1

Stalin: Om høyreavviket i SUKP(B)


Denne talen av Josef Stalin er hentet fra Josef Stalin: Spørsmål i leninismen utgitt av forlaget Oktober i 1976. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

Det har blitt utført noen små språklige endringer under digitaliseringsarbeidet.


OM HØYREAVVIKET I SUKP(B)

Tale på plenumsmøte av Sentralkomiteen og Den sentrale kontrollkommisjon for SUKP (b)

1. april 1929

(Stenografisk referat)

Kamerater. Jeg akter ikke å befatte meg med personspørsmål, selv om det personlige momentet spiller en ganske stor rolle i uttalel­sene fra visse kamerater i Bukharingruppa. Jeg lar dem ligge, siden det personlige momentet er en bagatell og å oppholde seg ved baga­teller er ørkesløst. Bukharin talte om sin private brevveksling med meg. Han leste opp noen brev, av hvilke det framgår at vi, som ennå i går var personlige venner, nå har skilt lag i politikken. Samme tonen kan en merke også i Uglanovs og Tomskis taler. Hvordan henger det sammen, mener de — vi er gamle bolsjeviker, og plutselig oppstår det divergenser mellom oss, vi forstår ikke å respektere hver­andre.

Jeg tror at all denne jamringen og disse klageropene ikke er en rød øre verd. Vi er ikke en famliekrets eller et selskap av person­lige venner, — vi er arbeiderklassens politiske parti. Det må ikke tillates at den personlige vennskaps interesser settes høyere enn sakens interesser.

Om vi kaller oss gammelbolsjeviker bare fordi vi er gamle, da står det ille til med vår sak, kamerater. Gammelbolsjeviker nyter ikke aktelse fordi de er gamle, men fordi de dessuten er evig unge revolu­sjonære som ikke eldes. Om en gammelbolsjevik har veket av fra revolusjonens vei eller forfalt og gått politisk i frø, da har han ingen rett til å kalle seg gammelbolsjevik selv om han var hundre år gam­mel, og han har ingen rett til å kreve partiets aktelse.

Dessuten må en ikke stille spørsmål om personlig vennskap på samme plan som politiske spørsmål, for — som en sier — vennskap er en ting, tjenesten en annen. Vi står alle i arbeiderklassens tjeneste, og når det blir konflikt mellom den personlige vennskapens inter­esser og revolusjonens interesser, må den personlige vennskapen komme i annen rekke. Som bolsjeviker kan vi ikke stille spørsmålet annerledes.

Jeg skal heller ikke komme inn på de personlige hentydninger og tilslørte beskyldninger som uttalelsene fra kamerater i Bukharinopposisjonen var spekket med. Disse kamerater er tydeligvis ute for å dekke over grunnlaget for våre meningsdivergenser med hentyd­ninger og tvetydigheter. De vil erstatte politikken med politisk kannestøperi. Særlig betegnende er Tomskis tale i så måte. Hans tale var typisk for en tradeunionistisk politikus som søker å tuske vekk de politiske spørsmålene med politisering. Men dette knepet skal ikke lykkes dem.

Vi går over til saken.

I. EN LINJE ELLER TO?

Har vi en felles generallinje, eller har vi to linjer — det er hoved spørsmålet, kamerater.

Rykov sa i sin tale her at vi har en eneste generallinje, og om det forekommer noen «ubetydelige» meningsdivergenser mellom oss kommer det av at det fins «nyanser» når det gjelder oppfatningen av generallinjen.

Er dette riktig? Dessverre er det uriktig. Og det er ikke bare uriktig, det strir direkte mot sannheten. For om vi har én eneste linje og det bare er nyanser som skiller oss, hvorfor skulle da Bukharin renne til trotskistene av i går med Kamenev i spissen og sammen med dem forsøke å organisere en fraksjonsblokk mot sentralkomitéen og dens politiske byrå? Er det ikke et faktum at Bukharin der talte om det «skjebnessvangre» i sentralkomitéens linje, om prinsipielle men­ingsdivergenser mellom Bukharin, Tomski og Rykov på den ene side og partiets sentralkomité på den annen, om nødvendigheten av å foreta en gjennomgripende forandring i sammensetningen av sentralkomitéens politiske byrå?

Om det fans bare én linje, hvorfor konspirerte Bukharin da sam­men med gårsdagens trotskister mot sentralkomitéen, og hvorfor ble han støttet i denne saken av Rykov og Tomski?

Om vi har én generallinje, hvordan kan det da tillates at en del av det politiske byrå, som holder fast ved den eneste felles general­linjen, intrigerer mot den andre delen av det politiske byrå, som holder fast ved den samme generallinjen?

Kan en slik overløperpolitikk tillates når det eksisterer én felles generallinje?

Om det fins bare én linje, hvordan skal en da forklare Bukharins erklæring av 30. januar, som helt og fullt er rettet mot sentral­komitéen og dens generallinje?

Om det fins bare én linje, hvordan skal en da forklare trioens (Bukharins, Tomskis, Rykovs) erklæring av 9. februar, der de med en frekk og grov forfalskning anklager partiet for å drive en politikk som går ut på: a) militær-feudal utsugning av bøndene; b) innpoding av byråkratisme; c) underminering av Den kommunistiske internasjo­nale?

Kanskje eksisterer ikke disse erklæringer lenger? Kanskje disse erklæringer nå må ansees som uriktige? Kanskje er Rykov, Bukharin og Tomski rede til å ta tilbake disse absolutt uriktige og partifiendtlige erklæringer? Da bør de si oss det åpent og ærlig. Da vil det bli klart for enhver at vi har bare én linje og at det bare fins ubetydelige nyanser som skiller oss. Men dette har de ikke villet gjøre, og det går også fram av Bukharins, Rykovs og Tomskis taler. Og ikke nok med at de ikke ville gjøre dette, men de har heller ikke til hensikt å ta avstand fra sine erklæringer for framtida, og de bedyrer at de kommer til å holde fast ved de synspunkter som de har lagt fram disse erklæringene.

Hvor fins da den felles generallinjen?

Om vi har bare én linje, og partilinjen etter Bukharingruppas mening består i å føre en politikk som går ut på militær-feudal utsugning av bøndene, kan det da virkelig være mulig at Bukharin, Rykov og Tomski sammen med oss vil føre denne skjebnesvangre politikk istedenfor å bekjempe den? Det er jo sludder.

Om vi har bare én linje, og partilinjen etter Bukharinopposisjonens mening består i å innpode byråkratisme — i så fall vil vel ikke Rykov, Bukharin og Tomski sammen med oss innpode byrå­kratisme i partiet istedenfor å bekjempe den? Det er jo meningsløst.

Om vi bare har én linje, og partilinjen etter Bukharinopposisjonens mening består i å underminere Den kommunistiske inter­nasjonale — i så fall vil vel ikke Rykov, Bukharin og Tomski sam­men med oss underminere Den kommunistiske internasjonale iste­denfor å bekjempe en politikk som går ut på underminere Den kom­munistiske internasjonale? Hvordan skal en kunne tro på en slik absurditet?

Nei, kamerater — det er noe galt fatt med Rykovs erklæring om at vi bare har én felles linje. Hvordan en enn ser på saken, stemmer ikke snakket om en felles linje når en holder seg for øye de fakta som her er lagt fram om Bukharingruppas erklæringer og om dens opptreden.

Om vi har én linje, hvordan skal en da forklare Bukharins, Rykovs og Tomskis politikk å forlate sine poster? Hvis det fins en felles generallinje, kan en da tenke seg at en del av det politiske byrå systematisk vegrer seg for å utføre de gjentatte vedtak av par­tiets sentralkomité og gjennom et halvt år fortsetter å sabotere ar­beidet i partiet? Hvordan skal en forklare denne desorganiserende politikken å forlate postene som drives konsekvent av en del av det politiske byrå — såframt vi virkelig har en felles generallinje?

I vårt partis historie forekommer det eksempler på en slik demisjonspolitikk. Det er f. eks. kjent at en del kamerater med Kamenev og Sinovjev i spissen dagen etter Oktoberrevolusjonen nektet å ta på seg de oppgaver som de var utsett til, og krevde at partiets politikk skulle endres. Som kjent motiverte de da sin demisjonspolitikk med kravet om at det skulle dannes en koalisjonsregjering sammen med mensjeviker og sosialrevolusjonære — i motsetning til vårt partis sentralkomité, som fulgte den politikk å danne en rent bolsjevikisk regjering. Men den gangen hadde demisjonspolitikken en mening, for den grunnet seg på at det fans to forskjellige linjer, hvorav den ene gikk ut på å danne en rent bolsjevikisk regjering, mens den andre gikk ut på å danne en koalisjonsregjering sammen med mensjeviker og sosialrevolusjonære. Det var klart og forståelig. Men det fins ingen, absolutt ingen logikk i at Bukharinopposisjonen på den ene side proklamerer en enhetlig generallinje og på den annen side driver en demisjonspolitikk som den har overtatt fra Sinovjev og Kamenev i oktoberomveltningens periode.

Ett av to: enten har vi én linje, og da er Bukharins og hans venners demisjonspolitikk ubegripelig og uforklarlig; eller også har vi to linjer, og da er demisjonspolitikken fullt begripelig og for­klarlig.

Om vi har én linje, hvordan skal en da forklare det faktum at trioen i det politiske byrå — Rykov, Bukharin og Tomski — ved nyavstemningen i det politiske byrå fant det mulig å stemme blankt da det gjaldt å godkjenne de grunnleggende retningslinjer for fem­årsplanen og bondespørsmålet? Kan det virkelig forekomme at det eksisterer en felles generallinje, men en del kamerater likevel av­holder seg fra å stemme i den økonomiske politikks hovedspørsmål? Nei, kamerater, slike under forekommer ikke.

Og til slutt — om vi har én linje og det bare er nyanser som skiller oss, hvorfor gikk ikke kameratene fra Bukharinopposisjonen — Bukharin, Rykov og Tomski — med på det kompromissforslag av det politiske byrås kommisjon som ble forelagt dem den 7. februar i år? Er det ikke en kjensgjerning at dette kompromissforslaget bød Bukharingruppa en fullt akseptabel utvei av den bakevja som den selv hadde rotet seg inn i?

Her er teksten til det kompromissforslag som ble lagt fram av sentralkomitéens flertall den 7. februar i år:

«Av diskusjonen i kommisjonen er følgende blitt klart:

1. Bukharin  innrømmer at forhandlingene med Kamenev var en politisk feil;

2. Bukharin innrømmer at påstandene i hans «uttalelse» av 30. januar 1929, som gikk ut på at sentralkomitéen faktisk fører en politikk som betyr «militær- feudal utsugning av bøndene», at sentralkomitéen undergraver Den kommu­nistiske internasjonale og oppelsker byråkratisme i partiet, var ytret i ubetenksomhet, i stridens hete, at han ikke lenger holder fast ved disse påstan­dene og mener at han ikke har noen divergenser med sentralkomitéen i disse spørsmålene;

3. Bukharin innrømmer på grunnlag av dette at et enig arbeid i det politiske byrå er mulig og nødvendig;

4. Bukharin avstår fra å forlate sine poster såvel i «Pravda» som i Den kom­munistiske internasjonale;

5.Bukharin tilbakekaller i samband med dette sin uttalelse av 30. januar. På grunnlag av det som er sagt ovenfor anser kommisjonen det mulig å avstå fra å legge fram på fellesmøte av det politiske byrå og den sentrale kontrollkommisjons presidium sitt resolusjonsforslag med en politisk vurdering av Bukharins feil og foreslår fellesmøtet av det politiske byrå og den sentrale kontrollkommisjons presidium å inndra alle foreliggende dokumenter (stenografiske referater av taler osv.).

Kommisjonen foreslår det politiske byrå og den sentrale kontrollkommisjons presidium å sikre Bukharin alle vilkår som er nødvendige for hans normale arbeid som ansvarlig redaktør for «Pravda» og sekretær for Den kommunistiske internasjonales eksekutivkommité.»

Hvorfor forkastet Bukharin og hans venner dette kompromisset, om vi virkelig har samme linje og det bare er ubetydelige nyanser som skiller oss? Er det vanskelig å forstå at Bukharin og hans venner av all kraft burde ha lagt seg i selen for dette kompromisset som det politiske byrå tilbød dem for å likvidere den tilspissede situasjonen innenfor partiet og få i stand et enig og vennskapelig arbeid innenfor det politiske byrå?

De snakker om partiets enhet, om kollegialt arbeid innenfor det politiske byrå. Men er det ikke klart at den som ønsker virkelig enhet og setter pris på kollegialitet i arbeidet, burde ha gått med på dette kompromisset? Hvorfor forkastet så Bukharin og hans venner dette kompromissforslaget?

Er det ikke klart at om vi hadde bare én linje, da hadde vi ikke fått trioens erklæring av 9. februar og heller ikke Bukharins og hans venners vegring mot å gå med på det kompromiss som ble foreslått dem av sentralkomitéens politiske byrå?

Nei, kamerater — deres prat om en felles linje stemmer ikke når en tar med i regningen de fakta som er lagt fram ovenfor.

Det viser seg at vi i virkeligheten ikke har én linje, men to linjer, av hvilke den ene er sentralkomitéens linje, den andre Bukharingruppas linje.

Det er ikke sant det Rykov sa i sin tale, at vi har én generallinje. Med dette ville han maskere sin egen linje, som skiller seg fra partiets linje, for i all stillhet å underminere partilinjen. Opportunismens politikk består nettopp i å tilsløre meningsdivergensene, skjule den virkelige stillingen innenfor partiet, maskere sitt eget standpunkt og berøve partiet muligheten til å nå fram til full klarhet.

Hva trenger opportunismen en slik politikk for? For — etter å ha maskert seg med pratet om en enhetlig linje — i virkeligheten å gjennomføre sin egen linje som skiller seg fra partilinjen. I sin tale her på sentralkomitéens og den sentrale kontrollkommisjonens plenumsmøte inntok Rykov dette opportunistiske standpunkt.

Her er den generelle karakteristikk av opportunisten som Lenin har gitt i en av sine artikler. Denne karakteristikken er viktig for oss ikke bare fordi den har almengyldig betydning, men også fordi den helt og fullt passer på Rykov.

Her skal dere få Lenins ord om det særegne ved opportunismen og opportunistene:

«Når det er tale om kamp mot opportunismen, bør en aldri glemme de egenskaper som særmerker hele den moderne opportunisme på alle mulige områder: dens ubestemmelige, utflytende, ugripbare karakter. På grunn av sin natur unnviker opportunisten alltid å stille et spørsmål bestemt og defini­tivt, han søker å finne en middelvei, åler seg som en orm mellom standpunkter som utelukker hverandre, og legger vinn på å være «enig» med både den ene og den andre og reduserer sine divergerende meninger til små endringer, til tvil, til gode og uskyldige ønsker osv., osv.» (Lenin, Samlede verker, bd. VI, s. 320, russisk utg.)

Der har dere opportunistens fysiognomi, han som frykter klarhet og bestemthet og prøver å dekke over tingenes virkelige stilling, å tilsløre de virkelige meningsdivergensene i partiet.

Ja, kamerater — en må kunne se virkeligheten rett i øynene, hvor ubehagelig den enn er. Gud bevare oss for å bli angrepet av den syken som heter skrekk for sannheten. Bolsjevikene skiller seg fra alle andre partier blant annet ved at de ikke er redd for sannheten, at de ikke er redd for å se sannheten rett i øynene, hvor bitter den enn er. Og sannheten i dette tilfelle er at vi i virkeligheten ikke har noen felles linje. Det fins en linje, partiets linje, den revolusjonære leninske linjen. Men ved siden av den fins det en annen linje, Bukharingruppas linje, som går ut på kamp mot partilinjen ved parti- fiendtlige erklæringer, ved å forlate postene, ved å baktale partiet, ved maskerte intriger mot partiet, ved hemmelige forhandlinger med gårsdagens trotskister i den hensikt å organisere en partifiendtlig blokk. Denne andre linjen er en opportunistisk linje.

Dette er en kjensgjerning som ikke kan dekkes over med diplo­matisk snakk og med bakslu uttalelser om at det fins en enhetlig linje osv., osv.

II. KLASSEFORSKYVNINGENE OG MENINGSDIVERGENSENE MELLOM OSS

Hva består meningsdivergensene mellom oss i, hva henger de sam­men med?

De henger framfor alt sammen med spørsmålet om klasseforskyvningene som har foregått i det siste i vårt land og i de kapitalistiske land. Noen kamerater tror at uoverensstemmelsene i partiet vårt har en tilfeldig karakter. Dette er galt, kamerater. Det er fullstendig galt. Uoverensstemmelsene i partiet vårt er oppstått på grunnlag av de klasseforskyvninger, på grunnlag av den tilspissing av klassekampen som har foregått i det siste, og som framkaller et omsving i utviklingen.

Hovedfeilen hos Bukharingruppa er at den ikke ser disse forskyv­ningene og dette omsvinget, den ser dem ikke og vil ikke se dem. Det er egentlig også forklaringen på den mangel på forståelse av partiets og Den kommunistiske internasjonales nye oppgaver som særkjenner Bukharinopposisjonen.

La dere merke til, kamerater, at lederne for Bukharinopposisjonen gikk helt forbi spørsmålet om klasseforskyvningene i vårt land i talene på plenumsmøtet av sentralkomitéen og Den sentrale kontroll­kommisjon, at de ikke med et eneste ord berørte skjerpingen av klassekampen og at de ikke engang kom med et minste ymt om at uoverensstemmelsene mellom oss har sammenheng nettopp med denne skjerpingen av klassekampen? De snakket om alt, både om filosofi og teori, men ytret ikke et eneste ord om de klasseforskyvninger som bestemmer vårt partis orientering og praktiske arbeid på det nåværende tidspunkt. Hvordan skal en forklare denne merk­verdighet? Med glemsomhet kanskje? Naturligvis ikke! Politikere kan ikke glemme hovedsaken. Forklaringen er at de ikke ser og ikke forstår de nye revolusjonære prosesser som nå går for seg både i vårt land og i de kapitalistiske land. Forklaringen er den at de har over­sett det viktigste, at de har oversett de klasseforskyvninger som en politiker ikke har lov til å overse. Dette forklarer egentlig også den rådløshet og den hjelpeløshet som Bukharinopposisjonen legger for dagen overfor partiets nye oppgaver.

Ta fram i minnet de siste hendinger i partiet. Ta fram i minnet de paroler som partiet har stilt opp i det siste i samband med de nye klasseforskyvninger i vårt land. Jeg tenker da på paroler som den om selvkritikken, parolen om å skjerpe kampen mot byråkratismen og rense sovjetapparatet, parolen om å organisere nye økonomiske kadrer og røde spesialister, parolen om å forsterke kollektiv- og sovjetbrukbevegelsen, parolen om offensiv mot kulakkene, parolen om å minske selvkostnadene i produksjonen og forbedre det praktiske arbeid i fagforeningene fra grunnen av, parolen om partirensningen osv. For noen kamerater sto disse parolene som noe overspent og svimlende. Imidlertid er det klart at disse parolene er de nødvendigste og mest aktuelle paroler for partiet på det nåværende tidspunkt.

Det hele begynte med at vi i samband med Sjakhty-affæren1 på nytt stilte spørsmålet om nye økonomiske kadrer, spørsmålet om å utdanne røde spesialister fra arbeiderklassen for å avløse de gamle spesialistene.

Hva var det som viste seg i samband med Sjakhty-affæren? Det viste seg at borgerskapet ennå ikke på langt nær er fullstendig slått, at det organiserer og vil fortsette å organisere skadevirksomhet i vårt økonomiske oppbyggingsarbeid, at våre økonomiske og faglige orga­nisasjoner og delvis også våre partiorganisasjoner har oversett det undermineringsarbeid som våre klassefiender driver, at vi følgelig av alle krefter, med alle midler må styrke og forbedre våre organisa­sjoner ved å fremme og styrke deres klassemessige årvåkenhet.

I sammenheng med dette tilspisset spørsmålet om parolen om selvkritikken seg. Hvorfor? Fordi vi ikke kan forbedre våre økono­miske, faglige og våre partiorganisasjoner, fordi vi ikke kan føre det sosialistiske oppbyggingsarbeidet framover og få bukt med den bor­gerlige skadevirksomheten, hvis en ikke i fullt omfang utvikler kri­tikken og selvkritikken, hvis en ikke stiller arbeidet i våre organisa­sjoner under massenes kontroll. Det er jo en kjensgjerning at det har forekommet og framleis forekommer skadevirksomhet, ikke bare i kolgruvedistriktene, men også i jern- og metallindustrien, i krigsindustrien, i Folkekommissariatet for kommunikasjonene, i gull- og platinaindustrien osv., osv. Herav parolen om selvkritikken.

Videre har vi i samband med vanskene med korninnsamlingen, i samband med kulakkenes aksjon mot sovjetmaktens prispolitikk skjerpet spørsmålet om kollektivbrukenes og sovjetbrukenes allsidige utvikling, om å ta offensiven mot kulakkene, om å organisere korn­innsamlingen ved påtrykk på de velhavende kulakk-elementer. Hva viste vanskene med korninnsamlingen? De viste at kulakken ikke sitter med armene over kors, at han vokser, at han organiserer muldvarp- arbeid mot sovjetmaktens politikk, mens våre parti-, sovjet- og koope­rative organisasjoner eller iallfall en del av dem, enten ikke ser fienden, eller de tilpasser seg til ham istedenfor å kjempe mot ham.

Derav den nye skjerping av parolen om selvkritikken, av parolen om å kontrollere og forbedre våre partiorganisasjoner, de koopera­tive organisasjoner og innsamlingsorganisasjonene i det hele.

I samband med de nye oppgaver med å rekonstruere industrien og landbruket på sosialismens grunnlag har vi videre reist parolen om systematisk å senke produksjonens selvkostnad, om å styrke arbeidsdisiplinen, utvikle den sosialistiske kappestrid osv. Disse opp­gavene krevde en gransking av hele fagforeningenes og sovjetapparatets praksis, en radikal aktivisering av disse organisasjoner og ut­rensking av de byråkratiske elementer i dem.

Derav tilspissingen av parolen om kamp mot byråkratismen i fag­foreningene og sovjetapparatet.

Endelig spørsmålet om parolen om partirensningen. Det ville være latterlig å tro at en kan styrke våre sovjetorganisasjoner, våre økonomiske, faglige og kooperative organisasjoner, at en kan renske dem for byråkratismens ukrutt uten å kvesse eggen hos partiet selv. Det kan ikke være tvil om at de byråkråtiske elementer lever og blomstrer ikke bare i de kooperative og økonomiske organisasjoner, i fagforeningene og i sovjetorganisasjonene, men også i partiets egne

organisasjoner. Om partiet er den ledende kraft i alle disse organisa­sjoner, er det klart at partirensningen er en nødvendig betingelse for fullt ut å kunne gjennomføre aktiviseringen og forbedringen av alle arbeiderklassens andre organisasjoner. Derav parolen om parti­rensningen.

Er disse parolene tilfeldige? Nei, det er de ikke. Dere ser selv at de ikke er tilfeldige. De er nødvendige ledd i en eneste ubrytelig kjede som heter sosialismens offensiv mot kapitalismens elementer.

