1

Mali: Kuppregjering har fått internasjonal velsignelse

Tirsdag 6. oktober oppnådde Malis nye kuppregjering internasjonal anerkjennelse da sanksjoner mot landet ble opphevet som følge at de siste endringene i regjeringen ble annonsert. Det spekuleres i vestlig media om at Russland er den eneste stormakta som har tjent på kuppet hittil, og at de har vært innblanda i det.

Innledningsvis nevner vi at norske tropper fortsatt står i Mali, alliert med Frankrike og formelt under FN-kommando. Dette er imperialistisk innblanding retta mot massene i Mali, mot motstandsbevegelser og mot imperialistiske konkurrenter.

Det vestafrikanske samarbeidsorganet ECOWAS opphevet sine sanksjoner knapt to måneder etter militærkuppet i august. En erklæring fra statslederne i dette organet kalte den fullførte “overgangsregjeringen” et “viktig framskritt” på veien tilbake til demokrati, etter at militæret pekte ut sivile til postene som president og statsminister.

Malis valgte president Ibrahim Boubacar Keita ble tvunget til å gå av da militærjuntaens soldater omringet huset hans og fyrte av varselskudd i lufta. De militære lederne har pekt ut en ny overgangsregjering, der offiserer også inngår, blant annet juntaens leder som visepresident. To væpna grupper fra Nord-Mali, som før 2015 lå i krig med den gamle staten, er også inkludert i “overgangsregjeringen”.

Kuppet fulgte etter måneder med protester mot regjeringa, som i årevis har ligget i krig mot en rekke væpna tuareg-grupper særlig nord i landet. Mali er en del av den urolige Sahel-regionen og er en del av et større krigsteater som også omfatter Algerie, Libya, Mauritania, Tsjad, Burkina Faso og Niger, der særlig fransk, russisk og yankee-imperialisme er aktive både politisk, militært og økonomisk.

Tuaregene er folkegrupper i Sahara og Sahara-regionen, som lenge har opplevd marginalisering og undertrykking, og som historisk ofte har levd som nomader. En rekke motstandsgrupper mot kolonialisme og imperialisme i regionen består i stor grad av tuareger. Det er også en rekke jihadistiske grupper, og all væpna kamp i regionen framstilles som “jihadistisk terror” i vesten, slik at USA og Frankrike kan legitimere sin voldsomme militære tilstedeværelse i regionen. 

Frankrikes fremmedlegion er stasjonert permanent i området og er stadig involvert i væpna kamper. De er uten tvil en av intrigemakerne som deltar i spillet bak militærjuntaens kupp. Det er også Russland og USA.

Blant “sivilistene” i regjeringen er ny president Ndaw, en pensjonert offiser. Visepresidenten er som sagt juntaens leder oberst Goita. Tidligere regjeringsmedlemmer inngår også i regjeringen, som selvsagt ikke er noe fundamentalt brudd med det gamle systemet, kun en omrokkering og uttrykk for en fraksjonskamp innenfor det.

Mali er av stor interesse for Frankrike og andre imperialister. Man tror det er store uutnytta olje- og gassforekomster i Nord-Mali, og Frankrike har en del av rettighetene til å utforske disse. En rekke franske selskaper er tungt inne i Mali innen andre bransjer allerede. For de franske selskapene er de militære operasjonene mot opprørsgrupper i Nord-Mali særdeles viktig.

Videre går det flyktningruter gjennom Algerie til Frankrike og Europa. Kontroll over Mali er viktig for å holde kontroll over migrasjonen nordover og mer krig i Mali vil føre til at flere flyktninger søker nordover mot Europa.

Enkelte tuaregbevegelser har kjempet for et uavhengig Nord-Mali etter modell av Sør-Sudan. I tillegg er Al-Quida aktive i området. Særlig sistnevnte er brukt for å legitimere Frankrikes unilaterale militære intervensjon. Hovedsakelig skjer derimot innblandingen i landet gjennom afrikanske tropper som formelt står under FNs kommando, men der Frankrike og USA er svært sentrale.

Vestlige medier har i dagene etter kuppet 18. august rapportert om en hemmelig avtale mellom Russland og kuppmakerne. To av kuppmakerne, Malick Diaw og Sadio Camara, skal bare dager før kuppet ha returnert til Mali etter opplæring på Den militære høyskolen i Moskva. Russland har avvist anklagene om innblanding i kuppet. Vestlig media hevder at Russland uansett tjener på kuppet, i motsetning til Frankrike som har hatt svært nære forbindelser med avsatte president Keita. Russland oppretta også umiddelbart forbindelser med den nye “overgangsregjeringen”. Etter en samarbeidsavtale underskrevet i juni 2019 har det russiske militæret hatt nære forbindelser med Malis væpna styrker.

Russland spiller også på forestillingen om at Frankrikes Operasjon Barkhane i Nord-Mali, offisielt en “kontraterrorisme”-kampanje, er et dekke for “nykolonialisme”. Blant massene i Mali er selvsagt den gamle kolonimakta svært upopulær, i likhet med myndighetene som selger landet til disse den dag i dag. Russlands støttespillere har vendt seg mot Moskva og opposisjonspolitikere og -partier har lenge søkt Russlands støtte og bedt om russisk innblanding som en “motvekt” mot Frankrike.

Russlands atomkraftgigant Rosatom konkurrerer forøvrig direkte med sin franske motpart Avenda om kontrakter på å utnytte uranforekomster i Sahel-regionen. Russiske Nordgold søker kontrakter for å utvinne gull. Russland har ikke bare avtalet militært samarbeid i Mali, men også i Burkina Faso, Tsjad, Mauritania og Niger.

Fransk imperialisme konkurrerer ikke bare med Russland, de fører også felles samtaler og forhandlinger. I Libya støtter de samme fraksjon i krigen. Overfor Tyrkia har de også felles front i stridighetene om Øst-Middelhavet og på Kaukasus.

Referanser:

West African leaders lift sanctions on Mali after PM completes transitional govt

Military appointed to key posts in Mali’s interim govt

What’s happening in Mali? Geopolitics and the long arm of french economic influence

Mali and the Sahel – the geopolitics of conflict, collusion and collaboration

Why Russia is a geopolitical winner in Malis coup