Marker Nakba 15. mai og lær av Palestinas historie

Over hele verden markeres Nakba den 15. mai. Nakba betyr “katastrofen” på arabisk, og henviser til katastrofen som rammet det palestinske folket den 15. mai 1948, ved opprettelsen av den sionistiske statsdannelsen i det historiske Palestina. Dagen bør markeres i kampens ånd, og i fast overbevisning om at det palestinske folket vil seire og er nødt til å seire.

Det palestinske folket i kamp mot sioniststaten

Det palestinske folket har kjempet heltemodig siden 1948 for å frigjøre landet fra den sionistiske okkupasjonen. Den eneste årsaken til at den sionistiske staten har kunnet overleve, har vært massiv støtte fra USA-imperialismen hovedsakelig, samt Storbritannia og andre vestlige imperialister. 

Den sionistiske staten er en av verdens mest militariserte stater. Statsborgere må avtjene 2 års verneplikt og statsledere er som regel offiserer. Landet er Vest-Asias eneste atommakt og har 200 kjernefysiske våpen rettet mot Iran, ifølge Colin Powell – tidligere forsvarsminister i USA.

Israel er etablert på okkupert jord og har utvikla seg gjennom folkemord på det palestinske folket. Folkemord i ordets rette forstand, da de systematisk har drevet etnisk rensning, massakre, utsulting og ødeleggelse av kultur. Sionistene verden over anerkjenner ikke engang palestinerne som folk, men omtaler dem konsekvent bare som arabere.

Sionister bruker som argument at Palestina ikke var et selvstendig land før Israel ble oppretta – altså bruker de mot palestinerne at de før dette var kolonisert av Storbritannia, en provins i Det osmanske riket, underlagt mamelukkenes rike, korsfarere, persere, romere og babylonere. 

Dette er en ekstremt kolonial og sjåvinistisk innstilling, og man kan spørre om de bruker samme logikk mot de titalls nasjonalstatene som ble oppretta for første gang på 1940-, 50- og 60-tallet i Afrika og Asia, eller mot de relativt sett unge nasjonalstatene som ble oppretta i Europa på 1800-tallet.

I virkeligheten ble nasjonenes utvikling først fullendt i den kapitalistiske epoken. Nasjonsbygginga, i den grad den er fullført i forskjellige land, ble fullført først de siste par hundre åra. Forløperne er stammer, folkeslag, kulturer, språkgrupper, økonomiske fellesskap og så videre. Nasjoner er historisk oppståtte stabile fellesskap på grunnlag av felles språk, territorium, økonomisk liv, en psykisk egenart (uttrykt i felles kultur).

Stalin slår fast denne definisjonen av nasjonen, og han slår også fast at først med den oppstående kapitalismen, med ødeleggelsen av føydalismen, samles mennesker i nasjoner. Med andre ord var det ikke mulig å samle palestinerne i en nasjon før denne epoken, og det er også i denne epoken at andre nasjoner samles.

Den palestinske nasjonen, og dens selvråderett, utviklet seg først i kamp mot britene og dernest i kamp mot den sionistiske staten, men det er ren historieforfalskning å hevde at menneskene som historisk har befolket dette området og har røtter som er tusener av år gamle, “bare” er arabere.

Palestinas eldre historie

Palestina har i perioden fra 636 til 1948 vært underlagt en lang rekke styrer. Fra 630-tallet var området underlagt en serie med arabiske og islamske styresett, med korsfarertiden (1099–1291) som et unntak. Etter dette var området underlagt mamelukkene og deretter Det osmanske riket, før det ble britisk mandat (koloni) etter første verdenskrig.

Navnet Palestina kommer fra filistrene, en middelhavskultur som dominerte området fra omlag 1000 år før vår tidsregning, til området ble innlemmet i det nyassyriske riket med senter i Mesopotamia (vår tids Irak). Bibelen sier at israelerne innvandret etter dette, men regnes ikke som en historisk kilde av historikere. Spørsmålet om de israelske stammene, når de bosatte seg i området og hvor de kom fra, er omstridt blant ekspertene. Det ble etablert to israelske kongedømmer som etterhvert ble nedkjempet og overtatt av mesopotamiske riker.

Etter relativt kort tid ble nyassyrere og babylonere fordrevet av Perserriket, som overtok regionen. Etter perserne kom hellenerne og Alexander den store, og så egyptiske herskere. Men i noen århundrer var det sterk innflytelse fra gresk kultur. I perioder var deler av området selvstendig, men etterhvert ble hele området underlagt Romerriket. Det var en rekke jødiske opprør mot romerne i den perioden. Da kristendommen spredte seg i Romerriket styrket den seg også i denne regionen.

