Denne teksten av Josef Stalin er henta fra artikkel samlinga “Marxismen og det nasjonale og koloniale spørsmålet” utgitt på norsk av Forlaget Oktober, 1978.
AVVIK I DET NASJONALE SPØRSMÅLET
Utdrag frå ei melding som vart lagt fram på den sekstande kongressen i SUKP(b), 27. juni 1930
Biletet av kampen mot avvik i partiet vert ikkje fullstendig dersom vi ikkje rører ved avvika som finst i partiet i det nasjonale spørsmålet. Eg tenkjer for det fyrste på avviket i retning av storrussisk sjåvinisme, og det for det andre på avviket i retning av lokal nasjonalisme. Desse avvika er ikkje så tydelege og dogmatiske som «venstre»- eller høgreavviket. Ein kunne kalla dei snikande avvik. Men dette tydar ikkje at dei ikkje finst. Dei finst, og viktigare er det at dei veks. Det kan ikkje vera nokon som helst tvil om det. Det kan ikkje vera tvil om det, av di den allmenne atmosfæren med kvassare klassekamp må føra til at nasjonal gnissing vert noko meir intens. Dette er noko som speglar seg av i partiet. Difor bør draga ved desse avvika verta avdekte og dregne fram i dagslyset.
Kva er det vesentlege avviket i retning av stor-russisk sjåvinisme under tilhøva i dag?
Det vesentlege i avviket i retning av stor-russisk sjåvinisme ligg i freistnaden på å sjå bort frå nasjonale skilnader i språk, kultur og levemåte, j freistnaden på å førebu avskaffinga av dei nasjonale republikkane og regionane, i freistnaden på å undergrava prinsippet om nasjonal likskap og å setja politikken til partiet med å nasjonalisera administrasjonsapparatet, skulane, pressa og andre statlege og offentlege organisasjonar i vanry.
I denne samanhengen går dei som gjer avvik av denne typen ut frå det synet at sidan nasjonane ved sigeren for sosialismen må smelta saman til ein, og nasjonalspråka deira må verta omforma til eit einaste sams språk, er tida komen for å avskaffa nasjonale skilnader og gå frå politikken med å fremja utviklinga av dei nasjonale kulturane til dei tidlegare undertrykte folka.
I denne samanhengen syner dei til Lenin. Dei gjev han att gale, og av og til forvrengjer dei han med vilje og bakvaskar han.
Lenin sa at under sosialismen vil interessene til nasjonalitetane smelta saman til ein heilskap. Fylgjer det ikkje av dette at det er tid for å gjera ende på dei nasjonale republikkane og regionane i interessene til… internasjonalismen? Lenin sa i 1913 i striden mot bundistane at slagordet om nasjonal kultur er eit borgarleg slagord. Fylgjer det ikkje av dette at det er tid for å gjera ende på dei nasjonale kulturane til folka i USSR i interessene til… internasjonalismen?
Lenin sa at nasjonal undertrykking og nasjonale stengsel vert øydelagde under sosialismen. Fylgjer det ikkje av dette at det er tid for å slutta med den politikken at ein tek omsyn til dei nasjonale særdraga til folka i USSR, og at ein går over til assimilasjonspolitikken i interessene til… internasjonalismen?
Og så vidare og så vidare.
Det kan ikkje vera tvil om at dette avviket i det nasjonale spørsmålet, som dessutan er forkledd med ei maske av internasjonalisme og med namnet til Lenin, er den listigaste og difor den farlegaste utgåva av storrussisk nasjonalisme.
For det fyrste sa Lenin aldri at dei nasjonale skilnadene må verta borte og at nasjonalspråk må smelta saman til eit sams språk innom grensene til ein stat før sosialismen har sigra i verdsmålestokk. Tvert om sa Lenin noko som var rakt i motstrid til dette, nemleg at «nasjonale og statlege skilnader mellom folk og land… vil fortsetta å vera til i svært, svært lang tid endåtil etter at proletariatets diktatur har vorte oppretta i verdsmålestokk».1
Korleis kan nokon syna til Lenin og gløyma denne grunnleggjande utsegna hans?
