1

Mao Zedong: Sovjetunionen og hele menneskeheten har felles interesser

|

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

SOVJETUNIONEN OG HELE MENNESKE­HETEN HAR FELLES INTERESSER

28. september 1939

Nå som tjuetoårsdagen for den store sosialistiske Oktoberrevolusjonen nærmer seg, har den kinesisk-sovjetiske kulturforeninga bedt meg skri­ve en artikkel. Ut fra egne iakttakelser vil jeg gjerne belyse noen pro­blemer som gjelder både Sovjetunionen og Kina. Disse problemene blir nemlig diskutert av folket i Kina i dag, og ennå har en tydeligvis ikke nådd fram til noen endelige slutninger. Derfor kan det kanskje være nyttig at jeg bruker dette høvet til å legge fram hva jeg mener om kri­gen i Europa og forholdet mellom Kina og Sovjetunionen, for dem som er opptatt av det.

Noen sier at Sovjetunionen ikke ønsker fred i verden, fordi landet tjener på at det bryter ut verdenskrig. De sier også at denne krigen blei framskynda fordi Sovjetunionen slutta ei ikke-angrepspakt med Tysk­land istedenfor en avtale om gjensidig hjelp med Storbritannia og Frankrike. Jeg mener dette er feil. Utenrikspolitikken til Sovjetunionen har vært en konsekvent fredspolitikk i lang tid, en politikk bygd på de nære banda mellom deres egne interesser og interessene til det overvel­dende flertallet av menneskeheten. Sovjetunionen har alltid trengt fred for å bygge sosialismen, og har alltid trengt å styrke de fredelige forbindelsene sine med andre land og hindre en anti-sovjetisk krig. For å sikre freden i verden måtte Sovjetunionen stagge aggresjonen fra de fascistiske landa, demme opp for krigshissinga fra de såkalte demokra­tiske landa og utsette utbruddet av en imperialistisk krig så lenge som mulig. Sovjetunionen har lenge ofra mye krefter for verdensfredens sak. For eksempel har det blitt med i Folkeforbundet,[1] undertegna av­taler om gjensidig hjelp med Frankrike og Tsjekkoslovakia,[2] og ar­beidd hardt for å få i stand sikkerhetsavtaler med Storbritannia og alle andre land Som kunne være villige til å bevare freden. Da Tyskland og Italia sammen angrep Spania, og Storbritannia, De forente stater og Frankrike begynte å føre en politikk som i navnet gikk ut på «ikke-innblanding», men som i virkeligheten stilltiende godtok aggresjonen, gikk Sovjetunionen mot «ikke-innblandings»-politikken, og ga de spanske republikanske styrkene aktiv hjelp i motstanden mot Tyskland og Italia. Da Japan gjorde invasjon i Kina og de tre stormaktene be­gynte å føre den samme «ikke-innblandings»-politikken, slutta Sovjet­unionen ei ikke-angrepspakt med Kina, og ga dessuten aktiv hjelp til motstandskampen. Da Storbritannia og Frankrike stilltiende godtok Hitlers aggresjon og ofra Østerrike og Tsjekkoslovakia, skydde ikke Sovjetunionen noen anstrengelser for å avsløre de uhyggelige måla med München-politikken, og la fram forslag for Storbritannia og Frankrike om å hindre videre aggresjon. Da Polen-spørsmålet blei akutt i vår og sommer og verdenskrigen kunne bryte ut når som helst, forhandla Sov­jetunionen med Storbritannia og Frankrike i over fire måneder for å få