Denne teksten er hentet fra Materiale til spørsmålet om Stalin utgitt av Sosialistisk Opplysningsråd 1970. Det kan ha forekommet feil under digitaliseringsarbeidet.
SAMTALE MED HERZOG
1. Spørsmål (Herzog). Mener De at de politiske og økonomiske forholdene i den demokratisk-kapitalistiske republikken Tyskland ligger sånn til rette at arbeiderklassen i mer eller mindre nær framtid kommer til å kjempe for makta?
Svar (Stalin). Det ville være vanskelig å besvare dette spørsmålet helt eksakt hvis det var tale om tidspunkter og ikke tendensen. Det er unødvendig å bevise at situasjonen nå skiller seg vesentlig fra situasjonen i 1923, både når det gjelder internasjonale og nasjonale forhold. Dette utelukker likevel ikke at situasjonen kan endre seg raskt til fordel for revolusjonen på grunn av mulige omfattende endringer i den utenrikske situasjon. Den internasjonale situasjonens ustabilitet garanterer for at denne antakelsen kan vise seg svært sannsynlig.
2. Spørsmål. Vil – på bakgrunn av den gitte økonomiske situasjon og det gitte forhold mellom kreftene — en mer langvarig forberedelsesperiode bli nødvendig for oss for å erobre flertallet av proletariatet (et krav Lenin stilte de kommunistiske partier i alle land som en overmåte viktig oppgave som måtte løses for erobringa av den politiske makta)?
Svar. Når det gjelder den økonomiske situasjonen så kan jeg bare dømme situasjonen ut fra den alminnelige opplysninger jeg sitter inne med. Jeg tror Dawes-planen alt har gitt en del resultater, den har ført til en relativ stabilisering av situasjonen. Den amerikanske kapitalens inntrenging i den tyske industrien, stabilisering av valutaen, forbedringa av noen av de viktigste greiner av den tyske industrien — som langt fra betyr noen radikal sanering av den tyske økonomien, og endelig en viss forbedring i arbeiderklassens materielle stilling, alt dette har nødvendigvis ført til en styrking av borgerskapets posisjoner i Tyskland. Dette er så å si den «positive» sida ved Dawes-planen.
Men Dawes-planen har også negative sider, som uunngåelig må komme fram og i en viss periode tilintetgjøre de »positive» resultatene. Det er ikke tvil om at Dawes-planen betyr dobbelt press på det tyske proletariatet, fra både innenlandsk og utenlandsk kapital. Motsigelsene mellom utvidelsene av den tyske industrien og innsnevringa av denne industriens utenlandske markeder, forholdet mellom Ententens overdrevne krav og den tyske folkehusholdningas begrensede muligheter til å tilfredsstille disse krava — alt dette forverrer uunngåelig proletariatets, småbrukernes, funksjonærenes og de intellektuelles stilling og må nødvendigvis føre til eksplosjon, til proletariatets direkte kamp for makta.
Men dette må ikke sees som den eneste betingelsen for den tyske revolusjon. For denne revolusjonens seier er det dessuten nødvendig at det kommunistiske parti representerer flertallet i arbeiderklassen og blir den avgjørende krafta i revolusjonen. Det er nødvendig at sosialdemokratiet blir avslørt og slått, at det blir redusert til et ubetydelig mindretall av arbeiderklassen. Ellers kan det ikke nytte å tenke på proletariatets diktatur. Om arbeiderne skal kunne seire, må de være besjelet med en vilje, og føres av et parti som har ubetinget tillit hos arbeiderklassens flertall. Har man to konkurrerende partier av samme styrke i arbeiderklassen, så er en varig seier umulig selv under ytre gunstige betingelser. Lenin var den første som tida før oktoberrevolusjonen i særlig grad la vekt på dette som den mest nødvendige betingelsen for proletariatets seier.
