Marxister kan ikke være nasjonalister

---

Av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane.

---

Marxister kan ikke være nasjonalister

Forkortet versjon av artikkelen «Marxisme eller nasjonalisme»

«Opportunistene har lagt grunnen for dette sammenbruddet ved å forkynne borgerlig sjåvinisme under dekke av patriotisme og fedrelandsforsvar, og overse eller avvise den grunnleggende sannheten i sosialismen om at arbeiderne ikke har noe fedreland. Denne sannheten blei satt fram i Det kommunistiske manifestet for lenge siden.»¹

Lenin

Innledning

Skribenten bak bloggen MLM Thoughts, som for å få det ubeskjedne akronymet MAO har kalt seg Mats Alfred Olsen, publiserte i april i år en tekst ved navn «Marxismen og det nasjonale spørsmålet», hvor han kritiserer vår artikkel om å vende tilbake til marxismen i det nasjonale spørsmålet, publisert i september i fjor.² Olsens tekst er også publisert på nettstedet Raud Tid, med tittelen «Kan marxister være nasjonale patrioter?»³ Vi har skrevet et svar på dette som er publisert av Tjen Folket Media.⁴ Vi håper interesserte vil lese dette, men vi har også skrevet denne kortversjonen for å sende inn som leserbrev til Raud Tid.

Slik vi forstår Olsen er hans hovedargument at imperialismen har gått inn i et nytt stadium eller en ny fase, og at nå står nasjonene i veien for dagens unasjonale monopolborgerskap. Nasjonalisme forstår han dermed som en progressiv kraft for å forene proletariatet og småborgerskapet til kamp mot imperialismen i dag. 

Vi viser i vår artikkel hvordan Olsen deler dette synet med Pål Steigan⁵ og den sosialsjåvinistiske retningen han står i spissen for. Vår artikkel er et nytt oppgjør med sosialpatriotismen, for å fordype forståelsen av og kampen mot denne. Vi takker Olsen for et kritisk tilsvar til vår artikkel, og for anledningen det gir til å føre denne kampen videre.

Sosialpatriotismens klassekarakter

Småborgerlige sosialister og arbeideraristokrater har en sterk dragning mot forskjellige former for nasjonalisme. Som all annen tenkning har nasjonalisme på venstresida en klassekarakter. Proletariatet som en internasjonal klasse har ingen interesse av nasjonalismen, men for borgerskapet og småborgerskapet forholder det seg annerledes.

Siden Marx’ og Engels’ tid har det eksistert småborgerlig sosialisme, som de kalte «reaksjonær, og dertil utopisk».⁶ Denne formen for sosialisme uttrykker ikke proletariatets standpunkt, men småborgerens motstand mot utviklingen av kapitalismen og storindustrien. Sosialpatriotismen går hånd i hånd med slik tenkning, og de småborgerlige sosialistene forener seg med sosialpatriotismen på et slikt grunnlag. 

Sosialpatriotismen er derimot ikke småborgerlig. Sosialpatriotisme og sosialimperialisme tjener til syvende og sist monopolborgerskapet og er uttrykk for deres ideologi. På samme måte som revisjonistene er agenter for borgerskapet i arbeiderbevegelsen, er sosialpatriotismen borgerlig nasjonalisme i rød forkledning. Nasjonalismen bryter ikke med monopolborgerskapets interessert, noe som er særlig iøynefallende i imperialistiske land.

Et angrep på Stalin og en feilvurdering av første verdenskrig

Olsen kritiserer det han kaller Stalins «optimistiske forestilling [som] viste seg å være feil» og refererer til Stalins klassiske artikkel fra 1913, gjengitt i en artikkelsamling i 1935.⁷ Stalin polemiserer her mot de østerrikske sosialdemokratene og deres linje for «kulturnasjonalt autonomi». Olsen bruker løsrevet det Stalin skriver for å få det til å framstå som om han undervurderte nasjonalismens påvirkningskraft, som viste seg i første verdenskrig.

