1

Kommunistisk Internasjonale ser tilbake på 2021

Våre kamerater i nettmagasinet Kommunistisk Internasjonale (ci-ic.org) har skrevet en kort oppsummering av året 2021, og betydningen for verdens folk og den revolusjonære bevegelsen.


Proletarer i alle land, foren dere!

TILBAKEBLIKK 2021

Året 2021 er gått og et stormfullt 2022 ligger foran oss. La oss minnes året som gikk for å bedre forstå året som kommer.

Seieren til Formann Gonzalo den 11. september er av verdensomspennende og historisk betydning. Han ga sitt liv i skyttergraven, i konsentrasjonsleiren på marinebasen Callao. Han sto standhaftig, kjempet til sitt siste åndedrag, og ga et enormt slag mot den kontrarevolusjonære yankee-planen til CIA, de peruanske reaksjonære og den revisjonistiske og kapitulasjonistiske høyreopportunistiske linjen (ROL). De myrdet kaldblodig den største marxist-leninist-maoisten i vår tid. Det er også viktig å fremheve rollen til regjeringen ledet av den råtne ronderoen Castillo, som består av de verste renegatene, forræderne, opportunistene og «radikale» som etter tre tiår med tortur, skulle gi morderne «troverdighet». De prøvde å utslette det store lederskapet, men de mislyktes. Forfalskningene deres smuldret opp til støv. Verdens kommunister reiste den røde fanen med hammer og sigd og portrettet av formann Gonzalo og sverget å forsvare hans tenkning og lederskap. Nok en gang ble det bevist:

«’Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine egne føtter’, sier man i et kinesisk ordtak når man vil beskrive hvordan visse tosker oppfører seg. De reaksjonære i alle land er slike tosker. Til sjuende og sist bidrar deres forfølgelse av de revolusjonære folk bare til å framskynde folkerevolusjonene i et bredere og sterkere omfang. Hadde kanskje ikke den russiske tsarens og Tsjiang Kai-sjeks forfølgelse av det revolusjonære folk denne funksjon i den store russiske og store kinesiske revolusjon?»

Formann Mao, tale på møtet i Sovjetunionens øverste sovjet ved feiringen av den store sosialistiske Oktoberrevolusjonens 40-årsdag” (6. november 1957).

Det er ikke bare kommunistene i Peru som kjemper for omorganiseringen av det strålende Perus Kommunistiske Parti, og dermed å komme ut av kroken på veien i folkekrigen, som reiser seg mer fast forent etter seieren til formann Gonzalo, men også den internasjonale kommunistiske bevegelsen på sin vei videre mot den forente maoistiske internasjonale konferansen og fødselen av proletariatets nye internasjonale organisasjon.

Verden har sett en ekstraordinær mobilisering. Fra byene i de imperialistiske landene til landsbygda til de undertrykte nasjonene, reiste tusener seg under kampropet «Evig heder og ære til formann Gonzalo!» Fra Bangladesh til Brasil gikk kampropet, hele kloden rundt. Herlige øyeblikk og seire over seire, for og av formann Gonzalo.

En annen enorm utvikling er bøndenes kamp i Brasil, ledet av Fattigbøndenes forbund (LCP), spesielt i Rondônia og Vest-Amazonia. Som eksemplarisk fremhever vi også det colombianske folkets store opprør i april. Disse hendelsene og andre bekrefter at Latin-Amerika i dag bør betraktes som det svakeste leddet i den imperialistiske kjeden.

Utviklingen av prosessen for å konstituere/rekonstituere kommunistpartiene som militariserte marxist-leninist-maoistiske kommunistpartier, og hvor de eksisterer; initiere folkekrigen så raskt som mulig og i hvert eneste land, har sett stor suksess, et faktum vi hilser med enorm revolusjonær glede og stolthet.

Folkekrigene i Peru, India, Tyrkia og Filippinene er fakler som lyser opp veien til proletariatet i dets marsj mot menneskehetens frigjøring, vårt alltid gyldne mål: kommunismen. Derfor er det riktig å konsentrere krefter i henhold til kommunismens ånd – proletarisk internasjonalisme. Det er utvilsomt flere folkekriger som vil initieres. Dette vil gi en impuls til den nye store bølgen av proletarisk verdensrevolusjon, innenfor de 50 til 100 årene, og vil karakterisere den nye perioden vi utvikler oss innen. Derfor vil vår urokkelige tro bli materialisert og maoismen vil bli den eneste kommandoen og veiledningen for den proletariske verdensrevolusjonen.

Den gamle orden er ikke i stand til å seire. Hvor dyp imperialismens allmenne og siste krise er kan vi se i den langvarige overproduksjonskrisen som rystet økonomiene. Samtidig utvikler massenes eksplosivitet seg ujevnt. Massene bekjemper imperialismens utenlandske styre som bare byr på sult, elendighet og død. Seieren til det afghanske folket, sammenbruddet av okkupasjonen og tilbaketrekningen til yankee-imperialismen og deres allierte styrker er i denne forstanden den mest iøynefallende utviklingen. I stormsentrene for den proletariske verdensrevolusjonen, de undertrykte nasjonene i Latin-Amerika, Asia og Afrika, som også ekspanderer inn i Europa, ringer dødsklokkene høyere enn noensinne.

Imperialistene prøver også forgjeves å omstrukturere systemet sitt fordi de ikke klarer å opprettholde det lenger. Dette var åpenbart kjernen i alle fjorårets borgerlige valg, f.eks. i Russland og Tyskland. Ved Covid-19 fortsatte imperialistene å utføre to store  forbrytelser. Det ene er et omfattende folkemord, spesielt i de undertrykte nasjonene og blant de dypeste og bredeste massene. Det andre er ødeleggelsen av de erobrede demokratiske rettighetene, grunnlaget for deres egen orden, ved de såkalte «anti-covid-tiltakene», som faktisk var et forsøk på å likvidere bevegelsen til klassen og folket. Myrbeboerne adlød, og beviste nok en gang at de tilhører søppelhaugen.

De er dømt til å tape og vi er dømt til å vinne. Vi vil uunngåelig triumfere. Det tilsvarer bevegelsen av all materie, og gjør oss selvsikre. Vi bevæpner oss med revolusjonær optimisme. Derfor kan vi tilpasse oss til nødvendighetene og tjene folket av hele vårt hjerte.

Referanse

RETROSPECT 2021 – Communist International