1

Rødt-medlemmer blir reservepoliti

LO-tillitsvalgte og Rødt-medlemmer varsler at de skal fungere som reservepoliti igjen ved antifascistiske markeringer. Dermed er det ikke bare politiet som skal beskytte fascistene og hjelpe dem å gjennomføre sine markeringer. Nå skal sosialdemokrater stille som en ytre skanse, en ytre ring av beskyttelse for fascistene.

TFM har skrevet mye om hetsen og forsøkene på å så splid blant antirasister de siste månedene. Vi må samtidig understreke at dette ikke er hvordan vi oppsummerer protestene i sommer. Hets og kritikk er normalt. Ingen bevegelse kan ta et eneste skritt framover uten å møte slikt. Det bekymrer oss på ingen måte. Vår oppsummering av kampene mot fascistene i sommer er stormende jubel. 

Vi fylles av glede av motet og kampviljen som hundrevis, kanskje tusenvis, av mennesker har vist de siste månedene. Det gjør heder og ære på opptøyene mot rasistisk politivold i USA i år, og det har påført fascistene i SIAN et gedigent nederlag. Den antifascistiske bevegelsen har vist seg sterkere enn på lenge, og det er på grunn av denne framgangen at noen krefter nå kommer på banen for å sabotere. Det er altså ikke uttrykk for bevegelsens svakhet, men for dens styrke, at den nå møter opptrappet hets og motstand.

Dette er utgangspunktet vårt, før vi går videre til å behandle de sosialdemokratene som nå melder seg til tjeneste som reservepoliti til forsvar for fascistiske markeringer.

Arbeideraristokratiet stiller som vakter på eget initiativ!

Rolf Utgård har stilt seg i spissen for de som hetser “bråkmakere” og hele den antirasistiske bevegelsen etter protestene i Oslo. Klassekampen skriver:

“Utgård reagerer blant annet på at arrangøren er den anonyme organisasjonen Oslo mot rasisme, og at demonstrasjonen ble organisert uten egne vakter.

Utgård stilte på eget initiativ opp som vakt, sammen med blant annet forsker Lars Gule og Rødt-politiker Erling Folkvord.

Utgård er i ettertid forferdet over arrangørenes aksept av voldsbruk.

– Det som sjokkerte meg mest, er at de som sto bak demoen ikke synes at bråket var problematisk. Det var ille å se, og dette er ikke en måte vi kan drive antirasistisk arbeid framover, sier Utgård.”

Hvem er Rolf Utgård? Han har ikke vært synlig i antifascistisk arbeid de siste tjue årene, men nå stiller han opp i media for å dolke antirasister i ryggen, og mener han kan bestemme hvordan kampen skal føres. Men Rolf Utgård er ingen velkjent antirasistisk aktivist. Han er en selvstendig næringsdrivende og seniorkonsulent. Fra 1982 til 2002/3 var han ansatt som tillitsvalgt i Kværner, et av Norges største industriselskap. I 16 år satt han i styret til denne monopolisten. Utgård er også medlem av Rødt, men først og fremst tilhører han kremen av det norske arbeideraristokratiet.

Med andre ord er han en pamp, som nå i pensjonsalderen rykker inn og vil stille seg mellom fascistene SIAN og de som vil stoppe dem. Midt i en internasjonal bevegelse mot politivold, som bredte seg ut etter drapet på George Floyd, og som fikk en ny impuls etter at Jacob Blake ble skutt 7-8 ganger i ryggen av politiet, stiller Utgård opp som reservepoliti. Han vil gjøre jobben for politiet og nøler ikke med å utlevere aktivister til dem. I et tidligere innlegg hos NRK forteller han om da han overleverte aktivister til politiet i gamle dager. 

Ledelsen for LO i Oslo, som stilte med faner på markeringen, vil i likhet med Utgård gjøre mer for å dempe protestene i framtida. Det er typisk at når disse for en gangs skyld møter opp i protest mot fascistene, forventer de å overta styringa fra de som ikke bare har møtt fram hver gang de siste åra, men som også har risikert liv og lemmer i kampen mot fascismen. LO-ledelsen vil, slik deres historiske oppgave synes å være, dempe kampen og føre den inn i ufarlige og ineffektive rammer. Akkurat slik de har gjort med klassekampen i det norske samfunnet.

Vi må også her legge til at det å møte opp i andres demonstrasjoner med gule vester som “vakter på eget initiativ”, er provokatørvirksomhet. Utgård og Gule stempler ungdom som kaster gjenstander på fascister som provokatører, men møter ingen andre enn seg selv i døra. Det er disse NGO-veteranene, som føler seg hjemme i maktas korridorer, som, “på eget initiativ”, kommer utenfra og trenger inn i protestene for å søke konfrontasjon med demonstranter.

