Denne teksten er hentet fra Kapitalen : kritikk av den politiske økonomien. Bok 3 D. 1/2 : Den kapitalistiske produksjonsprosess som helhet utgitt av Fram Forlag i 1938. Feil kan ha forekommet under digitlaiseringsarbeidet.
ENGELS’ FORORD
Endelig er det forunt mig å overgi til offentligheten denne tredje bok av Marx’ hovedverk, som avslutter hans teoretiske fremstilling. Ved utgivelsen av annen bok i 1885 mente jeg at tredje bok bare vilde volde tekniske vanskeligheter, riktignok bortsett fra enkelte meget viktige avsnitt. Dette viste sig også å være tilfelle. Men jeg hadde den gang ingen anelse om hvilke vanskeligheter nettop disse, de viktigste avsnitt i hele boken, vilde volde mig, likesom jeg heller ikke forutså de andre hindringer som i så høi grad skulde forsinke utgivelsen.
Først og mest blev jeg forstyrret av en vedholdende øiensykdom som i årevis begrenset den tid jeg kunde gi til skriftlige arbeider til et minimum, og som ennu bare undtagelsesvis gjør det mulig for mig å skrive ved kunstig lys. Dertil kom andre arbeider som ikke lot sig avvise. Nye oplag og oversettelser av tidligere arbeider av Marx og mig selv, revisjoner, forord og tilføielser som ofte nødvendiggjorde nye studier o. s. v. Fremfor alt den engelske utgave av første bok, hvis tekst jeg i siste instans er ansvarlig for og som derfor har kostet mig megen tid. Enhver som noenlunde har fulgt med i den svære vekst av den internasjonale sosialistiske litteratur i de siste 10 år, og særlig antallet oversettelser av tidligere arbeider av Marx og mig, vil medgi at jeg har grunn til å lykkønske mig selv med at antallet av de sprog er meget begrenset, hvor jeg kunde være oversetteren til nytte, slik at jeg følte mig forpliktet til å gjennemgå hans arbeide. Litteraturens vekst er imidlertid bare et symptom på en tilsvarende vekst av den internasjonale arbeiderbevegelse selv. Og den påla mig nye forpliktelser. Helt fra vi først begynte vår offentlige virksomhet tilfalt det i stor utstrekning Marx og mig å formidle forbindelsen mellem de sosialistiske
arbeiderbevegelser i de forskjellige land. Dette arbeide øket sammen med arbeiderbevegelsens egen vekst. Mens imidlertid Marx helt inntil sin død også her hadde båret hovedbyrden, falt fra dette tidspunkt av det stadig økende arbeide på mig alene. Nu er efter hvert den direkte forbindelse mellem de enkelte nasjonale arbeiderpartier innbyrdes blitt regelen og blir det heldigvis stadig mer fra dag til dag. Allikevel blir min hjelp ennu påkalt langt oftere enn jeg vilde ønske det av hensyn til mine teoretiske arbeider. For den som har vært virksom i denne bevegelse i over 50 år, som jeg har vært det, er imidlertid enhver slik hjelp en uavviselig plikt som umiddelbart må opfylles. I vår bevegede tid finnes de menn som ikke er noe annet enn rene teoretikere når det gjelder spørsmål av offentlig interesse, bare på reaksjonens side, og nettop derfor er disse herrer i virkeligheten ikke engang teoretikere. Deres eneste opgave er å forsvare reaksjonen. Slik var det også i det 16. århundre.
Den omstendighet at jeg bor i London, fører til at denne forbindelse med partiene om vinteren mest varetas gjennem brevveksling, om sommeren derimot hovedsakelig personlig. Av denne grunn, og også fordi det har vært nødvendig å følge med i bevegelsens utvikling i et stadig økende antall land og i et enda hurtigere økende antall presseorganer, er det blitt umulig for mig å gjøre ferdig slike arbeider som ikke tåler avbrytelser, på annen tid enn om vinteren, særlig i årets tre første måneder. Når man har sine 70 år bak sig, arbeider de meynertske assosiasjonscentrer i hjernen med en viss skjebnesvanger bedagelighet. Man overvinner ikke lenger avbrytelser i vanskelige teoretiske arbeider så lett og så hurtig som tidligere. Følgen var at når en vinters arbeide ikke blev bragt helt til avslutning, måtte det for størstedelen utføres helt fra nytt av neste vinter, og dette var særlig tilfelle med det vanskeligste, femte avsnitt.
Som leseren vil se av det etterfølgende, var redaksjonsarbeidet vesentlig forskjellig fra arbeidet med annen bok. For tredje bok forelå bare et første utkast som dertil var ytterst ufullstendig. Som regel var begynnelsen til hvert enkelt avsnitt temmelig omhyggelig utarbeidet, oftest også stilistisk avrundet. Men jo videre man kom, desto mer skissemessig og ufullstendig blev bearbeidelsen, desto flere sidesprang inneholdt den vedrørende bimomenter som var dukket op i undersøkelsens forløp og hvis endelige innarbeidelse i teksten var blitt utsatt til et senere tidspunkt, og desto lenger og mer innviklet blev de perioder hvori de tanker som dukket op fant, sitt uttrykk. På mange steder forråder håndskriften og fremstillingen bare altfor tydelig at et av de sykdomsanfall som skyldtes overarbeide var brutt ut og gradvis utviklet sig videre, sykdomsanfall som stadig mer vanskeliggjorde selvstendig arbeide for til slutt en tid helt å umuliggjøre det. Det var heller ikke forbausende. Mellem 1863 og 1867 hadde Marx ikke bare utarbeidet de to siste bøker av «Kapitalen» i utkast og satt første bok i trykkferdig stand, men også utført det kjempearbeide som var forbundet med grunnleggelsen og utviklingen av Det internasjonale arbeiderforbund. Derfor optrådte allerede i 1864 og 1865 de første tegn på den forstyrrelse av hans helbred som førte til at Marx selv ikke blev i stand til å legge siste hånd på annen og tredje bok.
