1

Formann Mao: Oppgavene til det kinesiske kommunistpartiet i perioden med motstand mot Japan


Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 1 utgitt av Forlaget Oktober 1978.


OPPGAVENE TIL DET KINESISKE KOMMUNISTPARTIET I PERIODEN MED MOTSTAND MOT JAPAN

3. mai 1937

Kamerat Mao Zedong la fram denne rapporten på landskonferansen til Kinas Kommunis­tiske parti i Yen’an i mai 1937.

UTVIKLINGSSTADIET SOM DE INDRE OG YTRE MOTSIGELSENE I KINA ER PÅ NÅ

1. I og med at motsigelsen mellom Kina og Japan er blitt hovedmotsigelsen, og de indre motsigelsene i Kina er blitt sekundære og underord­na, har det skjedd ei endring i Kinas forhold til utlandet og i forholdet mellom klassene i landet. Dette har ført til at den situasjonen vi står oppe i, har nådd et nytt utviklingsstadium.

2. To skarpe og grunnleggende motsigelser har lenge hatt taket på Kina, nemlig motsigelsen mellom Kina og imperialismen og motsigelsen mellom føydalismen og folkemassene. I 1927 sveik borgerskapet — re­presentert av Kuomintang — revolusjonen, og solgte Kinas nasjonale in­teresser til imperialismen. Dermed blei det skapt en situasjon der stats­makta til arbeiderne og bøndene sto i skarp motstrid til statsmakta til Kuomintang. Derfor blei det kinesiske kommunistpartiet nødt til å ta på seg oppgava med å fullføre den nasjonale og demokratiske revolusjonen aleine.

3. Etter 18. september-hendinga i 1931, og særlig etter Nord-Kina- hendinga i 1935[1], har disse motsigelsene endra seg slik:

1) Motsigelsen mellom Kina og imperialismen i alminnelighet er blitt avløst av den særlig tydelige og skarpe motsigelsen mellom Kina og den japanske imperialismen. Politikken til den japanske imperialismen er å erobre hele Kina. Derfor har motsigelsene mellom Kina og visse andre imperialistmakter blitt underordna, mens kløfta mellom disse maktene og Japan er blitt utvida. Altså står det kinesiske kommunistpartiet og det kinesiske folket også overfor oppgava å knytte den kinesiske nasjo­nale enhetsfronten mot Japan sammen med den internasjonale freds­fronten. Kina bør med andre ord ikke bare forene seg med Sovjetunio­nen, som alltid har vært en trufast venn av det kinesiske folket. Dersom det lar seg gjøre, bør Kina også gå sammen med de imperialistiske landa som i øyeblikket ønsker å bevare freden og gå mot nye aggresjonskriger, og arbeide for felles motstand mot den japanske imperialismen. Målset­tinga for enhetsfronten må være motstand mot Japan, og ikke kamp mot alle imperialistmaktene samtidig.

2) Motsigelsen mellom Kina og Japan har forandra forholdet mellom klassene i Kina. Den har stilt borgerskapet og til og med krigsherrene overfor spørsmålet om å overleve. Følgen er at de sjøl og de politiske partiene deres litt etter litt har endra politisk innstilling. Dermed har det kinesiske kommunistpartiet og det kinesiske folket fått som oppgave å danne en nasjonal enhetsfront mot Japan. Enhetsfronten vår må omfat­te borgerskapet og alle som vil forsvare fedrelandet. Den må stå for na­sjonal solidaritet mot den utenlandske fienden. Denne oppgava ikke ba­re må, men kan bli gjennomført.

3) Motsigelsen mellom Kina og Japan har endra situasjonen for mas­sene over hele landet (proletariatet, bøndene og småborgerskapet i bye­ne) og for kommunistpartiet, og endra den politiske linja til partiet. Fle­re og flere har reist seg til kamp for å berge nasjonen. Den politiske linja som kommunistpartiet la fram etter 18. september-hendinga, gikk ut på at vi skulle inngå avtaler med de delene av Kuomintang som var villige til å samarbeide med oss i motstandskampen. Det var tre vilkår for et slikt samarbeid (stans angrepa på de revolusjonære baseområdene, ga­ranter frihetene og rettene til folket, gi folket våpen). Denne linja har ut­vikla seg til ei linje for å danne en enhetsfront mot Japan som omfatter hele nasjonen. Dette er grunnen til at partiet vårt sendte ut August- erklæringa[2] og Desember-resolusjonen[3] i 1935, ga avkall på «anti- Chiang Kai-shek»-parolen i mai 1936[4], sendte brevet til Kuomintang i august[5], la fram resolusjonen om den demokratiske republikken i sep­tember[6], holdt fast på at Xi’an-hendinga måtte løses på fredelig vis i desember, og sendte Februar-telegrammet til den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang i 1937[7].

4) De kinesiske krigsherreregimene og borgerkrigene mellom dem er et produkt av den imperialistiske politikken med innflytelsessfærer og de halvkoloniale økonomiske forholda i Kina. Også her har det skjedd endringer på grunn av motsigelsen mellom Kina og Japan. Den japanske imperialismen oppmuntrer til slike separatregimer og borgerkriger for å rydde vegen for japansk eneherredømme over Kina. Enkelte andre imperialistmakter er for enhet og fred i Kina akkurat nå, fordi de har for­del av det sjøl. Det kinesiske kommunistpartiet og det kinesiske folket setter på si side alle krefter inn i kampen mot borgerkrig og splittelse og for enhet og fred.

5) Den nasjonale motsigelsen som utvikler seg mellom Kina og Japan, er blitt politisk viktigere enn motsigelsene mellom klassene og mellom de politiske grupperingene i landet. Disse motsigelsene er blitt sekundære og underordna, men de fins fortsatt og har på ingen måte blitt mindre eller borte. Det samme gjelder motsigelsene mellom Kina og de andre imperialistmaktene. Derfor står det kinesiske kommunistpartiet og det kinesiske folket overfor oppgava med å bilegge de indre og ytre motsi­gelsene som kan og må bli bilagt nå, på en slik måte at de samsvarer med den allmenne oppgava, som er enhet mot Japan. Dette er grunnen til at det kinesiske kommunistpartiet fører en politikk for fred og enhet, de­mokrati, bedring av levekåra til folket og forhandlinger med de landa som er mot Japan.

4. Det første stadiet i den nye perioden i den kinesiske revolusjonen begynte 9. desember 1935, og tok slutt da sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang holdt den tredje plenumssesjonen sin i februar 1937. De viktigste hendingene på dette stadiet var bevegelsene for å berge nasjo­nen blant studentene og i kultur- og pressekretser, rødehærens innmarsj i nordvest, kommunistpartiets arbeid for å propagandere og organisere den nasjonale enhetsfronten mot Japan, streikene mot Japan i Shanghai og Tsingtao[8], ei viss innstramming i den politikken Storbritannia førte overfor Japan[9], Guangdong-Guangxi-hendinga[10], motstanden i Suiyuan og bevegelsen for å støtte den[11], den litt fastere holdninga Nanjing viste i forhandlingene mellom Kina og Japan[12], Xi’an-hendinga og endelig den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang i Nanjing[13]. Alle disse hendingene dreier seg om den grunnleggende motsigelsen, som er striden mellom Kina og Japan. De dreide seg direkte om at det var historisk nødvendig å danne en nasjonal enhetsfront mot Ja­pan. Den grunnleggende oppgava i revolusjonen på dette stadiet var kampen for å skape fred og stanse de væpna sammenstøta innenlands, slik at vi kunne få i stand enhet mot Japan. På dette stadiet sendte kom­munistpartiet ut oppfordringa si: «Stans borgerkrigen og stå sammen mot Japan». Denne oppfordringa er i hovedsak satt ut i livet, og dermed er det viktigste vilkåret for virkelig å danne en nasjonal enhetsfront mot Japan oppfylt.

