1

Hva er den allmenne krisa i imperialismen?

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen sier at det er en allmenn krise i imperialismen, og at denne skjerper seg i dag. Imperialismen er det høyeste stadiet av kapitalismen, og dette stadiet begynner cirka år 1900. 

Imperialismen er fra begynnelse til slutt, råtnende og døende kapitalisme, og dermed også et stadium av kapitalismen hvor det utvikles en allmenn krise, det vil si en vedvarende krise som kommer til uttrykk i alle sfærer av samfunnet.

Den allmenne krisa omfatter alle sider ved kapitalismen

Den sovjetiske læreboka i politisk økonomi, redigert under veiledning av Josef Stalin, har et eget kapittel om den allmenne krisa. Boka ble ferdigstilt på 1950-tallet, og beskriver dermed ikke de siste 70 årenes utvikling, men det gir en marxistisk beskrivelse av innholdet i den allmenne krisa og hvordan den artet seg i første halvdel av 1900-tallet.

Her står det:

“Samtidig med at imperialismens motsetninger skjerpes, hoper det seg også opp forutsetninger for ei almen krise i kapitalismen. Den voldsomme skjerpinga av motsetningene i imperialismens leir, sammenstøtene mellom de imperialistiske makter som ender i verdenskriger, foreningen mellom proletariatets klassekamp i moderlandene og kolonifolkenes nasjonale frihetskamp. Alt dette fører til en sterk svekkelse av det kapitalistiske verdenssystem, og til at imperialismens kjede blir brutt og enkelte land på revolusjonær vei, faller ut av det kapitalistiske system. Grunnsetningene for læren om kapitalismens almene krise er utarbeidet av Lenin.”

Videre skriver de at denne krisa er en allsidig krise for det kapitalistiske verdenssystem som helhet 

“som kjennetegnes av kriger og revolusjoner, kamp mellom den døende kapitalisme og den voksende sosialisme. Kapitalismens almene krise omfatter alle sider ved kapitalismen, både økonomien og politikken. Det som ligger til grunn for denne krisa er den stadig økende oppløsning av kapitalismens system: for verdensøkonomien på den ene sida, og den voksende økonomiske makt hos de landene som har revet seg løs fra kapitalismen på den andre sida.”

De peker ut verdens oppdeling i to systemer (kapitalisme og sosialisme), krisa i kolonisystemet, skjerpelsen av markedsproblemet og kronisk undersysselsetting og massearbeidsløshet, som grunntrekkene i denne krisa. Selv om det ikke finnes sosialistiske land i dag, gjør de andre grunntrekkene seg svært gyldige den dag i dag, og mer enn noengang før. I læreboka sier de at på dette grunnlaget, og på grunnlag av ujevn utvikling mellom imperialistene og også kampen i de undertrykte nasjonene, oppstår en sterk forstyrrelse av balansen i det kapitalistiske verdenssystemet, noe som fører til konkurranse og krig. I læreboka står det:

“Som tidligere påpekt, innebærer loven om ujevnheten i de kapitalistiske lands økonomiske og politiske utvikling i imperialismens tid at den sosialistiske revolusjon modnes til forskjellig tid i de forskjellige land. Lenin pekte på at kapitalismens almene krise ikke er en samtidig akt, men en langvarig periode med voldsomme økonomiske og politiske rystelser, skjerpet klassekamp, en periode da «kapitalismen bryter sammen over hele linja og det sosialistiske samfunn blir født.»”

Videre skriver de:

“Kapitalismens almene krise begynte i den første verdenskrigs periode og utviklet seg særlig som følge av at Sovjetunionen var brutt ut av det kapitalistiske system. Dette var første etappe i kapitalismens almene krise. Under den annen verdenskrig inntrådte den annen etappe i kapitalismens almene krise, særlig etter at de folkedemokratiske land i Europa og Asia hadde revet seg løs fra det kapitalistiske system.”

Den allmenne krisa og de sykliske krisene skjerper alle motsigelser

Boka beskriver også 1. og 2. verdenskrig, og de enorme byrdene og lidelsene krigene betydde for massene, men også hvordan disse skjerpet krisa i imperialismen og førte til massivt revolusjonært oppsving. Det står videre i boka:

“Krigen økte massenes fattigdom og lidelser til det ytterste, den skjerpa klassemotsetningene og framkalte et revolusjonært oppsving i arbeiderklassens og de arbeidende bønders klassekamp i de kapitalistiske landa. Fra å være en europeisk krig forvandlet den seg til en verdenskrig, ved å trekke også imperialismens bakland, koloniene og de avhengige land, inn i sin malstrøm. Dette gjorde det lettere å forene den revolusjonære bevegelse i Europa med den nasjonale frigjøringsbevegelsen blant folkene i Østen. Krigen svekket verdenskapitalismen. «Krigen i Europa», skrev Lenin den gang, «betyr en veldig historisk krise, og begynnelsen til en ny epoke. Som enhver annen krise har krigen skjerpa de dypt gjemte motsetninger og brakt dem opp til overflaten.» Krigen skapte et mektig oppsving i den antiimperalistiske, revolusjonære bevegelse.”

