MFP: Kvinners revolusjonære raseri ryster Iran og verden
Vi har oversatt denne teksten fra våre kamerater i Folkets Kvinnebevegelse (MFP) i Brasil.
Publisert av Movimento Feminino Popular – MFP 27.11.2022
Kvinners revolusjonære raseri ryster Iran og verden
Iran, 16. september 2022. Det forferdelige og opprørende drapet på den unge kurderen Masha Amini, 22 år gammel – i hendene på «moralpolitiet» i den reaksjonære teokratiske staten Iran, for ikke å ha på seg hijab over håret, utløste den største bølga av protester på flere tiår i landet, som spredte seg til minst 161 byer, inkludert hovedstaden Teheran, Sanandaj, Bukan, Saqez og Marivan. I flere måneder fortsatte protestene, inkludert store støttedemonstrasjoner rundt om i verden. I et forsøk på å bringe massene til taushet, dømte det ultrareaksjonære regimet til ayatollahene tolv aktivister til døden anklagd for å ha deltatt i protestene. To av dem er allerede hengt, med likene utstilt på kraner som eksempel. En terrorpolitikk som faktisk uttrykker panikken som de herskende klassene føler i møte med massevulkanen som bryter ut under føttene deres.
Som i enhver større sosial omveltning, var drapet på Masha utløseren for en lang opphopning av motsetninger og undertrykt misnøye blant massene. Gnisten som tente prærien. Ved å utnytte de strengeste restriksjonene på selv de mest elementære demokratiske rettighetene til massene, har den latifundio-byråkratiske regjeringa innført en markant forverring av arbeidernes levekår, noe som har resultert i den nylige avviklinga av subsidier til kjøp av mat, som har kastet millioner av familier ut i sult. I kjølvannet av den økonomiske krisa som forverret seg med covid-19-pandemien, økte arbeidsledigheten og elendigheten til millioner. I dag har bare 23 millioner mennesker, av en befolkning på 85 millioner innbyggere, en formell jobb. Blant kvinner er kun 11,6 prosent sysselsatt. Universitetene har også lidd, ikke bare av budsjettkutt, men også under forbudet mot vitenskapelige eksperimenter på grunn av regimets teokratiske karakter og permanent politiovervåking av professorer og studenter. Bønder blir utsatt for ekstrem utbytting av politiske og religiøse myndigheter, et konsentrert uttrykk for semiføydalismen. Av alt dette kan man se at, slik det er vanlig, fungerer kvinnelig seksuell undertrykking, med en spesiell manifestasjon av kritikk mot kvinner av folket, som en begrunnelse for – og samtidig en avledning fra – den allmenne undertrykkinga av folkemassene.
Derfor er opprøret til det heroiske iranske folket – svangert med tradisjoner for antiimperialistisk og revolusjonær kamp – tusen ganger riktig! Å forveksle klassekampen i landet med yankee-imperialismens forsøk på å bruke den til sine egne formål ville være en feil og til og med et svik, dessuten typisk for revisjonister. Faktisk er ikke ayatollahenes regime et regime som kjemper konsekvent mot imperialismen: ikke bare fordi det bruker kampene sine med yankeene til å forhandle med andre makter om underkastelse av nasjonen og dets folk – som Russland og Kina – men også opprettholder et bit og blås-forhold 1 med USA selv, og prøver å bruke provokasjoner for å forhandle om betingelser. Som et eksempel, mer enn veltalende, kan vi huske at det samme Teheran-regimet støttet erklæringa om «krig mot terror» gitt av George W. Bush etter komplottet 11. september 2001 og de påfølgende invasjonene av Afghanistan og Irak. Det nåværende iranske regimet er grunnlagt på blodet fra tusenvis av kommunister og demokrater, arrestert og drept etter seieren til den islamske kontrarevolusjonen i 1979. Vi er ikke de som sier at «fienden til min fiende er min venn», kontrarevolusjonær borgerlig pragmatisme . Proletariatet, tvert imot, anvender sin uavhengige klasseposisjon på ethvert konkret politisk problem, som ikke følger noen fraksjon av den ytre eller indre kontrarevolusjonen. Dette er det vi har blitt lært siden Marx og Engels.
For å konkludere: gjenoppblomstringa av vold og begrensning av kvinners rettigheter, selv i såkalte «demokratiske» land (som USA, hvis høyesterett reverserte retten til abort som var nedfelt siden 1960-tallet, er en hardt vunnet sak for minneverdige kamper til kvinner av det nordamerikanske folket), er et uttrykk for den økonomiske krisa og den politiske reaksjonen som imperialismen, i et avansert stadium av nedbrytning, sprer over hele linja. Samtidig deltar også folkets kvinner på alle fronter, skulder ved skulder med de undertrykte mennene i verden, i de massive folkeopprørene som nylig har rystet jorda, på alle kontinenter og under alle regjeringsformer, noe som beviser at vår sanne og felles fiende er imperialismen og de indre reaksjonære herskende klassene. Den kolossale kvinnelige deltakelsen i disse protestene er et mål på massenes eksplosivitet, som har nådd proporsjoner som aldri er sett de siste tiåra. De reaksjonære vil mislykkes i sitt forsøk på å kneble oss, ettersom det er en historisk lov at kvinner (og folk generelt) ikke aksepterer å leve under forhold som er uforenlige med deres tid.