1

Et innlegg om folkekrig

Av en tidligere AKPer.

Dette innlegget er basert på en diskusjon jeg hadde for en stund siden med et medlem av Rødt, der vi blant annet diskuterte folkekrig og maoisme. Vedkommende mente at hele diskusjonen om folkekrig føltes litt som da man blant teologene i den katolske kirka diskuterte hvor mange engler som fikk plass på et knappenålshode.

I AKP [Arbeidernes Kommunistparti] føltes revolusjonsstrategi som teologi. Dette er nok typisk innafor vestlig ML-bevegelse og en rekke liknende vestlige bevegelser. Det er så langt mellom teori og praksis, at diskusjoner om teori blir som en diskusjon om “engler på knappenålshoder”.

Å diskutere syndikalismens generalstreik versus ML-sk sovjeter og bolsjevikparti blir fullstendig virkelighetsfjernt når ingen av gruppene er i nærheten av noe som likner i praksis.

Det har også vært typisk at den reformistiske arbeiderbevegelsen har hatt en “ortodoks” marxistisk fløy av typen Kautsky. Eller SVs Knut Kjeldstadli og Hans Ebbing – eller folk som er til forveksling lik disse; de gamle AKPerne i partiet Rødt.

Dette er folk som i teorien er ekstremt revolusjonære, men så er det så langt fra teorien til praksisen at disse blir helt frikopla fra hverandre. Man kan i praksis være totalt reformist – selv om man i teorien er for væpna revolusjon og proletariatets diktatur. Man kan være for den automatiserte “rom-kommunismen”, samtidig som det man driver med her og nå kun er å operere reformistisk innenfor kapitalismens snevre politiske rammer.

Dette har jeg ikke funnet ut sjøl. Mao Zedong beskriver sånn tenkning, og jeg syns det er skrikende “sånn er det” med Kpml, AKP osv. For alle oss som har tråkka rundt der lenge, så har revolusjon vært en sånn øvelse, altså en teologisk/abstrakt diskusjon.

Sånn har det vært, men sånn trenger det ikke være. Den proletariske militærteorien, folkekrigen, er et rammeverk som gjør det mye lettere å knytte teori og praksis sammen. Eller sagt enda tydeligere; det er helt fullstendig nødvendig for å kunne gjøre revolusjon i praksis, og ikke bare diskutere det abstrakt eller som fjern historie.