1

Om nydemokratisk konstitusjonelt styre

|

Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 2 utgitt av Forlaget Oktober 1978.

OM NYDEMOKRATISK KONSTITUSJONELT STYRE1

20. februar 1940

Det er ei svært viktig hending at representanter for folk fra alle kretser i Yen’an er samla her i dag for å stifte Foreninga for å fremme konsti­tusjonelt styre, og at alle er blitt interessert i spørsmålet om konstitu­sjonell styreform. Hvorfor har vi kalt sammen dette møtet? Det er for at folkeviljen skal få komme fullt og helt til uttrykk, for at Japan skal li nederlag, og for å bygge det nye Kina.

Alle her støtter den væpna motstanden mot Japan. Den er alt satt ut i livet, og spørsmålet nå er bare hvordan vi skal føre den videre. Men det fins noe annet som ikke er satt ut i livet. Det er demokratiet. Både motstand og demokrati er umåtelig viktig for Kina i dag. Det er sant og visst at Kina mangler mangt og mye, men det viktigste er sjølsten­dighet og demokrati. Så lenge noe av dette mangler, kommer det til å gå dårlig for Kina. Men samtidig som det mangler to ting, fins det to som er overflødige. Hva er det? Det er imperialistisk undertrykking og føydal undertrykking. Det er på grunn av disse to overflødige tingene at Kina er blitt et kolonialt, halvkolonialt og halvføydalt land. Hovedkrava til nasjonen i dag er sjølstendighet og demokrati, og derfor må imperialismen og føydalismen knuses. De må knuses besluttsomt, grundig og uten noen som helst barmhjertighet. Enkelte sier at vi bare trenger å bygge opp, og ikke knuse noe. Da må vi spørre: Må ikke Wang Jingwei knuses? Må ikke den japanske imperialismen knuses? Må ikke det føydale systemet knuses? Hvis vi ikke knuser denne dje­velskapen, er det nytteløst å snakke om å bygge opp. Vi kan bare berge Kina og ta til med å bygge opp landet hvis vi knuser alt dette. Ellers blir alt bare en fåfengt drøm. Vi kan bare bygge det nye og sunne ved å knuse det gamle og råtne. Foren sjølstendighet og demokrati, så får du motstand på grunnlag av demokrati, eller demokrati som tjener mot­standen. Motstanden kommer til å mislykkes uten demokrati. Uten de­mokrati kan ikke motstandskrigen føres videre. Dersom vi har demo­krati, kommer vi avgjort til å seire, sjøl om vi må fortsette å slåss i åtte eller ti år.

Hva er konstitusjonelt styre? Det er demokratisk styre. Jeg er enig i det gamle kamerat Wu[1] nettopp sa. Hva slags demokratisk styre tren­ger vi i dag? Et nydemokratisk styre, et nydemokratisk konstitusjonelt styre. Ikke den gamle, avlegse europeisk-amerikanske forma for såkalt demokrati, som er borgerskapets diktatur, og foreløpig heller ikke den sovjetiske forma for demokrati, som er proletariatets diktatur.

Den gamle forma for demokrati som blir praktisert i andre land, har utspilt rolla si. Den er blitt reaksjonær. Vi må aldri godta noe så reak­sjonært. Den forma for konstitusjonelt styre som de kinesiske stribuk­kene snakker om, er den gamle forma for borgerlig demokrati som vi finner i utlandet. Men sjøl om de snakker om det, vil de i virkeligheten ikke ha det en gang. De bruker bare slike fraser for å lure folket. Det de i virkeligheten vil ha, er et fascistisk ettpartidiktatur. Det kinesiske nasjonale borgerskapet vil derimot ha ei slik form for konstitusjonelt styre, og vil gjerne opprette borgerskapets diktatur i Kina. Men det klarer de aldri. For det kinesiske folket vil ikke ha et slikt styre, og øn­sker ikke énklassediktaturet til borgerskapet velkommen. Det er det store flertallet av folket som må bestemme hva som skal skje i Kina, og vi må avvise blankt at borgerskapet skal få monopol på styre og stell. Hva så med det sosialistiske demokratiet? Det er sjølsagt svært bra, og før eller sia kommer det til å bli oppretta over hele verden. Men det er umulig å gjennomføre et slikt demokrati i Kina i dag, og derfor må vi klare oss uten det foreløpig. Vi kan først få sosialistisk demokrati når bestemte vilkår er til stede. Den forma for demokratisk styre som vi trenger i dag, er verken den gamle forma for demokrati eller den sosia­listiske forma for demokrati, men nydemokratiet. Det er i samsvar med vilkåra i Kina i dag. Det konstitusjonelle styret vi må kjempe for å opprette, er et nydemokratisk konstitusjonelt styre.