Videre beskriver boka en skjerpelse av krisa i kolonisystemet, i motsigelsene mellom imperialistene og de undertrykte (koloniale og halvkoloniale) landene, kampene i disse landene og proletariatets vekst i disse landene, veksten i deres antall og hvordan disse blir lederskap for de nasjonale frigjøringskampene i disse landene. Dette er avgjørende viktig for å skjerpe den allmenne krisa. De beskriver også imperialismens markedsproblemer, og at hovedårsaken til dette er at flere land brøt ut av imperialismen og etablerte en sosialistisk leir. Resultatet av markedsproblemet er at imperialistene ikke evner å produsere effektivt, og at man får en kronisk massearbeidsløshet. Vi ser at selv uten sosialistiske land er dette et klart preg ved dagens imperialisme også. Hele tiden går titalls og hundretalls millioner helt eller delvis arbeidsløse i dette systemet.

Videre står det også om de sykliske krisene i boka, altså de økonomiske krisene som vender tilbake med 8 til 12 års mellomrom (for eksempel “coronakrisen” 2020, “finanskrisen” 2008, “dot.com-krisen” år 2000). Her skriver lærebokas forfattere:

“Innskrumpinga av avsetningsrnarkedene og utviklinga av kronisk massearbeidsløshet som finner sted samtidig med at produksjonsmulighetene vokser, skjerper kapitalismens motsetninger i høyeste grad og fører til utdyping av overproduksjonskrisene, og til vesentlige forandringer i den kapitalistiske syklus. Disse endringene går ut på følgende: syklusens varighet reduseres, med den følge at krisene kommer oftere igjen. Krisene blir mer dyptgående og tilspisset, noe som kommer til uttrykk i innskrenket produksjon, økende arbeidsløshet osv. Det blir vanskeligere å komme ut av krisa, sånn at krisefasen og depresjonsfasen varer lenger, mens høykonjunkturen blir mindre og mindre stabil og stadig mer kortvarig.”

Den allmenne krisa fordypes og skjerpes i dag

Vi kan konstatere at 2. verdenskrig, og de enorme ødeleggelsene under denne krigen, endret omfanget av de sykliske krisene. De første sykliske krisene etter denne krigen var mindre alvorlige enn i mellomkrigstida. Men vi har sett siden 1945 av krisene stadig er blitt mer og mer alvorlige, og igjen ser vi at de blir dypere og at det blir vanskeligere å komme ut av krisa. Etter “finanskrisa” 2008 er det svært mange land som aldri kom ut av krisa, før den nye krisa av 2020 igjen slo over verden. Vi ser i dag at mange land ikke har kommet seg etter 2020.

Videre står det i læreboka:

“I kapitalismens almene kriseperiode går monopolborgerskapet, som søker å hindre det kapitalistiske systemets sammenbrudd og derved bevare sitt herredømme, til voldsomme angrep på arbeidsfolks levestandard og innfører politimetoder i styret. I alle de viktigste kapitalistiske land utvikler statsmonopolkapitalismen seg videre. (…) Da borgerskapet i en rekke land – Italia, Tyskland, Japan og noen andre – ikke lenger var i stand til å beholde makta med de gamle metoder, parlamentarisme og borgerlig demokrati, oppretta det et fascistisk regime. Fascismen er et åpent terroristisk diktatur av de mest reaksjonære og aggressive grupper innen finanskapitalen. Fascismen setter seg som mål innad å knuse arbeiderklassens organisasjoner og slå ned alle framstegsvennlige krefter, og utad å forberede og føre erobringskriger for å vinne verdensherredømmet. Dette målet søker fascismen å oppnå ved slike metoder som terror og sosial demagogi.”

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen har også satt frem analysen at dette er tegn også i vår tid. Vi kan tydelig se statsmonopolkapitalismen utvikle seg, og også hvordan det borgerlige demokratiet og parlamentarismen undergraves. Selv borgerlig-liberale kommentatorer ser og påpeker denne utviklinga i dag. Det er en allmenn oppfatning at demokratiet er i krise over hele verden, også i Europa og Nord-Amerika.

Kort sagt er det korrekt at den allmenne krisa ikke bare utviklet seg frem til 2. verdenskrig, men at den har fortsatt å utvikle seg etter den, og at den fordyper seg og tilspisser seg foran øynene våre i dag. Den allmenne krisa slår ut i alle sfærer av imperialismen, og er uttrykk for at imperialismen er råtnende og døende kapitalisme. Vi lever ikke bare i det siste stadiet av kapitalismen (det vil si imperialismen), men vi lever i dag i den strategiske offensiven av verdensrevolusjonen, innenfor de 50 til 100 årene hvor imperialismen vil feies vekk fra hele jordas overflate. Revolusjonen er hovedtendensen, historisk og politisk, og revolusjonen står på agendaen i dag.

Referanser

Lærebok i politisk økonomi – Tjen folket – kommunistene i Norge

For a Unified Maoist International Conference! – Proposal regarding the balance of the International Communist Movement and of its current General Political Line