5. Det fins ei pro-japansk gruppe innafor Kuomintang. Derfor endra ikke Kuomintang politikken sin klart eller gjennomgripende på den tredje plenumssesjonen i sentraleksekutivkomiteen, og derfor ga det ikke konkrete løsninger på noen problemer. Men på grunn av press fra folket og utviklinga innafor egne rekker, måtte Kuomintang begynne å endre den feilaktige politikken som det hadde ført de siste ti åra. Det måtte altså gå fra politikken med borgerkrig, diktatur og ikke-motstand mot Japan, innrette seg på fred, demokrati og motstand mot Japan, og begynne å godta politikken med en nasjonal enhetsfront mot Japan. Denne første forandringa viste seg på den tredje plenumssesjonen i sent­raleksekutivkomiteen i Kuomintang. Fra nå av må kravet være ei gjen­nomgripende endring i politikken til Kuomintang. For å nå dette målet må partiet vårt og folket over hele landet utvikle bevegelsen for mot­stand mot Japan og demokrati enda breiere. Vi må gå ett skritt videre i kritikken av Kuomintang, drive det til handling og fortsette å presse det, forene oss med alle i Kuomintang som er for fred, demokrati og mot­stand mot Japan, hjelpe fram dem som nøler og vakler, og kaste ut de pro-japanske elementene.

6. Det stadiet vi er inne i nå, er det andre i den nye perioden. Både det forrige og dette stadiet er overgangsstadier til væpna motstand mot Ja­pan over hele landet. Om hovedoppgava i det forrige stadiet var å kjem­pe for fred, så er hovedoppgava i dette stadiet å kjempe for demokrati. Det er viktig å forstå at en ekte og fast nasjonal enhetsfront mot Japan ikke kan bli danna uten demokrati innenlands, akkurat som den ikke kan bli danna uten fred innenlands. Derfor er kampen for demokrati nøkkelleddet i den revolusjonære oppgava på dette utviklingsstadiet. Dersom vi ikke har klart for oss hvor viktig demokrati er og slapper av i kampen for det, kommer vi ikke til å greie å danne en ekte og fast nasjo­nal enhetsfront mot Japan.

KAMPEN FOR DEMOKRATI OG FRIHET

7. Den japanske imperialismen forbereder seg aktivt på å rykke inn i Kina sør for den store muren. Hitler og Mussolini forbereder seg fe­brilsk på en røverkrig i vest. I samsvar med dette setter Japan i øst alle krefter inn for å rydde grunnen, slik at det kan underkue Kina med ett slag etter en bestemt plan. Innenlands skaper det de militære, politiske, økonomiske og ideologiske vilkåra som trengs, internasjonalt de diplo­matiske vilkåra, og det hjelper fram de pro-japanske kreftene i Kina. Den japanske propagandaen om «samarbeid mellom Kina og Japan» og et visst måtehold i den diplomatiske virksomheten kommer nettopp av at aggresjonspolitikken som Japan fører, krever at det blir tatt taktis­ke omsyn nå like før en krig. Det kritiske øyeblikket da Kina må velge om det vil overleve eller bli utsletta, kommer stadig nærmere, og Kina må straks trappe opp forberedelsene sine for å gjøre motstand mot Ja­pan og berge nasjonen. Vi er så visst ikke mot forberedelser. Det vi er mot, er teorien om langvarige forberedelser og det lettsindige, utsvevende og overdådige livet til sivile og militære embetsmenn, som setter na­sjonen i fare. Slike ting hjelper i virkeligheten fienden, og dette må det raskt bli rydda opp i.

8. Hvis vi skal kunne gjøre væpna motstand og berge nasjonen, trengs det forberedelser til å forsvare nasjonen på det politiske, militære og økonomiske området og innafor skoleverket. Ikke noe av dette kan ut­settes et eneste øyeblikk. Men nøkkelen til seier for den væpna motstan­den er at vi oppnår politisk demokrati og frihet. Væpna motstand forut­setter fred og enhet innenlands, men uten demokrati og frihet kan ikke den freden som vi alt har oppnådd, bli trygga, og enheten innenlands kan ikke bli styrka. Væpna motstand krever at folket blir mobilisert, men uten demokrati og frihet er det ikke mulig å mobilisere folket. Der­som freden og enheten ikke blir konsolidert, og folket ikke blir mobili­sert, går det med motstanden vår som det gikk med motstanden til Abessinia. Abessinia blei slått først og fremst fordi det føydale regimet i lan­det ikke greide å skape en fast enhet innenlands og reise folket til hand­ling. Uten demokrati kan vi ikke danne en ekte og fast nasjonal enhets­front mot Japan i Kina, og vi kan ikke nå måla for enhetsfronten.

9. Kina må straks gjennomføre demokratiske forandringer på to om­råder: For det første må det gjennomføres forandringer i det politiske systemet. Det reaksjonære diktaturet til Kuomintang, diktaturet til ett parti og én klasse, må bli forandra til ei demokratisk regjering som er bygd på samarbeid mellom alle partier og alle klasser. Vi må begynne med å endre de udemokratiske framgangsmåtene for å velge og innkalle nasjonalforsamlinga, holde demokratiske valg og sikre at nasjonalfor­samlinga kan gjennomføre møtene sine fritt. Etterpå blir det nødvendig å gå videre og utforme og vedta en virkelig demokratisk grunnlov, kalle sammen et virkelig demokratisk parlament, og velge ei ekte demokratisk regjering som gjennomfører en ekte demokratisk politikk. Bare på det viset kan vi virkelig trygge freden, innstille de væpna sammenstøta og styrke enheten innenlands, slik at hele nasjonen kan stå sammen og gjø­re motstand mot den utenlandske fienden. Det er mulig at den japanske imperialismen kommer til å angripe oss før endringene er fullført. For å klare å stå mot og knuse det japanske angrepet fullstendig når det kom­mer, må vi gå raskt i gang med reformene og være forberedt på å fullfø­re dem under motstandskrigen. Folket i hele landet og patriotene i alle partier må legge av seg den likegyldige holdninga de har hatt til spørs­målet om ei nasjonalforsamling og en grunnlov. De må konsentrere seg om bevegelsen for ei nasjonalforsamling og en grunnlov, for den er vik­tig for å forsvare nasjonen. De må skarpt kritisere Kuomintang, det par­tiet som har makta, og presse og tvinge det til å gi avkall på parti- og klassediktaturet sitt, og handle i samsvar med folkeviljen. I løpet av de neste par månedene må vi starte en brei demokratisk bevegelse over hele landet. Den skal ha som nærmeste mål å gjøre nasjonalforsamlinga og grunnloven fullstendig demokratisk. For det andre må det innføres yt­ringsfrihet, forsamlingsfrihet og møtefrihet for folket. Uten slik frihet blir det umulig å gjennomføre ei demokratisk gjenoppbygging av det politiske systemet, mobilisere folket til motstandskrigen, seire i forsva­ret av fedrelandet, og vinne tilbake de landområdene vi har tapt. De neste par månedene må den landsomfattende demokratiske bevegelsen arbeide hardt for å oppnå i hvert fall et minstemål av slike friheter. Det må omfatte at de politiske fangene blir løslatt, at forbudet mot politiske partier blir oppheva, osv. Demokratisk gjenoppbygging av det politiske systemet og frihet og retter for folket er en viktig del av programmet til den nasjonale enhetsfronten mot Japan. Samtidig er det forutsetninger for å danne en ekte og fast nasjonal enhetsfront mot Japan.

