1

Marx til Engels i Manchester


Denne teksten er henta fra Marx-Engels-Lenin, Anarkisme og anarko-syndikalisme utgitt av forlaget Ny Dag i 1976. Det kan ha forekommet feil i teksten under digitaliseringsarbeidet.


Marx til Engels i Manchester

London, 8. august 1851

… Nå over til «Idée générale de la Révolution au XIIe siècle» par P. J. Proudhon.9 Da jeg første gang skrev til deg om boken, hadde jeg bare lest utdrag av den – ofte var de tilmed forvrengt. Nå kan jeg sende deg en skisse.1

Foreløpig. Boka inneholder velskrevne utfall mot Rousseau, Robespierre, Montagne osv. Makten i utviklingen, for å tale i den udødelige Ruges språk, viser seg å være følgende:

Første essay. Det er først reaksjonen som har fått revolusjonen til å utvikle seg.

Annet essay. Er det tilstrekkelige grunner for en revolusjon i det nittende århundre?

Revolusjonen i 1789 styrtet det gamle regime, men den unnlot å skape det nye samfunn eller å skape samfunnet på ny. Den tenkte bare på politikk istedenfor på politisk økonomi. For tiden hersker det «anarki i de økonomiske kreftene» og følgelig en «tendens til et utarmet samfunn». Dette trer fram i arbeidsdelingen, maskineriet, konkurransen, kredittvesenet, økt fattigdom og kriminalitet. Videre har statens (L’etat) betydning stadig økt; den er blitt utstyrt med alle kjennetegn ved det absolutte, dens uavhengighet og makt har økt. Statsgjelden vokser. Staten forsvarer rikdommen mot fattigdommen. Korrupsjon. Staten undertrykker samfunnet. Det er nødvendig med en ny revolusjon. Revolusjonens oppgave er å forandre, a rette opp den skadelige tendensen i samfunnet. Samfunnet selv må det ikke røres ved. Egenmektig reorganisering av samfunnet kan ikke komme på tale.

Tredje essay. Om foreningsprinsippet.

Foreningen (assosiasjonen, sammenslutningen. Red.) er ikke en økonomisk kraft, men et dogme. Den er ikke noe organisk og produktivt slik som arbeidsdelingen, handelen, varebyttet osv. Foreningen må ikke forveksles med kollektiv makt. Kollektiv makt er en upersonlig handling, forening er et frivillig engasjement. Forening er etter sin natur steril, tilmed skadelig, ettersom den begrenser arbeidernes frihet. Folk har tilskrevet samfunnskontrakten en kraft som bare tilhører arbeidsdelingen, vareutvekslingen, den kollektive makt. Når det blir opprettet foreninger for å gjennomføre viktige tiltak, da skyldes gjennomføringen av dem ikke foreningsprinsippet, men midlene de bruker. Folk vil underkaste seg sammenslutningen bare dersom de får en tilfredsstillende kompensasjon. Den produktive sammenslutningen er til nytte bare for svake og late medlemmer. Den står for solidaritet og felles ansvar overfor andre. Vanligvis er foreningen bare anvendelig under visse vilkår som beror på midlene den har til disposisjon. En forening basert på familiebånd og på loven om oppofring som er dannet uten hensyn til enhver ytre økonomisk overveielse – dvs. forening for foreningens skyld – er en rent religiøs handling, et overnaturlig bånd uten noen praktisk verdi, intet annet enn en myte. Forening må ikke forveksles med de nye forbindelsene som en må regne med vil oppstå av den innbyrdes avhengighet mellom produsenter og konsumenter. Forening jamstiller de kontraherende partene, underordner deres frihet under deres sosiale plikt og tar fra dem deres individualitet.

Fjerde essay. Autoritetsprinsippet.

Eksekutivmakt-begrepet (hos Marx og Proudhon: idée gonvernementale. Red.) har sitt opphav i familievaner og erfaringene fra hjemmet. Demokratiet er det endelige uttrykket for utviklingen av regjeringsmakten. Regjerings-ideen stiller seg opp imot samfunnskontraktideen. Det sanne revolusjonære motto er -ingen regjering! Den absolutte makt er meget snart nødt til å negere seg selv og godta innskrenkninger i form av lover og institusjoner. Lovgivningen blir nå like mangfoldig som de interessene som bestemmer den utenfra. Den løper ut i den slette uendelighet. Loven er en lenke som man påtvinger meg utenfra. Konstitusjonelt monarki. En absurd bastard. Alminnelig stemmerett. Massens profetiske intuisjon er en absurditet. Jeg trenger verken advokater eller talsmenn! Valg, avstemninger, selv enstemmige, avgjør ingenting. Ifølge den alminnelige stemmerett ville Napoleon Bonaparte være den rette mann osv. Det rene demokrati eller det direkte demokrati – oppfunnet av Rittinghausen, Considérant, Ledru-Rollin er en umulighet og en tåpelighet. Dette statsbegrepet satt på spissen, viser hele idiotien i det.

