Denne læreboka i politisk økonomi blei skrevet av et kollektiv av Sovjet-økonomer i tida fra 1951 til 1954.

Forord

Lærebok i politisk økonomi blei skrevet av et kollektiv av Sovjet-økonomer i tida fra 1951 til 1954. Av stor betydning for boka var en økonomisk diskusjon som blei organisert av sentralkomiteen i Sovjets kommunistiske parti i november 1951. I løpet av denne diskusjonen ble det foretatt en allsidig og kritisk analyse av det utkastet som forfatterne la fram.

Læreboka kom på norsk første gang i 1955. Sist gang den blei trykt opp var av i 1975. Det er med andre ord nå over 34 år siden boka sist blei gjort tilgjengelig. I forordet til den boka i 1975 skrev forlaget: «I syttiåra har behovet for studier av politisk økonomi i den revolusjonære og progressive bevegelsen stadig økt. Grunnen er klar: Krisa i det kapitalistiske verdenssystemet skjerpes også i Norge» … «Vi tror at boka kommer i ‘grevens tid’, håper at den vil bli brukt flittig som et våpen i kampen mellom arbeid og kapital og ønsker at leserne kommer med kritikk slik at forlaget får erfaringer som gjør oss i stand til å følge opp med utgivelser av mer litteratur om emnet».

Disse ordene er ikke mindre dekkende for situasjonen i dag, enn den var da de blei skrevet.

Opprinnelig var det også en del om den sosialistiske produksjonsmåte. Den blei ikke trykt i oktoberoversettelsen i 1975 utfra en begrunnelse om at den teorien var blitt forelda i lys av de erfaringene med sosialistisk produksjonmåte som var blitt utvikla også i flere andre land i løpet av de over 20 åra som da var gått siden boka blei laga. Vi har heller ikke prioritert å legge ut den delen i denne utgaven du nå leser.

Debatten om boka

På -80 og seinere også på -90 tallet ble boka kritisert og diskutert. Spesielt kriseteorien ble utsatt for hard kritikk, og boka ble etter dette lite diskutert og etterhvert glemt.

Kritikken som blei retta mot boka var grunnleggende feil, og basert på en helt feilaktig forståelse av den marxistiske kriseteorien. Vi vil komme tilbake med en større oppsummering og forklaring av dette.

Oppdateringer av boka

Vi i Tjen folket har lagt en del arbeid ned i å digitalisere denne boka og lese korrektur på den. Det er nok likevel en del småfeil som gjenstår. Vi vil derfor oppdatere denne boka en del med rettelser framover. Forordet vil også bli oppdatert.

INNLEDNING

Den politiske økonomi hører til samfunnsvitenskapene [1] . Den utforsker lovene for den samfunnsmessige produksjon og fordelinga av de materielle goder på de forskjellige utviklingstrinn av det men­neskelige samfunn. Grunnlaget for samfunnets liv er den materielle produksjon. For å leve må menneskene ha mat, klær og andre materielle goder. For å skaffe seg disse goder må menneskene produsere dem, de må arbeide.

Menneskene produserer materielle goder, dvs. de fører kamp med naturen, ikke hver for seg, men i fellesskap, i grupper, og i samfunn. Derfor er produksjonen alltid og under alle betingelser en samfunnsmessig produksjon, og arbeidet er virksomhet av det samfunnsmessige mennesket.

Prosessen med å produsere de materielle goder forutsetter følgende momenter: 1) menneskets arbeid, 2) arbeidsemnet, 3) arbeidsmidlene.

Arbeid er menneskets formålsbestemte virksomhet, gjennom dette forandrer og tilpasser de tingene i naturen for å tilfredsstille sine behov. Arbeidet er en naturnødvendighet, en absolutt forutsetning for at menneskene skal kunne eksistere. Uten arbeid ville menneskelivet ikke være mulig.

