tyngre enn på tretti år. Dyp økonomisk krise og økt arbeidsløshet kom sammen med Vietnamkrigen, andre kolonikriger, ungdomsopprør – og like etter bruddet mellom moderne revisjonister og revolusjonære (mellom Sovjet og Kina). Men etter et stormfullt 70-tall kom tilbakeslaget med enda dypere krise, kutt i velferd og privatisering.
Som 50-tallets ”velferdsstat” var tverrpolitisk – var og er nyliberalismen både for sosialdemokrater, liberale og konservative. Sjøl fascister følger disse konjunkturene – hitleristene ville ha en aktiv sosialstat, som ”alle” andre borgerlige parti, mens 70-tallets Pinochet i Chile avregulerte markedet og satte i gang nyliberal sjokkterapi mot folket.
Den politikken Reagan førte i USA og Tchatcher førte i England – ble i hovedsak ført i Norge av Gro Harlem Bruntland og Arbeiderpartiet, om enn i noe mer moderat innpakning. Som petroleumsøkonomi og et land med lav befolkning og mye naturresurser, var ikke behovet for liberalisering like stort her. Men Stortinget avregulerte boligmarkedet og innførte New Public Management i det offentlige og børsnoterte offentlige selskaper. En sosialdemokrat sa en gang at sosialdemokrati er den politikken Arbeiderpartiet til enhver tid fører. Så sant som det er sagt. Borgerlige regjeringer lar ikke sin politikk bestemmes av noe annet enn kapitalismens behov og interessene til borgerskapet eller sjikt innenfor dette.
Regjeringens politikk bestemmes til syvende og sist av borgerskapets klasseinteresser og lovene for utviklinga i den kapitalistiske produksjonen. Nyanseforskjellene og uenighetene er stort sett uttrykk for interessemotsigelsene internt mellom kapitalistene, samt forskjellige behov og syn på taktiske allianser og allmisser til massene. Rammen for det hele er den politiske økonomien i kapitalismen. Krisetider må føre til krisepolitikk. Lavere vekst må føre til kutt. Politikerne har mindre innvirkning på konjunkturene i kapitalismen, enn de har på været. Dette er hovedårsaken til at reformismen alltid mislykkes, fra massenes standpunkt. Reformistene kan bare ”lykkes” i velstand og framgang, men ikke mer enn andre parti. Og stilt overfor krisa vil de tvinges til, eller oftest velge helt frivillig, å kutte offentlige utgifter og velte byrdene over på arbeidsfolk. Om de bevarer velferden, vil den uansett svekkes av konjunkturene i økonomien. For eksempel vil jo skatteinntektene, som finansierer offentlig velferd, gå ned i nedgangstider enten sosialdemokratene vil eller ei…
Kapitalistiske regjeringer kan ikke vedta seg ut av kapitalismens lover. De gjelder så lenge kapitalismen rår. Og den rår til proletariatet avskaffer den med revolusjonær krig. Alt annet enn politisk makt til proletariatet og dets parti er blindveier, bortforklaringer, skuespill og utsettelser av det som må gjøres, om vi skal sikre varig velferd for alle.
Eksempler på nyliberale reformer administrert og/eller igangsatt av Arbeiderparti-regjeringer:
Markedstilpasning av kraftsektoren i 1990 (delvis under Brundtlands tredje regjering)
Skattereformen av 1992 (under Brundtlands tredje regjering)
EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 (under Brundtlands tredje regjering)
Delprivatiseringen av Statoil (under Stoltenbergs første regjering)
Delprivatiseringen av Telenor (under Stoltenbergs første regjering)
Helseforetakreformen, markedstilpasning av helsevesenet (under Stoltenbergs første regjering)
Pensjonsreformen med kutt i framtidige pensjonsordninger (under Stoltenbergs første regjering)
Mer bakgrunn:
Klassebevissthet på norsk
En av grunnene til at vi ikke har fått noen Margaret Thatcher i Norge, er at Gro Harlem Brundtland liberaliserte og deregulerte.