Bilde: Den industrielle revolusjonen skildres under åpningsseremonien for OL i London i 2012.
Skrevet av en bidragsyter for TFM.
Spørsmålet om samfunnets basis og overbygning, om enheten og kampen mellom dem, er et grunnleggende spørsmål i den marxistiske teorien. Mekaniske feil fører til at mange ikke forstår overbygningas rolle, og at selv om produksjonsforholdene utgjør grunnmuren i samfunnet, er det gjennom overbygninga at proletariatet må gripe makta for å forvandle produksjonsforholdene.
Formann Mao har løftet marxismen til et nytt, tredje og overlegent stadium ved blant annet å utvikle den vitenskapelige sosialismen, som er revolusjonens teori og praksis. Dette har han særlig gjort gjennom den store proletariske kulturrevolusjonen, som betyr en fortsettelse av revolusjonen under proletariatets diktatur. Slik etablerte han hvilken form overgangen fra sosialisme til det klasseløse kommunistiske samfunnet vil få.
Dette skriver Perus Kommunistiske Parti om i den viktige teksten “Valg, nei! Folkekrig, ja!” (¡Elecciones, no! ¡Guerra Popular, si!) fra 1990. I denne grundige teksten, en banebrytende marxist-leninist-maoistisk tekst, skriver de utførlig om en rekke sentrale spørsmål i ideologien, i tillegg til å analysere de 10 første årene av folkekrigen i Peru. Partiet siterer de store klassikerne i marxismen, og løfter fram sitater som kan gi leseren en langt dypere forståelse av disse. For eksempel skriver de om hvordan formann Mao erklærer som en universell regel at man først må ta makta for å forvandle samfunnet. Det vil si: Først gripe makta i overbygninga, og så bruke den til å revolusjonere basisen, samtidig som man befester, forsvarer og videreutvikler makta.
Noen viktige begreper
Før vi går videre vil vi kort forklare noen nøkkelbegreper marxister bruker:
Produktivkrefter er redskaper og kunnskaper mennesker har til å produsere med, alt fra steinøkser, til jernploger til maskiner i fabrikker, samt kunnskapene om hvordan disse lages og brukes, er produktivkrefter. Stalin definerer produktivkreftene som det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen, da disse hele tiden utvikles og aldri står stille.
Produksjonsforhold er organiseringa av produksjonen, for eksempel om den er organisert med slaver og slaveeiere, med livegne bønder og godseiere eller med lønnsarbeidere og kapitalister. Kort sagt er produksjonsforholdene menneskenes forhold til hverandre i produksjonsprosessen.
Produksjonsmåte er enheten mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Det er motsigelsen mellom disse to, altså en grunnleggende motsigelse i produksjonsmåten, som gir opphav til de store omveltningene i historien, også de politiske revolusjonene. Motsigelsen utvikles og skjerpes av at produktivkreftene utvikler seg raskere enn produksjonsforholdene. Disse blir dermed hengende etter, og utgjør etterhvert en hindring for den videre utviklingen av produktivkreftene.
Basisen er grunnmuren i samfunnet, og utgjøres av produksjonsforholdene alene. Produksjonsforholdene er dermed det mest grunnleggende i menneskesamfunnet.
Overbygninga reiser seg over basisen og på grunnlag av denne, og består av filosofi, politikk, kultur og vitenskap. Staten og lovene inngår i overbygninga.
Karl Marx har gjennom sine verker vist at utviklingen av produktivkreftene er grunnlaget for nye epoker i menneskehetens historie. Dette danner grunnlag for hvordan vi organiserer produksjonen, og produksjonen er det mest grunnleggende i samfunnet da dette for mennesket er grunnlaget for livet selv. Vi kan ikke leve uten å produsere, og alt vårt samfunnsliv er preget av produksjonsmåten.
Dette er nøkkelbegreper og en sentral forståelse av samfunnsutviklingen som vi får av Karl Marx’ historiske materialisme.