De har framfor alt sammenheng med perioden for industriens og landbrukets rekonstruksjon på sosialismens grunnlag. Og hva ligger i det å rekonstruere folkehusholdningen på sosialismens grunnlag? Det betyr sosialismens offensiv over hele fronten mot de kapitalistiske elementer i folkehusholdningen. Det betyr at arbeiderklassen foretar en meget betydelig framrykking i oppbyggingen av sosialismen. Men for å gjennomføre denne rekonstruksjon må en framfor alt forbedre og forsterke kadrene i den sosialistiske oppbyggingen av sosial­ismen, både i folkehusholdningen, sovjetorganene og fagforeningene og i partiet og kooperasjonen, må vi kvesse eggen i alle våre organisa­sjoner, renske ut ukruttet der og heve aktiviteten hos millionmassene av arbeiderklassen og bøndene.

Disse parolene har videre sammenheng med den kjensgjerning at de kapitalistiske elementer i folkehusholdningen gjør motstand mot sosialismens framrykking. En må ikke se den såkalte Sjakhty- affæren som en tilfeldighet. Det sitter nå «Sjakhty-folk» i alle grener av vår industri. Mange av dem er blitt dratt fram i lyset, men ikke på langt nær alle. De borgerlige intellektuelles skadevirksomhet er en av de farligste former for motstand mot sosialismen i utvikling. Skadevirksomheten er så mye farligere fordi den har tilknytning til den internasjonale kapital. Borgerskapets skadevirksomhet er et sikkert bevis på at de kapitalistiske elementer ennå ikke på langt nær har lagt ned våpnene, at de samler krefter til nye framstøt mot sovjetmakten. Når det gjelder de kapitalistiske elementer på landsbygda, kan vi enda mindre se kulakkenes framstøt mot sovjetmaktens prispolitikk som en tilfeldighet — et framstøt som nå fortsetter på det andre året. Mange kan ennå ikke forklare seg det faktum at kulakken inntil 1927 leverte kornet frivillig, men at han etter 1927 sluttet å levere det frivillig. Men det er intet merkelig i dette.

Mens kulakken tidligere var forholdsvis svak, ikke hadde høve til å organisere sitt jordbruk skikkelig og heller ikke hadde nok kapital til å forbedre bruket sitt, og derfor var nødt til å føre hele eller nesten hele overskuddet av sin kornproduksjon på markedet, så har han derimot nå etter en rekke gode år, etter at han har hatt tid til å komme seg på fote økonomisk, etter at det har lykkes ham å samle i hop den kapital som skal til, fått mulighet til å manøvrere på markedet og likeså fått mulighet til å hamstre brødkorn, denne valutaenes valuta, og holde det tilbake som reserve for seg; og foretrekker å føre på markedet kjøtt, havre, bygg og andre mindre viktige pro­dukter. Det ville være latterlig å håpe på at kulakken nå vil gi fra seg kornet frivillig. Og her har vi roten til den motstand som kulakken nå yter mot sovjetmaktens politikk.

Men hva innebærer motstanden fra de kapitalistiske elementer i by og på land mot offensiven fra sovjetmakten? Den er en omgruppe­ring av kreftene hos proletariatets klassefiender og har til mål å verge det gamle mot det nye. Det er ikke vanskelig å forstå at dette må føre til en skjerping av klassekampen. Men for å bryte motstanden fra klassefiendene og brøyte vei for sosialismens frammarsj, må vi framfor alt kvesse eggen i alle våre organisasjoner, renske ut byråkratismen i dem, forbedre kadrene der og mobilisere millionmassene av arbeiderklassen og de arbeidende lag på landsbygda mot de kapi­talistiske elementer i by og bygd.

Det er på grunnlag av disse klasseforskyvninger at partiets nåvær­ende paroler er oppstått.

Det samme er å si om klasseforskyvningene i de kapitalistiske land. Det ville være latterlig å tro at stabiliseringen av kapitalismen ikke har gjennomgått forandringer. Enda mer latterlig ville det være å hevde at stabiliseringen styrkes og blir varig. I virkeligheten undergraves og svekkes stabiliseringen av kapitalismen for hver måned og hver dag. Den skjerpede kampen om markeder og råstoffer, øknin­gen i rustningene, den voksende antagonismen mellom Amerika og England, veksten av sosialismen i Sovjetunionen, radikaliseringen av arbeiderklassen i de kapitalistiske land, bølgen av streiker og klasse- sammenstøt i de européiske land, veksten i den revolusjonære be­vegelse i koloniene, deriblant India, veksten i kommunismen i alle land i verden — alt dette er kjensgjerninger som ubestridelig vitner om at et nytt revolusjonært oppsving i kapitalismens land modnes.

Av dette følger oppgaven å skjerpe kampen mot sosialdemokratiet som kapitalismens sosiale støtte — og framfor alt mot dets «venstre» fløy. Av dette følger oppgaven å skjerpe kampen mot høyreelementene i de kommunistiske partier, mot agenturet for innflytelsen fra sosialdemokratiet. Av dette følger oppgaven å skjerpe kampen mot forsoningsvennligheten overfor høyreavviket som tilfluktsted for opportunismen i de kommunistiske partier. Av dette følger parolen å rense de kommunistiske partier for sosialdemokratiske tradisjoner. Av dette følger kommunismens såkalte nye taktikk i fagforeningene. Noen kamerater skjønner ikke innholdet og betydningen av disse parolene. Men en marxist vil alltid forstå at det er utenkelig å kunne forberede de proletariske massene til nye klassekamper og vinne over sosialdemokratiet uten å virkeliggjøre disse parolene, at det ellers ikke vil være mulig å foreta et utvalg av virkelige ledere for den kommunistiske bevegelse — ledere som evner å lede arbeiderklassen i kampen for å styrte kapitalismen.

Dette, kamerater, er de klasseforskyvninger i vårt land og i kapi­talismens land som danner det grunnlaget partiets nåværende paroler er vokst fram på — både de som gjelder vår indre politikk og de som gjelder Komintern.

Partiet vårt ser disse nye klasseforskyvningene. Det skjønner be­tydningen av de nye oppgavene og mobiliserer kreftene for å løse disse oppgavene. Derfor møter det hendingene i full rustning. Derfor frykter det ikke vanskene som venter, for det står klar til å over­vinne dem.

Bukharingruppas ulykke er at den ikke ser disse nye klasseforskyv­ninger og ikke forstår partiets nye oppgaver. Og nettopp fordi de ikke forstår dem, befinner de seg i en tilstand av fullstendig for­virring og er klar til å rømme for vanskene, vike tilbake for dem og kapitulere.

Har dere noen gang sett fiskere på en stor elv som f. eks. Jenisei før det ryker opp til storm? Jeg har sett dem mer enn én gang. Noen fiskere mobiliserer alle sine krefter, oppildner folkene foran utbrud­det og setter uredd båten opp mot stormen: «Hold fastere om roret, karer, kløyv bølgene, vi greier oss!» Men det fins også en annen sort fiskere, som blir motfalne når de merker stormen nærme seg, tar til å jamre og demoraliserer folkene sine: «For en ulykke — stormen bryter løs, legg dere ned i bunnen av båten, lukk øynene, kanskje driver vi inn til bredden på en eller annen måte.» (Alle ler.) Er det her nødvendig å bevise at Bukharingruppas innstilling og holdning, og holdningen og innstillingen hos det siste fiskerlaget, som i panisk skrekk viker tilbake for vanskene, likner hverandre som to dråper vann?

Vi sier at forutsetningene for et nytt revolusjonært oppsving holder på å modnes ute i Europa, at dette forhold pålegger oss nye oppgaver når det gjelder å forsterke kampen mot høyreavviket i de kommunistiske partier og med å drive høyreavvikerne ut av partiet, forsterke kampen mot forsoningsvennligheten som dekker høyreavviket, forsterke kampen mot de sosialdemokratiske tradisjonene i kommunistpartiene osv., osv. Men Bukharin svarer oss at alt dette er det rene tøv, vi har ingen slike nye oppgaver — i virkeligheten går det hele ut på at flertallet i sentralkomitéen er oppsatt på å ta ham, dvs. Bukharin, «under behandling».

Vi sier at klasseforskyvningene i vårt land pålegger oss nye opp­gaver som krever at selvkostnadene i produksjonen blir systematisk senket og arbeidsdisiplinen i bedriftene styrket, og at det ikke er mulig å løse disse oppgavene uten en radikal omlegging av hele det praktiske arbeid i fagforeningene. Men Tomski gir oss så til svar at alt dette er det rene tøv; vi har slett ingen slike nye oppgaver — i virkeligheten går det hele ut på at flertallet i sentralkomitéen ønsker å ta ham, dvs. Tomski, «under behandling».

Vi sier at rekonstruksjonen av folkehusholdningen pålegger oss nye oppgaver i retning av å forsterke kampen mot byråkratismen i sovjetapparatet og i det økonomiske apparat, at vi må renske ut de råtne og fremmede elementer i dette apparatet, skadegjørere osv., osv. Men Rykov gir oss så til svar at alt dette er det rene tøv, vi har slett ingen slike nye oppgaver — i virkeligheten går det hele ut på at fler­tallet i sentralkomitéen ønsker å ta ham, dvs. Rykov, «under be­handling».

Nå, — er ikke dette den rene komedie, kamerater? Er det ikke klart at Bukharin, Tomski og Rykov ikke ser noe annet i hele verden enn sin egen navle?

Bukharingruppas ulykke er at den ikke ser de nye klasseforskyvningene og ikke begriper partiets nye oppgaver. Og nettopp fordi den ikke begriper dem, er den nødt til å dilte i halen på hendingene og kapitulere for vanskene.

Der ligger roten til meningsdivergensene mellom oss.

III. MENINGSDIVERGENSENE I SAMBAND MED KOMINTERN

Jeg har alt sagt at Bukharin ikke ser og heller ikke forstår Komin­terns nye oppgaver når det gjelder å drive høyreelementene ut av de kommunistiske partier, få bukt med forsoningsvennligheten og renske de kommunistiske partier for sosialdemokratiske tradisjoner — alt oppgaver som modningen av forutsetningene for det nye revolusjo­nære oppsvinget dikterer oss. Dette ble fullstendig bekreftet gjennom uoverensstemmelsene mellom oss når det gjelder spørsmål i samband med Komintern.

Hva begynte uoverensstemmelsene på dette område med?

Det hele tok til med Bukharins teser om den internasjonale situa­sjon på den 6. kongress. Vanligvis er slike teser blitt behandlet på forhånd av SUKP(b)s delegasjon. Men i dette tilfelle ble dette vil­kåret ikke overholdt. Det gikk slik for seg at tesene med Bukharins underskrift som var henvendt til SUKP(b)s delegasjon, samtidig ble sendt til de andre lands delegasjoner på den 6. kongress. Men tesene viste seg å være utilfredsstillende på en hel rekke punkter. SUKP(b)s delegasjon måtte foreta om lag 20 forandringer i tesene.

Med dette kom Bukharin i en litt pinlig stilling. Men hvem hadde skylden for det? Hvorfor behøvde Bukharin sende tesene til de andre lands delegasjoner før de var behandlet i SUKP(b)s delegasjon? Og kunne SUKP(b)s delegasjon unnlate å gjøre forandringer når tesene viste seg å være utilfredsstillende? Resultatet ble at det faktisk kom nye teser om den internasjonale situasjon fra SUKP(b)s delegasjon, og de andre lands delegasjoner begynte å stille disse opp mot de gamle teser som Bukharin hadde underskrevet. Det er klart at det ikke ville kommet til denne pinlige situasjon om ikke Bukharin hadde hatt det altfor travelt med å sende sine teser til de andre lands delegasjoner.

Jeg vil understreke de fire hovedendringene som SUKP(b)s delega­sjon gjorde i Bukharins teser. Jeg vil understreke disse hovedendrin­gene for desto klarere å vise karakteren av uoverensstemmelsene i spørsmålene som har med Komintern å gjøre.

Det første spørsmål er spørsmålet om karakteren av kapitalismens stabilisering. Etter Bukharins teser så det ut som om det på det nåværende tidspunkt ikke hender noe nytt, noe som undergraver den kapitalistiske stabilisering, — tvert om rekonstrueres kapitalismen og holder seg i det vesentlige mer eller mindre fast. Det er klart at SUKP(b)s delegasjon ikke kunne erklære seg enig i en slik karakteri­stikk av den såkalte tredje periode, dvs. den perioden vi nettopp nå gjennomgår. Den kunne ikke være enig i den, da det å opprettholde en slik karakteristikk av den tredje periode kunne gi våre kritikere påskudd til å si at vi forfekter standpunktet om den såkalte «sane­ring» av kapitalismen, dvs. det samme som Hilferdings standpunkt, et standpunkt som vi kommunister ikke kan stå på. Derfor foretok SUKP(b)s delegasjon en forandring, og av den går det fram at den kapitalistiske stabilisering ikke er varig og ikke kan være varig, at den undergraves og fortsetter å undergraves av hendingene som følge av at verdenskapitalismens krise skjerpes. Dette spørsmålet har av­gjørende betydning for Kominterns seksjoner, kamerater. Blir den kapitalistiske stabilisering undergravd, eller blir den konsolidert, — av dette avhenger de kommunistiske partiers hele innstilling i deres daglige politiske arbeid. Gjennomlever vi en nedgangsperiode for den revolusjonære bevegelse, en periode da vi bare samler krefter, eller gjennomlever vi en periode da forutsetningene for det nye revolusjonære oppsving modnes, en periode da arbeiderklassen for­bereder seg til de kommende klassekamper — av dette avhenger den taktiske innstilling i de kommunistiske partier. Det gode ved endringsforslaget fra SUKP(b)s delegasjon, som siden ble vedtatt av kongressen, er nettopp den ting at det klart innstiller på det annet perspektiv, på perspektivet om en vekst i forutsetningene for et nytt revolusjonært oppsving.

Det annet spørsmål er spørsmålet om kampen mot sosialdemokra­tiet. I Bukharins teser het det at kampen mot sosialdemokratiet er en av hovedoppgavene for Kominterns seksjoner. Dette er naturlig­vis riktig. Men det er ikke tilstrekkelig. For at kampen mot sosialdemokratiet skal kunne føres med framgang, er det nødvendig å til­spisse spørsmålet om kampen mot den såkalte «venstre» fløy av sosialdemokratiet, mot den samme «venstre»fløy som sjonglerer med «venstre»fraser, bedrar arbeiderne med dem på en behendig måte og dermed bremser bruddet med sosialdemokratiet. Det er klart at det i det hele tatt er umulig å overvinne sosialdemokratiet uten å slå ut «venstre»sosialdemokratene for godt. Men i Bukharins teser ble spørsmålet om «venstre»sosialdemokratiet forbigått fullstendig. Dette er selvsagt en stor mangel. Derfor måtte SUKP(b)s delegasjon foreta en tilsvarende endring i Bukharins teser, og denne endringen ble siden vedtatt av kongressen.

Det tredje spørsmål er spørsmålet om forsoningsvennligheten i Kominterns seksjoner. I Bukharins teser var det tale om nødvendig­heten av å kjempe mot høyreavviket, men det sto ikke et eneste ord om kampen mot forsoningsvennligheten overfor høyreavviket. Dette er naturligvis en stor mangel. Saken er at når det blir erklært krig mot høyreavviket, så kryper høyreavvikerne vanligvis over i forsoningsvennlighetens ham og fører partiet opp i en vanskelig situa­sjon. For å forebygge en slik manøvre fra høyreavvikerne er det nødvendig å stille spørsmålet om en besluttsom kamp mot forsonings­vennligheten. Derfor fant SUKP(b)s delegasjon det nødvendig å gjøre en tilsvarende endring i Bukharins teser, og denne endringen ble så seinere også vedtatt av kongressen.

Det fjerde spørsmål er spørsmålet om disiplinen. I Bukharins teser var det ikke nevnt at det er nødvendig å opprettholde en jernhård disiplin i de kommunistiske partier. Dette er heller ingen betydningsløs mangel. Hvorfor? Fordi høyreavvikerne, i en periode når kampen mot høyreavviket blir forsterket, når parolen om å rense de kommunistiske partier for opportunistiske elementer blir gjennom­ført, vanligvis organiserer seg i en fraksjon, skaper sin egen fraksjons- disiplin, mens de bryter ned og ødelegger partidisiplinen. For å beskytte partiet mot fraksjonsutfall fra høyreavvikerne er det nød­vendig å stille spørsmålet om en jernhård disiplin i partiet og om ubetinget plikt for partimedlemmene å underordne seg denne disi­plinen. Ellers kan en ikke engang tenke på noen alvorlig kamp mot høyreavviket. Derfor foretok SUKP(b)s delegasjon en tilsvarende for­andring i Bukharins teser, og den ble så seinere også vedtatt av den 6. kongress.

Kunne vi gi avkall på å foreta disse endringene i Bukharins teser? Det er klart at det kunne vi ikke. I oldtida sa de om filosofen Platon: Vi elsker Platon, men vi elsker sannheten enda høyere. Det samme kunne vi si om Bukharin: Vi elsker Bukharin, men sannheten, par­tiet, Komintern, elsker vi enda høyere. Derfor var det at SUKP(b)s delegasjon så seg tvunget til å gjøre disse forandringer i Bukharins teser.

Dette er så å si den første etappe i våre uoverensstemmelser når det gjelder spørsmålene i samband med Komintern.

Den annen etappe i våre uoverensstemmelser henger sammen med den såkalte Wittorf-Thälmann saken. Wittorf er den tidligere sekre­tær for partiavdelingen i Hamburg som ble beskyldt for å ha under­slått partimidler. For dette ble han ekskludert av partiet. De forsoningsvennlige i sentralkomitéen for Tysklands kommunistiske parti utnyttet Wittorfs nære forhold til kamerat Thälmann, trass i at Thälmann slett ikke hadde noe med Wittorfs forbrytelse å gjøre, i den hensikt å gjøre Wittorfsaken til en Thälmannsak, og prøvde å styrte ledelsen for Tysklands kommunistiske parti. Dere kjenner vel til fra pressemeldingene at det den gang lyktes de forsoningsvennlige Ewert og Gerhardt for en tid å få med seg flertallet av sentralkomi­téen for Tysklands kommunistiske parti mot kamerat Thälmann. Og hva ble resultatet? De fjernet Thälmann fra ledelsen, beskyldte ham for korrupsjon og offentliggjorde en «tilsvarende» resolusjon uten at eksekutivkomitéen i Komintern fikk greie på det eller hadde gått med på det. Istedenfor gjennomføring av direktivene fra Komin­terns 6. kongress om kamp mot forsoningsvennligheten, istedenfor en kamp mot høyreavviket og forsoningsvennligheten, kom det i virkelig­heten til det groveste brudd på dette direktivet, fikk vi kamp mot den revolusjonære ledelse i Tysklands kommunistiske parti, kamp mot kamerat Thälmann — en kamp som hadde til mål å dekke høyre­avviket og konsolidere forsoningsvennligheten i de tyske kommunisters rekker.

Og istedenfor å legge roret over og rette på stillingen, istedenfor å la det brutte direktivet fra den 6. kongress tre i kraft igjen og kalle de forsoningsvennlige til orden, foreslår Bukharin i sitt kjente brev å sanksjonere de forsoningsvennliges kup, utlevere Tysklands kom­munistiske parti til de forsoningsvennlige og på nytt rakke ned på kamerat Thälmann i pressen ved å erklære ham skyldig nok en gang. Og slikt kaller seg Kominterns «ledere»! Fins det i hele verden maken til slike ledere?

Sentralkomitéen drøftet Bukharins forslag og avviste det. Dette likte naturligvis ikke Bukharin. Men hvem er den skyldige her? Vedtakene på den 6. kongress ble ikke gjort for å brytes, men for å gjennomføres. Når den 6. kongress hadde vedtatt å gå til kamp mot høyreavviket og forsoningsvennligheten og bevare ledelsen for kjernetroppen i Tysklands kommunistiske parti med kamerat Thälmann i spissen, og de forsoningsvennlige Ewert og Gerhardt satte seg i hodet å kullkaste dette vedtaket, så var det Bukharins plikt å kalle de for­soningsvennlige til orden, og ikke å overlate ledelsen i Tysklands kommunistiske parti til dem. Den skyldige er Bukharin, som «glemte» vedtakene på den 6. kongress.

Den tredje etappe i våre uoverensstemmelser henger sammen med kampen mot høyreavvikerne i Tysklands kommunistiske parti, med spørsmålet om å knuse Brandlers og Thalheimers fraksjon og eksklu­dere lederne for denne fraksjonen av Tysklands kommunistiske parti. Den «posisjon» Bukharin og hans venner inntok i dette kardinalspørsmålet, var at de hele tiden unnlot å delta med å avgjøre det. Det gjaldt faktisk Tysklands kommunistiske partis framtid. Bukharin og vennene hans visste dette. Men ikke desto mindre saboterte de saken hele tiden ved at de konsekvent holdt seg borte fra møtene i de instanser som hadde med saken å gjøre. Hvorfor? Sannsynligvis for framleis å kunne stå som de «rene» såvel overfor Komintern som overfor høyrefolkene i Tysklands kommunistiske parti. For at de etterpå skulle kunne si: «Det var ikke vi, bukharinfolkene, men de, flertallet i sentralkomitéen, som satte gjennom at Brandler og Thalheimer ble ekskludert av det kommunistiske parti.» Og dette kaller de kamp mot høyrefaren!

Til slutt den fjerde etappe i våre uoverensstemmelser. Den henger sammen med Bukharins krav overfor sentralkomitéens plenumsmøte i november om å kalle Neumann bort fra Tyskland og gi kamerat Thälmann en skrape, fordi han i en tale skulle ha kommet med kritikk av Bukharins beretning på den 6. kongress. Vi kunne natur­ligvis ikke være enig med Bukharin, da vi ikke hadde et eneste doku­ment som støttet Bukharins krav. Bukharin lovte å legge fram doku­menter mot Neumann og Thälmann. Men han la aldri fram noen dokumenter. Istedenfor dokumenter sendte han til medlemmene av SUKP(b)s delegasjon den kjente talen av Humbert-Droz som denne holdt i det politiske sekretariat i Kominterns eksekutivkomite — den samme talen som eksekutivkomitéens presidium seinere karakteriserte som en opportunistisk tale. Når Bukharin sendte Humbert-Droz’ tale til medlemmene av SUKP(b)s delegasjon og anbefalte den som materi­ale mot Thälmann, ville han dermed bevise at hans krav om å kalle bort Neumann og gi kamerat Thälmann en skrape, var riktig. Men i virkeligheten beviste han med dette at han er solidarisk med Hum­bert-Droz, hvis standpunkt Kominterns eksekutivkomité mener er opportunistisk.

Dette, kamerater, er hovedpunktene i meningsdivergensene mel­lom oss i spørsmålene som gjelder Komintern.

Bukharin tror at vi «oppløser» Komintern, at vi «tilintetgjør» Komintern når vi i Kominterns seksjoner fører kamp mot høyre- avviket og forsoningsvennligheten overfor det, når vi renser det tyske og det tsjekkoslovakiske kommunistiske parti for sosialdemokratiske elementer og tradisjoner, når vi kaster ut av de kommunistiske partier folk av typen Brandler og Thalheimer. Vi derimot mener at vi styr­ker Komintern, renser den for opportunister, bolsjeviserer seksjonene og hjelper de kommunistiske partier med å forberede arbeiderklassen til de kommende revolusjonære kamper når vi gjennomfører en slik politikk og tilspisser spørsmålet om kampen mot høyreavviket og forsoningsvennligheten overfor det.