Hva er et nydemokratisk konstitusjonelt styre? Det er det felles dik­taturet til flere revolusjonære klasser over landssvikerne og de reaksjo­nære. En eller annen sa en gang: «Alle må dele på den maten som er.» Jeg trur dette kan stå som et bilde på nydemokratiet. Alle må dele på den maten som er, og ett parti, ei gruppe eller en klasse må ikke ha monopol på makta. Denne tanken uttrykte dr. Sun Yatsen godt i Oppropet fra Kuomintangs første nasjonale kongress:

Borgerskapet har vanligvis skaffa seg monopol på det såkalte de­mokratiske systemet i moderne stater, og det er rett og slett blitt et redskap for å undertrykke vanlige folk. Derimot betyr Kuo­mintangs prinsipp om demokrati at det demokratiske systemet er noe alle vanlige folk har del i, og ikke privateiendommen til de få.

Kamerater. Når vi studerer konstitusjonelt styre må vi lese bøker av al­le slag. Men framfor alt må vi studere dette oppropet, og dette avsnit­tet må vi lære utenat. «Noe alle vanlige folk har del i, og ikke privat­eiendommen til de få» — dette er kjernen i det vi kaller det nydemok­ratiske konstitusjonelle styret, nemlig det felles demokratiske diktatu­ret til flere revolusjonære klasser over landssvikerne og de reaksjonæ­re. Det er et slikt konstitusjonelt styre vi trenger i dag. Og slik må det konstitusjonelle styret til enhetsfronten mot Japan være.

Formålet med møtet vårt i dag er å fremme eller presse på for å opp­rette et konstitusjonelt styre. Hvorfor må vi «presse på»? Om alle mar­sjerte framover, var det ikke nødvendig å presse noen. Hvorfor tar vi oss bryet med å holde dette møtet? Fordi noen legger seg ned og nekter å fortsette, istedenfor å marsjere framover. Ikke nok med at de nekter å fortsette framover. De vil i virkeligheten gå bakover. Dere oppfor­drer dem til å gå framover, men de er for strie. Disse folka er stribuk­ker. De er så sta at vi må holde dette møtet for å legge «press» på dem. Hvor kommer uttrykket «presse» fra? Hvem brukte det først i denne sammenhengen? Ikke vi, men den store og ærverdige dr. Sun Yatsen. Han sa: «I førti år har jeg ofra meg for den nasjonale revolusjonen …» Når en leser testamentet hans, finner en disse orda: «Nylig tilrådde jeg at nasjonalforsamlinga blir sammenkalt … og vi må presse særskilt på for at dette skal gjennomføres i løpet av så kort tid som mulig. Det­te er mitt inderlige ønske.» Kamerater — ikke bare et vanlig «ønske», men et «inderlig ønske». Et «inderlig ønske» er ikke et vanlig ønske. Hvordan er det da mulig å overse det så lett? Videre: «i løpet av så kort tid som mulig». For det første ikke i løpet av så lang tid som mu­lig, for det andre ikke i løpet av forholdsvis lang tid, og for det tredje ikke bare i løpet av kort tid, men «i løpet av så kort tid som mulig». Hvis vi vil at nasjonalforsamlinga skal bli til i løpet av så kort tid som mulig, må vi «presse på». Dr. Sun Yatsen har vært død i femten år, men den nasjonalforsamlinga han tilrådde, er ikke sammenkalt den dag i dag. Dag etter dag fortsetter spetakkelet med politisk formynderskap. Visse personer har sløst bort tida på dette spetakkelet, og for­vandla «i løpet av så kort tid som mulig» til i løpet av så lang tid som mulig. Likevel påberoper de seg dr. Sun Yatsen hele tida. Vi kan fore­stille oss hvordan dr. Sun snur seg i grava og refser disse uverdige til­hengerne! Det er klinkende klart at det ikke blir noe framsteg hvis vi ikke «presser på». Det er nødvendig å «presse på», for mange går bak­over, og mange andre sover fortsatt.

