Interessante aspekter ved Bertheussen-saken
Rettssaken mot Laila Bertheussen er en dramatisk såpeopera som mange følger som ren underholdning. I seg selv forteller skandalen mye om problemene i det borgerlige demokratiet, og spesielt sett i sammenheng med lignende offentlige avsløringer og personkriser, som eksempelvis Giske-saken. Men saken mot Bertheussen har også en rekke svært interessante aspekter, både av menneskelig og politisk art, som også revolusjonære bør lære av.
For det første er opptakten til Bertheussen-saken, i form av frontalangrepet på kritisk kunst og ytringsfrihet, ekstremt interessant. Vi må huske på at dersom Bertheussen, som åpenbart er skyldig, ikke hadde blitt avslørt, ville de falske angrepene på justisminister Waras hus fortsatt blitt koplet til Black Box-teateret. Deres kritiske teaterstykke “Ways of Seeing” ble møtt av en kanonade ikke bare fra alskens alternativ-høyre-medier og kommentator-troll, inklusive en rekke trusler, men de ble utsatt for politirazzia (!) og åpen hets fra statsministeren og andre regjeringsmedlemmer!
Et teaterstykke som kretset rundt kritikk av rasisme og hemmelige nettverk innenfor statsapparatet, ble forsøkt kneblet av regjeringen og ble utsatt for politiforfølgelse. Dette har ingen i regjeringen tatt selvkritikk på, og sentrale personer innenfor Frp har slett ikke endret syn på teateret. De vil forfølge dem fordi de “gikk for langt” i kritikken av fascistiske tendenser, da de filmet husene til offentlige myndighetspersoner(!). I realiteten har ikke Black Box-teateret gjort noe annet enn det reelt samfunnskritiske journalister gjør hele tiden. Måten de ble møtt på sier svært mye om den reaksjonære utviklingstendensen og uthulingen av borgerlig-demokratiske rettigheter.
Det er skivebom når enkelte mener ytringsfriheten trues av angrep på fascistiske SIAN. Derimot utgjør regjeringens og politiets angrep på Black Box-teateret et høyst reelt angrep på disse borgerlig-demokratiske rettighetene.
Videre avslører Bertheussen-saken noe om konsepter knyttet til såkalte “falsk flagg-operasjoner”. Dette er en gammel og velkjent militær taktikk hvor en aksjon gjennomføres så og si under falsk flagg, bare at den her benyttes på politikkens område. Fra historien er brannstiftelsen på den tyske Riksdagen et kjent eksempel på dette, hvor nazister tente på den tyske nasjonalforsamlingen og hendelsen ble brukt til å intensivere forfølgelsen av politisk opposisjon, hovedsakelig kommunister. Bertheussen-saken avslører hvordan også det norske politiske systemet er grunnleggende tufta på borgerlig intrigemakeri, bedrageri og desinformasjon. Den viser at dette kan ta en svært utspekulert form, og at om en tilsynelatende forvirret og hevngjerrig maktperson av Bertheussens type kan gjennomføre sabotasje av eget hus og egen bil, midt under overvåking fra PST, så kan noen med større evner og ressurser gjøre atskillig mer omfattende ødeleggelser.
Ikke minst er dette viktig for å forstå funksjonen som de digitale mediene og “trollfabrikkene” har som instrumenter for borgerskapets psykologiske krigføring. Eksempelvis husker vi den “stille okkupasjonen” hvor Russland overtok Krim-halvøya uten å erklære krig åpent, og så videre. Små og store intriger, små og store falsk-flagg-operasjoner, er en realitet som man må ta med i beregningen når man analyserer virkeligheten og virkelige hendelser. Man kan ganske enkelt ikke ta for gitt at man vet alt, og slett ikke at alle aktører er ærlige med sine hensikter eller at “alt er som det ser ut som på overflaten”. Tvert om må man alltid bevege seg ned under overflaten for å se på de underliggende strukturene, og ikke la seg forlede av hva enn som måtte foregå – eller tilsynelatende foregår – i den åpne og offentlige sfæren. Særlig på nett må revolusjonære aldri ta til seg informasjon ukritisk fra enhver enkeltperson, nettside eller kanal, som om ting skulle bli riktig simpelthen av at “det står på nett”, som om ingen av disse kan ha skjulte motiver. Vi ser igjen og igjen at falske kontoer og sider med fordekt agenda sper forvridd informasjon eller rene løgner. Bertheussen-saken aktualiserer nødvendigheten av å være bevisst på at dette ikke bare handler om feilinformerte eller forstyrrede enkeltindivider, men også om herskerklassens aktive og utstrakte bruk av løgn og svart propaganda som del av deres ideologiske krigføring.
