Kort oversikt over NKPs historie
Bilde: Det konstituerende 1. landsmøtet i NKP 1923.
Den 4. november 1923 ble Norges Kommunistiske Parti konstituert på sitt første landsmøte. Landsmøtet besto hovedsakelig av delegater som forlot det ekstraordinære landsmøtet i Det Norske Arbeiderparti, som dagen før hadde gjort vedtak som førte partiet ut av Den Kommunistiske Internasjonalen (Komintern). Dermed kan vi markere partiets 97-årsjubileum denne uken.
Vårt partis historie kan egentlig føres tilbake til Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger på 1850-tallet. Disse var uttrykk for arbeiderklassens første skritt mot å organisere seg som klasse, det vil si klassens kamp for å skape organisasjoner i sitt bilde. Arbeiderforeningene ble derimot knust av den borgerlige staten. Lederne ble fengslet og Thranes reformistiske illusjoner ga ikke foreningene den nødvendige motstandskraften mot statens voldsmakt, tross voldelige sammenstøt som Levangeropprøret i 1851.
På 1870-tallet vokste arbeiderklassens organisasjoner igjen fram i store bølger, og stadig flere fagforeninger ble dannet, særlig i industrien – noe som skilte disse kvalitativt fra Thranes foreninger dominert av husmenn og landarbeidere. Sitt politiske uttrykk fikk bevegelsen i 1887, da Arbeiderpartiet ble dannet på et konstituerende landsmøte i Arendal. I 1899 ble fagforeningene samlet av Arbeiderpartiet i Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, senere bare Landsorganisasjonen (LO).
Arbeiderpartiets ungdomsforbund ble dannet i 1903, og det var her den norske arbeiderbevegelsen først fikk en virkelig marxistisk strømning. Etter et oppgjør i 1909 forlot syndikalistene ungdomsforbundet, og lederskapet ble mer konsolidert om marxismen. Fra 1911 av, arbeidet ungdomsforbundet sammen med den halvsyndikalistiske Fagopposisjonen, og disse dannet etterhvert sammen en stadig tydeligere venstrefløy i arbeiderbevegelsen. Denne var kjennetegnet av å omfavne militant kamp og generalstreik, færre reformistiske illusjoner og etterhvert av sterk anti-militarisme og krigsmotstand.
Kyrre Grepp var ledende i konstitueringen av det første ungdomslaget i Oslo i 1901 og deretter i konstitueringen av et riksdekkende ungdomsforbund i 1903. I 1914 ble han ungdomsforbundets leder. Ungdomsforbundet var en tydelig opposisjon i mot ledelsen i Arbeiderpartiet, de var en marxistisk opposisjon og Grepp var deres leder. På grunnlag av verdenskrigen, den russiske revolusjonen og en landsomfattende arbeiderrådsbevegelse i Norge, vokste både bevegelsen og venstrefløyen voldsomt. I 1918 erobret venstrefløyen partiledelsen og Kyrre Grepp ble partiets formann. Den nye ledelsen førte partiet inn i Den kommunistiske internasjonalen da denne ble stiftet i 1919. Adam Egede Nissen deltok på de forberedende møtene i 1918.
Forut for dette hadde Grepp, i likhet med Adam Egede Nissen, arbeidet iherdig med å bygge opp det illegale apparatet som opererte i Norge for å holde forbindelsene mellom sovjetstaten og utlandet åpne. En rekke russiske revolusjonære oppholdt seg ofte i Norge, deriblant Alexandra Kollontaj. Det var en nær forbindelse mellom deler av den norske arbeiderbevegelsen og den russiske revolusjonære bevegelsen. Grepp døde av tuberkulose i 1922, bare 42 år gammel. Martin Tranmæl, gammel syndikalist og leder for Fagopposisjonen av 1911, erobret da ledelsen og intensiverte kampen for å føre partiet ut av Komintern. Dette lyktes han med i 1923, tross iherdig arbeid fra Kominterns og venstrefløyens side, takket være skitne metoder og et solid grep om den største delen av partiorganisasjonen: Arbeiderlagene og fagforeningene på Østlandet.