Herr Kautsky som er eks-marxist og no renegat og reformist, hevdar rett nok noko som er beint imot det Lenin lærer oss. Trass i Lenin påstår han at sigeren for den proletariske revolusjonen i Den austerriksk-tyske føderalstaten midt i førre hundreåret ville ha ført til at det vart skapt eit einaste sams tysk språk og til at tsjekkarane vart germaniserte. Dette av di «berre krafta av uhindra samkvem, berre krafta av den moderne kulturen, som hadde tyskarane til reiskap, ville ha omdanna dei attendeliggjande tsjekkiske småborgarane, bøndene og proletarane som ikkje hadde noko å vinna frå den opprotnande nasjonaliteten sin, til tyskarar utan noka tvungen germanisering» (sjå føreordet til den tyske utgåva av Revolusjon og kontrarevolusjon).
Det er klårt at ei slik «oppfatning» samsvarer heilt med sosialsjåvinismen til Kautsky. Det var dette synet til Kautsky eg kjempa mot i 1925 i talen min ved Universitetet til folka i Austen.(1) Men kan dette antimarxistiske plapret til ein arrogant tysk sosialsjåvinist ha noka positiv tyding for oss marxistar som ynskjer å halda fram med å vera prinsippfaste internasjonalistar?
Kven har rett, Kautsky eller Lenin?
Dersom Kautsky har rett, korleis kan vi då forklåra at etter måten attendeliggjande nasjonalitetar som kviterussarane og ukrainarane, som er nærare storrussarane enn tsjekkarane er tyskarane, ikkje har vorte russifiserte som eit resultat av at den proletariske revolusjonen har sigra i USSR, men at dei tvert om har vakna til nytt liv og har utvikla seg som sjølvstendige nasjonar? Korleis skal vi forklåra at slike nasjonar som turkmenane, kirgisarane, usbekarane, tadsjikarane [for ikkje å tala om grusarane, armenarane, aserbajdsjanarane og andre) trass i at dei er attendeliggjande slett ikkje har vorte russifiserte som eit resultat av at sosialismen har sigra i USSR, men tvert om har vakna til nytt liv og har utvikla seg som sjølvstendige nasjonar? Er det ikkje openbert at dei vyrde avvikarane våre i jakta si på falsk internasjonalisme har falle i klørne på den kautskyanske sosialsjåvinismen? Er det ikkje klårt at når dei talar for eit einaste sams språk innom grensene til ein stat, innom grensene til USSR, så strevar dei eigentleg etter å gjenoppretta særrettane til det språket som tidlegare var dominerande, nemleg det storrussiske språket?
Kva har dette med internasjonalisme å gjera?
For det andre sa Lenin aldri at det å avskaffa nasjonal undertrykking og smelta saman interessene til nasjonalitetar til ein heilskap er det same som å avskaffa nasjonale skilnader. Vi har avskaffa nasjonal undertrykking. Vi har avskaffa nasjonale særrettar og har oppretta nasjonal likerett. Vi har avskaffa statsgrensar i den gamle tydinga av ordet, grensepostar og tollstengsel mellom nasjonalitetane i USSR. Vi har oppretta einskap i dei økonomiske og politiske interessene til folka i USSR. Men tyder dette at vi med det har avskaffa nasjonale skilnader, nasjonalspråk, kultur levemåte osb.? Openbert tyder det ikkje det. Men dersom nasjonale skilnader språk, kultur, levemåte osb. har halde seg ved lag, er det då ikkje klårt at kravet om at ein skal avskaffa dei nasjonale republikkane og regionane i denne historiske tidbolken er eit reaksjonært krav som rettar seg mot interessene til proletariatets diktatur? Skjønar avvikarane våre at å avskaffa dei nasjonale republikkane og regionane no, tyder å røva ifrå dei veldige massane av folka i USSR høvet til å få utdanning på morsmålet sitt, røva ifrå dei høvet til skular, domstolar, administrasjon, offentleg og andre organisasjonar og institusjonar som nyttar morsmålet deira, røva ifrå dei høvet til å verta dregne inn i arbeidet med sosialistisk oppbygging? Er det ikkje klårt at avvikarane våre i jakta etter falsk internasjonalisme har falle i klørne på dei reaksjonære storrussiske sjåvinistene. Og at dei har gløymt, heilt gløymt slagordet om kulturrevolusjonen i tidbolken for proletariatets diktatur, noko som gjeld like mykje for alle folka i USSR, både storrussarar og ikkje-storrussarar?
