1

Bekjemp bokdyrkelsen


Denne teksten er henta fra «Mao Tsetung: Bekjemp byråkrati og kommandometoder!» utgitt av Forlaget Oktober, Oslo 1977.

Tjen Folket Media har oppdatert navn til den nye skrive måten for kinesiske navn og steder der det lar seg gjøre.


Bekjemp bokdyrkelsen

Mao Zedong, Mai 1930

1. UTEN UNDERSØKELSER, INGEN RETT TIL Å TALE.

Dersom du ikke har undersøkt et problem, vil du bli berøvet retten til å uttale deg om det. Er ikke dette altfor hardt? Slett ikke. Dersom du ikke har trengt inn i et problem, i dets nåværende fakta og i dets forutgående historie og ikke vet noe om det vesentlige i det, vil alt du sier om det, utvilsomt bli tull. Tullprat løser som alle vet, ingen problemer, så hvorfor skulle det være urettferdig å berøve deg retten til å uttale deg? Noen få kamerater lukker øynene og prater tull, og for en kommunist er dette en skam. Hvordan kan en kommunist lukke øynene og prate tull?

Det duger ikke!

Det duger ikke!

Du må undersøke!

Du må ikke prate tull!

2. Å UNDERSØKE ET PROBLEM ER Å LØSE DET.

Har du et problem du ikke kan løse? Nåvel, gå ned og undersøk de nåværende fakta og dets forhistorie! Når du har undersøkt problemet grundig, vil du vite hvordan det skal løses. Man kommer alltid fram til slutninger etter en undersøkelse, og ikke før. Bare en dumskalle bryr hjernen sin alene eller sammen med en gruppe for å »finne en løsning» eller få »fram en ide» uten først å ha foretatt noen undersøkelser. Det må understrekes at dette umulig kan føre til noen effektiv løsning eller noen god ide. Med andre ord, han kommer uunngåelig fram til en feilaktig løsning og en feilaktig ide.

Ikke så få av de kameratene som utfører inspeksjonsarbeid, liksom geriljaledere og kadrer som er nye i tjenesten, liker å komme med politiske uttalelser i det øyeblikket de ankommer til et sted og spankulerer omkring og kritiserer del ene og fordømmer det andre, når de bare har sett overflaten eller små detaljer av saker og ting. Slikt rent subjektivt og meningsløst prat er virkelig avskyelig. Disse menneskene kommer nødvendigvis til å rote til saker og ting, miste massenes tillit og vise seg ute av stand til å løse noen problemer i det hele tatt.

Ganske mange mennesker i ledende stillinger trekker ganske enkelt et sukk når de støter på vanskelige problemer som de ikke er i stand til å løse. De mister tålmodigheten og ber om å bh forflyttet, med den begrunnelse at de »ikke er kvalifisert og ikke kan utføre arbeidet». Slik taler en feiging. Bare sett i gang og rør på beina, gå rundt til hver avdeling som står under ditt overoppsyn og »spør om alt»(1) slik Konfutse gjorde. Da vil du være i stand til å løse problemene hvor lite kvalifisert du enn er, for selv om hodet ditt kanskje var tomt før du gikk ut, vil det ikke lenger være tomt når du kommer tilbake, men fullt av alt det materiale som trengs for å løse problemet Det er slik problemer løses. Må du gå ut? Ikke nødvendigvis. Du kan sammenkalle et undersøkelsesmåte med folk som kjenner situasjonen, for å komme fram til kildene i det du kaller et vanskelig problem, og få vite hvordan det nå ligger an. Da vil det bh lett å løse det vanskelige problemet ditt.

En undersøkelse kan sammenliknes med svangerskapets lange måneder, og løsningen av et problem med fødselsdagen. Å undersøke et problem er i sannhet å løse det.