Det minner mye om hvordan liknende krefter har søkt å gjøre alle pro-palestinske demonstrasjoner til tannløse og fredelige protester, hvor massenes rettferdige opprør knebles og stortingspolitikere dominerer på talerstolen. Selv når Israel massakrerer barn på Gaza framstiller disse folka det som at det er kontraproduktivt når massene lar den rettferdige harmen flyte over.

Rødts Oslo-leder er mer forsonende, men bidrar likevel til demoraliseringen

Leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri har vært noe mer positiv til protestene, men også han angriper de kjempende massene i Oslo. Klassekampen skriver:

“Jeg vil si at vi nok en gang klarte å ydmyke og overdøve Sians rasistiske budskap, og det er fint å oppleve den solidariteten som demonstrasjonene viste. Vi fikk til en fin markering, sier Mobasheri.

Han sier han tar avstand fra at ‘et veldig lite mindretall’ som klarte å lage bråk, men mener at det ikke overskygger en ellers vellykket demonstrasjon.”

Dette er ikke godt nok, men det er kanskje det som kreves av en tillitsvalgt i Rødt. Mobasheri inntar korrekt holdning til at protestene var vellykka, men å angripe de som kjemper er å løpe politiets og fascistenes ærend. Å isolere de mest aktive og kjempende er en eldgammel taktikk for å demoralisere og sabotere motstand.

Den tidligere Rød Ungdom-lederen og eks-Klassekampen-redaktøren Bjørgulv Braanen skriver lederen i Klassekampen etter sammenstøtene i Oslo:

“Etter nok en demonstrasjon som har endt med vold og politikonfrontasjoner, er det tid for å ta en pust i bakken. (…) Spesielt må Rødt avklare sin posisjon. (…) Fagforeninger, partier og organisasjoner må derfor gå sammen for å forhindre ytterligere eskalering som bare de mørkebrune, rasistiske provokatørene tjener på, og sørge for ledelse og kontroll i egne rekker slik at retningslinjer man er blitt enig om etterleves.”

Fra trojansk hest til femte kolonne; sosialdemokrater som slår ring om fascister

Dermed er linja klar fra “den gamle garde” i Rødt-sfæren; fagbevegelsen og partiene må mobilisere sine apparater til å kvele den voldelige protesten mot fascistene. Gamle sosialdemokrater skal trekke på seg gule vester og gå fysisk inn i demonstrasjonene, slik Utgård og Lars Gule gjorde på lørdag, for å rive og slite vekk ungdom som vil jage fascistene, med all den indre spliden og konflikten det vil skape. Det skal dannes en ytre ring av “myke” mål rundt politiets pansra tropper. Slik får fascistene ikke bare én sirkel av beskyttelse, men to.

Sosialdemokratiets tenkere (Braanen og Utgård jobber profesjonelt med “åndsarbeid” for fagbevegelsen og “venstresida”) går således aktivt inn for å befeste fagbevegelsen, partiene og NGOene som en del av det utvida borgerlige statsapparatet. Nå skal de til og med gjøre politiets arbeid. Korporativismen er tydeligvis meninga med livet for disse elementene.

Utgård har formodentlig ingen skrupler med å være angiver, til tross for at han i sin ungdom selv ble overvåket av overvåkingspolitiet. Antifascister, både i Norge og i andre land, har ofte opplevd hvordan slike reservepolitifolk angir dem til politiet. De peker gjerne ut “bråkmakere” slik at politiet kan «ta dem». 

Det ironiske er at disse folkene ga fullstendig blanke i antifascismen før SIAN møtte militant motstand. De hevder rutinemessig at bråket skremmer vekk massene fra å delta i demonstrasjoner, men likevel var det langt flere som deltok i protestene mot SIAN i Oslo denne gangen, enn kanskje noen gang tidligere da de har stilt seg opp foran Stortinget! Stikk i strid med påstanden og vrangforestillingen om at volden skremmer vekk folk, møter også disse personene selv først opp nå. Før, da det var fredelige markeringer, holdt de seg vekk. Nå, etter flere runder med kamper, kommer de med brask og bram for å “ta kontroll” over situasjonen. Det hjelper ikke å skryte av at man gikk i slike demonstrasjoner for tjue eller tretti år siden. Det var kanskje i og for seg bra, men ikke hvis de også den gangen agerte som reservepoliti mot “bråkmakere”.