Som dere ser, dreier det seg her ikke bare om sjatteringer innen­for SUKP(b)s sentralkomité, men om temmelig alvorlige menings­divergenser når det gjelder grunnspørsmålene i Kominterns politikk.

IV. MENINGSDIVERGENSENE I SAMBAND MED DEN INDRE POLITIKK

Jeg talte tidligere om klasseforskyvningene og klassekampen i vårt land. Jeg sa at Bukharingruppa er slått med blindhet og ikke ser disse forskyvningene, ikke forstår partiets nye oppgaver. Jeg sa at Bukharinopposisjonen som følge av dette er blitt rådløs, frykter van­skene og er rede til å kapitulere for dem.

En kan ikke si at Bukharintilhengernes feil er falt ned fra himmelen. Tvert om — de henger sammen med den utviklingsfase som vi alt har lagt bak oss, og som kalles gjenoppbyggingsperioden i folkehusholdningen — den perioden da oppbyggingsarbeidet foregikk fredelig, så å si av seg selv, da vi ennå ikke hadde de klasseforskyvninger som vi nå har, da vi ennå ikke hadde den tilspissing av klasse­kampen som vi kan iaktta nå. Men nå er vi inne i en ny utviklings­fase, og den skiller seg fra den gamle periode, fra gjenoppbyggings­perioden. Nå har vi en ny periode i oppbyggingen, perioden med rekonstruksjon av hele folkehusholdningen på sosialismens grunnlag. Denne nye periode framkaller nye klasseforskyvninger, en skjerping av klassekampen. Den krever nye kampmetoder, en omgruppering av kreftene våre, en utbedring og styrking av alle våre organisasjoner. Bukharingruppas ulykke er nettopp at den lever i fortida; den ser ikke de karakteristiske særdrag ved denne nye periode og forstår ikke at det er nødvendig med nye kampmetoder. Derav dens blindhet, rådløshet og paniske skrekk overfor vanskene.

a) Om klassekampen.

Hva er det teoretiske grunnlag for denne blindheten og denne rådløsheten hos Bukharingruppa?

Jeg tror at det teoretiske grunnlaget for denne blindheten og råd­løsheten består i Bukharins uriktige, umarxistiske innstilling til spørs­målet om klassekampen i vårt land. Jeg sikter til Bukharins umarx­istiske teori om at kulakkene vokser inn i sosialismen, at han ikke forstår mekanikken i klassekampen under proletariatets diktatur.

Man har her flere ganger sitert det kjente sted om kulakkenes innvoksing i sosialismen fra Bukharins brosjyre «Veien til sosialismen». Men det ble sitert med enkelte utelatelser. Tillat meg å sitere det i sin helhet. Dette er nødvendig, kamerater, for å vise hvor langt Bukharin har fjernet seg fra den marxistiske teori om klassekampen. Hør bare:

«Hovednettet av våre kooperative bondeorganisasjoner vil bestå av koopera­tive celler, ikke av kulak-, men av «arbeids» typen, av celler som vokser inn i systemet av våre alminnelige statsorganer og såleis blir ledd i den sosialistiske folkehusholdnings enhetlige kjede. På den annen side vil også de kooperative kulakkreder på nøyaktig samme måte vokse inn i det samme system gjennom bankene osv., men de vil til en viss grad være et fremmedlegeme, i likhet med f. eks. konsesjonsbedriftene.»2)

Enkelte kamerater har av en eller annen grunn latt være å ta med den siste setning om konsesjonærene da de siterte dette stedet fra Bukharins brosjyre. Rosit utnyttet dette åpenbart fordi han ønsket å hjelpe Bukharin, og kom her med tilrop om at Bukharin blir for­vrengt. Men poenget i hele sitatet ligger nettopp i den siste setning om konsesjonærene. For hvis en skjærer konsesjonærene og kulakkene over én kam, og kulakkene vokser inn i sosialismen, hva blir så slut­ningen? Slutningen kan bare bli at konsesjonærene like så vokser inn i sosialismen, at ikke bare kulakkene, men også konsesjonærene vokser inn i sosialismen. (Alle ler.)

Dere ser hvor dette bærer hen.

Rosit: Hos Bukharin heter det «fremmedlegeme».

Stalin: Hos Bukharin heter det ikke «fremmedlegeme», men «til en viss grad et fremmedlegeme». Kulakkene og konsesjonærene er altså «til en viss grad» et fremmedlegeme i sosialismens system. Men Bukharins feil består jo nettopp i at kulakkene og konsesjonærene — enda de «til en viss grad» er fremmedlegemer — likevel vokser inn i sosialismen. En slik tåpelighet er det altså Bukharins teori fører til. Kapitalister i by og på land, kulakker og konsesjonærer som vokser inn i sosialismen — en slik dumhet har Bukharin rotet seg opp i. Nei, kamerater — en slik «sosialisme» har vi ikke bruk for. Bukharin kan få beholde den for seg selv.

Hittil har vi marxister-leninister ment at det er en uforsonlig interessemotsetning mellom kapitalistene i by og bygd på den ene side og arbeiderklassen på den annen. Nettopp dette er det jo den marxistiske teori om klassekampen bygger på. Men etter Bukharins teori om kapitalistenes fredelige innvoksing i sosialismen blir nå alt dette snudd opp ned, den uforsonlige motsetning mellom utbytternes og de utbyttedes klasseinteresser forsvinner, utbytterne vokser inn i sosialismen.

Rosit: Det er ikke riktig — proletariatets diktatur er forutsatt.

Stalin: Men proletariatets diktatur er den skarpeste form for klassekampen.

Rosit: Det er nettopp saken.

Stalin: Men hos Bukharin er det slik at kapitalistene vokser inn i dette proletariatets diktatur. Forstår De virkelig ikke det, Rosit? Hvem skal en da føre kamp mot, hvem skal en føre klassekampen i dens skarpeste form mot, hvis kapitalistene i by og bygd vokser inn i systemet med proletariatets diktatur? Proletariatets diktatur er nød­vendig for å kunne føre en uforsonlig kamp mot de kapitalistiske elementer, for å holde borgerskapet nede og rive kapitalismen opp med rota. Men hvis kapitalistene i by og bygd, hvis kulakker og konsesjonærer vokser inn i sosialismen — er da proletariatets diktatur i det hele tatt nødvendig, og hvis det er nødvendig, hvilken klasse skal det da undertrykke?

Rosit: Saken er jo nettopp den at innvoksingen i følge Bukharin forutsetter klassekampen.

Stalin: Jeg ser at Rosit har svoret å tjene Bukharin. Men det blir en bjørnetjeneste, for med sitt ønske om å redde Bukharin drukner han ham i virkeligheten med hud og hår. Det er ikke for ingenting det heter at en «tjenstivrig bjørn er farligere enn en fiende». (Alle ler.)

Ett av to: enten består det en uforsonlig interessemotsetning mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen som har kommet til mak­ten og har organisert sitt diktatur, eller det fins ingen slik interesse­motsetning, og da har en bare ett å gjøre — nemlig å proklamere harmoni mellom klasseinteressene.

Enten Marx’ teori om klassekampen, eller teorien om kapitalis­tenes innvoksing i sosialismen. Enten uforsonlig motsetning mellom klasseinteressene, eller teorien om harmoni mellom klasseinteressene. Ett av to.

Det går enda an å forstå «sosialister» av typen Brentano eller Sidney Webb — som preker at sosialismen vokser inn i kapitalismen og kapitalismen inn i sosialismen, for disse «sosialister» er i virkelig­heten anti-sosialister, borgerlige liberale. Men det går ikke an å forstå et menneske som vil vært marxist og samtidig forkynner teorien om at kapitalistene vokser inn i sosialismen.

Bukharin prøvde i sin tale å underbygge teorien om kulakkenes innvoksing i sosialismen med å vise til et kjent sitat av Lenin. Sam­tidig hevder han at Lenin sa det samme som Bukharin. Dette er ikke riktig, kamerater. Det er en grov og utillatelig bakvaskelse av Lenin. Her er teksten til Lenin-sitatet:

«Naturligvis er grunnlaget for det sosiale system i vår sovjet-republikk sam­arbeidet mellom to klasser: arbeiderne og bøndene, et samarbeid som nå også «NEP mennene», dvs. borgerskapet, har fått adgang til på visse vilkår.» («Hvordan bør vi reorganisere arbeider- og bondeinspeksjonen», Lenin, Sam­lede verker, bd. XXVII, s. 405, russisk utg.)

Som dere ser, er det her ikke sagt et eneste ord om at kapitalistene vokser inn i sosialismen. Her er det utelukkende tale om at vi «på visse vilkår» også har latt NEP-mennene, dvs. borgerskapet, få «ad­gang» til samarbeidet mellom arbeiderne og bøndene. Hva betyr det? Vil det si at vi dermed har innrømt den mulighet at NEP-men­nene vokser inn i sosialismen? Naturligvis ikke. Slik kan bare folk som har bitt hodet av all skam, tolke Lenin-sitatet. Det betyr bare at vi ikke nettopp nå tilintetgjør borgerskapet, at vi ikke nettopp nå konfiskerer dets eiendom, men tillater det å eksistere på visse vilkår, nemlig under forutsetning av at det betingelsesløst underkaster seg det proletariske diktaturs lover, dvs. en voksende begrensning av kapitalistene med sikte på skrittvis å trenge dem ut av folkehusholdningen.

Kan en trenge ut kapitalistene og utrydde røttene til kapitalismen uten en forbitret klassekamp? Nei, det kan en ikke. Kan en avskaffe klassene med en teori og en praksis som går ut på at kapitalistene vokser inn i sosialismen? Nei, det kan en ikke. En slik teori og en slik praksis kan bare avle fram klassene og gjøre dem evige, for denne teorien strir mot den marxistiske klassekampteorien. Men Lenin- sitatet baserer seg helt og fullt på den marxistiske teori om klasse­kampen under proletariatets diktatur.

Hva kan Bukharins teori om at kulakken vokser inn i sosialismen ha felles med Lenins teori om diktaturet som en forbitret klassekamp? Det er klart at det ikke er og ikke kan være noe felles her.

Bukharin mener at under proletariatets diktatur må klassekampen slokne ut og forsvinne for å komme fram til opphevelsen av klassene. Men Lenin lærer tvert om at en bare kan oppheve klassene gjennom en hårdnakket klassekamp, som under proletariatets diktatur blir mer forbitret enn den var før proletariatets diktatur.

«Avskaffelsen av klassene,» sier Lenin, «krever en langvarig, vanskelig, hård­nakket klassekamp, som ikke forsvinner (som de vulgære representan­tene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg) etter at kapitalismens makt er styrtet, etter at den borgerlige stat er tilintet­gjort, etter at proletariatets diktatur er opprettet, men bare forandrer sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.» («Hilsen til de ungarske arbeidere», Lenin, Samlede verker, bd. XXIV, s. 315, russisk utg.)

Det sier Lenin om avskaffelsen av klassene.

Klassenes avskaffelse gjennom forbitret klassekamp fra proletari­atet — det er Lenins formel.

Klassenes avskaffelse ved at klassekampen slokner og kapital­istene vokser inn sosialismen — det er Bukharins formel.

Hva kan være felles i disse to formlene?

Det er klart at det ikke er og ikke kan være noe felles i dem.

Bukharins teori om at kulakkene vokser inn i sosialismen er såleis et frafall fra den marxistisk-leninistiske teori om klassekampen. Den er en tilnærming til katetersosialismens teori.

Her ligger grunnlaget for alle feilene hos Bukharin og vennene hans.

En kunne innvende at det ikke er umaken verd å utbre seg om Bukharins teori om kulakkenes innvoksing i sosialismen, da den selv taler, ja, ikke bare taler, men skriker mot Bukharin. Det er ikke riktig, kamerater! Så lenge denne teorien ikke gjorde noe vesen av seg, trengte en ikke ofre noe oppmerksomhet på den —, det fins jo nok av dumheter i ymse kameraters skriverier! Og helt til nå i det siste har vi faktisk ikke ofret noen oppmerksomhet på denne Bukha­rins teori. Men i det siste har situasjonen forandret seg. De elemen­tære småborgerlige krefter som har vokst seg større i de siste årene, har begynt å blåse liv i denne antimarxistiske teorien og gjort den aktuell. Nå kan en ikke lenger si at den ikke gjør vesen av seg. Nå gjør denne Bukharins merkelige teori krav på å bli fanen for høyre­avviket i partiet vårt, fanen for opportunismen. Derfor kan vi ikke lenger forbigå denne teorien i stillhet. Derfor er det vår plikt å smadre den som den uriktige og skadelige teori den er — og derved gjøre det lettere for våre partikamerater å kjempe mot høyrefaren.

b) Om skjerpingen av klassekampen.

Bukharins andre feil — en feil som springer ut av den første — består i den uriktige, umarxistiske behandlingen av spørsmålet om skjerpingen av klassekampen, om økningen av motstanden fra de kapitalistiske elementer mot sovjetmaktens sosialistiske politikk.Hva dreier det seg om her? Dreier det seg kanskje om at de kapitalistiske elementer vokser fortere enn den sosialistiske sektor av vår økonomi og at de som følge av dette øker motstanden og under­graver den sosialistiske oppbygging? Nei, det er ikke det. For resten er det slett ikke riktig at de kapitalistiske elementer vokser fortere enn den sosialistiske sektor. Hvis dette var riktig, ville den sosialis­tiske oppbygging allerede stå like foran undergangen. Det dreier seg om at sosialismen med framgang går til angrep på de kapitalistiske elementer, at sosialismen vokser raskere enn de kapitalistiske elemen­ter, at de kapitalistiske elementers relative vekt synker; og nettopp fordi de kapitalistiske elementers relative betydning blir mindre, aner de dødsfaren og øker motstanden. Foreløpig er det ennå mulig for dem å øke motstanden, ikke bare fordi verdenskapitalismen yter dem støtte, men også fordi det som skjer, er at de kapitalistiske elementer vokser absolutt sett, trass i at deres relative betydning blir mindre, trass i at de relativt vokser mindre enn sosialismen vokser. Dette gir dem en viss mulighet til å samle krefter for å yte motstand mot sosialismens vekst. På det nåværende stadium av utviklingen, under de nåværende vilkår for forholdet mellom kreftene, oppstår nettopp på dette grunnlaget en skjerping av klassekampen og en økning av motstanden fra de kapitalistiske elementer i by og på land. Feilen som Bukharin og vennene hans gjør seg skyldig i, er at de ikke for­står denne enkle og innlysende sannhet. Deres feil består i at de ikke griper saken an som marxister, men som spissborgere, og så søker de å forklare skjerpingen av klassekampen med alle slags tilfeldige årsaker, som den at sovjetapparatet skal være «udugelig», at kame­ratene utover i landet fører en «uforsiktig» politikk, «mangler» elastisitet, «går for langt» osv., osv.

Her er f. eks. et sitat fra Bukharins brosjyre «Veien til sosial­ismen», som demonstrerer en helt gjennom umarxistisk behandling av spørsmålet om skjerpingen av klassekampen.

«Snart her og snart der flammer klassekampen på landsbygda opp i de samme ytringsformene som før, og denne skjerpingen blir vanligvis framkalt av kulakkelementene. Når f. eks. kulakker eller folk som beriker seg på andres bekostning og har sneket seg inn i sovjetmaktens organer, tar til å skyte på bondekorrespondentene — så er dette et utslag av klassekampen i dens skar­peste form. (Dette er ikke riktig, da den skarpeste form for denne kamp er oppstanden. J. St.) Imidlertid forekommer slike tilfelle vanligvis på steder der det lokale sovjetapparatet er svakt. Etter hvert som dette apparat blir bedre, etter hvert som alle de lavere organer av sovjetmakten styrkes, etter hvert som de lokale organisasjoner av partiet og ungdomsforbundet på lands­bygda gjøres bedre og sterkere er det helt opplagt at slike foreteelser vil bli stadig sjeldnere og til slutt vil forsvinne sporløst.»3)

Etter dette skulle det være slik at når klassekampen er blitt skjer­pet, så ligger årsakene i apparatet, forholdet skyldes en større eller mindre dugelighet, svakhet eller styrke i våre lavere organisasjoner. Det skulle f. eks. være slik at de borgerlige intellektuelles skadevirksomhet i Sjakhty, som er en form for motstanden fra de borgerlige elementer mot sovjetmakten og en form for skjerpet klassekamp, ikke forklares av det innbyrdes forhold mellom klassekreftene, ikke av sosialismens vekst, men av at vårt apparat er udugelig. Etter dette skulle det være slik at vårt apparat var utmerket så lenge skadevirksomheten i Sjakhty-området ikke var en masseforeteelse — men seinere, da det inntrådte skadevirksomhet i masseomfang, ble appa­ratet av en eller annen grunn komplett udugelig. Etter dette skulle det være slik at våre lokale organisasjoner var gode eller til og med ideelle helt til i fjor, da korninnsamlingen gikk «av seg selv», og vi ikke hadde noen særlig skjerping av klassekampen, men fra i fjor, da motstanden fra kulakkene tok særlig skarpe former, ble organisa­sjonene våre med ett dårlige og komplett udugelige. Slikt er ikke noen forklaring, men en hån mot enhver forklaring. Dette er ikke vitenskap, men kvaksalveri.

Hva er forklaringen på denne skjerpingen?

Det er to årsaker til den.

For det første vår frammarsj, vår offensiv, veksten i de sosialis­tiske økonomiformer både i industrien og i landbruket, en vekst som fører til at tilsvarende grupper av kapitalister i by og på land blir trengt ut i tilsvarende grad. Saken er den at vi lever etter Lenins formel — «hvem vil slå hvem»; er det vi som skal få kapitalismen i golvet og, som Lenin uttrykte det, levere dem det siste, avgjørende slag, eller er det de som skal få oss i golvet?

For det annet at de kapitalistiske elementer ikke vil forlate skue­plassen frivillig, — de gjør motstand og kommer til å gjøre motstand mot sosialismen, for de ser at deres siste dager nærmer seg. Og fore­løpig kan de sette seg til motverge, fordi de — trass i at deres relative vekt synker — likevel vokser absolutt: småborgerskapet i by og på land avler fram av sine rekker, som Lenin sa, små og store kapitalister hver dag, hver time —, og disse kapitalistiske elementene bruker alle midler for å hevde sin eksistens.

Det har ennå i historien aldri hendt at døende klasser har forlatt skueplassen frivillig. Det har ennå i historien aldri hendt at det døende borgerskap ikke har oppbudt de siste rester av krefter for å hevde sin eksistens. Enten de lavere organer i vårt sovjetapparat er gode eller dårlige, vil vår frammarsj, vår offensiv redusere de kapital­istiske elementer og trenge dem ut —, men de døende klasser vil i alle tilfelle gjøre motstand.

Dette er det sosiale grunnlaget for skjerpingen av klassekampen.

Feilen som Bukharin og vennene hans gjør seg skyldig i, er at de gjør veksten i motstanden fra kapitalistene identisk med veksten i deres relative betydning. Men denne identifisering mangler ethvert grunnlag. Det er ikke noe grunnlag for den — for når de, kapital­istene, gjør motstand, så betyr det slett ikke at de er blitt sterkere enn vi. Det er akkurat det omvendte som er tilfelle. De døende klasser gjør motstand — ikke fordi de er blitt sterkere enn vi, men fordi sosialismen vokser fortere enn de gjør og de blir svakere enn vi. Og nettopp fordi de blir svakere, føler de at deres siste dager er kommet og er tvunget til å gjøre motstand av alle krefter, med alle midler.

Slik er mekanikken i skjerpingen av klassekampen og motstanden fra kapitalistene på det nåværende historiske tidspunkt.

Hva må partiets politikk være i denne situasjonen?

Den må bestå i å vekke arbeiderklassen og de utbyttede masser på landsbygda, øke kampevnen hos dem og utvikle deres mobiliseringsberedskap for kampen mot de kapitalistiske elementer i by og på land, for kampen mot klassefiendene som gjør motstand. Den marxistisk-leninistiske teori om klassekampen er et gode også på den måten at den letter mobiliseringen av arbeiderklassen mot dem som er fiender av proletariatets diktatur.

Hva er det skadelige i Bukharins teori om at kapitalistene vokser inn i sosialismen, og i Bukharins oppfatning av spørsmålet om skjerpingen av klassekampen?

Det er at den dysser arbeiderklassen i søvn, undergraver kamp- beredskapen hos de revolusjonære kreftene i vårt land, demobiliserer arbeiderklassen og støtter opp under offensiven fra de kapitalistiske elementer mot sovjetmakten.

c) Om bøndene.

Bukharins tredje feil gjelder spørsmålet om bøndene. Som kjent er spørsmålet om bøndene et av de viktigste spørsmålene i vår politikk. Under våre forhold utgjøres bøndene av forskjellige sosiale grupper, nemlig: fattige bønder, mellomstore bønder og kulakker. Det er klart at vi ikke kan innta samme stilling til hver enkelt av disse gruppene. Den fattige bonde som arbeiderklassens støtte, den mellomstore bonde som forbundsfelle og kulakken som klassefiende — slik er vår stilling til disse sosiale gruppene. Alt dette er klart og alminnelig kjent. Men Bukharin ser noe annerledes på denne saken. Når han skal karakterisere bøndene, faller en kjensgjerning bort, nemlig differensi­eringen. Det faktum at det eksisterer forskjellige sosiale grupperinger forsvinner, og igjen blir det bare en grå klatt, som heter landsbygda. For Bukharin er kulakken ingen kulakk, og den mellomstore bonden ingen mellomstor bonde — på landsbygda er det bare kompakt elen­dighet. Slik var det også han uttrykte seg i sin tale her: Kan kulakken hos oss kalles kulak? Han er jo en tigger, sa han. Og den mellomstore bonde hos oss — likner han kanskje en mellomstor bonde? — erklærte Bukharin her. Han er jo en tigger som lever på sultegrensen. Det er innlysende at et slikt syn på bøndene er feilaktig fra grunnen av, og uforenlig med leninismen.

Lenin har sagt at bøndene er den siste kapitalistiske klasse. Er denne tese riktig? Ja, ubetinget. Hvorfor karakteriserer en bøndene som den siste kapitalistiske klasse? Fordi av de to grunnklasser som vårt samfunn består av, er bøndene den klasse hvis økonomi er basert på privateiendom og vareproduksjon i det små. Fordi bøndene, så lenge de er bønder som driver vareproduksjon i det små, stadig og uavbrutt avler fram og må avle fram kapitalister av sine rekker. Dette har avgjørende betydning for oss når det gjelder vår marx­istiske stilling til problemet om forbundet mellom arbeiderklassen og bøndene. Det innebærer at vi ikke har bruk for ethvert slag av forbund med bøndene, men bare for et forbund som er basert på kampen mot de kapitalistiske elementer blant bøndene.

Som dere ser, står Lenins setning om bøndene som den siste kapitalistiske klasse på ingen måte i motsetning til ideen om for­bundet mellom arbeiderklassen og bøndene, men motiverer tvert om dette forbundet som et forbund mellom arbeiderklassen og bøndene mot de kapitalistiske elementer i vår økonomi. Lenin stilte opp denne tesen for å påvise at forbundet mellom arbeiderklassen og bøndene kan være fast bare når det baserer seg på kampen mot nett­opp de kapitalistiske elementer som bøndene avler fram.

