Frankrike: Intervju om situasjonen
Våre kamerater i The Red Herald har intervjuet kamerater fra det maoistiske kommunistpartiet i Frankrike(PCM)
Publisert av The Red Herald 19.04.2023
Introduksjon
Som lesere over hele verden vet, har det vært en ekstraordinær utvikling av klassekampen i Frankrike de siste månedene. Med stor glede har vi sett revolusjonære krefter i alle deler av landet ta en bemerkelsesverdig rolle i denne kampen. Med stor glede har vi muligheten til å gjøre et intervju med kameratene til det maoistiske kommunistpartiet i Frankrike (PCM), som har spilt en ledende rolle i disse kampene.
The Red Herald: På vegne av alle oss, som jobber med The Red Herald, vet vi at vi er i en veldig intens klassekamp, og setter pris på at dere tar dere tid til å gi leserne dypere innsikt i klassekampen i landet og rollen partiet ditt spiller. Kan du gi oss en introduksjon til bakgrunnen og den nåværende situasjonen i Frankrike?
PCmF: Til å begynne med vil vi takke medarbeiderne til The Red Herald for å ha intervjuet oss. Vi er beæret over å kunne uttrykke oss på denne nyhetssiden, og det vil ha en viktig innvirkning i vår kamp.
Når det gjelder situasjonen til klassekampen i Frankrike, er den et resultat av to ting som er nært knyttet sammen.
Imperialismens generelle krise, forråtnelseskrisen, som reaktiverer klassekampen i hele verden, er hovedaspektet. Det åpner en ny periode med verdensrevolusjon, som gjenspeiles i Frankrike, gjennom dets interne basis, eller ennå mer gjennom landets egne omstendigheter. Som er: en imperialisme i krise, spesielt med akselerert avindustrialisering, med en bemerkelsesverdig tilbakestrømning av fransk imperialisme, spesielt i Afrika, men også i Europa.
Det andre aspektet er klassekampens egen historie i landet, en ny periode er åpnet, som vi kan si startet med Gule Vester-bevegelsen (2019). Dette var en stor tilbakekomst av klassekampen i landet, der det sentrale spørsmålet var spørsmålet om makt. Et spørsmål som alltid kommer til orde hos massene, masser som blir konfrontert med en akselerert reaksjonarisering, som er et resultat av regimets krise. Det som markerer en åpning av en regimekrise, presidentskapet til Macron er et symptom på krisen til den falske republikken, som i hovedsak er Bonapartistisk, en republikk hvis opphav er militærkuppet i 1958. Den nåværende kampen er en fortsettelse av kampen åpnet av de gule vestene og den går lengre enn bare pensjonsreformen. Behovet for omstrukturering av fransk imperialisme. Nødvendigheten av opprustning slik at den franske imperialismen kan ta sin del i oppdelingen av verden, tjener bare til å forverre krisen, og presser massene til kamplyst, til å alltid være den sentrale aktøren i det politiske livet i landet. Den nåværende kampen vi står overfor, hvor proletariatets evne og mulighet til å kjempe på forbilledlig vis bekrefter seg selv, er bare begynnelsen på en ny periode, hvor den gamle verdenen som vi kjenner, blir raskt nedlagt.
Konkret i arbeiderklassen uttrykker det nye som skjer seg i motsetningen mellom grunnplanet i fagforeningene og fagforeningsledelsen. Fagforeningsledelsen befinner seg i en motsetning som er umulig å overvinne, da de fungerer som et mellomledd, som skal være bindeleddet mellom den borgerlige staten og det utbyttede proletariatet. Og den er i ferd med å eksplodere. Tocqueville (fransk borgerlig tenker på 1800-tallet) sa ikke så lenge før den store borgerlige franske revolusjonen at det er et tomt rom mellom kongen og folket, og vi er på vei tilbake til den situasjonen.
The Red Herald: Så når vi lytter til det du sier, høres det ut som om demokratiet er i en dyp krise i Frankrike, er dette noe du vil dele, hvordan er dette knyttet til valget av Macron? Hadde han stor folkelig støtte?
