Av et tidligere Rødt-medlem.
TFM har fått dette innlegget sendt til oss.
I debattinnlegget som ble publisert 28.november [av Tjen Folket Media] under tittelen «Et innlegg om folkekrig», belyses det noen særdeles viktige og underkommuniserte poeng.
Forfatteren forteller hvordan ulike deler av den såkalte «venstresiden» gjerne snakker om revolusjonær teori, men sjelden selv praktiserer den. Dette er et svært underkommunisert tema. Forhåpentligvis vil denne lille kommentaren kunne bidra med å sette større søkelys på akkurat denne fraværende debatten på venstresiden.
Sier èn ting – gjør noe annet
Det er vanskelig for unge revolusjonære å orientere seg i et politisk klima hvor diverse ulike mindre (tilsynelatende radikale) grupper, samt enkeltpersoner i større grupperinger som Rødt og SV, snakker som om de ønsker en revolusjon så raskt som mulig, men ikke ser ut til å jobbe for dette i praksis. Er ikke det underlig?
Teori vs. Praksis?
Det er et sosialt fenomen som i sosiologiske termer kalles for «kognitiv dissonans». Kognitiv dissonans betyr at det er en uoverenstemmelse mellom meningene man har og det man praktiserer, eller måten man jobber på. Et ofte brukt eksempel på kognitiv dissonans er at man vet det er helsefarlig å røyke, men man gjør det allikevel. Et annet eksempel er nettopp det som er temaet for denne kommentaren: man vet at arbeiderklassen trenger en revolusjon for å kunne overta makten i samfunnet, men verken måten man jobber på, eller målet med hvordan man jobber, tilsier at man arbeider for en revolusjon, men snarere for mer reformisme. Det er en kognitiv dissonans mellom holdning/kunnskap og praksisen. Er det noe enhver revolusjonær vet er det at praksis og teori, som igjen bygger på erfaring, må gå hånd i hånd.
Lær av erfaringen
Når i historien har det noen gang skjedd en revolusjon ved å jobbe hovedsakelig parlamentarisk? Mange på den såkalt «radikale venstresiden» forteller om Venezuela og Bolivia som viktige fyrtårn. Andre henviser til Norge under Gerhardsen. Problemet med å bruke disse landene som eksempler er at ingen av dem er, eller har vært, sosialistiske. Sosialdemokratiske, ja – sosialistiske, nei. Sosialdemokratisk politikk kan man få gjennomslag for ved parlamentarisk arbeid. Sosialistisk politikk kan man ikke få gjennomslag for før man har innført proletariatets diktatur – og for å innføre proletariatets diktatur er man avhengig av å gjøre en væpna revolusjon.
Dobbeltmoral
I praksis blir ambivalensen vi møter blant deler på den såkalte «radikale venstresiden», som en form for «ubevisst dobbeltmoral». Man sier èn ting, men gjør noe annet. Når man konfronterer disse med hvorfor arbeidet deres utelukkende begrenser seg til rent reformistisk arbeid, får man som regel en intellektualisert forklaring på hvorfor det er nødvendig fremfor å jobbe direkte for en revolusjon.
Opplys massene om de historiske erfaringene
Spørsmålet gjenstår: Hvordan kan man så bidra med å poengtere det logiske bruddet blant reformister på venstresiden som regner seg selv som «radikale», eller til og med for «kommunister»? Sett fingeren på, og poengter den ikke-logiske slutningen som blir tatt ved avvisningen av folkekrig som metode for å oppnå proletariatets diktatur. Poengter at ingen land tidligere har oppnådd arbeiderstyre gjennom parlamentarisk arbeid, og at alle de vellykkede revolusjonene i historien som har funnet sted har skjedd ved væpna revolusjon.
Lær av erfaringene og stå på arbeiderklassens side!
For revolusjon!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.