Det er mange som ikke går framover. Derfor må vi presse dem. An­dre må vi presse fordi de er seine. Det er grunnen til at vi holder mange møter og presser på for å opprette konstitusjonelt styre. Ungdommen har holdt slike møter. Det samme har kvinnene, arbeiderne, skolene, regjeringsorganisasjonene og enhetene i hæren. Disse møtene har vært livlige og godt organisert. Og nå holder vi dette allmøtet av samme grunn, slik at vi alle kan gå i gang med å presse på for å få innført konstitusjonelt styre raskt og sette ut i livet dr. Sun Yatsen lære straks.

Noen sier: «Dere er i Yen’an, mens stribukkene er forskjellige andre steder. Hva er vitsen med å presse dem når de ikke bryr seg om det?» Det er en vits med det. For det er ting på gang, og de blir nødt til å bry seg om det. Hvis vi holder flere møter, skriver flere artikler, holder fle­re taler og sender flere telegrammer, kan de ikke unngå å bry seg om det. Jeg mener at de mange møtene våre i Yen’an for å fremme konsti­tusjonelt styrbar to formål. Det ene er å studere problemet, det andre er å skyve folk framover. Hvorfor må vi studere? Sett at de ikke går framover og dere presser dem. Hvis de da spør hvorfor dere skyver på dem, må dere ha et svar. For å kunne svare må dere studere grundig al­le argumentene for konstitusjonelt styre. Det er akkurat dette gamle kamerat Wu snakka ganske grundig om. Alle skoler, regjeringsorganisasjoner, enheter i hæren og lag i folket må studere problemene som vi står overfor i samband med konstitusjonelt styre.

Når vi har studert dem, kan vi skyve folk framover. Å skyve dem framover er å presse dem framover. Og etter hvert som vi skyver på på alle områder, begynner det litt etter litt å gå framover. De mange småbekkene smelter sammen til ei stor elv som feier vekk alt som er råttent og skittent, og så oppstår det nydemokratiske konstitusjonelle styret. Slikt press vil ha svært stor virkning. Det vi gjør i Yen’an er nødt til å få virkning i hele landet.

Kamerater. Innbiller dere dere at stribukkene blir slått i bakken, be­gynner å gå framover og adlyde ordrene våre straks det blir holdt mø­ter og sendt telegrammer? Nei, så føyelige blir de ikke. Mange av dem har tatt eksamen på spesialskoler for stribukker. De er stribukker i dag, og de kommer til å være stribukker både i morgen og overmor­gen. Hva er en stribukk? En «bukk» er en stivnakke, og en «stri» bukk er en bukk som stanger mot framsteget i dag, i morgen og til og med i overmorgen. Slik er de folka vi kaller stribukker. Det er ikke lett å få dem til å høre på oss.

I alle andre land i verden — i Storbritannia, Frankrike, De forente stater og Sovjetunionen — har de konstitusjonelle styrene til nå vanlig­vis oppstått på denne måten: Etter en seierrik revolusjon blei demokra­tiet gjennomført, og først da blei ei rekke grunnleggende lover, dvs. grunnloven, kunngjort, for å gi demokratiet ei forankring. Men i Kina er det annerledes. I Kina har ikke revolusjonen seira ennå, og det fins ikke noe demokratisk styre, bortsett fra i slike områder som grenseom­rådet vårt. I virkeligheten er det sånn at Kina i dag er under halvkolo­nialt og halvføydalt styre. Sjøl om det blei kunngjort en god grunnlov, ville den uunngåelig bli møtt med motstand fra de føydale kreftene og støte på hindringer fra stribukkene. Det ville altså ikke være mulig å sette den knirkefritt ut i livet. Bevegelsen for konstitusjonelt styre i dag kan altså ikke slå fast at demokratiet alt er ei kjensgjerning. Den må snarere kjempe for et demokrati vi ennå ikke har. Dette er en stor kamp, og det er så visst ikke noen lett sak.