PCM: For å forstå situasjonen må vi forstå styreformen som i det nåværende borgerlige demokratiet er den franske republikken. I den femte republikken er den avgjørende faktoren presidenten, og parlamentet som et prinsipp for borgerlig demokrati eksisterer som et antikammer for presidentbeslutninger. I den forrige situasjonen, som startet i det nye regimet i ’58 fram til Macron, ble parlamentet brukt som et verktøy for samarbeid av borgerlige politiske krefter og det såkalte skifte av regjeringsfarge, med to partier som håndterer staten: høyre og sosialdemokratiet. I Macrons første periode ble krisen uttrykt med fallet til disse to partiene og forråtnelsen under Macrons ledelse. Parlamentet blir dermed offisielt presidentens antikammer. På grunn av dette ble tyngden til borgerlige politiske partier, deres evne til å mobilisere og tilliten til massene som den primære faktoren i det borgerlige demokratiet knust. Med for eksempel parlamentsvalget – valget til parlamentet som skjedde etter at Macron ble valgt i 2017 – var det for første gang et flertall av velgere som ikke stemte. Denne tendensen fordyper seg, alle de andre valgene etter dette har sett mindre enn 50 % valgoppslutning. Valget i 2022, i fjor, var en ny fase i denne krisen der Macron ble valgt “svært dårlig” slik de borgerlige mediene uttrykte det selv. Dette betyr at grunnen til at han vant andre perioden, er ikke på grunn av programmet hans og ikke vekten til hans politiske parti. Men bare i den grad han var motstander av Le Pen i andre runde (lederen for den fascistoide Rassemblement National, tidligere Front National). En motstander som han selv hadde valgt siden 2017. Da fikk han ikke flertall i parlamentsvalget, men relativt flertall. Noe som betyr at for å kunne styre sammen med parlamentet, trenger han en koalisjon, men den femte republikken er ikke laget for koalisjonsstyre, men for presidentstyre, så for året 2022 til 2023 har Macron åpent lagt vekt på direkte regjeringsbeslutninger for å vedta lover (artikkel 49.3 i grunnloven, lar regjeringen vedta enhver lov uten parlamentet). Og i den nåværende krisen har han uttalt at han vil styre ved dekreter. Det demo-borgerlige prinsippet for parlamentarisme er i utgangspunktet dødt, fordi sosialdemokratene ikke har andre verktøy enn parlamentet og parlamentet er nedlagt. Og ytre høyre har parlamentariske seter, men de bruker dem til å utnytte regimet, som skal være president og ha presidentstyre, så foreløpig presenterer ingen styrker en løsning på demokratiets krise. Dette betyr en fullstendig politisk låsning, der den politiske krisen kan bli til en regimekrise, fordi borgerskapet ikke kan regjere slik det har gjort til nå, det er ikke et spørsmål om alternativ politikk hos opposisjonen, eller bare Macron som setter programmet på plass, men at alle borgerlige politiske krefter har den grunnleggende orienteringen om å drive krisen inn i en regimekrise.
The Red Herald: I denne situasjonen med dyp krise og i et land som – i det minste i Europa – er anerkjent for å ha et spesielt kjempene proletariat, hvordan kunne Macron komme på en så dum idé, som et angrep på den yrkesaktive befolkningen. Hva er motivet hans?
PCM: Pensjons- og sosialtjenestene i Frankrike koster ca. 330 milliarder euro i året, det vil si mer eller mindre 15 % av BNP. Det er altså en enorm mengde kapital som har blitt bundet opp på dette stedet på grunn av proletariatets væpnede kamp i andre verdenskrig, partisankrigføringen ledet av kommunistpartiet. Siden begynnelsen av dette har borgerskapet forsøkt å demontere disse midlene og bruke dem som sirkulerende kapital for investeringer. På grunn av den franske imperialismens krise har Macron og hans forgjengere forsøkt å reformere pensjonssystemet med to formål. Nummer én er å øke utbyttingen av arbeiderklassen, og en annen å holde tritt med andre imperialistiske land, spesielt i Vest-Europa. Fordi, for eksempel var pensjonsalderen i Frankrike, den var 60 år for bare 13 år siden. Dette var veldig lavt sammenlignet med tysk imperialisme, britisk imperialisme eller andre rivaliserende makter. Det andre målet er tilegnelse av kapitalmassen som pensjonsfondene representerer til private investeringer. I denne forstand foreslo Macron en første reform før den såkalte Covid-krisen, målet med denne reformen var å legge mye av pensjonsfondet under administrasjon, forvaltning av pensjonsfond, av private fond, som kan defineres som parasittisk finanshovedstad for råtnende imperialisme. Målet med disse pensjonsfondene er å øke overutbyttingen av undertrykte land i tilfellet fransk imperialisme, hovedsakelig i Afrika. I denne forstand er den nye reformen av Macron en nødvendighet for den franske imperialismens uunngåelige kamp mot dens forfall. Det er finansaristokratiet, det imperialistiske borgerskapet som går til skattekisten sin og tar alt de kan for å unnslippe undergangen de ser komme. Et eksempel på dette er at Macron bruker reformen som en måte å bevise overfor finanskapitalen at han kan gjøre brutale reformer, for å rettferdiggjøre utdypingen av den franske statens gjeldskrise, for å tjene statens opprustning. Beviset på dette er at pensjonsreformen kom med 400 milliarder til militær opprustning.