På 300-tallet ble Romerriket delt i to, i Øst og Vest, og Østromerriket, deriblant Palestina, lå under den østre hovedstaden Bysants (i dag Istanbul). I denne perioden ble majoriteten av befolkningen kristne og tiden var vanskelig for jødene, som minket i antall og innflytelse. Det kristne styresettet stengte etterhvert jøder ute fra Jerusalem.

På 600-tallet kjempet det bysantinske riket, Perserriket og det muslimske kalifatet om makta over området, og det muslimske riket vant til slutt. Med unntak av 200 år under de kristne korsfarerne fra Europa, regjerte forskjellige arabiske muslimske riker over regionen fram til 1500-tallet. På 1500-tallet ble de herskende mamelukkene, en krigerkaste av tidligere leiesoldater, nedkjempet av det Osmanske riket. Osmanerne hadde hovedsete og opprinnelse i det som i dag kalles Tyrkia.

Det osmanske (også kalt ottomanske) riket gikk inn på tysk og østerriksk-ungarsk side, særlig i kamp mot den gamle konkurrenten og store naboen Russland, og nederlaget i krigen førte til oppløsningen av riket. Seierherrene Storbritannia og Frankrike overtok store deler av det gamle osmanske riket, deriblant Palestina.

Jødeforfølgelse i Europa og sionisme

Fra 1200-tallet begynte en del jøder å forlate Europa for å dra til området. Det kristne og middelalderske Europa var et dårlig sted for de jødiske samfunnene. Mange steder opplevde de forfølgelse og diskriminering. Situasjonen var tydeligvis bedre under islamsk styre i Palestina. I 1492 ble alle jøder utvist fra Spania, noe som økte innvandringen av jøder til Palestina. I løpet av 1500-tallet etablerte det seg store samfunn i jødenes fire hellige byer i regionen og på 1600-tallet kom hele jødiske samfunn fra Øst-Europa. Den første store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah, begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Jøder ble med andre ord drevet på flukt fra det kristne Europa i flere århundrer før den nazistiske jødeutryddelsen.

Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen, en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Palestina. I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Jødestaten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen. Med andre ord vokste den sionistiske bevegelsen fram sammen med andre nasjonalistiske bevegelser i samme periode. Sionismen innebærer i likhet med mange andre borgerlig-nasjonale ideologier en grunnleggende rasistisk forestilling om en metafysisk rett til et landområde der andre mennesker bor.

I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour en erklæring, i form av et brev, som var positiv til at jøder opprettet et “nasjonalhjem” i Palestina. Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. 

Stormaktene og etableringen av den sionistiske staten

Ifølge den israelske avisen Haaretz var Storbritannias hovedmotivasjon for Balfour-erklæringen å minske motstanden blant amerikanere, hovedsakelig amerikanske jøder, mot at USA skulle gå inn i 1. verdenskrig på Storbritannias side. Brevet fra Balfour ble skrevet før Storbritannia hadde overtatt området fra Det osmanske riket, og som et taktisk ledd i stormaktenes krigføring.

Arabisk motstand mot sionistenes planer førte til Palestina-opprøret i 1920 og til dannelsen av militære organisasjoner som ble kimen til sionistiske terrorgrupper (Irgun og Stern). 

I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem». Med andre ord ble sionistenes planer sanksjonert av FN-forløperen, som var dominert av USA og Storbritannia.

På 1920- og 1930-tallet var området fullt av konflikt. Det kom flere bølger av jødisk innvandring, og jødiske væpna grupper kjempet for plass og makt, samtidig som arabiske palestinere gjorde motstand.

I 1947 trakk Storbritannia seg ut og FN vedtok en plan for å dele Palestina. De beste områdene skulle gå til den sionistiske staten og den dårligere halvdelen, delt i to geografisk av den sionistiske staten, skulle gå til et “selvstendig” Palestina. Dette ble verken akseptert av palestinerne eller av de arabiske nabolandene og 14. mai 1948 erklærte sionistene ensidig etableringen av sin stat. Deretter fulgte et år med krig, der sionistene og deres nye hær, IDF (Israeli Defence Forces) lyktes å nedkjempe de unge arabiske nabostatene og den lokale motstanden.