Femte essay. Likvidering av samfunnet.

1. Nasjonalbanken. Frankrikes bank skal likvideres ved dekret. Den skal ikke gjøres om til statsbank, men til en offentlig serviceinstitusjon. Renten skal reduseres til 1/2 eller 1/4 prosent.

2. Statsgjelden. Ved tiltak nr. 1. blir de private kapitaler fratatt diskonteringsforretningene; disse strømmer til børsen, staten betaler heretter bare 1/2 eller 1/4 prosent, og dermed opphører interessen for renter. Istedenfor renter skyter staten inn årlige rater, dvs. den betaler tilbake den lånte kapitalen i årlige avdrag. Eller med andre ord: den dekreterer at de rentene som staten betaler for gjelden i årlige avdrag, skal fratrekkes hovedsummen.

3. Hypotekgjeld. Vanlige obligasjoner.

«Renter for all gjeld, pantelån, veksler, aksjer i kommandittselskaper settes til 1/4 eller 1/2 prosent. Tilbakebetaling kan bare kreves i årlige rater. Det årlige avdraget skal være 10 prosent for beløp under 2000 frs. og 5 prosent på beløp over 2000 frs. For å lette tilbakebetalingen av gjeld og for å skifte ut de gamle pengeutlånerne, skal én av avdelingene i den nasjonale diskontobanken gjøres om til hypotekbank, og slik at maksimumsummen av samtlige lån som ytes settes til 500 millioner pr. år.»

4. Fast eiendom i bygninger.

Dekret: «Alle leieavgifter skal betraktes som betaling for eiendommen, hvis verdi antas å være tjue ganger leien. Ved hver innbetaling av leie får leieren en tilsvarende og omforent del i huset han bor i og i samtlige bygg som leies ut som boliger til medborgere. Den eiendom som således er innfridd, går stegvis over til den lokale administrasjon, som i kraft av innbetalingene overtar pantelånet og prerogativene på vegne av alle leieboerne og trygger deres rett til å bo i boligen ubegrenset til kostpris. Lokaladministrasjonen kan forhandle om særskilte avtaler med eiendomsbesitterne med henblikk på øyeblikkelig likvidering og innløsning av de utleide eiendomsverdiene. I slike tilfelle og for at det skal bli mulig for den nålevende generasjon å nyte godt av reduserte leier, kan disse lokaladministrasjonene vedta en reduksjon av husleien for de husene de har særskilt avtale om, og reduksjonen skal beregnes slik at amortiseringen skjer over tretti år. Når det gjelder reparasjon, administrasjon og vedlikehold av husene og reising av nye, vil de lokale myndighetene måtte forhandle med byggeorganisasjoner eller foreninger av bygningsarbeidere i henhold til prinsippene og reglene i den nye samfunnskontrakten. Huseiere som bor alene i husene sine kan fortsette å bo så lenge de mener det er i deres interesse.»

5. Jordeiendom.

«Ved å betale leie for bruken av en jordlott oppnår forpakteren en del i eiendommen som er likeverdig med en pantobligasjon. Så snart jorda er fullt avbetalt, overtas den av kommunen, som trer inn i stedet for den tidligere eieren, og deler eierrettighetene og nettoavkastningen med brukeren. Kommunen kan slutte avtaler med eiere som ønsker det med sikte på å innfri leiebeløp og utløse eierne straks. I slike tilfelle påligger det kommunene å ivareta brukernes tarv og a vurdere størrelsen på jorda de bruker, på den måten at man så vidt mulig kompenserer forskjell i størrelsen på jordstykkene med jord av forskjellig bonitet, og at leien settes i forhold til avkastningen. Så snart jorda er innløst i sin helhet, skal alle kommunene i hele republikken finne fram til en ordning med sikte på å utlikne forskjeller i kvaliteten på jord lottene og også variasjoner i dyrkningsmåten. Den del av leien som tilfaller dem av jordlottene innenfor deres eget område, skal brukes til slik kompensasjon og som et alminnelig forskningsfond. Fra dette tidspunktet skal de gamle eierne som har beholdt sine rettigheter fordi de dyrker jorda selv, settes på lik linje med de nye. De må betale den samme leien og får de samme rettighetene, slik at ingen blir favorisert på grunn av lokalisering eller arv, og at bruksvilkårene er like for alle. Jordskatten avskaffes. Landpolitiets funksjoner overtas av de kommunale styreorganene.»

Sjette essay. Organiseringen av de økonomiske kreftene.

1. Kreditten. Den ovenfor nevnte nasjonalbank med filialer. Gull og sølv trekkes gradvis ut av sirkulasjonen. De erstattes av papirpenger. Når det gjelder personlig kreditt, håndhas den av arbeider- og landbrukssammenslutningene og av næringsorganisasjonene.