Selv for mig var det ofte vanskelig å tyde originalmanuskriptet. Mitt arbeide begynte derfor med at jeg dikterte det over til en leselig kopi, hvilket allerede tok adskillig tid. Først efter at det var gjort, kunde det egentlige redaksjonelle arbeide begynne. Dette har jeg begrenset til det aller nødvendigste. Jeg har såvidt mulig bibeholdt det første utkaste form overalt hvor det var tilstrekkelig tydelig, jeg har også undlatt. å stryke enkelte gjentagelser, hvor spørsmålet, som vanlig hos Marx, hver gang behandles fra et nytt synspunkt, eller iallfall gjengis i en annen form. Der hvor mine endringer eller tillegg ikke er av rent redaksjonell natur, eller hvor jeg har vært nødt til å bearbeide det foreliggende materiale for — såvidt mulig i Marx’ ånd — selv å trekke mine egne slutninger, er hele avsnittet satt i klammer og betegnet med mine initialer.1 Da det dreier sig om et første utkast, finnes det selvsagt i manuskriptet mange henvisningen til punkter som senere skal utvikles nærmere, uten at dette i alle tilfelle senere er blitt gjort. Jeg har latt disse henvisninger stå, da de viser forfatterens hensikter med hensyn til fremtidig bearbeidelse.
Og nu til enkeltheter. For første avsnitt lot hovedmanuskriptet sig bare bruke med store begrensninger. Manuskriptet begynner med hele den matematiske beregning av forholdet mellem merverdiens rate og profittraten som her danner tredje kapitel, mens de spørsmål som her behandles i første kapitel, blir omtalt mer tilfeldig lenger ut i manuskriptet. Her kom to tilløp til en omarbeidelse til hjelp, hvert av dem på 8 sider, men heller ikke disse er utarbeidet i helt sammenhengende form. Første kapitel er satt sammen av disse to utkast. Kapitel 2 skriver sig fra hovedmanuskriptet. For kapitel 3 forelå en hel rekke ufullstendige matematiske bearbeidelser, men også et helt, nesten fullstendig hefte fra 70-årene som fremstillet forholdet mellem merverdiens rate og profittraten i ligninger. Min venn Samuel Moore, som har levert størstedelen av den engelske oversettelse av første bok, overtok bearbeidelsen av dette hefte, hvortil han som gammel Cambridge-matematiker var langt bedre skikket. På grunnlag av hans sammendrag har jeg da, med leilighetsvis benyttelse av hovedmanuskriptet, formet tredje kapitel. Av kapitel 4 forelå bare overskriften. Da imidlertid det spørsmål som skulde behandles, nemlig omslagets virkning på profittraten, er av avgjørende betydning, har jeg selv utarbeidet dette kapitel. Det viste sig da at formelen for profittraten fra tredje kapitel, i virkeligheten trengte en modifikasjon for å få almen gyldighet. Fra femte kapitel av er hovedmanuskriptet den eneste kilde for dette avsnitt, uaktet adskillig omordning og mange tilføielser også senere har vært nødvendig.
For de følgende tre avsnitt kunde jeg, bortsett fra stilistiske endringer, nesten helt holde mig til originalmanuskriptet. Enkelte perioder som vesentlig omhandlet virkningene av omslaget, måtte omarbeides i overensstemmelse med det av mig utarbeidede fjerde kapitel.
Hovedvanskeligheten skyldes femte avsnitt, som også behandler de mest innviklede spørsmål i hele boken. Og nettop under utarbeidelsen av dette avsnitt var Marx blitt overrasket av et av sine svære sykdoinsanfall. Iler forelå derfor ikke et. ferdig utkast, ikke engang et skjema hvis omriss skulde utfylles, men bare et tilløp til en utarbeidelse, som mer enn engang flyter ut i en uordnet samling av notiser, bemerkninger og utdrag av materiale. Jeg forsøkte først å fylle ut det som manglet i fremstillingen, og å utarbeide de bruddstykker hvor fremstillingen bare var antydet, slik at avsnittet iallfall tilnærmelsesvis skulde gi det som forfatteren hadde tilsiktet. Dette var til en viss grad lykkes mig med første kapitel, men her gjorde jeg tre forsøk, som alle var like forgjeves. Det tidsspille som dette har forårsaket er en av hovedgrunnene til at utgivelsen er blitt forsinket. Endelig innså jeg at dette ikke gikk. Det vilde vært, nødvendig å gjennemgå hele den omfangsrike litteratur på dette område, for til slutt å levere noe som allikevel ikke vilde være Marx’ bok. Jeg hadde da ingen annen utvei enn på en måte å bryte over tvert. Jeg måtte begrense mig til den best mulige ordning av det forhåndenværende materiale og de nødvendigste tilføielser. Slik blev jeg våren 1893 ferdig med hovedarbeidet for dette avsnitt.
Av de enkelte kapitler var 21. til 24. i hovedsaken ferdige. Kapitel 25 og 26 nødvendiggjorde en siktning av citater, og innskudd av materiale som fantes annetsteds. Kapitel 27 og 29 kunde brukes nesten uforandret, kapitel 28 måtte derimot til dels grupperes anderledes. Men med kapitel 30 begynte de egentlige vanskeligheter. Herfra gjaldt det ikke bare å bringe citater og dokumentasjon i riktig orden, men også å ordne fremstillingen av selve tankegangen som stadig blev avbrutt av digresjoner, sidebemerkninger o. s. v. Slik kom kapitel 30 i stand ved omgrupperinger, og ved utelatelser av avsnitt som jeg fant anvendelse for annetsteds. Kapitel 31 var igjen utarbeidet mer i sammenheng. Men så følger i manuskriptet et langt avsnitt med overskriften «Konfusjon», som bare består av utdrag fra parlamentsberetninger om krisene i 1848 og 57, hvor uttalelser fra 23 forretningsfolk og økonomiske skribenter særlig om penger og kapital, gullutførsel, overspekulasjon etc. er sammenstillet og til dels forsynt med korte humoristiske anmerkninger. Iler gir dels spørsmålene, dels svarene uttrykk for nesten alle dengang gangbare opfatninger om forholdet mellem penger og kapital, og Marx vilde kritisk og satirisk behandle den «konfusjon» som her kom til syne med hensyn til hvad der på pengemarkedet er penger og hvad der er kapital. Efter mange forsøk er jeg blitt overbevist om at det er umulig å gi dette kapitel en tilfredsstillende form. Materialet, og særlig det som Marx har forsynt med anmerkninger, er anvendt hvor en hensiktsmessig sammenheng forelå.