10. Fiendene våre — de japanske imperialistene, de kinesiske lands­svikerne, de pro-japanske elementene og trotskistene — har gjort sitt ytterste for å ødelegge alle framstøt for fred, enhet, demokrati og frihet i Kina, og for væpna motstand mot Japan. Før, da vi kjempa hardt for fred og enhet, gjorde de alt de kunne for å hisse til borgerkrig og splittel­ser. Nå og i nærmeste framtid skal vi kjempe hardt for demokrati og fri­het. Da kommer de uten tvil til å begynne med undergravinga si igjen. Det allmenne målet deres er å hindre oss i å forsvare fedrelandet med vå­pen i hand og gjennomføre den aggressive planen om å underkue Kina. I kampen for demokrati og frihet må vi fra nå av ikke bare bruke krefter på propaganda, agitasjon og kritikk som er retta mot stribukkene i Kuo­mintang og de tilbakeliggende delene av folket. Vi må også avsløre full­stendig og føre besluttsom kamp mot renkespillet til de japanske imperialistene, de pro-japanske elementene og trotskistene, som tjener som løpegutter for de japanske imperialistene i angrepet på Kina.

11. For å oppnå fred innenlands, demokrati og væpna motstand, og for å danne den nasjonale enhetsfronten mot Japan, har det kinesiske kommunistpartiet gitt følgende fire løfter i telegrammet til den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang:

1) Regjeringa under kommunistisk ledelse i det revolusjonære baseområdet Shaanxi-Gansu-Ningxia kommer til å endre navn til regjeringa for Særområdet i Republikken Kina, og rødehæren kommer til å bli omdanna til en del av den nasjonale revolusjo­nære hæren og komme under ledelsen til henholdsvis Sentral­regjeringa i Nanjing og militærrådet til denne regjeringa.

2) Det kommer til å bli innført et fullstendig demokratisk system i områdene under regjeringa for Særområdet.

3) Det vil bli slutt på politikken med å styrte Kuomintang med væpna makt.

4) Det vil bli slutt på å beslaglegge jorda til godseierne.

Det er både nødvendig og tillatelig å gi disse løftene. For bare på det vi­set kan vi få slutt på fiendskapen mellom de to forskjellige regimene i landet, og forene dem til felles kamp mot fienden. Dette vil være i sam­svar med at den politiske betydninga til de ytre og indre motsigelsene i Kina har endra seg i forhold til hverandre. Dette er innrømmelser som vi gjør etter bestemte prinsipper og på bestemte vilkår, i bytte for det hele nasjonen trenger — fred, demokrati og væpna motstand. Dessuten er innrømmelsene begrensa. Kommunistpartiet beholder ledelsen over Særområdet og rødehæren, og sjølstendighet og frihet til kritikk i for­holdet til Kuomintang. Disse grensene kan vi ikke gå ut over. Innrøm­melser betyr innrømmelser fra begge partiene: Kuomintang gir avkall på politikken med borgerkrig, diktatur og ikke-motstand mot den uten­landske fienden, og kommunistpartiet gir avkall på politikken med å holde striden mellom de to regimene ved lag. Vi bytter det ene mot det andre og tar opp igjen samarbeidet med Kuomintang for å slåss for å berge nasjonen. Å framstille dette som kapitulasjon fra kommunistpar­tiet, er ikke noe annet enn Ah Q-isme[14] eller ondsinna bakvasking.

12. Er kommunistpartiet enig i Folkets tre prinsipper? Svaret vårt er: Ja, det er vi.15 Folkets tre prinsipper har endra seg med tida. Dr. Sun Yatsens revolusjonære Folkets tre prinsipper vant tillit i folket, og blei fana for den seierrike revolusjonen i 1924—27, fordi de blei satt beslutt­somt ut i livet som et resultat av samarbeidet med kommunistpartiet. Men i 1927 gikk Kuomintang løs på kommunistpartiet (partiutrens- kinga[16] og krigen mot kommunistene), og førte en stikk motsatt poli­tikk. Da lei revolusjonen nederlag, og det satte nasjonen i fare. Følgen var at folket mista trua på Folkets tre prinsipper. Nå står vi oppe i ei uhyre alvorlig nasjonal krise, og Kuomintang kan ikke fortsette å styre på samme gamle måten. Nå krever folket i hele landet og patriotene in­nafor Kuomintang samarbeid mellom de to partiene. Derfor er det helt i samsvar med de historiske krava den kinesiske revolusjonen stiller, at kjernepunktet i Folkets tre prinsipper skal gjenopplives og innføres på ny, og at de to partiene tar opp samarbeidet igjen. Det må skje i samsvar med prinsippet om nasjonalisme, det vil si å kjempe for nasjonal sjøl­stendighet og frigjøring, prinsippet om demokrati, det vil si å gjennom­føre indre demokrati og frihet, og prinsippet om folkets utkomme, det vil si å bedre folkets velferd. De to partiene må lede folket i å sette disse prinsippene besluttsomt ut i livet. Alle medlemmer i kommunistpartiet må forstå dette skikkelig. Kommunistene kommer aldri til å gi slipp på de sosialistiske og kommunistiske idealene sine, som de kommer til å nå ved å gå gjennom stadiet med den borgerlig-demokratiske revolusjonen. Det kinesiske kommunistpartiet har sitt eget politiske og økonomiske program. Maksimumsprogrammet til partiet er sosialisme og kommu­nisme, og det skiller seg fra Folkets tre prinsipper. Sjøl partiprogrammet for perioden med den demokratiske revolusjonen går lengre enn programmet til noe annet parti i Kina. Men det er ingen vesentlig motset­ning mellom kommunistpartiets program for den demokratiske revolusjonen og programmet til Folkets tre prinsipper, slik det blei satt fram av den første nasjonale kongressen til Kuomintang. Derfor forkaster vi slett ikke Folkets tre prinsipper, og vi er klare til å sette dem trufast ut i livet. Dessuten ber vi Kuomintang om å gjennomføre dem sammen med oss, og vi oppfordrer hele nasjonen til å sette dem ut i livet. Vi mener at kommunistpartiet, Kuomintang og folket i hele landet må stå sammen og slåss for disse tre store måla: Nasjonal sjølstendighet, demokrati og frihet og folkets utkomme.

13. Var parolen om en demokratisk arbeider- og bonderepublikk, som vi la fram tidligere, feilaktig? Nei, det var den ikke. Etter at bor­gerskapet, og særlig storborgerskapet, trakk seg ut av revolusjonen og blei leiesvenner for imperialismen og føydalkreftene, blei de folkets fiender. Da var proletariatet, bøndene og småborgerskapet i byene de eneste drivkreftene i revolusjonen som var igjen. Det eneste revolusjo­nære partiet som var igjen, var kommunistpartiet. Derfor måtte det ta på seg ansvaret for å organisere revolusjonen. Kommunistpartiet var det eneste partiet som fortsatt holdt revolusjonens fane høyt, som tok vare på de revolusjonære tradisjonene, satte fram parolen om en demokra­tisk arbeider- og bonderepublikk og kjempa hardt for den i mange år. Denne parolen sto ikke i strid med oppgava i den borgerlig- demokratiske revolusjonen, men viste at vi gjennomførte denne oppga­va besluttsomt. I linja for kampen vår var det ikke noe som ikke sam­svarte med denne oppgava. Politikken vår gikk aldri ut over grensene for kapitalistisk privateie, det gjelder også beslaglegging av jorda til godseierne og gjennomføring av åttetimersdagen. Politikken vår var ik­ke å sette sosialismen ut i livet akkurat da. Hvordan kommer sammen­setninga av den nye demokratiske republikken til å bli? Den kommer til å bestå av proletariatet, bøndene, småborgerskapet i byene, borgerskapet og alle i landet som er for den nasjonale og demokratiske revolusjonen. Den kommer til å være et forbund mellom disse klassene i den nasjonale og demokratiske revolusjonen. Særtrekket ved dette forbundet er at borgerskapet er med. Grunnen til det er at forholda nå er slik at borger­skapet kanskje kommer til å samarbeide med oss igjen og bli med i mot­standen mot Japan. Derfor må ikke proletariatets parti støte dem fra seg. Det må ønske dem velkommen, og blåse nytt liv i forbundet med dem for å føre kampen i fellesskap og hjelpe den kinesiske revolusjonen framover. For å få slutt på den væpna konflikten i landet, er kommu­nistpartiet villig til å gjøre slutt på politikken med å beslaglegge jorda til godseierne med makt. Vi er villige til å løse jordspørsmålet gjennom lovgiving og med andre høvelige midler mens vi bygger den nye demokra­tiske republikken. Det første spørsmålet som må løses, er om det er ja­panerne eller kineserne som skal eie Kinas jord. Ettersom vi ikke kan løse spørsmålet om jord til bøndene hvis vi ikke forsvarer Kina, er det absolutt nødvendig at vi går bort fra metoden med å beslaglegge jorda med makt, og tar i bruk høvelige nye metoder.