Særlig gunstig for revolusjonen måtte en situasjon være, der en indre krise i Tyskland og en avgjørende vekst i kommunistpartiets krefter falt sammen med alvorlige forviklinger blant Tysklands ytre fiender.
Jeg tror at fraværet av denne siste omstendigheten ikke var det som spilte den minst negative rollen i den revolusjonære perioden i 1923.
3. Spørsmål. De sa at Tysklands Kommunistiske Parti må ha flertallet av arbeiderne med seg. Dette målet har man hittil vært lite oppmerksomme på. Hva mener De man skal gjøre for å forandre Tysklands Kommunistiske Parti til et slikt energisk parti med en stadig økende oppslutning?
Svar. Noen kamerater tror at å styrke partiet og bolsjevisere det betyr å kaste alle annerledes tenkende ut av partiet. Dette er sjølsagt ikke riktig. Man kan bare avsløre sosialdemokratiet og gjøre det til et ubetydelig mindretall i arbeiderklassen gjennom daglig kamp for arbeiderklassens behov. Når man skal nagle sosialdemokratiet til skampelen, skal det ikke skje på grunnlag av høgtflygende spørsmål, men på grunnlag av arbeiderklassens daglige kamp for å forbedre sin materielle og politiske stilling, og her må problemer som arbeidslønn, arbeidstid, boligforhold, forsikring, skatter, dyrtid osv. spille en svært viktig, for ikke å si den avgjørende, rollen. Oppgaven er å slå sosialdemokratene hver eneste dag på grunnlag av disse spørsmåla, ved at man avslører deres forræderi.
Men denne oppgaven kan ikke løses fullt ut hvis ikke problemene fra den daglige kampen blir bundet sammen med de grunnleggende spørsmålene om Tysklands internasjonale og indre stilling, og hvis hele dette daglige arbeidet ikke sees i sammenheng med partiets samlede arbeid med revolusjon, med proletariatets erobring av makta for øye. Men en sånn politikk kan bare føres av et parti med lederkadrer som er erfarne nok til å utnytte sosialdemokratiets feilgrep til å styrte partiet, og som er godt nok teoretisk skolert, sånn at de ikke mister den revolusjonære utviklinga av syne på grunn av gode delresultater.
Dette er også hovedforklaringa på at spørsmålet om de ledende kadrer i de kommunistiske partier allment, og i det Tyske Kommunistiske Parti spesielt, er et av de vesentlige spørsmål for bolsjeviseringa.
For å gjennomføre bolsjeviseringa må i hvert fall visse hovedbetingelser oppfylles, for uten disse er bolsjeviseringa av de kommunistiske partiene i det hele tatt umulig.
1) Det er nødvendig at partiet ikke ser seg sjøl som et vedheng til den parlamentariske valgmekanismen, som sosialdemokratiet i virkeligheten gjør, og ikke som et uvesentlig vedheng til fagforeningene, noe som anarko-syndikalistene hevder, men som den høgeste form for proletariatets organisasjoner, fra fagforeninger til parlamentsgrupper.
2) Det er nødvendig at partiet og særlig dets ledende elementer fullt ut behersker marxismens revolusjonære teori i uløselig samband med den revolusjonære praksis.
3) Det er nødvendig at partiet ikke utarbeider paroler og direktiver på grunnlag av utenatlærte formler og historiske paralleller, men som resultat av en omhyggelig analyse av den revolusjonære bevegelsens konkrete betingelser, både de nasjonale og internasjonale, ettersom man utvilsomt må ta hensyn til revolusjonene i alle land.
4) Det er nødvendig at partiet etterprøver parolenes og direktivenes riktighet i massenes revolusjonære kamp.
5) Det er nødvendig, særlig hvis de sosialdemokratiske tradisjonene ikke er overvunnet ennå, at hele partiets arbeid blir omlagt til den nye revolusjonære stilen, sånn at hvert skritt og hver aksjon fra partiets side fører til massenes revolusjonering, til arbeiderklassens brede massers skolering og oppdragelse i revolusjonens ånd.