Derefter følger temmelig ordnet det materiale jeg har anvendt i kapitel 32. Men så kommer en ny samling utdrag av parlaments- beretninger om alle mulige spørsmål som er berørt i dette avsnitt, blandet med lengere eller kortere bemerkninger fra forfatteren. Henimot avslutningen samler utdragene og anmerkningene sig stadig mer om pengemetallets og vekselkursens bevegelser, og slutter så igjen med forskjellig supplerende materiale. Derimot var kapitel 36 — Førkapitalistiske samfundsforhold — fullstendig utarbeidet.
Av dette materiale efter «Konfusjon» har jeg da, i den utstrekning det ikke allerede tidligere var benyttet, sammensatt kapitlene 33, 34 og 35. Dette var naturligvis ikke mulig uten betydelige innskudd fra min side for å formidle sammenhengen. I den utstrekning disse innskudd ikke er av rent formell natur, er de uttrykkelig betegnet som mine. På denne måte er det til slutt lykkes mig å innføre i teksten alle uttalelser fra forfatteren som på en eller annen måte vedrører saken. Intet annet er falt vekk enn en liten del av citatene, som enten bare gjentar hvad der er anført annetsteds eller berører punkter som manuskriptet ikke behandler nærmere.
Avsnittet om grunnrenten var langt fullstendigere utarbeidet, selv om det slett ikke var ordnet, hvilket allerede fremgår av at Marx i kapitel 43 finner det nødvendig kort å rekapitulere planen for hele avsnittet. For utgivelsen var dette så meget heldigere som manuskriptet begynner med kapitel 37, hvorpå kapitel 45—47 følger, og først derpå kapitel 38—44. Det meste arbeide skyldes tabellene under Differensialrente II, og den opdagelse at differensialrente ved stigende produksjonspris, som skulde behandles i kapitel 43, overhodet ikke var blitt undersøkt.
For dette avsnitt om grunnrenten hadde Marx i sytti-årene foretatt ganske nye spesialstudier. Efter den russiske agrarreform i 1861 var offentliggjørelse av statistiske og andre oplysninger om jordeiendommene blitt uundgåelige, og alt dette materiale var i all ønskelig fullstendighet blitt stillet til rådighet av Marx’ russiske venner. Han hadde i årevis studert dette materiale på original- sproget og tatt utdrag av det, og hadde til hensikt å anvende det under en fornyet bearbeidelse av dette avsnitt. På grunn av de mangfoldige former som både jordeiendommen og utbytningen av de produserende jordbrukere hadde antatt, skulde Russland spille den samme rolle i avsnittet om grunnrenten, som England i første bok ved undersøkelsen av det industrielle lønnsarbeide. Dessverre blev han ikke i stand til å gjennomføre denne plan.
Endelig forelå syvende avsnitt i et fullstendig manuskript, men bare som et første utkast, hvis endeløst forviklede perioder først måtte opløses for å kunne trykkes. Av det siste kapitel forelå bare begynnelsen. Her skulde grunnrente, profitt og arbeidslønn vært behandlet. Disse tre store inntektsformer, som svarer til det kapitalistiske samfunds tre store klasser — grunneiere, kapitalister og lønnsarbeidere — og den klassekamp som er forbundet med tilstedeværelsen av disse klasser, skulde fremstilles som det foreliggende resultat av den kapitalistiske utvikling. Slike avsluttende sammenfatninger pleide Marx å utsette til sluttredaksjonen kort før trykningen, hvor da de nyeste historiske begivenheter, i overensstemmelse med den regel som han alltid fulgte, skulde brukes som dokumentasjon for å gi den teoretiske fremstilling størst mulig aktualitet.
Ganske som allerede i annen bok er citater og bilag betydelig sparsommere enn i første bok. Hvor manuskriptet henviser til teoretiske uttalelser fra tidligere økonomer er som regel båre navnet anført, stedet skulde nærmere angis ved sluttbearbeidelsen. Jeg har naturligvis måttet la det stå slik. Av parlamentsberetninger er bare fire benyttet, men de er da også brukt i temmelig rikelig monn.
Jeg skal ta fatt på fjerde bok — en historisk fremstilling av teorien om merverdien — så snart det på noen måte blir mulig for mig.
I forordet til annet bind av «Kapitalen» måtte jeg avfinne mig med de herrer som dengang laget et stort rabalder fordi de i Roberthus mente å ha funnet «den hemmelige kilde og en overlegen forgjenger for Marx». Jeg gav dem anledning til å vise «hvad Roberthus’ økonomi kan utrette», og jeg opfordret dem til å påvise «hvordan en almindelig gjennemsnittlig profittrate kan og må dannes ikke bare uten å bryte verdiloven, men endog på grunnlag av den». De samme herrer som dengang av subjektive eller objektive, og i regelen av alt annet enn videnskapelige grunner, utbasunerte den gode Roberthus som en økonomisk stjerne av aller første rang, er uten undtagelse blitt svar skyldig. Derimot har andre funnet det umaken verdt å beskjeftige sig med problemet.
