1

Rødt: 10 prosent på målinger – vil bli et nytt Ap

I flere aviser forrige uke ble det lagt frem en “sjokkmåling” hvor partiet Rødt nærmet seg 10 prosent og dermed er fjerde største parti på målingen. Det er historisk både at partiet Rødt brøt sperregrensen, og den nåværende veksten. Hva er konteksten for og årsaken til veksten, og hva blir konsekvensene?

Det var som sagt historisk at Rødt brøt sperregrensen på 4 prosent ved valget i 2021. Forrige gang et parti brøt sperregrensa for første gang, var da Frp gjorde det ved valget i 1973. Her ser vi bort fra SV, fordi vi ser dem som en videreføring av SF og NKP. Det norske partimønsteret har vært relativt stabilt siden krigen, og dermed er det i seg selv en bragd det Rødt har fått til. 

Vi må likevel understreke at partiet ikke er nytt, men er en direkte videreføring av Rød Valgallianse og AKP, RV stilte til valg fra 1973 til og med 2007. Påstanden om at partiet er helt nytt av 2007, er retorisk fra Rødt sin side. Dette endrer likevel ikke det historiske i fremgangen, da RV tidligere stort sett har ligget mellom 0,5 og 2 prosent i valgene. Videre har partiet flerdoblet medlemstallet, slik at det store flertallet av dagens medlemmer ikke var med i RV og Rødt før 2007. Dette er både en del av grunnlaget for og et resultat av gjennombruddet på stortinget og i media.

Historisk for Rødt, men ikke så historisk for Norge

Partiets leder Bjørnar Moxnes sier at målingen er historisk, og partiet går forbi både SV og Senterpartiet ved å oppnå 9,5 prosent oppslutning på denne. Rødt gjør dermed sin beste måling noensinne, og de er for første gang fjerde største parti. Valgforsker Bernt Aardal sier Norge aldri før har sett at et parti “så langt ut på venstre fløy er største opposisjonsparti til venstre for Ap”. Dette er en subjektiv feilvurdering av Aardal slik vi ser det. 

Det er ingenting ved dagens Rødt som plasserer partiet kvalitativt lenger til venstre enn SV per 1973 (11,4 prosent) og iallefall ikke NKP per 1945 (11,9 prosent). Tvert om vil vi påstå at Rødt i dag plasserer seg mer i samme parlamentariske tradisjon som NKP anno 1945 og SV anno 1973 (og i dag!), enn i RV sin tradisjon for å være “mot både A og B”, det vil si mot både Arbeiderpartiet og “borgerlig side” (anført av Høyre). 

RVs prinsipp var i flere tiår at de ikke ville støtte noen regjering. I dag er Rødt en garantist for Ap-statsminister, selv om de av taktiske grunner, og på grunn av motvilje fra Ap, ikke deltar i regjeringen og ei heller har en avtale med dem. Partiet har vært tindrende klare på å støtte Støres nye regjering, og alt ligger til rette for at partiet i fremtiden kan bli formelt støtteparti og med tid og stunder også regjeringsmedlem. 

SV var i mer enn førti år et støtteparti for Ap, før de for første gang ble regjeringsparti i 2005. Rødt har det ikke travelt, og skjebnen til SV og Frp, som begge har tapt oppslutning på regjeringsdeltagelse, frister nok heller ikke til å skynde seg inn i regjeringsforhandlinger – om dette hadde vært et alternativ vel å merke. Til sist angående historikken vil vi slå fast at den samlede oppslutningen om SV, MDG og Rødt er svært stor på denne målingen, og gir denne typen partier “til venstre for Ap” en svært høy oppslutning. Vi minner i denne sammenheng om at SV rundt år 2000 hadde målinger på rundt 20 prosent. Og vi minner også om at det er stor forskjell på målinger og valg.

Grunnlaget for Rødts vekst er krisa i imperialismen

Så langt om hva som er skjedd, og hva som er historisk og hva som ikke er så historisk. Hvordan kan vi forstå veksten til Rødt? Ser vi på de ytre forholdene har vi gjennom mange artikler pekt på den allmenne krisa i imperialismen. Denne slår ut over hele verden og i alle sfærer av samfunnet: økonomisk, sosialt, politisk og kulturelt. Dette bereder grunnen for skjerpa klassekamp og en venstredreining av velgerne.