Ofte legges det stor vekt på at “lille” Israel vant en stor seier mot overmakten av hele den arabiske verden, men i realiteten mobiliserte Israel dobbelt så mange soldater som motstanderne og det er åpenbart hovedårsaken til seieren. Det anslås at ved begynnelsen av krigen sto i underkant av 30 000 sionistiske soldater mot i underkant av 15 000 motstandere og ved slutten var sidene vokst til 100 000 mot 50-60 000. Det må også nevnes at Egypt og andre motstandere av Israel hadde vært britiske kolonier fram til etter 2. verdenskrig. Det er tvilsomt at de hadde hatt muligheten til å bygge opp et effektivt militærvesen på et par år.

Palestinske flyktninger og Israels svakhet

Nærmere 1 million palestinere ble drevet på flukt av sionistene. De ble drevet fra sine hjem, fra sine landsbyer og sine eiendeler. I dag lever 4 millioner etterkommere av disse fortsatt som flyktninger. De lever i diaspora-samfunn i mange land, og særlig i store flyktningleire i Syria, Libanon og Jordan, samt på Gaza og i Vestbredden. 

Det anslås at det finnes 13 millioner palestinere i dag. Nærmere 5 millioner bor på Vestbredden og Gaza, nærmere 2 millioner er israelske annenrangs statsborgere. Ellers bor det svært mange palestinere i Jordan, Syria, Libanon, Saudi Arabia og Chile. I den sionistiske staten bor det rundt 9 millioner mennesker, hvorav 75% er registrert som jøder og 20% er registrert som arabere. Med andre ord er det signifikant flere palestinere i regionen enn jødiske israelere.

I tillegg er det flere minoriteter i Israel, og mange ortodokse jøder i Israel er motstandere av den sionistiske staten. Mange ortodokse jøder mener denne staten er en vederstyggelighet og i strid med deres religiøse overbevisning om at først når den jødiske Messias kommer vil den jødiske staten bli etablert.

Det er altså tydelig at den sionistiske staten ikke er sterk slik den forsøker å framstille seg. De stadige massakrene og overgrepene er et uttrykk for sionistenes svakhet og usikkerhet, ikke styrke. Og de kan ikke utrydde palestinerne. Under de hardeste forhold har det palestinske folket vokst, og deres alternativer blir stadig mindre ettersom sionistene annekterer større deler av palestinsk jord.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Den sionistiske økonomien

Den sionistiske økonomien ble i første omgang bygget opp av Forbundsstaten Tyskland (Vest-Tyskland) etter en avtale i 1952 der den sionistiske staten skulle få kompensasjonen for jødeforfølgelsene. Fortsatt er Tyskland det fjerde største importlandet for Israel, slik at den dag i dag tjener tysk imperialisme godt på å ha bygget opp den israelske økonomien. Over fjorten år overførte Vest-Tyskland tilsvarende 111 milliarder dollar til den sionistiske staten, og i 1956 utgjorde disse pengene hele 87,5% av Israels inntekter.

På 1950-tallet satte Israel også i gang kampanjer for å selge israelske obligasjoner hovedsakelig rettet mot jøder i Nord-Amerika. Salg av slike obligasjoner ble en enorm inntekt utover 1950-tallet. Etterhvert ble landet helt avhengig av direkte økonomisk bistand fra USA-imperialismen. Og ikke minst store militære bidrag derfra. Bistanden har blitt investert i industri og jordbruk, samt kraftverk, havner og infrastruktur.

En myte spredd av nazister og andre konspirasjonsteoretikere er at USA-imperialismen taper på forholdet til Israel. At Israel gjennom en jødisk lobby dominerer USA-imperialismens politikk. I virkeligheten er Israel den fasteste allierte av USA i en ekstremt ustabil region. Den sionistiske staten er som en gigantisk militærforlegning som gjennom verneplikt og store reservestyrker kan mønstre en svært stor hær med topp moderne utstyr – egenprodusert eller importert fra særlig USA og Tyskland. Israel er en fast alliert mot Iran, og har vært en viktig støtte for alle de store krigene USA har ført i Vest-Asia.

Økonomisk er USA den suverent viktigste handelspartneren i Israel. Nesten 30% av eksporten fra Israel går til USA. Og rundt 11% av importen til Israel er fra USA. Andre store handelspartnere er Storbritannia, Tyskland, Sveits, Kina og Hong Kong. De største leverandørene av våpen og våpensystemer til Israel er USA og Tyskland.

Den palestinske frigjøringskampen

Storbritannia invaderte områdene i Palestina i årene 1915 og 1916 i den 1. verdenskrigen, og overtok det fra Det osmanske riket. I 1922 ble deres herredømme godkjent av Folkeforbundet som “britisk mandatområde”. Folket i området gjorde opprør mot britene i 1920, 1929 og 1936-1939.