Borgerlig revolusjon før industriell revolusjon
Over til temaet for denne teksten, og Perus Kommunistiske Parti som siterer formann Maos kritikk av lærebok i politisk økonomi fra Sovjetunionen (vår oversettelse):
“På samme vis, fra et verdenshistorisk ståsted, kom de borgerlige revolusjonene og etableringen av borgerlige nasjoner før, ikke etter, den industrielle revolusjonen. Borgerskapet forvandlet først overbygninga og tok over statsapparatet før de utviklet propaganda for å samle virkelig styrke. Først deretter tvang de fram store forandringer i produksjonsforholdene. Når produksjonsforholdene hadde blitt tatt hånd om og disse var på rett spor, åpnet de veien for utvikling av produktivkreftene. Selvsagt er revolusjonen i produksjonsforholdene til en viss grad frembrakt av utviklingen av produktivkreftene, men hovedutviklingen av produktivkreftene kommer alltid etter forandringer i produksjonsforholdene. Se på den historiske utviklingen av kapitalismen. Først kom enkel koordinasjon, som senere utviklet seg til merkantilt håndverk. På denne tiden tok kapitalistiske produksjonsforhold allerede form, men de merkantile verkstedene produserte uten maskiner. Denne typen kapitalistiske produksjonsforhold skapte behovet for teknologiske fremskritt, som skapte grunnlaget for maskinbruk. I England ble den industrielle revolusjonen (sent i det 18. århundre og begynnelsen av det 19.) gjennomført først etter den borgerlige revolusjonen, altså etter det 17. århundret. På sine respektive vis gikk Tyskland, Frankrike, USA og Japan først gjennom forvandling av overbygningen og produksjonsforholdene før den store utviklingen av kapitalistisk industri.”
Her vil vi selv skyte inn igjen at den marxistiske forståelsen av basis og overbygning er slik: Produksjonsforholdene (forholdene mellom menneskene i produksjonen) utgjør basisen (grunnmuren) i samfunnet, og at det over denne dannes en overbygning av ideologi, politikk og kultur. Staten inngår som en del av overbygninga. Denne marxistiske forståelsen gir dessverre ofte opphav til dogmatiske feil og misforståelser. Mange kan glemme dialektikken, det vil si de glemmer at marxismen ikke bare er materialistisk, men også dialektisk. De glemmer hvilken rolle marxismen alltid har tillagt politikken, og tilogmed ideologien. For eksempel når Marx sier at når ideologien griper massene så blir den en materiell kraft, eller når Marx og Engels slår fast at mellom kapitalisme og kommunisme ligger en overgangsfase som bare kan være proletariatets diktatur, og at det i denne overgangsfasen er at proletariatet gjennom å ta makta og utøve makt, forandrer produksjonsforholdene og frigjør produktivkreftene.
Dette er grunnleggende marxisme, men en rekke revolusjonære misforstår læra om forholdet mellom basis og overbygning dit hen, at de tror at man først må forandre basisen og først etterpå forandre overbygninga. En slik forestilling fører direkte til reformisme av forskjellig slag. Dette er forestillingen som spres av både sosialdemokrater, syndikalister og de falske lederne i dagens Kina. De sistnevnte vokser ut av høyrelinja i Kina, som i kamp mot Mao Zedong hevdet at nøkkelspørsmålet ikke var klassekampen men å utvikle produktivkreftene. Dette er nå skrevet inn Kinas konstitusjon, i klar motsetning til formann Mao og hele marxismens lære: klassekampen er hoveddrivkraften i forvandlingen av samfunnet. Og videre at den høyeste formen for klassekamp er væpna kamp, og å erobre makta med vold.
Politikk først – og feilene man vil gjøre om man ikke forstår dette
Altså: Marxister (i dag maoister) er som sagt materialister, og vi ser menneskenes produksjon som det grunnleggende i samfunnet. Like fullt er det slik at når det kommer til transformasjon, til forvandling av samfunnet og å drive forvandlingene gjennom, er essensen spørsmålet om makta. Klassekampen, og til syvende og sist hvilken klasse som har makta, er hovedsaken. Ingen produktivkrefter, uansett hvor revolusjonerende og moderne de er, vil selv reise seg og feie vekk de foreldede produksjonsforholdene. Dette kan kun gjøres av en klasse som uttrykker seg gjennom sitt parti, og som gjennom sitt parti erobrer statsmakta. Den sosialistiske revolusjonen er først en politisk revolusjon hvor proletariatets diktatur opprettes i overbygninga først, ikke – slik enkelte tror – i den økonomiske sfæren.
