1

Krisa i kapitalismen, dyrtida og «annerledeslandet» Norge

NRKs økonomikommentator Cecilie Langum Becker skriver om Verdens Økonomiske Forum (WEF) som nylig ble avholdt i sveitsiske Davos, under tittelen «Tre kriser der Norge igjen er annerledeslandet».

Becker skriver at krigen i Ukraina danner et dystert bakteppe når «verdenseliten» møtes for å diskutere «klimakrise, energikrise og matvarekrise» inne i det svære kongressenteret i Davos. Becker mener diskusjonene i Norge om strømstøtte og renteøkninger brått blir mindre alvorlige når man ser «hvor ille det er i ferd med å bli i mange andre land».

Norge står i en særstilling men denne stillingen må ikke overdrives

Økonomikommentatorens tanker gjenspeiler i virkeligheten Norges særegne plass de siste femti-seksti årene, som en liten imperialist i Nord-Europa, med mye olje og gass, andre store naturressurser og en av verdens største handelsflåter. Gjennom sin relativt enorme finanskapital og sikkerheten fra petroleumsbransjen, står norsk imperialisme i en form for særstilling i verden. Dette uttrykkes av Becker og andre i ideen om «annerledeslandet».

Det er åpenbart at Norge står i en viss særstilling, men man skal ikke overdrive. For det første finnes andre land i samme kategori, for eksempel Sveits og Danmark. Uten store oljerikdommer, har de en lignende posisjon med en liten og relativt velstående befolkning, høy levestandard og en stor finanskapital. For det andre er annerledesheten i ferd med å vike i en prosess hvor de fattigste blir fattigere, en stor andel av befolkningen opplever reallønnsnedgang, og hvor befolkningen, særlig de relativt fattigste, konsentreres mer og mer i drabantbyer og arbeidernabolag i de store byene. Dette skaper et objektivt grunnlag for sterkere sosiale spenninger og skjerpet klassekamp.

Tre kriser som egentlig er én syklisk krise innenfor den allmenne krisa

Becker peker ut «tre store akutte kriser» som foregår globalt i dag: Matvarekrise, priskrise og energikrise. Den revolusjonære bevegelsen har antydet at disse tre «krisene» alle kan syntetiseres i det norske uttrykket dyrtid. Dyrtida er en følge av den sykliske relative overproduksjonskrisa i kapitalismen, som slo ut i 2020. Dybden og omfanget akselereres av den allmenne krisa i hele det imperialistiske systemet, en krise som kommer til uttrykk både økonomisk, sosialt, politisk og ideologisk.

Krisas utslag innen distribusjonen av matvarer, prisøkninger og både knapphet og økt pris på energi, er ikke i sitt vesen særegne kriser, men uttrykker én og samme krise. Videre ser vi, tross Beckers hovedsakelig korrekte analyse av Norge som mindre preget av krisa enn andre land, at denne krisa også preger Norge. Dyrtida er et faktum, og reallønna, som for den lavest lønnede tredelen av nordmenn allerede har gått ned de siste ti årene, faller dramatisk i 2022. Regjeringen forsøker å spre tåke som tilslører dette, men det er umulig å lure folk til å tro at ikke kjøpekraften er i ferd med å falle for de fleste.

Sult, «et problem» også for borgerskapet

Becker slår fast at internasjonalt øker antallet mennesker som står overfor akutt mangel på matsikkerhet i høyt tempo. Hun refererer til den britiske sentralbanksjefen Andrew Bailey som kaller prisveksten på matvarer «apokalyptisk»(!). Titalls millioner kastes nå ut i hungersnød, en tilstand mange millioner allerede lever i, for eksempel i Øst-Afrika. Toppsjefen i Citigroup sa i en panelsamtale i Davos: «Vi kan få 1,5 milliarder sultne mennesker. Det er et problem.»…

