1

Arbeidere i alle land foren dere til motstand mot vår felles fiende!


Denne teksten er hentet fra heftet «Arbeidere i alle land foren dere» utgitt av kultur- og opplysningsavdelingen ved Folkerepublikken Kinas Ambassade i Norge, Oslo 1963. Tekstene i dette heftet polemiserer mot den moderne revisjonismen.

Det har kun blitt gjort små endringer, derfor finner man en del ord og uttrykk i teksten som ikke blir så mye brukt i dag.


Arbeidere i alle land foren dere til motstand mot vår felles fiende!

Redaksjonell artikkel i «Folkets dagblad» den 15. desember 1962

I en tid da imperialismen og de reaksjonære i alle land bruker ethvert tenkelig middel i sin motstand mot de sosialistiske land og for å splitte den internasjonale kommunistiske bevegelsen og undertrykke alle folks revolusjonære kamp, — og på en tid da kommunistene i alle land trenger å styrke sin enhet og stå sammen i kampen mot fienden, er det nedslående å finne en motstrøm innenfor selve den internasjonale kommunistiske bevegelsens egne rekker, en strømning som går imot marxismen-leninismen, mot Kinas kommunistiske parti og andre marxistisk-leninistiske partier og som splitter opp enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

I den siste måneds tid har det bulgarske kommunistiske partis 8. kongress, det ungarske sosialistiske arbeiderpartis 8. kongress, det italienske kommunistiske partis 10. kongress og det tjekkoslovakiske kommunistiske partis 12. kongress funnet sted i tur og orden i Europa. Dessverre ble talerstolene på disse partikongressene brukt som plattformer til angrep på broderpartier. Denne motstrømningen som ødelegger enheten og skaper splid, nådde nye høyder på de italienske og tsjekkoslovakiske partienes kongresser. Kamerater fra visse partier ikke bare fortsatte sine angrep på det albanske arbeiderparti, men angrep også Kinas kommunistiske parti med navns nevnelse, og de lastet til og med det koreanske arbeiderparti fordi det ikke var enig med angrepene på Kinas kommunistiske parti. Dette er en ytterst skammelig krenking av Moskva-deklarasjonen av 1957 og Moskva-erklæringen av 1960, som ble enstemmig vedtatt av de kommunistiske- og arbeiderpartiene i alle land. Dette er en affære som er meget alvorlig i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Delegasjonen fra Kinas kommunistiske parti som var invitert til å være til stede på Tsjekkoslovakias kommunistiske partis kongress understreket høytidelig i sin uttalelse den 8. desember:

«En slik praksis er ikke i pakt med Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, er ikke til gunst for enheten i den sosialistiske leiren og for enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, for kampen mot imperialismen, for kampen for verdensfreden, og er ikke i pakt med folkets grunnleggende interesser i de sosialistiske land …. En slik feilaktig praksis kan bare utdype uoverensstemmelsene og skape splittelse, — det kan bare bekymre de som står oss nær, og glede fienden.»

Kinas kommunistiske parti har alltid hevdet at enheten i den sosialistiske leiren og enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen er av grunnleggende interesse for folket i hele verden. Det er til enhver tid alle kommunisters hellige plikt å verne og styrke denne internasjonalistiske enheten uten vakling. At det oppstår forskjellige meninger mellom broderpartier er ofte uunngåelig, fordi spørsmålene av felles interesse er ytterst kompliserte, og også fordi situasjonen de ymse partiene står i, er svært ulik, og fordi den objektive situasjonen stadig forandrer seg. Og det at det oppstår slike meningsuoverensstemmelser, er heller ikke alltid nødvendigvis av det onde. Men for å ha trygge garantier for enheten er det vikt;igste at vi tar utgangspunkt i at den internasjonalistiske enheten skal vernes og styrkes og at vi står sammen mot fienden; vi må holde fast ved de ledende prinsipper for forbindelsene mellom broderpartier som ble framsatt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, og vi må nå fram til enighet gjennom rådslagninger.

Den feilaktige praksis å bruke ett partis kongress til å rette angrep mot et annet broderparti oppsto for et år siden på SUKPs 22. kongress. Kinas kommunistiske parti rettet resolutt motstand mot denne feilaktige praksis dengang. Både på denne kongressen og seinere rettet Kinas kommunistiske parti alvorlige appeller flere ganger til de broderpartiene som var usamse og hadde uoverensstemmelser seg imellom, om at de burde søke å forene seg igjen på grunnlag av marxismen-leninismen og på grunnlag av respekt for den innbyrdes selvstendighet og likhet, — og understreket særlig at det parti som først startet angrepet, burde ta det første initiativ. Men det må dessverre sies at disse oppriktige forsøk fra vår side ikke har kunnet hindre en stadig forverring av situasjonen. Istedenfor å tenke på å forandre denne feilaktige praksis har lederne for visse broderpartier intensivert den og gått videre på veien mot en splittelse, og resultatet har blitt at denne feilaktige praksis i det siste har gjort seg gjeldende på fire broderpartiers kongresser etter hverandre i Europa.