I sin kritikk av annet bind tar professor W. Lexis spørsmålet op, selv om han ikke vil gi noen direkte løsning, lian sier:2 «Løsningen av denne motsigelse» (mellem Ricardo—Marx’ verdilov og den like gjennomsnittlige profittrate) «er umulig når de forskjellige varearter betraktes hver for sig og deres verdi skal være lik bytteverdien og denne lik eller proporsjonal med prisene.» En løsning er efter hans mening bare mulig, når man «opgir å måle verdiene på grunnlag av arbeidet for de enkelte varearter, for i stedet å rette opmerksomheten mot vareproduksjonen som helhet og dens fordeling mellem den samlede kapitalistklasse og den samlede arbeiderklasse … av det samlede produkt får arbeiderklassen bare en viss del … resten som tilfaller kapitalistene danner i Marx’ betydning merproduktet og dermed også … merverdien. Medlemmene av kapitalistklassen deler nu denne samlede merverdi sig imellem, ikke i overensstemmelse med det antall arbeidere de beskjeftiger, men i forhold til den kapital hver av dem anvender, idet også jord og grunn her trekkes inn i regningen som kapitalverdi». Marx’ idealverdier, som bestemmes av den arbeidsmengde som varene inneholder, svarer ikke til prisene men «kan betraktes som utgangspunkt for en forskyvning som fører til de virkelige priser. Disse siste er betinget av at like store kapitaler krever like stor profitt». Derved vil enkelte kapitalister få lavere, andre høiere priser for sine varer enn idealverdiene. «Da imidlertid tillegg til og fratrekk fra merverdien gjensidig ophever hverandre for kapitalistklassen som helhet, er merverdiens størrelse i sum den samme som om alle priser svarte til idealverdiene».
Man ser at spørsmålet her ikke er løst, men det er dog stort sett riktig stillet, om enn unøiaktig og forflatet. Og dette er i virkeligheten mer enn vi skulde vente fra en forfatter som med en viss stolthet fremstiller sig som en «vulgærøkonom». Det er likefrem overraskende når man sammenligner det med hvad de andre vulgærøkonomer har ydet, noe vi senere skal behandle. Forfatterens vulgærøkonomi er riktignok av en egen art. Han sier, at visstnok kan kapitalprofitten utledes på Marx’ måte, men intet fremtvinger denne opfatning. Vulgærøkonomien har tvert imot en minst likeså plausibel forklaring: «De kapitalistiske selgere, råstoffprodusenten, fabrikanten, grossisten, detaljhandleren tjener en profitt på sine forretninger, idet de alltid selger dyrere enn de kjøper og altså øker innkjøpsprisen med en bestemt prosentsats. Bare arbeideren er ikke i stand til å fremtvinge et lignende verditillegg. På grunn av sin ugunstige stilling i forhold til kapitalisten er han nødt til å selge sitt arbeide til den pris som det har kostet ham, nemlig for sitt nødvendige livsunderhold … derved beholder dette pristillegg … sin fulle betydning i forhold til den kjøpende lønnsarbeider og bevirker at en del av verdien av den samlede produksjon overføres til kapitalisten.»
Nu kreves der ingen stor tanke-anstrengelse for å innse at denne «vulgærøkonomiske» forklaring på kapitalprofitten praktisk gir de samme resultater som Marx’ merverditeori. Arbeiderne befinner sig ifølge Lexis’ opfatning, nøiaktig i den samme «ugunstige stilling» som hos Marx. De er i like høi grad snytt, da alle andre kan selge til overpris, men arbeiderne ikke. På grunnlag av denne teori kan der opbygges en minst likeså plausibel vulgærsosialisme, som her i England på grunnlag av Jevons-Mengers bruksverdi- og grensenytteteori. Ja, jeg antar endog at blev denne profitt-teori herr George Bernard Shaw bekjent, vilde han være i stand til å gripe den med begge hender og gi Jevons og Carl Menger avskjed, for på denne klippe å bygge fremtidens fabianske kirke.
I virkeligheten er imidlertid denne teori bare en omskrivning av Marx’. Hvordan dekkes alle disse pristillegg? Av arbeidernes samlede produkt — nettop idet varen «arbeide», eller som Marx sier, arbeidskraften, må selges til underpris. For hvis det er en felles egenskap ved alle varer at de selges over produksjonsomkostningene, mens bare arbeidet er undtatt fra denne almindelige regel og alltid selges i overensstemmelse med produksjonsomkostningene, så blir det solgt under den pris som er regelen i denne vulgærøkonomiske verden. Den ekstraprofitt som følgelig tilfaller kapitalisten eller kapitalistklassen, består da nettop deri, og kan i siste instans bare opstå ved at arbeideren, efter å ha produsert erstatning for prisen på sitt arbeide, må produsere et ytterligere produkt — produktet av ubetalt arbeide — merverdi. Lexis er en ytterst forsiktig mann i valget av sine uttrykk. Han sier ingensteds like ut at denne opfatning er hans egen. Men er den det, så er det soleklart at vi her ikke har med en av de vanlige vulgær- økonomer å gjøre, om hvem han selv sier at hver enkelt av dem i Marx’ øine «i beste fall bare er en håpløs tåpe», men derimot med en marxist forklædt som vulgærøkonom. Hvorvidt denne forklædning er bevisst eller ubevisst er et psykologisk spørsmål, som ikke interesserer oss her. Den som utforsker det vil kanskje også bringe på det rene, hvordan det kan henge sammen at en til sine tider så skarpsindig mann som Lexis utvilsomt er, engang i tiden kunde forsvare en slik dårskap som bimetall ismen.
Den første som virkelig forsøkte å besvare spørsmålet var dr. Konrad Smith.3 Han søker å bringe de enkelte prisdannelser på varemarkedet i overensstemmelse så vel med verdiloven som med den gjennemsnittlige profittrate. Den industrielle kapitalist får gjennem sitt produkt for det første erstatning for sin innskutte kapital, for det annet et merprodukt som han ikke har betalt noe for. Men for å få dette merprodukt må han innskyte sin kapital i produksjonen, d. v. s. han må anvende en bestemt mengde materialisert arbeide for å tilegne sig merproduktet. For kapitalisten er altså denne hans innskutte kapital den mengde materialisert arbeide som er samfundsmessig nødvendig for å skaffe ham merproduktet. Det samme gjelder for enhver annen kapitalist. Da nu produktene ifølge verdiloven byttes med hverandre i overensstemmelse med det for produksjonen samfundsmessig nødvendige arbeide, og da fra kapitalistenes synspunkt det arbeide som er nødvendig for å frembringe hans merprodukt, nettop er det forgangne arbeide som er ophopet i hans kapital, så følger at merproduktene byttes i forhold til de kapitaler som produksjonen krever og ikke i overensstemmelse med det arbeide som virkelig er forbrukt. Den andel som faller på hver kapitalenhet er altså lik summen av hele den produserte merverdi dividert med summen av de anvendte kapitaler. Følgelig avkaster like store kapitaler samme profitt i løpet av samme tidsrum. Dette resultat fremkommer, idet merproduktets kostpris beregnes på den måte at gjennemsnittsprofitten legges til det betalte produkts kostpris, hvorpå både den betalte og den ubetalte del av produktet selges til denne forhøiede pris. Dermed er man nådd frem til en gjennemsnittlig profittrate, til tross for at de enkelte varers gjennomsnittspriser, efter Smiths opfatning, bestemmes av verdiloven.