The Red Herald: Takk kamerat, dette var veldig opplysende. Hvis vi nå snur fokus og snakker om den andre siden av motsetningen, altså folket, en ting som vi har kunnet se i sammenheng med pensjonsreformskampene. Revolusjonære krefter har noen steder vært i stand til å knytte kampen i kjernen av industriproletariatet med de dypeste og fattigste massene i de proletariske nabolagene. Er dette bildet riktig, har denne inndelingen av de utnyttede blitt overvunnet. Og hvordan ser du dette spørsmålet?
PCM: Hovedaspektet er at for første gang på flere tiår ledes en kontingent av revolusjonære styrker av kommunistpartiet i rekonstitusjon. Når vi sier ledes, mener vi anvendelse av demokratisk sentralisme, som betyr fra topp til bunn og fra bunn til topp, å handle som en helhet. Proletariatet i Frankrike befinner seg, som tilfellet er i de imperialistiske landene i en situasjon med atomisering mellom flere sektorer. Arbeiderklassen, og industriarbeiderklassen i hjertet, de andre arbeiderne som har midlertidig arbeid, og de populære nabolagene der de dypeste massene er konsentrert. Vårt historiske problem er skillet mellom disse to delene av klassen. Det er en av de sentrale oppgavene som kommunister har, å gjenforene klassen ideologisk, politisk og organisatorisk. Frem til i dag ble vårt viktigste politiske arbeid utført i de folkelige nabolagene. Med denne kampen står vi overfor motsetningen at vi må flytte til de organiserte delene av arbeiderklassen. Den revolusjonære situasjonen i Frankrike kan ikke være fullstendig uten proletariatets enhet, vårt massearbeid har gjort oss i stand til å knytte oss til en liten kontingent av innbyggere i de folkelige nabolagene, noe som har gjort oss i stand til å bringe sammen arbeiderne med proletariske kvinner fra dette nabolaget som har deltatt aktivt i kampen med arbeiderne. Dette kan virke ubetydelig fordi vi snakker om noen få mennesker, men faktisk er dette en stor seier fordi det åpner utsiktene enormt, fordi det åpner veien vi vil følge. En annen handling av lignende karakter var å lede en streik og blokade av en gruppe Carrefour (supermarkedskjeden) arbeidere i et folkelig nabolag. Kampen er avhengig av både arbeidere og innbyggere (i de folkelige nabolagene oversetters anm.) for å kjempe ikke bare mot reformen, men også mot prisøkningen.
The Red Herald: Så du vil si at klassesolidariteten utvikler seg?
PCM: Ja, for i det konkrete kjempende øyeblikket som det vi lever i, gir den gjenklang overalt i samfunnet og blant de dypeste massene. De venter bare på kommunistene for å knytte seg avgjørende til arbeiderklassen de er en del av. Vi så dette med de gule vestene også.
The Red Herald: Vi vet at de fascistiske kreftene i Frankrike er ganske sterke, for eksempel Rassmemblement National, og i forrige presidentvalgkamp var det en ekstremt sjåvinistisk antimuslimsk kampanje. Hvordan er denne kampanjen til de herskende klassene for å dele folket i fremmed og innfødt, hvordan bekjemper dere dette?
