Av en kommentator for Tjen Folket Media.
«Splittelsen er en bra ting for arbeiderklassen. Den betyr en seier for SUF og marxismen – leninismen, Mao Tsetungs tenkning.»
(Ungsosialisten nr. 2 – 1969)
Den 7.-9. februar i 1969 holdt Sosialistisk Folkeparti (SF) et landsmøte som førte til bruddet mellom partiet og ungdomsorganisasjonen SUF (Sosialistisk Ungdomsforbund). Ledelsen av SUF var marxist-leninistisk og erklærte at det trengtes et virkelig kommunistisk parti. SF var dannet av folk fra venstrefløyen i Arbeiderpartiet, særlig av NATO-motstandere derfra, og den dominerende ideologien var sosialdemokrati og slett ikke kommunisme.
Det er altså i år 51 år siden SF vedtok at unge sosialdemokrater kunne lage en ny ungdomsorganisasjon for SF, noe som førte til at SUF-delegater og flere andre marsjerte ut av landsmøtet samtidig som de sang Internasjonalen. De samlet seg etterpå for å fortsette arbeidet uten moderparti. På landsmøtet høsten samme år skiftet de navn til SUF (m-l) – for marxist-leninistene. De begynte arbeidet for å bygge et marxist-leninistisk kommunistparti.
Forløpet til landsmøtet var at en venstretendens hadde utviklet seg i SUF. Denne hadde tre hovedkilder:
1) Det såkalte “ungdomsopprøret” som bølget over særlig vestlige land, som en følge av skjerpet klassekamp og utdanningseksplosjonen som førte millioner av arbeiderbarn inn på universitetene. Den skjerpa kampen førte mange studenter inn i harde konfrontasjoner med for eksempel politi, og et framstående eksempel på kampene er mai 1968 i Frankrike, der ungdomsopprør fusjonerte med streiker og proletarisk klassekamp og endte i så militant kamp at staten slo knallhardt ned på opprøret med voldsom politivold og forbud av revolusjonære organisasjoner og aviser.
2) Den antiimperialistiske bevegelsen som særlig kretset rundt solidaritet med Vietnam og kampe mot USA-imperialismen.
3) Den store polemikken mellom Kina og Sovjet og den store proletariske kulturrevolusjonen fra 1966 og framover, revitaliseringen av en ny marxist-leninistisk kommunistisk verdensbevegelse der Mao Zedong ikke bare var formann for verdens fremste sosialistiske land men ble leder for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og verdensrevolusjonen.
Konkret var flere av de unge MLerne barn av intelektuelle NKPere, Arbeiderpartifolk eller tidligere medlemmer av disse partiene, og flere av dem hadde deltatt i motstandskampen mot Tyskland.
Venstretendensen i SUF bygde seg særlig opp i lokallaget Bryn/Hellerud SUF og i studentlaget på universitetet i Oslo. De fikk litteratur og inspirasjon fra eldre studenter som Jørgen Sandemose og Harald Berntsen og fra bokhandelen drevet av revolusjonære i NKP og særlig Ester Bergerud. Vennskapsforeningen mellom Norge og Kina, drevet av Ester Bergerud, Kjell Hovden og andre røde NKPere spilte også en rolle. Venstretendensen i SUF ble ført sammen med marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning.
De kom etterhvert også i kontakt med svenske KFML og dette ansporte til mer innsats. Den ideologiske lederen for venstresida i SUF var Tron Øgrim, som sto i spissen for å bygge opp Bryn-Hellerud SUF og å vinne ledelsen for hele ungdomsforbundet. Pål Steigan arbeidet tett med han og fra studentlaget allierte de seg etterhvert også med Sigurd Allern og Sverre Knutsen. Disse fire ble, sammen med en håndfull andre, den ledende kjerna i SUF og etterhvert ML-gruppene og partiet AKP(m-l). Flere av dem spilte en sentral rolle i bevegelsen helt fram til omtrent 1990.
Bruddet mellom SUF og SF var en forløper til stiftelsen av AKP (m-l), men det bærer også med seg noe av kilden til at partiet ble som det ble. Lederskapet i AKP (m-l) ble først oppfostra innenfor SF-bevegelsen, som igjen sprang direkte ut av Arbeiderpartiet. Inspirasjonen og den ideologiske veiledninga kom fra den røde fraksjonen i NKP, fra Mao Zedongs verker og fra KFML i Sverige (der lederskapet hadde bakgrunn fra det svenske revisjonistiske SKP), men deres politiske virke begynte innenfor sosialdemokratiets venstrefløy. Og allerede ved første mulighet søkte de enhet med disse ved valget i 1973.
Videre var lederskapet svært ungt og hadde lite praktisk-organisatorisk erfaring. De var riktignok svært aktive og gjorde enormt mye. Men det er tydelige trekk av småborgerlig-ungdommelig utålmodighet som preger utviklinga denne norske ML-bevegelsen.
Like fullt er SF-landsmøtet februar 1969 et interessant og viktig veiskille i den revolusjonære bevegelsens historie.
Sitat og historiske detaljer om landsmøtet fra:
Dag Seierstad, Bruddet mellom Sosialistisk Folkeparti og Sosialistisk Ungdomsforbund, Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1, 1984.