Konstruksjonen er ytterst sinnrik. Den er helt efter hegelsk mønster, men som flertallet av de hegelske konstruksjoner er den ikke riktig. Merprodukt eller betalt produkt er her uten betydning. Skal verdiloven ha umiddelbar gyldighet for gjennomsnittsprisene, må begge selges i overensstemmelse med det samfundsmessig nødvendige arbeide som kreves og som forbrukes under fremstillingen av disse produkter. Verdiloven vender sig umiddelbart mot den opfatning som skriver sig fra kapitalistisk tankegang, at det ophopede forgangne arbeide hvorav kapitalen består, ikke bare er en bestemt mengde ferdige verdier, men at kapitalen også er verdi- dannende fordi den er en faktor i produksjonen og i dannelsen av profitt, og altså en kilde til større verdi enn den selv har. Verdiloven slår fast at denne egenskap har bare det levende arbeide. Det er kjent nok at kapitalistene venter en profitt som står i forhold til størrelsen av deres kapital og altså anser sine kapitalinnskudd som en slags kostpris for profitten. Men når Smith benytter denne forestilling for ved dens hjelp å bringe de priser som beregnes på grunnlag av den gjennemsnittlige profitt til å stemme overens med verdiloven, så ophever han verdiloven selv, idet han innfører som medbestemmende faktor en forestilling som står i fullstendig strid med denne verdilov.
Enten er det ophopede arbeide verdidannende ved siden av det levende arbeide. Da gjelder verdiloven ikke. Eller det ophopede arbeide er ikke verdidannende. Da er Smiths fremstilling uforenelig med verdiloven.
Smith blev ført på denne sidevei efterat han allerede var kommet løsningen meget nær, fordi han mente å burde finne en såvidt mulig matematisk formel som kunde påvise overensstemmelse mellem gjennemsnittsprisen av hver enkelt vare og verdiloven. Selv om han her, ganske nær ved målet, fulgte en irrgang, så viser allikevel brosjyrens øvrige innhold med hvilken innsikt han har trukket videre slutninger av Kapitalens to første bøker. Ham tilfaller den ære selvstendig å ha funnet den riktige forklaring på profittratens — hittil uforklarlige — synkende tendens, som Marx først behandler i tredje del av tredje bok. Han har også avledet handelsprofitten av den industrielle merverdi og gjennem en rekke bemerkninger om pengerente og grunnrente foregrepet ting, som hos Marx behandles i fjerde og femte del av tredje bok.
I et senere arbeide4 forsøker Smith å finne en annen løsning. Den går ut på at det er konkurransen som fremkaller den gjennomsnittlige profittrate, idet den fører til at kapital overflyttes fra produksjonsgrener med lavere profitt enn gjenneinsnittet til produksjonsgrener med høiere profitt. At det er konkurransen som er den store utligner av profitten er ikke nytt. Men nu forsøker Smith å påvise, at denne utligning av profitten er identisk med at salgsprisene på de varer som produseres til overmål, reduseres til hvad samfundet ifølge verdiloven kan betale for dem. Hvorfor heller ikke dette kan føre til målet, fremgår tilstrekkelig av Marx’ fremstilling i boken selv.
Efter Smith gikk P. Fireman løs på problemet.5 Jeg vil ikke komme inn på hans bemerkninger om andre sider av Marx’ fremstilling. De beror på den misforståelse at Marx søker å definere sine begreper der hvor han utvikler dem, og at man overhodet hos ham kan finne faste og ferdige definisjoner som har endelig gyldighet. Det sier sig jo selv at der hvor tingene og deres gjensidige forhold ikke betraktes som faste, men som foranderlige, vil også deres gjenspeiling i tankene, begrepene, være underkastet forandring og omdannelse. Man kan da ikke innkapsle dem i stivnede definisjoner, men må utvikle dem i sin historiske og logiske sammenheng. Dermed vil det vel også være klart hvorfor Marx i begynnelsen av første bok, tar sitt utgangspunkt i enkel vareproduksjon, og ikke i det høit utviklede kapitalistiske varebegrep, som også historisk tilhører en senere tid. Dette og andre bispørsmål, som kunde foranledige mange slags innvendinger, lar vi ligge, for straks å komme over til sakens kjerne. Mens forfatteren hevder den teori at merverdien ved en gitt merverdirate avhenger av antallet anvendte arbeidere, viser erfaringen ham at ved en gitt gjennemsnittlig profittrate avhenger profitten av størrelsen av den anvendte kapital. Dette forklarer Fireman ved å si, at profitten er av rent konvensjonell art. (Det betyr hos ham at den tilhører en bestemt samfundsform, står og faller med den.) Profittens eksistens er ganske enkelt knyttet til kapitalen, og når kapitalen er sterk nok til å tiltvinge sig en profitt, er den på grunn av konkurransen nødt til å tiltvinge sig en profittrate som er ens for alle kapitaler. Uten en ensartet profittrate er ingen kapitalistisk produksjon mulig. Denne produksjonsform forutsetter nettop, at ved en gitt profittrate avhenger hver enkelt kapitalists profitt bare av størrelsen av hans kapital. På den annen side består profitten av merverdi, av ubetalt arbeide. Hvordan foregår nu denne omdannelse av merverdien, hvis størrelse bestemmes av utbytningen av arbeidet, til profitt, hvis størrelse bestemmes av den kapital som kreves? «Ganske enkelt derved at i de produksjonsgrener hvor forholdet mellem konstant og variabel kapital er størst blir varene solgt over verdien. Men det innebærer også at i de produksjonsgrener hvor k : v eller forholdet mellem konstant kapital og variabel kapital, er minst, blir varene solgt under verdien og at de bare selges til verdien hvor k : v er en bestemt gjennomsnittlig størrelse. .. . Motbevises verdiprinsippet av denne uoverensstemmelse mellem de enkelte priser og de tilsvarende verdier? Slett ikke. Idet prisene på enkelte varer stiger over verdien i samme utstrekning som prisene på andre varer faller under verdien, blir totalsummen av prisene lik totalsummen av verdiene … I siste instans forsvinner uoverensstemmelsene — — —». Den er å betrakte som en«forstyrrelse»: «I de eksakte videnskaper pleier man imidlertid ikke å betrakte en beregnbar forstyrrelse som et bevis mot en lovs gyldighet.»