Vi vil gjerne si litt om det som tildrog seg på det tsjekkoslovakiske kommunistiske partis kongress.

På denne kongressen hendte det at enkelte kamerater fra det tsjekkoslovakiske kommunistiske parti og kamerater fra visse andre broderpartier på lettferdig vis bakvasket og angrep Kinas kommunistiske parti for «eventyrpolitikk», «sekterisme», «splittelsesvirksomhet», «nasjonalisme» og «dogmatisme». Det kinesiske kommunistiske partis delegasjon på kongressen gikk djervt imot denne framgangsmåten, som bare skaper splittelse. Vår partidelegasjons uttalelse gikk ut på at denne «feilaktige praksis har allerede ført til alvorlige konsekvenser, og hvis man turer fram på samme måten, vil den føre til enda alvorligere konsekvenser». Men dessverre, — Kinas kommunistiske partis holdning, en holdning som setter pris på enheten, har ennå ikke hatt hell med seg i arbeidet med å frambringe en holdningsendring hos de personer som turer fram med denne feilaktige praksisen. Visse ledere i det tsjekkoslovakiske kommunistiske parti erklærte at de «ikke kan være enig» med det kinesiske kommunistiske partis delegasjon og dens syn, og insisterte på å «gå videre fram» på samme måten som før, og gikk til og med så langt som til å oppfordre Kinas kommunistiske parti til å ta sin stilling til viktige internasjonale spørsmål «opp til ny vurdering», og bekjentgjorde sine bakvaskelser og sine angrep på Kinas kommunistiske parti for all verden. Under slike omstendigheter har vi intet annet å gjøre enn å ty til å gi de gjensvar som er nødvendige.

Somme kamerater innenfor det tsjekkoslovakiske kommunistiske parti og kamerater fra visse andre broderpartier angrep Kinas kommunistiske parti for å ha begått hva de kalte «eventyrpolitikkfeil». De framsatte den beskyldning at Kina i Kuba-spørsmålet hadde vært i mot et «rimelig kompromiss» og at det ønsket å «kaste hele verden ut i en kjernefysisk krig». Er saken nå faktisk slik som disse beskyldningene går ut på?

Likesom folkene i alle sosialistiske land og i alle verdens land er det kinesiske folket for fred i verden. Kina har alltid drevet en fredelig utenrikspolitikk. Vi har med kraft og uten å vakle kjempet for internasjonal avspenning og for å forsvare verdensfreden. Kina var en av de første som fremmet de fem prinsippene for fredelig sameksistens. Vi har konsekvent gått inn for fredelig sameksistens mellom land med forskjellig samfunnssystem i pakt med de fem prinsippene, vi har vært talsmenn for å avgjøre internasjonale stridigheter ved forhandlinger, og vi har vært motstandere av voldsbruk.

Kinas kommunistiske parti har alltid hevdet at for å opprettholde verdensfreden, for å virkeliggjøre fredelig sameksistens og oppnå internasjonal avspenning, er det framfor alt nødvendig a yte djerv motstand mot USA-imperialistenes aggresjons- og krigspolitikk og å mobilisere folkets masser til en kamp like for like mot USA-imperialismen. Vi tror — slik som Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen understreker — at USA-imperialistenes planer om aggresjon og krig kan knuses og at en verdenskrig kan hindres ved felles kamp av sosialismens krefter, den nasjonale frigjøringens krefter, demokratiets krefter og alle fredskreftene.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken stilling en skal ta til imperialismen og alle reaksjonære, har Kinas kommunistiske parti alltid hevdet at en bør forakte dem strategisk, men ta dem fullt alvorlig taktisk. Det vil si at når det kommer til stykket, strategisk, over langt sikt og når det gjelder helheten, er imperialismen dømt til å lide skipbrudd, og folkets masser er sikre på å vinne seier. Uten en slik forståelse vil det ikke være mulig å stimulere massene til å føre resolutte kamper mot imperialismen og de reaksjonære med full tillit, — og heller ikke vil det være mulig å føre revolusjonen fram til seier. På den annen side — taktisk, i ethvert midlertidig, spesifikt spørsmål, er det nødvendig å ta imperialismen og de reaksjonære på alvor, vise nøkternhet og studere kampens kunst omhyggelig, og forbedre den. Uten en slik forståelse er det umulig å føre framgangsrik revolusjonær kamp, og det er fare for at det vil inntreffe tilbakeslag og nederlag, og det kan bli umulig å føre revolusjonen fram til seier. Dette standpunktet — å forakte fienden strategisk og ta ham alvorlig taktisk, har Kinas kommunistiske parti holdt fast ved gjennom hele sin historie, og dette er det samme som det standpunkt som vi ofte har bekjentgjort, nemlig at imperialistene og alle reaksjonære er papirtigrer, — og dette standpunktet er fullt ut marxist-leninistisk. Vi er motstandere både av kapitulasjonsvesen og eventyrpolitikk. Enhver som vil revolusjon og som ønsker å vinne seier, må ha en slik innstilling og ingen annen når det gjelder forholdet til fienden. Grunnen er at om en ikke våger å forakte fienden strategisk, vil en uunngåelig havne i kapitulantfeil. Og dersom en er lite omtenksom og lettferdig taktisk i noen spesifikk kamp, vil en ubetinget havne i eventyrerfeil. Om en ikke våger å forakte fienden strategisk og samtidig er skjødesløs og lettferdig taktisk, vil en havne både i kapitulasjonsfeil strategisk og eventyrerfeil taktisk.