Før var det riktig å sette fram parolen om en demokratisk arbeider- og bonderepublikk, og nå er det riktig å trekke den tilbake.

14. For å opprette den nasjonale enhetsfronten for felles motstand mot fienden, må vi løse enkelte indre motsigelser på skikkelig vis. Prin­sippet er at de må løses slik at det hjelper til med å styrke og utvide den nasjonale enhetsfronten mot Japan og ikke svekker den eller snevrer den inn. I stadiet med den demokratiske revolusjonen er det umulig å unngå motsigelser og kamp mellom klasser, partier og politiske grupperinger. Men det er både mulig og nødvendig at vi gjør slutt på strid som er til skade for enheten og motstanden mot Japan (borgerkri­gen, den antagonistiske konflikten mellom de politiske partiene, provinsseparatismen, den føydale politiske og økonomiske undertrykkinga på den ene sida og linja med oppstand og overdrevne økonomiske krav som skader motstanden på den andre sida, osv.). Det er også mulig og nødvendig at vi fortsetter kamper som gagner enheten og motstanden mot Japan (kamper for frihet til kritikk, sjølstendighet for de politiske partiene, bedring av folkets politiske og økonomiske liv, osv.).

15. Innafor ramma av den allmenne oppgava, som er å kjempe for en nasjonal enhetsfront mot Japan og en samla demokratisk republikk, er oppgavene til rødehæren og det anti-japanske baseområdet:

1) Krigen mot Japan, krever at rødehæren straks må bli omdanna til en del av den nasjonale revolusjonære hæren og skaffe seg et høyere nivå i militær, politisk og kulturell skolering, slik at den kan tjene som forbilde i motstandskrigen.

2) Baseområdet vårt må bli en del av staten, tillempe det demok­ratiske systemet under de nye vilkåra, omorganisere fredsbevaringskorpset, renske ut landssvikere og sabotører, og bli et om­råde som er et forbilde på motstand og demokrati.

3) Det må gjennomføres nødvendig økonomisk oppbygging i det­te området, og folkets levekår må bedres.

4) Det må gjennomføres nødvendig kulturelt arbeid.

VI HAR ANSVARET FOR Å TA LEDELSEN

16. Under bestemte historiske vilkår kan det kinesiske borgerskapet være med i kampen mot imperialismen og føydalismen. Men under and­re vilkår vakler det og sviker fordi det er svakt økonomisk og politisk. Dette er en lov som den kinesiske historia har stadfesta. Historias dom er derfor at den borgerlig-demokratiske revolusjonen mot imperialisme og føydalisme i Kina er ei oppgave som ikke kan fullføres under ledelse av borgerskapet, men bare under ledelse av proletariatet. Hvis vi skal overvinne den medfødte vaklinga og mangelen på fast holdning i bor­gerskapet og hindre at revolusjonen slår feil, er den eneste muligheten dessuten å la utholdenheten og den faste holdninga til proletariatet i den demokratiske revolusjonen få utfolde seg fritt. Skal proletariatet følge borgerskapet, eller skal borgerskapet følge proletariatet? Svaret på det­te spørsmålet om ansvaret for ledelsen i den kinesiske revolusjonen av­gjør om den skal ende med seier eller nederlag. Erfaringa fra 1924—27 viser hvordan revolusjonen pressa seg fram da borgerskapet fulgte den politiske ledelsen til proletariatet, og lei nederlag da feilene til kommu­nistpartiet gjorde at proletariatet blei et politisk haleheng til borgerska­pet.[17] Denne historia må ikke få gjenta seg. Slik som situasjonen er i dag, er det umulig å opprette en nasjonal enhetsfront mot Japan, oppnå fred, demokrati og væpna motstand og forsvare fedrelandet hvis ikke proletariatet og partiet deres har den politiske ledelsen. Da er det også umulig å opprette en samla demokratisk republikk. I dag er borgerska­pet, representert av Kuomintang, fortsatt svært passivt og konservativt. Beviset på det er at de har nølt lenge med å godta den nasjonale enhets­fronten mot Japan, som kommunistpartiet har gått i spissen for. Denne situasjonen gjør at proletariatet og proletariatets parti får enda større ansvar for å ta den politiske ledelsen. Kommunistpartiet kan ikke kom­me vekk fra ansvaret for å spille rolla som generalstab i motstanden mot Japan og kampen for å berge nasjonen. Det er ei plikt partiet ikke kan si nei til.

Hvordan utøver proletariatet den politiske ledelsen over alle revo­lusjonære klasser i landet gjennom partiet? For det første stiller det de grunnleggende politiske parolene som samsvarer med den historiske ut­viklinga, og det stiller handlingsparoler for hvert stadium i utviklinga og hvert store vendepunkt for å gjøre disse politiske parolene til virkelig­het. For eksempel har vi stilt de grunnleggende parolene om en «nasjo­nal enhetsfront mot Japan» og om en «samla demokratisk republikk», men vi har også stilt parolene «stans borgerkrigen», «kjemp for demo­krati» og «gjør væpna motstand» som konkrete mål for hele nasjonens felles kamp. Uten slike konkrete mål kan det ikke være snakk om poli­tisk ledelse. For det andre. Når hele landet går til handling, må proleta­riatet, og særlig proletariatets fortropp, kommunistpartiet, være et for­bilde på grenseløs glød og trufasthet i kampen for å nå de konkrete måla. I kampen for å utføre alle oppgavene til den nasjonale enhetsfron­ten mot Japan og den demokratiske republikken, må kommunistene være de mest vidsynte, sjøloppofrende og besluttsomme, og de minst fordomsfulle i å danne seg et bilde av situasjonen. De må stole på fler­tallet av massene og vinne deres støtte. For det tredje må kommunist­partiet opprette skikkelige forbindelser med forbundsfellene sine, og ut­vikle og konsolidere forbundet med dem. Samtidig må det holde seg til prinsippet om å aldri gi slipp på de fastlagte politiske måla sine. For det fjerde må kommunistpartiet fylle rekkene og holde på den ideologiske enheten og den strenge disiplinen. Hvis det gjør alt dette, kan kommu­nistpartiet utøve politisk ledelse over folket i hele Kina. Dette er grunn­laget for å trygge den politiske ledelsen vår og sikre at revolusjonen sei­rer fullstendig, og ikke bryte, sammen på grunn av at forbundsfellene våre vakler.