Som følge av bruddet med Komintern ble Norges Kommunistiske Parti konstituert av mer enn 100 delegater fra Arbeiderpartiets landsmøte, på et møte 4. november 1923. Det fant deretter sted en voldsom kamp i lokalorganisasjonene, om hvilken vei de skulle gå. For eksempel kom det til fysiske sammenstøt da høyresida brøyt seg inn i ungdomsforbundets kontorer og stjal medlemslister og penger. Kontorene ble deretter gjenerobret, og arbeiderdikteren Rudolf Nilsen deltok med slegge i denne kampen, på det kommunistiske ungdomsforbundets side.
Fra begynnelsen av hadde partiet en svak ledelse som var preget av at mange av lederne ikke hadde foretatt et grunnleggende brudd med reformismen eller pasifismen. Hovedsakelig mobiliserte partiet i begynnelsen på solidaritet med Internasjonalen og den russiske revolusjonen, og heller ikke en ubetydelig solidaritet med de revolusjonære kampene i Finland og Tyskland, under ledelse av kommunistene. En rekke av de som stilte seg solidariske med disse, hadde ikke egentlig grepet marxismen eller nødvendigheten av et parti av ny type i tråd med Lenins tenkning. Det utviklet seg dermed en langvarig og kompleks kamp om partiets utvikling, og den skarpe tolinjekampen førte til eksklusjoner og utmeldelser av majoriteten av partiets øverste ledelse, i løpet av de neste ti årene. Med andre ord var det et grunnleggende problem med lederskapet og ideologien i partiet fra begynnelsen av.
Partiet var likevel hele tiden forent med de dypeste og bredeste massene. Partiet var svært proletarisk i sin sammensetning, og besto i særlig stor grad av industriarbeidere og skogsarbeidere. Partiet sto sterkt i alle de store industribyene og generelt storbyene, med unntak av Oslo. Særlig sto partiet sterkt i Hordaland, Telemark, Hedmark og Trøndelag, og kommunistene hadde svært mye innflytelse i fagbevegelsen. Kommunister var ledende i Jernstreiken i 1924, i organiseringa av røde husmorlag, i organiseringa av fagforeningen for skog- og landarbeidere, i Menstadslaget, i kampen mot borgerlig militarisme og propaganda blant de vernepliktige, i solidaritet med Sovjetunionen og så videre. På 1930-tallet kjempet partiet mot den framvoksende fascismen, og blant de hundrevis av frivillige som dro for å delta i krigen mot fascismen i Spania, var det svært mange kommunister.
Etter den fascistiske tyske invasjon av Norge i 1940 gjorde partiledelsen flere grunnleggende feil. Verken politisk eller organisatorisk evnet partiet å reise kampen mot okkupasjonen korrekt og på rett måte. NKP var det første partiet som ble forbudt, og de fascistiske okkupantene fikk det norske politiets hjelp til å forfølge og internere norske kommunister. Hele 21 av medlemmene i NKPs sentralkomité falt i løpet av krigen. De fleste ble henrettet ved skyting, men flere døde også i konsentrasjonsleire og i skuddvekslinger med fascistene. Tragisk nok ble en rekke av dem arrestert uten virkelig motstand, da de lenge hadde illusjoner om å fortsette en hovedsakelig legal kamp selv under okkupasjon.
Høyreopportunisten og nasjonalisten Peder Furubotn, som lenge var holdt vekk fra sentrale verv etter å ha blitt fratatt formannsposten på 1930-tallet, ranet til seg makta i partiet i 1942. Han likviderte partiets forsøk på å bygge en egen armé (Nasjonalgarden), og i stedet ble det militære arbeidet i hovedsak underlagt den borgerlige eksilregjeringa i London og deres militærapparat i Norge (Milorg).
Mot Furubotns høyreopportunistiske linje sto Asbjørn Sunde (Osvald), veteran fra Spania og leder for “Osvaldgruppa”, for en rød militærlinje. Han utviklet fra første stund væpna kamp mot de tyske okkupantene. Hans forbindelse til partiets ledelse gikk i begynnelsen gjennom organisasjonssekretæren Ottar Lie, før denne ble arrestert, torturert og skutt på Trandum. Sunde jobbet under direkte ledelse av sovjetiske NKVD, og var blitt rekruttert til militært arbeid for Sovjetunionen flere år før krigen kom til Norge.