Nå begynner de som har vært mot konstitusjonelt styre hele tida,[2] å hykle om at de er for. Hvorfor? Fordi de blir pressa av folket, som vil slåss mot Japan. Derfor må de prøve å rette seg etter omstendighetene. De skriker til og med av full hals: «Vi har alltid vært for konstitusjo­nelt styre!» og lager et svare leven. Vi har hørt orda «konstitusjonelt styre» i årevis, men foreløpig har vi ikke sett et fnugg av det. Disse fol­ka sier én ting og gjør noe annet, og det kaller vi dobbeltspill i spørs­målet om konstitusjonelt styre. Påstanden deres om at de «alltid har vært for» er et godt eksempel på dobbeltspillet deres. Stribukkene i dag driver nettopp slikt dobbeltspill. Det konstitusjonelle styret deres er en bløff. Om ikke altfor lenge kan det hende dere får en grunnlov, og en president på kjøpet. Men gudene veit når de kommer til å gi dere demokrati og frihet. Kina har allerede hatt en grunnlov. Kunngjorde ikke Cao Kun en grunnlov?[3] Men hvor var demokratiet og friheten? Og vi har hatt ei lang rekke presidenter. Den første, Sun Yatsen, var god, men han blei utmanøvrert av Yuan Shikai. Den andre var Yuan Shikai, den tredje Li Yuan-hung,[4] den fjerde Feng Guozhang[5] og den femte Xu Shichang.[6] Sannelig mange, men var det noen for­skjell mellom dem og de tyranniske keiserne? Både grunnloven og pre­sidentene var juks. De såkalte konstitusjonelle og demokratiske styrene i dag i land som Storbritannia, Frankrike og De forente stater, er i vir­keligheten menneskeeter-styrer. Det samme gjelder Mellom- og Sør- Amerika, der mange land smykker seg med tittelen republikk, mens det i virkeligheten ikke fins det grann demokrati. Likeens med stribuk­kene i Kina i dag. Pratet deres om konstitusjonelt styre er «å selge bikkekjøtt som lammesteik». De stiller ut lammesteika konstitusjonelt styre, samtidig som de prøver å selge bikkjekjøttet ettpartidiktatur. Jeg angriper dem ikke uten grunn. Orda mine er godt underbygd, for trass i alt snakket deres om konstitusjonelt styre, gir de ikke folket det minste grann frihet.

Kamerater. Et virkelig konstitusjonelt styre kommer aldri av seg sjøl. Vi kan bare oppnå det gjennom hard kamp. Derfor må dere ikke vente at det kommer rett etter at vi har holdt møtene, sendt telegram­mene og skrevet artiklene våre. Dere må heller ikke vente at alt blir bra og til det beste straks Folkets politiske råd[7] vedtar en resolusjon, den nasjonale regjeringa sender ut ei forordning og nasjonalforsamlinga8 trer sammen 12. november, kunngjør en grunnlov og til og med velger en president. Det er umulig, så dere må ikke bli forvirra. Vi må forkla­re dette for folk slik at de heller ikke blir forvirra. Så lett er det ikke. Vil det si at alt er tapt, at alt er så vanskelig at det er håpløst? Nei, det ville også være galt. Det er ennå håp om et konstitusjonelt styre, og håpet er til og med stort. Kina blir helt sikkert en nydemokratisk stat. Hvorfor det? Vanskene oppstår fordi stribukkene lager bråk. Men de kan ikke fortsette å være stribukker i all evighet, og derfor er vi fort­satt optimistiske. De stribukkene som fins i verden kan nok være stri­bukker i dag, fortsatt være det i morgen og til og med i overmorgen, men ikke for alltid. Til sjuende og sist må de endre seg. Wang Jingwei var for eksempel stribukk svært lenge. Men han kunne ikke fort­sette å spille stribukk innafor de anti-japanske rekkene, og måtte gå over til japanerne. Ta et annet eksempel, Zhang Guotao. Han var og­så stribukk svært lenge, men han og tok beina på nakken etter at vi hadde holdt ei rekke møter og ført kamp mot han gang på gang. Stri­bukkene kan nok være noen bukker, men ikke helt til de bukker un­der. Til sjuende og sist endrer de seg — til noe skittent og foraktelig, som bikkjemøkk. Noen endrer seg til det bedre, og det er også et resul­tat av at vi har ført kamp mot dem igjen og igjen — de innser feilene sine og forbedrer seg. Kort sagt, til sist endrer stribukkene seg. De har alltid mange intriger på gang, intriger for å sko seg på andres bekost­ning, drive dobbeltspill osv. Men resultatet blir alltid det motsatte av det de vil. De begynner alltid med å skade andre, men ender opp med å ødelegge seg sjøl. Vi sa en gang at Chamberlain «løfta en stor stein for å slippe den på sine egne tær». Slik gikk det også. Chamberlain hadde satt seg fore å bruke Hitler som en stein for å knuse tærne til det sovje­tiske folket. Men etter den septemberdagen i fjor da krigen brøt ut mellom Tyskland på den ene sida og Storbritannia og Frankrike på den andre, har steinen han holdt, falt ned på hans egne tær. Og det gjør vondt ennå. Det fins nok av eksempler på det samme i Kina. Yuan Shikai ville knuse tærne til vanlige folk, men skamferte seg sjøl iste­den. Han døde bare noen få måneder etter at han var blitt keiser.[9] Tuan Chi-jui, Xu Shichang, Cao Kun, Wu Peifu og alle de andre vil­le undertrykke folket. Men til sist blei de styrta av folket. Den som vil sko seg på andres bekostning, går det ille med.