Bukharins feil er at han ikke forstår og ikke godtar dette enkle forholdet. Han glemmer de sosiale grupperinger på landsbygda, han lar kulakkene og de fattige bønder forsvinne fra sin synskrets, og det blir igjen bare en kompakt masse av mellomstore bønder. Dette er uten tvil et høyreavvik hos Bukharin, til forskjell fra det trotskistiske «venstre»awiket, som ikke ser andre grupperinger på landsbygda enn fattige bønder og kulakker, og som lar de mellomstore bønder forsvinne fra sin synskrets.

Hva er det som skiller trotskismen og Bukharingruppa i spørs­målet om forbundet med bøndene? Det er at trotskismen uttaler seg mot politikken å ha fast forbund med massene av de mellomstore bønder, mens Bukharingruppa er for ethvert slag av forbund med bøndene. Det er overflødig å bevise at begge disse plattformer er uriktige og at den ene ikke er bedre enn den andre.

Leninismen er ubetinget for et fast forbund med hovedmassen av bøndene, for et forbund med de mellomstore bønder — ikke for ethvert slag av forbund, men for et slikt forbund med de mellomstore bønder som sikrer arbeiderklassens ledende rolle, styrker proletari­atets diktatur og letter avskaffelsen av klassene.

«Med overenskomst mellom arbeiderklassen og bøndene kan en forstå hva som helst,» sier Lenin. «Hvis en ikke akter på at en overenskomst fra arbeider­klassens synspunkt er tillatelig, riktig og prinsipielt mulig bare når den støtter arbeiderklassens diktatur og er en av de åtgjerder som tar sikte på å avskaffe klassene, blir formelen om arbeiderklassens overenskomst med bøndene selv­sagt bare en formel som alle fiender av sovjetmakten og alle fiender av diktaturet kan nytte i sitt kram.» («Foredrag om naturalskatten», i Lenin: Samlede verker, bd. XXVI, s. 387, russisk utg.)

Og videre:

«Nå,» sier Lenin, «sitter proletariatet inne med statsmakten og leder den. Det leder bøndene. Hva vil det si å lede bøndene? Det vil for det første si å følge en linje som tar sikte på å oppheve klassene og ikke en linje som går i retning av småprodusentene. Hvis vi skulle komme bort fra denne grunn­leggende hovedlinjen, ville vi opphøre å være sosialister og vi ville havne i leiren hos de småborgere — de sosialrevolusjonære og mensjevikene — som nå er proletariatets argeste fiender.» (Samme sted, s. 399—400.)

Dette er Lenins standpunkt i spørsmålet om forbundet med hoved­massen av bøndene, om forbundet med de mellomstore bønder.

Bukharingruppas feil i spørsmålet om den mellomstore bonde er at den ikke ser den mellomstore bondes dobbeltnatur, hans dob­beltstilling mellom arbeiderklassen og kapitalistene. «De mellom­store bønder er en vaklende klasse,» sa Lenin. Hvorfor? Fordi den mellomstore bonde på den ene side er arbeidsmann, noe som nærmer ham til arbeiderklassen, men på den annen side er han eiendoms­besitter, noe som nærmer ham til kulakken. Dette er grunnen til at den mellomstore bonde vakler. Og dette er ikke bare teoretisk riktig. Denne vaklingen kommer til syne i praksis hver dag, hver time.

«Som arbeidsmann,» sier Lenin, «heller bonden til sosialismen og foretrekker arbeidernes diktatur for borgerskapets diktatur. Som selger av korn heller bonden til borgerskapet, til handelsfrihet, dvs. tilbake til den «tilvante», gamle, «hevdvunne» kapitalismen.» («Hilsen til de ungarske arbeidere», Lenin: «Marx- Engels-Marxisme», s. 299, norsk utg.)

Derfor kan forbundet med den mellomstore bonde være fast bare når det er rettet mot de kapitalistiske elementer, mot kapitalismen overhodet — når det sikrer arbeiderklassens ledende rolle i dette for­bundet, når det letter avskaffelsen av klassene.

Det er underlig at Bukharingruppa glemmer disse klare og enkle tingene.

d) Om den nye økonomiske politikk og markedsforholdene.

Bukharins fjerde feil gjelder spørsmålet om NEP. Her gjør Bu­kharin den feilen at han ikke ser at NEP har to sider; han ser bare den ene siden ved NEP. Da vi innførte NEP i 1921, rettet vi brodden i den mot krigskommunismen, mot et regime og en ordning som utelukker enhver form for privat handelsfrihet. Vi mente og vi mener framleis at NEP betyr en viss handelsfrihet. Denne side ved saken har Bukharin merket seg. Det er meget bra. Men Bukharin tar feil når han antar at det ikke er flere sider ved NEP enn denne. Bukharin glemmer at NEP også har en annen side. Saken er at NEP ikke betyr full frihet for privathandelen, fritt spill for prisene på mar­kedet. NEP betyr frihet for privathandel innenfor visse grenser, innenfor en viss ramme, slik at statens regulerende rolle på markedet er sikret. Nettopp dette er den annen side ved NEP. Og denne side ved NEP er ikke mindre viktig enn den første, om den da ikke er viktigere. Hos oss har ikke prisene på markedet fritt spill, slik det vanlig er i de kapitalistiske land. Vi fastsetter i det store og hele kornprisene. Vi fastsetter prisene på industrivarer. Vi legger vinn på å gjennomføre en politikk som tar sikte på å senke produksjonens selvkostnad og sette ned prisene på industrivarene, og vi streber etter å opprettholde stabile priser på jordbruksproduktene. Er det ikke klart at det overhodet ikke forekommer slike spesielle og særegne forhold på markedet i de kapitalistiske land?

Av dette følger at så lenge NEP består, må vi opprettholde begge disse sider ved den: både den første side som er rettet mot krigs- kommunismens regime og har som mål å trygge en viss frihet for privathandelen, og også den annen side som er rettet mot den full­stendige private handelsfrihet og har som mål å sikre statens regu­lerende rolle på markedet. Opphever vi en av disse sidene, har vi ingen NEP mer.

Bukharin mener at NEP bare kan trues av fare fra «venstre», fra folk som ønsker å gjøre slutt på enhver handelsfrihet. Dette er ikke riktig. Det er en meget grov feil. Dessuten er denne faren i dag den minst reelle, for vi har nå ingen eller nesten ingen folk i våre lokale og sentrale organisasjoner som ikke forstår at det er fullt nødvendig og hensiktsmessig å bevare en viss handelsfrihet.

Langt mer reell er faren fra høyre, faren som truer fra de folk som ønsker å likvidere statens regulerende rolle på markedet, som ønsker å «frigjøre» markedet og derigjenom innlede en periode med full frihet for privathandelen. Det kan ikke være tvil om at denne faren for en sprengning av NEP fra høyre nå er langt mer reell. En må ikke glemme at de småborgerlige elementer arbeider nettopp i denne retningen — i retning av å sprenge NEP fra høyre. En må også huske at kulakkene og de velhavende elementer, spekulantene og opp­kjøperne med jamringen sin, som mange av våre kamerater låner øre, nettopp også bombarderer NEP fra denne kanten. Den kjens­gjerning at Bukharin ikke ser denne andre, den virkelig reelle fare for en sprengning av NEP, vitner utvilsomt om at han gir etter for trykket fra de småborgerlige elementer.

Bukharin foreslår «normalisering» av markedet og «manøvrering» med innkjøpsprisene for korn etter forholdene i de enkelte områder, dvs. en forhøyelse av kornprisene. Hva betyr det? Det betyr at markedsforholdene i Sovjetunionen ikke tilfredsstiller ham, at han vil bremse statens regulerende rolle på markedet og foreslår å gjøre innrømmelser til de småborgerlige elementer som forsøker å sprenge NEP fra høyre.

La oss for et øyeblikk anta at vi fulgte rådet fra Bukharin. Hva ville det føre til? Vi legger på kornprisene f. eks. om høsten, i begyn­nelsen av innsamlingsperioden. Men da det alltid fins folk på mar­kedet — alle slags spekulanter og oppkjøpere — som kan betale tre ganger så mye for kornet, og da vi ikke kan hamle opp med speku­lantene fordi de i det hele bare kjøper opp ti millioner pud eller der omkring, mens vi må kjøpe hundrer av millioner pud, så vil korneierne likevel holde det tilbake for å vente på en videre prisstigning. Følgelig må vi igjen legge på kornprisene til våren, som er den tid da statens kornbehov i særlig monn tar til å gjøre seg gjeldende. Men hva innebærer det å legge på kornprisen om våren? Det betyr et hårdt slag mot de fattige bønder og de ubemidlede lag på lands­bygda, som selv er nødt til å kjøpe tilskudd av korn om våren, dels til såkorn og dels til mat — tilsvarende det korn de solgte om høsten til en lavere pris. Vil vi kunne oppnå noe av betydning når det gjelder å skaffe fram en tilstrekkelig mengde korn med disse opera­sjoner? Det mest sannsynlige er at vi ikke kan det, for det vil alltid finnes spekulanter og oppkjøpere som til enhver tid vil være i stand til å betale to eller tre ganger så mye for det samme korn. Vi måtte altså være forberedt på en ny prisstigning på korn i fåfengt strev med å overby spekulantene og oppkjøperne.

Men av dette følger at om vi først har slått inn på veien å sette opp kornprisene, så må vi fortsette nedover skråplanet uten å ha noen garanti for at vi kan få den kornmengde som skal til.

Men saken er ikke uttømt med dette.

For det første: hvis vi setter opp innsamlingsprisene på korn, må vi etterpå også forhøye prisene på råstoffer, for å opprettholde et visst forhold mellom prisene på alle landbruksprodukter.

For det annet: hvis vi setter opp innsamlingsprisene på korn, kan vi ikke opprettholde den lave brødprisen i byene — og følgelig må vi også legge på salgsprisene på brød. Men siden vi ikke kan og ikke må forurette arbeiderne, må vi legge på lønningene i forsert tempo. Men dette må nødvendigvis føre til at prisene på industrivarer også blir satt opp, for i motsatt fall kan resultatet bli at midlene pumpes fra byene og ut på landsbygda, til skade for industrialiseringen. Føl­gen vil bli at vi må utjevne prisene på industrivarer og landbruks­produkter ikke på grunnlag av synkende eller i det minste stabiliserte priser, men på grunnlag av stigende priser både på korn og industri­varer. Med andre ord må vi slå inn på en kurs i retning av fordyring av industrivarene og landbruksproduktene. Det er lett å skjønne at en slik «manøvrering» med prisene nødtvunget vil føre til en full­stendig likvidering av sovjetmaktens prispolitikk, avskaffelse av sta­tens regulerende rolle på markedet, og til at de småborgerlige elemen­ter får helt frie hender. Hvem er det som vil høste fordelene av det? Bare de velhavende lag i by og på land, for de dyre industrivarer og landbruksprodukter må nødvendigvis bli utilgjengelige både for arbeiderklassen og for de fattige bønder og de ubemidlede lag på landsbygda. De som vinner på det, er kulakkene og de velhavende lag, NEP-mennene og de andre velsituerte klasser.

Dette vil også bli et samband, men et eiendommelig samband — et samband med de velsituerte lag i byene og på landsbygda. Arbei­derne og de ubemidlede lag på landsbygda vil da være i sin fulle rett om de spør oss hvis makt vi er, arbeidernes og bøndenes eller kulakenes og NEP-mennenes?

Brudd med arbeiderklassen og de ubemidlede lag på landsbygda, samband med de velhavende lag i byene og på landsbygda — dit er det Bukharins «normalisering» av markedet og «manøvrering» med kornprisene områdevis uunngåelig må føre.

Det er klart at partiet ikke kan slå inn på denne skjebnesvangre linje.

I hvor høy grad alle begreper om NEP er blitt forkludret hos Bukharin og i hvor høy grad de småborgerlige elementer har tatt makten over ham — det går blant annet fram av den mer enn av­visende holdningen som han legger for dagen når det gjelder spørs­målet om de nye former for vareomsetningen mellom by og land, mellom staten og bøndene. Han er opprørt og jamrer over at staten er blitt vareleverandør til bøndene, mens bøndene på sin side holder på å bli kornleverandører til staten. Han holder dette for å være et brudd på alle regler for NEP — på det nærmeste en sprengning av NEP. Hvorfor, må en spørre — av hvilken grunn?

Hva galt kan det være i at staten, statsindustrien er vareleveran­dør til bøndene uten mellomledd, mens bøndene er kornleverandører til industrien, til staten, også uten mellomledd? Hva kan, ut fra marxismen og den marxistiske NEP-politikk, være galt i at bonde­befolkningen allerede er blitt leverandør av bomull, sukkerroer og lin for statsindustriens behov, og at statsindustrien er blitt leverandør av byvarer, såfrø og produksjonsredskaper til disse grenene av land­bruket?

Kontraheringsmetoden er her hovedmetoden for å innføre disse nye former for vareomsetningen mellom by og land. Men står da kontraheringsmetoden i motsetning til de krav NEP stiller?

Hva kan være galt i at bondebefolkningen, takket være den samme kontraheringsmetode, blir statens leverandør også nettopp av korn og ikke bare av bomull, sukkerroer og lin?

Hvorfor kan en kalle handel i små partier, detaljhandelen, vareomsetning — mens handelen i store partier etter forhåndsavtale om priser og varens kvalitet (kontrahering), ikke kan ansees som vareomsetning? Hvor skriver denne inkonsekvens seg fra? Er det så vanskelig å begripe at disse nye masseformer for vareomsetning mel­lom by og land etter kontraheringsmetoden er oppstått nettopp på NEPs grunn, at de betyr et meget stort framsteg for våre organisa­sjoner når det gjelder å styrke den planmessige, sosialistiske ledelse av folkehusholdningen?

Har Bukharin mistet evnen til å begripe slike enkle og lettfatte­lige ting?

e) Om den såkalte «tributt».

Bukharins femte feil (jeg taler om hans viktigste feil) består i en opportunistisk forvrengning av partiets linje i spørsmålet om «saksen» (den manglende prisjamvekten) mellom by og land, i spørsmålet om den såkalte «tributt».

Hva dreier det seg om i den kjente resolusjon som ble vedtatt på fellesmøtet av det politiske byrå og den sentrale kontrollkommisjon (i februar 1929) i spørsmålet om «saksen»? Det tales der om at bøn­dene foruten de vanlige direkte og indirekte skattene som de betaler til staten, dessuten betaler en viss ekstraskatt i form av overpris på innkjøpte industrivarer og underpris på leverte landbruksprodukter.

Er det riktig at denne ekstraskatten som bøndene betaler, virkelig eksisterer? Ja, det er riktig. Hvilke andre navn har den fått? Den kalles også «saksen», «overpumping» av midler fra landbruket til industrien i den hensikt å fremme en rask utvikling av industrien vår.

Er den nødvendig, denne «overpumpingen»? Det hersker ingen delte meninger hos oss når det gjelder nødvendigheten av denne «overpumping» som en midlertidig åtgjerd, såframt vi virkelig vil opprettholde et raskt utviklingstempo i industrien. Og vi må for enhver pris opprettholde et raskt utviklingstempo i industrien, for det er nødvendig ikke bare for industrien selv, men framfor alt for jord­bruket, for bøndene, som nå i første rekke har behov for traktorer, landbruksmaskiner og gjødsel.

Kan vi nå straks oppheve denne ekstraskatten? Det kan vi dess­verre ikke. Vi må oppheve den så snart det er mulig i løpet av de nærmeste årene. Men for tiden kan vi ikke oppheve den.

Det er nettopp denne ekstraskatten, som vi får på grunn av «saksen», som utgjør «noe i stil med tributt». Ikke tributt, men «noe i stil med tributt». Det er «noe i stil med tributt» for vår tilbake­liggenhet. Denne ekstraskatten er nødvendig for å drive på indu­striens utvikling og gjøre slutt på vår tilbakeliggenhet.

Betyr det at vi utbytter bøndene når vi tar denne ekstraskatten? Nei, det betyr det ikke. Sovjetmakten er av en slik natur at den ikke tillater noen som helst utbytting av bøndene fra statens side. I våre kameraters uttalelser på juliplenumet ble det uttrykkelig slått fast at utbytting av bøndene fra den sosialistiske statens side er ute­lukket under sovjetsystemet, for en uavbrutt stigning i de arbeidende bøndenes velstand er en lov for sovjetsamfunnets utvikling, og dette utelukker enhver mulighet til utbytting av bøndene.

Er bøndene i stand til å bære denne tilleggsskatten? Ja, det er de. Hvorfor?

For det første fordi tilleggsskatten tas under forhold hvor bøn­denes materielle stilling bedres uavbrutt.

For det andre fordi bonden har sitt eget personlige bruk, og inn­tekten av dette gir ham mulighet til å betale tilleggsskatt, noe som ikke kan sies om arbeideren, som ikke har noen personlig bedrift, men likevel vier hele sin kraft til industrialiseringens sak.

For det tredje fordi tilleggsskattens omfang minker år for år.

Er det riktig å kalle denne tilleggsskatten «noe i stil med tributt»? Absolutt riktig. Disse ordene inngir våre kamerater følelsen av at det gjelder noe odiøst, at tilleggsskatten er noe ikke ønskverdig og at det ikke går an å beholde den i en lengre periode. Ved å gi til­leggsskatten for bøndene dette navnet vil vi ha sagt at vi opprett­holder den, ikke fordi vi ønsker den, men fordi vi trenger den, at vi bolsjeviker må ta alle åtgjerder for ved første anledning, så fort som mulig å oppheve denne tilleggsskatten.

Dette er innholdet i spørsmålet om «saksen», om «overpumpin­gen», om «ekstraskatten», om det som i ovennevnte dokumenter er betegnet som «noe i stil med tributt».

Bukharin, Rykov og Tomski tenkte å utnytte ordet «tributt» og tok til å beskylde partiet for å føre en politikk som går ut på militær-feudal utbytting av bøndene. Men nå kan til og med en blind se at det var et uhederlig forsøk fra bukharinfolkenes side på å bakvaske vårt parti på det groveste. Nå er de til og med selv tvunget til stilltiende å innrømme at de med sitt slarv om militær-feudal utbytting har lidt dundrende fiasko.

For ett av to:

enten innrømmer bukharinfolkene at «saksen» og «overpumpingen» av midler fra jordbruket til industrien er uunngåelig på det nåværende tidspunkt — og da må de innrømme at deres beskyld­ninger er hyklerske og at partiet har fullstendig rett;

eller de fornekter at «saksen» og «overpumpingen» er uunngåelig på det nåværende tidspunkt, men da må de også si det rett ut, slik at partiet kan innregistrere dem blant motstanderne til vårt lands industrialisering.

Jeg skulle i alle tilfelle kunne vise til en rekke uttalelser av Bukharin, Rykov og Tomski, der de uten omsvøp innrømmer at «saksen» på det nåværende tidspunkt er ufrakommelig, at «overpumping» av midler fra jordbruket til industrien er ufrakommelig. Men det er jo nettopp en godkjennelse av formuleringen: «noe i stil med tributt».

Nåvel, holder de så fast ved standpunktene når det gjelder «over­pumpingen», når det gjelder «saksens» opprettholdelse på det nå­værende tidspunkt eller ikke? Jeg oppfordrer dem til å si det’rett ut.

Bukharin: Overpumpingen er nødvendig, men «tributt» er et dårlig valgt ord. (Alle ler.)

Stalin: Altså hersker det ingen divergenser mellom oss når det gjelder sakens realitet, altså er «overpumpingen» av midler fra landbruket til industrien, den såkalte «saksen», tilleggsskatten, «noe i stil med tributt» på det nåværende tidspunkt et nødvendig men midlertidig middel for landets industrialisering.

Utmerket. Men hva er det så saken går ut på — hvorfor dette spetaklet? Liker de ikke ordet «tributt» eller «noe i stil med tributt» fordi de mener at dette uttrykket ikke er gjengs i den marxistiske litteraturen?

Nåvel, la oss tale om ordet «tributt».

Jeg påstår, kamerater, at dette ordet for lenge siden har vunnet borgerrett i vår marxistiske litteratur, f. eks. i kamerat Lenins artik­ler. Det forbauser kanskje en og annen av dem som ikke leser Lenin, men det er et faktum, kamerater. Bukharin «bråket» her om at den marxistiske litteratur ikke kan tolerere ordet «tributt». Han var opprørt og forundret over at partiets sentralkomité og marxister overhodet tillater seg å bruke ordet «tributt». Men hva er det å undre seg over, om det er bevist at dette ordet for lengst har vunnet borgerrett i artiklene til en slik marxist som kamerat Lenin? Eller kanskje tilfredsstiller ikke Lenin kravene til en marxist etter Bukha­rins syn? Si det da rett ut, kjære kamerater.

Ta f. eks. en artikkel av en slik marxist som Lenin, «Om «venstre»- barnslighet og småborgerlighet» (mai 1918) og les der følgende sted:

«Småborgeren, som samler tusenlapper, er en fiende av statskapitalismen, og disse tusenlappene vil han uvilkårlig realisere for seg selv, mot de fattige, mot ethvert slag almenstatlig kontroll, og summen av tusenlappene danner en mangemilliardbasis for spekulasjon som undergraver vår sosialistiske opp­bygging. La oss anta at et visst antall arbeidere i løpet av noen dager produserer verdier til en sum som kan uttrykkes med tallet 1000. La oss videre anta at av denne summen går 200 tapt som følge av småspekulasjon, all slags plyndring og «omgåing», grunnet på småeierinteresser, av sovjetdekreter og sovjetforordninger. Enhver bevisst arbeider kommer til å si: om jeg ved å ofre 300 av de tusen kunne oppnå større orden og organisasjon, skulle jeg gjerne gi 300 istedenfor 200, for siden å minske denne «tributt» til la oss si 100 eller 50, det blir en ganske lett oppgave under sovjetmakten, der orden og organisasjon er opprettet, der småeiernes sabotasje av ethvert slag statlig monopol er definitivt brutt.» (Lenin: Samlede verker, bd. XXII, s. 515, russsik utg.)

Saken synes helt klar. Kamerat Lenin skal vel ikke på grunn av dette erklæres som tilhenger av politikken å utsette arbeiderklassen for militær-feudal utsugning? Prøv det, kjære kamerater!

En stemme: Ihvertfall har begrepet «tributt» aldri vært anvendt i forholdet til den mellomstore bonde.

Stalin: De mener vel ikke at den mellomstore bonde står partiet nærmere enn arbeiderklassen? Da er De en humbugmarxist. (Alle ler.) Om en kan tale om «tributt» i samband med arbeiderklassen, den klassen hvis parti vi er, hvorfor skulle en da ikke kunne tale om det samme i samband med den mellomstore bonde, som bare er vår forbundsfelle?

En eller annen kranglevoren person kan få det innfall at ordet «tributt» i artikkelen «Om «venstre»bamsligheten» er en lapsus av kamerat Lenin, en tilfeldig feilskriving. En gransking viser imidler­tid at kranglefantenes mistanke er fullstendig grunnløs. Ta en annen artikkel eller snarere brosjyre av Lenin, nemlig hans «Naturalskatten» (april 1921), og les der gjennom side 324 (bd. XXVI, s. 324). Dere skal se at det nyss anførte sitatet om «tributten» gjentas ord for ord av kamerat Lenin. Ta til slutt kamerat Lenins artikkel «Sovjetmaktens aktuelle oppgaver» (bd. XXII, s. 448, mars—april 1918), så får dere se at Lenin også her taler om «den tributt (og her uten gåseøyne) som vi betaler for vår tilbakeliggenhet når det gjelder organiseringen av landsomfattende registrering og kontroll nedenfra».