Revolusjonære må her ta inn over seg og også spre til andre, at dette ikke er noe unikt ved dagens imperialisme. Gjennom 200 år har sult vært et kjennetegn ved kapitalismen. Det har vært en permanent fattigdom, men også forverringer i forbindelse med de sykliske krisene som slår ut omtrent hvert tiende år. Dette var for eksempel situasjonen i Norge i 1808-1813, og det var en voldsom vekst i matmangelen etter «finanskrisa» i 2008. Den kyniske toppsjefen sier lakonisk at sulten er «et problem», og vi aner at borgerskapet ikke ser sulten i seg selv som et problem, for sulten er en integrert del av systemet som beriker dem, men de ser den kraftige veksten som en potensiell fare for deres makt og velstand. Kort sagt frykter de revolusjonen.

Becker peker på at ikke bare de aller fattigste landene vil preges av matmangel, men også større land som Egypt og Brasil, som feilaktig omtales som et «mellomsjikt» innen verdensøkonomien. I realiteten er begge land del av den tredje verden, landene som undertrykkes og utbyttes av imperialistene.

Prisvekst, renteøkninger og anarkiet i den kapitalistiske produksjonen

Videre skriver hun at prisene stiger kraftig over hele verden, og at både i USA og i Norge er prisveksten den høyeste på 40 år. Denne veksten henger sammen med rentenivåer og økonomisk vekst. Sentralbankene og politikerne vil øke rentene for å dempe prisveksten, men øker de dem for mye, kveler de samtidig den økonomiske veksten, kan Becker fortelle oss. Dermed gir hun uttrykk for kapitalismens iboende og uløselige grunnleggende motsigelse: Motsigelsen mellom sosial produksjon og privat tilegnelse. Det råder anarki i produksjonen, men samtidig er den sosial i den forstand at «alt henger sammen med alt».

I den imperialistiske fasen slår flere av våre kamerater i Den internasjonale kommunistiske bevegelsen fast at den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen ikke spiller den samme rollen som i kapitalismens frikonkurransestadium (forut for 1900-tallet). I dag regner de tre grunnleggende motsigelser i det imperialistiske systemet og samfunnet, og hovedmotsigelsen er den mellom imperialistiske land og undertrykte land.

Uansett ser vi at imperialistene slett ikke kan oppheve motsigelsen mellom den private tilegnelsen, som skaper drivet etter maksimal profitt – som ligger til grunn for prisveksten, og den sosiale produksjonen som krever statlig intervensjon. Sentralbankene opptrer på vegne av staten, på vegne av denne felleskapitalisten, i et forsøk på å «tøyle markedskreftene». Resultatet er at forsøket på å dempe kapitalismens krise, forsterker krisa på lengre sikt. Forsøket på å dempe prisveksten, står i fare for å kvele den nødvendige veksten. Men alternativet, å ikke gjøre noe, skjerper de sosiale og politiske motsigelsene voldsomt. Massene ser rikdommen hos borgerskapet, men det er de som må betale for ny vekst gjennom voldsom prisøkning. Dette kan de ikke finne seg i, og dermed tvinges «felleskapitalisten» til å dempe denne, gjennom å heve renten: Tar de ikke med den ene hånda (prisvekst), så tar de med den andre hånda (renteøkning). Uansett skal massene betale, og uansett vil krisa i imperialismen fordypes mer og mer.

Vi må slå fast at Beckers dystre bilde av verdensøkonomien, blekner mot virkeligheten. Situasjonen er nemlig mye verre enn hva «verdenseliten» tør innrømme for seg selv og særlig for massene.

Selv imperialistene tviler på en «myk landing» og Norge profiterer på krigen

Videre skriver Becker at få i Davos tror på en «myk landing» etter krisa, og at mange er bekymret for USAs statsgjeld på 31.000 milliarder dollar (omtrent 311 000 000 000 000 kroner!). 