Sammenligner man dette med de tilsvarende avsnitt i kapitel 9, vil man finne at Fireman her i virkeligheten har satt fingeren på det avgjørende punkt. Den ufortjente kolde mottagelse som hans betydningsfulle artikkel har fått, viser imidlertid at der også efter denne opdagelse kreves mange mellemledd før Fireman vil være i stand til å utarbeide den fulle håndgripelige løsning av problemet.
Så mange det også kan være som interesserer sig for problemet, frykter de dog alle fremdeles å brenne fingrene på det.
Dette skyldes ikke bare at Firemans egen fremstilling er ufullstendig, men også at han ikke helt har forstått Marx’ fremstilling, og at hans kritikk av den derfor hviler på et sviktende grunnlag.
Hvor en vanskelig sak gir en anledning til å blamere sig, er herr professor Julius Wolf fra Zürich alltid på pletten, Han forteller oss6 at den relative merverdi løser hele problemet. Produksjonen av relativ merverdi beror på økning av den konstante kapital sammenlignet med den variable. «Forutsetningen for en økning av konstant kapital er en økning av arbeidernes produktivitet. Da denne stigende produktivitet trekker efter sig en økning av merverdien (ved at arbeidernes livsmidler blir billigere) er den direkte forbindelse mellem voksende merverdi og relativ vekst av konstant kapital tilrettelagt. Når den konstante kapital vokser, viser det at arbeidets produktivitet øker. Med uforandret variabel og voksende konstant kapital må derfor merverdien stige i overensstemmelse med Marx. Det er dette spørsmål vi skulde løse.»
Visstnok sier Marx på hundre forskjellige steder i første bok nøiaktig det motsatte. Visstnok er den påstand at ifølge Marx stiger den relative merverdi ved fallende variabel kapital i samme forhold som den konstante kapital stiger, så forbløffende at den trosser ethvert parlamentarisk uttrykk. Visstnok beviser herr Julius Wolf i hver linje at han hverken relativt eller absolutt har forstått det ringeste hverken av absolutt eller relativ merverdi. Visstnok sier han selv: «Man synes ved første øiekast her virkelig å befinne sig i et nettverk av urimeligheter» — hvilket for øvrig er de eneste sanne ord i hele hans artikkel. Men hvad gjør det alt sammen? Herr Julius Wolf er så stolt av sin geniale opdagelse at han ikke kan la være i den anledning å gi Marx sin anerkjennelse, og å fremstille sitt eget uutgrunnelige vrøvl som «et nytt bevis på den skarpsindighet og det vidsyn som Marx har vist under sin kritiske behandling av den kapitalistiske økonomi.»
Men så kommer det som er enda bedre. Herr Wolf sier: «Ricardo har både sagt: … lik kapitalanvendelse, lik merverdi, og: lik arbeidsydelse, lik merverdi. Og spørsmålet var nu:
Hvordan stemmer disse to påstander med hinannen. Marx har imidlertid ikke anerkjent spørsmålet i denne form. I tredje bind har han utvilsomt påvist at den annen påstand ikke er noen ubetinget konsekvens av verdiloven, ja at den endog motsier hans verdilov og derfor … direkte må forkastes.» Og nu undersøker hau hvem av oss to har tatt feil, jeg eller Marx. At han selv har tatt feil faller ham naturligvis ikke inn.
Det vilde være en fornærmelse mot leserne og en underkjennelse av situasjonens komikk, hvis jeg skulde spandere et eneste ord på denne praktblomst. Jeg vil bare tilføie: Med den samme dristighet hvormed han allerede dengang kunde si hvad «Marx utvilsomt har påvist i tredje bind» benytter han her leiligheten til å gjengi noe angivelig professorsladder, om at Konrad Smiths ovenfor nevnte skrift «direkte er inspirert av Engels». Herr Julius Wolf! I den verden hvor De lever og virker er det kan hende vanlig at en mann som stiller offentligheten et problem, i stillhet gjør sine private venner bekjent med løsningen. At De vilde være i stand til det, tror jeg gjerne. At man i den verden hvor jeg ferdes ikke behøver nedlate sig til slik ynkverdighet, vil dette forord vise Dem.
Marx var knapt død før herr Achille Loria offentliggjorde en artikkel om ham i «Nuova Antologia». Først en biografi som strutter av uriktige anførsler, derpå en kritikk av hans offentlige, politiske og litterære virksomhet. Marx’ materialistiske historieopfatning blir her forfalsket og fordreiet med en grundighet som lar en formode et stort mål. Og dette mål er også nådd. I 1866 offentliggjorde den samme herr Loria en bok7 hvori den marxistiske historieopfatning som han i 1883 så fullstendig og målbevisst hadde fordreiet, blev meddelt en overrasket omverden som herr Loria’s egen opdagelse. Visstnok er Marx’ teori bragt ned på et temmelig filistrøst nivå. Visstnok vrimler de historiske eksempler og dokumentasjoner av bommerter som en middelskoleelev vilde stryke på. Men hvad gjør det alt sammen? Han har allikevel bevist at den opdagelse, at de politiske tilstander og begivenheter overalt og alltid finner sin forklaring i de tilsvarende økonomiske forhold, slett ikke blev gjort av Marx i året 1845, men av herr Loria i 1886. I det minste har han bundet sine egne landsmenn dette på ermet, og efter at hans bok er offentliggjort på fransk, også en del franskmenn. Han kan nu i Italia stolpre om som forfatteren av en ny banebrytende historisk teori, inntil sosialistene der nede finner tid til å plukke de stjålne påfuglfjær av den berømte Loria.