Når det gjelder spørsmålet hvordan en skal forholde seg til spørsmålet om atomvåpnene, har vi kinesiske kommunister alltid gått inn for fullstendig forbud mot kjernefysiske våpen, som har en uhyggelig ødeleggelseskraft, og har alltid kjempet imot imperialistenes kriminelle politikk med kjernefysisk krig.

Vi har alltid hevdet at når situasjonen er slik at den sosialistiske leiren har stor overvekt, er det mulig å nå fram til en avtale om forbud mot kjernefysiske våpen gjennom forhandlinger og ved stadig kamp for å avsløre USA-imperialismen. Men marxist-leninister og revolusjonære ellers har aldri latt seg lamme av frykt for de kjernefysiske våpen i imperialistenes hender og på det viset oppgitt sin kamp mot imperialismen og dens lakeier. Vi marxist-leninister tror verken på teorien om at våpnene avgjør alt, og heller ikke på at de kjernefysiske våpnene avgjør alt. Vi har aldri trodd på at de kjernefysiske våpnene kan avgjøre menneskehetens skjebne. Vi er overbevist om at det er folkets masser som er den avgjørende kraft i historien. Det er bare de som kan avgjøre historiens retning. Vi setter oss bestemt imot den imperialistiske politikk som går ut på å skremme med atomvåpen. Vi hevder også at de sosialistiske landene ikke har noen som helst grunn til å anvende kjernefysiske våpen som motinnsats eller til å skremme med. Gjør en dette, er det faktisk en form for eventyrerpolitikk. Dersom en blindt tilber de kjernefysiske våpen, ikke anerkjenner eller ikke har tillit til folkemassenes styrke, og på det viset skremmes fra vettet når en står overfor imperialistenes atomvåpenskremsler, da er det lett å bli tvunget til å hoppe fra den ene ytterlighet til den annen og å havne i kapitulantfeil.

Vi hevder at i kampen som det heltemodige kubanske folket fører mot USA-imperialismen, har de ikke gjort kapitulantfeil og heller ikke eventyrpolitikk-feil. Likesom alle andre folk i verden er det kubanske folket iherdig i kampen for fred. Men, som kamerat Fidel Castro har sagt: «Veien til fred går ikke gjennom å ofre eller å gjøre inngrep i folkets rettigheter, fordi det er nettopp veien som fører til krig.» Landsstyret for De samvirkende revolusjonære organisasjoner på Kuba og den revolusjonære kubanske regjeringen erklærte høytidelig i en felleserklæring den 25. november:

«Den beste formen for oppgjør er gjennom fredelige kanaler og drøftinger mellom regjeringene. Men vi gjentar samtidig at vi aldri vil svikte mot imperialistene. Vi vil sette vår fasthet opp imot imperialismens styrkeposisjon. Vi vil sette vår verdighet opp imot imperialistenes forsøk på å ydmyke oss. Opp imot den imperialistiske aggresjon vil vi sette vår vilje til å slåss til siste mann.»

Fast ledet av De kubanske samvirkende revolusjonære organisasjoner og den kubanske regjeringen med Fidel Castro i spissen har det kubanske folket ved sin enhet ført en resolutt kamp mot USA-imperialismen under de mest innfløkte og vanskelige vilkår; de har aldeles ikke latt seg kujonere av USAs atomskremselspolitikk, de har holdt fast ved sine fem krav, og med rettvis støtte fra folket i hele verden har de vunnet enda en stor seier i kampen mot USAs aggresjon.