Utviklingen er slett ikke unikt for Norge. Eksempler: Bernie Sanders i USA, hvor en selverklært sosialist var nær ved å bli Demokratenes presidentkanditat (historisk!), Podemos i Spania, Syriza i Hellas, Sosialistpartiet i Nederland, Enhedslisten i Danmark, Corbyn i Storbritannia og så videre. Det er med andre ord en generell tendens i Europa og Nord-Amerika at man enten får mer “venstreorienterte” kandidater innad i sosialdemokratiet, eller at det oppstår nye partier til venstre for dette. 

I flere av tilfellene burde vi skrive “nye”. Syrizas røtter går tilbake til en splittelse i det revisjonistiske partiet KKE for femti år siden, Enhedslisten er en samling av det gamle partiet DKP og et seksti år gammelt parti (VS), Sosialistpartiet i Nederland har sine røtter i ML-bevegelsen på 1970-tallet. Det nye er altså ikke partiene selv, men veksten i valg. De vokser på protest og motstand mot den allmenne krisa og konsekvensene av dette, samt på motstand mot de sykliske krisenes utslag i de enkelte landene. Podemos og Syriza vokste direkte ut av slik kamp mot krisens konsekvenser. Vi må forstå den allmenne veksten i partiene, også i Norge, som uttrykk for det samme.

Veksten er resultat av en politisk strategi, satsning på organisasjon og medieprofilering

Over så vi på de objektive, de ytre, forholdene. Veksten vokser i enda større grad ut fra de indre forholdene. Det subjektive elementet har langt på vei skapt sin egen vekst innenfor denne konteksten, ved å gjøre noen grep. Krefter i partiet Rødt, og deres tenketank Manifest (venstreorientert tidsskrift, forlag, tankesmie og stiftelse, igangsatt av Magnus Marsdal), har i mer enn 20 år arbeidet målbevisst for et “nytt parti” til venstre for Ap. I denne prosessen har de studert erfaringene fra Danmark (Enhedslisten), Spania (Podemos), Hellas (Syriza) og så videre.

Bjørnar Moxnes setter ord på målet: Rødt skal bli et nytt Arbeiderparti (vi anvender med vilje stor “A”). Stortingsrepresentant Mimir Kristjansson, som i noen år var utmeldt fra Rødt og arbeidet som journalist og forfatter, har skrevet bøker om de fremste lederne for Arbeiderpartiet på 1900-tallet (Tranmæl og Gerhardsen). Hans idé er at venstresiden (Rødt) skal lære av disse og vinne oppslutning og makt gjennom dette. Kort oppsummert: Rødt-ledelsen anført av Bjørnar Moxnes, lærer av partier i utlandet og av Arbeiderpartiets historie, med ambisjon om å overta Arbeiderpartiets posisjon – og funksjon.

Denne ideen er tidligere uttrykt til det kjedsommelige av Magnus Marsdal. Den “nye” venstresiden skal reise seg til nye høyder ved å ta opp igjen “det gode gamle” sosialdemokratiet. Man skal avvise kulturkamper og nyliberalisme, og vende tilbake til sosialdemokratiet slik vi kjenner dem fra valgplakater på 1950-tallet. Privatisering skal reverseres og Fremskrittspartiet skal ikke få sette dagsorden ved å snakke om “kultur” (innvandring), slik skal det nye venstrepartiet vinne frem og få makt.

Gjennom de siste 10-15 årene har det pågått et møysommelig arbeid i Rødt for å lykkes i dette arbeidet. Det er fokusert på organisasjonsbygging, på svært aktivt arbeid overfor media, på arbeid i fagbevegelsen og det er bygget opp en profil i tråd med ideene skildret over. Rødt fokuserer på økonomisk politikk og velferd, og lar det meste annet komme i andre eller tredje rekke. De engasjerer seg fra toppen i liten grad i saker som internasjonal solidaritet (med noen unntak), miljø eller flyktninger. Det er jobbet målrettet for å bygge opp medieprofiler.

