Okkupasjonen av Afghanistan begynte da USA innledet Operasjon Enduring Freedom i landet 7. oktober 2001. I snart 18 år har USA, med hjelp av sine allierte og blant dem Norge, ført krig i landet. Da de invaderte landet var det for å fjerne Taliban-regimet fra makten. 18 år senere kan Taliban være på vei tilbake til regjeringsmakt, med USAs velsignelse.
Vår høytidelige hyllest til PKPs hundretalls kommunister, stridende og masser, som er smidd med det reneste stål i bildet og likheten til formann Gonzalo, i folkekrigen i Perus ildfulle smiovn, som ble krigsfanger og som med tapperhet og mot bare folkekrigen kan skape, møtte det beryktede folkemordet fra den gamle byråkratiske landeierstaten, en lakei for imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen. Den 19. juni markerer for evigheten heltemotets dag.
USA strammer til i krigshissingen mot Venezuela. Yankee-regjeringen under Trump og Pence jobber for å isolere Venezuelas regjering. De krever samarbeid fra alle andre land, blant annet ved å kreve beslagleggelse av konti og innreisenekt for folk knyttet til regjeringen i landet.
Enkelte selverklærte fremtidsoptimister kommer av og til fram i media med påstander om at verden blir fredeligere. Dette er musikk i ørene på liberalister og andre som forsvarer kapitalismen mot kritikk.
En ny lov for å regulere overvåkingen er på vei, og både Datatilsynet og EOS-utvalget er kritiske.
Det kan ikke holdes en NATO-øvelse i Norge, uten at man snakker om det norske bidraget til okkupasjonen av Afghanistan. Siden 2001 har USA og NATO okkupert landet
Ikke alle revolusjonære forstår hvor banebrytende Mao Zedong har vært for folkemassene som slåss for frihet. Men i fiendens leir, blir Mao behandlet med respekt og han blir studert. Mao blir lest i CIA og i amerikanske sentre for å forstå – og motarbeide – opprør og motstand mot USA-imperialismen.
I forbindelse med krigen i Syria og truslene om storkrig, setter enkelte krigsmotstandere fram paroler som «fred er viktigst» og «vi må sikre freden». Det kommer fra ærlige hjerter, men er et ekko fra «fredsbevegelsen» på 70- og 80-tallet. Denne bevegelsen hadde ofte en viss støtte fra Sovjetunionen og deres satellittpartier i vesten, som norske «NKP».
Det er en myte at vestlige stater ikke involverer seg nok. De har involvert seg for mye. Våpen, penger og politisk støtte fra NATO-landene og fra NATOs allierte i Saudi Arabia og Gulfstatene – har gjort det mulig å bygge hele armeer av fremmedkrigere i landet.