Det kommunistiske parti, regjeringen og folket i Kina støtter resolutt opp under den riktige linjen til De kubanske samvirkende revolusjonære organisasjoner og den kubanske regjeringen, de fem rettferdige kravene og det kubanske folkets heltemotige kamp. Ved det oppfyller Kina sin simple plikt ifølge den proletariske internasjonalismen. Dersom Kinas støtte til det kubanske folkets rettferdige sak mot USA-aggressorene er «eventyrpolitikk», vil vi gjerne spørre: Betyr dette at det eneste som det kinesiske folket må gjøre for å unngå å bli kalt «eventyrere» er å avstå fra å gjøre alt som står i dets makt for å støtte Kuba i dens kamp mot USA-imperialistenes aggresjon? Betyr dette at eneste måten å unngå å bli kalt eventyrere og kapitulanter ville ha vært å tvinge Kuba til å gi avkall på sin suverenitet og uavhengighet og å gi opp sine fem rettferdige krav? Hele verden har sett at vi verken har bedt om at det skulle fraktes kjernefysiske våpen til Kuba eller obstruert tilbaketrekningen av «offensive våpen» fra dette landet. Så vidt det gjelder oss, kan det absolutt ikke være tale om noen «eventyrpolitikk», og enda mindre noe ønske om «å styrte verden ut i en kjernefysisk krig».

Enkelte personer har fordømt Kinas riktige stilling i det indisk-kinesiske grensespørsmålet med den begrunnelse at Kina nærmest ville framkalle en tragedie. Men hva er fakta?

Kina har vært konsekvent tilhenger av at grensetvister med naboene skal ordnes gjennom fredelige forhandlinger, og på basis av De fem prinsippene har det ordnet grensespørsmålene med Burma, Nepal og andre ved fredelig rådslagning og i en ånd av gjensidig forståelse og innbyrdes jenking. For så vidt det gjelder det indisk-kinesiske grensespørsmålet, har det gjennom lange tider vært klart hvem som i realiteten har avslått fredelige forhandlinger, og hvem det er som okkuperer andres territorium, hvem det er som har satt i gang væpnede provokasjoner og hvem som har startet massive angrep. Stilt overfor den indiske reaksjonære gruppens fåfengte forsøk på å forandre situasjonen på den indisk-kinesiske grensen med makt, og den stadig økende trafikken med krenkelser av kinesiske grenseområder, har det kinesiske folket gjennom en årrekke vist stor overbærenhet, og har gang på gang lagt seg i selen for å finne en rimelig og fornuftig løsning ved fredelige forhandlinger. Men ikke desto mindre har Nehru-regjeringen fullstendig avslått å forhandle. Den har oppfattet Kinas overbærenhet som tegn på at landet er svakt og kan kustes. Den 12. oktober ga statsminister Nehru frekt ordre til å sette i gang et angrep på Kina og til at kinesisk territorium skulle «frigjøres» for kinesiske grensestyrker. Det var på dette tidspunktet at de kinesiske grensestyrkene ble tvunget til å slå tilbake i selvforsvar. Kina er et sosialistisk land som vil fred, men vi vil aldri tillate noen å kujonere oss etter eget forgodtbefinnende. Stilt overfor et massivt angrep fra indiske tropper, satte Kina i gang et motangrep i selvforsvar, dette var et minimalt, legitimt tiltak som enhver annen suveren stat også ville tatt. Da de indiske styrkene var slått tilbake, foreslo Kina øyeblikkelig en våpenhvile, at begge parter skulle stilles fritt, og gjenopptakelse av forhandlinger, — og deretter innstilte Kina på eget initiativ kampen og trakk sine tropper tilbake. Fakta har bevist at det var nettopp på grunn av at det kinesiske folket førte en nødvendig kamp mot de reaksjonære indiske nasjonalistenes ekspansjonistiske ambisjoner at situasjonen på den indisk-kinesiske grensen har tatt til å lettes og at det er oppnådd en de facto våpenstillstand.