Arbeidsemne er alt det som menneskets arbeid er rettet mot. Arbeidsemnene kan finnes umiddelbart i naturen, for eks. tømmer som blir hogd i skogen, eller malmen som hentes fram av jorda. Arbeidsemner som alt er blitt noe bearbeidet, f. eks. malm på et smelteverk eller bomull på et spinneri, kalles råstoff eller råmaterialer.

Arbeidsmidler er alle de ting som mennesket bruker til å virke inn på emnet for sitt arbeid og forandre det. Til arbeidsmidlene hører først og fremst produksjonsredskapene, og også jord, driftsbygninger, veier, kanaler, lagerhus osv. Blant arbeidsmidlene spiller produksjonsredskapene den bestemmende rolle. Til produksjonsredskapene hører de mange forskjellige slags redskaper som mennesket bruker når det arbeider, fra de grove steinredskaper som menneskene i ursamfunnet brukte, til de moderne maskiner. Produksjonsredskapenes utviklingstrinn er målestokken for samfunnets herredømme over naturen, målestokken for produksjonens utvikling. De økonomiske epoker skiller seg ikke fra hverandre ved hva som produseres, men hvordan det produseres, og ved de redskaper som brukes i produksjonen.

Arbeidsemnene og arbeidsmidlene utgjør produksjonsmidlene. Produksjonsmidlene i og for seg, uten samband med arbeidskrafta, er bare døde ting. For at arbeidsprosessen kan begynne må arbeidskrafta forenes med produksjonsredskapene.

Arbeidskraft er menneskets evne til å arbeide, summen av menneskets fysiske og åndelige krefter ved hvis hjelp det greier å produsere materielle goder. Arbeidskrafta er det aktive element i produksjonen, den setter produksjonsmidlene i bevegelse. Med utviklinga av produksjonsredskapene utvikles også menneskets arbeidsevne, dets dyktighet, dets ferdighet, dets produksjonserfaring.

Produksjonsredskapene som nyttes til å produsere de materielle goder, menneskene som setter disse redskapene i bevegelse og gjennomfører produksjonen av de materielle goder takket være en viss produksjonserfaring og arbeidsdugelighet, utgjør samfunnets produtivkrefter. De arbeidende masser er den avgjørende produktivkraft i menneskesamfunnet på alle stadier av dets utvikling.

Produktivkreftene uttrykker menneskenes forhold til naturgjenstandene og naturkreftene som nyttes til å produsere de materielle goder. Men i produksjonen innvirker menneskene ikke bare på naturen, men også på hverandre. “De produserer bare ved at de samarbeider på en bestemt måte og utveksler sine frambringelser innbyrdes. For å produsere inngår de bestemte forbindelser og forhold til hverandre, og bare innafor disse samfunnsmessige forbindelser og forhold foregår deres innvirkning på naturen, og i produksjonen sted” [2] . De bestemte forbindelser og forhold mellom menneskene i de materielle goders produksjonsprosess utgjør produksjonsforholdene.

Karakteren av produksjonsforholda avhenger av hvem det er som eier produksjonsmidlene (jorda, skogene, vassdragene, rikdommene i jorda, råstoffene, produksjonsredskapene, driftsbygningene, samferdels- og sambandsmidlene osv.) – om de eies av enkeltpersoner, sosiale grupper eller klasser, som nytter disse midlene til å utbytte de arbeidende, eller av samfunnet, et samfunn hvis mål er å tilfredsstille folkemassenes, hele samfunnets materielle og kulturelle behov. Produksjonsforholdas tilstand til enhver tid viser hvordan produksjonsmidlene, og følgelig også de materielle goder som menneskene produserer, fordeles mellom samfunnsmedlemmene. Grunnlaget for produksjonsforholda er derfor en bestemt form for eie av produksjonsmidlene.

Forholdene i produksjonen bestemmer også de tilsvarende forhold i fordelinga. Fordelinga er bindeleddet mellom produksjonen og forbruket.

