1

Klassekampens historie i bilder: Imperialisme – krigens og revolusjonens æra

Kapittel 8 i TFMs artikkelserie Klassekampens historie i bilder.


Ved begynnelsen av det 20. århundre hadde kapitalismen delt opp hele verden, og monopolkapitalen hadde begynt å gjøre seg gjeldende. En håndfull imperialistiske nasjoner dominerer de undertrykte nasjonene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. I de undertrykte (halv-) føydale og (halv-) koloniserte landene tar de moderne komprador- og byråkratstatene form. Og i de imperialistiske landene, med deres stadig mer velfødte småborgerskap og arbeideraristokrati, begynner den sakte transformasjonen av de gamle demokratiske borgerstatene til mer og mer korporativistiske og åpent borgerlig-diktatoriske stater. Etter flere tiår med tung politisk represjon og relativ fred mellom herskerne, begynner den skjøre enheten mellom imperialistmaktene å slå stadig dypere sprekker og utvikler seg flere og flere steder til rene aggresjonskriger. Først i form av begrensede og hovedsakelig regionale kriger, som under den spansk-amerikanske krigen i 1898 og den russisk-japanske krigen i 1904-1905, etterhvert i form av verdensomspennende totalkrig, som under første og andre verdenskrig.

De fargelagte områdene viser de europeiske statenes kontroll i Afrika i henholdsvis 1879 og 1914.

Menneskeheten trer med dette inn i imperialismens epoke, kapitalismens høyeste og siste stadium. En epoke preget av allmenn militarisering, krise, plyndringskrig og reaksjon, hvor de imperialistiske landene mobiliserer deres høytutviklede statsapparater og hærstyrker for å terrorisere verdens folk og for å slakte andre lands soldater i konkurransen om å gjenoppdele verden. Men det er også den proletariske verdensrevolusjonens æra, en æra preget av stadig mer akutt og skjerpet klassekamp, hvor større og større deler av verdens arbeidende masser vekkes politisk til live og reiser seg med våpen i hånd mot de imperialistiske utbytterne og undertrykkerne.

Marxisme, anti-marxisme og «rød» reaksjon

Den imperialistiske epoken utgjør ikke bare et hamskifte i den samfunnsmessige kampen mellom klassene, mellom det gamle og det nye, men også høynet kamp på tenkningens og ideologienes område. Som Lenin viste ble motsigelsene og hovedaspektet i den verdenspolitiske situasjonen med imperialismen endret, om enn mer relativt enn absolutt, og førte til en forskyvning av revolusjonens hovedtyngdepunkt fra Europa og Nord-Amerika til Asia, Latin-Amerika og Afrika. 1905-revolusjonen i Russland markerer i så måte et monumentalt vendepunkt i klassekampens historie. Ikke bare utdypet og ettertrykkeliggjorde den russiske erfaringen de marxistiske lærdommene fra Pariskommunen, på godt og ondt, men omfanget og den militante graden av erfaringene tvang den proletariske verdensrevolusjonen til politisk-militær bråmodning. Den fikk sin «generalprøve», som Lenin formulerte det.

Det er nettopp med erfaringene fra Russland at den vitenskapelige sosialismen, marxismen, gjør sitt definitive gjennombrudd i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Og dess mer marxismen og den militante arbeiderbevegelsen rykket fram, dess villere og mer paniske ble borgerstatenes og den borgerlige «opinionens» motangrep og forsøk på å forsvare den gamle ordenen. En kamp som i sin tur speilet seg også innad i arbeiderbevegelsen i form av høynet linjekamp mellom den proletære marxistiske linjen og den borgerlige liberalistiske linjen. Spesielt godt så man dette på 1907-kongressen til Den andre internasjonalen, både i spørsmål knyttet til militarisme, kolonialisme, kvinnekamp, migrasjon og andre brennende saker. Men først da verdenskrigen sto for døren fikk motsigelsene reell forløsning, da den liberale fraksjonen i Tysklands sosialdemokratiske parti, som på denne tiden utgjorde det største og mest ledende partiet i den proletære bevegelsen, 4. august 1914 gjorde helomvending i den tyske riksdagen og sluttet seg åpent til borgerskapet og den imperialistiske verdenskrigen. Den andre internasjonalen var følgelig steindød, og det reaksjonære infernoet en realitet.