Stalin skriver i teksten (vår understreking):

«Den som tek opp nasjonalt autonomi, må og taka opp denne ‘nye’ oppgåva. Men å taka ho opp tyder å gå frå klassestandpunktet og taka nasjonalismens veg.»⁸

Altså ser vi her at Stalin ser nasjonalismen som uforenelig med marxismens klassestandpunkt for proletariatet. Olsen må derfor velge: Enten er han for Stalin og marxismen, eller så er han fortsatt for nasjonalismen. Stalin skriver videre:

«Av det som er sagt før ser ein at kulturnasjonalt autonomi ikkje er noka løysing på det nasjonale spørsmålet. lkkje berre det, det tener til å skjerpa og dekkja til spørsmålet ved å skapa ei stode som fremjar samanbrotet i einskapen til arbeidarrørsla, som fostrar spalting mellom arbeidarane etter nasjonalitet, og som styrkjer gnissinga mellom det.»⁹

Skribenten har altså ikke bare tatt Stalin ut av sin sammenheng, men dette viser at Stalin slett ikke undervurderte nasjonalismens kraft. Han advarer mot den og at den kan splitte arbeiderbevegelsen. Dette er en advarsel som første verdenskrig så til de grader bekreftet riktigheten av. Poenget til Stalin som Olsen benekter, er at nasjonen vil deles mer etter klasse, fordi proletariatet og borgerskapet ikke har felles skjebne.

Hvordan endte egentlig første verdenskrig? Den ble avsluttet med arbeidernes opprør mot krigen og «sitt eget» borgerskap, da den kulminerte i den store oktoberrevolusjonen og stiftelsen av den kommunistiske internasjonalen, samt revolusjoner i Finland, Tyskland og Ungarn. Påstanden fra Olsen om at første verdenskrig viser at Stalin tok feil, er absurd! Krigen akselererte splittelsen av de borgerlige nasjonene, og ut av verdenskrigen gikk for første gang kommunistiske partier,  verdens første sosialistiske land, og den ideologisk-politisk-organisatoriske foreningen av klassen under marxismen-leninismen og i den kommunistiske internasjonalen. Proletariatet hadde endelig konstituert seg som eget parti mot alle andre. Stalins tese ble bekreftet som profetiske ord.

Ingen virkelige kommunister er nasjonalister

Innad i den kommunistiske bevegelsen, det vil si den maoistiske bevegelsen, kan vi ikke se noen som reiser paroler for nasjonalisme i de imperialistiske landene. De eneste som tidligere har gjort det har enten avslørt seg som høyreopportunister og likvidatorer, eller de har, som oss, korrigert sine feil.

Den norske nasjonen er fullstendig selvstendig, og gjennomførte sin nasjonale og demokratiske revolusjon fra 1814 til 1905. Etter 1905 har det, med unntak av tida fra 1940 til 1945, ikke vært mulig med noen nasjonal frigjøringskamp i Norge da denne allerede har blitt ført til seier. Olsens parole har vært foreldet i mer enn hundre år.

Stalins klassiske definisjon av nasjoner leder ikke leder til nasjonalisme! Tvert om, Stalin avviser igjen og igjen nasjonalismen. Å si at bare det å se at nasjoner finnes, må lede til at man må kjempe for nasjonale interesser i allmennhet, er som å si at det å påvise at det finnes kjønn leder til at man må kjempe for alle kjønns interesser. Nasjoner og kjønn er selvfølgelig ikke det samme, men vi kan sammenlikne det å kjempe for imperialistiske nasjoners interesser med det å kjempe for «menns rettigheter» i et patriarkalsk samfunn. 