6) Det er nødvendig at partiet i arbeidet klarer å forbinde den høgeste prinsippfasthet (må ikke forveksles med sekterisme) med best mulig forbindelser og kontakt med massene (må ikke forveksles med halehengspolitikk), for ellers er det umulig ikke bare å lære massene noe, men også å lære noe av dem, ikke bare å lede massene og heve dem opp på partiets nivå, men også å lytte til massenes stemme og merke de behovene som trenger seg fram hos dem.
7) Det er nødvendig at partiet i arbeidet klarer å forene en uforsonlig revolusjonær linje (må ikke forveksles med revolusjonær eventyrpolitikk) med størst mulig smidighet og manøvreringsdyktighet (må ikke forveksles med makelig tilpassing), for ellers er det umulig for partiet å beherske alle kamp- og organisasjonsformer, å forbinde proletariatets øyeblikkelige interesser med den proletariske revolusjonens fundamentale interesser og å forene den illegale og legale kampen i arbeidet.
8) Det er nødvendig at partiet ikke skjuler feila sine, at det ikke frykter kritikk, at det klarer å forbedre og oppdra kadrene sånn at de kvitter seg med egne feil.
9) Det er nødvendig at partiet klarer å sammensette den ledende hovedgruppa av de beste elementer, de foregangsmenn i kampen som er så hengivne mot saka at de kan være sanne representanter for det revolusjonære proletariatets bestrebelser, som er erfarne nok til å bli virkelig ledere i den proletariske revolusjon, og i stand til å bruke leninismens strategi og taktikk.
10) Det er nødvendig at partiet systematisk forbedrer partiorganisasjonenes sosiale sammensetning og rensker seg for oppløsende opportunistiske elementer, for å oppnå størst mulig helstøpthet.
11) Det er nødvendig at partiet utvikler en jernhard proletarisk disiplin som hviler på ideologisk sammensveising, klarhet i bevegelsens mål. enhet i de praktiske handlingene og et bevisst forhold til partiets oppgave fra de breie partimassenes side.
12) Det er nødvendig at partiet systematisk etterprøver utførelsen av egne beslutninger og direktiver, for ellers risikerer man at disse gjøres til tomme løfter som bare kan undergrave de breie proletariske massenes tillit til partiet.
Uten at disse og liknende betingelser oppfylles er bolsjeviseringa tomt snakk.
4. Spørsmål. De sa at ved siden av Dawes-planens negative sider er den andre betingelsen for Tysklands Kommunistiske Partis erobring av makta en situasjon der det sosialdemokratiske partiet står fullstendig avslørt i massenes øyne, og det bare finnes en virkelig kraft innafor arbeiderklassen. Før man kommer så langt er det, som kjensgjerningene viser, ennå et godt stykke igjen. Her viser manglene og svakhetene i partiets nåværende arbeid seg klart. Hvordan kan de fjernes? Hvordan ser De på resultatet av desembervalget 1924, da sosialdemokratiet — et fullstendig korrumpert og råttent parti — langt fra å tape noe, vant to millioner stemmer?
Svar. Her dreier seg seg ikke om mangler ved det tyske Kommunistiske Partis arbeid. Her dreier det seg først og fremst om at de amerikanske lånene og tilførslene av amerikansk kapital pluss stabilisering av valutaen, som til en viss grad har forbedret situasjonen, har skapt en illusjon om at det er mulig radikalt å endre de indre og ytre motsigelsene i samband med Tysklands stilling. Det er denne illusjonen som, lik den hvite hest i eventyret, bar det tyske sosialdemokratiet inn i den nåværende riksdagen. Wels brysker seg nå med sin valgseier. Men han forstår tydeligvis ikke at han godskriver seg en annens seier. Det var ikke det tyske sosialdemokratiet som seiret, men Morgan-gruppa. Wels var og blir en av Morgans lakeier.
Josef Stalin fra Pravda nr. 27, 3/2 1925.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.