3. BEKJEMP BOKDYRKELSEN

Alt som står skrevet i en bok er riktig – dette er fortsatt innstillinga hos kulturelt tilbakestående kinesiske bønder. Merkelig nok finnes det til og med folk innen kommunistpartiet som i en diskusjon alltid sier: »Vis meg hvor det står skrevet i boka». Når vi sier at et direktiv fra et høyere ledende organ er riktig, er det ikke bare fordi det kommer fra et »høyere, ledende organ», men fordi innholdet i det stemmer overens med både de objektive og de subjektive betingelsene i kampen og oppfyller dens krav. Det er helt feilaktig å innta en formalistisk holdning og blindt gjennomføre direktiver uten å diskutere og undersøke dem i lys av de faktiske forholdene, bare fordi de kommer fra et høyere organ. Den skaden som denne formalismen gjør, er årsaken til at partiets linje og taktikk ikke slår dypere rot blant massene. Å sette et direktiv fra et høyere organ blindt ut i livet, tilsynelatende uten noen uenighet, er faktisk ikke å sette det ut i livet, men den listigste måten å motsette seg eller sabotere det på. Metoden med å studere samfunnsvitenskap utelukkende fra bøker, er likeledes ytterst farlig og kan til og med lede en inn på kontra-revolusjonær vei. Et tydelig bevis på dette er det faktum at mengder av kinesiske kommunister, som begrenset seg til bøker i sine samfunnsvitenskapelige studier, er blitt kontra-revolusjonære. Når vi sier at marxismen er riktig, er det visselig ikke fordi Marx var en »profet», men fordi vår praksis og vår kamp har bevist at hans teori er riktig. Vi trenger marxismen i vår kamp. Når vi aksepterer Marx’ teori, tenker vi aldri på noe så formalistisk eller mystisk begrep som «profeti». Mange som har lest marxistiske bøker, er blitt revolusjonens overløpere, mens arbeidere uten boklig lærdom ofte forstår marxismen meget godt. Naturligvis bør vi studere marxistiske bøker, men dette studiet må forenes med studiet av de faktiske forholdene i vårt eget land. Vi trenger bøker, men vi må overvinne bokdyrkelsen fordi den er skilt fra de faktiske forholdene.

Hvordan kan vi overvinne bokdyrkelsen? Den eneste måten er å undersøke de faktiske forholdene.

4. DERSOM VI IKKE UNDERSØKER DE FAKTISKE FORHOLDENE, VIL DETTE UUNNGÅELIG FØRE TIL EN IDEALISTISK VURDERING AV KLASSEKREFTENE OG EN IDEALISTISK VEILEDNING I ARBEIDET, SOM RESULTERER ENTEN I OPPORTUNISME ELLER I KUPPMAKERI.

Tviler du på denne setningen? Kjensgjerningene vil tvinge deg til å godta den. Bare prøv å bedømme den politiske situasjonen eller å lede kampen uten å foreta undersøkelser, og du vil få se om en slik bedømmelse eller ledelse er ubegrunnet og idealistisk eller ikke, og om dette kommer til å føre til opportunistiske eller kuppmakeribetonte feil eller ikke. Det kommer det sikkert og visst til å gjøre. Dette skyldes ikke at man unnlater å legge nøyaktige planer før man handler, men at man unnlater å studere omhyggelig de spesielle samfunnsmessige forholdene før planene blir lagt, slik det ofte siger i gjeriljaenhetene i vår røde arme. Offiserer av Li Kueis(2) type gjør ingen forskjell når de straffer mannskapene for overtredelser. Som et resultat av dette føler de som har begått feil at de blir urettferdig behandlet, det oppstår mange konflikter, og lederne mister all prestisje. Hender ikke dette ofte i Den røde arme?

Vi må utrydde idealismen og være på vakt mot opportunistiske og kuppmakeribetonte feil før vi kan lykkes i å vinne massene over på vår side og beseire fienden. Den eneste måten å utrydde idealismen på, er å anstrenge seg for å undersøke den faktiske situasjonen.

5. HENSIKTEN MED SAMFUNNSMESSIGE OG ØKONOMISKE UNDERSØKELSER ER Å KOMME FRAM TIL EN KORREKT VURDERING AV KLASSEKREFTENE OG SÅ Å FORMULERE EN RIKTIG TAKTIKK FOR KAMPEN.