Skribenten mener det er «progressivt» å kjempe for det norske borgerskapets råderett mot deres konkurrenter, for eksempel mot England, Danmark eller Russland. Vi har sitert Lenin i artikkelen fra 2020, og fordi det gjendriver Olsen fullstendig, siterer vi det på nytt her:

«Framgangsrik kamp mot utbytting krever at proletariatet er fri for nasjonalisme, og helt nøytralt så å si, i den kampen om overherredømme som finner sted mellom de ulike nasjonenes borgerskap. Om proletariatet i en hvilken som helst nasjon gir den minste støtte til sitt ‘eget’ nasjonale borgerskaps privilegier, vil det uunngåelig framkalle mistru blant proletariatet i en annen nasjon. Det vil svekke arbeidernes internasjonale klassesolidaritet og splitte dem, til borgerskapets fryd.»¹⁰

Artikkelforfatteren må igjen ta et valg: For eller mot Lenin?

Myten om det globalistiske monopolborgerskapet

Olsen skriver:

«Redaksjonen i Røde Fane drøfter tendenser til oppløsning av nasjonen, men de nevner ikke det kanskje viktigste elementet: At nasjonene er blitt for snevert for de store kapitalistiske selskapene. EU ble dannet nettopp som en konsekvens av dette. Redaksjonen i Røde Fane framstiller det som om nasjonalisme er en kraft borgerskapet ønsker å bygge. Dette er en sannhet som har gått ut på dato. Det vart sant for 100 år siden, men det er ikke sant idag.» (sic)

For det første er det åpenbart at borgerskapet dyrker nasjonalismen i dag. Dette kan alle som har øyne se selv. For det andre er det tøv å fremstille det som om nasjonalstatene var store nok for kapitalistene for 100 år siden. Fra sin spede begynnelse har kapitalismen basert seg på verdensmarkedet. Dette var en forutsetning for fremveksten av kapitalismen, dens gjennombrudd i England på 1500-tallet og deretter hele Europa de kommende 300 årene. Marx og Engels skrev i 1848 i Det kommunistiske manifest:

«Storindustrien har etablert det verdensmarkedet som oppdagelsen av Amerika forberedte. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten, landkommunikasjonen en umåtelig utvikling. (…) etter etableringa av storindustrien og verdensmarkedet tilkjempet det seg endelig det politiske eneherredømmet i den moderne representativstaten. Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.»¹¹

Og videre samme sted:

«Gjennom sin utbytting av verdensmarkedet har borgerskapet gitt alle lands produksjon og forbruk en kosmopolitisk form. Til de reaksjonæres store sorg har det revet det nasjonale grunnlaget vekk under beina på industrien.»

Konstitueringen av borgerlige nasjoner og etableringen av borgerlige nasjonalstater i Europa skjedde parallelt med kolonialismen under frikonkurransekapitalismen fram til 1900. Kolonialismen og nasjonalismen levde godt sammen da, slik imperialismen og nasjonalismen gjør det den dag i dag. De gikk og de går hånd i hånd.

EU-saken og revideringa av Lenins imperialismeteori

Olsen reiser i artikkelen spørsmål om norsk EU-medlemskap og i den forbindelse slår vi fast at EU-kampen har aldri vært noen skjebnekamp for den norske nasjonen, slik enkelte har framstilt det som. Den norske nasjonen er en borgerlig og imperialistisk nasjon, som lever i beste velgående, enten den er innenfor eller utenfor EU-alliansen. Ei heller selvråderetten ville forsvinne ved EU-medlemskap, det norske monopolborgerskapet ville beholdt sitt voldsapparat, sitt statsapparat og sin kapital. Marxistisk ABC slår fast at makta springer ut av geværet og at borgerskapets makt hviler på dets kontroll over produksjonsmidlene.

EU-spørsmålet i Norge har hovedsakelig ikke noe med det nasjonale spørsmålet å gjøre. For det norske borgerskapet var dette et spørsmål om økonomiske interesser, og borgerskapet delte seg i fraksjoner under denne politiske kampen. Alliansen mellom Senterpartiet og Høyre sprakk i 1971 over EU-spørsmålet, fordi norsk landbruks- og fiskerikapital ikke så seg tjent med EU-medlemskapet. Spørsmålet om medlemskap handlet om økonomiske interesser for seksjoner av borgerskapet.