Men dette er bare en liten prøve på herr Lorias metode. Han forsikrer oss at Marx’ samtlige teorier beror på bevisste sofismer og at Marx ikke vek tilbake for bevisste feilslutninger o. s. v. Efterat han med en hel rekke lignende gemene påstander har bragt leserne til å anse Marx for å være en streber av Lorias art, som setter sine effekter i scene med de samme små skitne humbugmidler som vår paduanske professor, kan han forråde oss en viktig hemmelighet, og dermed fører han oss tilbake til profittraten.
Herr Loria sier: Ifølge Marx skal den mengde merverdi som en industriell bedrift produserer i et kapitalistisk samfund (herr Loria identifiserer her merverdien med profitten) avhenge av den anvendte variable kapital, da den konstante kapital ikke avkaster noen profitt. Dette motsies imidlertid av virkeligheten. I praksis retter profitten sig ikke efter den variable men efter den samlede kapital. Marx innser selv dette og medgir at det synes som om kjensgjerningene motsier hans teori. Men hvordan løser han så denne motsetning? Han henviser sine lesere til et senere bind som ennu ikke er offentliggjort. Loria har allerede tidligere meddelt offentligheten at han ikke tror at Marx et øieblikk har tenkt å skrive dette bind, og nu utroper han triumferende: «Det er altså ikke med urette at jeg har påpekt, at dette bind hvormed Marx stadig truer sine motstandere uten at det noensinne utkommer, meget vel kan ha vært en listig utvei som Marx har brukt i de tilfelle da han manglet videnskapelige argumenter». Den som nu ikke er overbevist om at Marx befinner sig på de samme videnskapelige svindelhøider som den berømmelige Loria, nytter det ikke å argumentere med.
Så meget har vi altså lært, at ifølge herr Loria er den marxistiske merverditeori absolutt uforenelig med den almindelige, like profittrate. Så kom annen bok ut og dermed også det spørsmål som jeg offentlig stillet nettop om dette samme spørsmål. Hadde herr Loria vært en av oss enfoldige tyskere, vilde han til en viss grad være kommet i forlegenhet. Spørsmålet angående profittraten er offentlig stillet. Herr Loria har offentlig erklært spørsmålet for uløselig. Og nettop derfor vil han nu overgå sig selv, idet han offentlig løser det.
Dette under skjer i Conrads Jahrbücher8 i en artikkel om det ovennevnte skrift av Konrad Smith. Efterat han har lært fra Smith hvordan handelsprofitten opstår, er allting med engang blitt klart for ham. «Da nu verdibestemmelsen på grunnlag av arbeidstiden gir de kapitalister som anvender størstedelen av sin kapital til utbetaling av arbeidslønn, en fordel, så kan den uproduktive kapital (skal være: handelskapitalen) fremtvinge en høiere rente (skal være: profitt) fra de kapitalister som står i denne gunstige stilling og derved også likhet mellem de enkelte kapitalister innbyrdes … La oss f. eks. anta at de industrielle kapitalister A, B, C, hver anvender 100 arbeidsdager, men respektive 0—100— 200 konstant kapital i produksjonen, og at arbeidslønnen for 100 dager svarer til 50 arbeidsdagers verdiprodukt. Hver av disse kapitalister får da en merverdi på 50 arbeidsdager, og profittraten er 100 pct. for den første, 33% pct. for den annen og 20 pct. for den tredje av disse kapitalister. Hvis imidlertid en fjerde kapitalist D har opsamlet en uproduktiv kapital på 300 som trekker en rente (profitt) til en verdi av 40 arbeidsdager fra A og 20 arbeidsdager fra B, så vil A og B’s profittrate falle til 20 pct., ganske som C’s, og D vil med en kapital på 300 få en profitt på 60, d. v. s. en profittrate på 20 pct. ganske som de øvrige kapitalister.»
Så overraskende lett, slik i en håndvending, løser den berømmelige Loria det samme spørsmål som han 10 år forut erklærte var uløselig. Dessverre avslører han ikke hvorfra «den uproduktive kapital» får makt til ikke bare å ta fra de industrielle kapitalister denne ekstra profitt utover den gjennemsnittlige profittrate, men endog å stikke den i sin egen lomme, ganske som grunneieren beslaglegger forpakterens overskuddsprofitt i form av grunnrente. I virkeligheten vilde de handlende, hvis dette var tilfelle, heve en tributt fra de industrielle kapitalister som helt ut svarer til grunnrenten, og derved fremtvinge den gjennemsnittlige profittrate. Visstnok er handelskapitalen en særdeles vesentlig faktor ved dannelsen av den almindelige profittrate, hvad de fleste også vet. Men bare en litterær eventyrer, som på bunnen av sitt hjerte blåser i hele økonomien, kan tillate sig den påstand at handelskapitalen kan trylle til sig all merverdi som går utover den almindelige profittrate — og det endog før en slik almindelig profittrate ennu har dannet sig — og forvandle dette overskudd til en grunnrente til egen fordel, ovenikjøpet uten at det trenges noen grunneiendom for å opnå resultater. Ikke mindre forbløffende er den påstand, at handelskapitalen er i stand til å opdage nettop de industrielle kapitalister hvis merverdi bare såvidt dekker den gjennemsnittlige profittrate, og at den setter sin ære i så vidt mulig å lette skjebnen for disse ulykkelige offer for den marxistiske verdilov, idet den formidler salget av deres produkter helt gratis uten enhver provisjon. Hvilken taskenspiller må det vel ikke være, som kan innbille sig at Marx kan ha hatt bruk for slike jammerlige kunstgrep.