i stand en avtale om gjensidig hjelp som kunne hindre at krigen brøt ut. Sovjetunionen forhandla trass i at Chamberlain og Daladier la for dagen en fullstendig mangel på oppriktighet. Men den imperialistiske politikken til regjeringene i Storbritannia og Frankrike satte en stopper for alle disse forsøka. De førte en politikk som gikk ut på å oppmuntre til krig, hisse til krig og utvide den. Derfor lei arbeidet for verdensfred nederlag, og den imperialistiske verdenskrigen brøt ut. Regjeringene i Storbritannia, De forente stater og Frankrike ønska ikke oppriktig å hindre denne krigen. Tvert om framskynda de den. Da de nekta å inn­gå kompromiss med Sovjetunionen, og ikke ville slutte en virkelig ef­fektiv avtale om gjensidig hjelp bygd på likhet og gjensidighet, beviste de at de ikke ønska fred, men krig. Alle veit at å avvise Sovjetunionen er det samme som å avvise fred i dagens verden. Til og med en så ty­pisk representant for det britiske borgerskapet som Lloyd George, veit det.3 Det var under disse omstendighetene og da Tyskland gikk med på å stanse de fiendtlige handlingene sine overfor Sovjetunionen, gå fra Avtalen mot Den kommunistiske internasjonalen1 og anerkjenne de sovjetiske grensene som ukrenkelige, at ikke-angrepspakta mellom Sovjetunionen og Tyskland blei undertegna. Planene til De forente sta­ter, Storbritannia og Frankrike gikk ut på å få Tyskland til å angripe Sovjetunionen. Dermed kunne de sjøl «sitte på fjelltoppen og se på tigrene slåss», og så komme ned og ta over når Sovjetunionen og Tysk­land hadde slitt hverandre ut. Ikke-angrepspakta mellom Sovjetunio­nen og Tyskland knuste denne sammensvergelsen. Noen av våre lands­menn overså denne sammensvergelsen og intrigene til de britiske og franske imperialistene, som oppmuntra og hissa til krig, og som framskynda en verdenskrig. Dermed blei de bokstavelig talt ført bak lyset av den sukkersøte propagandaen til disse renkesmedene. Disse utspe­kulerte politikerne var ikke det minste interessert i å stagge aggresjonen mot Spania, Kina, Østerrike eller Tsjekkoslovakia. Tvert om så de gjennom fingrene med aggresjonen og hissa til krig. Dermed prøvde de å spille samme rolle som fiskeren i fortellinga, som utnytta drakampen mellom hegra og muslingen for å fange begge. Imperialistene framstilte sine egne handlinger i vakre vendinger, og kalte det «ikke- innblanding». Men i virkeligheten «satt de på fjelltoppen og så på tigrene slåss». Temmelig mange mennesker i hele verden er blitt lurt av de honningsøte orda til Chamberlain og kompani. De så ikke de mor­deriske hensiktene bak smilet, og forsto ikke at ikke-angrepspakta mel­lom Sovjetunionen og Tyskland først blei undertegna da Chamberlain og Daladier hadde bestemt seg for å avslå forslaga fra Sovjetunionen og utløse den imperialistiske krigen. Det er på tide at disse folka får opp øynene. Sovjetunionen arbeidde hardt til siste øyeblikk for å beva­re verdensfreden, og dette beviser at Sovjetunionen har felles interesser med det overveldende flertallet av menneskeheten. Dette er det første spørsmålet jeg vil snakke om.