Kinas vedvarende og oppriktige anstrengelser for en fredelig ordning av grensetvisten med India er alminnelig anerkjent. Men det besynderlige er at visse selvbestaltede marxist-leninister har kastet marxismen-leninismen over bord, — de anvender ikke det marxist-leninistiske klassestandpunktet for å analysere Nehru-regjeringens reaksjonære politikk med å provosere den indisk-kinesiske grensekonflikten og sette seg hardnakket imot forsoning. Disse menneskene lukker øynene for det faktum at denne politikken oppstår av det indiske storborgerskapets og storgodseiernes behov for å knekke det indiske folket og den progressive bevegelsen i India. Likeledes er de blinde for det faktum at denne politikken passer imperialistenes behov glimrende, særlig USA-imperialistene, og nyter deres støtte. Det er et faktum at Nehru-regjeringen i de siste årene har holdt folket i India nede med økende brutalitet og har gjort større og større knefall for USA-imperialismen og stilt seg på dens side i mange viktige internasjonale saker, som i Kongo-spørsmålet. Nehru-regjeringens vedholdende motstand mot Kina er intet annet enn et resultat av dette landets innen- og utenrikspolitikk, som er blitt mer og mer reaksjonær. De som fordømmer Kina for å ha skjøvet India i armene på Vesten, forveksler årsak og virkning. Gjennom hele den indisk-kinesiske grensekonflikten har disse folkene ikke greid å skille rett fra vrangt, har påstått å være «nøytrale», og har kalt Kina «brødre» i ord, mens de i virkeligheten har betraktet den indiske gruppen av reaksjonære som sine frender. Burde ikke disse folkene gå inn i seg selv og spørre seg hvor det er blitt av deres marxisme-leninisme og deres proletariske internasjonalisme?

På det tsjekkoslovakiske kommunistiske partis kongress var det atter enkelte personer som gikk voldsomt til angrep på Det albanske arbeiderparti. Den hevdet at dets ledere var «anti-sovjetiske», at de ødela enheten, de var «splittelsesmakere» og «sekterister». De samme personene fordømte også det kinesiske kommunistiske parti for dets riktige holdning når det gikk imot angrepene på det albanske arbeiderpartiet og verget de ledende prinsipper for forbindelsene mellom broderpartier, og de anklaget det kinesiske kommunistiske partiet også for forbrytelsen å være «splittelsesmakere», «sekterister» og «nasjonalister». Men bakvaskelser og angrep av dette slag som snur opp ned på begrepene, kan ikke nytte til noe som helst.

Kriteriet for å avgjøre hvem som opprettholder enheten og hvem som driver splittelsesvirksomhet og sekterisme er prinsippene som skal være ledetråden for de innbyrdes forbindelsene mellom broderpartier og broderland slik de er satt fram i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen som ble enstemmig vedtatt på møtene av representanter for de kommunistiske- og arbeiderpartiene. Disse prinsippene er fullstendig likhet, forening innbyrdes uten å gi slipp på uavhengighet og autonomi, prinsippet om å nå fram til enighet gjennom kameratslige drøftinger på basis av likhet. Erfaring viser at så lenge en følger disse riktige prinsippene, kan en konsolidere enheten mellom broderpartier og broderland, og selv om det oppstår uoverensstemmelser, så kan en nå fram til et rimelig oppgjør. Og omvendt — dersom disse prinsippene krenkes og dersom det innføres press i de innbyrdes forbindelsene mellom broderpartier og broderland i den hensikt å påtvinge andre sitt syn, eller dersom en bruker bakvaskelser og angrep istedenfor å komme fram til enighet ved rådslagning, da vil enheten uunngåelig bli krenket og det vil bli begått feil som fører til splittelse og sekteriske feil.

For et år siden erklærte det kinesiske kommunistiske partis delegasjon på Sovjetunionens kommunistiske partis 22. kongress:

«Vi hevder at om det uheldigvis skulle gjøre seg gjeldende strid eller uoverensstemmelser mellom broderpartier eller broderland, så bør de løses tålmodig i pakt med den proletariske internasjonalisme og i samsvar med prinsippene om likhet og enighet gjennom rådslagning. Offentlig, ensidig fordømmelse av et broderparti tjener ikke enhetens sak og hjelper ikke til å løse problemene. Å drive en disputt mellom broderpartier eller broderland så vidt at den blir en åpen strid rett for fiendens øyne kan ikke betraktes som en alvorlig marxist-leninistisk holdning.»

Det er nettopp for å opprettholde prinsippene som skal gjelde for forbindelsene mellom broderpartier og broderland og for å opprettholde enheten mellom partiene og landene at Kinas kommunistiske parti går hardt imot at det på ett partis kongress rettes anklager mot et annet parti. Hva er galt i dette standpunktet? Er det mulig at det er vi — som har gjort alt som står i vår makt for å forsvare enheten og gå imot handlinger som strider mot enheten — som gjør oss skyldig i «splittelsesvirksomhet» og «sekterisme», og er det altså tvert imot slik at de som først startet angrepene og som brøt enheten, er fri for «splittelsesvirksomhet» og «sekterisme»? På det tsjekkoslovakiske kommunistiske partis kongress fikk delegasjonen fra Det koreanske arbeiderparti påpakning fordi de erklærte seg uenige i de angrepene som visse personer rettet mot det kinesiske kommunistiske parti. Kan det være mulig at Det koreanske arbeiderparti gjør en forbrytelse ved at det går inn for å opprettholde enheten? Kan det være mulig at de som opprettholder Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen gjør galt, og at de som krenker Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen har rett?