De produkter som blir framstilt i samfunnet tjener enten det produktive eller det personlige forbruk. Produktivt forbruk kalles forbruk av produksjonsmidler til å skape materielle goder. Personlig forbruk kalles tilfredsstillelsen av menneskets behov for mat, klær, husvære osv.

Fordelinga av de produserte gjenstander til det personlige forbruk avhenger av fordelinga av produksjonsmidlene. I det kapitalistiske samfunn tilhører produksjonsmidlene kapitalistene. Arbeiderne eier ingen produksjonsmidler, og for ikke å sulte ihjel er de nødt til å arbeide for kapitalistene, som tilegner seg produktene av deres arbeid. I det sosialistiske samfunn er produksjonsmidlene samfunnsmessig eiendom. Som en følge av det, tilhører arbeidsproduktene de arbeidende selv.

I de samfunnsformasjoner der det er vareproduksjon, foregår fordelinga av de materielle goder gjennom varebyttet.

Produksjon, fordeling, bytte og forbruk danner en enhet, der produksjonen spiller den bestemmende rolle.

Summen av “produksjonsforholda danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis hvorpå det reiser seg en juridisk og politisk overbygning som bestemte former for samfunnsmessig bevissthet svarer til.” [3] .

Når overbygninga først er oppstått, virker den i sin tur aktivt tilbake på basisen, og påskynder eller hemmer dens utvikling.

Produksjonen har en teknisk og en samfunnsmessig side. Naturvitenskapene og de tekniske vitenskaper utforsker den tekniske sida av produksjonen: fysikken, kjemien, metallurgien, maskinlæren, agronomien og andre. Den politiske økonomi derimot utforsker den samfunnsmessige sida av produksjonen, de samfunnsmessige produksjonsforhold, dvs. de økonomiske forhold mellom menneskene. "Den politiske økonomi, skrev – V. I. Lenin – beskjeftiger seg slett ikke med “produksjonen”, men med “menneskenes samfunnsmessige forhold i produksjonen”, med produksjonens samfunnsmessige struktur." [4] .

Den politiske økonomi utforsker produksjonsforholdene i deres vekselvirkning med produktivkreftene. Enheten av produktivkreftene og produksjonsforholdene utgjør produksjonsmåten.

Produktivkreftene er det mest bevegelige og revolusjonære element i produksjonen. Produksjonens utvikling begynner med forandringer i produktivkreftene. Først og fremst med forandringer og utvikling av produksjonsredskapene, og deretter inntrer det tilsvarende forandringer også på produksjonsforholdenes område. Menneskenes produksjonsforhold, som utvikler seg i avhengighet av produktivkreftenes utvikling, innvirker på sin side aktivt inn på produktivkreftene.

Samfunnets produktivkrefter kan bare utvikle seg uhindret når produksjonsforholdene er i samsvar med produktivkreftenes tilstand. På et bestemt trinn i sin utvikling vokser produktivkreftene ut over rammene for de gitte produksjonsforhold og kommer i motsetning til dem.

Som følge av dette blir de gamle produksjonsforhold før eller siden avløst av nye produksjonsforhold, som svarer til det oppnådde utviklingsnivå og karakteren av samfunnets produktivkrefter. Med en forandring av samfunnets økonomiske basis forandrer også overbygninga seg. De materielle forutsetninger for at de gamle produksjonsforholdene avløses av nye, oppstår og utvikler seg innafor den gamle formasjonen. De nye produksjonsforholdene rydder veien for produktivkreftenes utvikling.

Således er loven om produksjonsforholdenes ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter den økonomiske utviklingslov for samfunnet.

I et samfunn som bygger på privateiendom og det ene menneskes utbytting av det andre, kommer konfliktene mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene til uttrykk i klassekampen. Under disse forhold fullbyrdes den gamle produksjonsmåtes avløsning av en ny – gjennom en sosial revolusjon.