Et tredje interessant aspekt ved rettssaken og medias dekning av den, er avsløringen av skjulte nettverk blant politikerne og avsløringer av deres interne kommunikasjon. Å lese Filter Nyheters avsløringer av samtalene mellom Bertheussen, ministeren Tybring-Gjedde, Per Sandbergs eks-samboer, samt medlem av regjeringsapparatet på den tiden, og ikke minst Rita Karlsen fra rasistiske “Human Rights Service”, er ikke bare underholdende men også et nyttig innblikk i hvordan makthavere kommuniserer “bak lukkede dører”.
Det er svært avslørende at disse politikerne slett ikke har noen naiv holdning til det borgerlige skinndemokratiet. De har ingen skrupler med å bruke institusjoner og vennskap til egen vinning eller i tråd med egne interesser. De har ingen problemer med å legge planer sammen om hvordan det skal skje. De bruker “vennlige journalister” til å plante nyheter eller få sin egen vinkling på saker som skjer. Og de baktaler og sjikanerer grovt andre medlemmer av herskerklassen, selv andre medlemmer av regjeringen. Det er en tilstand av samarbeid og konkurranse som ikke bare skjer ubevisst og i samfunnsstrukturene, men helt bevisst og gjennom konkret organisering av enkeltpersoner.
Om noen tror at denne chat-samtalen mellom disse sentrale og mektige kvinnene i og rundt Frp er det eneste skjulte nettverket som fungerer på denne måten, er de håpløst naive. Om man tenker litt over saken, forstår man at denne chatsamtalen gir en viss innsikt i hvordan ting foregår i samtaler i korridorene, ved middagsselskaper, i eksklusive klubber, på puber – og i tillegg, for amatørene kanskje, i chat-tråder på sosiale medier.
Til sist vil vi slå fast at revolusjonære kan lære mangt om hvordan disse personene som da altså selv er en del av “eliten”, av borgerlige grupper og sjikt, skader og avslører seg selv gjennom egen amatørisme. Politikernes private chat-samtaler kan ikke bare beslaglegges av Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og legges fram for domstolene som bevis, men den lekkes også til media. For eksempel lekkes det direkte fra PST til Filter Nyheter, noe som igjen avdekker en svært suspekt relasjon mellom dette nettstedet og de borgerlige sikkerhetsmyndighetene. Det er verdt å merke seg når man også ser at Filter Nyheters leder og journalist driver med kartlegging og undersøkelser av “ekstremister” og ofte er til stede på demonstrasjoner mot fascister.
I det hele tatt er det altså flere elementer ved denne saken som viser at skillet i den borgerlige offentligheten mellom medier, politikk og statsapparat viskes mer og mer ut, og glir mer og mer over i hverandre. Kilder og informanter er aktører, og journalistene selv blir aktører som, bevisst eller ubevisst, lar seg bruke til politisk spill. Også politiet blir delaktig i dette sammensuriumet, i mange sammenhenger er det nettopp de som leder an i det borgerlige demokratiets oppløsningsprosess.
Kort oppsummert er det mye å lære av denne saken for den som vil det, om den reaksjonære utviklinga som samler mer og mer makt i den utøvende myndighet (regjeringa), om politisk intrigemakeri og falskspill, om skjulte nettverk og om overvåkingspolitiets og medias metoder for kartlegging og eksponering.
Referanser
Bertheussen-saken (Filter Nyheter)
Statsadvokat til NRK: Ba aldri om noen ransaking av Black Box-teateret (Aftenposten)
Kunstnere og teatersjef siktet etter teaterforestilling på Black Box – dagen før Waras samboer ble pågrepet (Aftenposten)
Kunstnerne bak Black Box-teateret krever erstatning (ABC nyheter)
Bertheussen til frontalangrep på PSTs etterforskning (Dagsavisen)