Dette er vårt svar på spørsmålet: Hvorfor må vi undersøke samfunnsmessige og økonomiske forhold? Følgelig er det alle samfunnsklassene og ikke løsrevne samfunnsforeteelser som er formålet for våre undersøkelser. I det siste har kameratene i Den røde armes fjerde arme stort sett viet undersøkelsesarbeidet oppmerksomhet,3 men den metoden som mange av dem anvender, er feilaktig. Resultatene av undersøkelsene deres er derfor like likegyldige som en kolonial regning, eller likner på de mange underlige historiene en grønnskolling fra landet får høre når han kommer til byen, eller de er som å se en folkerik by fra en fjern fjelltopp. Denne slags undersøkelser er til liten nytte og hjelper oss ikke med å oppnå vår hovedhensikt. Vår hovedhensikt er å lære de forskjellige sosiale klassenes politiske og økonomiske stilling å kjenne. Resultatet av vår undersøkelse bør gi et bilde av den nåværende stillingen for hver klasse og opp- og nedganger i dens utvikling. Når vi f. eks. undersøker bondebefolkningens sammensetning, må vi ikke bare kjenne til antallet selveiende bønder, halvveis selveiende bønder og leilendinger, som skiller seg fra hverandre i henhold til leieforholdene, men vi må også helt spesielt kjenne antallet rike bønder, mellomstore bønder og fattige bønder, som skiller seg etter klasse og lag. Når vi undersøker sammensetningen av kjøpmennene, må vi ikke bare kjenne til antallet i hver bransje, som kom, konfeksjon, legeurter osv., men vi må ganske spesielt kjenne antallet småkjøpmenn, mellomstore kjøpmenn og store kjøpmenn. Vi bør ikke bare undersøke stillingen innenfor hver bransje, men mer spesielt klasseforholdene i den. Vi bør ikke bare undersøke forholdene mellom de forskjellige bransjene, men mer spesielt mellom de forskjellige klassene. Vår hovedmetode i undersøkelsen må være å skjære inn i de forskjellige samfunnsklassene, med det endelige målet å forstå forholdene mellom dem, for å komme fram til en riktig vurdering av klassekreftene. for så å formulere den riktige taktikken for kampen, en taktikk som peker på hvilke klasser som utgjør hovedstyrken i den revolusjonære kampen, hvilke klasser som skal vinnes som forbundsfeller og hvilke klasser som skal styrtes. Dette er vår eneste hensikt.

Hvilke samfunnsklasser må undersøkes? Det er:

Industriproletariatet

Håndverksarbeiderne

Landarbeiderne

De fattige bøndene

De fattige i byene

Filleproletariatet

Håndverksmestrene

Småkjøpmennene

De mellomstore bøndene

De rike bøndene

Godseierne

Handelsborgerskapet

I vår undersøkelse bør vi vie oppmerksomhet til alle disse klassene og lagenes stilling. I de områdene vi arbeider nå, mangler bare industriproletariatet og industriborgerskapet, og vi treffer stadig på alle de øvrige. Vår kamptaktikk er en taktikk forhold til alle disse klassene og lagene.

En annen alvorlig svikt i våre tidligere undersøkelser har vært den overdrevne vekten vi har lagt på landsbygda på bekostning av byene, slik at mange kamerater alltid har vært usikre på taktikken vår overfor de fattige i byene og handelsborgerskapet. Utviklinga av kampen har satt oss i stand til å forlate fjellene og begi oss ut på slettene.(4) Fysisk sett har vi kommet ned, men mentalt befinner vi oss fremdeles oppe i fjellene. Vi må forstå byene så vel som landsbygda, ellers vil vi ikke bli i stand til å møte den revolusjonære kampens krav.