Utgård er i så måte ikke spesiell, men eksempel på et mer generelt fenomen. Han opptrer som en nyttig idiot for krefter han er blitt blind for. Sosialdemokratiske pamper og redaktører har vært så tett på makta så lenge, at de ikke lenger ser klassekampen, ser klasseinteresser eller forstår hvem som er fiende og hvem som er venn. De ser ikke fascismens klassekarakter, og hvordan den korresponderer med politiets klassekarakter og statens interesser. Om disse personene noen gang klarte å skille mellom folkets fiender og folkets venner, har dette gått i glemmeboka etter for mange hagefester og frokostmøter med hyggelige konserndirektører og forlagssjefer. Godt betalt har det også vært. Avstanden, økonomisk og mentalt, til de proletariske og undertrykte massene som kjemper mot SIAN, er blitt enorm for disse elementene.

Midt i en kamp som handler om rasistisk politivold og fascistisk hets mot muslimer, kommer disse arbeideraristokratiske elementene på banen for å virvle opp røyk og forvirring. Problemet er plutselig ikke systemisk rasisme (som de er blinde for), fascistisk organisering (som de har ignorert i alle år), at politiet hjelper fascistene ved å beskytte deres markeringer (noe de selv også vil gjøre), politivold mot unge masser (en vold disse hovedsakelig sympatiserer med) – nei! – problemet er at demonstrasjonene utarter! Problemet er massene, og særlig de sinteste, de mest utålmodige, de som er villig til å gå lengst, de som risikerer tåregass, kølleslag og å trampes ned av hester for å stoppe fascistene!

Sosialdemokratene iscenesetter dermed et absurd teater som i sin spissborgerlige vulgaritet og frekkhet milevis overgår sirkus SIAN!

Sosialdemokratiets svarte historiske rolle i å bane vei for fascismen

Alvoret i rollen som reservepoliti og forsvarere av fascismen skal ikke undervurderes. Da Hitlers NSDAP bygde seg opp i Tyskland, og inkorporerte titalls tusen veteraner og filleproletarer i Stormtroppene (SA), søkte disse konfrontasjon med arbeiderbevegelsen. Kommunistene i KPD bygde sine røde frontkjemperforbund (RKB) for å bekjempe fascistene. Sosialdemokratene bygde også opp sine paramilitære styrker, men disse var rettet like mye mot kommunister som nazister! Disse var Weimar-republikkens jernfront. Deres symbol var tre piler (mot monarkistene (!), mot nazistene og mot kommunistene). De kjempet med vold mot kommunistene på gata i Tyskland, og bærer slik et blodig medansvar for at Hitler kom til makta i 1933.

Glemme skal vi heller aldri, at da de revolusjonære lederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble summarisk henrettet og dumpet i en kanal i 1919, var det på ordre fra den sosialdemokratiske tyske regjeringen og særlig sosialdemokraten Gustav Noske, regjeringens militærminister. Noske bidro konkret til å støtte oppbyggingen av de tyske Frikorpsene, en forløper for nazistenes SA.

Noen kan finne det irrelevant å trekke historie inn i en slik sak. Andre vil innvende at det er en kvalitativ forskjell på de tyske sosialdemokratenes forræderi, og det vi ser nå og i samband med SIAN-demonstrasjonene. Selvsagt er det en kvalitativ forskjell. Men den strukturelle parallellen er ikke til å komme unna. Om noen i dag er villig til å ikle seg refleksvester og gå fysisk inn i demonstrasjoner for å gjøre politiets arbeid når disse forsvarer oppbyggingen av en fascistisk bevegelse av Breivik-sympatisører, hvor går egentlig deres grense? Hvilken politisk strømning er det disse bidrar til? Hvor vil det ende i siste instans?

Forhåpentligvis vil Oslos antifascister slutte rekkene mot disse forsøkene på infiltrasjon, sabotasje og ikke minst forsøket på å disiplinere, domestisere og inkorporere antifascismen innafor parti-fagbevegelse-NGO-apparatet i Oslo. Vi oppfordrer antirasister i forskjellige miljø til å forene seg mot slike forsøk. I stedet bør man forene seg om noe annet Mobasheri sier i Klassekampen, nemlig:

“Disse aktivistene skal få ros og honnør for å ha stilt opp hver bidige gang, ikke kritikk. Vi ønsker at ulike miljøer samler seg for å organisere framtidige antirasistiske markeringer”

Vi er helt enig i dette og stiller oss bak det. Samtidig bør man avgrense seg fra omfavnelsen dersom dette isolert sett korrekte standpunktet brukes til å smugle inn et krav om å “holde orden i egne rekker” ved å disiplinere massene med reservepoliti og angiveri. Man bør ta utgangspunkt i det man har enhet om, og forsterke enheten ved å avvise fordømmelse og hets mot “de som går for langt”.

