Ved begynnelsen av det 20. århundre hadde kapitalismen delt opp hele verden, og monopolkapitalen hadde begynt å gjøre seg gjeldende. En håndfull imperialistiske nasjoner dominerer de undertrykte nasjonene i Asia, Afrika og Latin-Amerika.
I hat og frustrasjon mot kapitalismens ødeleggelser, kan man bli fristet til å spå jordas undergang for å mane til kamp og motstand. Men forestillingen om undergangen er ikke revolusjonær. Tvert om legitimerer den heller pasifisme og reformisme. Dessuten er den falsk og uvitenskapelig. Menneskeheten vandrer ikke mot undergangen. Vi marsjerer mot en lys framtid, til kommunismen!
Og for hele landets vedkommende gjelder det at det annet sentrums partifiendtlige virksomhet har hindret partiet i å nå fram med sin politikk til massene. Det – det annet sentrum – har hindret partiet i å vinne den nødvendige tillit blant massene.
Som i andre land dyrker det norske borgerskapet en rekke myter om Norge. Mange av disse mytene er så utbredt at de også på «venstresida» brukes aktivt for å underbygge nasjonalistiske strømninger og forestillinger. Én av disse mytene er ideen om at Norge gjennom historien har vært et av Europas fattigste land og i verdens utkant, ikke bare geografisk, men også sosialt, kulturelt og politisk. Det er på tide å begrave denne myten.
Kulturrevolusjon er å bruke masselinja i kampen for at proletariatets organisasjoner skal gå veien til kommunismen. Det er metoden for at proletære linjer skal vinne over borgerlige linjer. Det er en metode for klassekamp i sosialismen. Det er en metode for å utvide proletariatets diktatur til å gjelde på alle områder. Det er en metode for å utvide den røde makta i store sprang fra de posisjonene man har vunnet allerede, men som likevel står i fare.
Taktikken mot imperialister i dag må tjene strategien for revolusjonen. Uten marxismens veiledning, uten å veiledes av denne og av vår strategi, vil arbeidet skje spontant og i blinde. I et imperialistisk land er veien kort til reformisme og sjåvinisme, uten korrekt veiledning og taktikk.
Det er lang tradisjon for motstand mot NATO i Norge. Langt inn i sosialdemokratiet har det lenge vært en del NATO-motstandere. Samtidig har ledelsen i SV, som i sin tid vokste ut av selve NATO-motstanden, nå akseptert NATO og tilogmed støttet flere NATO-kriger. Men mange er mot NATO uten at de egentlig forstår NATO eller Norges rolle i alliansen. Manglende forståelse fører til politiske feil og til at man dyrker og sprer illusjoner om den norske staten.
Fra dette tema tar jeg seks spørsmål: a) strategi og taktikk som vitenskapen om ledelsen av proletariatets klassekamp; b) etappene i revolusjonen, og strategien; c) flo og ebbe i bevegelsen, og taktikken; d) den strategiske ledelse; e) den taktiske ledelse; f) reformisme og revolusjonisme.
Det svenske partiet KP og dets avis Proletären fortsetter å avsløre seg som sosialpatrioter av stadig mørkere slag. De tilhører en tendens blant revisjonistene som vi her til lands ser tendenser til i Rødt og “NKP”, for eksempel i form av “innvandringskritikken” fra steigan.no og “NKP”-uttalelser mot masseinnvandring. I Kommunistiska Partiet hopper de på stadig flere av de reaksjonære strømningene som vi ser innen politisk diskusjon i dag.