Den politiske økonomi er en historisk vitenskap. Den undersøker den materielle produksjon i dens historisk bestemte samfunnsmessige form, dvs. de økonomiske lover som er særegne for bestemte produksjonsmåter. De økonomiske lovene uttrykker de økonomiske foreteelser og prosessers vesen, den indre årsaksbestemte sammenheng og den avhengighet som består imellom dem. Hver produksjonsmåte har sin egen økonomiske grunnlov. Den økonomiske grunnloven bestemmer de viktigste sidene av vedkommende produksjonsmåte, dens vesen.

Den politiske økonomi “undersøker først og fremst de særegne lover for hvert enkelt utviklingstrinn i produksjonen og i bytte av produkter, og først ved slutten av denne undersøkelsen kan den slå fast de få, helt generelle lover som gjelder for produksjonen og produktbyttet i det hele tatt” [5] .

Følgelig bestemmes de forskjellige samfunnsformasjoner i sin utvikling ikke bare av sine spesifikke økonomiske lover, men også av de økonomiske lover, som i samme grad gjelder for alle formasjoner, f.eks. loven om produksjonsforholdenes ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter. Samfunnsformasjonene er altså ikke bare skilt fra hverandre ved de spesifikke økonomiske lover som er særegne for vedkommende produksjonsmåte, de er også knytta til hverandre ved noen økonomiske lover som er felles for alle formasjoner.

De økonomiske utviklingslovene er objektive lover. De gjenspeiler prosessene i den økonomiske utviklinga, som foregår uavhengig av menneskenes vilje. De økonomiske lover oppstår og virker på grunnlag av bestemte økonomiske forutsetninger. Menneskene kan erkjenne disse lovene og nytte dem i samfunnets interesse, men de kan ikke oppheve dem eller skape nye.

Utnyttinga av de økonomiske lovene i et klassesamfunn er alltid klassemessig betinget. Den progressive klassen i hver ny epoke nytter de økonomiske lovene til å fremme samfunnets utvikling, mens de døende klassene setter seg til motverge mot dette.

Den politiske økonomi undersøker følgende hovedtyper av produksjonsforhold som er kjent i historien: produksjonsforholdene i urfellesskapet, slavesamfunnet, feudalismen, kapitalismen og sosialismen. Urfellesskapet var samfunnsordninga før samfunnet ble delt i klasser.

Slavesamfunnet, feudalismen og kapitalismen er forskjellige former for samfunn når det bygger på trellbinding og utbytting av de arbeidende masser. Sosialismen er et samfunnssystem som ikke kjenner menneskers utbytting av mennesker.

Den politiske økonomi utforsker utviklingsgangen fra de laveste trinn av den samfunnsmessige produksjon til de høyeste trinn, hvordan samfunnsordninger som bygger på utbytting oppstår, utvikler seg og går til grunne. Den viser hvordan hele den historiske utviklings forløp forbereder den sosialistiske produksjonsmåtes seier. Videre utforsker den de økonomiske lovene for sosialismen, lovene for det sosialistiske samfunns oppståen og videre utviklinga fram til kommunismens høyere fase.

Altså er den politiske økonomi vitenskapen om utviklinga av de samfunnsmessige produksjonsforhold, dvs. menneskenes økonomiske forhold. Den klarlegger lovene som produksjonen og fordelinga av de materielle goder er underkastet på de forskjellige utviklingstrinn i menneskesamfunnet.

Den marxistisk-politiske økonomis metode er den dialektiske materialismes metode. Den marxistisk-leninistiske politiske økonomi bygger på anvendelsen av den dialektiske og historiske materialismes grunnsetninger i utforskningen av samfunnets økonomiske struktur.

Til forskjell fra naturvitenskapene – fysikken, kjemien osv. – kan den politiske økonomi når den utforsker samfunnets økonomiske struktur ikke nytte eksperimenter eller forsøk som foretas under kunstig frambrakte laboratorieforhold, og dermed eliminere foreteelser som gjør det vanskelig å undersøke en prosess i dens reneste form. “Under analysen av de økonomiske former” framholdt Marx, “kan… en hverken bruke mikroskop eller kjemiske reagenser. Det er abstraksjonsevnen som må erstatte begge deler” [6] .