Noen sier at Sovjetunionen trulig kommer til å slutte seg til den ene av de krigførende partene nå som den andre imperialistiske verdenskri­gen har brutt ut. Med andre ord sier de at den sovjetiske rødehæren ser ut til å være på nippet til å slutte seg til den tyske imperialistiske fron­ten. Jeg mener dette synet er feilaktig. Både fra britisk-fransk og fra tysk side er den krigen som nettopp har brutt ut, en urettferdig, impe­rialistisk røverkrig. Kommunistpartiene og folka i alle land må reise seg mot krigen, og avsløre at begge de krigførende partene er imperia­listiske. For denne imperialistiske krigen er bare til skade, og ikke til noen som helst gagn for verdens folk. Kommunistpartiene og folka må avsløre de forbryterske handlingene til de sosialdemokratiske partiene som støtter den imperialistiske krigen og sviker proletariatets interes­ser. Sovjetunionen er et sosialistisk land, et land der kommunistpartiet har makta. Det har nødvendigvis ei klar tosidig holdning til krig: 1) Det nekter bestemt å ta del i noen urettferdig imperialistisk røverkrig, og holder seg strengt nøytral i forhold til de krigførende partene. Derfor kommer den sovjetiske rødehæren aldri til å sette disse prinsippene til side og slutte seg til noen av partene i den imperialistiske krigen. 2) Det støtter aktivt rettferdige kriger, som ikke er røverkriger, men frigjø­ringskriger. For eksempel hjalp Sovjetunionen det kinesiske folket i nordekspedisjonskrigen for tretten år sia, og det spanske folket i krigen mot Tyskland og Italia helt til i fjor. Det har hjulpet det kinesiske folket i motstandskrigen mot Japan de to siste åra, og det mongolske folket i kampen mot Japan de siste par månedene. Sovjetunionen kom­mer sjølsagt til å støtte kriger for å frigjøre massene eller nasjonen som kan bryte ut i andre land i framtida, og sjølsagt støtte alle kriger som bidrar til å forsvare freden. Historia til Sovjetunionen de siste tjueto åra har allerede bevist dette, og historia kommer til å bevise det igjen i framtida. Noen ser på handelen mellom Sovjetunionen og Tyskland — som bygger på handelsavtalen mellom de to landa — som om Sovjet­unionen dermed deltar på tysk side i krigen. Dette er også galt, for det forveksler handel og deltakelse i krig. Å drive handel er ikke det sam­me som å delta i krig eller gi hjelp. For eksempel handla Sovjetunionen med Tyskland og Italia under krigen i Spania, men det var ingen i hele verden som sa at Sovjetunionen hjalp Tyskland og Italia i aggresjonen deres mot Spania. Tvert om sa folk at Sovjetunionen hjalp Spania i kampen mot denne aggresjonen. Årsaka til det er at Sovjetunionen vir­kelig ga hjelp til Spania. Et annet eksempel er at Sovjetunionen hand­ler med Japan nå, under krigen mellom Kina og Japan. Men det er in­gen i hele verden som sier at Sovjetunionen hjelper Japan i aggresjonen mot Kina. Tvert om sier folk at Sovjetunionen hjelper Kina i kampen mot Japan. Årsaka til det er at Sovjetunionen virkelig hjelper Kina. I øyeblikket har begge partene i verdenskrigen handelsforbindelser med Sovjetunionen, men en kan ikke se på dette som hjelp til noen av par­tene, og langt mindre som deltakelse i krigen. Sovjetunionen kan bare gi hjelp eller delta dersom karakteren av krigen forandrer seg, dvs. der­som krigen i ett eller flere land gjennomgår visse nødvendige forand­ringer og blir til fordel for Sovjetunionen og verdens folk. Ellers blir ikke dette mulig. Det er ei kjensgjerning at Sovjetunionen er nødt til å drive handel i større eller mindre grad, på mer eller mindre gunstige vilkår, med den ene eller andre av de krigførende partene, alt etter hvor vennlig eller fiendtlig innstilt de måtte være. Denne handelen av­henger av holdninga til de krigførende partene, og ikke av Sovjetunio­nen. Men sjøl om ett eller flere land inntar ei anti-sovjetisk holdning, kommer ikke Sovjetunionen til å bryte handelsforbindelsene med dem så lenge de er villige til å opprettholde diplomatiske forbindelser og inngå handelsavtaler — som Tyskland før 23. august — og ikke erklæ­rer krig mot Sovjetunionen. En må ha klart for seg at slike handelsfor­bindelser ikke betyr hjelp, og langt mindre deltakelse i krig. Dette er det andre spørsmålet jeg ville snakke om.