18. Når vi har fått i stand fred innenlands og samarbeid mellom de to partiene, må vi forandre på de formene for kamp, organisering og ar­beid som vi tok i bruk da linja var å holde oppe et regime som var i åpen strid med Kuomintang-regimet. Det kommer stort sett til å bli endringer

fra militære til fredelige former og fra illegale til legale former. Det kommer ikke til å bli lett å gjøre disse endringene, og vi må lære ting på nytt. Dermed blir omskolering av kadrene et nøkkelledd.

19. Mange kamerater har stilt spørsmålet om karakteren til den de­mokratiske republikken, og hvilken framtid den har. Svaret vårt er: Når det gjelder republikkens klassekarakter, kommer den til å bli et for­bund av alle revolusjonære klasser, og når det gjelder spørsmålet om hvilken framtid den har, kan den utvikle seg i retning av sosialismen. Den demokratiske republikken vår kommer til å bli oppretta under den nasjonale væpna motstandskampen under ledelse av proletariatet, og i en ny internasjonal situasjon (sosialismen har seira i Sovjetunionen, og en ny periode i verdensrevolusjonen nærmer seg). Sjøl om staten fort­satt kommer til å være borgerlig-demokratisk sosialt og økonomisk, kommer den derfor til å være forskjellig fra vanlige borgerlige republik­ker. For ut fra de konkrete politiske vilkåra må den bli en stat bygd på forbundet mellom arbeiderklassen, bøndene, småborgerskapet og bor­gerskapet. Når det gjelder framtida til den demokratiske republikken, kan det hende at den utvikler seg i kapitalistisk lei, men det er også mu­lig at den kommer til å utvikle seg i retning av sosialismen, og partiet til det kinesiske proletariatet må kjempe hardt for det.

20. Kampen mot politikken med stengte dører, eventyrpolitikk og halehengspolitikk er avgjørende for om partiet skal nå måla sine. I masse­bevegelsene har partiet tradisjonelt en tendens til å føre en politikk med fullstendig stengte dører, hovmodig sekterisme og eventyrpolitikk. Den­ne stygge tendensen hindrer partiet i å danne en nasjonal enhetsfront mot Japan og vinne flertallet av massene. Det er absolutt nødvendig at vi luker ut denne tendensen på hvert eneste arbeidsområde. Det vi krever er: Stol på flertallet, og ta hele situasjonen med i vurderinga. Vi må ikke gjenopplive Chen Duxius form for halehengspolitikk, som gjenspeiler borgerlig reformisme i rekkene til proletariatet. Hvis vi forfalsker klas­sestandpunktet til partiet, forkludrer særtrekka ved det, og ofrer inte­ressene til arbeiderne og bøndene for å tilpasse oss behova til den bor­gerlige reformismen, fører vi helt sikkert revolusjonen mot nederlag. Det vi krever er: Gjennomfør en besluttsom revolusjonær politikk, og kjemp hardt for full seier i den borgerlig-demokratiske revolusjonen. For å overvinne de skadelige tendensene vi har skildra, er det absolutt nødvendig å høyne det marxist-leninistiske teoretiske nivået i hele par­tiet, for bare marxismen-leninismen kan føre den kinesiske revolusjonen fram til seier.

NOTER

1. Nord-Kina-hendinga fant sted i 1935, da japanerne gjorde invasjon i Nord-Kina. Kuomintang-regjeringa under ledelse av Chiang Kai-shek sveik suvereniteten vår og tråk­ka nasjonen ned i søla. I mai det året krevde japanerne at Kuomintang-regjeringa skulle gi dem administrativ myndighet over Nord-Kina. He Yingqin, som var representanten til Kuomintang-regjeringa der, bøyde seg for dette i juni, og undertegna en avtale med Yoshijiro Umezu, sjef for invasjonsstyrkene i Nord-Kina. Den blei kjent som «Ho-Umezu-avtalen». Etter vilkåra i avtalen mista Kina mye av suvereniteten sin i provinsene Hebei og Chahar. På oppfordring fra de japanske inntrengerne, satte noen kinesiske landssvikere i scene et opprør i Hsiangho i Hebei-provinsen i oktober og tok fylkeshovedstaden. I no­vember egga de japanske inntrengerne ei rekke kinesiske landssvikere til å starte en såkalt bevegelse for autonomi i de fem provinsene i Nord-Kina, og det blei oppretta ei marionetteregjering — «Den anti-kommunistiske autonome administrasjonen» — i Øst-Hebei. For å innfri det japanske kravet om en «særadministrasjon for Nord-Kina», utpekte Kuomintang-regjeringa Song Zheyuan og andre til å danne et «politisk råd for Hebei og Chahar».

2. Dette oppropet blei sendt ut av det kinesiske kommunistpartiet den 1. august 1935. Hovedpunktene i den fins i disse utdraga:

«I dette øyeblikket, da landet og folket står overfor truselen om å bli ødelagt, ven­der kommunistpartiet seg enda en gang til alle landsmenn med denne appellen: Uansett forskjeller i politisk oppfatning og interesser før og nå blant de politiske partiene, uansett forskjeller i synspunkter og interesser blant våre landsmenn i de ulike samfunnslaga, uansett fiendskap før og nå mellom de ulike hærene, må vi al­le våkne opp og innse at ‘brødre som krangler hjemme står sammen mot angrep utafra’. Og først og fremst må vi stanse borgerkrigen for å sette inn alle ressursene nasjonen har (arbeidskraft, materielle og finansielle ressurser og de væpna styrke­ne) i kampen for den hellige oppgava å gjøre motstand mot Japan og berge nasjo­nen. Enda en gang erklærer kommunistpartiet oppriktig: Dersom Kuomintang- troppene stanser angrepa sine på rødehæren, og dersom noen enheter gjør mot­stand mot Japan, kommer rødehæren ikke bare til å innstille fiendtlige handlinger mot disse enhetene øyeblikkelig, men villig samarbeide nært med dem for å berge nasjonen, uten hensyn til gamle feider eller nåværende konflikter og uoverens­stemmelser i innenrikspolitiske saker.»

«Kommunistpartiet er villig til å gå i spissen for å danne ei nasjonal forsvarsre- gjering av dette slaget. Det står klar til å holde øyeblikkelige samtaler med alle som er villige til å være med på å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen — med alle politiske partier, alle organisasjoner (fagforeninger, bondelag, studentfor­bund, handelskammer, utdanningsforeninger, journalistforeninger, sammenslut­ninger av lærere og annet skolepersonale, sambygdingslag, Chih Kung Tang, For­bundet for væpna nasjonalt sjølforsvar, Forbundet mot Japan, Forbundet for å berge nasjonen osv.), alle framtredende kjente personer, lærde menn og politikere og alle lokale militære og administrative organer for å gå sammen om å danne ei slik nasjonal forsvarsregjering. Den nasjonale forsvarsregjeringa som blir danna som resultat av disse forhandlingene, må være et provisorisk ledende organ for å berge nasjonen fra å bli underkua og sikre at den overlever. Den må prøve å kalle sammen ei forsamling som virkelig er representativ for alle våre landsmenn (med utsendinger som er valgt på demokratisk vis av alle de forskjellige kretsene av ar­beidere, bønder, soldater, regjeringspersonell, forretningsfolk og studenter, av alle partiene og alle organisasjonene som er villige til å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen og av alle utenlandskinesere og alle nasjonalitetene innafor Kinas grenser). Denne forsamlinga må drøfte mer konkret alle problemene i samband med den væpna motstanden og kampen for å berge nasjonen. Kommunistpartiet vil gjøre sitt beste for å hjelpe til med å kalle sammen ei slik forsamling av repre­sentanter for folket, og sette alle vedtaka den fatter ut i livet.»