Ethvert økonomisk system frambyr et motsetningsrikt og komplisert bilde. Rester av det gamle og kimer til det nye er samtidig til stede. Forskjellige økonomiske former floker seg inn i hverandre. Oppgaven for den vitenskapelige forskning er ved hjelp av en teoretisk analyse å avdekke de prosesser som foregår i dybden under de økonomiske foreteelsers ytre skinn og avdekke grunndragene i økonomien som uttrykker vedkommende produksjonsforholds vesen.

Resultatet av en slik vitenskapelig analyse er de økonomiske kategorier, dvs. begreper som gir det teoretiske uttrykket for produksjonsforholdene i vedkommende samfunnsformasjon, for eks. vare, penger, kapital og andre.

Ved analysen av de kapitalistiske produksjonsforhold skiller Marx således først og fremst ut det enkleste forhold vi finner, og som gjentar seg oftest og i massemålestokk – bytte av en vare mot en annen. Han viser at i varen – som er cellen i den kapitalistiske økonomi – er kapitalismens motsetninger til stede i kimeform. Marx går ut fra analysen av varen og forklarer hvordan pengene oppstår. Han avslører den prosess som foregår der pengene forvandles til kapital, som er den kapitalistiske utbyttingens vesen. Marx viser at samfunnsutviklinga uunngåelig fører til undergang for kapitalismen og til seier for kommunismen.

Marx’ metode består i at han gradvis går fra de enkleste økonomiske kategorier til de mer kompliserte, noe som svarer til samfunnets framadskridende utvikling fra de lavere trinn oppover til de høyere. Ved denne metode i utforskningen av kategoriene i den politiske økonomi kombineres den logiske granskning med den historiske analyse av samfunnsutviklinga.

Den politiske økonomi setter seg ikke som oppgave å studere samfunnets historiske utviklingsprosess i hele dens konkrete mangfoldighet. Den gir de viktigste begreper om grunndragene i hvert system for samfunnshusholdningen.

Lenin pekte på at den politiske økonomi må legges fram i form av en karakteristikk av de perioder som følger etter hverandre i den økonomiske utvikling. I samsvar med dette behandles hovedkategoriene i den politiske økonomi – vare, penger, kapital osv. i denne læreboka og den historiske rekkefølge de oppsto i på de forskjellige trinn av menneskesamfunnets utvikling. På denne måte blir de elementære begreper – vare og penger – allerede gitt, under karakteristikken av de førkapitalistiske formasjoner. Men i sin utviklede form behandles disse kategoriene først under studiet av den utviklede kapitalistiske økonomi.

Som en ser, studerer den politiske økonomi ikke verdensfjerne problemer som er løsrevet fra livet, men helt reelle og aktuelle spørsmål som angår menneskenes, samfunnets og klassenes livsinteresser. Er kapitalismens undergang og det sosialistiske økonomiske sytems seier uunngåelig? Står kapitalismens interesser i strid med samfunnets interesser og menneskehetens progressive utvikling? Er arbeiderklassen kapitalismens banemann og bæreren av ideen om å befri samfunnet fra kapitalismen? Alle disse og liknende spørsmål blir besvart på forskjellig vis av de forskjellige økonomer, alt etter hvilke klasseinteresser de representerer. Nettopp dette er forklaringen på den ting at det i våre dager ikke finnes noen enhetlig politisk økonomi for alle klasser i samfunnet, men at det finnes flere politiske økonomier: den borgerlige politiske økonomi, den proletariske politiske økonomi, og endelig en politisk økonomi for mellomklassene, den småborgerlige politiske økonomi.

