1

Foren alle krefter som er mot Japan og kjemp mot de anti-kommunistiske stribukkene

|

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

FOREN ALLE KREFTER SOM ER MOT JAPAN OG KJEMP MOT DE ANTI-KOMMUNISTISKE STRIBUKKENE1

1. februar 1940

Hvorfor er vi, folket fra alle kretser i Yen’an, samla her i dag? Vi er her for å fordømme landssvikeren Wang Jingwei. Vi er her for å forene alle krefter som er mot Japan, og for å kjempe mot de anti­kommunistiske stribukkene.

Gang på gang har vi kommunister påpekt at den japanske imperia­lismen er fast bestemt på å underkue Kina. Uansett hvilke endringer som skjer i den japanske regjeringa, kommer den ikke til å endre den grunnleggende politikken for å underkue Kina og gjøre det til koloni. Dette har skremt vettet av Wang Jingwei, som er politisk represen­tant for den pro-japanske fraksjonen i det kinesiske storborgerskapet. Han kryper for Japan, og har undertegna ei landssvikpakt som legger Kina åpent for den japanske imperialismen. Videre vil han danne ei marionetteregjering og skape en marionettehær for å sette dem opp mot den regjeringa og den hæren som kjemper mot Japan. Han har knapt nevnt motstand mot Chiang Kai-shek den siste tida. Det sies at han har lagt om kursen til «forbund med Chiang». Å kjempe mot kommunistpartiet er det viktigste målet både for Japan og for Wang Jingwei. De veit at det er kommunistpartiet som kjemper mest be­sluttsomt mot Japan, og at samarbeidet mellom Kuomintang og kom­munistpartiet betyr at motstanden blir sterkere. Derfor prøver de av all kraft å sprenge dette samarbeidet og skille de to partiene fra hverandre, eller enda bedre, få dem til å slåss mot hverandre. Derfor har de brukt stribukkene i Kuomintang til å lage bråk overalt. I Hunan stelte de i stand blodbadet i Pingjiang,[1] og i Henan, blodbadet i Chuehshan.[2] I Shanxi gikk den gamle hæren til angrep på den nye hæ­ren.[3] I Hopei gikk Zhang Yinwu til angrep på Den åttende rutearmé­en.[4] I Shandong angrep Chin Chi-jung geriljastyrkene.[5] I Øst-Hubei drepte Cheng Ju-huai mellom fem og seks hundre kommunister.[6] I grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia prøver stribukkene å organisere et nettverk av spioner innafra, og sette i verk en «blokade» utafra, og de forbereder et væpna angrep.[7] I tillegg har de arrestert et stort antall progressive ungdommer og satt dem i konsentrasjonsleirer.[8] De har leid metafysikk-kremmeren Zhang Jiasen til å komme med reaksjonære forslag om å legge ned kommunistpartiet, avskaffe gren­seområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, og oppløse Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen. De har også leid trotskisten Yeh Ching og andre til å skrive artikler der de rakker ned på kommunist­partiet. Alt dette har ett eneste formål — å få motstanden mot Japan til å bryte sammen og gjøre det kinesiske folket til kolonislaver.[9]

Slik har Wang Jingwei-klikken og de anti-kommunistiske stribuk­kene i Kuomintang samarbeidd i det skjulte. Den ene gjengen opererer fra utsida, den andre fra innsida, og de har stelt i stand et reint helvete.