Den franske sentralbanktoppen, François Villeroy de Galhau, sier ifølge Becker at krigen mot Ukraina hele tiden måtte bli dårlig nytt for europeisk økonomi, og for energisikkerheten. Hun siterer: «Mindre vekst og mer inflasjon. Det er prisen vi sammen aksepterte å betale for våre verdier. Det var verdt å betale den prisen». Videre skriver hun at for Norge har krigen paradoksalt nok gitt nye økonomiske muligheter. Norge, som den nest største leverandøren av gass til Europa etter Russland, tjener enormt på krigen.

Becker skriver at man forventer at statens netto kontantstrøm fra olje og gass vil øke fra 289 milliarder kroner i 2021 til 933 milliarder i 2022. Med andre ord en enorm økning! Dette utnevner ganske riktig Norge til et «annerledesland», men Becker «glemmer» at disse milliardene disponeres av den imperialistiske staten og ikke av massene. Også massene i Norge skal betale for krisa, og betaler allerede så det svir. Staten kommer ikke til å øse disse pengene utover folk, selv om de hittil i 2020, 2021 og 2022 har gjort mye for å «dempe fallet». Gjennom subsidier og krisepakker har de dempet klassekampen, og gjennom sin kontroll over LO har Arbeiderpartiet gjort det de kan for å hindre streiker. Men også disse politiske grepene er essensielt det samme som de økonomiske tiltakene: Det er som å pisse i buksa for å holde varmen. På kort sikt kan det fungere, men på lang sikt forverres problemene.

Krisa i opportunismen og sosialdemokratiet

Som eksempel forverres krisa i sosialdemokratiet av regjeringens handlinger og LO sitt svik mot arbeidsfolk. Dette sementerer oppsplittingen av norsk sosialdemokrati i tre partier (Ap, SV og Rødt), og den fallende populariteten til regjeringen og de indre problemene med korrupsjon og maktkamp i Ap, kan begge forstås som uttrykk for denne krisa. Opportunismen er i krise, og dette skaper problemer for imperialismen på kort sikt, og enda mer på lang sikt. Opportunismen i arbeiderbevegelsen er nemlig avgjørende viktig for å forsøke å avlede og bremse revolusjonen.

Problemet sosialdemokratene møter i dag, også i Norge, er at de ikke kan øse penger ut til kostbare «reformer» slik som på 1950-tallet. Den gangen lå Europa i ruiner etter verdenshistoriens største og mest ødeleggende krig. Man sto midt inne i en høykonjunktur uten sidestykke i kapitalismens historie. Den årlige veksten var enorm i alle europeiske land. Slik er det ikke i dag! Tvert om er veksten blitt mindre og mindre tiår etter tiår, og de seneste årene har det vært null og negativ vekst. Dermed må statene kutte i velferden for å finansiere økt profitt for kapitalistene. Det frarøver sosialdemokratiet muligheten til å «kjøpe» velgere med velferdsreformer, selv om de øker statens rolle i økonomien. Et uttrykk for dette er oppsplittingen av jernbanen. Et annet eksempel er nedgangen i antall senger i norske sykehus. En større stat betyr ikke mer velferd. I dag er det tvert om slik at statens rolle i økonomien vokser, samtidig som staten kutter massenes velferd. Sosialdemokratiet kan dermed bare markedsføre seg som «bedre» på å kutte, slik regjeringen nå forsøker.

Den revolusjonære bevegelsens oppgaver i dag

Det mangler mye i Beckers analyse, men hun peker på viktige problemer imperialismen står overfor. Teksten avslører dessuten at borgerskapet skjelver i møte med disse problemene. Det er avgjørende at den revolusjonære bevegelsen forstår hva dette betyr for mulighetene for å reise kamp for dagskrav og gjøre sprang i kampen for mobilisere, politisere og organisere masser, ikke på marginene av klassekampen men i dens midte, og enda viktigere: at den griper denne muligheten begjærlig med begge hender.

Referanser
Tre kriser der Norge igjen er annerledeslandet – Ytring
Barkebrødstider 1807–1814 – Norgeshistorie