Av dette følger at de økonomer tar fullstendig feil, som hevder at den politiske økonomi er en nøytral vitenskap, en vitenskap som ikke tar parti. Og at den politiske økonomi er uavhengig av klassekampen i samfunnet og ikke direkte eller indirekte knyttet til noe politisk parti.

Er en objektiv uhildet politisk økonomi som ikke frykter sannheten overhodet mulig ? Ubetinget – Ja. En slik objektiv politisk økonomi kan bare være den politiske økonomien til den klasse, som ikke er interessert i å tilsløre kapitalismens motsetninger og kreftskader, og som ikke er interessert i å opprettholde det kapitalistiske system. Den klasse hvis interesser faller sammen med frigjøringen av samfunnet fra det kapitalistiske slaveri, hvis interesser ligger i flukt med interessene til menneskehetens progressive utvikling. Denne klasse er arbeiderklassen. Derfor kan en objektiv og uhildet politisk økonomi bare være en politisk økonomi som støtter seg på arbeiderklassens interesser. Nettopp en slik politisk økonomi er marxismen-leninismens politiske økonomi.

Den marxistiske politiske økonomi er en viktig bestanddel av den marxistisk-leninistiske teori.

Grunnleggerne av den proletariske politiske økonomi var arbeiderklassens store førere og teoretikere Karl Marx og Friedrich Engels. I sitt geniale verk “Kapitalen” avdekker Marx lovene for kapitalismens oppståen, utvikling og undergang, Han ga en økonomisk begrunnelse for uunngåeligheten av den sosialistiske revolusjon og opprettelsen av proletariatets diktatur. Marx og Engels utarbeidet i store trekk læren om overgangsperioden, fra kapitalismen til sosialismen, og om de to faser i det kommunistiske samfunn.

En videre skapende utvikling av marxismens økonomiske lære ble gitt i verkene til grunnleggeren av det kommunistiske parti og sovjetstaten, den geniale viderefører av Marx’ og Engels’ verk, V. I. Lenin. Lenin beriket den marxistiske økonomiske vitenskap ved å sammenfatte de nye erfaringer fra den historiske utvikling, og skapte den marxistiske lære om imperialismen. Han klarla imperialismens økonomiske og politiske vesen, ga utgangspunktene for den moderne kapitalismens økonomiske grunnlov, utarbeida grunnlaget for læren om kapitalismens almene krise, og skapte en ny helstøpt teori om den sosialistiske revolusjon. Han utarbeidet vitenskapelig, grunnproblemene i oppbygginga av sosialismen og kommunismen.

Lenins store kampfelle og elev J. V. Stalin la fram og utvikla videre en rekke nye grunnsetninger for den politiske økonomi, støttet på de grunnleggende verkene til Marx, Engels og Lenin, som har skapt den virkelig vitenskapelige politiske økonomi.

Den marxistisk-leninistiske økonomiske teori videreutvikles på skapende vis i vedtakene til Sovjetunionens kommunistiske parti, i verkene til Lenins elever og kampfeller, lederne for Sovjetunionens kommunistiske parti og de kommunistiske partiene og arbeiderpartiene i de andre land.

Den marxistisk-leninistiske politiske økonomi er et mektig ideologisk våpen i hendene på arbeiderklassen og hele den arbeidende menneskehet i kampen for å frigjøre seg fra det kapitalistiske åk. Den uovervinnelige kraft i marxismen-leninismens økonomiske teori består i at den væpner arbeiderklassen og de arbeidende masser med kjennskap til lovene for samfunnets økonomiske utvikling, og gir dem klare perspektiver og visshet om kommunismens endelige seier.

FØRSTE DEL DE FØRKAPITALISTISKE PRODUKSJONSMÅTENE

KAPITEL 1. URFELLESSKAPETS PRODUKSJONSMÅTE

Hvordan menneskesamfunnet oppsto

Mennesket oppsto i begynnelsen av den nåværende perioden (kvartærtiden) i jordens historie, som vitenskapen mener omfatter bortimot en million år. I forskjellige deler av Europa, Asia og Afrika, som utmerket seg ved et varmt og fuktig klima, bodde det en høyt utviklet art av menneskeliknende aper. Etter en meget langvarig utvikling, som omfatter en rekke overgangsstadier, oppsto mennesket som etterkommer av disse sine fjerne forfedre.