«Det må bli danna en forent anti-japansk hær av alle tropper som er villige til å slåss mot Japan. Det bør bli oppretta én overkommando for denne hæren, under ledelse av den nasjonale forsvarsregjeringa. Spørsmålet om denne overkomman­doen bør bestå av representanter som offiserene og de menige i de ulike anti- japanske hærenhetene har valgt, eller om den bør bli danna på en annen måte, bør bli avgjort av representantene fra alle kretser og av folkeviljen. Rødehæren blir uten tvil den første som slutter seg til denne forente hæren og oppfyller plikta si til å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen. For at den nasjonale forsvarsre­gjeringa og den forente anti-japanske hæren virkelig skal kunne innfri det veldige ansvaret de har for å forsvare nasjonen og gjøre motstand mot Japan, retter kom­munistpartiet denne oppfordringa til hele nasjonen: De som har penger gir penger, de som har våpen gir våpen, de som har korn gir korn, de som har store krefter leg­ger kreftene til, og de som har fagkunnskap stiller fagkunnskapen til rådighet. På det viset kan alle våre landsmenn bli mobilisert, og alle våpen, gamle og moderne, kan bli brukt for å væpne millioner på millioner av folket.»

3. Desember-resolusjonen var «Resolusjonen om den politiske situasjonen nå og oppga­vene til partiet», som blei vedtatt på møtet i det politiske byrået til sentralkomiteen i det ki­nesiske kommunistpartiet i Wayaopao i Nord-Shaanxi den 25. desember 1935. Den gjorde en omfattende analyse av situasjonen i Kina og internasjonalt og av endringene i forholda mellom klassene i Kina, og utforma linja til partiet. En del av resolusjonen lyder slik:

Situasjonen viser at hele landet og hele verden er opprørt over at den japanske im­perialismen har forsøkt å annektere Kina. Det har skjedd eller holder på å skje endringer i forholda mellom alle klasser, lag, politiske partier og væpna styrker i det politiske livet i Kina. Det skjer ei omgruppering av kreftene både i den nasjona­le revolusjonære fronten og den nasjonale kontrarevolusjonære fronten. Derfor går den taktiske linja til partiet ut på å reise, samle og organisere de revolusjonære kreftene i hele landet og blant alle nasjonalitetene for å kjempe mot den hovedfien­den som står overfor oss, nemlig den japanske imperialismen og den største lands­svikeren, Chiang Kai-shek. Alle mennesker, alle partier alle væpna styrker og alle klasser, som er mot den japanske imperialismen og landssvikeren Chiang Kai- shek, må gå sammen og føre en hellig nasjonal revolusjonær krig, drive de japan­ske imperialistene ut av Kina, styrte styret til løpeguttene deres i Kina, frigjøre den kinesiske nasjonen fullstendig og trygge Kinas sjølstendighet og territoriale integri­tet. Bare dersom vi danner en så brei nasjonal enhetsfront mot Japan som mulig (som omfatter lave og høye samfunnslag), kan vi slå den japanske imperialismen og dens løpegutt, Chiang Kai-shek. De forskjellige enkeltpersonene, de forskjellige organisasjonene, de forskjellige klassene og laga i samfunnet og de ulike væpna styrkene slutter seg sjølsagt til den nasjonale revolusjonen mot Japan ut fra ulike motiver og med forskjellig klassestandpunkt. Noen gjør det for å holde på stillin­gene sine, noen for å rive til seg ledelsen i bevegelsen slik at den ikke går ut over de grensene de tillater, og noen ut fra et ekte ønske om å arbeide for å frigjøre den ki­nesiske nasjonen fullstendig. Nettopp fordi motivene og standpunktene er for­skjellige, kommer noen til å vakle eller bli landssvikere helt i begynnelsen av kam­pen, noen kommer til å bli likegyldige eller trekke seg ut av kampen midtvegs, og noen kommer til å slåss besluttsomt til siste slutt. Men oppgava vår er ikke bare å forene alle mulige hovedkrefter, men også alle mulige forbundsfeller som kan komme til å gjøre motstand mot Japan, og sette folk i hele landet som har store krefter i stand til å legge kreftene til, de som har penger til å gi penger, de som har våpen til å gi våpen, og de som har kunnskap til å bidra med kunnskap. Ikke én ki­nesisk patriot må stå utafor fronten mot Japan. Det er generallinja i partiets tak­tikk for å skape en så brei nasjonal enhetsfront som mulig. Bare dersom vi følger denne linja, kan vi mobilisere hele folkets krefter for å ta oss av den felles fienden, nemlig den japanske imperialismen og landssvikeren Chiang Kai-shek. Arbeider­klassen og bøndene i Kina er fortsatt de grunnleggende drivkreftene i den kinesiske revolusjonen. De breie massene av småborgerskapet og de revolusjonære intellek­tuelle er de mest pålitelige forbundsfellene de har i den nasjonale revolusjonen. Et fast forbund mellom arbeiderne, bøndene og småborgerskapet er hovedkrafta i kampen for å slå den japanske imperialismen, landssvikerne og samarbeidsfolka. Når en del av det nasjonale borgerskapet og krigsherrene gir moralsk støtte, opp­rettholder velvillig nøytralitet eller er direkte med i kampen mot Japan, lands­svikerne og samarbeidsfolka, er de med på å utvide fronten mot Japan, uansett hvor mye de misliker jordbruksrevolusjonen og rød politisk makt. For den samla styrken til kontrarevolusjonen blir mindre på dette viset, og den samla styrken til revolusjonen blir større. For å nå dette målet må partiet ta i bruk høvelige metoder og midler for å vinne disse kreftene over til fronten mot Japan. Sjøl i leiren til godseier- og kompradorklassen er enheten langt fra fullstendig. Kampen om Kina mellom de ulike imperialistmaktene har ført til at det har oppstått stridende grup­per av landssvikere i deres tjeneste med motsigelser og konflikter seg imellom. Der­for må partiet bruke ei rekke forskjellige metoder for å sikre at i det minste en del av disse kontrarevolusjonære kreftene for øyeblikket ikke går aktivt mot fronten mot Japan. Vi må bruke den samme taktikken overfor de andre imperialistmakte­ne. Når partiet reiser, samler og organiserer folkets krefter i hele landet for å slåss mot den felles fienden, må det føre en besluttsom og urokkelig kamp mot alle ten­denser til vakling, kompromiss, kapitulasjon og svik innafor enhetsfronten mot Japan. De som undergraver det kinesiske folkets bevegelse mot Japan, er landssvi­kere eller samarbeidsfolk som vi alle i fellesskap må slå hardt til mot. Kommunistpartiet må erobre ledelsen i fronten mot Japan ved å være besluttsomt og ha rett i det de sier og gjør mot de japanske imperialistene, landssvikerne og samarbeidsfolka. Bevegelsen mot Japan kan bare vinne full seier under ledelse av kommunistpar­tiet. Det er nødvendig å oppfylle krava til massene som er med i krigen mot Japan, i saker som gjelder de grunnleggende interessene deres (bøndene krever jord, og ar­beiderne, soldatene, de fattige i byene og de intellektuelle krever bedre levekår). Det er bare dersom vi oppfyller krava fra dem, at vi kan klare å mobilisere enda breiere deler av massene til å slutte seg til de anti-japanske rekkene, holde bevegel­sen mot Japan i gang, og lede den til full seier. Bare på det viset kan partiet erobre ledelsen i krigen mot Japan.

Se «Om taktikken mot den japanske imperialismen», s. 153—179 i denne boka.