1920-opptøyene skjedde hovedsakelig i Jerusalem og rettet seg mot sionismen som styrket seg i regionen. Det samme gjentok seg i sterkere opptøyer i 1929. Opprøret i 1936-1939 kalles Det store opprøret og offisielt ble mer enn 5000 palestinere drept av britisk politi og militær, samt sionistiske paramilitære grupper. Dette var et opprør for Palestinsk selvstendighet og de markerte Palestina-dagen 16. mai 1936. Dette er et vesentlig poeng, da det viser at den palestinske motstandskampen begynte allerede før britene engang formelt hadde overtatt området som mandatområde. Hele tiden kjempet palestinerne mot de vestlige okkupantene, og mot den sionistiske planen om å fortrenge palestinerne til fordel for en sionistisk stat.

Opprøret i 1936 var hovedsakelig ledet av Den arabiske øverste komiteen, en samling av palestinske grupper og partier. De ble forbudt av britene i løpet av opprøret. Hundrevis av britiske tropper ble også drept, samt en del framstående britiske makthavere i området. Komiteen ble rekonstituert i 1945, men oppløst i 1948 da den ble irrelevant i en ny periode der nye organisasjoner ble etablert.

I boka The Israel–Palestine Conflict: One Hundred Years of War skriver James L. Gelvin at palestinsk nasjonalisme oppsto i mellomkrigstida og som en reaksjon mot sionismen. Han mener dette ikke gjør den palestinske nasjonalismen mindre legitim, da han mener all nasjonalisme oppstår i opposisjon mot noe “annet”, at all nasjonalisme er definert av hva den står imot. 

Han har et poeng, men mangler den marxistiske klarheten og forståelsen av at nasjonene først kan samles når den gamle føydale økonomien knuses. I føydale samfunn er økonomien hovedsakelig preget av privat produksjon for privat konsumpsjon – den enkelte bondefamilie eller det enkelte bondesamfunn er i stor grad sjølberga og i liten grad integrert i noen større økonomi. Dernest er økonomiene delt mellom godsherrer, adelsmenn, kirkesamfunn og en rekke sinnrike systemer for skatt og toll. Det er ikke rom for å utvikle nasjonale fellesskap i den føydale epoken, og statsdannelsene var aldri “nasjonale”, men alltid knytta til fyrster, konger, dynastier og rene erobringer.

De føydale statsdannelsene overlevde i Europa helt til 1900-tallet, og i store deler av verden hersker fortsatt semi-føydale forhold og de nasjonale revolusjonene er enda ikke fullbyrdet, på grunn av imperialismen. Slik sett er ikke palestinernes kamp i essens noe annerledes enn andre nasjonale frigjøringskamper. Sionistene i vesten “krever” at Palestina må ha eksistert som stat før, for å kunne oppstå som stat. Det er et absurd krav, som de selvsagt ikke stiller overfor noen andre. Det er for eksempel ikke slik at det har eksistert noen sionistisk eller eksklusivt jødisk stat før 1948…

I 1929 og årene som kom ble det stiftet mange palestinske partier, for eksempel Palestinsk Arabisk Parti, Nasjonalt Forsvarsparti, Uavhengighetspartiet og arabiske klubber. I stor grad var disse ledet av klanledere, føydalherrer og borgerlige palestinere. Det ble avholdt en Palestinsk Arabisk Kongress og muslimske råd fordømte britenes okkupasjon og den sionistiske planen for området. I 1935 ble den militante Svarte Hånd-gruppen danna for å føre væpna kamp mot sionismen.

I 1948 ble det danna en all-palestinsk regjering på Gazastripen med støtte av Egypt. I 1959 ble Fatah stifta under ledelse av Yasser Arafat. Fatah-bevegelsen besto hovedsakelig av palestinsk diaspora, det vil si palestinere fordrevet fra Palestina. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble Fatah den dominerende politiske bevegelsen blant palestinerne. De ble en del av PLO (Palestinas Frigjøringsorganisasjon) og i 1969 ble Arafat formann for denne organisasjonen.

Store Norske Leksikon skriver:

“I 1974 ble PLO på det arabiske toppmøtet i Rabat anerkjent som det palestinske folkets eneste rettmessige representant. Samme år talte Arafat for FNs generalforsamling, og FN anerkjente også PLO som palestinernes representant. I 1976 fikk PLO fullt medlemskap i Den arabiske liga. Under møtet til Det palestinske nasjonalrådet PNC (PLOs lovgivende forsamling og eksilparlament) i 1988, vedtok dette å erklære en selvstendig palestinsk stat for opprettet.”