Sunde og Furubotn samarbeidet under deler av krigen, men hovedsakelig var forholdet preget av dyp mistenksomhet og etterhvert fiendskap. Sunde mente partiet måtte organiseres rundt geværet, mens Furubotn først ville akkumulere styrke gjennom ikke-væpna propagandaarbeid. Furubotns linje ble avslørt etter krigen, og han ble ekskludert i 1949. En hel fraksjon under Furubotns ledelse ble renset ut av partiet. Deres borgerlige nasjonalisme og opportunisme ble avslørt særlig av Johan Strand Johansen, som arbeidet tett med partiformann Løvlien. Løvlien oppsummerte i 1950 hvilke feil Furubotn sto for ideologisk, politisk og organisatorisk. Løvliens oppgjør med Furubotn-fraksjonen hadde full støtte fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen, som gjennomskuet Furubotns fraser og så hvilken svart ideologi han sto for.
Fram til Stalins død ble opportunismen i NKP holdt i sjakk, men etter Khrustsjovs maktovertagelse i Sovjetunionen styrket den seg voldsomt innad i partiet. Forvirringen var stor i partiledelsen, og det utviklet seg harde kamper utover 1960-tallet i forbindelse med den store polemikken mellom KKP og SUKP. Et mindretall, med Esther Bergerud og Kjell Hovden i spissen, støttet KKP og formann Mao. Flertallet, ledet av partileder Reidar Larsen, inntok et sentristisk standpunkt, og ville ikke ta stilling i konflikten mellom KKP og SUKP. Et mindretall ledet av Jørgen Vogt, sekundert av Hans Kleven, ville gi fullstendig støtte til Khrusjtsjov og SUKP. Fløykampen i ledelsen endte med at Vogt og Kleven og deres nærmeste allierte kapitulerte fra sine verv i 1967, akkurat som Furubotn-fløyen hadde kapitulert fra sine verv før eksklusjonene i 1949. I motsetning til i 1949 ble derimot ikke kapitulantene ekskludert under sentristen Larsens ledelse.
Derimot ble 27 kamerater som sto til venstre og som støttet formann Maos tenkning ekskludert i 1969. Disse hadde organisert seg i Marxist-Leninistisk Front (MLF) og begynt å gi ut tidsskriftet Røde Fane for å bekjempe revisjonismen i partiet, og kjempe for å gjøre NKP til et virkelig revolusjonært og kommunistisk parti igjen.
De ekskluderte fikk tilskudd fra andre som meldte seg ut i 1970, og slik var kampen innad i NKP i praksis over. Partiet var på alle vis overtatt av den moderne revisjonismen, som nå kunne fortsette konsolideringa av sin makt i partiet. Den røde linja forlot partiet for å kjempe for et nytt kommunistisk parti, men de stilte aldri som målsetning å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti. De ble derimot forbigående en del av den nye marxist-leninistiske bevegelsen, før bruddet mellom MLF og MLG i 1972. De konstituerte seg senere som Kommunistisk Arbeiderforbund (KA), men etter kontrarevolusjonen i Kina forsvarte de ikke den revolusjonære sida i Kina, og de opplevde splittelser og frafall uten å finne en fast kurs for videre kamp.
Reidar Larsen førte “NKP” videre og inn i Sosialistisk Valgforbund, i allianse med Sosialistisk Folkeparti og AIK, som begge var utbrytere fra Arbeiderpartiet – førstnevnte på grunn av NATO og sistnevnte på grunn av EEC (EU) – og gamle tilhengere av Peder Furubotn (“uavhengige sosialister”). I 1975 ble Sosialistisk Valgforbund til Sosialistisk Venstreparti og “NKP” ble likvidert. Den sentristiske fløyen fra 1960-tallet forlot partiet og Reidar Larsen ble stortingsmann for SV og medlem av SV-ledelsen.