Men i sin fulle glans stråler vår berømmelige Loria først når man sammenligner ham med hans nordiske konkurrenter, f. eks. med herr Julius Wolf, som heller ikke var født igår. Hvilken pusling er han ikke, selv i sin tykke bok om «Sosialismen og den kapitalistiske samfundsordning», sammenlignet med italieneren. Hvor ubehjelpelig, jeg kunde nesten fristes til å si, hvor beskjeden står han ikke der, sammenlignet med den edle dristighet hvormed mesteren fremstiller det som en selvfølgelighet, at Marx er nøiaktig en slik bevisst sofist, en skrythals og en markskriker som herr Loria selv — at Marx, liver gang han sitter fast, forespeiler publikum en avslutning på sin teori i et etterfølgende bind, som han selv vet at han hverken kan eller vil levere. Ubegrenset kjekkhet parret med evnen til åleglatt å vri sig ut av alle umulige situasjoner, heroisk forakt for å ha fast grunn under føttene, hurtig og begjærlig tilegnelse av fremmede ydelser, påtrengende markskrikersk reklame, organisert berømmelse ved hjelp av kameraderi — hvem kan sammenlignes med herr Loria i alt dette.
Italia er klassisismens land. Siden den store tid da den moderne verdens morgenrøde først kunde skimtes der, har Italia frembragt mektige karakterer i uopnådd klassisk fullendelse fra Dante til Garibaldi. Men fornedrelsens og fremmedherredømmets tid efterlot også sine klassiske karaktermasker, deriblandt to særlig skarpt meislede typer: Sganarell og Dulcamara. Den klassiske enhet av dem begge ser vi legemliggjort i vår berømmelige Loria.
Til slutt må jeg føre leseren over oseanet. I New-York har herr dr. med. George C. Stiebeling også funnet en løsning på problemet,9 ovenikjøpet en meget enkel løsning. Så enkel at intet levende menneske har villet anerkjenne den. Derover er han henfalt i stor vrede, og han har besværet sig bitterlig over denne urett i en endeløs rekke brosjyrer og tidsskriftartikler på begge sider av oseanet. I Neue Zeit sa man ham visstnok at hele løsningen beror på en regnefeil. Men han har ikke latt sig forstyrre av det. Marx har også begått regnefeil og har allikevel hatt rett i mange ting. La oss derfor se på Stiebelings løsning.
«La oss ta to fabrikker som arbeider med like stor kapital og like lang arbeidstid, men med et forskjellig forhold mellem konstant og variabel kapital. Den samlede kapital (k + v) setter jeg lik y, og jeg betegner forskjellen i forholdet mellem konstant og variabel kapital med x. I fabrikk I er y = k + v. I fabrikk II y = (k ÷ x) + (v + x). Merverdiens rate er altså i fabrikk I — og i fabrikk II —. Den samlede merverdi (m), hvormed totalkapitalen y eller k + v forøkes i løpet av det givne tidsrum kaller jeg profitt (p), altså p = m. Profittraten er i overensstemmelse dermed i fabrikk I = p/y eller m/k+y og i fabrikk II også p/y eller m/(k ÷x) + (v + x), d. v. s. også lik m/ k + v problemet løser sig altså på en slik måte at når forskjellige kapitaler av samme størrelse i samme tidsrum anvender ulike mengder levende arbeide, fremkommer en gjennemsnittsprofitt som er ens for dem alle, som et resultat av endringene i merverdiens rate.» Så vakkert og innlysende som dette regnestykke enn kan synes, er det allikevel nødvendig å stille herr Stiebeling et spørsmål: Hvorav vet han at den merverdi som fabrikk I produserer er nøiaktig lik den merverdi som produseres i fabrikk II? Om k, v, y og x, altså om alle de andre faktorer i regnestykket sier han uttrykkelig at de er av samme størrelse i begge fabrikker, men om m ikke et ord. Men derav at han betegner begge disse mengder merverdi med m følger på ingen måte at de også er like store. Da herr Stiebeling også uten videre identifiserer profitten p med merverdien, er dette jo tvert imot nettop hvad han skal bevise. Nu er bare
to tilfelle mulige: Enten er begge m like, hver fabrikk produserer like meget merverdi, altså med samme totalkapital også like stor profitt, og da har herr Stiebeling allerede på forhånd forutsatt det han skal bevise. Eller den ene fabrikk produserer en større merverdi enn den annen, og da faller hele regnestykket sammen.
Herr Stiebeling har hverken spart arbeide eller penger for å bygge op hele berg av beregninger på denne sin regnefeil, og å utstille dem for publikum. Jeg kan gi ham den beroligende forsikring at de nesten alle er like gale, og at de, når dette rent undtagelsesvis ikke er tilfelle, beviser noe helt annet enn det han har til hensikt å bevise. Således beviser han ved en sammenligning mellem den amerikanske statistikk fra 1870 og 1880, i virkeligheten at profittraten faller, men han trekker helt gale slutninger av det, og mener på grunnlag av kjensgjerningene å måtte beriktige Marx’ teori om en stadig uforanderlig, stabil profittrate. Nu fremgår det imidlertid av tredje avsnitt av den foreliggende tredje bok at denne Marx’ «uforanderlige profittrate» er det rene hjernespinn, og at profittratens fallende tendens beror på årsaker som er diametralt motsatt de som dr. Stiebeling angir. Herr dr. Stiebeling mener det sikkert særdeles godt, men når man vil beskjeftige sig med videnskapelige spørsmål må man først lære å lese de skrifter som man vil benytte, slik som forfatteren har skrevet dem, og fremfor alt uten å lese inn i dem ting som ikke står der.
Resultatet av hele undersøkelsen er, at det også med hensyn til det foreliggende spørsmål bare er den marxistiske skole som har ydet noe som helst. Fireman og Konrad Smith kan, når de leser denne tredje bok, hver på sin måte være ganske tilfreds med sine egne arbeider.
London, 4. oktober 1894.
F. Engels.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- 1 Conrads Jahrbücher XI, 5, 1885.
- «Die Durchsehnittsprofitrate auf Grundlage des Marx’schen Wertbgesetzes.» Stuttgart, Dietz, 1889.
- «Neue Zeit> 1892—93. Nr. 3 og 4.
- Conrads Jahrbücher, 1892, III.
- Conrads Jahrbücher, 1892, II.
- «La teoria economica della constituzione politica».
- Bind 20.
- G. C. Stiebeling: «Das Wertgesetz und die Profitrate.»