I Kina er mange forvirra over at sovjetiske tropper har gått inn i Po­len.[4] Vi må se spørsmålet om Polen fra ulike sider, fra Tysklands side, fra Storbritannias og Frankrikes side, fra den polske regjeringas side, fra det polske folkets side og fra Sovjetunionens side. Tyskland starta krigen for å plyndre det polske folket og for å knuse en av flankene i den imperialistiske fronten til Storbritannia og Frankrike. Den krigen Tyskland fører er imperialistisk, og vi må ikke gå inn for den, vi må gå mot den. Storbritannia og Frankrike har sett på Polen som et land de­res egen finanskapital kan plyndre. De har brukt Polen til å hindre at den tyske imperialismen får til ei verdensomspennende nyoppdeling av byttet, og gjort Polen til en av flankene i sin egen imperialistiske front. Derfor er krigen deres en imperialistisk krig, og hensikten med den så­kalte hjelpa til Polen er bare å konkurrere med Tyskland om herre­dømme over Polen. Vi må gå mot denne krigen også, ikke inn for den. Den polske regjeringa var regjeringa til det polske borgerskapet og godseierne. Det var ei fascistisk, reaksjonær regjering som utbytta ar­beiderne og bøndene, og undertrykte de polske demokratene ubarm­hjertig. Dessuten var det regjeringa til de stor-polske sjåvinistene, som ubarmhjertig undertrykte de ikke-polske minoritetsnasjonalitetene — ukrainerne, hviterusserne, jødene, tyskerne, litauerne og andre, til sammen mer enn 10 millioner mennesker. Den var sjøl ei imperialistisk regjering. Denne reaksjonære polske regjeringa jaga villig det polske folket ut i krigen som kanonføde for britisk og fransk finanskapital, og den gjorde villig tjeneste som en del av den reaksjonære fronten til den internasjonale finanskapitalen. I tjue år har den polske regjeringa konsekvent gått mot Sovjetunionen, og under samtalene mellom Stor­britannia, Frankrike og Sovjetunionen avslo den halstarrig tilbudet om sovjetisk troppestøtte. Dessuten var den ei fullstendig udugelig regje­ring. Den veldige hæren på 1 500 000 mann falt sammen ved det første slaget, og regjeringa førte landet til sammenbrudd på bare to uker og lot det polske folket bli trampa ned under den tyske imperialismens hæl. Slike enorme forbrytelser er den polske regjeringa skyld i, og det ville være galt av oss å kaste bort sympati på den. Det polske folket er offeret. Det må reise seg mot undertrykkinga fra de tyske fascistene og mot sin egen reaksjonære godseierklasse og borgerskap, og opprette en sjølstendig, fri og demokratisk polsk stat. Vi må uten noen som helst tvil gi sympatien vår til det polske folket. Sovjetunionen har handla helt rettferdig. Det sto overfor to problemer. Det første problemet var om det skulle la hele Polen falle i klørne på den tyske imperialismen, eller om det skulle hjelpe minoritetsnasjonalitetene i Øst-Polen til å fri­gjøre seg. Sovjetunionen valgte å gjøre det siste. Så langt tilbake som i 1918, da Brest-Litovsk-avtalen blei undertegna, reiv de tyske imperialis­tene til seg et veldig område som var befolka av hviterussere og ukrainere, fra den unge Sovjetstaten. Seinere ga Versailles-traktaten vilkår­lig den reaksjonære polske regjeringa herredømmet over dette områ­det. Det Sovjetunionen har gjort nå, er bare å ta tilbake tapte land­områder, frigjøre de undertrykte hviterusserne og ukrainerne og redde dem fra tysk undertrykking. Nyhetsmeldingene de siste dagene viser at disse minoritetsnasjonalitetene ser på rødehæren som en frigjører, og tar hjertelig imot den med mat og drikke. Vi har ikke fått ei eneste melding om noe slikt fra Vest-Polen, som er okkupert av tyske styrker, eller fra de stedene i Vest-Tyskland som er okkupert av franske styr­ker. Dette viser klart at Sovjetunionen ikke fører en røverkrig, men en rettferdig frigjøringskrig, en krig for å hjelpe små og svake nasjoner til å frigjøre seg og for å frigjøre folket. På den andre sida fører Tysk­land, Storbritannia og Frankrike en urettferdig imperialistisk røverkrig for å undertrykke andre nasjoner og folk. Det andre problemet Sovjet­unionen sto overfor, var Chamberlains forsøk på å fortsette den gamle anti-sovjetiske politikken. Denne politikken gikk for det første ut på å gjennomføre en storstilt blokade av Tyskland, og presse landet fra vest. For det andre gikk den ut på å prøve å danne et forbund med De forente stater og kjøpe opp Italia, Japan og landa i Nord-Europa for å isolere Tyskland. For det tre’dje gikk den ut på å bestikke Tyskland ved å tilby det Polen, og til og med Ungarn og Romania. Kort sagt tydde Chamberlain til alle slags trusler og bestikkelser for å få Tyskland til å oppgi den sovjetisk-tyske ikke-angrepspakta og vende våpna mot Sov­jetunionen. Disse intrigene har pågått ei stund, og kommer til å fort­sette. Da den mektige sovjetiske hæren marsjerte inn i Øst-Polen for å vinne tilbake Sovjetunionens egne landområder og frigjøre de. små og svake nasjonalitetene der, var det et konkret trekk både for å hindre de tyske aggresjonsstyrkene i å rykke videre østover og for å velte oppleg­get til Chamberlain. Etter nyhetsmeldingene de siste par dagene å døm­me, har denne sovjetiske politikken lykkes svært godt. Det er et kon­kret uttrykk for at Sovjetunionen har felles interesser med det overvel­dende flertallet av menneskeheten, også det undertrykte folket som er under reaksjonært polsk styre. Dette er det tredje spørsmålet jeg ville snakke om.