Det går såleis fram at ordet «tributt» langt fra utgjør noe tilfeldig element i Lenins artikler. Dette ordet brukes av kamerat Lenin for å understreke «tributtens» midlertidige karakter, for å øke bolsje­vikenes energi og innstille den på å likvidere ved første leilighet denne samme «tributt» som arbeiderklassen betaler for vår tilbake­liggenhet, for våre «misforhold».

Det går fram at jeg når det gjelder uttrykket «noe i stil med tributt», befinner meg i ganske godt marxistisk selskap, i selskap med kamerat Lenin.

Bukharin sa her at marxister ikke må tåle ordet «tributt» i sin litteratur. Hva er det for marxister han snakket om? Om han siktet til slike, med forlov sagt, marxister som Slepkov, Maretski, Petrovski, Rosit og andre, som snarere minner om liberale enn om marxister, så er Bukharins indignasjon fullt forståelig. Men om han sikter til virkelige marxister, f. eks. kamerat Lenin, så må det innrømmes at ordet «tributt» for lenge siden har vunnet borgerrett blant dem, og Bukharin, som ikke er hjemme i Lenins verker, kom her til å sette øksa i stein.

Men spørsmålet om «tributten» er ikke uttømt med dette. Saken er at Bukharin og hans venner ikke tilfeldig hengte seg i ordet «tri­butt» og snakket om politikken å utsette bøndene for militær-feudal utbytting. Det er ikke tvil om at når de tok til å bråke om militær- feudal utbytting, så ville de gi uttrykk for sin ytterliggående misnøye med vårt partis politikk overfor kulakkene som våre organisasjoner gjennomfører. Misnøye med partiets leninske politikk når det gjelder ledelsen av bøndene, misnøye med vår korninnsamlingspolitikk, mis­nøye med vår politikk som går ut på å fremme på alle vis kollektiv­brukenes og sovjetbrukenes utvikling, og endelig ønsket om å «fri­gjøre» markedet og innføre full frihet for den private handelen — dette er det som kom til uttrykk i Bukharins skrål om militær-feudal utbyttingspolitikk overfor bøndene.

Jeg kjenner ikke til noe annet eksempel fra vårt partis historie der partiet har vært anklaget for militær-feudal utbyttingspolitikk. Dette våpen mot partiet er ikke hentet fra marxistenes arsenal. Hvor er det så hentet fra? Fra kadettlederen Miljukovs arsenal. Når kadettene vil så uenighet mellom arbeiderklassen og bøndene, sier de vanligvis: Dere, herrer bolsjeviker, bygger sosialismen på bøndenes bekostning. Når Bukharin lager bråk omkring «tributten», så faller han inn i miljukovenes kor og følger i kjølvannet på folkets fiender.

f) Om utviklingstempoet i industrien og de nye former for sambandet.

Til slutt spørsmålet om utviklingstempoet i industrien og de nye former for sambandet mellom by og land. Dette er ett av de viktigste spørsmålene i meningsdivergensene mellom oss. Dette spørs­målet er så viktig fordi her møtes alle tråder i våre praktiske menings­divergenser når det gjelder partiets økonomiske politikk.

Hva er de nye formene for sambandet — hva betyr de med hensyn til vår økonomiske politikk?

De betyr framfor alt at vi trenger nye former for sambandet mellom by og land ved siden av de gamle former vi hadde da indu­strien i hovedsaken tilfredsstilte bøndenes personlige behov (bomulls­tøyer, skotøy, tekstilvarer i det hele osv.), nye former hvor industrien dessuten også tilfredsstiller bondebrukets produksjonsbehov( landbruksmaskiner, traktorer, bedre frøsorter, kunstgjødsel osv.).

Mens vi tidligere hovedsakelig tilfredsstilte bondens personlige behov og brydde oss lite om de produksjonsbehov bruket hans hadde, må vi nå ved siden av at vi fortsetter å tilfredsstille bondens person­lige behov, samtidig av alle krefter ta fatt på å forsyne ham med landbruksmaskiner, traktorer, kunstgjødsel osv. — ting som har direkte samband med rekonstrueringen av landbruksproduksjonen på et nytt teknisk grunnlag.

Så lenge det gjaldt å gjenreise landbruket og bøndenes dyrking av den tidligere godseier- og kulakkjorda, kunne vi nøye oss med de gamle former for sambandet. Men nå da det gjelder rekonstrueringen av landbruket, er ikke dette tilstrekkelig lenger. Nå må vi gå videre og hjelpe bøndene med å legge om landbruksproduksjonen på grunn­lag av den nye teknikk og kollektivt arbeid.

Dette betyr for det annet at samtidig med at vi nyutruster vår industri, må vi også for alvor ta fatt på å nyutruste landbruket. Vi er i ferd med å nyutruste og har delvis allerede nyutrustet vår industri, ved at vi gir den en ny teknisk basis og forsyner den med nye, bedre maskiner, med nye, bedre kadrer. Vi bygger nye fabrikker og verksteder, vi rekonstruerer og utvider de gamle, vi utvikler metall­urgien, den kjemiske industri, maskinbyggingsindustrien. På dette grunnlaget vokser det opp byer, det dannes en mengde nye industri- sentra og de gamle utvides. På basis av dette vokser etterspørselen etter levnetsmidler, etter råstoffer til industrien. Men landbruket nytter framleis de gamle redskapene, de gamle foreldede metoder for jorddyrkingen, den gamle primitive teknikk som alt nå er ubru­kelig eller nesten ubrukelig, og de gamle individuelle drifts- og ar­beidsformer som er typiske for småbonden.

Hva betyr ikke f. eks. den kjensgjerning at vi før revolusjonen hadde omkring 16 millioner bondebruk, mens det nå ikke er mindre enn 25 millioner? Vitner ikke alt dette nettopp om at jordbruks­driften får en stadig mer splittet, oppstykket karakter? Men et karak­teristisk trekk ved de oppsplittede småbruk er at de ikke makter å utnytte teknikken, maskinene, traktorene og resultatene av agrar- vitenskapen i tilstrekkelig monn, at de bare bringer lite vareoverskudd på markedet.

Det er grunnen til at det mangler landbruksprodukter på mar­kedet.

Det er grunnen til at det er fare for at det skal oppstå en kløft mellom by og land, mellom industri og landbruk.

Det er grunnen til at det er nødvendig å drive fram landbruket og tilpasse det til utviklingstempoet i industrien.

Og for å hindre faren for at det skal oppstå en kløft, er det nødvendig for alvor å ta fatt på å nyutruste landbruket på basis av den nye teknikk. Men for å nyutruste det, må en gradvis slå de opp­splittede bondebrukene sammen i store bruk, i kollektiver, må en bygge opp landbruket på basis av kollektivt arbeid, må en gjøre kollektivene større, må en utvikle de gamle og nye sovjetbrukene, må en systematisk nytte masseformene for kontrahering i alle hovedgrener av landbruket, må en utvikle systemet med maskin- og traktor- stasjoner som hjelper bøndene til å mestre den nye teknikk og kollek­tivisere arbeidet, — kort sagt, en må litt etter litt føre de små bonde­bruk over til den kollektive storproduksjons basis, for bare stor­produksjon av sosialisert type er i stand til å utnytte vitenskapens og den nye teknikkens vinninger i fullt mål og drive utviklingen av landbruket vårt framover med sjumilsskritt.

Dette betyr naturligvis ikke at vi skal forsømme det individuelle bruket til fattigbonden og den mellomstore bonden. Nei, det betyr det ikke. De fattige og mellomstore bønders individuelle bruk spiller den dominerende rolle når det gjelder å forsyne industrien med levnetsmidler og råstoffer og vil beholde denne rollen i den nær­meste framtid. Nettopp derfor er det nødvendig å støtte fattig- bondens og den mellomstore bondes individuelle bruk.

Men det betyr at det individuelle bondebruket alene allerede nå er utilstrekkelig. Vanskene vi har med korninnsamlingen vitner om dette. Derfor må vi supplere utviklingen av de fattige og mellomstore bønders individuelle bruk med en allsidig utvikling av de kollektive bruksformer og sovjetbrukene.

Derfor må en slå en bro mellom de fattige og mellomstore bønders individuelle bruk og de kollektive sosialiserte bruksformer ved hjelp av en masseomfattende kontrahering, ved hjelp av maskin- og traktorstasjoner og ved å utvikle den kooperative bevegelse allsidig for å gjøre det lettere for bøndene å føre sine små individuelle bruk over på kollektive arbeidsbaner.

Uten disse forutsetningene kan ikke landbruket utvikle seg i noen betydelig monn. Uten disse forutsetningene er det heller ikke mulig å løse kornproblemet. Uten disse forutsetningene er det umulig å fri de ubemidlede lag av bøndene ut av armod og elendighet.

Det betyr endelig at vi på alle måter må utvikle vår industri, som er den viktigste kilde til å levere alt som trengs for å rekonstruere landbruket, utvikle metallurgien, den kjemiske industri, maskinbyggingsindustrien, — bygge traktorfabrikker, fabrikker for landbruksmaskiner osv.

Det er overflødig å føre bevis for at det ikke er mulig å utvikle kollektivbrukene og maskin- og traktorstasjonene, uten å trekke hovedmassen av bøndene med i de kollektive bruksformer gjennom masseomfattende kontrahering, uten å forsyne landbruket med en betraktelig mengde traktorer, landbruksmaskiner osv.

Men å forsyne landsbygda med maskiner og traktorer er umulig hvis ikke vår industri utvikles i forsert tempo. Derfor er et raskt utviklingstempo i vår industri nøkkelen til rekonstrueringen av land­bruket på kollektivismens grunn.

Dette er meningen med og betydningen av de nye former for sambandet.

Bukharingruppa er nødt til i ord å bekjenne seg til nødvendig­heten av de nye former for sambandet. Men dette er bare en formell innrømmelse til de nye formene for sambandet, i den hensikt å få smuglet inn noe direkte motsatt under dekke av dette. I virkeligheten er Bukharin imot de nye former for sambandet. Utgangspunktet for Bukharin er ikke et raskt utviklingstempo i industrien som brekk­stang for å rekonstruere landbruksproduksjonen, men utviklingen av det individuelle bondebruk. Det han stiller i forgrunnen, er «normali­seringen» av markedet og å tillate fritt spill for prisene på landbruks­markedet, noe som i realiteten betyr å tillate fullstendig fritt spill for privathandelen. Av dette kommer hans mistroiske innstilling overfor kollektivbrukene slik den kom fram i talen hans på sentralkomitéens juliplenum og i tesene han satte opp for sentralkomitéens juliplenum. Av dette kommer hans avvisende holdning overfor alle former for ekstraordinære tiltak mot kulakkene ved korninnsamlingen. Som kjent frykter Bukharin ekstraordinære tiltak som djevelen frykter røkelse. Som kjent kan Bukharin framleis ikke begripe at kulakken under de nåværende forhold ikke kommer til å levere en tilstrekkelig mengde korn frivillig, av seg selv. Dette er nå bevist gjennom to års erfaring fra vårt arbeid med korninnsamlingen.

Men hva skal en gjøre når det likevel blir for lite korn på mar­kedet? Bukharin svarer til dette: Skrem ikke kulakkene med ekstra­ordinære åtgjerder, og innfør korn fra utlandet. Det er ikke lenge siden han foreslo å innføre omkring 50 millioner pud korn fra ut­landet, dvs. for omkring 100 millioner rubler i valuta. Men om nå valutaen trengs til å innføre maskinutstyr til industrien? Til det

svarer Bukharin: En må gi kornimporten fra utlandet første prioritet, og dermed er det åpenbart at en måtte la innføring av maskinutstyr til industrien komme i annen rekke.

Det viser seg såleis at grunnlaget for å løse kornproblemet og rekonstruere landbruket ikke skulle være et raskt tempo i utviklingen av industrien, men å utvikle det individuelle bondebruk, kulakkbruket innbefattet, på grunnlag av et fritt marked og fritt spill for prisene på markedet.

Vi har altså å gjøre med to planer for den økonomiske politikk:

Partiets plan:

1. Vi nyutruster industrien (rekonstruksjon).

2. Vi tar for alvor fatt med å nyutruste landbruket (rekonstruksjon).

3. Til dette er det nødvendig å utvide oppbyggingen av kollektiv- og sovjetbruk, utvide kontraheringsmetoden i masseomfang og maskin- og traktorstasjonene som midler til å opprette et intimt produksjonssamband mellom industrien og landbruket.

4. Når det gjelder vanskene med korninnsamlingen på det nåværende tidspunkt, må det tillates midlertidige ekstraordinære åtgjerder som gis større kraft ved at de støttes kollektivt av massene av fattige og mellomstore bønder, som et av midlene til å bryte mot­standen fra kulakkene og ta fra dem mest mulig av det kornoverskudd som skal til for å klare seg uten å innføre korn og for å spare valuta til å utvikle industrien.

5. Det individuelle bruket til fattigbonden og den mellomstore bonde spiller og kommer enda til å spille en dominerende rolle i landets forsyning av levnetsmidler og råstoffer, men alene er det ikke tilstrekkelig lenger. Utviklingen av de fattige og mellomstore bøn­ders individuelle bruk må derfor suppleres med utviklingen av kollektiv- og sovjetbruk, med kontrahering i masseomfang, med forsterket utvikling av maskin- og traktorstasjonene for å gjøre det lettere å trenge ut de kapitalistiske elementer fra landbruket og suksessivt legge om de individuelle bondebrukene til store, kollektive bruk, legge dem om på det kollektive arbeids grunn.

6. Men for å gjennomføre dette er det framfor alt nødvendig å for­sterke utviklingen av industrien, metallurgien, den kjemiske indu­stri, maskinbyggingsindustrien, traktorfabrikkene, fabrikkene for landbruksmaskiner osv. Ellers er det ikke mulig å løse korn­problemet og rekonstruere landbruket.

Slutning: Nøkkelen til rekonstruering av landbruket er et raskt utviklingstempo i vår industri.

Bukharins plan:

1. Å «normalisere» markedet, å tillate fritt spill for prisene på markedet og legge på kornprisene uten å vike tilbake for at dette kan føre til prisstigning på industrivarer, råstoffer og brød.

2. Å utvikle det individuelle bondebruk allsidig og samtidig sette ned utviklingstempoet for kollektivbrukene og sovjetbrukene i en viss monn. (Bukharins teser i juli, Bukharins tale på juliplenum.)

3. Korninnsamlingen skal gå «av seg selv», noe som alltid og under alle omstendigheter utelukker at en delvis bruker ekstraordinære åtgjerder mot kulakkene — selv i tilfelle disse åtgjerder får støtte av de mellomstore og fattige bondemassene.

4. I tilfelle kornmangel innføres korn for ca. 100 millioner rubler.

5. Hvis valutaen ikke strekker til for å dekke både kornimporten og importen av maskiner til industrien, så må importen av maskiner innskrenkes og følgelig også utviklingstempoet for industrien settes ned — ellers får vi «på stedet marsj» eller til og med «direkte sam­menbrudd» i landbruket.

Slutning: Nøkkelen til rekonstruering av landbruket er å utvikle det individuelle bondebruk.

Slik er det sakene står, kamerater.

Bukharins plan er en plan som går ut på å sette ned utviklings­tempoet i industrien og undergrave de nye former for sambandet.

Dette er våre meningsdivergenser.

Er vi ikke blitt forsinket med å utvikle de nye former for sam­bandet, med å utvikle kollektivbrukene, sovjetbrukene osv.?

Det fins folk som hevder at partiet er minst to år forsinket med denne saken. Dette er ikke riktig, kamerater. Det er rivende galt. Bare «venstre»skrikhalser som ikke har begrep om Sovjetunionens økonomi, kan snakke slik.

Hva innebærer det å være forsinket med denne saken? Hvis det dreier seg om at en måtte forutse nødvendigheten av kollektiv- og sovjetbruk, så tok vi fatt på denne saken allerede under oktober- omveltningen. At partiet forutså nødvendigheten av kollektiv- og sovjetbruk allerede den gang — i oktoberomveltningens periode — det kan det ikke være tvil om. En trenger bare ta for seg programmet vårt som ble vedtatt på partiets 8. kongress (mars 1919). Nødvendig­heten av kollektiv- og sovjetbruk er der erkjent med full klarhet.

Men at den høyeste ledelse i partiet vårt har forutsett nødvendig­heten av kollektiv- og sovjetbruk, er ikke nok for å kunne sette ut i livet og organisere en massebevegelse for kollektiv- og sovjetbruk. Det dreier seg her følgelig ikke om å forutse, men om å realisere planen om å bygge opp kollektiv- og sovjetbruk. Men til å realisere en slik plan kreves det en rekke forutsetninger som vi ikke har hatt før og som vi har fått først i det siste.

Det er saken, kamerater.

For å kunne gjennomføre planen om en massebevegelse for kollektiv- og sovjetbruk er det framfor alt nødvendig at partiets masser støtter partiledelsen i denne saken. Men partiet vårt er som kjent et millionparti. Følgelig måtte en overbevise de brede partimassene om at den høyeste ledelsens politikk er riktig. Dette for det første.

Videre er det nødvendig at det oppstår en massebevegelse for kollektivbruk blant bøndene, at bøndene ikke er redd for kollektiv­brukene, men selv går inn i dem og i praksis overbeviser seg om kollektivbrukenes fordeler framfor de individuelle bruk. Men dette er en alvorlig sak som krever en viss tid. Dette for det annet.

Videre er det nødvendig at staten rår over de materielle midler som skal til for å finansiere bevegelsen, finansiere kollektiv- og sovjet­brukene. Men til dette trengs det hundrer og atter hundrer av milli­oner rubler, kjære kamerater. Dette for det tredje.

Endelig er det nødvendig at industrien i det store og hele er til­strekkelig utviklet til å kunne forsyne landbruket med maskiner, traktorer, kunstgjødsel osv. Dette for det fjerde.

Kan en påstå at vi hadde alle disse forutsetningene allerede for to eller tre år siden? Nei, det kan en ikke.

En må ikke glemme at vi er et regjerende parti og ikke et opposi­sjonsparti. Et opposisjonsparti kan gi paroler — jeg tenker da på de grunnleggende praktiske paroler for bevegelsen — for å virkeliggjøre dem etter at det er kommet til makten. Ingen kan laste et opposisjons­parti for at det ikke virkeliggjør sine hovedparoler øyeblikkelig, for alle forstår at det ikke er dét — opposisjonspartiet — som sitter ved roret, men andre partier.

Helt annerledes blir forholdet med et regjerende parti som vårt bolsjevikiske parti. Et slikt partis paroler er ikke paroler rett og slett (agitasjonsparoler), men noe mye mer, for de gjelder som praktiske vedtak, gjelder som lover som en må gjennomføre straks. Vårt parti kan ikke gi en praktisk parole og så vente med å sette den ut i livet. Det ville være et bedrag mot massene. For å kunne gi en parole, især en så betydningsfull parole som den å føre millionmassene av bønder over på kollektivismens vei, må en rå over forutsetningene for å kunne gjennomføre den umiddelbart, må en endelig skape, organisere slike forutsetninger. Bare det at partiledelsen forutser nødvendigheten av kollektiv- og sovjetbruk, er derfor ikke tilstrekkelig for oss. Derfor trenger vi forutsetningene som er nødvendig for å virkeliggjøre parolene våre, sette dem ut i livet.

Var vårt partis store masser, la oss si for to eller tre år siden, forberedt på å fremme på alle måter utviklingen av kollektiv- og sovjetbrukene? Nei, de var ennå ikke forberedt på dette. Et alvorlig omslag blant partimassene i retning av de nye former for sambandet tok til først samtidig med de første betydelige vansker med korninnsamlingen. Disse vanskene måtte til før partimassene følte hvor nødvendig det var å forsere samarbeidet i dets nye former og framfor alt kollektivbrukene og sovjetbrukene — og støttet sin sentralkomité energisk i denne saken. Her har dere en forutsetning som vi ikke hadde før, men som nå er til stede.

Hadde vi hos oss for to eller tre år siden for alvor noen bevegelse blant millionmassene av bøndene for kollektivbruk eller sovjetbruk? Nei, det hadde vi ikke. Alle og enhver vet at for to eller tre år siden var bøndene fiendtlig innstilt mot sovjetbrukene og så skjevt til kollektivbrukene som unyttige «kommuner». Men nå? Nå ligger saken annerledes an. Nå har vi allerede hele lag av bøndene som ser på sovjetbrukene og kollektivbrukene som en kilde til hjelp for bonde­bruket når det gjelder såkorn, avlsdyr, maskiner og traktorer. Nå gjelder det bare å skaffe maskiner og traktorer, og kollektivbrukenes sak vil gå framover i økt tempo.

Hva kom det av dette omsvinget som gikk for seg hos visse, tem­melig betydelige lag av bøndene? Hva har fremmet det?

Først og fremst er det utviklingen av kooperasjonen og den kooperative bevegelsen. Hadde vi ikke hatt den mektige utvikling av kooperasjonen og særlig landbrukskooperasjonen, som hos bøndene skapte de psykologiske forutsetninger for kollektivbrukene, ville vi utvilsomt heller ikke hatt den tilstrømning til kollektivbrukene som nå gjør seg gjeldende fra store lag av bøndene.

En stor rolle her spilte også at det fans godt organiserte kollektiv­bruk som tjente bøndene som gode forbilder for hvordan en kan bedre landbruket ved å slutte de små bondebruk sammen i kollektive storbruk. Det hadde også sitt å si her at det fans velorganiserte sovjetbruk som hjalp bøndene til å forbedre driften. Jeg ser da helt bort fra andre fakta som dere alle kjenner godt. Her har dere enda en forutsetning som ikke var til stede før, men som vi nå har.

Videre — kan en hevde at vi for to eller tre år siden hadde mulig­het til for alvor å finansiere kollektiv- og sovjetbrukene, bevilge hundrer av millioner rubler til dette formålet? Nei, det kan en ikke hevde. Dere vet godt at vi ikke engang hadde midler til å utvikle det minimum av industri som må til for at industrialiseringen over­hodet skal være mulig, for ikke å snakke om rekonstrueringen av landbruket. Kunne vi ta disse midlene vekk fra industrien, som er grunnlaget for industrialiseringen av landet, og gi dem til kollektiv- og sovjetbrukene? Det er klart at det kunne vi ikke. Men nå? Nå har vi midler til å utvikle kollektivbrukene og sovjetbrukene.

Kan en endelig hevde at vi allerede for to eller tre år siden hadde en tilstrekkelig basis i industrien til en forsterket forsyning til jord­bruket med maskiner og traktorer osv.? Nei, det kan en ikke hevde. Den gang var oppgaven å skape en industriell minimumsbasis for i framtida å kunne forsyne landbruket med maskiner og traktorer. De knappe finansielle midler vi rådde over den gang, ble brukt til å skape denne basis. Men nå? Nå har vi denne industrielle basis for landbruket. Iallfall blir denne basis skapt hos oss i forsert tempo.