Prinsippene som ligger til grunn for forbindelsene mellom broderpartier og broderland og som er nedlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, ga intet parti, enten det er stort eller lite — noen som helst rett til på sin egen kongress å gå løs på og angripe et annet broderparti. Hvis en slik feilaktig praksis aksepteres, da kan ett parti rette angrep mot et annet — og det ene parti i dag og det andre i morgen. Om dette fortsetter — hvordan vil det da gå med enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen?

Prinsippene som ligger til grunn for forbindelsene mellom broderpartier og broderland som er nedlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen er selve legemliggjøringen av prinsippene for den proletariske internasjonalismen når det gjelder forbindelsene mellom broderpartier og broderland. Dersom disse ledende prinsippene krenkes, vil en uunngåelig havne i stornasjon-sjåvinismens søkkmyr eller i andre former for borgerlig nasjonalisme. Men har selve de folkene som har anklaget de kinesiske kommunistene for «nasjonalisme» noen gang tenkt over den stilling de har plassert seg selv i  sitt forhold til broderpartier og broderland? Det er helt åpenbart at det er de som har krenket prinsippene for forbindelser mellom broderpartier og broderland, som har satt i gang angrep på et annet broderparti og broderland og som har havnet i de feil som består i nasjonalisme og stornasjon-sjåvinisme. Men likevel holder de fast ved at alle andre skal oppføre seg som de gjør, og de som ikke følger dirigentens taktstokk blir anklaget for «nasjonalisme». Er det mulig at dette samstaver med prinsippene i den proletariske internasjonalisme? Er ikke denne feilaktige praksis nøyaktig det samme som splittelsesvirksomhet og sekterisme? Er ikke denne feilaktige praksis det verste uttrykk for nasjonalisme og stornasjon-sjåvinisme?

De som anklager Det albanske arbeiderparti for å være «anti-sovjetisk» og for å krenke enheten, bør spørre seg selv hvem som først framkalte striden, — hvem var det som først rettet anklager mot Albania på sin egen kongress? Hvorfor innvilger man bare seg selv retten til lettsindige angrep på et broderparti, mens angjeldende parti ikke engang skal ha rett til å svare for seg? Dersom de albanske kameratene skal kunne kalles «antisovjetiske» bare fordi de svarte på angrepene som ble rettet mot dem, hva skal en så kalle de som innledet angrepene på Det albanske arbeiderparti og som har turet fram med å angripe det gang på gang? Og hva skal en kalle de som retter vilkårlige angrep mot Kinas kommunistiske parti?

Av en kommunist må minimum som kan kreves, være at han skiller klart mellom fienden og oss selv, at han er ubønnhørlig overfor fienden, men vennlig mot sine egne kamerater. Men det fins personer som snur dette opp ned. Overfor imperialismen dreier det seg bare om «tilpasning» og «innbyrdes innrømmelser», men overfor broderpartiene og broderlandene er det bare uforsonlig fiendtlighet. Disse folkene er i stand til å innta en holdning som går ut på «fornuftig kompromiss» og «rimelighet» i forholdet til den sabelraslende fienden, men de er uvillig til å innta en forsonlig holdning overfor broderpartier i broderland. Å vise slik «vennlighet» mot fienden og å være så «kald» overfor broderpartier og broderland, sosialistiske land, er visselig ikke et standpunkt som noen marxist-leninist bør stille seg på.

Moskva-erklæringen slår fast at revisjonismen er hovedfaren i den internasjonale kommunistiske bevegelsen for tiden. Den understreker:

«Etter at lederne for Kommunistenes forbund i Jugoslavia hadde forrådt marxismen-leninismen …. satte de Kommunistenes forbund i Jugoslavia opp imot den internasjonale kommunistiske bevegelsen som helhet …. de driver undergravingsvirksomhet mot den sosialistiske leiren og mot den internasjonale kommunistiske bevegelsen.»

Dertil oppfordrer erklæringen kommunistene i alle land til å bekjempe aktivt innflytelsen fra de antileninistiske ideene til de jugoslaviske nymotens revisjonister. Men det fins visse kommunister som hever renegaten Tito til skyene, og de fortsetter med dette i intimt samband med Tito-gruppen. På det tsjekkoslovakiske kommunistiske partis kongress nylig, var det enkelte som til og med gikk imot det kinesiske kommunistiske partis blottstilling av de nymotens revisjonistene i Jugoslavia. Kort sagt — disse folkene ønsker å forene seg med dem en skulle gjøre motstand imot, og de gjør motstand mot dem som en burde forene seg med. Må det ikke være oss tillatt å spørre om ikke dette er en åpen og krass krenking av Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen? Hvor vil denne linjen føre hen?