For det tredje sa Lenin aldri at slagordet om å utvikla nasjonal kultur under vilkåra til proletariatets diktatur er eit reaksjonært slagord. Tvert om stod Lenin alltid for å hjelpa folka i USSR til å utvikla dei nasjonale kulturane sine. Det var under rettleiing frå ingen andre enn Lenin at fråsegna om det nasjonale spørsmålet vart sett opp og vedteken på den tiande partikongressen. Her er det klårt slege fast at:
«Det er partiet si oppgåve å hjelpa dei arbeidande massane i dei ikkje-storrussiske folka med å nå att Sentral-Russland, som har gått framon, å hjelpa dei med a) å utvikla og styrkja sovjetisk statsskipnad hjå dei i former som samsvarer med dei nasjonale vilkåra og leveviset til desse folka, b) å utvikla og styrkja mellom dei domstolar, administrasjon, økonomisk organ og styringsorgan som nyttar morsmålet deira og som har tilsett lokale folk som kjenner levemåten og sinnelaget til dei lokale innbuarane, c) å utvikla mellom dei pressa, skular, teater, klubbar, kulturelle institusjonar og utdanningsinstitusjonar allment som nyttar morsmålet deira, d) å skipa og utvikla eit vidt nett av allmennutdannande- og handels- og tekniske kurs og skular som nyttar morsmålet deira».(2)
Er det ikkje openbert at Lenin heilt og fullt var for slagordet om å utvikla den nasjonale kulturen under vilkåra med proletariatets diktatur?
Er det ikkje openbert at å seia nei til slagordet om nasjonal kultur under vilkåra med proletariatets diktatur tyder å nekta for at det er naudsynt at desse folka har pliktig allmennutdanning, å gjera desse folka til åndelege trælar for dei reaksjonære nasjonalistane?
Det er rett at Lenin kalla slagordet om nasjonal kultur under herredømet til borgarskapet for eit reaksjonært slagord. Men kunne det vera annleis?
Kva er nasjonal kultur under styret til det nasjonale borgarskapet? Det er kultur med eit borgarleg innhald og ei nasjonal form. Føremålet med han er å forgifta massane med nasjonalistisk gift og å styrkja styret til borgarskapet.
Kva er nasjonal kultur under proletariatets diktatur? Det er ein kultur med eit sosialistisk innhald og ei nasjonal form. Han har til føremål å utdanna massane i sosialismen og internasjonalismen si ånd.
Korleis er det mogleg å blanda saman desse to grunnleggjande ulike tinga utan å bryta med marxismen?
Er det ikkje openbert at Lenin slo mot det borgarlege innhaldet i den nasjonale kulturen, og ikkje mot den nasjonale forma, når han kjempa mot slagordet om nasjonal kultur under den borgarlege ordninga?
Det ville vera toskut å tru at Lenin såg på sosialistisk kultur som ikkje-nasjonal, at han ikkje har ei særskilt nasjonal form. Bundistane tilskreiv faktisk ein gong dette tøvet til Lenin. Men det er kjent frå verka til Lenin at han protesterte skarpt mot denne bakvaskinga og tok kraftig fråstand frå dette tøvet. Har dei verdige avvikarane våre verkeleg fylgt i fotefara til bundistane?
Etter alt det som er sagt, kva er att av argumenta til avvikarane våre?
Ikkje anna enn manipulering med flagget til internasjonalisme og bakvasking av Lenin.
Dei som gjer avvik i retning av storrussisk sjåvinisme tek tvers igjennom feil når dei trur at tidbolken for å byggja sosialismen i USSR er tidbolken for at nasjonale kulturar bryt saman og vert avskaffa, i røynda er det rakt motsett. Faktisk er tidbolken for proletariatets diktatur og for å byggja opp sosialismen i USSR ein tidbolk for at nasjonale kulturar med eit sosialistisk innhald og ei nasjonal form blømer. For under sovjet-systemet er ikkje nasjonane sjølve dei vanlege «moderne» nasjonane, men sosialistiske nasjonar, nett slik dei nasjonale kulturane deira i innhald ikkje er dei vanlege borgarlege kulturane, men sosialistiske kulturar.
Det er tydeleg at dei ikkje skjønar at nasjonale kulturar må utvikla seg med ny styrke når pliktig allmenn grunnutdanning på morsmåla vert innført og fast oppretta. Dei skjønar ikkje at berre dersom dei nasjonale kulturane er utvikla, vil det vera mogleg å verkeleg trekkja dei attendeliggjande nasjonalitetane inn i arbeidet med sosialistisk oppbygging.
Dei skjønar ikkje at det er nett dette som er grunnlaget for den leninistiske politikken med å hjelpa og fremja at dei nasjonale kulturane til folka i USSR utviklar seg.
