Colombia: Opptøyene og nødvendigheten av partiet
Folkemassenes kamp og motstand fortsetter i Colombia, noe som er uttrykk for at det er en revolusjonær situasjon under ujevn utvikling i landet. Om kampene ikke skal lede til utmattelse og nederlag, kreves det proletarisk revolusjonær ledelse: Det vil si ledelse av det kommunistiske partiet.
Al-Jazeera skriver at Colombia går inn i tredje uke med protester og opptøyer mot den gamle staten. Demonstrantene krever blant annet en slutt på politivolden og mer økonomisk støtte til folket under krisa.
Protester mot politivold og privatisering
Tusenvis samlet seg midt i Bogotá på onsdag, og demonstrantene krever at politiet holdes ansvarlig for volden mot folket, og de krever at forslaget om å privatisere landets helsevesen trekkes tilbake. Så mange som 40 mennesker er offisielt drept i forbindelse med demonstrasjonene de siste ukene, og menneskerettighetsorganisasjoner klandrer politi og sikkerhetsstyrker.
Al-Jazeera skriver at en representant fra det grønne partiet, sa til nyhetsbyrået Reuters: “vi krever en slutt på massakrene”. Presidenten i Colombia, Ivan Duque, spiller skuespillet med “dialog” for å dysse ned protestene og forsøke å stanse dem ikke bare med pisk, men med gulrot også. Massene har kjempet så hardt og voldsomt at tilogmed politiet sier de slår ned på overgrep fra sikkerhetsstyrkene. Dette er uttrykk for herskernes frykt for massene, og en taktikk hvor de med den ene hånden slår rasende ned på protestene, og med den andre forsøker de å stilne motstanden med reformvennlighet og dialog.
Like fullt fortsetter demonstrasjonene daglig, og et av virkemidlene som tas i bruk er blokader av veier. Reuters har intervjuet arbeidere som deltar. I byene i Colombia har arbeidsledigheten nådd 17 prosent under krisa. Det er likevel klart at massene reiser seg ikke bare mot den akutte situasjonen, men mot årtier og århundrer med undertrykking.
Bilde: Colombias president sier til pressa at bak protestene skjuler det seg kriminelle organisasjoner som vil destabilisere landet.
Revolusjonær situasjon under utvikling – i Colombia og i verden
Våre kamerater i det maoistiske internettidsskriftet Kommunistisk Internasjonale (ci-ic.org) har skrevet en viktig tekst om kampene i Colombia, og nødvendigheten av det kommunistiske partiet.
De innleder teksten med et sitat av formann Gonzalo fra 1979, som heter “La oss utvikle den voksende folkelige protesten”, hvor han han slår fast at om man analyserer den konkrete situasjonen i Peru, er det tydelig at man lever i en revolusjonær situasjon under utvikling. All politisk strategi, taktikk og handling må ta sitt utgangspunkt i denne innsikten, sier han.
Kameratene skriver at kampene i Colombia i dag uttrykkes i møte med økt undertrykking og utbytting, og er lik opptøyene i Chile og Ecuador for to år siden, men denne gangen på et høyere nivå, i tråd med at verden har gått inn i en ny perioden dette tiåret: En ny periode av revolusjoner.
De skriver at massenes eksplosive kamp mot regjeringa til Santos, denne motsigelsen mellom folkemassene og den reaksjonære regjeringa, er uttrykk for at det gamle samfunnets motsigelser skjerpes: Motsigelsene massene mot føydalismen, folket mot byråkratkapitalismen og nasjonen mot imperialismen. I en slik situasjon er det opp til maoistene å smelte sammen med massene som reiser seg. Det vil si å gå til massene, å arbeide, kjempe og leve med dem, for å streve etter å lede dem midt i det folkelige opprøret, utdanne dem i revolusjonær vold, midt i kampen, bekjempe revisjonismen, forene massenes kamp for rettferdige krav med kampen for makt, noe som i denne perioden betyr å fullføre oppgaven med å rekonstituere kommunistpartiet for å initiere folkekrigen.