Alle fakta viser at de kinesiske kommunistene, på samme måten som virkelige kommunister overalt i verden ellers, har holdt konsekvent fast ved marxismen-leninismen og de revolusjonære prinsipper i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen. De som angriper Kinas kommunistiske parti, setter merkelappen «dogmatikere» på oss. Dette beviser bare at den «dogmatismen» de angriper, er selve den marxist-leninistiske teoretiske bastion og de revolusjonære prinsippene i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen som de kinesiske kommunistene og alle andre virkelige kommunister opprettholder med fast hånd. Disse folkene tror at bare de setter opp skiltet «anti-dogmatisme» og bjeffer om noe de kaller «skapende virksomhet», så kan de forvrenge marxismen-leninismen og handske Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen som det lyster dem selv. Dette er absolutt utillatelig Vi vil gjerne spørre disse folkene: Er disse to historiske dokumentene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, som er vedtatt enstemmig og undertegnet av alle de kommunistiske-og arbeiderpartiene, fremdeles gjeldende? Skal vi fremdeles rette oss etter dem eller ikke?

Noen sier: «Vi utgjør flertallet og dere er i mindretall. Derfor er vi de skapende marxist-leninistene og dere er dogmatikere, vi har rett og dere tar feil.» Men enhver med litt sunn fornuft vet at spørsmålet hvem som har rett og hvem som tar feil, og hvem som representerer sannheten, kan ikke avgjøres av flertallet eller mindretallet i et gitt øyeblikk. Sannheten har objektiv eksistens. Når det kommer til stykket, kan ikke flertallet i et gitt øyeblikk vende feilaktighet om til sannhet, og heller ikke kan mindretallet i et gitt øyeblikk vende sannheten om til falskhet. Historien er full av eksempler på at til visse tider og i visse situasjoner var ikke sannheten på majoritetens side, men på minoritetens side. I Den 2. internasjonales periode var Lenin og bolsjevikene i mindretall i den internasjonale arbeiderbevegelsen, men sannheten var på Lenins og bolsjevikenes side. I desember 1914, etter utbruddet av Den første verdenskrigen, da det ble stemt over krigsbudsjettet i den tyske riksdagen, stemte flertallet av det tyske sosialdemokratiske partiets representanter for forslaget, — bare Karl Liebknecht stemte imot, men sannheten var på Liebknechts side. De som våger å gå inn for sannheten, er aldri redd for å komme i mindretall i et gitt øyeblikk. Og omvendt — de som turer fram med sine feil kan ikke unngå bankerott til sjuende og sist, enda om de i et gitt øyeblikk har flertall.

Marxismen-leninismen hevder at den eneste majoritet som er pålitelig i verden er folket, for de avgjør historiens gang og utgjør vel 90 prosent av jordens befolkning. De som stiller seg opp imot interessene til over 90 prosent av jordens befolkning kan stelle til med stort oppstyr her og der for en stund, men de representerer absolutt intet virkelig flertall. Deres «flertall» er bare et forlorent, overflatisk fenomen, — egentlig, etter sakens kjerne, er de minoriteten, mens den «minoriteten» de angriper, i sitt vesen er majoriteten. Marxist-leninister trenger alltid gjennom foreteelsene for å komme fram til kjernen i spørsmålet. Vi underkaster oss bare sannheten og underordner oss bare under folkets interesser i hele verden, vi vil aldri adlyde en anti-marxist-leninists taktstokk. Samme hvor mye imperialistene, de reaksjonære og de nymotens revisjonistene forbanner oss og stiller seg imot oss, vil vi aldri la oss rokke i vår fastholden ved marxismen-leninismen og sannheten.

Vi vil gjerne si til de som angriper Kinas kommunistiske parti at urettvis utskjelling ikke tjener noen nyttig hensikt. Utskjelling, om aldri så grov og voldsom, kan ikke ta fra et marxist-leninistisk parti æren. Helt fra den første dagen et kommunistisk parti ble til, har ingen hørt annet enn at et ekte marxistisk-leninistisk parti er blitt skjelt ut, men ingen har heller hørt at et ekte marxist-leninistisk parti noen gang har kunnet veltes ved utskjelling. Kinas kommunistiske parti har vokst, stålsatt seg og har vunnet seier etter seier midt oppe i forbannelser fra imperialistene, de reaksjonære, revisjonistene og alle slags opportunister. Deres forbannelser har ikke gjort oss den aller minste skade. Tvert imot viser denne utskjellingen at vi er på rett vei, at vi holder fast ved de marxist-leninistiske prinsippene og at vi forsvarer de grunnleggende interessene til folket i hele verden.