Følgelig er de forutsetninger som må til for å utvikle kollektiv­brukene og sovjetbrukene i masseomfang, først blitt skapt hos oss i det siste.

Slik er det saken ligger an, kamerater.

Derfor kan en ikke si at vi er for seint ute med å utvikle de nye former for samarbeidet.

g) Bukharin som teoretiker.

Dette er i det vesentlige hovedfeilene hos høyreopposisjonens teoretiker Bukharin når det gjelder de grunnleggende spørsmål i vår politikk.

Det sies at Bukharin er en av vårt partis teoretikere. Det er naturligvis riktig. Men saken er den at ikke alt er i orden hos ham på teoriens område. Det kan en se allerede av at han har stablet feil på feil i de spørsmål i partiets teori og politikk som jeg nettopp har karakterisert. Det kan ikke være mulig at disse feilene — feilene i spørsmål som gjelder Komintern, feilene i spørsmålet om klasse­kampen, om skjerpingen av klassekampen, om bøndene, om NEP, om de nye former for sambandet, — det kan ikke være mulig at alle disse feilene er oppstått tilfeldig hos ham. Nei, disse feilene er ingen tilfeldighet. Disse Bukharins feil har sitt utspring i hans uriktige innstilling, i hans teoretiske skavanker. Ja, Bukharin er en teoretiker, men han er ikke helt ut en marxistisk teoretiker, han er en teoretiker som ennå har mye å lære om han skal bli en helt ut marxistisk teoretiker.

Man viser til det kjente brev fra Lenin om Bukharin som teore­tiker. La oss lese opp dette brevet:

«Når det gjelder de unge medlemmer av sentralkomitéen,» sier Lenin, «vil jeg si noen ord om Bukharin og Pjatakov. De er etter min mening de mest framragende krefter (av de yngste krefter), og når det gjelder dem, bør en gi akt på følgende: Bukharin er ikke bare en meget verdifull og framragende teoretiker i partiet, han gjelder også med rette for å være hele partiets ynd­ling, men hans teoretiske oppfatninger kan bare med mange store betenkelig­heter regnes for å være helt ut marxistiske, for det er noe skolastisk ved ham, (han har aldri lært seg dialektikk, og jeg tror han aldri helt ut har forstått den».4) (Stenografisk referat fra juliplenumet i 1926, hefte IV, s. 66, russisk.)

Altså en teoretiker uten dialektikk. En skolastisk teoretiker. En teoretiker med «teoretiske oppfatninger som bare med mange store betenkeligheter kan regnes for å være helt ut marxistiske». Slik er Lenins karakteristikk av Bukharins teoretiske fysiognomi.

Dere skjønner selv, kamerater, at en slik teoretiker ennå har mye å lære. Og om Bukharin ville forstå at han er en teoretiker som ennå ikke er fullbefaren, at han ennå trenger å gå i lære, at han er en teoretiker som ennå ikke har lært å mestre dialektikken fullt ut — dialektikken som jo er sjelen i marxismen —, om han hadde innsett det, ville han vært mer beskjeden, og det ville bare vært en vinning for partiet. Men ulykken er at Bukharin ikke lir av beskjedenhet, men at han til og med gir seg i kast med å spille skolemester overfor vår lærer Lenin i en hel rekke spørsmål, og framfor alt i spørsmålet om staten. Det er ulykken med Bukharin.

Tillat meg i denne sammenheng å vise til den kjente teoretiske strid som fant sted i 1916 mellom Lenin og Bukharin i spørsmålet om staten. Det er viktig for oss både for å blotte Bukharins grenseløse pretensjoner når han tar på seg å belære Lenin, og for å blotte røttene til hans teoretiske svakheter i så viktige spørsmål som spørsmålet om proletariatets diktatur, klassekampen osv.

Som kjent ble det offentliggjort en artikkel av Bukharin i tids­skriftet «Jugend-Internationale» i 1916, undertegnet Nota Bene og i virkeligheten rettet mot Lenin. I denne artikkelen skriver Bukharin:

«Det er helt galt å søke forskjellen mellom sosialistene og anarkistene i at de første er tilhengere og de siste motstandere av staten. Forskjellen ligger i virkeligheten i at det revolusjonære sosialdemokrati vil organisere den nye samfunnsmessige produksjon som en sentralisert produksjon, dvs. som den teknisk mest progressive, mens den desentraliserte anarkistiske produksjon bare ville bety et skritt tilbake til den gamle teknikk, den gamle bedriftsform…»

«… For sosialdemokratiet, som er eller iallfall burde være massenes opp­drager, er det nå mer enn noen gang før nødvendig å understreke sitt prin­sipielle fiendskap mot staten… Den nåværende krig har vist hvor dypt statsidéens røtter har trengt inn i arbeidernes sjel.»

Lenin kritiserer disse Bukharins oppfatninger og svarer i en spe­siell artikkel som ble offentliggjort i 1916:

«Dette er galt. Forfatteren stiller spørsmålet hvori forskjellen består mellom sosialistenes og anarkistenes stilling til staten, men svarer ikke på dette, men på et annet spørsmål, nemlig hva som skiller mellom deres stilling til det framtidige samfunns økonomiske grunnlag. Det er selvfølgelig et meget viktig og nødvendig spørsmål. Men av det følger ikke at en kan glemme det vesent­lige i forskjellen mellom sosialistenes og anarkistenes stilling til staten. Sosial­istene går inn for å utnytte den moderne stat og dens institusjoner i kampen for å frigjøre arbeiderklassen, og likeså for nødvendigheten av å utnytte staten som en egenartet overgangsform fra kapitalismen til sosialismen. En slik overgangsform, som også er en stat, er proletariatets diktatur. Anarkistene vil «oppheve» staten, «sprenge» den (sprengen), som kamerat Nota Bene uttrykker seg et sted — idet han feilaktig tilskriver sosialistene denne opp­fatningen. Sosialistene erkjenner — dessverre har forfatteren sitert Engels’ uttalelse om dette altfor ufullstendig — statens «bortdøen», dens gradvise «innsovning» etter at borgerskapet er ekspropriert.

For å «understreke» den «prinsipielt fiendtlige holdning» overfor staten, må en virkelig «klart» forstå den, men nettopp denne klarhet mangler forfatteren.

Uttrykket «statsidéens røtter» er allerede dét fullstendig forvirret, umarxistisk og ikke sosialistisk. Det er ikke «statsidéen» som har støtt sammen med for­nektelsen av statsidéen, men den opportunistiske politikk (dvs. den opportu­nistiske, reformis tiske, borgerlige holdning overfor staten) som har støtt sam­men med den revolusjonære sosialdemokratiske politkk (dvs. med den revolu­sjonære sosialdemokratiske holdning til den borgerlige stat og til å utnytte staten mot borgerskapet for å styrte det). Det er vidt forskjellige ting.» (Lenin: «Jugend-Internationale», Verker i utvalg, bd. V, s. 225 og 226, norsk utg.)

Det skulle være klart hva saken gjelder og hva for en halvanarkistisk sump Bukharin er havnet i!

Sten: Lenin hadde den gang ennå ikke gitt en detaljert formu­lering av nødvendigheten av å «sprenge» staten. Bukharin gjorde nok anarkistiske feil, men forsøkte å formulere dette spørsmålet.

Stalin: Nei, det er ikke dette spørsmålet gjelder her. Det dreier seg om stillingen til staten i alminnelighet, det dreier seg om at etter Bukharins mening må arbeiderklassen være prinsipielt fiendtlig mot enhver stat, også arbeiderklassens stat.

Sten: Lenin talte den gang bare om å utnytte staten og sa ingen ting om «sprengningen» i kritikken mot Bukharin.

Stalin: De tar feil. Statens «sprengning» er ikke en marxistisk, men en anarkistisk formel. Jeg kan forsikre Dem at det her dreier seg om at arbeiderne etter Bukharins (og anarkistenes) mening må understreke sitt prinsipielle fiendskap mot enhver stat og følgelig også mot staten i overgangsperioden, mot arbeiderklassens stat.

Prøv bare å forklare våre arbeidere at arbeiderklassen må bli gjennomsyret av prinsipielt fiendskap mot det proletariske diktatur, som jo også er en stat!

Bukharins standpunkt, som er lagt fram i hans artikkel i «Jugend- Internationale», er et standpunkt som fornekter staten i overgangs­perioden fra kapitalismen til sosialismen.

Bukharin har her oversett en «bagatell», nemlig hele den over­gangsperiode da arbeiderklassen ikke kan unnvære sin egen stat så­framt den virkelig vil holde borgerskapet nede og bygge opp sosial­ismen. Dette for det første.

For det annet er det ikke riktig når det hevdes at kamerat Lenin i sin kritikk den gang overhodet ikke berørte teorien om å «sprenge», «avskaffe» staten. Lenin ikke bare berørte denne teorien, som det går fram av de sitater jeg har anført, men han rettet også en drepende kritikk mot den som en anarkistisk teori og stilte opp imot den teorien om å danne og bruke en ny stat — nemlig det proletariske diktaturs stat — etter at borgerskapet var styrtet.

Endelig må en ikke forveksle den anarkistiske teori om statens «sprengning» og «avskaffelse», med den marxistiske teori om å «knuse», «slå i stykker» det borgerlige statsmaskineri. Det fins kame­rater som er tilbøyelig til å blande sammen disse to forskjellige begreper i den tro at de gir uttrykk for en og samme tanke. Men det er galt. Det er fullstendig galt, kamerater. Lenin gikk nettopp ut fra den marxistiske teori om at det borgerlige statsmaskineri skal «knuses» når han kritiserte den anarkistiske teori om statens «spreng­ning» og «avskaffelse» overhodet.

Det vil kanskje ikke være overflødig om jeg her for større tydelighets skyld siterer et av kamerat Lenins manuskripter om staten, et som etter all sannsynlighet er skrevet i slutten av 1916 eller begyn­nelsen av 1917 (før februarrevolusjonen 1917).

Av dette manuskriptet kan en lett se: a) at Lenin når han kriti­serte Bukharins halvanarkistiske feil i spørsmålet om staten, gikk ut fra den marxistiske teori om den proletariske stats «bortdøen» og om å «knuse» det borgerlige statsmaskineri, b) at enda Bukharin, som Lenin har sagt, «står sannheten nærmere enn Kautsky», likevel «iste­denfor å avsløre kautskyanerne, støtter dem med sine feil». Her er ordlyden i dette manuskriptet:

«Overmåte viktig i spørsmålet om staten er Engels’ brev til Bebel av 18/28 mars 1875.

Det viktigste stedet lyder i sin helhet:

«…Den frie folkestat er forvandlet til den frie stat. Etter den rent grammatikalske mening er en fri stat en stat der staten er fri i forhold til sine borgere, altså en stat med despotisk regjering. En skulle la alt pratet om staten falle, særlig etter Kommunen, som ikke lenger var noen stat i egentlig forstand. «Folkestaten» er inntil vemmelse blitt kastet oss i nesen av anar­kistene, enda allerede Marx’ bok mot Proudhon og seinere «Det kommunis­tiske manifest» sier direkte at staten oppløser seg av seg selv og forsvinner i og med innføringen av den sosialistiske samfunnsordning. Siden nå staten jo bare er en midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolu­sjonen, for å holde sine motstandere nede med vold, så er det den rene men­ingsløshet å tale om den «frie folkestat»: så lenge proletariatet ennå trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine mot­standere nede — og så snart det kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå. Vi skulle derfor ville foreslå at ordet «stat» overalt erstattes med «fellesskap» (Gemeinwesen), et godt gammelt tysk ord som meget vel kan representere det franske «kommune».

Dette er vel det fremste og sikkert det skarpeste sted hos Marx og Engels så å si «mot staten».

(1) «En skulle la alt pratet om staten falle».
(2) «Kommunen var ikke lenger noen stat i egentlig forstand. (Hva ellers? Tydeligvis overgangsformen fra staten til ikke-staten!)
(3) «Anarkistene har inntil vemmelse «kastet oss folkestaten i nesen» (in die Zähne geworfen) (Marx og Engels skammet seg altså over denne åpenbare feilen hos sine tyske kamerater, men de mente likevel og under forholdene den gang selvfølgelig med rette, at den uten sammenlikning var en mindre feil enn anarkistenes feil. Dette NB!!)
(4) Staten «oppløser seg av seg selv (Nota Bene) og forsvinner»… (smlgn. seinere «dør bort») «i og med innføringen av den sosialistiske samfunnsord­ning» …
(5) Staten er en «midlertidig innretning» som en trenger «i kampen, i revolu­sjonen» … (som proletariatet trenger, naturligvis)…
(6) Staten trenger en ikke i frihetens interesse, men for å holde nede (Niederhaltung betyr ikke undertrykking i egentlig forstand, men det å hindre fra restaurasjon, det å holde nede) proletariatets motstandere.                                           (7) Når det blir frihet, vil det ikke finnes noen stat.
(8) «Vi» (dvs. Engels og Marx) skulle ville foreslå «overalt» (i programmet) istedenfor «stat» å si «fellesskap» (Gemeinwesen), «kommune»!!!

Av dette ser en hvordan ikke bare opportunistene, men også Kautsky har vulgarisert og forflatet Marx og Engels.

Opportunistene har ikke forstått en eneste av disse åtte overmåte rike tankene! De har bare grepet det som er praktisk nødvendig for nuet: utnyttelsen av den politiske kamp, utnyttelsen av den nåværende stat for å skolere, for å oppdra proletariatet, for å «tvinge fram innrømmelser». Dette er riktig (mot anar­kistene), men det er ennå bare 1/100 av marxismen, om det går an å uttrykke seg så aritmetisk.

Kautsky har i sitt propagandistiske og overhodet sitt publisistiske virke full­stendig visket ut (eller glemt? eller, ikke forstått?) punktene 1, 2, 5, 6, 7, 8 og «Zerbrechen» hos Marx (i polemikken mot Pannekoek i 1912 eller 1913 er Kautsky (se nedenfor s. 45—47) allerede helt forfalt til opportunisme i dette spørsmålet) …

Det som skiller oss fra anarkistene er (a) at vi vil utnytte staten og (b) under proletariatets revolusjon («proletariatets diktatur») — spørsmål som har den største betydning for praksisen allerede nå (nettopp dem er det Bukharin har glemt!).

Det som skiller oss fra opportunistene er de dypere, «mere uforgjengelige» sannheter om (aa) statens «forbigående» karakter, om (bb) det skadelige i «snakket» om den nå, om (cc) det proletariske diktaturs ikke helt statlige karakter, om (dd) motsetningen mellom stat og frihet, om (ee) den riktige idéen (begrepet, programuttrykket) «fellesskap» istedenfor stat, om (ff) «å slå i stykker» (Zerbrechen) det byråkratisk-militære maskineri.

En må heller ikke glemme at de åpne opportunister i Tyskland (Bernstein, Kolb o. a.) direkte fornekter proletariatets diktatur, — mens det offisielle program og Kautsky gjør det indirekte — idet de fortier det i den daglige agitasjon og tolererer Kolb og Co.s renegatvesen.

Skrev i august 1916 til Bukharin: «La dine tanker om staten modne». Men han lot dem ikke modne, trådte fram i pressen som «Nota Bene» og gjorde det på en slik måte at han istedenfor å avsløre kautskyanerne, støttet dem med sine feil!! Men i grunnen kommer Bukharin sannheten nærmere enn Kausky.»

Dette er i korthet historien om den teoretiske strid omkring spørs­målet om staten.

En skulle synes at saken er klar: Bukharin har gjort seg skyldig i halvanarkistiske feil, og det er nå på tide å korrigere disse feilene og gå videre i Lenins fotspor. Men slik kan bare leninister tenke. Det viser seg at Bukharin ikke er enig i dette. Han hevder tvert om at det ikke er han, men Lenin som har gjort feil, at det ikke er han som har gått eller skal gå i Lenins fotspor, men at det tvert om var Lenin som ble nødt til å gå i Bukharins fotspor.Dere tror ikke dette, kamerater? Hør da videre. Ni år etter denne diskusjon, som fant sted i 1916 — etter at Bukharin har holdt seg taus i alle disse ni årene — offentliggjør Bukharin ett år etter Lenins død, i 1925, i samleverket «Revolutsia Prava» (Rettens revolusjon) artik­kelen «Om teorien om den imperialistiske stat», som i sin tid ble refusert av redaksjonen for «Sbornik Sotsialdemokrata» (Sosialdemokratens samleverk) (dvs. refusert av Lenin). Og i en anmerkning til denne artikkelen erklærer han utilslørt at i denne diskusjonen var det ikke Lenin, men han, Bukharin, som hadde rett. Dette kan høres utrolig, men det er en kjensgjerning, kamerater.

Hør nå teksten til denne anmerkningen:

«Mot artikkelen i «Jugend-Internationale» opptrådte V. I. (dvs. Lenin) med en notis. Leserene vil lett innse at jeg ikke hadde gjort den feil som ble tillagt meg, for jeg så klart nødvendigheten av proletariatets diktatur; på den annen side går det fram at Iljitsj’ notis at han den gang tok en uriktig stilling til tesen om statens (naturligvis den borgerlige) «sprengning» da han forvekslet dette spørsmål med spørsmålet om det proletariske diktaturs bortdøen.1) Det kan være at jeg den gang burde ha utviklet diktaturtemaet mer enn jeg gjorde. Men til mitt forsvar kan jeg si at den sosialdemokratiske forherligelse av den borgerlige stat den gang var så alminnelig og summarisk, at det var naturlig å konsentrere hele oppmerksomheten om spørsmålet om sprengningen av dette maskineri.

Da jeg kom til Amerika fra Russland og traff Nadjesjda Konstantinovna (Krupskaja. Red.) (dette var på vår illegale 6. kongress, mens V. I. var i dekning), var hennes første ord: «V. I. har bedt meg si Dem at i spørsmålet om staten har han nå ingen uoverensstemmelser med Dem.» Da Iljitsj nærmere beskjeftiget seg med dette spørsmålet, kom han til de samme slutninger!) når det gjaldt «sprengningen», men han utviklet dette temaet og seinere også læren om proletariatets diktatur så inngående at han innledet en hel epoke i utviklingen av den teoretiske tenkning i denne retning.»

Slik skriver Bukharin om Lenin ett år etter Lenins død.

Her har dere et eksempel på de abnormt utviklede pretensjoner hos en teoretiker som ennå ikke er fullært!

Det er meget mulig at Nadjesjda Konstantinovna virkelig har sagt det Bukharin her nevner. Men hva kan en slutte av det? Av det kan en slutte bare én ting, nemlig at Lenin hadde visse grunner til å tro at Bukharin hadde tatt avstand fra sine feil eller var rede til å gjøre det. Det er alt. Men Bukharin regnet annerledes. Han fant ut at fra nå av er det ikke Lenin, men han, dvs. Bukharin, som må være den som har skapt eller i hvert fall inspirert den marxistiske teori om staten.

Vi har hittil regnet oss som leninister, og gjør det framleis. Men nå viser det seg at både Lenin og vi, hans elever, er bukharinister. Det er jo en smule latterlig, kamerater. Men hva skal en gjøre når en har Bukharins oppblåste pretensjoner å dras med?

En kunne kanskje tro at Bukharin i sin anmerkning til artikkelen som er nevnt ovenfor, har forsnakket seg, at han har sagt en dumhet og seinere glemt den. Men det viser seg ikke å være tilfelle. Det viser seg at Bukharin har talt i fullt alvor. Dette går fram allerede av den ting at Bukharins erklæring i denne anmerkningen om at det var Lenin som hadde feil og Bukharin som hadde det riktige standpunkt — er blitt offentliggjort på nytt for kort tid siden, nemlig i 1927, dvs. to år etter Bukharins første utfall mot Lenin, i Maretskis biografiske artikkel om Bukharin, og dét uten at det falt Bukharin inn å protestere mot en slik… freidighet fra Maretskis side. Det er klart at vi ikke kan se Bukharins opptreden mot Lenin som en tilfeldighet.

Det viser seg såleis at det er Bukharin og ikke Lenin som har rett, at det ikke er Lenin, men Bukharin som har inspirert den marxistiske teori om staten.

Slik er bildet av Bukharins teoretiske krumspring og teoretiske pretensjoner, kamerater.

Og denne mannen er etter alt dette så freidig at han i sin tale her sier at det er «noe råttent» i vårt partis teoretiske innstilling, at det er et avvik i retning av trotskismen i vårt partis teoretiske innstilling!

Dette sier den samme Bukharin som gjør seg (og tidligere har gjort seg) skyldig i en rekke ytterst grove teoretiske og praktiske feil, — som ennå for kort tid siden var Trotskis læregutt, som ennå i går lå i selen for å danne en blokk med trotskistene mot leninistene og snek seg bakveien til dem!

Er det ikke latterlig, kamerater?

h) Femårsplan eller toårsplan?

Tillat meg nå å gå over til Rykovs tale. Om Bukharin prøvde å gi en teoretisk begrunnelse for høyreavviket, så prøvde Rykov i sin tale å underbygge det med praktiske forslag, samtidig som han prøver å skremme oss med «skrekkhistorier» i samband med vanskene vi har på landbrukets område. Dette betyr ikke at Rykov ikke kom inn på de teoretiske spørsmålene. Nei, han kom inn på dem også. Men under dette gjorde han i det minste to alvorlige feil.

I sitt utkast til resolusjon om femårsplanen, som ble forkastet av det politiske byrås kommisjon, sier Rykov at «femårsplanens sentrale idé er å høyne produktiviteten av folkets arbeid». Enda det politiske byrås kommisjon forkastet denne helt uriktige innstillingen, har Rykov forsvart den i sin tale her.

Er det riktig at den sentrale idé i femårsplanen i sovjetlandet er å høyne arbeidsproduktiviteten? Nei, det er ikke riktig. Vi har jo ikke bruk for en hvilken som helst høyning av folkets arbeidsproduktivitet. Vi har bruk for en bestemt vekst i folkets arbeidsproduktivitet, nemlig en vekst som trygger en systematisk overvekt for den sosialistiske sektor i folkehusholdningen over den kapitalistiske sektor. Det er dette det dreier seg om, kamerater. En femårsplan som glemmer denne sentrale idé, er ingen femårsplan, men femårsvrøvl.

Ethvert samfunn, både det kapitalistiske og det førkapitalistiske, er interessert i at arbeidsproduktiviteten i det hele tatt vokser. Forskjellen mellom sovjetsamfunnet og ethvert annet samfunn er nett­opp den at det ikke er interessert i enhver form for vekst i arbeids­produktiviteten, men i en vekst som sikrer de sosialistiske økonomi­former overvekten over de andre former, framfor alt de kapitalistiske økonomiformer — og såleis sikrer at de kapitalistiske økonomiformer blir overvunnet og trengt ut. Men Rykov har glemt denne virkelig sentrale idé i femårsplanen for sovjetsamfunnets utvikling. Dette er hans første teoretiske feil.

Hans annen teoretiske feil er at han ikke gjør noen forskjell eller ikke vil forstå forskjellen — ut fra omsyn til vareomsetningen — mel­lom la oss si kollektivbruket og et hvilket som helst individuelt jord­bruk, det individuelle kapitalistiske bruk innbefattet. Rykov forsikrer at ut fra omsynet til vareomsetningen på kornmarkedet, ut fra hen­synet til kornforsyningen ser han ingen forskjell mellom et kollektiv­bruk og en privat innehaver av korn. For ham er det altså ett fett om vi kjøper kornet av et kollektivbruk, en privat innehaver eller av en eller annen argentinsk kornoppkjøper. Dette er galt, kamerater. Det er ravgalt. Det er opp igjen det samme som i den kjente ut­talelse av Frumkin, som en tid forsikret at det for ham var ett fett hvor en kjøper kornet og hvem en kjøper det av, en privatmann eller et kollektivbruk.