Det kan tykkjest underleg at vi som står for at dei nasjonale kulturane i framtida skal smelta saman (både i form og innhald) til ein sams kultur med eitt sams språk, samstundes skulle stå for at dei nasjonale kulturane skal bløma no under proletariatets diktarur. Men det er ikkje noko merkeleg i det. Dei nasjonale kulturane må få lov til å utvikla seg og utfalda seg, og leggja for dagen alt det som bur i dei, for å skapa vilkåra for å smelta dei saman i ein sams kultur med eitt sams språk i tidbolken for sosialismen sin siger over heile verda. At det blømer kulturar med nasjonal form og sosialistisk innhald under proletariatets diktatur i eitt land med det føremålet å smelta dei saman til ein sams sosialistisk kultur (både i form og innhald) med eitt sams språk når proletariatet sigrar over heile verda, og når sosialismen vert levemåten – det er nett dette som er dialektikken i den leninistiske framstillinga av spørsmålet om nasjonal kultur.
Ein kan seia at ei slik framstilling av spørsmålet er «motseiande». Men er ikkje framstillinga vår av spørsmålet om staten «motseiande» på same viset? Vi står for at staten skal visna bort. Samstundes står vi for at proletariatets diktatur skal styrkjast. Det er den mektigaste og sterkaste statsmakta som nokon gong har vore til. Den høgaste utviklinga av statsmakta med det føremålet å førebu vilkåra for at statsmakta skal visna bort – slik er den marxistiske formelen. Er dette «motseiande»? Ja, det er «motseiande». Men dette motseiinga er bunden saman med livet og speglar dialektikken til Marx fullt ut.
Eller tak til dømes framstillinga til Lenin av spørsmålet om sjølvråderetten for nasjonane medrekna retten til lausriving. Lenin skildra av og til tesen om nasjonalt sjølvråde i form av den enkle formelen: «skilja for å sameina». Tenk på det – å skilja for å sameina. Det høyrest endåtil ut som eit paradoks. Og likevel speglar denne «motseiande» formelen denne levande sanninga i dialektikken til Marx, som gjer at bolsjevikane kan taka dei mest utakande festningane på det nasjonale spørsmålet sitt område.
Det same kan ein seia om den formelen som gjeld nasjonal kultur: bløming av nasjonale kulturar (og språk) i tidbolken for proletariatets diktatur i eitt land, med det føremålet å førebu vilkåra for at dei skal visna bort og smelta saman til ein sams sosialistisk kultur (og til eitt sams språk) i tidbolken då sosialismen sigrar i alle land i verda.
Kvar og ein som ikkje skjønar dette særdraget og «motseiinga» ved overgangstida vår, kvar og ein som ikkje skjønar denne dialektikken i den historiske prosessen, er daud når det gjeld marxismen.
Ulukka til avvikarane våre er at dei ikkje skjønar og ikkje vil skjøna dialektikken til Marx.
Slik er stoda med omsyn til avviket i retning av storrussisk sjåvinisme.
Det er ikkje vanskeleg å skjøna at dette avviket speglar av strevet til dei daudsdømde klassane i den tidlegare dominerande storrussiske nasjonen etter å vinna attende dei særrettane dei har mista.
Difor er faren for storrussisk sjåvinisme hovudfåren i partiet på det nasjonale spørsmålet sitt område.
Kva er kjernen i avviket i retning av lokal nasjonalisme?
Kjernen i avviket i retning av lokal nasjonalisme er strevet etter å isolera seg og skilja seg ut innom skalet til sin eigen nasjon, strevet etter å tilsløra klassemotseiingar innom sin eigen nasjon, strevet etter å verna seg mot storrussisk sjåvinisme med å trekkja seg ut or den allmenne straumen av sosialistisk oppbygging, strevet etter å ikkje sjå kva som dreg saman og sameiner dei arbeidande massane i nasjonane i USSR, og å sjå berre det som kan trekkja dei fra kvarandre.
Avviket i retning av lokal nasjonalisme speglar misnøyen med styret under proletariatets diktatur hjå dei daudsdømde klassane i dei tidlegare undertrykte nasjonane, strevet deira etter å isolera seg i den nasjonale borgarstaten sin og å oppretta klasseherredømet sitt der.
