Arbeiderklassen og nymalthusianismen
Denne teksten er hentet fra samlinga av Lenins skrifter Frigjøringen av kvinnen utgitt av Forlaget Ny Dag 1970. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.
Arbeiderklassen og nymalthusianismen1
På Pirogov-kongressen for leger2 vakte spørsmålet om abort stor interesse og en langvarig debatt. Rapporten ble holdt av Litsjkus, som i tall viste at fosterfordrivelse er ytterst utbredt i de nåværende såkalte siviliserte stater. I New York ble det utført 80 000 aborter i løpet av ett år og i Frankrike er det så meget som 36 000 hver måned. I Petersburg er prosenttallet for aborter blitt over doblet i løpet av fem år.
Pirogov-kongressen for leger vedtok en resolusjon som sa at det aldri burde finne sted rettsforfølgelse mot mødre for en kunstig framkalt abort og at legene bare bør forfølges om de har utført abort i «vinningsøyemed». Under diskusjonen gikk flertallet inn for at aborter ikke skulle være straffbare og spørsmålet om den såkalte nymalthusianismen (bruk av befruktningshindrende midler) ble naturligvis berørt, og en kom her også inn på den sosiale siden av saken. Ifølge «Russkoje Slovo»3 sa for eksempel herr Vigdortsjik at «en må hilse velkommen befruktningshindrende midler» og herr Astrakhan uttalte til stormende applaus: «Vi må overbevise mødrene om at de må føde barn, så de kan bli lemlestet på læreanstaltene, så det kan bli satt i verk loddkasting for dem, så de kan bli drevet til selvmord!»
Hvis dette er riktig som referatet sier, at herr Astrakhan ble møtt med stormende applaus, så overrasker det meg ikke. Publikum besto av små og mellomstore borgere med en spissborgers psykologi. Hva annet kan en vente av dem enn den mest banale liberalisme?
Men fra abeiderklassens synspunkt ville det neppe ha vært mulig å finne et mer anskuelig uttrykk for den «sosiale nymalthusianismens» reaksjonære karakter og usselhet enn den siterte frase fra herr Astrakhan.
… «Føde barn så de kan bli lemlestet …»
Bare av den grunn? Hvorfor ikke for at de skal kjempe bedre, mer samlet, bevisst og resolutt mot de nåværende livsbetingelsene som lemlester og ødelegger vår generasjon?
Her ligger nettopp grunnforskjellen mellom bondens, håndverkerens, den intellektuelles, kort sagt småborgerens psykologi og proletarens psykologi. Småborgeren ser og føler at han går mot ødeleggelsen, at livet blir stadig vanskeligere, at kampen for tilværelsen blir stadig mer hensynsløs og at hans og hans families stilling blir stadig mer håpløs. Dette er en ubestridelig kjensgjerning. Og småborgeren protesterer mot det. Men hvordan protesterer han?
Han protesterer som representant for en klasse som går undergangen håpløst i møte, som frykter sin framtid, som er nedtrykt og fryktsom. Det er ingen ting å gjøre, hadde det i det minste vært færre barn som måtte tåle våre lidelser og harde slit, vår fattigdom og fornedrelse – dette er småborgerens skrik.
Den klassebevisste arbeideren står uendelig langt fra et slikt synspunkt. Han lar ikke sin bevissthet fordunkles av slike skrik, hvor oppriktige og følte de enn måtte være. Ja, også vi arbeidere og massen av småeiere lever et liv fylt med utåelig undertrykkelse og lidelser. Det er vanskeligere for vår generasjon enn det var for våre fedre. Men i ett henseende er vi atskillig heldigere enn våre fedre. Vi har begynt å lære å kjempe og vil lære hurtig. Vi vil ikke kjempe hver for oss, slik som de beste av våre fedre kjempet, og ikke for de borgerlige frasemakernes paroler, men for våre egne paroler, for vår egen klasses paroler. Vi kjemper bedre enn våre fedre gjorde. Våre barn vil kjempe enda bedre, og de vil seire.
Arbeiderklassen går ikke mot undergangen, men vokser, blir sterkere, vinner mot og sveiser seg sammen, skaffer seg kunnskaper og herdes i kampen. Vi er pessimister når det gjelder livegenskapet, kapitalismen og småproduksjonen, men vi er glødende optimister når det gjelder arbeiderbevegelsen og dens mål. Vi legger allerede grunnlaget for et nytt byggverk og våre barn vil bygge det ferdig. Derfor – og bare derfor – er vi ubetingede motstandere av nymalthusianismen, denne retningen som passer for ufølsomme og egoistiske småborgerlige par som hvisker forskremt: «Med Guds hjelp skal vi nok selv klare oss på et vis, men da er det best at vi ikke har barn.»
Det sier seg selv at dette ikke på noen måte hindrer oss i å kreve betingelsesløs oppheving av alle lover som setter straff for abort eller for spredning av medisink litteratur om befruktningshindrende midler osv. Slike lover er bare hykleri fra de herskende klassenes side. Disse lovene læger ikke kapitalismens verkende sår, de bare omdanner dem til ondartede svulster som blir særlig smertefulle for de undertrykte massene. Frihet til medisink propaganda og beskyttelse av borgernes demokratiske rettigheter, enten de er menn eller kvinner, er én ting. Nymalthusianismens samfunnsteori er noe helt annet. De bevisste arbeiderne vil føre den mest iherdige kamp mot alle forsøk på å føre denne reaksjonære og feige lære inn i det moderne samfunnets sterkeste og mest fremskredene klasse, som er best forberedt til å gjennomføre store forandringer.
«Pravda» n. 137,
16. juni, 1913