Det er en maskert form for forsvar, rehabilitering, rettferdig­gjøring av kulakkenes manipulasjoner på kornmarkedet. Den kjensgjerning at dette forsvaret går ut fra omsynet til vareomsetningen, forandrer ikke noe ved at det likevel er en rettferdiggjøring av kula­kkenes manipulasjoner på kornmarkedet. Om det ut fra vareom­setningen ikke er noen forskjell mellom de kollektive og de ikke- kollektive økonomiformer, er det da umaken verd å utvikle kollektiv­brukene, er det verd å gi dem særfordeler, er det verd å befatte seg med den vanskelige oppgaven å overvinne de kapitalistiske elementer i landbruket? Det er klart at Rykovs innstilling er feilaktig. Dette er hans annen teoretiske feil.

Men dette bare sagt i forbigående. La oss gå over til de praktiske spørsmål som Rykov reiste i talen sin.

Rykov påsto her at ved siden av femårsplanen trenger vi også en annen, en parallellplan, nemlig en toårsplan for utviklingen av jord­bruket. Han begrunnet dette forslaget om en parallell toårsplan med vanskene i jordbruket. Han sa at femårsplanen er en god ting, og at han er for den, men hvis vi samtidig stiller opp en toårsplan for jordbruket, så blir det enda bedre, — i motsatt fall vil jordbruket komme til å stå i stampe.

Tilsynelatende er det ikke noe galt i dette forslaget. Men går en det etter i sømmene, viser det seg at toårsplanen for jordbruket er utklekket for å påvise at femårsplanen ikke er reell, at den er et papirprodukt, mens forholdet skal være det motsatte med toårsplanen. Kunne vi være enig i dette? Det er klart at vi ikke kunne det. Vi sa til Rykov: Hvis De er misnøyd med femårsplanen på jordbrukets område, hvis De mener at de bevilgninger som i følge femårsplanen gis til utvikling av jordbruket ikke er tilstrekkelig, så si åpent fra om de tilleggsforslag De måtte ha, om de tilleggsinvesteringer De ønsker til jordbruket — vi er villige til å ta med disse tilleggsinvesteringer til jordbruket i femårsplanen. Men hva viste seg? Det viste seg at Rykov ikke hadde noen tilleggsforslag om tilleggsbevilgninger til jordbruket. Spørsmålet blir da: hva skal vi i så fall med en parallell toårsplan for jordbruket?

Videre sa vi til ham: Foruten femårsplanen har vi også årsplaner som utgjør deler av femårsplanen, — la oss ta med i årsplanene for de to første år de konkrete tilleggsforslag for å høyne jordbruket som De har — om Rykov overhodet har noen. Men hva viste seg? Det viste seg at Rykov ikke har noen slike konkrete planer om tilleggsbevilg­ninger å legge fram. Da forsto vi at Rykovs forslag om en toårsplan for jordbruket ikke tok sikte på å høyne jordbruket, men at det var et uttrykk for hans ønske om å påvise at femårsplanen hadde en ureell karakter, om å framstille den som et papirprodukt — et ønske om å bringe femårsplanen i vanry. For «sjelefredens» skyld, for syns skyld en femårsplan, — i handling, for det praktiske arbeid en toårs­plan, — dét viste seg å være Rykovs strategi. Rykov lanserte toårsplanen, for seinere — når femårsplanen realiseres i praksis — å stille toårsplanen opp mot femårsplanen, for å omforme femårsplanen og tilpasse den til toårsplanen ved å innskrenke og skjære ned bevilg­ningene til industrien.

Av disse grunner var det vi forkastet Rykovs forslag om en paral­lell toårsplan.

i) Spørsmålet om åkerarealet.

Rykov prøvde her å skremme partiet ved å forsikre at åkerarealet i Sovjetunionen har en tendens til å gå systematisk tilbake. Samtidig ga han et hipp til partiet og antydet at det var partiets politikk som var skyld i tilbakegangen i åkerarealet. Han sa ikke direkte at utvik­lingen i jordbruket hos oss går mot en nedgang. Men en får det inntrykket av talen hans at vi står overfor en slags nedgang.

Er det riktig at åkerarealet har en tendens til å skrumpe systema­tisk inn? Nei, det er ikke riktig. Rykov opererte her med gjennom­snittstall for åkerarealet i landet. Men metoden å bruke gjennom­snittstall som ikke er korrigert ved oppgaver fra de enkelte distrikter, er ingen vitenskapelig metode. Rykov har kanskje engang lest Lenins «Kapitalismens utvikling i Russland». Har han det, så må han huske hvordan Lenin der skarpt fordømmer de borgerlige økonomer som nytter metoden med gjennomsnittstall for veksten i åkerarealet og

ignorerer oppgavene for de enkelte distrikter. Det er merkelig at Rykov nå gjentar de borgerlige økonomers feil. Men hvis en under­søker utviklingen av åkerarealet distriktsvis, dvs. griper saken an på vitenskapelig måte, så viser det seg at åkerarealet i noen distrikter vokser systematisk, i andre skrumper det periodevis inn — hovedsake­lig som følge av værforholdene; og det fins ingen oppgaver som vitner om at vi noe sted, i et eneste av de viktigste korndistriktene har en systematisk minking av åkerarealet.

Åkerarealene i de distrikter som har vært utsatt for frost eller tørke, f. eks. i noen deler av Ukraina, viser faktisk en tilbakegang i den siste tiden.

En stemme: Ikke hele Ukraina.

Schlichter: Åkerarealet i Ukraina er økt med 2,7 prosent.

Stalin: Jeg sikter til steppeområdet i Ukraina. Men i andre dis­trikter, f. eks. i Sibir, i Volga-området, i Kasakstan og i Basjkiria — distrikter som ikke har vært utsatt for ugunstige værforhold — der vokser kornarealet systematisk.

Hva er forklaringen på at kornarealet i noen distrikter vokser systematisk, mens det i andre av og til går tilbake? En kan jo faktisk ikke påstå at partiets politikk i Ukraina er en annen enn i de østlige og sentrale deler av Sovjetunionen. Slikt er jo meningsløst, kamerater. Det er klart at værforholdene her spiller en ikke uvesentlig rolle.

Det er riktig at kulakkene innskrenker åkerarealene uavhengig av værforholdene. Det er kanskje så at det er partiets politikk, som går ut på å støtte de fattige og mellomstore bondemassene mot kulakkene, som har «skylden» for dette? Men hva følger av det? Har vi kanskje noen gang forpliktet oss til å føre en politikk som kan tilfredsstille alle sosiale grupper på landsbygda, kulakkene innbefattet? Og kan vi overhodet føre en politikk som ville tilfredsstille både utbytterne og de utbyttede, om vi i det hele tatt vil føre en marxistisk politikk? Er det noe merkelig i at kulakkene delvis tar til å minske sitt åker­areal som et svar på vår leninske politikk som går ut på å redusere og overvinne de kapitalistiske elementer på landsbygda? Kan det da være annerledes?

Kan hende er denne politikken et mistak — men da må en si oss det rett ut. Er det ikke merkelig at folk som kaller seg marxister, i sin skrekk prøver å gi det ut som en innskrenking av åkerarealet overhodet når kulakkene delvis minker sitt åkerareal, og glemmer at det foruten kulakker også fins fattige og mellomstore bønder som ut­vider åkerarealet, at det fins kollektivbruk og sovjetbruk der åker­arealet vokser i forsert tempo?

Til slutt enda en ting som er uriktig i Rykovs tale når det gjelder spørsmålet om åkerarealet. Rykov klaget her over at det arealet som de fattige og mellomstore bønder driver individuelt, holder på å minke her og der, nemlig i de traktene der kollektivbrukene er mest utviklet. Dette er riktig. Men er det noen skade skjedd ved det? Hvordan kan det være annerledes? Når de fattige og mellomstore bøndene tar til å gi opp den individuelle driftsformen og går over til kollektiv drift, er det ikke da klart at når kollektivbrukene utvides og øker i tall, så må det føre til en viss minking av de fattige og mellomstore bønders individuelle areal? Hvordan vil dere ellers ha det?

Kollektivbrukene har nå over to millioner hektar jord. Ved slut­ten av femårsplanen vil kollektivbrukene ha over tjuefem millioner hektar. Hva er det kollektivenes areal kommer til å vokse på bekost­ning av? På bekostning av de fattige og mellomstore bønders indi­viduelle areal. Hvordan vil dere egentlig ha det? Hvordan skulle en ellers lede de fattige og mellomstore bøndenes individuelle bruks­form inn på veien til kollektiv drift? Er det kanskje ikke klart at den kollektive bruksform vil vokse på bekostning av det individuelle jordbruks areal i en hel rekke distrikter?

Det er merkelig at folk ikke vil forstå disse enkle tingene.

j) Om korninnsamlingen.

Om vanskene vi har med korninnsamlingen er det pratet mye tøv her. Men hovedmomentene i våre konjunkturbetonte vansker med kornet har en oversett.

Framfor alt har en glemt at vår avling av rug og hvete i år er 500—600 millioner pud mindre enn i fjor — jeg taler da om brutto- avlingen. Måtte ikke dette virke inn på korninnsamlingen? Natur­ligvis måtte det virke inn.

Kan hende er det sentralkomitéens politikk som har skylden for dette? Nei, sentralkomitéens politikk har ikke noe med dette å gjøre. Forklaringen er den alvorlige misvekst i steppeområdet i Ukraina (frost og tørke) og den delvise misvekst i Nord-Kaukas, Det sentrale svartejords-område og endelig i Nordvest-distriktet.

Det er i første rekke dette som gir forklaringen på at vi i fjor inntil 1. april i Ukraina hadde samlet inn 200 millioner pud korn (rug og hvete), men i år bare 26—27 millioner pud.

Det samme forklarer også at innsamlingen av hvete og rug i Det sentrale svartejords-område er sunket til nesten en åttedel og i Nord- Kaukas til en firedel. I de østlige distrikter er korninnsamlingen i år noen steder økt til nesten det dobbelte. Men det kunne ikke oppveie og har selvsagt heller ikke oppveidd kornunderskuddet vi hadde i Ukraina, Nord-Kaukas og Det sentrale svartejords-område.

En må ikke glemme at med normal høst gir Ukraina og Nord- Kaukas mer enn halvdelen, ofte til og med to tredeler av alt korn som blir innsamlet i Sovjetunionen.

Det er merkelig at Rykov har oversett dette.

Til slutt den annen omstendighet som danner hovedmomentet i de forbigående vanskene våre med korninnsamlingen. Jeg sikter her til motstanden fra kulakkene og de velhavende elementer på lands­bygda mot sovjetmaktens politikk ved korninnsamlingen. Rykov har forbigått denne omstendighet. Men å forbigå dette momentet betyr å forbigå hovedsaken når det gjelder korninnsamlingen. Hva vitner erfaringene fra korninnsamlingen i de to siste årene om? De vitner om at de velhavende lag på landsbygda, som rår over betydelige kornoverskudd og spiller den dominerende rolle på kornmarkedet, ikke frivillig vil ut med den nødvendige mengde korn til de prisene som er fastsatt av sovjetmakten. Til å forsyne byene og industri­stedene, Den røde armé og de distrikter som dyrker nytteplanter for industrien, trenger vi ca. 500 millioner pud korn om året. Omkring 300—350 millioner lykkes det oss å få inn «av seg selv». De 150 mil­lioner som står til rest, må vi ta ved hjelp av organisert press på kulakkene og de velhavende lag på landsbygda. Dette er det erfar­ingene fra korninnsamlingen i de to siste årene viser oss.

Hva er det som har foregått i disse to årene, hva ligger bakom disse forandringene, — hvorfor kunne vi tidligere greie oss med det kornet som kom inn av seg selv, mens det nå har vist seg ikke å strekke til? Det kommer av at kulakkene og de velhavende elementer har vokst i løpet av disse årene. En rekke gode årsavlinger har ikke vært uten nytte for dem. De er styrket økonomisk, har samlet seg en nett liten kapital og kan nå manøvrere på markedet ved å holde tilbake kornoverskuddet i forventning om høye priser og flyte på de andre kulturvekstene som de dyrker.

Korn er ingen alminnelig vare. Kornet er ikke som bomullen, som ikke kan spises og ikke selges til alle og enhver. Til forskjell fra bomullen er kornet under våre nåværende forhold en vare som alle tar imot og som en må ha for å eksistere. Kulakken regner med dette, og han holder kornet tilbake og smitter alle som sitter med korn, med sitt eksempel. Kulakken vet at kornet er valutaenes valuta. Kula­kken vet at kornoverskuddet ikke bare er et middel til å berike seg ved, men også et middel til å slavebinde de fattige bønder. Under de nåværende forhold hos oss er kornoverskuddet i hendene på ku­lakken et middel til å styrke kulakkelementene økonomisk og politisk. Tar vi dette overskuddet fra kulakkene, så letter vi derfor ikke bare kornforsyningen til byene og Den røde armé, men vi undergraver også kulakkens middel til å styrke seg økonomisk og politisk.

Hva må en gjøre for å få hånd om dette kornoverskuddet? Først og fremst må en gjøre ende på den innstilling at korninnsamlingen vil «gå av seg selv» —, en skadelig og farlig innstilling. Korninn­samlingen må organiseres. Vi må mobilisere de fattige og mellom­store bondemasser mot kulakkene og organisere massenes felles støtte til sovjetmaktens åtgjerder for forsterket korninnsamling. Betydningen av den metode for korninnsamlingen som brukes i Ural og Sibir, og ble gjennomført etter prinsippet om selvbeskatning, består nett­opp i at den gjør det mulig å mobilisere de arbeidende lag på lands­bygda mot kulakkene for å øke korninnsamlingen. Erfaringene har vist at denne metoden gir positive resultater. Erfaringene har vist at vi oppnår disse positive resultatene i to retninger: for det første legger vi beslag på kornoverskuddet hos de velhavende lag på lands­bygda og letter derigjennom landets forsyning; for det annet mobi­liserer vi gjennom dette massene av de fattige og mellomstore bøn­der mot kulakkene, opplyser dem politisk og organiserer vår mektige, millionsterke politiske armé på landsbygda av dem. Noen kame­rater regner ikke med dette siste. Imidlertid er nettopp dette et av de viktigste, for ikke å si det aller viktigste resultat av den metode for korninnsamlingen som brukes i Ural og Sibir.

Det er riktig at denne metoden av og til kombineres med bruk av ekstraordinære åtgjerder mot kulakkene, noe som framkaller komiske jammerrop fra Bukharin og Rykov. Men er det noen skade skjedd ved dette? Hvorfor kan en ikke av og til, under visse forutsetninger, sette i verk ekstraordinære tiltak mot vår klassefiende, mot kulakkene? Hvorfor kan en arrestere hundrevis av spekulanter i byene og forvise dem til Turukhansk-distriktet, men fra kulakkene, som forsøker å ta strupetak på sovjetmakten og slavebinde de fattige bønder, skal en ikke kunne ta kornoverskuddet ved hjelp av samfunnsmessig tvang, attpåtil for de samme prisene som de fattige og mellomstore bønder får av våre innsamlingsorganer når de leverer kornet sitt? Hvor står slikt skrevet? Har vårt parti noen gang uttalt seg prinsipielt imot å nytte ekstraordinære tiltak mot spekulanter og kulakker? Har vi ikke en lov mot spekulanter?

Rykov og Bukharin er tydeligvis prinsipielt imot all bruk av ekstraordinære åtgjerder mot kulakkene. Men det er jo borgelig-liberal politikk og ikke marxistisk politikk. Dere må jo vite at Lenin etter at NEP var innført, til og med uttalte seg for å vende tilbake til politikken med fattigbondekomitéer — selvfølgelig under visse forut­setninger. Men hva innebærer delvis bruk av ekstraordinære åtgjerder mot kulakkene? Det er jo ikke engang en dråpe i havet sammenliknet med politikken med fattigbondekomitéer.

Tilhengerne av Bukharingruppa håper å kunne overbevise klasse­fienden om at han frivillig må gi avkall på sine interesser og frivillig levere kornoverskuddet sitt til oss. De håper at kulakken, som har vokst seg sterkere, som spekulerer, som har mulighet til å holde seg skadesløs ved hjelp av andre kulturvekster og som gjemmer kornover­skuddet sitt — de håper at denne samme kulak vil gi oss kornover­skuddet sitt frivillig til våre innkjøpspriser. Er de gått fra forstanden? Er det ikke klart at de ikke skjønner mekanikken i klassekampen, at de ikke vet hva klasser er? Og vet de hvordan kulakkene håner våre funksjonærer og sovjetmakten på møter som blir holdt i lands­byene for å øke korninnsamlingen? Har de kjennskap til slike tilfelle som f. eks. det vi hadde i Kasakstan, der vår agitator i to timer prøvde å overtale kornpugerne til å levere kornet til landets forsyning. Da gikk en kulak fram med pipa i munnen og svarte ham: «Dans litt, kar, så skal du få et par pud korn av meg!»

Stemmer: Kjeltringpakk!

Stalin: Prøv bare å overbevise slike folk.

Ja, kamerater, klasse er klasse. Den sannheten kommer en ikke fra. Det gode ved metoden som brukes i Ural og Sibir er nettopp at den gjør det lettere å reise de fattige og mellomstore lag av bøn­dene mot kulakkene, at den gjør det lettere å bryte motstanden fra kulakkene og tvinger dem til å utlevere kornoverskuddet sitt til sovjetmaktens organer.

Det ordet som nå er høyeste mote i Bukharingruppa, er ordet «overdrivelser» under korninnsamlingen. Dette ordet er deres sesam-sesam, for det hjelper dem til å maskere sin egen linje. Når de vil maskere sin linje, sier de vanligvis: Vi er selvsagt ikke imot press på kulakkene, men vi er imot de overdrivelser som gjøres på dette område, og som rammer de mellomstore bønder. Og så følger skrekk­historier om disse overdrivelsene — de leser opp brev fra «bønder», leser opp panikkfylte brev fra kamerater, som f. eks. fra Markov, og så trekker de denne slutningen: Vi må oppheve politikken å presse på kulakkene. Skulle en hørt maken: fordi det forekommer over­drivelser når vi gjennomfører en riktig politikk, så blir slutningen at en må oppheve denne riktige politikken. Dette er en vanlig fram­gangsmåte blant opportunistene: fordi det forekommer overdrivelser ved gjennomføringen av den riktige linjen, så skal en kassere denne linjen og erstatte den med en opportunistisk linje. Tilhengerne av Bukharingruppa fortier samtidig omhyggelig at det også fins et annet slag overdrivelser som er farligere og mer skadelig, nemlig over­drivelser som går ut på samrøre med kulakkene, tilpasning til de vel­havende lag på landsbygda, som går ut på å erstatte partiets revolu­sjonære linje med høyreavvikernes opportunistiske politikk.

Vi er selvfølgelig alle sammen imot slike overdrivelser. Vi er alle sammen imot at de slag som er rettet mot kulakkene, rammer de mellomstore bønder. Dette er klart, og det kan ikke være gjenstand for tvil. Men vi er absolutt imot at en med skravl om overdrivelser — slik det så ivrig kolporteres av Bukharingruppa — vil kassere vårt partis revolusjonære politikk og erstatte den med Bukharins oppor­tunistiske politikk. Nei, «den går ikke».

Nevn bare et eneste politisk skritt partiet har tatt som ikke har vært fulgt av overdrivelser av det ene eller andre slaget. Av dette følger at en må kjempe mot overdrivelsene. Men kan en av den grunn forkaste selve den linjen som er den eneste riktige linje? La oss ta en sak som gjennomføringen av sjutimersdagen. Det kan ikke være tvil om at dette er et av de mest revolusjonære tiltak partiet har gjennomført i det siste. Hvem kjenner ikke til at dette i grunnen dypt revolusjonære skritt hos oss ofte følges av en hel rekke overdrivelser, av og til av de mest motbydelige overdrivelser? Betyr det at vi må avskaffe politikken å innføre sjutimersdagen? Innser tilhengerne av Bukharinopposisjonen hvilken sump de havner i når de trumfer med overdrivelsene i arbeidet med korninnsamlingen?

k) Om valutareservene og kornimporten.

Til slutt noen ord om kornimporten og valutareservene. Jeg har allerede sagt at Rykov og hans nærmeste venner flere ganger har stilt spørsmålet om import av korn fra utlandet. I begynnelsen talte Rykov om at det ville være nødvendig å importere omkring 80—100 milli­oner pud korn. Det utgjør bortimot 200 millioner rubler i valuta. Siden reiste han spørsmålet om å innføre 50 millioner pud, dvs. for 100 millioner rubler i valuta. Vi forkastet forslaget fordi vi mente det var bedre å øve trykk på kulakken og presse av ham de kornoverskudd han sitter inne med i betraktelig mengde, enn å bruke opp den valuta som er lagt til side for innførsel av utrustning til indu­strien vår.

Nå foretar Rykov en frontforandring. Nå forsikrer han at kapital­istene gir oss korn på kreditt, men det ser ikke ut til at vi vil ta den. Han sa at han hadde fått vite om noen telegrammer som viste at kapitalistene vil gi oss korn på kreditt. Herunder framstilte han saken som om det hos oss skulle finnes personer som enten av nykker eller av andre ubegripelige årsaker ikke vil ta korn på kreditt.

Alt dette er tøvprat, kamerater. Det ville være latterlig å tro at kapitalistene i vest plutselig har begynt å synes synd på oss og vil gi oss noen timillioner pud korn så godt som gratis eller på langfristig kreditt. Det er tøv, kamerater.

Hva er det da saken gjelder? Saken er at forskjellige kapitalist- grupper allerede et halvt års tid har drevet med å føle oss på tennene, med å sondere våre finansielle muligheter, vår betalingsevne og vår stabilitet. De henvender seg til våre handelsrepresentanter i Paris, Tsjekkoslovakia, Amerika, Argentina og lover å selge korn til oss på særs kortsiktig kreditt, en tre eller høyst seks måneder. Hensikten med dette er ikke så mye å få solgt korn til oss på kreditt, men snarere å få rede på om vår stilling faktisk er vanskelig, om våre finansielle muligheter virkelig er på det nærmeste uttømt, hvor trygg vår stilling er fra finansielt synspunkt og om vi ikke kommer til å bite på den kroken de har kastet ut til oss.

I den kapitalistiske verden pågår akkurat nå en heftig strid som gjelder våre finansielle muligheter. Noen påstår at vi allerede er på bankerottens rand og at en kan forutse sovjetmaktens fall i løpet av noen måneder, kanskje noen uker. Andre mener at dette er uriktig, at sovjetmakten sitter trygt, at den rår over finansielle muligheter og har nok korn.

På det nåværende tidspunkt består oppgaven i å vise tilbørlig fasthet og utholdenhet, ikke la seg lure av falske løfter om korn- leveranser på kreditt og vise den kapitalistiske verden at vi kan klare oss uten kornimport. Dette er ikke bare min mening. Denne opp­fatning deles av flertallet i det politiske byrå.