Vi vil også gjerne minne de personene som går løs på Kinas kommunistiske parti at USA-imperialismen nå leder et anti-Kina-kor, og Kennedy har personlig stått fram og sagt at det viktigste problemet Vesten nå står overfor, er hvordan en skal handske «regimet i kommunist-Kina». Når det er slik saken ligger an for tiden, tror dere ikke da dere burde trekke en demarkasjonslinje mellom dere selv og USA-imperialismen og dens lakeier?

Den feilaktige praksis med å skape splittelse som i det siste har gjort seg gjeldende i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, kan tjene bare imperialistene og de reaksjonære. Ser dere ikke at imperialistene, de reaksjonære i alle land og de nymotens revisjonistene i Jugoslavia applauderer, gleder seg over bakslagene og ser fram til en splittelse i den internasjonale kommunistiske bevegelsen? Nyss sa Dean Rusk offentlig at uenigheten mellom kommunistene «er meget alvorlig og omfattende», og at «den forvirringen som er blitt kastet inn i de kommunistiske partiene …. har hjulpet den frie verden». De personene som angriper Kinas kommunistiske parti og andre marxist-leninistiske partier, bør tenke over dette: Fienden hilser denne praksis velkommen som en stor hjelp for «den frie verden»; er dette noe å være stolt av?

Det er ikke på noen måte overraskende at det oppstår vansker og vendinger av det ene eller det annet slag på den veien som den internasjonale kommunistiske bevegelsen går framover etter. Helt fra sin begynnelse har marxismen-leninismen stadig utviklet seg gjennom kamp for å vinne over opportunisme av alle slag. Helt fra sin begynnelse har den internasjonale kommunistiske bevegelsen stadig gått framover ved å overvinne alle slags vansker. Alle imperialister, reaksjonære og nymotens revisjonister er dømt til å bli historiens skraphaug under stormen fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen og de store revolusjonære kampene som folket i hele verden fører.

Kommunistene i alle land deler det samme store ideal og den samme edle sak og står overfor en felles fiende, — vi har tusen og en grunner til å forene oss, men ikke en eneste grunn til å skape splittelse. De kamerater som driver og skaper splittelse burde komme til fornuft! Kinas kommunistiske parti håper oppriktig at de kommunistiske partiene i alle land som setter interessene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, det internasjonale proletariatets og folkenes felles kamp mot fienden, og som vurderer høyt vår ærerike historiske oppgave og de revolusjonære folks brennende forventninger, vil holde fast ved de prinsippene som styrer forbindelsene mellom broderpartiene og som er nedlagt i Moskva-deklarasjonen og Moskva-erklæringen, og at de vil bruke den riktige metoden for å få uoverensstemmelsene ut av verden og trygge enheten.

Om vi alle ønsker å ordne spørsmålene, er det ikke vanskelig å finne fram til den riktige måten å gjøre det på. Den uttalelsen som Kinas kommunistiske partis delegasjon kom med på det tsjekkoslovakiske kommunistiske partis kongress, lyder slik:

«Med henblikk på å få gjort opp uoverensstemmelsene i den internasjonale kommunistiske bevegelsen i visse viktige prinsippspørsmål, har Kinas kommunistiske parti og en rekke andre broderpartier foreslått at det sammenkalles et møte av representanter fra de kommunistiske- og arbeiderpartiene i alle land i verden for å klargjøre hva som er rett og skille det fra det som er feilaktig, og for å styrke enheten og stå sammen mot fienden. Vi mener at dette er den eneste riktige måten å avgjøre spørsmålene på.»

Kinas kommunistiske parti ønsker å gjøre sitt ytterste — sammen med broderpartiene i andre land og på marxismen-leninismens og den proletariske internasjonalismens grunnlag — for å styrke enheten og bekjempe splittelse, og for å strebe fram henimot nye seirer for verdensfredens sak, for den nasjonale frigjøringens, demokratiets og sosialismens sak. La oss forene oss og ikke spare kreftene i en urokkelig kamp for å forsvare den internasjonale kommunistiske bevegelsens store enhet, den sosialistiske leirens store enhet, og den store enhet mellom det revolusjonære folket i hele verden og mellom alle folk som vil fred! La oss igjen reise Marx’ og Engels’ store parole: Arbeidere i alle land, foren dere!