En stor del av medlemmene valgte å bryte ut av samlingsprosessen og med Sovjetunionens støtte reorganiserte de “NKP” med Martin Gunnar Knutsen som leder, og nå med en linje som var mer lik linja til Vogt og Kleven i 1967. Kleven kom da også tilbake til partiledelsen og ble etterhvert formann. Politisk var partiet nå det enkelte har kalt et ekko av Sovjetunionen i utenrikspolitikken og av Arbeiderpartiet i innenrikspolitikken. I en rekke spørsmål endte “NKP” med å stå nærmere AP enn SV, som tross alt kjempet med AP om stemmer fra arbeiderklassen.
Kort tidslinje
1909: Arbeiderpartiets ungdomsforbund konsolideres om marxismen.
1914: Første verdenskrig bryter ut, Kyrre Grepp blir ungdomsforbundets leder.
1917: Oktoberrevolusjonen i Russland.
1918: Venstrefløyen overtar ledelsen i Arbeiderpartiet, Kyrre Grepp blir formann.
1919: Arbeiderpartiet blir medlem av Komintern., tysk revolusjonsforsøk.
1921: Hammerfestkommunen der arbeidere overtar Hammerfest, ledet av Sigurd Simensen.
1922: Kyrre Grepp dør, Martin Tranmæl overtar ledelsen i partiet.
1923: Arbeiderpartiet bryter med Komintern, NKP blir konstituert 4. november.
1924: Halvard Olsen, NKP-nestformann og LO-leder, ekskluderes for svik mot Jernstreiken.
1927: Sverre Støsted, NKPs første formann, går tilbake til Arbeiderpartiet.
1931: Menstadslaget – militæret angriper streikende arbeidere leda av kommunister.
1936: Frivillige reiser til Spania for å kjempe mot Franco-fascismen.
1940: Nazi-Tyskland invaderer Norge, NKP forbys, mange ledere arresteres.
1941: Sundes gruppe begynner omfattende sabotasje mot okkupasjonsmakta.
1942: Furubotn overtar partiledelsen og likviderer seinere NKPs “Nasjonalgarde”.
1944: Sundes gruppe legges ned, “Pellegruppa” opprettes av Ragnar Sollie (“Pelle”).
1949: Furubotns “annet sentrum” renses ut av partiet, under Emil Løvliens ledelse.
1956: Den 20. kongressen i SUKP der den moderne revisjonismen konsolideres.
1963: Den store polemikken mellom KKP og SUKP blir offentlig, NKP tar ikke stilling.
1966: Den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina, Kjell Hovden besøker landet.
1967: Oppgjøret med Vogt-gruppen i NKP-ledelsen, som kapitulerer fra sine verv.
1969: Marxist-leninister ekskluderes fra NKP, deriblant sentralstyremedlem Esther Bergerud.
1970: Flere marxist-leninister forlater partiet og forenes rundt tidsskriftet Røde Fane.
1975: Sosialistisk Venstreparti dannes, “NKP” splittes og reorganiseres under revisjonismen.
En aktuell konklusjon
Norges Kommunistiske Parti er partiet til proletariatet. Klassens fremste ledere har kjempet for dette partiet i mer enn hundre år, og det er nå 97 år siden partiet ble konstituert. Etter at den moderne revisjonismen overtok Sovjetunionen kunne den også overta proletariatets parti. Som formann Mao sier er revisjonisme ved makta borgerskapet ved makta. Dermed opphørte partiet å være proletariatets parti, og dermed opphørte det også å være Norges Kommunistiske Parti. Norges Kommunistiske Parti kan ikke være noe annet enn proletariatets parti, og proletariatets parti kan ikke være noe annet enn Norges Kommunistiske Parti.
Det påligger derfor kommunister i dag å rekonstituere dette partiet. Partiet må gjenreises som et marxist-leninist-maoistisk parti, og under veiledning også av formann Gonzalos universelt gyldige bidrag: Det vil si at partiet må rekonstitueres som et militarisert kommunistisk parti i og gjennom folkekrigen. Å markere 4. november på korrekt måte, innebærer å løfte partiets fane og maoismens fane sammen, og reise kampen for å rekonstituere vårt parti midt i klassekampen.
Se også:
En historie om den største norske sabotasjelederen under krigen (Radikal portal)