Kommunistene kan ikke være passive når kamp bryter ut
De skriver videre at revolusjonære i en slik situasjon ikke har råd til den minste passivitet overfor de ekstraordinære begivenhetene. Massene er spontant beredt til å kjempe, de kjemper alltid, og det massene trenger er korrekte slagord for kampen og bevisst proletarisk ledelse – det vil si ledelse av partiet sitt, eller av fraksjonen som har tatt på seg oppgaven å rekonstituere dette partiet. Slagordene og handlingene som massene spontant griper til og gjennomfører, er ikke nok. Massenes spontane kamp må løftes til bevisst bevegelse under maoismens kommando og veiledning.
De slår igjen fast at maoismen må lede gjennom, uttrykt i, sitt parti under rekonstituering, av “den røde fraksjonen og troppene av kommunister i formasjon som er under dens ledelse”. Vi vil utdype til for våre lesere at den røde fraksjonen er den organisering som tar opp maoismen og tar på seg oppgaven å bekjempe revisjonismen for å rekonstituere det kommunistiske partiet. Kommunister i formasjon er kamerater som kjemper for å bli partimedlemmer, for å bli kommunister ved å tilfredsstille de kriteriene som store ledere som formann Mao har stilt for hvem som kan kalle seg kommunist.
Videre skriver kameratene at det er flere organisasjoner i Colombia som hevder de er maoistiske. De skriver at dette er et faktum som er viktig for å skille klinten fra hveten, fordi handlingene, slagordene og taktikken hver av disse velger i denne situasjonen vil være avgjørende for å skille marxisme fra revisjonisme, og for å differensiere den røde fraksjonen ikke bare fra opportunister og revisjonister i den folkelige bevegelsen, men også fra nyansene innenfor venstresida.
Enten gir kommunistene korrekt ledelse, eller så gir andre feilaktig ledelse som fører til nederlag
Kameratene skriver at å kjempe med massene og å høyne nivået på kampen og å oversvømme rammene for den gamle ordenen, vil gi en kraftig impuls til oppgaven med å rekonstituere Colombias Kommunistiske Parti, alt for å initiere folkekrigen for å erobre og forsvare makta. All kamp må tjene denne oppgaven. All strategi, taktikk og politisk handling som ledes av den røde fraksjonen som kjemper for å rekonstituere partiet, må tjene denne oppgaven. Veiledningen av massenes kamp er å tjene til å mobilisere dem, politisere dem, organisere dem og i framtida væpne dem, alt for den colombianske revolusjonen.
Kameratene sier at kampene i Colombia i dag er en del av en nesten uavbrutt toårig voksende folkelig protest, og at dette er et uttrykk for utviklingen av en revolusjonær situasjon i landet, noe som skaper en meget fordelaktig situasjon for praktisk handling fra de revolusjonære for å oppfylle sin strategiske hovedoppgave. De skriver videre om hvordan de revolusjonære må utstede klare uttalelser og bringe dem direkte til massene, fra munn til øre, for å gi retning til kampen. De gir videre veiledning til hvordan kommunistene må gå fram, hvordan de skal vurdere situasjonen og gi ledelse, alt for å ikke bli et haleheng til massebevegelsen og ta oppgaven som fortropp.
De skriver at kommunistene må vise vei med korrekte slagord, korrekt taktikk og korrekte kampformer, slik at kampen utvikler seg bra, og at alternativet er at kampen fører til nederlag for massebevegelsen, hvor den reaksjonære represjonen og massenes utmattelse på grunn av manglende resultater, fører til en situasjon hvor massene demoraliseres og at reaksjonen, opportunismen og revisjonismen snur situasjonen til sin fordel.