Faren med dette avviket er at det fostrar borgarleg nasjonalisme, svekkjer einskapen mellom dei arbeidande folka i dei ulike nasjonane i USSR, og spelar i hendene på intervensjonistane.
Dette er kjernen i avviket i retning av lokal nasjonalisme.
Oppgåva til partiet er å kjempa ein målmedviten kamp mot dette avviket og å sikra dei vilkåra som er naudsynte for å utdanna dei arbeidande massane i folka i USSR i internasjonalismen si ånd.
UTDRAG FRÅ SVAR TIL ORDSKIFTET
Den neste gruppa med merknader gjeld det nasjonale spørsmålet. Ein av dei – den mest interessante etter mi meining – samanliknar korleis problemet med nasjonalspråk er handsama i meldinga mi, på den sekstande kongressen, med korleis det er handsama i talen min ved Universitetet til folka i Austen i 19252 og finn ein viss mangel på klårleik som ein treng å forklåra. I merknaden står det: «De gjekk på den tida imot teorien (til Kautsky) om at nasjonalspråka døyr ut og at det vert forma eit einaste, sams språk i den sosialistiske tidbolken (i eitt land), medan De no, i meldinga Dykkar på den sekstande kongressen, hevdar at kommunistar meiner at nasjonale kulturar og nasjonale språk skal smelta saman til ein sams kultur med eitt sams språk (i tidbolken for sigeren for sosialismen i verdsmålestokk). Er ikkje dette uklårt?»
Eg meiner at det korkje er uklårt eller den minste motseiing her. I talen min i 1925 gjekk eg imot den nasjonal-sjåvinistiske teorien til Kautsky. Ut frå denne teorien måtte ein siger for den proletariske revolusjonen midt i førre hundreåret i den sameinte austerriksk-tyske staten føra til at nasjonane smelta saman til ein sams tysk nasjon med eitt sams tysk språk, og til at tsjekkarane vart germaniserte. Eg gjekk imot denne teorien som ein anti-marxistisk og anti-leninistisk teori, og då eg dreiv han attende, rekna eg opp kjensgjerningar frå livet i landet vårt etter sigeren for sosialismen i USSR. Eg går enno imot denne teorien, slik ein kan sjå det av meldinga mi på denne sekstande kongressen. Eg går imot han av di teorien om å smelta saman alle nasjonane i til dømes USSR til ein storrussisk nasjon med eitt sams stormssisk språk, er ein nasjonal-sjåvinistisk, anti-leninistisk teori som står i motseiing til den grunnleggjande tesen i leninismen at nasjonale skilnader ikkje kan kverva bort i nær framtid, men at dei må halde seg ved lag i lang tid, endå til etter at den proletariske revolusjonen har sigra i verdsmålestokk.
Når det gjeld dei fjernare utsiktene for nasjonalkulturar og nasjonalspråk, har eg alltid halde fast ved, og held framleis fast ved, det leninistiske synet at i tidbolken for sosialismen sin siger i verdsmålestokk, når sosialismen har vorte grunnfest og har vorte leveviset, då må nasjonalspråka uunngåeleg smelta saman til eitt sams språk. Det blir sjølvsagt korkje storrussisk eller tysk, men noko nytt. Eg slo og dette endeleg fast i meldinga mi på den sekstande kongressen.
Kvar manglar det då klårleik her, og nøyaktig kva er det som treng klårgjering?
Forfattarane av merknaden var openbert ikkje heilt klåre når det gjeld to ting:
Fyrst og fremst hadde dei ikkje heilt klårt for seg at i USSR har vi alt gått inn i den sosialistiske tidbolken. Dessuten, trass i at vi har gått inn i denne tidbolken, er nasjonane ikkje berre døyande, men tvert om utviklar dei seg og blømer. Har vi i røynda alt gått inn i den sosialistiske tidbolken? Tidbolken vår vert til vanleg kalt overgangstida frå kapitalisme til sosialisme. Han vart kalt ei overgangstid i 1918, då Lenin i den vidgjetne artikkelen sin «’Venstre’-bamefakter og småborgarmentalitet»,(3) fyrst skildra denne tidbolken med dei fem økonomiske formene sine. Han vert kalt ei overgangstid i dag, i 1930, når nokre av desse formene har vorte forelda og alt er på veg til å bli borte, medan ei av dei, nemleg den nye økonomiske forma på industri- og jordbruksområdet, veks og utviklar seg snøggare enn nokon gong før. Kan ein seia at desse to overgangstidene er heilt like, at dei ikkje skil seg radikalt frå kvarandre? Openbert ikkje.
