1

Ukrainas historie og dagens konflikt

Innledningsvis må det understrekes at verken Ukrainas fjerne eller nære historie, og de særtrekkene som finnes der, er hovedårsaken til dagens konflikter knyttet til Ukraina. Kampen om Ukraina er en del av rivaliseringen mellom imperialistene, særlig mellom USA-imperialismen og russisk imperialisme, og kampen om fordeling og omfordeling av de gamle koloniene og halvkoloniene til sovjetisk imperialisme.

Likevel er det interessant å se kort på den eldre historien og å legge stor vekt på utviklingen de siste tjue årene, for å se hva som er bakgrunnen for hvordan rivaliseringen kommer til uttrykk i dagens Ukraina. 

Kort skissert:

1917: Fra vikingtiden til 1917 lå dagens ukrainske områder under Polen, Litauen og Moskva/Russland. Etter oktoberrevolusjonen ble Ukraina en egen sovjetrepublikk innenfor Sovjetunionen i 1922.

1991: Ukraina ble selvstendig, økonomien forfaller, streiker og kamper utvikler seg, rivalisering mellom Russland og USA, samt Tyskland.

2004: Den såkalte “oransjerevolusjonen”, USA forsøker å sikre makta til USA- og tysk-støtta politikere, men slås tilbake av Russland innen 2006.

2014: Den såkalte “Euromaidan”-bevegelsen, de USA-støtta partiene tar på ny makta i Kiev, Krim okkuperes av Russland, Donetsk og Luhansk erklærer selvstendighet.

Ukrainas vekst etter 1922 og russisk minoritet

Dagens Ukraina har utgangspunkt i sovjetrepublikken Ukraina, som var en av republikkene som utgjorde unionen etablert i 1922. Denne vokste først i 1939 med områder fra Polen. Deretter i 1940 med områder fra Romania. Deretter i 1945 med et område fra folkedemokratiske Tsjekkoslovakia. Deretter i 1948 med øyer fra Romania. Og så i 1954 da den russiske sovjetrepublikken overførte Krim-halvøya til Ukraina. Kort sagt: En svært stor andel av Ukraina ble overført til landet etter 1939, som en del av Sovjetunionen, og da i hovedsak fra vennligsinnede land innenfor Sovjetunionen og den sosialistiske leiren.

Øst i Ukraina har man Donbass-regionen, hvor det – i likhet med på Krim-halvøya – er en majoritet russiske ukrainske borgere. Disse utgjør det sosiale hovedgrunnlaget for støtte til Russland og de russiske marionettepolitikerne i Ukraina. Med disses støtte har Russland annektert Krim-halvøya, og også opprettet de to “folkerepublikkene” Luhansk og Donetsk. Sistnevnte med utgangspunkt i Ukrainas nest mest folkerike by (Donetsk).

Bilde: Røde områder viser hvor det er stor russisk/russisktalende majoritet.

Bilde: Blå områder viser hvor den russiskstøttede Janukovitsj hadde størst oppslutning i presidentvalget 2010.

Fra 1991 til “oransjerevolusjon” og “Euromaidan”

Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 valgte Ukrainas politikere, samt flertallet i folkeavstemninger, å gjøre landet uavhengig. Den økonomiske krisa i landet førte til streiker og arbeiderkamper særlig øst i landet i Donbass-regionen, hvor støtten fortsatt var i 1993  stor til tett samarbeid med Russland.

Fra 1991 til 1999 falt Ukrainas BNP med 60%, og var preget av stor inflasjon og økonbomisk tilbakegang. Gjennom avtaler med Russland ble alle landets atomvåpen overført til Russland. Det pågikk i hele perioden en rivalisering innad i borgerskapet, med utstrakt og avslørt korrupsjon og rivalisering mellom utenlandske imperialister. Russland og USA var hele tiden tungt involvert, men også Tyskland – og til en viss grad andre imperialister som Frankrike, Storbritannia og Kina. I 2002 gikk president Kuchma, velkjent for korrupsjon, inn en assosiasjonsavtale med EU. Han signerte også avtaler om samarbeid både med Russland og med NATO.

Valget 2004 er blitt omtalt som valgkrisen i Ukraina, hvor valgets vinner, den russisk-støttede Janukovitsj, ble anklaget for valgjuks. Den USA-støttede opposisjonen initierte så “Oransjerevolusjonen”, en av de såkalte “fargerevolusjonene” som USA har støttet flere av i de gamle Sovjetrepublikkene og tidligere halvkoloniene for Sovjetunionen. Lederne for omveltningen fikk offisielt både trening og støtte i Europa og Nord-Amerika. Etter omfattende kamper, endte det med at Janukovitsj likevel kom tilbake som president i 2006. Dermed var igjen russisk dominans sikret, selv om denne var skjør. Kampene i 2004-2006 var svært harde, og masser var mobilisert i hundretusentalls. Det var sammenstøt med politi, og opposisjonens leder Viktor Jusjtsjenko ble svært syk som følge av det han og hans allierte sier var en forgiftning med TCDD (dioxin).

