Av en kommentator for Tjen Folket Media.
OPPDATERING 02.03.: NRK melder kl 13:19 at Hadia Tajik går av som minister etter pendlerboligskandalen.
Før det er gått et halvt år kan vi allerede slå fast at regjeringen av Ap og Sp er en mislykket regjering. Jonas Gahr Støre (Ap) har avslørt at hans kompetanse er ujevn. Den er svært stor innen enkelte områder, som utenrikspolitikk, men hans håndtering av forhandlingene og sammensetningen av regjeringen ser ut til å avdekke fundamentale mangler organisatorisk, taktisk og strategisk.
Per i dag fremstår regjeringen som en forsamling mennesker som slett ikke trives med å være landets regjering. Støre forsøker krampaktig å dekke over dette, men smilet hans er stivt og det står ikke til troende at han er fornøyd med egen innsats, og iallefall ikke med lagets samla prestasjon.
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ledet Senterpartiet til et brakvalg under egen skingrende latter. Latteren sitter nå fast i halsen. Økonomisk krise, koronapandemi, inflasjon, energipriskrise og Stoltenberg-saken i Norges Bank, har fått ham til å fremstå som en småsur amatør som leverer dårlig både som minister og partileder. Partiet er i fritt fall på meningsmålingene. Kilder sa før regjeringen var på plass, at Vedum ikke ville bli finansminister. Han ville visstnok bli kommunalminister, men Støre krevde at Sp-lederen skulle ta denne viktigere posten, hvor han nå så tydelig er ubekvem.
Arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik (Ap) er også ubekvem. Hun så faktisk ut til være på nippet til å måtte gå av etter avsløringene av hennes juksing med pendlerbolig-goder. Som ansvarlig for det samme NAV som fikk sendt klienter i fengsel på urettmessig grunnlag, er hykleriet slående når hun bortforklarer svindelen med at hun var “bare 23” da hun først jukset for å skaffe seg godet ved en skattefri bolig i Oslo. Krigen mot Ukraina “reddet” henne fra den verste mediedekningen, men avsløringen kan koste henne dyrt i fremtiden: Tajik ligger på topp over mulige fremtidige ledere for Arbeiderpartiet, men skandalen vil bli en hemsko for dette. Trond Giske er nok blant de som var mest fornøyd med avsløringene.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) representerer høyrefløyen i Senterpartiet og har vært dets 1. nestleder i over ti år. Det var tydelig fra første stund at Borten Moe ikke ville bli utdanningsminister. Hans mål, mer passende for en mann med ambisjoner om å kunne overta Sp når Vedum går av, var ifølge enkelte kilder å lede forsvarsdepartementet eller olje- og energidepartementet. Dermed var hans takknemlighet ganske falsk og anstrengt, da han endte med ansvaret for et saksområde han aldri har vist interesse for tidligere.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) har den siste tiden vært mer og mer i media, og også hun virker stadig mer ukomfortabel i rollen hun ar fått. Huitfeldt er akademiker og administrator, men utmerker seg ikke som trygg i rollen som utenriksminister nå som krig er brutt løs på nytt i Europa. Hun fremstår som et lett offer for kritikken fra opposisjonen, særlig fra Venstre og fra Høyres tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen. Huitfeldt skal balansere på Støres slake line, og dermed fremstår hun som svak i møte med den russiske krigen mot Ukraina.
Kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram (Sp) skulle være ansvarlig for vinnersaken for Sp om å løse opp tvangssammenslåtte fylker, men denne saken sluttet å være en bra sak for Sp så fort den endret karakter fra slagord i en valgkamp til reell og konkret politikk. Plutselig ble det en betent sak, det ble kostbare prosesser, og det ble tilogmed en tilspisset konflikt med regjeringspartneren Ap som i flere fylker forsøkte å sabotere oppløsningen. Dermed ble vinnersaken for Sp i valgkampen til en tapersak for regjeringen og ministeren.
Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) ble kastet inn i en strømpriskrise uten sidestykke, et saksfelt hun ikke har erfaring med, og har fremstått mer uforberedt enn bakgrunnen som ordfører i landets nest største by skulle tilsi. Ingen ville blitt svært overrasket om Mjøs Persen hadde gått av etter det første ukene med hardkjør mot henne i media, hvor hun stadig fremsto som fullstendig ubehjelpelig i møte med sine kritikere. Hun har ikke engang evnet å effektivt gi skylden for krisen på den nettopp avgåtte regjeringen. I stedet har hun blitt et lett offer for Frp, Rødt og en rekke medier, og slik sett har regjeringen igjen fremstått som svak og uforberedt.
Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) har klatret til Arbeiderpartiets topplag fordi Trond Giske falt. Da hun gikk på som minister sa hun at hun ikke ville bli “koronaminister”. Kort tid etter var det nettopp det hun ble. En ny bølge sa de, og stengte landet. Altså ble Kjerkol enda en minister som ikke egentlig ville være det hun er.
Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) ser ut som den eneste ministeren som virkelig trives, og han uttaler seg aktivt også om andre saker enn det som ligger under hans departement, for eksempel har han kommet både utenriksministeren og olje- og energiministeren til unnsetning. Barth Eide vekker lite begeistring blant folk, men for regjeringen fremstår han som en av svært få solide kort som er godt plassert – det “lette” departementet gjør at han kan bistå andre der det trengs.
Kort oppsummert har regjeringen minst 7 ministere som har vist seg som svært svake og som ser ut til å ønske seg vekk fra den posisjonen de har fått. De øvrige ministrene er stort sett helt anonyme og fraværende i offentligheten. Den øverste ansvarlige er Jonas Gahr Støre, som tidligere er anklaget for å være en svak leder internt (i Ap) og for å være dårlig på personalpolitikk og det å sette sammen lag og finne gode nære og lojale medarbeidere. Regjeringens første måneder bekrefter til fulle denne kritikken.
Støre har kvaliteter som har brakt ham dit han er, men nå fremstår han som en lettvekter, organisatorisk og taktisk, i møte med virkeligheten regjeringen hans opererer innenfor. Det blir interessant å se hvordan det vil utvikle seg videre, og om krisene i samfunnet vil komme til uttrykk i regjeringskrise, eller om regjeringen holder sammen til valget 2025, som svært sannsynlig vil bety sterk tilbakegang for Ap og Sp. Erna Solberg står nå frem med en helt annen soliditet og selvsikkerhet enn statsministeren, og således personifiserer Støre hvordan “ørnen blant partiene” (Arbeiderpartiet) har falt, og nå befinner seg i hønsegården med resten av borgerskapets partier.
Det hele kan sees som enda et tegn på den dype krisa imperialismen befinner seg i. Imperialismen er et system i forråtnelse, og norsk imperialisme er slett ikke et unntak. Forråtnelsen legemliggjøres av grådige, korrupte og selvopptatte borgerlige politikere, som er mer opptatt av å posisjonere seg eller oppnå fordeler, enn å virkeliggjøre politiske visjoner.
Referanser
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.