4. 5. mai 1936 sendte rødehæren et åpent telegram som krevde at regjeringa i Nanjing skulle stanse borgerkrigen og ta opp fredsforhandlinger med kommunistene for å få i stand enhet mot Japan. Telegrammer hadde denne ordlyden:

Til militærrådet til den nasjonale regjeringa i Nanjing, til alle land-, sjø- og luftstridskrefter, til alle partier, politiske grupper, offentlige organer og alle aviser, og til alle landsmenn som nekter å bli slaver for en fremmed nasjon:

Etter at Den anti-japanske fortroppen i det kinesiske folkets rødehær, som er or­ganisert av den revolusjonære militærkommisjonen til den kinesiske rødehæren, kryssa Den gule floden på ekspedisjonen østover, har den seira overalt og vunnet støtte fra hele landet. Men da den okkuperte Tatung-Puchow-jernbanen og forbe­redte seg energisk på å gjøre et framstøt mot øst inn i Hebei for å ta opp kampen direkte mot de japanske imperialistene, sendte Chiang Kai-shek mer enn ti divisjo­ner inn i Shanxi, og samarbeidde med Yen Hsi-shan for å hindre dem i å rykke fram mot japanerne. Han ga også troppene under Zhang Xueliang og Yang Hucheng og troppene i Nord-Shaanxi ordre om å marsjere mot det røde området Shaanxi-Gansu for å lage bry for det anti-japanske baklandet. For å kunne nå fram til og kjempe mot japanerne, måtte folkets anti-japanske fortropp ha konsentrert hele styrken og utsletta de troppene til Chiang som blokkerte vegen. Men i dag står nasjonen oppe i ei krise. Derfor kom den revolusjonære militærkommisjonen til rødehæren etter lange overveielser fram til at et avgjørende slag mellom de to par­tene bare ville skade Kinas nasjonale forsvarsstyrke og glede de japanske imperialis­tene, uansett hvem som sto fram som seierherre. Dessuten fins det ei rekke patrio­tiske offiserer og menige i styrkene til Chiang Kai-shek og Yan Xishan som er vil­lige til å stanse borgerkrigen og gå sammen for å gjøre motstand mot Japan, og det strir virkelig mot samvittigheten deres å adlyde ordrene til Chiang og Yen og sperre vegen for rødehæren når den er på veg for å kjempe mot japanerne. Trass i de mange seirene i Shanxi, har derfor den revolusjonære militærkommisjonen til rø­dehæren trukket folkets anti-japanske fortropp tilbake vest for Den gule floden. Det er for å bevare Kinas nasjonale forsvarsstyrke og dermed bidra til å bringe motstandskrigen mot Japan nærmere, besluttsomt sette ut i livet de mange oppfordringene våre til nasjonen om å stanse borgerkrigen og gå sammen for å gjøre mot­stand mot Japan, og for å få Chiang Kai-shek og de patriotiske offiserene og meni­ge i hæren hans til å våkne før det er for seint. Med denne handlinga har vi vist re­gjeringa i Nanjing, alle land-, sjø- og luftstridskrefter i landet og hele nasjonen at vi har ærlige hensikter. Vi er villige til å få i stand våpenhvile i løpet av en måned med alle de væpna enhetene som angriper den anti-japanske rødehæren, og inngå fredsforhandlinger med dem for å stanse borgerkrigen og gjøre motstand mot Ja­pan. Den revolusjonære militærkommisjonen til rødehæren vil med dette høytide­lig rå dere, herrene i regjeringa i Nanjing, til å gå besluttsomt inn for å gjøre godt igjen tidligere misgjerninger nå i dette kritiske øyeblikket, da landet og folket vårt står i fare for å bli ødelagt. Vi rår dere til å samle kreftene mot angrepa utafra og stanse borgerkrigen i hele landet, først og fremst i Shaanxi, Gansu og Shanxi, i sam­me ånd som brødre som krangler hjemme. Etter at det er gjort, må de to partene peke ut utsendinger for å drøfte konkrete tiltak for å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen. Dette vil være en velsignelse for nasjonen og landet, og til deres eget beste. Men dersom dere stivnakka nekter å høre på fornuft og foretrekker å være landssvikere og samarbeidsfolk, kommer styret deres avgjort til å bryte sam­men til slutt, og hele nasjonen kommer til å avvise dere hånlig og styrte dere. Et gammelt ordtak lyder: «Når tusen fingrer peker anklagende på deg, dør du sjøl om du ikke er sjuk.» Og et annet ordtak sier: «En slakter som legger fra seg kniven blir straks en Buddha.» Det er ord som herrene kan tygge på og tenke over. Og den re­volusjonære militærkommisjonen til rødehæren oppfordrer alle organisasjoner, alle partier og alle mennesker i landet som nekter å være slaver for en fremmed nasjon, til å støtte forslaget vårt om våpenhvile, fredsforhandlinger og enhet mot Ja­pan, organisere komiteer for å få slutt på borgerkrigen snarest mulig, sende repre­sentanter til fronten for å stoppe skytinga på begge sider, og overvåke at dette for­slaget blir satt helt og fullt ut i livet.»

5. Se «Ei erklæring til Chiang Kai-sheks erklæring», note 7, 256—263 denne boka.

6. Parolen om «en folkerepublikk» blei første gang satt fram i «resolusjonen om den politiske situasjonen nå og oppgavene til partiet», som blei vedtatt på møtet til det politis­ke byrået i sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet i desember 1935, og i rappor­ten til kamerat Mao Tsetung «Om taktikken mot den japanske imperialismen». Men den videre utviklinga gjorde at partiet blei nødt til å gå inn for linja med å tvinge Chiang Kai- shek til å gjøre motstand mot Japan. Fordi Chiang Kai-shek-klikken ikke kunne ha god­tatt parolen, blei den endra til «en demokratisk republikk» i brevet fra partiet til Kuomintang i august 1936. Parolen om en demokratisk republikk blei seinere forklart mer konkret i «Resolusjon om den nye situasjonen i bevegelsen for å gjøre motstand mot Japan og ber­ge nasjonen, og om den demokratiske republikken», som sentralkomiteen i partiet ved­tok i september samme år. Sjøl om forma var forskjellig, er innholdet i de to parolene det samme. Disse to utdraga om den demokratiske republikken er fra september-resolusjonen til partiets sentralkomite i 1936:

«Sentralkomiteen mener at sånn som situasjonen er nå, er det nødvendig å sette fram parolen om å ‘opprette en demokratisk republikk’. Det er nemlig den beste måten å forene alle de anti-japanske kreftene på for å verne Kinas territoriale inte­gritet og hindre den katastrofen at Kina blir ødelagt og det kinesiske folket under­kua, og dette er den parolen som høver best for å danne en enhetsfront bygd på de demokratiske krava til de breie folkemassene. Med ‘en demokratisk republikk’ mener vi et demokrati som geografisk sett er mer omfattende enn demokratiet til arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur i en del av Kina, og et politisk sys­tem som er mye mer progressivt enn ettparti-diktaturet til Kuomintang i hoved­områdene i Kina. Derfor gir den en bedre garanti for at den væpna motstanden mot Japan utvikler seg breitt og at vi vinner full seier. Dessuten kommer den de­mokratiske republikken ikke bare til å gjøre breie lag av det kinesiske folket i stand til å ta del i det politiske livet i landet og høyne den politiske bevisstheten og den or­ganiserte styrken sin. Den kommer også til å gi det kinesiske proletariatet og kom­munistpartiet, som leder det, armslag i kampen for at sosialismen skal seire i fram­tida. Derfor erklærer det kinesiske kommunistpartiet at det aktivt støtter beve­gelsen for en demokratisk republikk. Det erklærer også at når den demokratiske republikken er oppretta i hele Kina og det er sammenkalt et parlament som er valgt på grunnlag av alminnelig stemmerett, kommer de røde områdene straks til å bli en organisk del av republikken. Folket i de røde områdene kommer til å velge sine re­presentanter til parlamentet, og det samme demokratiske systemet kommer til å bli satt ut i livet i de røde områdene.»