Den allmenne situasjonen som er skapt etter at ikke-angrepspakta mellom Sovjetunionen og Tyskland blei undertegna, viser at denne pakta er et kraftig slag mot Japan og ei stor hjelp for Kina. Den styr­ker stillinga til dem som gjør motstand mot Japan, og svekker stillinga til dem som vil kapitulere. Det kinesiske folket har gjort rett i å ønske denne avtalen velkommen. Men etter at kamphandlingene ved Nomonhan[5] blei innstilt, har britiske og amerikanske nyhetsbyråer hatt det travelt med å spre rykter om at det nå er like før Sovjetunionen og Ja­pan undertegner ei ikke-angrepspakt. Dette har ført til at en del kinese­re er blitt urolige, fordi de trur at Sovjetunionen kanskje slutter å hjel­pe Kina. Jeg trur de tar feil. Avtalen om å innstille kamphandlingene ved Nomonhan er av samme slag som den tidligere avtalen om å inn­stille kamphandlingene ved Changkufeng.6 Det betyr at de japanske militaristene er blitt tvunget til å innrømme at de har lidd nederlag, og har måttet anerkjenne at grensene til Sovjetunionen og Mongolia er ukrenkelige. Disse våpenhvileavtalene gjør Sovjetunionen i stand til å trappe opp, snarere enn trappe ned hjelpa til Kina. Når det gjelder snakket om ei ikke-angrepspakt mellom Sovjetunionen og Japan, har Sovjetunionen foreslått ei slik pakt i mange år, men Japan har avslått hele tida. Nå ønsker en del av herskerklassen i Japan en slik avtale med Sovjetunionen. Men om Sovjetunionen er villig til å inngå en slik avta­le, avhenger av et grunnleggende prinsipp, nemlig om avtalen samsva­rer med interessene til Sovjetunionen og det overveldende flertallet av menneskeheten. Konkret avhenger det av om avtalen strir mot interes­sene til Kinas nasjonale frigjøringskrig. Jeg mener at Sovjetunionen ikke kommer til å endre dette grunnleggende prinsippet. Bakgrunnen for det er Stalins beretning til den attende kongressen til Sovjetunio­nens Kommunistiske Parti 10. mars i år, og Molotovs tale i Det øverste sovjet i USSR 30. mai. Sjøl om de undertegna en slik avtale, ville Sovjetunionen helt sikkert ikke gå med på noe som ville begrense mu­lighetene til å hjelpe Kina. Sovjetunionens interesser vil alltid samsvare med og aldri stri mot interessene til Kinas nasjonale frigjøring. Dette mener jeg er heva over all tvil. Folk som har fordommer mot Sovjet­unionen, utnytter avtalen om å innstille kamphandlingene ved Nomon- han og snakket om ei ikke-angrepspakt mellom Sovjetunionen og Japan til å lage bråk og sette vondt blod mellom de store nasjonene Sov­jetunionen og Kina. Det er nettopp dette intrigemakerne Storbritannia, De forente stater og Frankrike og de kinesiske kapitulasjonistene dri­ver med. Dette er svært farlig, og vi må avsløre de skitne knepa deres grundig. Det er åpenbart at Kinas utenrikspolitikk må være en politikk for motstand mot japansk aggresjon. Denne politikken innebærer først og fremst at vi stoler på egne krefter, uten at vi dermed overser mulig­heter til å få hjelp fra utlandet. Nå som den imperialistiske verdenskri­gen har brutt ut, kommer utenlandsk hjelp i hovedsak fra tre kilder: 1) Det sosialistiske Sovjetunionen, 2) folket i de kapitalistiske landa, og 3) de undertrykte nasjonene i koloniene og halvkoloniene. Dette er de eneste sikre kildene til hjelp vi har. Sjøl om vi skulle få annen uten­landsk hjelp, kan vi bare se på det som noe som kommer i tillegg og er midlertidig. Kina må sjølsagt prøve å skaffe seg slik midlertidig tilleggshjelp fra utlandet, men må aldri stole for mye på slik hjelp, eller se på den som sikker. Kina må holde seg strengt nøytral overfor parte­ne i den imperialistiske krigen, og ikke slutte seg til noen av dem. Det er kapitulasjonisme å hevde at Kina bør slutte seg til den britisk- franske imperialistleiren i krigen. Et slikt syn skader motstandskrigen, sjølstendigheten og frigjøringa til den kinesiske nasjonen, og vi må av­vise det blankt. Dette er det fjerde spørsmålet jeg ville snakke om.