Olsen bør lese Lenins «Om parolen for et europas forente stater» på nytt. Her skriver Lenin:

«Et Europas forente stater under kapitalismen er det samme som overenskomster om delinga av koloniene. (…) Ingen fordeling kan gjennomføres på annet vis enn ‘i forhold i styrke’, og styrken endrer seg i løpet av den økonomiske utviklinga. (…) Sjølvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene… men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialimen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»¹²

Dette skrev Lenin i 1915, slik at igjen viser det seg at skribentens forestilling om at EU er resultat av noe kvalitativt nytt ved imperialismen i dag, noe som ikke var der for 100 år siden, får nok et skudd for baugen. Igjen er det opp til skribenten å ta et valg, er han for eller mot Lenin i nok et spørsmål?

Forstår ikke EU og reviderer marxismens lære om staten

Olsen legger fram en umarxistisk forståelse av EU og kapitalen generelt. I virkeligheten er ikke EU er ikke en «overnasjonal» institusjon, men et redskap for stormaktene, særlig Tyskland og Frankrike. Alliansen er et verktøy for disse og slik sett er det flere gode grunner til å slåss mot EU, men nasjonal selvråderett er ikke en av dem.

Olsen skriver:

«I denne situasjonen har nasjonalstaten gått fra å være institusjon som tjener borgerskapet til å bli et fengsel for monopolborgerskapet. For monopolborgerskapet er det ønskelig å erstatte nasjonalstatene og den nasjonale identiteten med en felles EU stat og identitet. Som en ledd i dette har EU egne støtteordninger for dette formålet med å skape en felles ‘europeisk’ identitet (…)»

Her gjør skribenten flere grove feil. For det første er ikke statene «fengsler» for monopolborgerskapet, de er maskiner for deres klasseherredømme! Staten er et apparat for klasseundertrykking og dagens stater er borgerlige stater. Innad i borgerskapet har monopolborgerskapet utkrystallisert seg og dominerer nå fullstendig, og det innebærer at de dominerer staten. Hvordan kan deres verktøy være et fengsel for dem? Det forholder seg fortsatt slik Marx og Engels sa, at den «moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet». Olsen og Steigan har til felles at de ikke bare vil revidere marxismens prinsipielle syn på nasjonalisme, de vil også revidere synet på staten. 

Vi må derimot forstå staten slik Lenin beskriver den:

«Formene for statens herredømme kan skifte, kapitalen viser sin makt på en måte der den ene formen foreligger, og på en annen måte der en annen form foreligger men i realiteten ligger makten i hendene på kapitalen (…)»¹³

Andre syn på dette åpner for alskens konspirasjonsteorier, hvor man i liten grad forstår hvordan de nevnte institusjonene faktisk fungerer: at de kontrolleres av de dominerende imperialistene og ikke av en global finanselite.

Resirkulerer «ultraimperialismen» og tilslører statsmonopolkapitalismen

Teorien om en «ny imperialisme» er i essens fullstendig i tråd med Kautskys teori om «ultraimperialisme». Den er med andre ord eldre enn Lenins imperialismeteori! Men Olsen fremstiller dette som en ny revidering av Lenins teori i møte med det han påstår er nye forhold i dag. Olsen karakteriserer ikke bare Stalins prinsipper som avleggs, men også Lenins definisjon av imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

I virkeligheten spiller statene en mye større rolle enn noensinne både i samfunnslivet generelt og i økonomien spesielt. Krisepakkene i 2020 og 2021 er målt i antall milliarder helt uten sidestykke i historien. Alt i alt har Lenins tese om en sammensmelting av finanskapitalen med statsapparatet blitt bekreftet i enorm grad de siste 100 årene. Vi står ikke overfor er ikke en «ny verdensorden» hvor en global finanselite styrer verden, men utvikling av statsmonopolkapitalisme, og en utvikling hvor samfunnet militariseres mer og mer, og hvor den imperialistiske rivaliseringen skjerpes, samtidig som verdens borgerskap kun forenes i å slå ned revolusjonen og holde verdens folk nede i fattigdom og nød. 