«Sentralkomiteen understreker at vi bare kommer til å bruke disse midlene for å tvinge Kuomintang-regjeringa i Nanjing til å gjøre motstand mot Japan og for å skape vilkåra for den demokratiske republikken: 1) Utvide det kinesiske folkets be­vegelse for å gjøre væpna motstand og berge nasjonen. 2) Gjøre den nasjonale en­hetsfronten mot Japan av alle politiske partier, folk i alle samfunnslag og alle hæ­rer breiere. 3) Styrke rolla til det kinesiske kommunistpartiet i den politiske ledel­sen av den nasjonale enhetsfronten, 4) Konsolidere den røde politiske makta og rø­dehæren i så stor grad som mulig. 5) Føre en besluttsom kamp mot alt som blir sagt og gjort for å svike suvereniteten vår og vanære nasjonen eller svekke den na­sjonale enhetsfronten. Den demokratiske republikken kan aldri bli til virkelighet uten at det blir ført bitter og langvarig strid, uten at hele den kinesiske nasjonen blir mobilisert og uten ei revolusjonær flodbølge. Under kampen for den demokra­tiske republikken må det kinesiske kommunistpartiet kreve at den demokratiske republikken begynner med å gjennomføre tipunktsprogrammet for å gjøre mot­stand mot Japan og berge nasjonen, som partiet vårt har lagt fram, og fortsette med å løse de grunnleggende oppgavene i den borgerlig-demokratiske revolusjonen i Kina helt til de er gjennomført.»

7. Dette telegrammet blei sendt den 10. februar 1937. Den fullstendige teksten lyder slik: Til den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang

Ærede herrer:

Hele nasjonen gleder seg over at Xi’an-hendinga er blitt løst fredelig. Fra nå av blir det mulig å gjennomføre ei politisk linje for indre fred og enhet og solidaritet mot utenlandsk aggresjon. Dette er ei lykke for nasjonen og landet. Nå som de ja­panske inntrengerne går amok og livet til den kinesiske nasjonen henger i en tynn tråd, ønsker partiet vårt inderlig at den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i partiet deres vil følge denne politiske linja, og vedta at dette skal væ­re den nasjonale politikken:

1) Stanse alle borgerkriger og konsentrere landets styrke i en samla innsats for å møte den utenlandske aggresjonen.

2) Garantere ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og møtefrihet, og løslate alle poli­tiske fanger.

3) Kalle sammen en konferanse av representanter for alle politiske partier, folk fra alle samfunnslag og alle hærer, og samle de beste kreftene i nasjonen til felles innsats for å berge landet.

4) Fullføre alle forberedelsene til å gjøre motstand mot Japan raskt.

5) Bedre folkets utkomme.

Dersom den tredje plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen deres bestemmer seg for å gå fast og besluttsomt inn for at dette skal være den nasjonale politikken, lover partiet vårt, som et uttrykk for at vi har et oppriktig ønske om å stå sammen mot utenlandsk aggresjon:

1) Politikken med væpna oppstand for å styrte den nasjonale regjeringa kom­mer til å bli stansa over hele landet.

2) Den demokratiske arbeider- og bonderegjeringa kommer til å endre navn til regjeringa for Særområdet i Republikken Kina, og rødehæren kommer til å bli omdanna til en del av den nasjonale revolusjonære hæren og komme un­der ledelsen til henholdsvis Sentralregjeringa i Nanjing og militærrådet til denne regjeringa.

3) Det kommer til å bli innført et fullstendig demokratisk system bygd på al­minnelig stemmerett i områdene under regjeringa for Særområdet.

4) Det vil bli slutt på politikken med å beslaglegge jorda til godseierne, og fellesprogrammet til den nasjonale enhetsfronten mot Japan vil bli satt be­sluttsomt ut i livet.

9. Etter at de japanske imperialistene hadde okkupert Shanhaikuan og trengt inn i Nord-Kina i 1933, og særlig etter at «Ho-Umezu-avtalen» (se note 1, s. 276) blei inngått i 1935, var de imperialistiske interessene til Storbritannia og De forente stater i Nord- og Sentral-Kina direkte trua. Derfor begynte de å ender holdning til Japan, og de påvirka og­så til en viss grad den politikken Chiang Kai-shek-regjeringa førte overfor Japan. Under Xi’an-hendinga i 1936 foreslo Storbritannia at japanske krav som kunne skade de britiske interessene i Kina skulle avvises, og antyda til og med at det kanskje ikke ville være så dumt å «danne ei eller annen form for forbund med kommunistpartiet» for å rette et slag mot den japanske aggresjonspolitikken. Forutsetninga var at Chiang Kai-shek-regjeringa kunne fortsette å styre over det kinesiske folket.

10. Krigsherrene i Guangxi, Li Tsung-jen og Pai Chung-hsi, og krigsherren i Guangdong, Chen Jitang, sto samla fram mot Chiang Kai-shek i juni 1936. Påskuddet deres var «å gjøre motstand mot Japan og berge nasjonen». I august samme år smuldra mot­standen deres opp på grunn av bestikkelser og splitt-og-hersk-taktikk fra Chiang Kai-shek.

11. De japanske styrkene og marionettetroppene begynte invasjonen i Suiyuan i august 1936.1 november tok de kinesiske troppene der opp kampen, og folket i hele landet starta en bevegelse for å støtte dem.

12. Etter «Ho-Umezu-avtalen» i 1935 viste Kuomintang-regjeringa i Nanjing ei fastere holdning overfor Japan. Dette skyldtes presset fra den stadig sterkere stemninga mot Ja­pan i folket og påtrykket fra den strammere linja som de britiske og amerikanske imperia­listene tok overfor Japan. Kuomintang-regjeringa brukte uthalingstaktikk i forhandlinge­ne med Japan fra september til desember 1936, og det kom ikke noe ut av dem.

13. Dette var møtet til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang 15. februar 1937, etter den fredelige løsninga av Xi’an-hendinga.

14. Ah Q er hovedpersonen i Den sanne historia om Ah Q, en berømt roman av den sto­re kinesiske forfatteren Lu Xun. Ah Q er et typisk eksempel på alle som trøster seg med å se på nederlag og tilbakeslag i det virkelige livet som moralske eller åndelige seirer.

15. I stadiet med borgerlig-demokratisk revolusjon i Kina var kommunistene enige i de grunnleggende punktene i programmet til Sun Yatsen, og samarbeidde med han. Det be­tydde ikke at de var enige i den borgerlige og småborgerlige verdensanskuelsen eller det ideologiske systemet som han var talsmann for. Som fortroppen til det kinesiske prole­tariatet hadde de kinesiske kommunistene en helt annen verdensanskuelse eller et helt an­net ideologisk system og ei helt annen teoretisk oppfatning av det nasjonale spørsmålet og andre spørsmål enn Sun Yatsen.

16. I 1924 omorganiserte Sun Yatsen Kuomintang. Det blei et revolusjonært forbund av flere klasser, som medlemmene av kommunistpartiet slutta seg til som enkeltpersoner. Etter at Kuomintang hadde sveket revolusjonen i 1927, gjennomførte det noe det kalte ei «partiutrensking» over hele landet. De slakta ned kommunistene og mange av sine egne folk på venstrefløya som oppriktig støtta Dr. Sun Yatsens Tre store politiske retningslin­jer. Fra da av blei Kuomintang det kontrarevolusjonære politiske partiet til storgodseierne og storborgerskapet.

17. Dette sikter til den situasjonen som blei skapt av den opportunistiske ledelsen i sent­ralkomiteen i partiet i første halvår av 1927.