Vi kan skyte inn at syndikalister tror på direkte aksjon og å ta makt over økonomien gjennom fagforeninger og streiker. En beslektet feil finner vi hos de som tror man først kan etablere et “kulturelt hegemoni”. Maoismen lærer oss at dette er illusjoner. Proletariatet må kjempe på alle arenaer, i alle sfærer. Proletariatet må drive fagforeningskamp og kamp om kultur. Proletariatet må skape sine egne økonomiske organisasjoner og sin egen partikultur. Men makta kan ikke erobres i disse sfærene, så lenge borgerskapet har statsmakta. Seirene man vinner vil være midlertidige, de blir ikke håndfaste og varige før proletariatet har all makt i sine egne hender. Og på den andre sida, borgerskapet vil dominere ideologien, kulturen og selvsagt økonomien, så lenge kapitalismen består, og så lenge borgerskapets diktatur råder.
PKP siterer videre fra formann Mao (vår oversettelse):
“Det er en allmenn regel at du ikke kan løse spørsmålet om eiendommen og gå fremover for å utvide utviklingen av produktivkreftene før du først har forberedt en offentlig opinion for å gripe den politiske makta. Selv om det er visse forskjeller mellom den borgerlige revolusjonen og den proletariske revolusjonen (før den proletariske revolusjonen eksisterte det ikke sosialistiske produksjonsforhold, mens kapitalistiske produksjonsforhold hadde allerede begynt å vokse fram i det føydale samfunnet) er de grunnleggende like.”
PKP skriver videre at det er nødvendig å ødelegge den gamle overbygninga for å ødelegge de gamle produksjonsforholdene. De siterer formann Maos kritikk av den sovjetiske læreboka i politisk økonomi, for at denne i for liten grad behandler spørsmålet om overbygninga, altså statens klassekarakter, filosofien og vitenskapen, og at den begrenser seg for mye til å behandle det materielle grunnlaget ensidig. Formann Mao skriver at den politiske økonomien er nært forbundet med den historiske materialismen (altså marxismens filosofi), og at det er vanskelig å behandle spørsmålet om den økonomiske basisen skikkelig om man ignorerer spørsmålet om overbygninga.
Vi vil selv legge til at dette kan synes som et rent teoretisk spørsmål, men at det får umiddelbare og alvorlige konsekvenser i praksis, om man behandler dette feil. Det har gitt opphav til store avvik fra den revolusjonære veien i arbeiderbevegelsen. Feil forståelse åpner som sagt for reformisme og for syndikalistisk økonomisme. Det åpner for at man ignorerer eller utsetter politisk kamp, eller eventuelt gjør politiske kompromisser for å “fokusere på økonomien”. Det åpner for å nedvurdere den ideologiske kampen, fordi “materielle forhold er viktigst”. Og det åpner i sosialismen for den revisjonistiske “teorien om produktivkreftene” hvor man legger ensidig vekt på teknologisk utvikling og ignorerer eller legger lokk på klassekampen. Kort sagt åpner dette døra på vid gap for kontrarevolusjonen og borgerskapet.
Videre kan vi av denne forståelsen også umiddelbart forstå hvorfor Perus Kommunistiske Parti og formann Gonzalo slår fast at kjerna i maoismen er makt – makt til proletariatet. Det er nemlig umulig å knuse de imperialistiske produksjonsforholda uten først å gripe makta i overbygninga. Dermed er dette forutsetninga for hele den historiske forvandlingen fra imperialismens epoke til verdenskommunismens nye tidsalder.
Referanser
Om den historiske og dialektiske materialisme (Stalin)
Uddrag af dokumentet „Valg, nej! Folkekrig, ja!“ (dansk)
¡Elecciones, no! ¡Guerra Popular, si! (spansk)
A Critique of Soviet Economics
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.