Vi lever i en verden hvor statene blir mer reaksjonære, hvor korporativismen drives fram, og det vil si en tendens i retning fascisme, en verden hvor samfunnet militariseres og vi ser flere og flere kriger. Dette er åpenbart en verden hvor borgerskapet trenger nasjonalismen, og sine agenter i arbeiderbevegelsen som slutter opp om «forsvar av fedrelandet» og setter nasjonens interesser foran interessene til det internasjonale proletariatet.

Borgerskapet bruker nasjonalismen til å rekruttere soldater, til å mobilisere til «dugnad», og generelt til å feire at vi tross alt har det bedre og faktisk er bedre i dette landet enn i alle andre land. «Det er typisk norsk å være god» sa Gro Harlem Brundtland. Olsen og Steigan viser at «det er typisk norsk å være Gro», når de slutter opp om mytedannelsen om annerledeslandet Norge og den nasjonalistiske forestillingen om at det er bedre med norsk olje og norsk laks og norsk lønn i Norge, enn at utlendinger tar selvråderetten og velferden.

Småborgerlig proudhonisme eller proletarisk internasjonalisme?

Enden på den nasjonalromantiske visa, er proudhonismens¹⁴ «visjon» om en fremtid hvor alle er frie og selveiende håndverkere og bønder. Dette er den individualistiske drømmen til den selveiende småborgeren som frykter storindustrien, internasjonaliseringen og kollektiviseringen. Den er svært kompatibel med nasjonalismen. I motsetning til dette er kommunistenes langsiktige program derimot ikke at norske bønder skal bevare sine gårder, som for lengst er blitt store bruk, men å kollektivisere alt sammen.

Marxismen vant kampen om kommandoen i arbeiderbevegelsen, men Lenin har påvist hvordan utviklingen driver småborgerlige grupper inn i arbeiderbevegelsen på nytt og på nytt, og derfor må den småborgerlige innflytelsen også knuses igjen og igjen. Å knuse nasjonalismen i den revolusjonære bevegelsen, er å knuse småborgerlig og borgerlig ideologi i denne, fortrenge den med proletarisk ideologi, det vil si maoismen, og sette proletarisk politikk i kommandoen og dermed legemliggjøre den proletariske internasjonalismen.

Vår revolusjonære plikt er å anvende den eneste marxistiske taktikken om å gå til de dypeste og breieste massene og hovedsakelig henvende oss til de viktigste av disse, som i et imperialistisk land som Norge må være de fattigste delene av proletariatet. Her viser vi blant annet til Perus Kommunistiske Partis masselinje og til Lenins bok «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» og teksten «Imperialismen og kløyvinga i sosialismen». Her slår disse fast at kommunistene må henvende seg hovedsakelig til de laveste, mest utbytta og undertrykte. Opportunistene derimot, henvender seg til de øvre laga, som kan bestikkes av monopolkapitalens superprofitter og slik «nærer, former og befester den opportunismen».¹⁵

Vi er ikke bare for taktiske allianser. Strategisk må kommunistpartiet, proletariatets eneste parti, må lede en enhetsfront av revolusjonære klasser og grupper. Denne fronten, som legger grunnlaget for den nye staten, må inkorporere småborgerlige sjikt i store sprang. Dette kan og vil la seg gjøre, når kommunistpartiet og dets væpna styrke, folkehæren, utvikler den nye makta gjennom folkekrig. Dette er et sentralt spørsmål når vi behandler temaet om klasseallianser og kommunistenes frontarbeid.¹⁶

Sosialpatriotisme er borgerlig nasjonalisme og brudd med marxismen

Olsen reiser spørsmålet om hvorvidt marxister kan være «nasjonale patrioter». Slik vi ser det så er dette å stille spørsmålet grunnleggende feil. Det egentlige spørsmålet er ikke om marxister kan være patrioter. Det er for lengst klart at vi mener dette er et spørsmål om kontekst, og dette må Olsen ha fått med seg da han leste vår forrige tekst om temaet. Spørsmålet er hvor og når marxister kan være patrioter, når og hvor støtter vi nasjonal kamp? Gjennom 1700- og 1800-tallet fantes det i Norge opplagt en nasjonal bevegelse som var både progressiv og revolusjonær. Men kan marxister være patrioter i et imperialistisk og selvstendig land? Dette er den virkelige motsigelsen og det virkelige spørsmålet å reise her.