De skriver at det finnes ikke vakuum, det finnes ikke tomme rom, og at den plassen som ikke energisk tas av de revolusjonære, vil bli tatt av andre. De avviser forskjellige tendenser som tar til orde for “endeløs generalstreik” som strategi for tåkete og uklare mål. Dette er en taktikk for å lede massene til utmattelse, en taktikk som høres radikal ut, men vil lede til nederlag. De kaller dette en trotskistisk-syndikalistisk taktikk, og setter fram hva som er alternativet som vil tjene revolusjonens oppgaver i dag.
De avviser også forslaget om å etablere folkemilitser som settes under kommando av folkeforsamlinger oppretta i kampen. De viser til Lenins veiledning fra 1905, og til den maoistiske linja for konsentrisk konstruksjon. De skriver at slike folkeforsamlinger med nødvendighet vil bli dominert av opportunistiske arbeideraristokrater i dag, og at geværet må settes under kommando av partiet, og ikke av slike forsamlinger. De viser til historiske erfaringer fra blant annet Tyskland, for å belegge hvordan en slik linje vil lede til nederlag. I stedet setter de fram den konsentriske konstruksjonen av revolusjonens tre verktøy: partiet, hæren og fronten.
Våre kamerater skriver mot slutten av teksten at de sender sine hilsener og sin proletariske internasjonalistiske solidaritet til proletariatet og folkemassene i Colombia, og deres heroiske kamp, som er en del av kampen til Latin-Amerikas folk, som kjemper i forsvar av sine rettigheter, friheter, erobringer og velferdstilbud, i hard kamp mot utbytterne og deres repressive apparat: den gamle staten. Massene skriker etter ledelse, og bare maoistiske militariserte kommunistpartier, som anvender de universelt gyldige bidragene til formann Gonzalo, kan bli denne ledelsen.
Uten partiet får krisa en reaksjonær utvei
Uten partiet, som uttrykker proletariatets ledelse av kampen, kan ikke massenes kamper bryte ut av sirkelen de går i, når de kjemper for sine krav uten å utvikle den til en politisk kamp: det vil si en kamp for makta. Folkets bevegelser vil ikke lede massene forbi grensene som settes av den gamle ordenen, når det som trengs nettopp er at disse begrensningene oversvømmes og utvikles til revolusjon. Massene er en arena for kamp, ikke bare mellom revolusjon og kontrarevolusjon, men det er også en arena for reaksjonær kamp. Når den spontane mobiliseringen ikke brukes til å organisere massene vitenskapelig under ledelse av det revolusjonære partiet, vil alle slags opportunister og reaksjonære surfe på bølgene av kamp i tjeneste for den gamle staten. De setter fram en reaksjonær utvei for krisa, for eksempel ved å holde regjeringen oppe gjennom “dialog” mellom denne og opportunistiske, reformistiske og revisjonistiske representanter.
Uansett, skriver kameratene, de reaksjonære vil aldri løse massenes problemer. En annen “utvei” kan være å trekke kampene ut i tid for å demoralisere massene, splitte dem, slik at de to fraksjonene av borgerskapet kan tjene på det. De kan misbruke protestene til å gjennomføre en omstrukturering av den gamle staten ved å ta til orde for en “ny grunnlov”. En slik nyskriving av statens konstitusjon vil med nødvendighet sentralisere mer makt hos de utøvende myndigheter, hos regjeringen, i tråd med behovet for å undertrykke revolusjonen som er på frammarsj, og åpne veien for en fascistisk-korporativistisk regjering eller en ny reaksjonær borgerlig-demokratisk regjering.
Til sist peker kameratene på at kommunistene må kjempe, politisere og mobilisere for å anvende den proletariske linjen for å gå til fattigbøndene og organisere partiets arbeid på landsbygda, som er hovedområdet for folkekrigen. Proletariatet, representert av partiet, må forenes med bøndene og smi arbeider-bonde-alliansen i praksis, for å gjøre et sprang i rekonstitueringen av partiet som overfører dets tyngdepunkt til landsbygda.
Referanser