Noen enkle sannheter og konklusjoner aristokratene ikke kan si seg enig i

Kort og helt til slutt – vi støtter de som slår fast noen faktum som står i motstrid til de idealistiske påstandene som settes fram mot de som kjemper. Det vil konkret si:

1) Vold mot fascister er ikke dårlig, det er bra. Det undertrykker fascistene, splitter dem, skremmer fascister fra å organisere seg og desorganiserer dem.

2) Vold mot fascister gjør dem ikke sterkere, men svakere. Overalt der fascistene møter all slags motstand, blir de svekket. Der de får marsjere fritt trekker de flere til seg, organiserer disse og kommer stadig sterkere tilbake.

3) Vold mot politiet er ikke dårlig, det er også bra. Politiet er den imperialistiske og rasistiske statens voldsutøvere. De trakasserer proletarer hver dag,de tramper på rusmisbrukere og andre syke og hele etaten er en rasistisk institusjon.

4) Bråket og volden skremmer ikke vekk fra deltagelse, for markeringene mot SIAN har vært mye større i år enn i fjor. De fleste som hevder dette vet ikke at SIAN har reist rundt i landet hver sommer i flere år. Bråket og volden har økt oppmerksomheten om OG deltagelsen i kampen mot SIAN. Dette kan man se med egne øyne ved enkle undersøkelser.

5) Fascistene lyver, de forteller ikke sannheten når de sier at de vokser på motstanden. Vi ser det på markeringene deres, vi ser det i frafallet, og vi ser det i at bare de underligste og mest utilpasse individene står tilbake.

6) Kamp og motstand fra massene har en strategisk betydning. Verden forvandles ikke ved forhandlinger med de mektige, med valg innenfor systemet, eller med dialog og appeller til de mektige. Verden forandres med revolusjonær kamp av folket selv. Raseriet og sinnet må organiseres, men også flyte over, for bare slik blir flodbølgen mektig nok til å rive vekk det undertrykkende systemet.

7) Å bevare “ro og orden” i Oslo sentrum er ikke “taktisk klokt” for motstanden. Å frede Oslo sentrum er å sikre fred i imperialistenes bakland. Det er å sikre fred innenfor murene av festningen, slik at de kan konsentrere seg fullt og helt om krigen på utsida.

8) Antallet som støtter en sak i teorien er ikke avgjørende. Handling taler høyere enn ord. SIAN har titusenvis av sympatisører, men bare en promille møter fram ved markeringene deres – på grunn av massiv motstand. Antallet motdemonstranter er underordnet hvordan motstanden skjer. Resultatet av hundre som kjemper hardt kan være bedre enn ti tusen som står med ryggen til eller har “folkefest” i en park på andre sida av byen.

9) Uttrykket “vold avler vold” er en påstand uten rot i virkeligheten. Det er sant at et voldelig system vil avle voldelig motstand, men vold kan absolutt løse en sak. Romerriket falt som følge av “barbarenes” vold. Hitlers tredje rike falt som følge av Den røde armés vold. Vold kan oppheve undertrykking og gjøre slutt på vold.

10) Alle markeringer må ikke være voldelige, slett ikke. Om Utgård og andre vil arrangere fredelige protester mot rasisme så har året 365 dager og døgnet har 24 timer. Det er mer enn nok tid til å vise at man er ærlig, og at man ikke bare bruker ønsket om fredelige markeringer retorisk for å bekjempe ikke-fredelige markeringer. I stedet for å sabotere antifascistisk konfrontasjon kunne Gule og Utgård arrangere antirasistisk ballongslipp eller rock mot rasisme i Spikersuppa neste søndag, og den antirasistiske kampen blir umiddelbart bredere, uten at noen føler de må løpe politiets ærend i å beskytte Lars Thorsens og Anna Bråthens kamikaze-karneval.

Sosialdemokratene, deriblant Utgård og Braanen, kan selvsagt ikke si seg enig i disse enkle sannhetene, da de slett ikke vil forandre verden. De vil bevare samfunnet slik det er, i beste fall. I verste fall er deres høyeste ønske å skru klokka tilbake til det myteomspunne 50-tallet. De drømmer seg kanskje også av og til tilbake til 70-tallet, selv om de krymper seg over tanken på hvor naive og arrogante de selv var den gangen. Dessverre har de ikke blitt mindre naive eller arrogante med åra, de har bare blitt mer integrert i det borgerlige samfunnet og ser nå ned på de som ikke finner seg til rette i dette. 

Vi er derimot overbevist om at de som virkelig hater kapitalismen og alt den står for, de som virkelig hater fascismen, og som slett ikke kan leve med at fascister får organisere seg, de som forstår innsikten i diktene som innledes med “du skal ikke tåle så inderlig vel” og “først kom de for å ta kommunistene”, kan se at vi har noen poenger, uansett hvilken ideologi de sverger til.