6. SEIEREN I KINAS REVOLUSJONÆRE KAMP AVHENGER AV DE KINESISKE KAMERATENES FORSTÅELSE FOR KINESISKE FORHOLD

Målet for vår kamp er å nå sosialismen gjennom det demokratiske stadiet. Det første skrittet i denne oppgaven er å fullføre den demokratiske revolusjonen ved å vinne arbeiderklassens flertall og reise bondemassene og de fattige i byene for å styrte godseierklassen, imperialismen og Kuomintang-regimet. Neste skritt er å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen, som kommer til å følge utviklinga i denne kampen. Fullførelsen av denne store revolusjonære oppgaven er ikke noe enkelt eller lett arbeid, og den er fullt og helt avhengig av en riktig og fast taktikk fra det proletariske partiets side. Dersom dets kamptaktikk er feilaktig eller ubesluttsom og vaklende, vil revolusjonen utvilsomt lide midlertidig nederlag. Man må huske på at også de borgerlige partiene ustanselig diskuterer sin kamptaktikk. De overveier hvordan de skal spre reformistisk innflytelse i arbeiderklassen for å lede den på villspor og vende den bort fra kommunistpartiets ledelse, hvordan de skal få de rike bøndene til å undertrykke de fattige bøndenes opprør, og hvordan de skal organisere gangsterbander for å undertrykke den revolusjonære kampen. I en situasjon da klassekampen stadig skjerpes og føres i nærkamp, må proletariatets seier helt og fullt avhenge av en riktig og fast kamptaktikk fra dets eget parti, kommunistpartiet. Et kommunistpartis riktige og faste kamptaktikk kan under ingen omstendigheter skapes av et fåtall personer som sitter på et kontor. Den oppstår i løpet av massekampen, dvs. gjennom virkelig erfaring. Derfor må vi til enhver tid studere de samfunnsmessige forholdene og foreta praktiske undersøkelser. De kameratene som er ubøyelige, konservative, formalistiske og ubegrunnet optimistiske tror at den nåværende kamptaktikken er perfekt, at »dokumentboka»(5) fra partiets sjette nasjonale kongress garanterer varig seier, og at man alltid kan seire dersom man bare holder fast ved de anerkjente metodene. Disse ideene er absolutt feilaktige, og har ingenting til felles med ideen om at kommunister bør skape nye fordelaktige situasjoner gjennom kamp. De representerer ei rent konservativ linje. Hvis ikke denne linja blir fullstendig forlatt, vil den forårsake store tap for revolusjonen, og den vil skade disse kameratene selv. Det finnes åpenbart en del kamerater i vår røde arme som er fornøyd med å la tingene være som de er, som ikke søker å forstå noen ting fullstendig og er optimistiske uten grunn, og de sprer den villfarelsen at »dette er proletariske De propper seg med mat og døser på kontorene sine hele dagen uten noensinne å ta et skritt og gå ut blant massene for å foreta undersøkelser. Hvor de enn tar ordet, blir folk kvalme av platthetene deres. For å vekke disse kameratene, må vi heve stemmene våre og rope til dem:

Forandre straks deres konservative ideer!

Erstatt dem med progressive og militante kommunistiske ideer!

Kast dere inn i kampen!

Gå ut blant massene og undersøk fakta!

7. UNDERSØKELSESTEKNIKKEN.

1. Hold møter for å klarlegge kjensgjerningene og foreta undersøkelser gjennom diskusjoner.

Dette er den eneste måten å trekke slutninger. Det er lett å begå feil hvis du ikke holder slike møter for å foreta undersøkelser gjennom diskusjoner, men utelukkende holder deg til et individ som gjør greie for sine egne erfaringer. Du kan umulig trekke mer eller mindre riktige slutninger på slike møter dersom du stiller spørsmål på slump i stedet for å ta opp nøkkelspørsmål til diskusjon.

2. Hva slags mennesker bør være til stede på undersøkelsesmøtene?

Det bør være personer som er godt inne i de samfunnsmessige og økonomiske forholdene. Hva alderen angår, er eldre mennesker å foretrekke, for de har rike erfaringer og kjenner ikke bare til hva som skjer, men kan også forstå årsak og virkning. Unge mennesker med kamperfaringer bør også være med, for de har progressive ideer og et skarpt blikk. Hva yrker angår, bør arbeidere, bønder, kjøpmenn, intellektuelle og iblant soldater være med, og noen ganger til og med landstrykere. Når et spesielt emne undersøkes, behøver selvfølgelig ikke de være til stede som ikke har noe med saken å gjøre. For eksempel behøver ikke arbeidere, bønder og studenter være til stede når handelen er gjenstand for undersøkelse.

3. Hva er best, et stort undersøkelsesmøte eller et lite?

Det avhenger av undersøkerens evne til å lede et møte. Er han en god møteleder, kan et møte med så mange som et dusin eller til og med tjue eller flere mennesker sammenkalles. Et stort møte har sine fordeler. Ut av svarene kan du få temmelig nøyaktige statistiske oppgaver (f. eks. finne prosentdelen av fattige bønder i den totale bondebefolkningen) og ganske riktige konklusjoner (f. eks. finne ut om lik eller differensiert omfordeling av jorda er å foretrekke). Naturligvis har det sine ulemper også. Hvis ikke du er en dyktig møteleder vil du få vansker med å holde orden. Antallet deltakere i et undersøkelsesmøte avhenger således av undersøkerens kompetanse. Men minimum er tre ellers vil de opplysningene du får være for begrenset til å samsvare med den virkelige situasjonen.