Dette har gjort svært mange rasende. De trur nemlig at det er slutt på motstanden mot Japan en gang for alle, og at alle medlemmene av Kuomintang er kjeltringer som bør bekjempes. Vi må si at dette rase­riet er helt på sin plass, for hvordan kan folk unngå å bli rasende når de står overfor en så alvorlig situasjon? Men det er ikke slutt på mot­standen mot Japan en gang for alle. Det er heller ikke sant at alle med­lemmene av Kuomintang er kjeltringer. Vi må føre forskjellig politikk overfor de ulike gruppene innafor Kuomintang. Vi skal ikke bære over med de samvittighetsløse kjeltringene som var frekke nok til å dolke Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen i ryggen, stelle i stand blodbada i Pingjiang og Chuehshan, undergrave grenseområdet, og angripe progressive hæravdelinger og organisasjoner og progressive enkeltpersoner. Vi skal sette hardt mot hardt, det blir ikke snakk om å fire en tomme for dem. De er nemlig så fullstendig blotta for samvit­tighet at de får i stand «gnisninger» og setter i verk blodbad og splittel­ser til og med etter at fienden av nasjonen vår har trengt langt inn i landet. Uansett hva de sjøl trur, hjelper de i virkeligheten Japan og Wang Jingwei, og noen av dem har vært fordekte landssvikere helt fra starten av. Det ville være feil å ikke straffe dem. Det ville være ei oppmuntring for samarbeidsfolka og landssvikerne. Det ville være svik mot den nasjonale motstanden og mot fedrelandet. Det ville være å oppfordre kjeltringene til å undergrave enhetsfronten. Det ville være brudd på politikken til partiet vårt. Men det eneste formålet med linja for å slå til mot kapitulasjonistene og de anti-kommunistiske stribuk­kene er å fortsette motstanden og trygge enhetsfronten mot Japan. Derfor må vi være velvillig innstilt til de medlemmene av Kuomintang som ikke vil kapitulere, og som ikke er anti-kommunistiske stribukker, men er trufaste mot motstandskrigen. Vi må gå sammen med dem, vise dem respekt, og være villige til å fortsette det langsiktige samarbeidet med dem for å få landet vårt på fote. Den som ikke gjør det, bryter også med politikken til partiet.

Politikken til partiet vårt er tosidig: På den ene sida må vi forene al­le de progressive kreftene og alle som trufast gjør motstand mot Ja­pan. På den andre sida må vi kjempe mot alle de samvittighetsløse kjeltringene, kapitulasjonistene og de anti-kommunistiske stribukkene. Begge disse sidene av politikken vår har ett eneste mål — å få situasjo­nen til å endre seg til det bedre og slå Japan. Oppgava til kommunist­partiet og folket i hele landet er å forene alle de kreftene som er for motstand og framsteg, kjempe mot alle de kreftene som er for kapitu­lasjon og tilbakesteg, og arbeide hardt for å gjøre ende på forverringa av situasjonen og endre den til det bedre. Dette er den grunnleggende politikken vår. Vi er optimister, vi skal aldri bli pessimister og aldri gi opp håpet. Vi er ikke redde for angrep fra kapitulasjonistene og de anti-kommunistiske stribukkene. Vi må knuse dem, og det skal vi gjøre også. Den kinesiske nasjonen kommer helt sikkert til å frigjøre seg. Kina skal aldri gå til grunne. Kina kommer helt sikkert til å gå fram­over, tilbakesteget i dag er bare midlertidig.