På samme måte som partiene og profilene i andre land, har Rødt-ledelsen kjempet hardt for å kvitte seg med rester av ideologi og kultur de har båret med seg fra 1970-tallet. Alt som forbindes med den kommunistiske bevegelsen skal modereres eller fjernes. Slike forhold henger likevel ved lenge, og kan være de vanskeligste å bli kvitt. Dessuten vokser marxismens popularitet i takt med fremveksten av verdensrevolusjonen, slik at blant ungdommen i Rødt og Rød Ungdom er ord og symboler ledelsen vil bli kvitt, plutselig blitt populære. Dermed henger mye igjen særlig i programmet til partiet.

Likevel forsikrer samtlige åtte stortingsrepresentanter i intervjuer med media at de ikke er kommunister, og programpunkter om sosialistisk revolusjon og kommunisme får på ingen måte veilede taktikken og medieutspillene. Videre må vi understreke at hva som står i et program er uvesentlig for et opportunistisk parti. Europeisk historie er full av partier og programmer som har lovprist klassekampen, og tatt til orde for sosialistisk revolusjon og målet om kommunismen, uten at det har hatt noen praktisk konsekvens for politikken. Det franske PCF og italienske PCI, de fremste “eurokommunistiske” partiene, gikk under hammer og sigd inn i parlamentarismens svinesti og dannet parlamentarisk grunnlag for og flertallsregjeringer med sosialdemokratene.

Uansett må det slås fast at metoden har vært vellykket. De objektive forholdene har utviklet seg slik, at grunnlaget er stort for “nye” venstrepartier. Det kan bekreftes ved å se til andre land. Her må vi skyte inn at det klassiske sosialdemokratiets krise og deres tilbakegang gjennom femti år i Europa, er en viktig del av dette grunnlaget. Dette er dels et uttrykk for imperialismens krise innen politikken. Massene mister tiltro til politikerne og “styringspartiene”, og de sosialdemokratiske partiene har vært de fremste systempartiene i Europa, men er i ferd med å miste denne posisjonen. På samme måte som at systempartiene til høyre, konservative og kristendemokrater, er i ferd med å fortrenges av “høyrepopulister”. Innenfor denne konteksten har Rødt valgt en vei som gir fremgang.

Bilde: Kan dette bli statsministerkandidatene i et mer polarisert politisk Norge i framtida?

Målet om et nytt Ap er ikke uoppnåelig

Denne veien er dels organisatorisk, dels politisk og dels et spørsmål og strategi og taktikk. Den har også en ideologisk side, hvor personer som Marsdal og Kristjansson forteller en historie om Arbeiderpartiet som forsvant, og veien til dets gjenoppståelse. Arbeiderpartiet har sviktet, har blitt nyliberalt, har latt seg lure av Frp og så videre, og nå er det opp til andre, konkret til Rødt, å gjenreise et nytt arbeiderparti.

Gjennom årene er denne ideen blitt møtt “fra venstre” med argumentasjon som kan kokes ned til at “det vil ikke fungere”. Venstresida i Rødt har påstått at denne ideen og denne veien ikke vil føre til fremgang. Denne argumentasjonen faller nå maktesløs til jorden. Med valget i 2021 og dagens målinger er det åpenbart for alle som ikke er blinde, at strategien har fungert. Men når vi beveger oss over til konsekvensene, må vi slå fast at problemet med strategien ikke er om den vil fungere eller ei, men hva den vil føre til.

Om målet er oppsluting, er Rødts strategi god. Om målet er å etablere Rødt som et nytt sterkt venstreparti, med tosifret oppslutning, som kan bli et regjeringsparti og kanskje tilogmed, i likhet med greske Syriza, kunne utfordre Arbeiderpartiet om den økonomiske og politiske krisa blir omfattende nok i framtida, så er metoden utmerket. Den er utprøvd i andre land, den har ført til fremgang, og tilogmed helt frem til regjeringskontorene for noen heldige utvalgte.

Om målet derimot er å gjenskape en moderne versjon av 1950-tallet, om målet er å digitalisere Tranmæl og Gerhardsen for vår tid, i form av Marsdal, Moxnes og Kristjansson, vil man mislykkes fatalt. Syriza fikk oppleve nettopp hvor umulig dette er, og dermed mistet de etter kort tid både regjeringsmakt og mye av oppslutningen. For vi lever ikke på 1950-tallet. Hva Arbeiderpartiet har forstått, som foregangsmennene for “det nye arbeiderpartiet” ikke vil si, er at herskerne ikke kan styre på den gamle måten lenger. Samfunnet må restruktureres i møte med utviklinga i imperialismen. For Europas del ble dette klart etter den sykliske krisa på 1970-tallet.

