Landsmøtet til partiet Rødt har holdt på ordet “kommunisme” i prinsipprogrammet. Det kan være et tegn på venstrevinder som blåser i verden i dag. Men partiet har samtidig fjernet seg enda lenger fra en marxistisk analyse og beskrivelse, og programmet harmonerer nå enda litt bedre med den sosialdemokratiske strategien og praksisen til partiet.
9.-12. mai finner partiet Rødts landsmøte sted på Radisson SAS hotell på Alnabru i Groruddalen. Dette skjer under i en signifikant framgang for partiet, særlig på målingene og i media, men også med mange nye medlemmer og tillitsvalgte. Det er et reformistisk parti som samles for å ta nye skritt mot fullstendig integrering i det borgerlige statsapparatet.
Den lille gruppen MLF som brøyt med NKP på revolusjonær grunnlag rundt 1970, sluttet seg til den marxist-leninistiske ungdommen som hadde sitt utspring i ungdomsforbundet til Sosialistisk Folkeparti. Disse unge revolusjonære ble kjerna i ML-bevegelsen og det nye kommunistpartiet AKP(m-l) som ble stiftet i 1973. De var inspirert av Kulturrevolusjonen, Mao, frigjøringskrigene i koloniene – spesielt Vietnamkrigen – og ungdomsopprøret. Men de var også langt på vei modellert etter NKP før krigen og ble etterhvert også inspirert av Albania, som tross alt var nærmere Norge enn det Kina var.
I forrige uke støttet Rødt-ledelsen utenriksminister Søreide sin linje overfor Venezuela. Nå feirer de framgang på målingene med å slå fast at Norge kommer først.
Innvandringsmotstand fra ”venstre” er et reaksjonært blindspor – sjåvinismen må bekjempes også når den forkles som sosialisme.
Norges Kommunistiske Parti (NKP) skiller seg fra Tjen Folket på mange måter. En av disse er hvordan de søker enhet med maktas partier.
For å knuse imperialismen trenger vi revolusjoner i alle land. Revolusjon og sosialisme er ikke noe som bare folk i tredje verden må slåss for.
Sosialdemokrati og revisjonisme er de farligste fiendene til kommunister og revolusjonære – og til hele arbeiderklassen. Dette har de vist de siste 100 årene, der forræderiene til falske arbeiderledere og falske kommunister har utsatt revolusjonene gang på gang.