Fatah er i dag medlem av den sosialdemokratiske Sosialistinternasjonalen, og således søsterparti med det norske Arbeiderpartiet. Det kontrollerer også de “palestinske selvstyremyndighetene” (PA) på Vestbredden, og har inngått den famøse Oslo-avtalen med Israel, av mange palestinere sett på som en forrædersk handling der de inngikk en avtale om en tostatsløsning med Palestina og Israel side ved side. Alle andre organisasjoner i PLO var mot Oslo-avtalen, deriblant PFLP og DFLP.

Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP) har sine røtter i arabisk nasjonalisme og i marxistiske grupper. PFLP hadde forbindelser til RAF i Tyskland, Japans Røde Hær og IRA i Irland. DFLP var resultat av en splittelse fra PFLP. PFLP har blitt støtta av Sovjetunionen, Libya og Syria. DFLP hadde svært tette forbindelser til Sovjetunionen, og ble sett på som en satellitt for den.

Der Fatah og PLO dominerer Vestbredden, på Israels nåde så og si, domineres Gaza av Hamas. Hamas er den sterkeste palestinske organisasjonen utenfor PLO. De er knyttet til det Muslimske brorskapet som har sitt utspring i Egypt, og regnes som mer kampvillig enn Fatah. De har også gått kraftfullt mot Oslo-avtalen. Hamas vant parlamentsvalget i de palestinske områdene i 2006, men på grunn av press fra USA, Russland, EU og FN kunne de ikke danne en fungerende regjering. I 2007, etter væpna kamper dem imellom, konsoliderte Hamas sin kontroll på Gazastripen og Fatah sikret sin kontroll over Vestbredden. Denne delte situasjonen vedvarer.

Gjennom to store opprør (den første og andre intifadaen) og årevis med militær kamp, har det palestinske folket stadig regenerert seg i strid mot den sionistiske staten. Et folk som mange trodde var beseiret i 1948 har kommet tilbake sterkere og sterkere. Tross grotesk undertrykking, massakre og hets, er det ikke noe alternativ å gi opp og forsvinne. Kampen fortsetter, vil fortsette og må fortsette, helt fram til seier.

Det kan ikke være noen fred med den sionistiske staten. Det har hvert år av dens eksistens blitt bevist for massene. Samtidig kan ikke en endelig seier nås uten en folkekrig som ødelegger denne staten og etablerer Folkerepublikken Palestina som et nydemokratisk fellesdiktatur for alle revolusjonære klasser i den palestinske nasjonen. Ledelsen av den palestinske revolusjonen kan ikke være i hendene på godseiere, borgere og kjøpmenn. De har vist seg villige til å forhandle vekk sitt folk, og sitt folks blod. Kynisk kjøpslåing ligger i disse klassenes natur, og det viser igjen at i den imperialistiske epoken må de demokratiske revolusjonene anføres av proletariatet og dets parti; det militariserte, maoistiske kommunistpartiet.

Palestina viser at tesen om nødvendigheten av nydemokratisk revolusjon er sann. Bare proletariatet kan lede den demokratiske revolusjonen, det vil si revolusjonen mot kolonialisme og føydalisme, til seier. Palestina viser også nødvendigheten av å militarisere massene, og å militarisere proletariatets parti. Det er ikke noe håp i diplomatisk kjøpslåing, det eneste håpet ligger i folkekrigen. 

I disse dager planlegger Israel nye annekteringer på Vestbredden, med yankee-imperialismens godkjenning. Dette viser ikke Israels styrke, men at de ikke har noe annet valg enn å fortsette å presse det palestinske folket opp mot muren. I den posisjonen er det bare én vei ut for de palestinske massene; det er å bryte seg fri, tvers gjennom den sionistiske staten.

Sionistene og imperialistene graver sin egen grav. Alt de gjør, gjør de for for å klamre seg til makta. Alt de gjør underminerer den samme makta. Massenes tyngde og kraft vokser. I rene tall vokser massene. De blir en uimotståelig flodbølge, og den vil reise seg over den sionistiske staten og feie den på havet. Ut av ruinene vokser det frie Palestina, som må være et sekulært og nydemokratisk Palestina, uten noen form for religiøs eller sekterisk undertrykking.

Det finnes ingen annen vei framover, og vil dermed skje med sikkerhet.

Til den tid er det alltid rett å gjøre opprør. Det er rett å kjempe og rett å gjøre motstand. All motstand mot den sionistiske staten er legitim.