2. Eiendom. Se under jordeiendom foran. Under forutsetning av de vilkår som er nevnt ovenfor, kan en uten minste betenkning tillate eierne å selge, overføre, avhende eller la eiendommen sirkulere etter forgodtbefinnende. . . . Siden innløsning ved årlige avdrag er en grei sak, kan verdien av fast eiendom deles opp i det uendelige, omsettes og gjennomgå enhver tenkelig forandring, uten at det anfekter den faste eiendom i seg selv det aller minste. Jordbruksarbeidet står i motsetning til den kollektive formen.

3. Arbeidsdeling. Kollektiv makt. Maskiner. Arbeidersammenslutninger.

Ehver næringsgren, fabrikk eller bedrift som etter sin natur krever samtidig sysselsetting av et stort antall arbeidere av forskjellige fag, skal være basis for en arbeidersammenslutning eller korporasjon. Men der varene kan produseres uten kombinert samvirke av ymse typer faglærte, av en enkelt person eller en familie, er ikke en sammenslutning på sin plass. Derfor ingen sammenslutning når det gjelder små verksteder, innenfor håndverkene, blant skomakere, skreddere osv. eller blant butikkeiere. Innenfor storindustrien skal det være sammenslutninger, her skal det derfor opprettes arbeiderkorporasjoner. Ethvert medlem av sammenslutningen har en forent rett til korporasjonens eiendom; han har retten til på omgang å sitte i alle vervene i korporasjonen; hans opplæring, undervisning og læretid må organiseres slik at han, samtidig som han må ta sin tilmålte del av ubehagelige vanskelige plikter, også får varierte oppgaver og vinner erfaring, slik at han, når han blir voksen, har en all-round dyktighet og får en tilstrekkelig inntekt. Vervene er på valg, og vedtektene fastsettes av medlemmene av sammenslutningen; lønningene er avhengig av arbeidets art, dyktighet og ansvarsområde; både fortjenesten og utgiftene som sammenslutningen har, deles av alle medlemmene i samsvar med det arbeidet de utfører; det står enhver fritt å gå ut av foreningen når han ønsker, gjøre opp sin konto og frafalle sine rettigheter; korporasjonen på sin side kan fritt oppta nye medlemmer til enhver tid. . . Dette løser to problemer: den kollektive makts og arbeidsdelingens. . . Under overgangsperioden ledes disse verkstedene av fabrikanter osv.

4. Fastsetting av verdien; organiseringen av et billig marked.

Det må gjøres tiltak mot høye varepriser og vilkårlig prisfastsetting. Den rettferdige pris svarer nøyaktig til a) produksjonskostnadene i samsvar med de offisielle gjennomsnittskostnadene til de fire produsenter; b) lønningene til handelsmennene eller kompensasjon for de fordelene selgeren gir avkall på ved å skille seg av med varen. For å få handelsmannen til å selge må han ha en sikkerhet. Dette kan gjøres på forskjellig vis; enten slik at de konsumentene som er rede til å betale en rettferdig pris og som samtidig er produsenter, påtar seg å selge sine egne produkter til handelsmannen på like vilkår – dette er allerede vanlig blant ymse arbeidersammenslutninger i Paris -eller slik at disse konsumentene lover handelsmannen en bonus eller en omsetning som er tilstrekkelig til å sikre ham en innkomst. For eksempel – for å sikre at alle betaler en rimelig pris og får varer og tjenester av god kvalitet, påtar staten seg, på vegne av de interessene som den for tiden representerer, og fylkene og kommunene på vegne av innbyggerne i sine respektive områder, å sikre at de operatørene som tilbyr de gunstigste vilkår enten får en bestemt rentesats på kapitalen og de materielle ressursene som de nytter i sine bedrifter, eller et fast honorar, eller at de sikres en bestemt ordremasse der det passer å gjøre del slik. Til gjengjeld lover tilbudspartnerne å fylle konsumentenes etterspørsel etter de varer og tjenester de har påtatt seg å forsyne. Forøvrig gis konkurransen fritt løp. De må gjøre rede for de komponentene som inngår i prisene, leveringsmåten, varigheten av kontraktene og midlene de har til å oppfylle dem. De forseglede tilbudene som er lagt fram innen utløpet av fristen, åpnes og gjøres kjent for offentligheten – alt etter kontraktens viktighet 8 dager, 15 dager, en måned eller tre måneder for det bestemmes hvilke tilbud som skal godtas. Når hver kontrakt utløper, innhentes nye tilbud.

5. Utenrikshandelen. Så snart rentefoten er satt ned, må tollsatsene reduseres, og når rentene er fjernet eller redusert til 1/2 eller 1/4 prosent, må tollavgiftene avskaffes.

Sjuende essay. Oppløsning av regjeringsmakten i den økonomiske strukturen.

Et samfunn uten myndigheter. Avskaffelse av gudsdyrking, domstoler, administrasjon, politi, offentlig undervisning, krig, krigsflåten osv. – alt avfattet i det særegne stirnerske språk.

Vennligst fortell meg i detalj hva du mener om denne oppskriften. Mange hilsener

Din
K. Marx

Første gang offentliggjort i
«Briefwechsel zwischen F. Engels und K. Marx»

Bd. 1. Stuttgart 1913