På møtet vårt i dag har vi også lyst til å slå fast for folket over hele landet at enhet og framsteg i hele nasjonen er helt nødvendig for mot­standskrigen. Noen legger bare vekt på motstand, og vil ikke legge vekt på enhet og framsteg. Noen nevner det ikke i det hele tatt. Dette er galt. Hvordan kan vi fortsette motstandskrigen uten ekte og fast enhet, uten raske og virkelige framsteg? De anti-kommunistiske stribukkene i Kuomintang legger vekt på samling. Men den samlinga de snakker om er ikke ekte, den er falsk. Det er ikke ei fornuftig, men ei ufornuftig samling. Det er samling i form, men ikke i innhold. De roper på sam­ling, men i virkeligheten vil de gjøre ende på kommunistpartiet, Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen og grenseområdet mel­lom Shaanxi, Gansu og Ningxia. De sier at Kina ikke kan bli samla så lenge kommunistpartiet, Den åttende rutearméen, Den nye fjerde ar­méen og grenseområdet fins. De vil at Kuomintang skal ha hand om alt. De vil ikke bare opprettholde ettpartidiktaturet sitt, de vil utvide det. Hva slags samling kunne det bli hvis dette skjedde? Sant å si ville det ikke vært noen til å ta initiativet til den nasjonale enhetsfronten mot Japan eller til å gå i spissen for å løse Xi’an-hendinga på fredelig vis hvis ikke kommunistpartiet, Den åttende rutearméen, Den nye fjer­de arméen og grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia hadde stått fram, og gått oppriktig inn for at vi skulle gjøre slutt på borger­krigen og stå sammen for å gjøre motstand mot Japan. Da ville det ikke vært mulig å gjøre motstand mot Japan i det hele tatt. Hvis ikke kom­munistpartiet, Den åttende rutearméen, Den nye fjerde arméen, gren­seområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia og de anti-japanske de­mokratiske baseområdene hadde stått fram i dag og gått oppriktig inn for å fortsette motstanden mot Japan, og hvis de ikke hadde kjempa mot de farlige tendensene til kapitulasjon, splittelse og tilbakesteg, ville alt ha vært ei forferdelig røre. Flere hundre tusen soldater fra Den åt­tende rutearméen og Den nye fjerde arméen er i kamp med sytten av de førti japanske divisjonene.[10] Slik holder de to femtedeler av fiendestyrkene i sjakk. Hvorfor skulle vi oppløse disse arméene? Grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia er det mest framskredne området i landet. Det er et demokratisk anti-japansk baseområde. Her er det for det første ingen korrupte embetsmenn, for det andre ingen lokale ty­ranner og ondskapsfulle storfolk, for det tredje ikke noe hasardspill, for det fjerde ingen prostituerte, for det femte ingen konkubiner, for det sjette ingen tiggere, for det sjuende ingen trangsynte sjølgode klik­ker, for det åttende ingen mismodig og slapp stemning, for det niende ingen profesjonelle provokatører som steller i stand gnisninger, og for det tiende ingen krigsprofitører. Hvorfor skulle vi da avskaffe grense­området. Bare folk uten skam i livet våger å foreslå noe så frekt. Hvilken rett har disse stribukkene til å ytre et eneste ord mot oss? Nei, kamerater! Det som trengs, er ikke at vi avskaffer grenseområdet, men at vi får hele landet til å lære av det. Vi må ikke oppløse Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen, men få hele landet til å lære av dem. Vi må ikke legge ned kommunistpartiet, men få hele landet til å lære av det. Vi må ikke trekke de framskredne ned på samme nivå som de tilbakeliggende, men få de tilbakeliggende til å ta igjen de fram­skredne. Vi kommunister er de mest pålitelige tilhengerne av sam­ling. Det er vi som har gått i spissen for enhetsfronten, og det er vi som har holdt den oppe. Det er vi som har satt fram parolen om en enhetlig demokratisk republikk. Hvem kunne ellers ha foreslått disse sakene? Hvem kunne ellers ha satt dem ut i livet? Hvem ville ellers nøye seg med ei inntekt på bare fem yuan i måneden?[11] Hvem kunne ellers ha oppretta et så hederlig og ubestikkelig styre? Samling og samling er to forskjellige ting. Kapitulasjonistene har si egen oppfatning av samling. De vil at vi skal samle oss om å kapitulere. De anti-kommunistiske stri­bukkene har si oppfatning av samling. De vil at vi skal samle oss om splittelse og tilbakesteg. Kan vi noen gang godta disse oppfatningene? Kan vi kalle det ekte samling om den ikke bygger på motstand, enhet og framsteg? Kan vi kalle det fornuftig samling? Eller virkelig sam­ling? For et luftslott! Vi møtes her i dag for å legge fram det vi mener med samling. Det vi mener med samling stemmer overens med det hele folket i Kina mener. Det stemmer overens med det alle menn og kvin­ner som har samvittighet, mener med samling. Oppfatninga vår bygger på motstand, enhet og framsteg. Bare framsteg kan føre til enhet. Bare enhet kan føre til motstand mot Japan, og bare framsteg, enhet og motstand kan føre til samling av landet. Det er dette vi mener med samling — ekte, fornuftig og virkelig samling. Uekte, ufornuftig og formell samling vil føre til underkuing av nasjonen. Det er folk som er fullstendig blotta for samvittighet som går inn for dette. Disse folka vil ødelegge kommunistpartiet, Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen og de anti-japanske demokratiske baseområdene, og utslette alle de lokale anti-japanske styrkene for å få i stand samling under Kuomintang. Dette er en sammensvergelse, et forsøk på å bevare det eneveldige styret for all framtid forkledd som samling. Når de vil gi oss ettparti-diktatur, og kaller det samling, er det et forsøk på å selge bikkjekjøtt som lammesteik. Det er en sammensvergelse fra frekke skrythalser som ikke har skam i livet. Vi er samla her i dag for å slå hol på denne papirtigeren. Vi må kjempe uforsonlig mot disse anti­kommunistiske stribukkene.

NOTER

1. Om blodbadet i Pingjiang, se «De reaksjonære må straffes», note 1, s. 254 i denne boka.

2. Blodbadet i Chuehshan fant sted 11. november 1939. Da gikk mer enn 1800 hemme­lige agenter og soldater fra Kuomintang til angrep på forbindelseskontorene til Den nye fjerde arméen i byen Chukou i Chuehshan fylke i Henan. Over to hundre mennesker blei myrda. Blant dem var offiserer og menige fra Den nye fjerde arméen som hadde blitt så­ra i krigen mot Japan, og medlemmer av familiene deres.

3. Den gamle hæren var styrkene under Yan Xishan, Kuomintang-krigsherren i Shanxi. Den nye hæren, kjent som Det anti-japanske dødsforaktkorpset, var den anti- japanske folkehæren i Shanxi som vokste fram under innflytelse og ledelse av kommu­nistpartiet. I desember 1939 konsentrerte Chiang Kai-shek og Yan Xishan seks armé- korps i Vest-Shanxi for å angripe dette korpset, men de lei et knusende nederlag. Samti­dig gikk styrkene til Yen i Sørøst-Shanxi til angrep på de anti-japanske demokratiske fylkesregjeringene og masseorganisasjonene i området Yangcheng-Chincheng, og myrda mange kommunister og progressive.

4. Zhang Yinwu var sjef for fredsbevaringskorpset til Kuomintang-bandittene i Hebei. I juni 1939 satte han i verk et overraskelsesangrep mot forbindelseskontorene til Den åttende rutearméen i Shenhsien fylke i Hebei. Mer enn fire hundre kadrer og soldater ved kontorene blei slakta ned.

5. I april 1939 gikk bandittstyrkene til Chin Chi-jung til angrep på tredje geriljaavdeling i Shandong-kolonnen i Den åttende rutearméen i Foshan, etter ordre fra Shen Hung- lieh, som var Kuomintang-guvernør i Shandong. De drepte fire hundre mann, medrekna kadrer med rang som regimentssjef.

6. I september 1939 gikk Cheng Ju-huai, en av Kuomintangs militære sjefer i Øst- Hubei, til angrep på forbindelseskontorene til Den nye fjerde arméen, og drepte mellom fem og seks hundre kommunister.

7. Fra vinteren 1939 til våren 1940 tok Kuomintang-styrkene fylkeshovedstedene Chunhua, Hsunyi, Chengning, Ninghsien og Chenyuan i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia.

8. Under krigen mot Japan tok de reaksjonære i Kuomintang i bruk de samme meto­dene som de tyske og italienske fascistene. De oppretta mange konsentrasjonsleirer fra Lanzhou og Xi’an i nordvest til Ganzhou og Shangjao i sørøst. Mange kommunister, pat­rioter og progressive ungdommer blei sperra inne der.

9. Etter at Wuhan falt i oktober 1938, trappa Kuomintang opp den anti­kommunistiske virksomheten sin. I februar 1939 sendte Chiang Kai-shek i hemmelighet ut dokumenter som: «Tiltak for å løse kommunistproblemet» og «Tiltak for vern mot kommunistisk virksomhet i de områdene som er okkupert av Japan». Han trappa opp den politiske undertrykkinga av kommunistpartiet i de områdene Kuomintang kontrollerte, og de militære angrepa på partiet i Sentral- og Nord-Kina. Høydepunkter var det første storstilte anti-kommunistiske stormangrepet fra desember 1939 til mars 1940.

10. Seinere var Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen i kamp med enda større japanske styrker. I 1943 kjempa de mot 64 prosent av de japanske aggresjonsstyrkene og 95 prosent av marionettestyrkene.

11. Fem yuan i måneden var gjennomsnittsinntekta for alle som tjenestegjorde i de anti-japanske væpna styrkene og i den anti-japanske administrasjonen under ledelse av kommunistpartiet.