At mennesket sto fram, var en av de veldigste omveltninger i naturens utvikling. Denne grunnleggende forandring inntrådte da menneskets forfedre begynte å lage arbeidsredskap. Det grunnleggende skille mellom menneske og dyr begynner først med framstillingen av redskaper, selv om der.e er ytterst primitive. Noen dyr, f. eks. apene, bruker ofte en kjepp eller en stein for å slå ned frukter fra trærne eller forsvare seg mot angrep. Men intet dyr har noen gang kunnet framstille det aller enkleste redskap. De daglige livsvilkårene drev menneskets forfedre til å framstille redskaper. Erfaringen lærte dem at steiner med kvasse kanter kunne brukes til forsvar mot angrep eller til jakt på dyr. Menneskets forfedre tok til å lage redskaper ved å hogge en stein mot en annen. Dette var begynnelsen til framstillingen av redskaper. Med framstillingen av redskaper begynner arbeidet.

Takket være arbeidet forvandlet menneskeapens framlabber seg til menneskets hender. Om dette vitner de levninger av apemennesker som arkeologene har funnet, overgangstrinnet fra ape til menneske. Apemenneskets hjerne var mye mindre enn menneskets hjerne, men dets hånd skilte seg allerede forholdsvis lite fra en menneskehånd. Hånden er således ikke bare et organ for arbeidet, men også et produkt av arbeidet. Etter hvert som hendene ble frigjort og brukt mer og mer til arbeidsoperasjoner, begynte menneskets forfedre å få en stadig mer oppreist gange. At hendene ble tatt i bruk til arbeid, førte til at menneskets forfedre gikk endelig over til oppreist gange. Dette spilte en meget viktig rolle i utviklinga til menneske.

Menneskets forfedre levde i horder, flokker. Også de første menneskene levde i flokker. Men mellom menneskene oppsto det et samband som ikke eksisterte og ikke kunne eksistere i dyreverdenen, et samband skapt gjennom arbeidet. Menneskene laget arbeidsredskaper i fellesskap og brukte dem i fellesskap. Følgelig var menneskets oppståen samtidig også menneskesamfunnets oppståen, overgangen fra zoologisk tilstand til samfunnsmessig tilstand.

Menneskenes felles arbeid førte til at den artikulerte tale oppsto og utviklet seg. Språket er et middel, et redskap som menneskene nytter for å meddele seg til hverandre, utveksle tanker og oppnå at de forstår hverandre.

Tankeutveksling er en stadig og livsviktig nødvendighet, for uten den er det umulig for menneskene å handle i fellesskap i kampen mot naturkreftene. Den samfunnsmessige produksjon overhodet – blir umulig.

Arbeidet og den artikulerte tale hadde en avgjørende innflytelse i retning av å gjøre den menneskelige organisme bedre og bedre, og til å utvikle menneskets hjerne. Utviklinga av språket hører nøye sammen med utviklinga av tenkninga. I arbeidet utvidet kretsen av inntrykk og forestillinger seg, sanseorganene ble bedre og bedre. Menneskets arbeidsaktivitet tok til å få en bevisst karakter, i motsetning til dyrenes instinktive aktivitet.

Arbeidet er således “det første grunnvilkår for hele menneskelivet, og det i den grad et vi i en viss forstand må si: det er arbeidet som har skapt mennesket” [7]

Menneskesamfunnet oppsto og begynte å utvikle seg takket være arbeidet.