Våre landsmenn diskuterer disse fire spørsmåla livlig. Det er utmer­ka at de legger vekt på å studere internasjonale spørsmål, forholdet mellom den imperialistiske verdenskrigen og motstandskrigen Kina fø­rer og forholdet mellom Sovjetunionen og Kina. Målet med det er nemlig seier i motstanden mot Japan. Her har jeg lagt fram noen av de grunnleggende synspunktene mine i disse spørsmåla, og jeg håper at le­serne vil legge fram hva de mener om dette.

NOTER

1. Folkeforbundet blei danna av Storbritannia, Frankrike, Japan og andre imperialistmakter etter første verdenskrig. Hensikten med organisasjonen var å drive hestehandel og bilegge innbyrdes motsetninger midlertidig for å bli enige om ei nyoppdeling av ver­den. I 1931 okkuperte de japanske imperialistene Nordøst-Kina, og i 1933 trakk Japan seg ut av Folkeforbundet for å kunne trappe opp sin aggresjon mer uhemma. Samme år kom de tyske fascistene til makta, og seinere trakk også de seg ut av Folkeforbundet for å gjøre det lettere å forberede en aggresjonskrig. Sovjetunionen blei med i Folkeforbun­det i 1934, da truselen om en fascistisk aggresjonskrig økte fra dag til dag. Dermed opp­sto muligheten for å omdanne denne imperialistiske organisasjonen for nyoppdeling av verden til en organisasjon som tjente verdensfredens sak. Italia trakk seg ut av Folkefor­bundet etter at det hadde gått inn i Abessinia i 1935.

2. Avtalen om gjensidig hjelp mellom Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker og Frankrike og avtalen om gjensidig hjelp mellom Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublik­ker og Republikken Tsjekkoslovakia blei undertegna i 1935.

3. Den britiske borgerlige politikeren Lloyd George var statsminister under første ver­denskrig. I november 1938, da Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia skulle for­handle, erklærte han i parlamentet at en ikke kunne komme fram til fred hvis Sovjet­unionen ikke fikk delta i forhandlingene.

4. 1. september 1939 gikk tyskerne inn i Polen og okkuperte mesteparten av landet. 17. september flykta den reaksjonære polske regjeringa til utlandet. Samme dag sendte Sovjetunionen styrker til Øst-Polen for å ta tilbake sitt eget område, frigjøre det under­trykte ukrainske og hviterussiske folket og stanse framstøtet til de tyske fascistiske styr­kene østover.

5. Avtalen om å innstille kamphandlingene ved Nomonhan blei undertegna i Moskva i september 1939. I mai 1939 hadde de japanske styrkene og styrkene til marionettestaten «Mandsjukuo» sammen gått til angrep på styrkene til Sovjetunionen og Folkerepublik­ken Mongolia ved Nomonhan, på grensa mellom Mongolia og «Mandsjukuo». De lei fullstendig nederlag for de sovjetiske og mongolske styrkene, som førte en heltemodig forsvarskrig. Japanerne ba om fred. Avtalen om å innstille kamphandlingene førte øye­blikkelig til våpenhvile, og det blei satt ned et firemannsutvalg med to representanter for hver av partene som skulle fastsette grensa mellom Folkerepublikken Mongolia og marionettestaten «Mandsjukuo» på de stedene det hadde vært sammenstøt.

6. Avtalen om å innstille kamphandlingene ved Changkufeng blei undertegna i Mos­kva 11. august 1938. I slutten av juli og begynnelsen av august 1938 hadde japanerne gått til provokatoriske angrep på de sovjetiske styrkene i Changkufeng-området på gren­sa mellom Kina, Korea og Sovjetunionen. De sovjetiske styrkene gikk til et kraftig mot­angrep, og japanerne måtte be om fred. Avtalen førte øyeblikkelig til våpenhvile, og det blei satt ned et firemannsutvalg med to representanter fra Sovjetunionen og to fra Japan og «Mandsjukuo» for å granske grenselinja og finne ei endelig løsning.