På dette grunnlag har vi besluttet å avslå forslagene fra forskjel­lige slags velgjørere, f. eks. Nansen, når det gjelder kornimport til Sovjetunionen på kreditt for opp til 1 million dollars.

Av samme grunn har vi svart og gitt avslag til alle den kapitalis­tiske verdens utsendte snushaner i Paris, Amerika og Tsjekkoslovakia som har tilbudt oss mindre mengder korn på kreditt.

Av samme grunn har vi besluttet å iaktta den størst mulige spar­somhet når det gjelder forbruket av korn og mest mulig organisert korninnsamling.

Vi sikter her mot to mål: på den ene side å greie oss uten korn­import og spare valutaen til innførsel av utrustning, på den andre siden å vise alle våre fiender at vi står på trygge føtter og at vi ikke tenker å kapitulere for løfter om almisser.

Var denne politikken riktig? Jeg tror at det var den eneste riktige politikk. Den var ikke riktig bare fordi vi her, innenfor vårt land, fant nye muligheter til å skaffe korn. Den var riktig også fordi vi — ved å greie oss uten import av korn og vise den kapitalistiske verdens snushaner døren — befestet vår internasjonale stilling, styrket vår betalingsevne og grundig gjendrev pratet om sovjetmaktens «fore­stående undergang».

Her om dagen hadde vi visse forberedende forhandlinger med representanter for tyske kapitalister. De lover oss kreditt på 500 milli­oner, og ved dette virker det som om de i virkeligheten anser det nødvendig å gi oss denne kreditt for å sikre seg sovjetbestillinger for sin industri.

For noen dager siden hadde vi besøk av en delegasjon engelske konservative, som også anser det nødvendig å konstatere sovjetmak­tens stabilitet og det formålstjenlige i å bevilge oss kreditter for å sikre seg industribestillinger fra sovjetlandet.

Jeg tror ikke vi ville hatt disse nye muligheter til å oppnå kreditt, først fra tyskerne og siden også fra en gruppe engelske kapitalister, om vi ikke hadde vist den nødvendige fasthet som jeg tidligere talte om.

Følgelig er det her ikke spørsmål om at vi av rene nykker vegrer oss mot å ta imot fiktivt korn på en fiktiv langfristig kreditt. Her er det spørsmål om å lære å kjenne våre fiender, finne ut deres virkelige ønsker og legge den utholdenhet for dagen som er nødvendig for å befeste vår internasjonale stilling.

Det var grunnen til at vi avsto fra import av korn, kamerater.

Som dere ser er spørsmålet om kornimporten slett ikke så enkelt som Rykov framstilte det her. Spørsmålet om kornimporten er spørs­målet om vår internasjonale stilling.

V. SPØRSMÅL I SAMBAND MED PARTIETS LEDELSE

Vi har såleis gransket alle hovedspørsmål som gjelder våre meningsdivergenser både på teoriens område og i samband med vårt partis politikk i forholdet til Den kommunistiske internasjonale og partiets indre politikk. Av det som er sagt, går det fram at Rykovs uttalelse om at det eksisterer en enhetlig partilinje ikke stemmer med virkeligheten. Av det som er sagt, går det fram at vi i virkeligheten har to linjer. Den éne linjen er partiets generallinje, vårt partis revolusjonære leninske linje. Den andre linjen er Bukharingruppas linje. Denne andre linjen er ennå ikke fullt utformet, dels fordi det i Bukharingruppas rekker rår en ubeskrivelig meningsforvirring, dels fordi denne andre linjen, som når det gjelder dens relative be­tydning innenfor partiet er svak, søker på ett eller annet vis å mas­kere seg. Men denne linjen eksisterer like fullt, som dere ser, og den eksisterer som en fra partiet avvikende linje, en linje som stiller seg i motsetning til partiets generallinje i så godt som alle spørsmål i vår politikk. Denne andre linjen er høyreavvikets linje.

La oss nå gå over til spørsmålene i samband med partiledelsen.

a) Om Bukharingruppas fraksjonsvesen.

Bukharin sa at vi ikke har noen opposisjon innenfor partiet og at Bukharingruppa ikke utgjør en opposisjon. Det er ikke sant, kame­rater. Av debattene på plenumsmøtet har det vist seg helt konkret at vi i Bukharingruppa har å gjøre med en ny opposisjon. Gruppas opposisjonelle virksomhet består i at den prøver å revidere partilinjen, den prøver å forandre partilinjen og bearbeide jordbunnen for å få partilinjen erstattet med en annen linje, med opposisjonens linje, som ikke kan være noe annet enn høyreavvikets linje.

Bukharin sa at trioen ikke utgjør en opposisjonsgruppe. Det er en usannhet, kamerater. Bukharingruppa har alle elementer som kjennetegner en fraksjon. Der fins både en plattform og fraksjonell isolering, både demisjonspolitikk og organisert kamp mot sentralkomiteen. Hva er det vel mer som skal til? Hvorfor skjule sannheten om at Bukharingruppa er en fraksjon, når dette faktum er selvinnlysende? Sentralkomitéens og den sentrale kontrollkommi­sjons plenumsmøte er jo trådt sammen her nettopp for å uttale hele sannheten om våre meningsdivergenser. Og sannheten er at Bukharins gruppe er en fraksjonsgruppe. Og ikke en vanlig fraksjonsgruppe, men — jeg vil nesten si — den ubehageligste og lumpneste av alle fraksjonsgrupper vi har hatt i partiet.

Dette går blant annet fram av den måten som den nå til sine fraksjonsformål søker å utnytte noe så ytterst bagatellmessig som urolighetene i Adsjaria. Hva er i virkeligheten dette såkalte «opprør» i Adsjaria sammenliknet med slike opprør som f. eks. Kronstadt- mytteriet? Etter min mening er det såkalte «opprøret»i Adsjaria ikke engang en dråpe i havet sammenliknet med dette opprøret. Forekom det tilfelle da trotskistene eller sinovjevfolkene søkte å utnytte det alvorlige opprøret i Kronstadt mot sentralkomitéen, mot partiet? Det må innrømmes at slike tilfelle ikke forekom, kamerater. Tvert om, — de opposisjonsgrupper som i tiden for dette alvorlige opprør fans innenfor partiet, hjalp partiet med å slå det ned og dristet seg ikke til å utnytte det mot partiet.

Men hvordan oppfører Bukharingruppa seg? Dere har alt hatt høve til å overbevise dere om at den på det småligste, utilbørligste vis legger vinn på å utnytte det mikroskopiske «opprøret» i Adsjaria mot partiet. Hva er dette annet enn den ytterste grad av fraksjonell forblindelse og fraksjonell utarting?

Man krever tydeligvis av oss at det ikke må forekomme tilfelle av uroligheter i våre perifere områder som grenser til kapitalistiske stater. Man krever tydeligvis av oss en politikk som burde tilfreds­stille samtlige klasser i vårt samfunn, de rike så vel som de fattige, arbeiderne så vel som kapitalistene. Man krever tydeligvis av oss at det ikke burde finnes noen misnøyde elementer hos oss. Har de mistet forstanden, disse kamerater i Bukharingruppa?

Hvordan kan man kreve av oss, det proletariske diktaturs folk, som fører kamp mot den kapitalistiske verden både innenfor og utenfor vårt land — hvordan kan man kreve av oss at det ikke skal finnes misnøyde i landet og at det aldri skal forekomme uroligheter i en del perifere områder som grenser til stater som er fiendtlig inn­stilt mot oss? Hva er da den kapitalistiske innringingen til for, om ikke for at den internasjonale kapital skal oppby alle krefter for i våre grensedistrikter å organisere aksjoner mot sovjetmakten av mis­nøyde elementer i vårt land? Hvem andre enn overfladiske liberale kan komme med slike krav til oss? Er det ikke klart at fraksjonell lumpenhet av og til kan føre folk helt til liberal blindhet og inn­skrenkethet?

b) Om lojalitet og kollektiv ledelse.

Rykov forsikret her at Bukharin er en av de mest «ulastelige» og «lojale» partimedlemmer i sitt forhold til partiets sentralkomité.

Tillat meg å betvile dette. Vi kan ikke tro Rykov bare på hans ord. Vi krever kjensgjerninger. Og Rykov har ingen kjensgjerninger å komme med.

Ta f. eks. en slik kjensgjerning som Bukharins hemmelige for­handlinger med Kamenevs gruppe, som er forbundet med trotskistene, — forhandlinger om organisering av en fraksjonsblokk, om for­andring av sentralkomiteens politikk, om endring av det politiske byrås sammensetning, om å utnytte krisen i korninnsamlingen til angrep på sentralkomitéen. En spør seg — hvor fins her Bukharins «lojalitet» og «ulastelighet» overfor sin sentralkomité?

Betyr ikke dette tvert om at et medlem av det politiske byrå har krenket enhver lojalitet mot sin sentralkomité, mot sitt parti? Om dette kalles lojalitet mot sentralkomitéen, hva skal en da betegne som forræderi mot sin sentralkomité?

Bukharin liker å tale om lojalitet, om ærlighet, men hvorfor prøver han ikke å iaktta seg selv og spørre seg om han ikke på det uhederligste vis krenker de elementære krav til lojalitet mot sin sentral­komité, når han driver hemmelige forhandlinger med trostskistene mot sin sentralkomité og på den måten sviker sin sentralkomité?

Bukharin talte her om at det mangler kollektiv ledelse i partiets sentralkomité og forsikret oss at kravet om kollektiv ledelse blir krenket av flertallet i sentralkomitéens politiske byrå.

Vårt plenumsmøte kan naturligvis tåle hva det skal være. Det kan tilmed tåle denne skamløse og hyklerske uttalelsen av Bukharin. Men man må virkelig ha mistet all skamfølelse for å være frekk nok til å opptre i denne ånd mot sentralkomitéen på plenumsmøtet.

Hvilken kollektiv ledelse kan det i virkeligheten være tale om her — når sentralkomitéens flertall, som har spent seg for statsvognen og ved å oppby alle sine krefter fører den framover, ber Bukharingruppa hjelpe til med dette krevende arbeidet, og Bukharingruppa så ikke bare nekter å støtte sin sentralkomité, men tvert om hindrer den på alle vis, stikker pinner i hjulene, truer med å forlate postene og inngår overenskomster med partiets fiender, med trotskistene mot vårt partis sentralkomité?

Hvem annen enn en hykler kan nekte at Bukharin, når han or­ganiserer en blokk med trotskistene mot partiet og sviker sin sentral­komité, ikke ønsker og ikke kommer til å realisere noen kollektiv ledelse i vårt partis sentralkomité?

Hvem andre enn en blind kan unngå å se at når Bukharin likevel prater om kollektiv ledelse i sentralkomitéen med et anklagende hipp til flertallet i sentralkomitéen, så gjør han det i den hensikt å mas­kere sitt svikefulle standpunkt?

Det bør gjøres oppmerksom på at det ikke er første gangen Bukha­rin synder mot de elementære kravene til lojalitet og kollektiv ledelse i forholdet til partiets sentralkomité. I vårt partis historie fins det eksempler på hvordan Bukharin under Brestfredens periode, på Lenins tid, da han havnet blant mindretallet i spørsmålet om freden, løp til de venstre-sosialrevolusjonære, til vårt partis fiender, førte hemmelige forhandlinger med dem og søkte å danne en blokk med dem mot Lenin og sentralkomitéen. Hva han den gangen traff avtale med de venstre-sosialrevolusjonære om — det er dessverre ennå ukjent for oss. Men vi vet at de venstre-sosialrevolusjonære den gangen hadde til hensikt å arrestere Lenin og foreta et sovjetfiendtlig kup … Men det mest forbausende er at Bukharin samtidig som han løp til de venstre-sosialrevolusjonære og konspirerte med dem mot sentral­komitéen, da liksom nå fortsatte å bråke om nødvendigheten av kollektiv ledelse.

I vårt partis historie fins det dessuten eksempler på hvordan Bukharin på Lenins tid, da han hadde flertall for seg i Moskva- distriktets partibyrå og støttet seg på en gruppe «venstre»kommu- nister, oppfordret samtlige partimedlemmer til å gi utrykk for mis­tillit til partiets sentralkomité, nekte å underordne seg den og reise spørsmålet om å sprenge vårt parti. Dette var i tiden for Brest- freden, etter at sentralkomitéen alt hadde fattet sitt vedtak om nød­vendigheten av å gå med på fredsvilkårene som var foreslått i Brest.

Slik ser Bukharins lojalitet og kollektive ledelse ut.

Rykov talte her om nødvendigheten av å arbeide kollegialt. Under dette kom han med et hipp til det politiske byrås flertall og søkte å gjøre gjeldende at han og hans nærmeste venner er for å arbeide kollegialt, mens det politiske byrås flertall er imot kollegialt arbeid. Samtidig anførte ikke Rykov en eneste kjensgjerning som kunne be­krefte hans påstand.

Tillat meg å avsløre denne rykovske fabel ved å anføre noen kjensgjerninger, noen eksempler som viser hvordan Rykov driver kollegialt arbeid.

Første eksempel. Dere kjenner til historien om utførselen av gull til Amerika. Flere av dere tror kanskje at gullet ble utført til Amerika etter vedtak av Folkekommissærenes råd eller av sentralkomitéen, eller med sentralkomitéens tillatelse, eller med sentralkomitéens vitende. Men det stemmer ikke, kamerater. Sentralkomitéen og Folke­kommissærenes råd har absolutt ingen ting med den saken å gjøre. Det fins et vedtak om at gull ikke må utføres uten sentralkomitéens samtykke. Dette vedtaket ble imidlertid overtrådt. Hvem var det så som ga tillatelse til utførselen? Det viser seg at gullet ble utført med tillatelse fra en av Rykovs stedfortredere, med Rykovs vitende og samtykke.

Er dette å arbeide kollegialt?

Annet eksempel. Spørsmålet gjelder forhandlingene med en av de private storbankene i Amerika, hvis eiendom ble nasjonalisert etter oktoberomveltningen og som så krevde erstatning for tapene. Sen­tralkomitéen fikk kjennskap til at en representant for vår statsbank førte forhandlinger med denne banken om vilkårene for skades­erstatningen.

Spørsmålet om private erstatningskrav er, som dere vet, et av de ytterst alvorlige spørsmål som har direkte samband med vår uten­rikspolitikk. Det kan muligens se ut som om disse forhandlingene ble ført med samtykke av Folkekommissærenes råd eller sentralkomi­téen. Men det er ikke tilfelle, kamerater. Sentralkomitéen og Folke­kommissærenes råd har absolutt ingen ting med den saken å gjøre. Da sentralkomitéen etterpå fikk kjennskap til disse forhandlingene, besluttet den at de skulle avbrytes. Men spørsmålet er: hvem sank­sjonerte disse forhandlingene? De viser seg at de ble sanksjonert av en av Rykovs stedfortredere med Rykovs vitende og samtykke.

Er dette kollegialt arbeid?

Tredje eksempel. Det dreier seg om leveransen av landbruks- maskiner til kulakker og mellomstore bønder. Saken er at det økono­miske råd ved Folkekommissærenes råd i RSFSR, der en av Rykovs stedfortredere i spørsmål som gjelder RSFSR er formann, fattet ved­tak om å minske leveransen av landbruksmaskiner til de mellomstore bønder og øke maskinleveransen til de øvre lag på landsbygda, dvs. kulakkene. Her skal dere få teksten til denne partifiendtlige og sovjet- fiendtlige forordning fra RSFSR’s økonomiske råd:

«I de Kasakstanske og Basjkiriske autonome sosialistiske sovjetrepublikker, i Sibir og Nedre-Volga, i Mellom-Volgaområdet og i Uralområdet skal det i vedkommende punkt anviste prosenttall for avsetning av landbruksmaskiner og redskap forhøyes til 20 prosent for de øvre lag på landsbygda og senkes til 30 prosent for mellomlagene.»

Der ser dere: i en periode da partiet foretar en skjerpet offensiv mot kulakkene og organiserer massene av de fattige og mellomstore bønder mot kulakkene, fatter RSFSR’s økonomiske råd vedtak om å senke normen for maskinleveransen til de mellomstore bønder og å forhøye den for leveransen til de øvre lag på landsbygda.

Og dette kalles leninsk, kommunistisk politikk!

Da sentralkomitéen etterpå fikk kjennskap til dette tilfelle, opp­hevet den det økonomiske rådets forordning. Men hvem sanksjonerte denne sovjetfiendtlige forordning? Den ble sanksjonert av en av Rykovs stedfortredere med Rykovs vitende og samtykke.

Er dette kollegialt arbeid?

Jeg syns det er nok med disse eksempler for å vise hvordan det kollegiale arbeidet settes i verk av Rykov og hans stedfortredere.

c) Om kampen mot høyreavviket.

Bukharin snakket her om «sivilhenrettelse» av de tre medlemmer av det politiske byrå, siden de etter hans ord var «tatt under behand­ling» av vårt partis organisasjoner. Han sa at partiet har latt tre medlemmer av det politiske byrå — nemlig Bukharin, Rykov og Tomski — bli ofre for en «sivilhenrettelse» fordi det har kritisert deres feil i pressen og på møter, mens disse medlemmene av det politiske byrå på sin side er blitt «tvunget» til å tie.

Dette er bare snikksnakk, kamerater. Det er falske ord av en liberaliserende kommunist som forsøker å desorganisere partiet i dets kamp mot høyreavviket.

Bukharin vil ha det til at når han og vennene hans sitter fastsurret i høyreopportunistiske feil, så har partiet ingen rett til å avsløre disse feilene, så må partiet innstille kampen mot høyreavviket og vente til det øyeblikk da det behager Bukharin og vennene hans å ta avstand fra sine feil.

Krever ikke Bukharin for mye av oss? Tror han kanskje at partiet er til for ham og ikke han for partiet? Men hvem tvinger ham til å holde seg i ro når hele partiet er mobilisert mot høyreavviket og kjemper besluttsomt mot vanskene? Hvorfor skulle ikke Bukharin og de nærmeste vennene hans opptre nå og føre en besluttsom kamp mot høyreavviket og forsoningsvennligheten? Er det noen som kan tvile på at partiet ville hilse Bukharin og hans nærmeste venner vel­kommen om de besluttet seg til å ta dette skrittet, som jo slett ikke skulle være vanskelig? Hvorfor beslutter de seg ikke til å ta dette skrittet når det likevel til sjuende og sist er deres plikt? Det er vel ikke fordi de setter sin gruppes interesser høyere enn det som tjener partiet og dets generallinje? Hvem er det da som har skylden for at Bukharin, Rykov og Tomski ikke er med i kampen mot høyreavviket? Er det ikke klart at det tomme snakket om at de tre medlemmer av det politiske byrå er blitt «sivilhenrettet», er et dårlig maskert forsøk fra de tre medlemmene av det politiske byrå på å tvinge partiet til taushet og til å innstille kampen mot høyreavviket?

Kampen mot høyreavviket må ikke betraktes som en underordnet oppgave for partiet vårt. Kampen mot høyreavviket er en av de avgjørende oppgaver partiet vårt har. Hvis vi blant våre egne, i vårt eget parti, i proletariatets politiske stab, som leder bevegelsen og fører proletariatet framover, — hvis vi i selve denne staben tillater høyreavvikerne å eksistere fritt og funksjonere fritt, høyreavvikerne som søker å demobilisere partiet, spre oppløsning i arbeiderklassen og tilpasse vår politikk til «sovjet»borgerskapets smak og såleis melde

pass overfor vanskene i vår oppbygging, — hvis vi tillater alt dette, hva vil det bety? Vil det ikke bety at vi bremser revolusjonen, bringer oppløsning inn i vår sosialistiske oppbygging, flykter for vanskene og utleverer posisjonene til de kapitalistiske elementer? Forstår ikke Bukharingruppa at å gi opp kampen mot høyreavviket er det samme som å forråde arbeiderkassen, å forråde revolusjonen?

Forstår ikke Bukharingruppa at hvis vi ikke overvinner høyre­avviket og forsoningsvennligheten, er det umulig å overvinne van­skene vi står overfor, og at hvis vi ikke overvinner disse vanskene, er det umulig å nå avgjørende resultater i den sosialistiske oppbyg­gingen?

Hvilken verdi har etter alt dette de ynkelige ord om «sivilhenrettelsen» av de tre medlemmer av det politiske byrå?

Nei, kamerater — bukharinfolkene kan ikke skremme partiet med liberalt snakk om «sivilhenrettelse». Partiet krever av dem at de fører en besluttsom kamp mot høyreavviket og forsoningsvennligheten side om side med alle medlemmer av vårt partis sentralkomité. Det krever dette av Bukharingruppa for å lette mobiliseringen av arbeiderklassen, for å organisere sosialismens offensiv over hele fronten, bryte mot­standen fra klassefienden og sikre at vanskene i vår oppbygging blir overvunnet.

Enten oppfyller bukharinfolkene dette kravet fra partiet, og da vil partiet hilse dem med glede. Eller de gjør det ikke, men da har de seg selv å laste for følgene.

VI. SLUTNINGER

Jeg går over til slutningene.

Jeg legger fram følgende forslag:

1. Først og fremst bør Bukharingruppas standpunkter fordømmes. Det er nødvendig å fordømme denne gruppes standpunkter som er lagt fram i dens erklæringer og i uttalelser fra dens represen­tanter, og å slå fast at disse standpunkter er uforenlige med par­tiets linje og at de faller helt sammen med høyreavvikets platt­form.

2. Bukharins hemmelige forhandlinger med Kamenevs gruppe bør fordømmes som det mest markante uttrykk for Bukharingruppas illojalitet og fraksjonsvesen.

3. Politikken å forlate postene, som praktiseres av Bukharin og Tomski, bør fordømmes som en grov krenking av partidisiplinens elementære krav.

Bukharin og Tomski bør avsettes fra de postene de har og gis et varsko om at sentralkomiteen vil bli nødt til å utelukke dem fra det politiske byrå ved det minste forsøk fra deres side på å sette seg ut over sentralkomitéens vedtak.

4. Det bør tas åtgjerder som går ut på at enkeltmedlemmer og supple­anter i det politiske byrå i sine uttalelser på møter ikke tillater seg noen som helst avvik fra partilinjen, fra vedtakene av sentralkomitéen og dens organer.

5. Det bør tas åtgjerder for at partiets linje og vedtakene av dets ledende organer helt og fullt gjennomføres i pressen, både i parti- og sovjetpressen, i aviser og i tidsskrifter.

6. Det bør tas spesielle åtgjerder, helt til utelukkelse av sentralkomitéen og av partiet, mot dem som søker å overtre regelen om taushet når det gjelder partiets, dets sentralkomités og det poli­tiske byrås vedtak.

7. Den resolusjon i indre partispørsmål som vedtas av sentralkomi­téens og den sentrale kontrollkommisjons fellesplenum, bør sen­des til samtlige lokale partiorganisasjoner og deltakerne på den 16. partikonferanse, men foreløpig ikke offentliggjøres i pressen.

Dette er etter min mening utveien av den situasjon som er opp­stått.

Noen kamerater insisterer på at Bukharin og Tomski straks bør utelukkes av sentralkomitéens politiske byrå. Jeg er ikke enig med disse kamerater. Jeg mener at vi på det nåværende tidspunkt kan komme på rett kjøl uten en slik ytterliggående åtgjerd.