Det er her Arbeiderpartiets “nyliberalisme” initieres. Dette var ikke resultat av at Ap-lederne ble lurt eller plutselig fikk et anfall av politisk hjernedødhet, og ei heller et resultat av at de manglet kontakt med grasrota eller hverdagen til massene. Det var et resultat av innsikt i de økonomiske – og politiske – forholdene for imperialismen fra 1970-tallet av. Den sykliske krisa krevde tiltak for å velte byrdene over på massene og den allmenne krisas utvikling gjorde at man aldri kan vende tilbake, men at kuttene og den økonomiske “liberaliseringen” måtte fortsette. 

Takket være norsk imperialisme, finanskapital og oljen, har ikke levestandarden falt i Norge, tvert om. Men de siste ti-tjue årene har de fattigste blitt fattigere. Rødt har en idé om at dette kan stanses og at “forskjells-Norge” kan snu og bli preget av rettferdighet. De vil nasjonalisere bedrifter som er privatisert, regulere det såkalt “avregulerte” boligmarkedet og arbeidslivet, og så videre. Alt sammen under den falske forestillingen om at dette er mulig uten for eksempel en massiv nedgang i levestandard. Virkeligheten derimot er slik at mer nasjonalisering absolutt er mulig, ja til og med ønskelig (!), fra et borgerlig ståsted. Monopolkapitalistene har gjennom dagens krise vist med all mulig tydelighet at de ønsker en stat som tar aktiv del i økonomien. I dette perspektivet er faktisk Rødts mål helt kompatible med målene til dagens regjering og borgerskapet. Dette kan bli nøkkelen til enda større suksess for Rødt i framtida.

Hva blir Rødts framtid?

Det falske er at det skapes et bilde av at utbyttingen, som kommer til uttrykk i økt fattigdom og flere milliardærer, altså i økt ulikhet, kan reduseres eller fjernes innenfor kapitalismen. Rødt snakker om sosialisme, men det de egentlig skildrer er statskapitalisme. De har ingen strategi som faktisk kan ta makta fra borgerskapet, og dermed vil enhver nasjonalisering og statliggjøring kun bety mer statskapitalisme, ikke mer sosialisme. Sosialisme er umulig uten proletariatets egen statsmakt. Dette er for lengst påvist av Marx og Engels, men revideringen av marxismen er en del av den ideologiske omdanningen av Rødt til et vanlig sosialdemokratisk parti.

Dermed står vi igjen med noen svært få alternativer for Rødts fremtid: Enten kan Rødt bli et lite eller mellomstort støtteparti for Ap, på samme måte som SV har vært i femti år, eller så kan Rødt utfordre Aps posisjon (og funksjon). Dagens posisjon, som en opposisjon til venstre er nemlig bare en overgangsfase til ett av disse to alternativene. Det er uaktuelt å være et “evig protestparti”, og det er også nettopp veien ut av posisjonen som protestparti som er drivkraften subjektivt sett for lederne av denne tendensen og ledelsen i Rødt. Det tredje alternativet, om man forlenger protestposisjonen “evig” så og si, er at Rødt slutter å være nytt, at velgerne slutter å venne seg til dem og at tidens tann gnager partiet i stykker. Både Syriza og Podemos har opplevd splittelser, Corbyn falt i Storbritannia og Bernie Sanders har nok ikke så lenge igjen verken politisk eller biologisk.

På grunnlag av disse alternativene vil konsekvensene bli at enten faller Rødt fra hverandre som resultat av indre motsigelser og feilvurderinger, eller så blir partiet integrert i statsapparatet, eventuelt en kombinasjon. Derfra er veien kort til at partiet får en nyttig funksjon for norsk imperialisme. Når krisa i imperialismen utvikles videre, vil også det norske borgerskapet få behov for å restrukturere staten. Det vil bli behov for nye impulser i den norske økonomien. Det vil også bli stadig større behov for å kvele klassekampen og undertrykke revolusjonen, ved korporativisme (trepartssamarbeid), ved en tam opposisjon, ved hestehandler og avtaler. På et slikt nytt grunnlag, kan Rødt bli til partiet som får oppdraget å få til alt dette.