Jeg trur ikke de anti-kommunistiske stribukkene i dag blir noe unn­tak fra denne regelen dersom de ikke gjør framsteg. Under det hule påskuddet om enhet, planlegger de å gjøre ende på det progressive grenseområdet mellom Shanxi, Gansu og Ningxia, den progressive åt­tende rutearméen og nye fjerde arméen, det progressive kommunistpartiet og de progressive masseorganisasjonene. De har utallige planer om dette. Jeg trur ikke resultatet blir at stribukk-tenkninga gjør ende på framsteget, men at framsteget gjør ende på stribukk-tenkninga. Hvis stribukkene ikke skal bli utrydda, har de ikke noe annet valg enn å slå inn på framstegsvegen. Derfor har vi ofte rådd dem til ikke å an­gripe Den åttende rutearméen, kommunistpartiet og grenseområdet. Dersom de likevel må, får de se å lage en resolusjon som begynner slik: «Vi er fast bestemt på å gjøre ende på oss sjøl, og gi kommunistpartiet rikelig høve til å vokse. Derfor tar vi, stribukkene, på oss oppgava med å angripe kommunistpartiet og grenseområdet.» Stribukkene har rike erfaringer fra å «undertrykke kommunister», og hvis de ønsker å prø­ve seg igjen, må de gjerne gjøre det. Hvis de har lyst til å drive litt «un­dertrykking» når de har spist seg mette og fått seg ei god natts søvn, er det opp til dem. Men da må de være forberedt på at resolusjonen blir oppfylt, for det kommer de ikke unna. «Undertrykkinga av kommuni­stene» de siste ti åra har alltid utvikla seg i samsvar med denne resolu­sjonen. All «undertrykking» i framtida kommer også til å utvikle seg i samsvar med den. Derfor rår jeg dem til at de ikke går inn for «under­trykking». For det hele nasjonen ønsker, er ikke «undertrykking av kommunistene», men motstand, enhet og framsteg. Derfor må alle som prøver å «undertrykke kommunistene», mislykkes.

Kort sagt, resultatet av tilbakesteg er alltid det motsatte av det opp­havsmennene tar sikte på. Det fins ikke noe unntak fra denne regelen, verken i dag eller i fortida, i Kina eller andre steder.