PCmF: Proletariatet i Frankrike, har med utviklingen av fransk imperialisme og dens mange kolonier over hele verden i lang tid vært så å si en regnbue. Borgerskapet bruker et etnisk og religiøst påskudd for å øke fordommene blant massene og de fascistoide organisasjonene tar sikte på å dele folk langs denne linjen. Tyngden av revisjonismen har tillatt den råtne splittelsen av folket, mens før, da kommunistpartiet var forent, fant disse splittelsene ikke sted, de kunne ikke ha vært mulig. For å bekjempe dette er klassekampen den mest intense smia fordi arbeidere uansett farge, uansett religion finner hverandre i felles kamp for felles krav og forenes på dette grunnlaget i forståelse av at det som skiller dem er mye mindre enn det som forener dem, og slik sett så vi for eksempel i Gule Vest-bevegelsen at mange proletarer som kommer fra byer der det er færre mennesker med innvandrerbakgrunn plutselig nærte det samme hatet til politiet som mange proletarer fra folkelige nabolag med innvandrerbakgrunn, som blir trakassert hver dag. Staten opptrer med reaksjonarisering for å prøve å kategorisere opposisjonelle krefter, mennesker som gjør opprør som terrorister, som er en kategori de har brukt i 20 år for å dele folket etter religionslinjer. Så i massene i disse kampens tider, er splittelsen skapt av borgerskapet knust, på grunn av dette intensiverer borgerskapet sin innsats gjennom restrukturering av staten og propaganda fra borgerlige medier for å utdype splittelsen. Det er dømt til å mislykkes, fordi arbeiderklassen i Frankrike har vist før å være forent utover disse etniske og religiøse grensene, og flere og flere vil gjøre det igjen. I vårt daglige arbeid jobber vi sammen med de dypeste massene, vi går ikke inn på religion eller etnisitet som et politisk emne, selvfølgelig at rasisme eksisterer, men det vi gjør er å forene oss om de konkrete problemene som massene står overfor. Hovedsakelig afrikanske muslimske masser som alltid blir behandlet i funksjon av dette, den proletariske linjen frigjør dem fordi proletarisk internasjonalisme forener oss alle i en kamp.
The Red Herald: Nå, i dette øyeblikk virker det helt klart at Macron vil vedta loven om den såkalte pensjonsreformen. [Dette skjedde noen dager etter intervjuet natt fra fredag til lørdag 15. april] Hvordan vurderer du perspektivet til kampen i den kommende perioden, nå som første mai nærmer seg?
PCM: For oss er det klart at denne kampen om pensjon er åpningen av en ny sekvens, og rammen for denne sekvensen er de resterende 4 årene av Macrons presidentskap. Det store spørsmålet den kommende måneden vil være spørsmålet om å øke prisene. Som kommunister uten nådeløshet i daglig kamp vil vi delta i å forverre krisen i regimet, og i enda større grad avsløre for massene karakteren til den borgerlige staten, som er borgerskapets diktatur. I denne forstand planlegger vi å gjøre første mai til en høyst spesiell dag, da vi vil presse på for kamplyst og delta i organiseringen av massenes raseri og sinne. Å skille oss fra revisjonister og opportunister, som ønsker å gjøre denne strålende dagen til en formalitet.
The Red Herald: Siste spørsmål, partiet ditt er medlem av det nystiftede Internasjonalt Kommunistisk Forbund, hvordan ser du forholdet mellom kampen i landet og utviklingen av kampen i verden?
PCM: Vi ser i Frankrike en revolusjonær situasjon i ujevn utvikling, som uttrykker seg i situasjonen i Europa. I prosessen med den proletariske verdensrevolusjonen kan det store arbeidet som ble startet av, fornyet av kameratene i Internasjonalt Kommunistisk Forbund, bare gi oss enorm glede og skape muligheten for å knytte vår kamp med stormsentrene til den proletariske verdensrevolusjonen som er de undertrykte nasjonene. Disse tjener som fyrtårn for rekonstituering av kommunistpartiet under veiledning av maoismen og fremskyndelsen av klassekampen, med tanke på den væpnede kampen, det vil si folkekrigen. Vi går hånd i hånd med kommunistene i de undertrykte nasjonene, spesielt med bondemassene.
The Red Herald: Takk for deres dyrebare tid, la oss sende hjertelige hilsener til alle kameratene i Frankrike. Vi ønsker dere suksess og ser frem til å kunne rapportere om deres fremtidige utvikling og seire, takk kamerater.
Referanse: