Enhetsfronten i kulturarbeidet
Teksten er henta fra Mao Tsetung verker i utvalg, bind 3 utgitt av Forlaget Oktober 1979.
ENHETSFRONTEN I KULTURARBEIDET1
30. oktober 1944
Hensikten med alt vi gjør er å knuse den japanske imperialismen. Liksom Hitler går nå den japanske imperialismen undergangen i møte. Men vi må holde fram med anstrengelsene våre, for bare da kan vi knuse den en gang for alle. I arbeidet vårt kommer krigen først, så produksjonen, og så kulturarbeidet. En hær uten kultur er en dum hær, og en dum hær kan ikke slå fienden.
Kulturen i de frigjorte områdene kan vise til ei progressiv side, men den har fortsatt ei tilbakeliggende side. De frigjorte områdene har allerede en ny kultur en folkekultur, men det fins fortsatt temmelig mange føydale levninger. Av de 1 500 000 menneskene som bor i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, er det mer enn 1 000 000 som ikke kan lese og skrive. Det er 2000 medisinmenn, og de breie massene er fortsatt påvirka av overtru. Dette er fiendene i tenkninga til folket. Ofte er det vanskeligere å bekjempe fiendene i tenkninga til folket enn å slåss mot den japanske imperialismen. Vi må oppfordre massene til å reise seg til kamp mot analfabetisme, overtru og uhygieniske vaner hos seg sjøl. I denne kampen er en brei enhetsfront nødvendig. Og enhetsfronten må være spesielt brei på et sted som grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, som er tynt befolka, har dårlige kommunikasjoner og lavt kulturelt nivå i utgangspunktet, og som dessuten fører krig. Innafor skolevesenet må vi derfor ikke bare ha regelmessige grunnskoler og høyere skoler, men også spredte, uregelmessige landsbyskoler, avislesningsgrupper og kurs for å lære folk å lese og skrive. Vi trenger ikke bare moderne skoler, vi må også utnytte og omforme de gamle landsbyskolene. Innafor kunsten trenger vi ikke bare moderne teater. Vi trenger også Shaanxi-opera og yangko-dans.2 Vi trenger ikke bare nye Shaanxi-operaer og nye yangko-danser, vi må også utnytte og omforme litt etter litt de gamle operaselskapene og de gamle yangko-gruppene, som utgjør 90 prosent av alle yangko-gruppene. Innafor medisinen er ei slik innstilling enda mer nødvendig. I grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia er dødeligheten høy både blant mennesker og dyr, og samtidig er det mange som fortsatt trur på medisinmennene. Under slike omstendigheter kommer vi ikke langt om vi bare støtter oss på moderne leger. Sjølsagt har moderne leger fordeler framfor leger av den gamle sorten, men hvis de ikke bryr seg om at folket har det vondt, ikke lærer opp leger for folket, ikke forener seg med de mer enn tusen legene og dyrlegene av den gamle sorten i grenseområdet og hjelper dem til å gjøre framsteg, så hjelper de i virkeligheten medisinmennene og er likeglad med den høye dødeligheten blant mennesker og dyr. Enhetsfronten har to prinsipper: Det første er å forene, det andre er å kritisere, skolere og omforme. Innafor enhetsfronten er kapitulasjonisme feilaktig, og det samme er avsondra sekterisme og forakt for andre. Oppgava vår er å forene oss med alle intellektuelle, kunstnere og leger av den gamle sorten som kan være nyttige, og hjelpe dem, overbevise dem og omforme dem. For å omforme dem må vi først forene oss med dem. Hvis vi gjør dette skikkelig, kommer de til å ønske hjelpa vår velkommen.
Kulturen vår er en folkekultur. Kulturarbeiderne våre må tjene folket med stor begeistring og hengivenhet. De må knytte band til massene, ikke skille seg fra dem. For å gjøre det må de handle i samsvar med det massene trenger og ønsker. Alt vi gjør for massene må ta utgangspunkt i det de trenger og ikke i ønskene til enkeltpersoner, uansett hvor velmente de er. Ofte er det slik at massene objektivt sett har behov for bestemte reformer. Men subjektivt er de ennå ikke klar over behovet, og ikke villige til eller fast bestemt på å gjennomføre reformene. Da må vi vente tålmodig. Vi må ikke gjennomføre reformer før arbeidet vårt har ført til at flertallet av massene er klar over at det er nødvendig, og er villige til og fast bestemt på å gjennomføre dem. Ellers kommer vi til å isolere oss fra massene. All slags arbeid som krever at massene deltar, blir halvhjerta og mislykka hvis ikke massene er bevisste og vil være med. Ordtaket «Hastverk er lastverk» betyr ikke at vi ikke skal handle raskt. Det betyr at vi ikke må handle overilt, for det fører bare til nederlag. Dette gjelder i all slags arbeid, og særlig i kultur- og utdanningsarbeid, der målet er å omforme tenkninga til massene. Det er to prinsipper for dette arbeidet. Det ene er at vi må ta utgangspunkt i de virkelige behova til massene, ikke det vi trur de har behov for. Det andre er at vi må ta utgangspunkt i det massene vil. De må bestemme seg sjøl, vi må ikke gjøre det på deres vegne.