Det samme gjelder for konstitusjonelt styre i dag. Dersom stribukke­ne fortsetter å bekjempe det, blir resultatet helt sikkert det motsatte av det de tar sikte på. Bevegelsen for konstitusjonelt styre kommer aldri til å slå inn på den vegen stribukkene har staka ut. Den kommer til å gå på tvers av ønskene deres og uunngåelig ta den vegen folket staker ut. Dette er sikkert, for folket i hele landet krever det, og det gjør også den historiske utviklinga i Kina og den allmenne tendensen i verden. Hvem kan stå mot den? Historias hjul kan ikke dreies tilbake. Men det arbeidet vi har tatt på oss tar tid, og det kan ikke bli gjort på en dag. Det krever innsats, og vi kan ikke slurve. Det krever at de store folke­massene blir mobilisert, ett enkelt menneske kan ikke gjøre det effek­tivt. Det er utmerka at vi holder dette møtet her i dag. Etter møtet skal vi skrive artikler og sende telegrammer, og vi skal holde liknende mø­ter i Wutai-fjella, Taihang-fjella, Nord-Kina, Sentral-Kina og over hele landet. Dersom vi fortsetter med dette og gjør det i flere år, vil vi ikke være langt fra målet. Vi må gjøre godt arbeid, vi må kjempe fram de­mokrati og frihet, vi må opprette et nydemokratisk konstitusjonelt sty­re. Dersom dette ikke blir gjort og stribukkene får det som de vil, kommer nasjonen til å gå til grunne. Vi må arbeide på denne måten for å unngå at nasjonen blir underkua. Derfor må alle legge skuldrene til. Hvis vi gjør det, er det store sjanser for at vi lykkes. Videre må alle ha klart for seg at når alt kommer til alt, er stribukkene bare et mindre­tall. Flertallet består ikke av stribukker, men av folk som er i stand til å gå framstegsvegen. Hvis vi setter flertallet opp mot mindretallet og sjøl gjør en innsats, ser det enda lysere ut. Det er derfor jeg sier at det ser lyst ut sjøl om oppgava nok er vanskelig.

NOTER

1. Gamle kamerat Wu er kamerat Wu Yu-chang, som den gangen var formann i Yen’an-foreninga for å fremme konstitusjonelt styre.

2. «De» sikter til den reaksjonære Kuomintang-klikken under ledelse av Chiang Kai- shek.

3. I 1923 greide Cao Kun, en stor krigsherre i nord, å bli valgt til president for repu­blikken ved å bestikke 590 medlemmer av parlamentet med 5000 sølvyuan hver. Så kunngjorde han en grunnlov som blei kjent som «Cao Kuns grunnlov» eller «Korrupsjonsgrunnloven».

4. Li Yuan-hung var opprinnelig brigadesjef i de væpna styrkene til Qing-dynastiet. Offiserene og soldatene hans tvang han til å ta revolusjonens side under Wuchang-oppstanden i 1911, og han blei militærguvernør i Hubei-provinsen. Seinere blei han vise­president, og så president i republikken under regimet til krigsherreklikken i nord.

5. Feng Guozhang var en av handlangerne til Yuan Shikai. Da Yuan døde, blei han leder for Chihli- (Hopei-)gruppa av krigsherreklikken i nord. I 1917 kvitta han seg med Li Yuanhong og blei president sjøl.

6. Xu Shichang var en politiker fra krigsherreklikken i nord. Han blei valgt til pre­sident i 1918 av parlamentet, som Tuan Chi-jui kontrollerte.

7. Folkets politiske råd var et reint rådgivende organ som Kuomintang-regjeringa mot­villig oppretta etter at krigen mot Japan brøt ut. Alle medlemmene var «innbudt» av Kuomintang-regjeringa. Formelt omfatta det representanter for alle politiske partier og grupper som var mot Japan, men i virkeligheten var det dominert av Kuomintang-flertallet. Det hadde ikke makt til å påvirke de politiske linjene og tiltaka til Kuomintang-regjeringa. Etter hvert som Chiang Kai-shek og Kuomintang blei mer og mer reaksjonære, økte tallet på Kuomintang-reaksjonære og andre reaksjonære i rådet, mens tallet på demokrater gikk ned. Talefriheten deres blei sterkt innskrenka. Til slutt blei rådet rett og slett et redskap for Kuomintang-reaksjonen. Etter Sør-Anhui-hendinga i 1941 boikotta de kommunistiske medlemmene av rådet møtene flere ganger i protest mot de reaksjonære tiltaka til Kuomintang.

8. I september 1939 vedtok den fjerde sesjonen i Folkets politiske råd en resolusjon som krevde at Kuomintang-regjeringa skulle kalle sammen ei nasjonalforsamling og opp­rette konstitusjonelt styre innen en bestemt dato. Det var kommunistpartiet og demokra­tene i andre partier og grupper som satte fram forslaget. I november 1939 kunngjorde den sjette plenumssesjonen til sentraleksekutivkomiteen i Kuomintang at nasjonalfor­samlinga ville bli sammenkalt 12. november 1940. Dette blei propagandert i det vide og breie for å narre folket. Men løftet blei ikke innfridd.

9. Yuan Shikai utropte seg sjøl til keiser 12. desember 1915, men blei tvunget til å gi fra seg tittelen 22. mars 1916.