Finnes det noen empiri på dette feltet? Så absolutt! Per i dag er det flere regjeringer i den tredje verden som har nettopp denne funksjonen, og som deler opphav med Rødt. Castillo-regjeringen i Peru har i oppdrag å restrukturere staten, gi en ny impuls til byråkratkapitalismen i landet og å undertrykke og knuse folkekrigen. Det samme har den nye presidenten i Chile, og en rekke lignende karakterer i Latin-Amerika. I Europa fikk Syriza den samme oppgaven, men så snart de fikk kvalt opptøyene i landet, var det ikke lenger behov for dem. Disse typene har ingen skrupler med å anvende politiet mot massene, for de er svorne tilhengere av “lov og orden” og slår ring om “demokratiet”. Rødt garanterer i sitt program at deres “revolusjon” er både fredelig og demokratisk. Med andre ord: Det er ingen revolusjon i det hele tatt, kun et skifte av regjering.

Til syvende og sist leder veien frem til et valg mellom å fullføre et endelig forræderi ved å gjøre akkurat det borgerskapet vil, eller å falle i blod og ild slik Salvador Allende gjorde i 1973. Denne sosialdemokratiske regjeringslederen kvalte først revolusjonen, ved å sette politi og militære inn mot masser som protesterte og ved å avvæpne arbeidermilitser. Deretter ble han selv offer for fraksjonskampene i borgerskapet, og han ble et lett offer for den fraksjonen som dominerte militæret gjennom general Augusto Pinochet. Allende døde med hjelm på hodet og et gevær i hendene. En slik dramatisk utgang er det vanskelig å se for seg for noen av dagens Rødt-ledere, men det er på mange måter moralsk sett den mest verdige utgangen for prosjektet.

Det andre, og sikkert mer sannsynlige, alternativet er – om partiet fortsetter fremgangen vel og merke – et Rødt som integreres enda mer i staten, og kan få en nyttig funksjon for norsk imperialisme i møte med nye kriser i fremtiden. Protester kan kanaliseres inn i parlamentariske organer, nødvendige kapitalistiske reformer kan bli forkledd som “demokratisk revolusjon”, klassekampen kan bli forsøkt kvalt både fra regjeringshold og innenfor fagbevegelsen.

Rødt kan ikke redde norsk imperialisme, de kan bare skape midlertidige problemer for de som vil knuse denne

Til sist: Er det ikke dette Moxnes og hans allierte selv har erklært som målet, når de sier de vil gjenreise Arbeiderpartiet? Var det ikke nettopp denne funksjonen Arbeiderpartiet fikk på 1930-tallet, og som de har holdt på helt siden da? Om vi tar Rødt-lederen på ordet, om vi tar Rødt bokstavelig, vil de reetablere seg som Arbeiderpartiet anno 1950. Den store forskjellen er at imperialismen ikke befinner seg på 1950-tallet lenger. Uten andre verdenskrig er det intet grunnlag for enorm vekst og en tilhørende økt velferd og velstand. Dermed er det sosialdemokratiske prosjektet bare å trå vannet i en situasjon hvor strømmen trekker en stadig lenger vekk fra land.

Kapitalismen vil ikke vare evig, men sosialismen vil heller ikke vokse fredelig frem fra arbeidet i stortinget – eller fagbevegelsen. Opportunismen og revisjonismen har en klar funksjon i klassekampen, og overfor revolusjonen: Klassesamarbeid og klasseforræderi. Borgerskapet har viktige oppgaver til opportunistene, og lederne for Rødt vil objektivt sett ta på seg disse oppgavene. Den som tviler på dette trenger ikke engang analysere i dybden hverken klassebakgrunn, klassestandpunkt eller politiske forslag. Erklæringen om at de vil bli det nye Arbeiderpartiet er nok.

Referanser

Sjokkmåling: Rødt er fjerde største parti i Norge

Sjokkmåling fra Vårt Land: Rødt er fjerde største parti i Norge – VG