Diskusjonen med Olsen kan virke triviell, men standpunkter som hans har hatt katastrofale følger i historien til arbeiderbevegelsen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den alvorlige faren sosialpatriotismen utgjør, og de fatale konsekvensene den får i form av splittelse av og forræderi mot bevegelsen, er hovedårsaken til at vi reiser spørsmålet så skarpt og i så stor bredde.

En allmenn «patriotisk nasjonalisme» i Norge, hvor man forener seg med eller uttrykker støtte til borgerskapet, eller en del av dette, er borgerlig nasjonalisme. Ikke bare er denne nasjonalismen borgerlig, da vi lever i et imperialistisk land så er den også imperialistisk: Sosialpatriotisme blir med nødvendighet sosialimperialisme. Et standpunkt til forsvar for en imperialistisk nasjon ender på skjendig vis med å legitimere dens utbytting og undertrykking av massene i den tredje verden. Det fordreier og tilslører sannheten om norsk imperialistisk utbytting og krigføring, og tjener de norske imperialistenes mål om å bli en «diplomatisk stormakt». Om marxister innen den norske nasjonen blir «nasjonale patrioter», vil de med nødvendighet forlate marxismen og bli sosialpatrioter og sosialimperialister.

Kommunister er alltid internasjonalister

Videre er vi, som kommunister, alltid mot snever nasjonalisme, alltid mot borgerlig og småborgerlig nasjonalisme, overalt, i alle land og i alle kontekster. Også i undertrykte land er vi først og fremst internasjonalister. Som formann Mao skriver er vår patriotisme i den nasjonale frigjøringskrigen anvendt internasjonalisme:

«For bare ved å kjempe for å forsvare fedrelandet kan vi bekjempe aggressoren og oppnå nasjonal frigjøring. Og bare ved å oppnå nasjonal frigjøring vil det bli mulig for proletariatet og hele det arbeidende folk å oppnå sin egen frigjøring. Kinas seier og de inntrengende imperialistenes nederlag vil også hjelpe folket i andre land. I nasjonale frigjøringskriger er derfor patriotismen virkeliggjøring av internasjonalismen» og «Dette er gode patriotiske handlinger som langt fra går imot internasjonalismen; de er dens tillemping i Kina.»¹⁷ 

Eller som Mariátegui skrev: vi er antiimperialister fordi vi er marxister, ikke omvendt, når han argumenterer mot den småborgerlige dragningen mot nasjonalismen, også i halvkoloniale land som i Latin-Amerika.¹⁸ Med andre ord: Er marxister patrioter så er vi det fordi vi er internasjonalister, ikke omvendt. 

Vi må velge en helt annen vei enn den som åpnes opp av sosialpatriotisme og høyreopportunisme. Veiledet av vår ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, med de universelt gyldige bidragene fra formann Gonzalo, må vi sette den proletariske internasjonalismen i kommando. Internasjonalismen er kommunismens ånd, og vi må materialisere denne ånden i vår politiske praksis og i vår organisering. Dette er ikke forenelig med noen form for «progressiv nasjonalisme» eller «forsvar av fedrelandet» i de imperialistiske landene. Den revolusjonære bevegelsen må, som Stalin slo fast, bygge på prinsipper, og den proletariske internasjonalismen og kampen mot borgerlig nasjonalisme er grunnleggende prinsipper for marxist-leninist-maoister. Internasjonalismen er ikke bare en idé eller et ideal, den er et ideologisk prinsipp som må uttrykkes i en politisk linje og konkretiseres i den revolusjonære bevegelsens organisering og kamp, i dens taktikk, strategi og fokus.

Redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane

Juli 2021