Kva hadde vi på det nasjonaløkonomiske området i 1918? Ein øydelagd industri og sigarett-tennarar. Vi hadde korkje kollektivbruk eller statsbruk masseomfang, medan eit «nytt» borgarskap vokste fram i byane, og kulakkane(4) på landsbygda.
Kva har vi i dag? Sosialistisk industri, som er sett istand og under gjenoppbygging, eit vidfemnande system av kollektivbruk og statsbruk som svarar for meir enn 40 prosent av heile det tilsådde arealet i USSR berre på vårsædsektoren, eit døyande «nytt» borgarskap i byane og ein døyande kulakk-klasse på landsbygda.
Den fyrste var ei overgangstid, og det er den siste og. Ikkje dess mindre er dei like langt frå kvarandre som himmel og jord. Og ikkje dess mindre kan ingen nekta for at vi er rett ved å fjerna den siste viktige kapitalistklassen, som er kulakk-klassen. Det er klårt at vi alt har gått ut or overgangstida i den gamle tydinga, og har gått inn i tidbolken med beinveges og feiande sosialistisk oppbygging over heile lina. Det er klårt at vi alt har gått inn i den sosialistiske tidbolken. For den sosialistiske sektoren kontrollerer no alle dei økonomiske brekkstengene i heile nasjonaløkonomien, sjølv om vi enno er langt frå å ha bygt eit sosialistisk samfunn fullt ut og frå å ha fjerna klasseskilja. Ikkje dess mindre: Nasjonalspråka er ikkje døyande og held ikkje på å smelta saman til eitt sams språk.
Tvert om utviklar nasjonalkulturane og nasjonalspråka seg og blømer. Er det ikkje klårt at teorien om at nasjonalspråka døyr bort og smeltar saman til eitt sams språk innom rammene til ein einskild stat i tidbolken for den feiande sosialistiske oppbygginga, i tidbolken for sosialisme i eitt land er ein galen anti-marxistisk og anti-leninistisk teori?
For det andre hadde ikkje forfattarane av merknaden det klårt for seg at bortdøyinga av nasjonalspråk og samansmeltinga av dei til eitt sams språk ikkje er eit innomstatleg spørsmål, ikkje eit spørsmål om sigeren for sosialismen i eitt land, men eit internasjonalt spørsmål, eit spørsmål om sigeren for sosialismen i internasjonal målestokk. Dei skjøna ikkje at sigeren for sosialismen eitt land ikkje må blandast saman med sigeren for sosialismen i internasjonal målestokk. Lenin hadde god grunn til å seia at nasjonale skilnader vil halda seg i lang tid endåtil etter at proletariatets diktatur har sigra i internasjonal målestokk.
Dessutan må vi taka omsyn til eit anna tilhøve som vedkjem ei rekkje av nasjonane i USSR. Det finst eit Ukraina som er ein del av USSR. Men det finst og eit anna Ukraina som er ein del av andre statar. Det er eit Kviterussland som er ein del av USSR. Men det er og eit anna Kviterussland som er ein del av andre statar. Meiner de at spørsmålet om det ukrainske og det kviterussiske språket kan verta avgjort utan at ein tek omsyn til desse særskilde tilhøva?
Tak så dei nasjonane i USSR som ligg ved sørgrensa, frå Aserbajdsjan til Kasakhstan og Buijat-Mongolia. Dei er alle i same stode som Ukraina og Kviterussland. Her og må vi sjølvsagt taka omsyn til dei særskilde utviklingsvilkåra for desse nasjonane.
Er det ikkje klårt at alle desse og liknande spørsmål som er bundne saman med problemet om nasjonalkulturar og nasjonalspråk ikkje kan verta avgjorde innom rammene til ein einaste stat, innom rammene til USSR?
Kameratar, slik er stoda når det gjeld det nasjonale spørsmålet allment, og den ovannemnde merknaden om det nasjonale spørsmålet særskilt.
Notar
1. Sjå J. V. Stalin, Dei politiske oppgåvene til Universitetet til folka i Austen, denne boka s. 193-105.
2. Sjå Fråsegner og vedtak frå SUKP sine kongressar, konferansar og sentralkomiteplenum, del I, 1953, s. 599.
3. Lenin, Smala verk, eng. utg., band 27. s. 323-355.
4. Kulakkar – storbønder borgerskapet på landsbygda Russland.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.