4. Forbered en detaljert plan for undersøkelsen.

En detaljert plan bør legges opp på forhånd, undersøkeren bør stille spørsmål i samsvar med planene og de tilstedeværende besvare disse. Alle punkter som er uklare eller tvilsomme, bør tas opp til diskusjon. Den detaljerte planen bør omfatte hovedemner og underavsnitt og deretter detaljerte punkter. Er for eksempel handelen hovedemne, kan man ha slike underavsnitt som tøyer, kom, andre nødvendighetsartikler og legeurter. Under avsnittet tøyer kan man igjen ha slike detaljerte punkter som bomullstøy, hjemmevevet, silke og sateng.

5. Personlig deltakelse.

Enhver som er ansvarlig for å lede — fra formannen i kommunestyret til formannen i sentralregjeringa, fra avdelingslederen til øverstbefalende, fra sekretæren i partiets lokalorganisasjon til generalsekretæren — må personlig foreta undersøkelser av de spesielle samfunnsmessige og økonomiske forholdene og ikke utelukkende holde seg til rapporter. For undersøkelser og rapportlesing er to helt forskjellige ting.

6. Gå i dybden.

Alle som ikke har drevet undersøkelsesarbeid før, bør foreta en eller to grundige undersøkelser for å få fullt kjennskap til et bestemt sted (f. eks. en landsby eller en by) eller et bestemt problem (f. eks. kom- eller valutaproblemet). Dersom du går i dybden på et bestemt sted eller i et bestemt problem, vil dette gjøre framtidige undersøkelser av andre steder eller problemer lettere.

7. Gjør egne notater.

Undersøkeren bør ikke bare lede undersøkekselsesmøtet og gi de tilstedeværende riktig ledelse, men også gjøre egne notater og selv skrive ned resultatene Det er ikke bra å la andre gjøre dette for seg.

NOTER:

1. Se Confusian Analects, 3. bok, «Pa Yi». »Når Konfutse trådte inn i forfedrenes tempel, spurte han om alt».

2. Li Kuei var en helt i den kjente kinesiske romanen Shui Hu Chuan (Heltene fra sumpmarkene) som beskriver bondekrigen mot slutten av det nordlige Song-dynastiet (960-1127). Han er enkel, endefram og meget lojal mot bøndenes revolusjonære sak, men råbarket og taktløs.

3. Kamerat Mao Tsetung har alltid lagt stor vekt pi undersøkelser, og har betraktet samfunnsmessige undersøkelser som den viktigste oppgaven og grunnlaget for i fastlegge retningslinjene for ledelsens arbeid. Undersøkelsesarbeidet ble gradvis utviklet i Den røde armes fjerde arme på kamerat Mao Zedongs initiativ. Han fastsatte at samfunnsmessige undersøkelser burde utgjøre en regelmessig del av arbeidet, og Den røde armes politiske avdeling utarbeidet detaljerte skjemaer, som omfattet slike emner som massekampenes tilstand, forholdene for de reaskjonære, folkets økonomiske liv og hvor mye jord som hver klasse eide i landområdene. Hvor Den røde arme enn bega seg, gjorde den seg først kjent med klassesituasjonen i området og formulerte så paroler som. passet til massenes behov.

4. Med »fjellene» menes her Jinggangfjellene langs provinsene Jiangxis og Hunans grenser. «Slettene» er de som ligger i den sørlige delen av Jiangxi og vestre Fujian. I januar 1929 ledet kamerat Mao Tsetung hovedstyrkene i Den røde armes fjerde arme ned fra Jinggangfjellene til det sørlige Jiangxi og vestre Fujian for i opprette to store revolusjonære baseområder.

5. »Dokumentboka» besto av de resolusjoner som ble vedtatt på Kinas Kommunistiske Partis sjette nasjonale kongress i juli 1928, og omfattet den politiske uttalelsen og resolusjonene om bondespørsmålet, jordspørsmålet, organiseringa av den politiske makten osv. Tidlig i 1929 utga Frontkomiteen i Den røde armes fjerde arme disse resolusjonene i bokform for spredning til partiorganisasjonene i Den røde arme og til de lokale partiorganisasjonene .