Bilde: Tusenvis samlet under oransje flagg og symboler på Maidan-torget i 2004.

Janukovitsj ble gjenvalgt som president i 2010, med stor støtte i østre Ukraina, særlig i de industritette områdene, områdene nær Russland og i områder hvor russisktalende er i flertall. Det må også forstås at han representerer en byråkratfraksjon av borgerskapet, som har sett seg tjent med samarbeidet med Russland, og at dette er hans hovedgrunnlag. Etter denne valgseieren begynte Janukovitsj å bevege Ukraina vekk fra avtalene med EU, og arbeidet med å integrere Ukraina i EU, og forsterket de formelle båndene med Russland. Dette ble møtt med protester som begynte i november 2013. Igjen er det åpenbart at USA samt også Tyskland og andre utenlandske imperialister, via blant annet sin finansiering av NGOer i Ukraina, samt direkte agenter, spilte en stor rolle i utviklingen av disse protestene.

I løpet av januar 2014 eskalerte volden og sammenstøtene mellom politiet og demonstrantene. Per februar undertegnet presidenten, etter massivt press, en kompromissavtale med opposisjonen. Det må her skytes inn at blant de fremste opposisjonsgruppene var det rene fascister, som Høyre Sektor og Svoboda, som tross marginal oppslutning var svært ledende i gatekampene, og dermed spilte en viktig rolle. Disse er blant gruppene som fikk en form for støtte fra USA og Tyskland. 

Kampene rundt “Euromaidan”, som fikk navnet etter torget Maidan i Kiev hvor protestene og gatekampene hadde sitt opphav, var etterhvert svært blodige. Hundrevis av mennesker ble drept, og det er mange kontroverser rundt hva som skjedde og hvordan. For eksempel blir politiets skarpskyttere anklaget for å ha skutt ubevæpnede demonstranter, mens de på sin side hevder dette var operasjoner under falskt flagg, hvor fascister og provokatører skjøt demonstranter for å piske opp hat mot myndighetene. Uansett var det dramatiske bilder som utspant seg i 2014, og en påminnelse om at opprøret og krigen også står på dagsorden i Europa.

Bilde: Demonstranter fra “Euromaidan”-kampene.

Presset førte til at parlamentet i løpet av februar 2014 avsatte president Janukovitsj og i et ekstraordinært valg i mai samme år ble Petro Porosjenko, en pro-EU-politiker, valgt som ny president. Samtidig utviklet det seg voldsomme protester i Øst-Ukraina, som eskalerte til en regelrett krig som fortsatt pågår. Blant begrunnelsene til de som kjemper er påstanden om at vestlige imperialister gjennom opptøyene i 2014 og annen intervensjon, har begått et anti-russisk og fascistisk kupp i landet. Russland gir en rekke forskjellige former for støtte til opprørerne i Øst, og etter en avstemming på Krim i mars 2014 – som fant sted med russiske styrker på halvøya – ble Krim en del av Russland. Dette er ikke anerkjent av andre land.

Også regionene Donetsk og Luhansk, som til sammen har 6 millioner innbyggere, har revet seg løs fra Ukraina og søker enhet med Russland. Dette begynte med paramilitære grupper som kjempet om makten, i gater og i hus, og har ført til en skyttergravskrig øst i Ukraina, som er pågått fra 2014 til i dag. 

Kamp og krig – også i Europa

Ukraina er et av Europas største land, og det er et viktig land med tanke på ressurser og også beliggenheten opp mot Russland og Asia. Rivaliseringen på forstås på denne bakgrunnen, og dessuten som et uttrykk for at USA-imperialismen har presset Russland på defensiven i 30 år i hele Øst-Europa og deler av Asia. Videre kan vi ikke se på Ukraina uten å bli slått av hvor harde kampene har vært i tretti år, og at dette skjer i Europa – ikke i fjerne land. Det bør rive vekk slør av illusjoner og drømmer om en fredelig utvikling i denne delen av verden.

Til sist: Analysen som må ligge til grunn er at masser settes opp mot masser av imperialistene i Ukraina i dag. Imperialistenes taktikk er å bruke reelle problemer og dagskrav, sammen med falske nyheter og svart propaganda, til å fylke masser rundt sin side i konkurransen og samarbeidet om å dominere undertrykte land. Uten et kommunistisk parti er massene dømt til å kjempe, blø og dø under borgerskapets falske faner, for alskens fargerevolusjoner, falske folkerepublikker og fagre løfter, for massene kjemper, og de viser igjen og igjen sin heroisme og sin kampvilje. Derfor er det et akutt behov for kommunistisk ledelse, ikke for å lære massene å kjempe, men for å organisere dem og føre dem til seier under røde faner.

Referanser

Ukraine – Wikipedia

Ukraina – Store norske leksikon

Ukraina – Wikipedia