Vilkårene for det materielle liv. Utviklinga av arbeidsredskapene

I urfellesskapets epoke var menneskene helt avhengige av naturen omkring seg, de var fullstendig kuet av de vanskelige livsvilkårene og av vanskene i kampen mot naturen. Erobringen av herredømmet over de spontant virkende naturkreftene var en meget langsom prosess, da arbeidsredskapene ennå var ytterst primitive. Menneskenes første redskap var en grovt tilhogd stein og en kjepp. Dette var en slags kunstig forlengninger av kroppen, steinen en forlengelse av neven, kjeppen av en utstrakt arm.

Menneskene levde i grupper som ikke var på mer enn noen titall mennesker hver – et større antall kunne ikke livnære seg i fellesskap. Når gruppene møttes, kom det stundom til sammenstøt mellom dem.

Mange grupper gikk til grunne av sult eller ble bytte for rovdyr. Under disse vilkår var et liv i fellesskap den eneste mulige og absolutt nødvendige levevis.

Gjennom lange tider levde urfellesskapets mennesker ved å samle mat og drive jakt i fellesskap ved hjelp av de enkleste redskaper. Det som ble frambrakt i fellesskap, ble også forbrukt i fellesskap. Som følge av at urfellesskapets mennesker ikke hadde nok mat, forekom det menneske-eteri blant dem. I løpet av mange årtusener lærte menneskene famlende, gjennom en ytterst langsom oppsamling av erfaringer, å lage de enkleste redskaper som kunne brukes til å banke, skjære og grave, og andre meget enkle håndgrep som nesten all produksjon den gang innskrenket seg til.

Et veldig framsteg i kampen mot naturen gjorde mennesket i urfellesskapet, da de oppdaget ilden. Først lærte menneskene å nytte ild som oppsto i naturen. De så hvordan lynet får det til å fatte ild i et tre, de iakttok skogbrann og vulkanutbrudd. Ild som de tilfeldig var kommet over, tok de vare på lenge og omhyggelig. Først etter mange årtusener lærte menneskene kunsten sjøl å tenne ild. Da produksjonen av redskaper var blitt mer utvikla, la de merke til at en kan få fram ild ved gnidning, og lærte seg å gjøre dette.

Oppdagelsen av ilden og bruken av den, ga menneskene herredømme over visse naturkrefter. Urfellesskapets menneske reiv seg for godt løs fra dyrelivet. Den langvarige tidsalderen da mennesket ble til, tok slutt. Oppdagelsen av ilden forandret menneskenes materielle eksistensvilkår i vesentlig grad. For det første ble ilden brukt til å tilberede maten, med den følge at et rikere utvalg av næringsmidler ble tilgjengelige for menneskene. Det ble mulig å bruke ild til å lage mat av : fisk, kjøtt, stivelsesrike røtter, knoller osv. For det andre begynte ilden å spille en viktig rolle i tilvirkningen av produksjonsredskaper, og den ga også vern mot kulda, slik at det var mulig for menneskene å bosette seg over en større del av jordkloden. For det tredje ga ilden vern mot rovdyr.

I lange tider var det jakt som ga menneskene storparten av midlene til livets opphold. Den skaffet dem skinn til klær, bein til å lage redskaper av og kjøttmat. Det siste innvirka på videreutviklingen av den menneskelige organisme, framfor alt hjernen.

Etterhvert som menneskenes fysiske og åndelige utvikling gikk videre, greidde de å lage bedre og bedre redskaper. Til jakt brukte de først en kjepp som var spisset i enden. Siden festet de en steinspiss til kjeppen. De laget økser, spyd med spisser av stein, steinskraper og kniver. Med disse redskapene kunne de drive jakt på store dyr og forbedre fiskefangsten.

Stein vedble gjennom lange tider å være det viktigste materiale til å lage redskaper av. Den tiden da steinredskapene dominerte, omfatter hundretusener av år. Den kalles steinalderen. Først seinere lærte menmenneskene å lage redskaper av metall. Først av reint metall, og først og fremst av kopper (men kopper, som er et bløtt metall, ble ikke brukt til framstilling av redskaper i større utstrekning), seinere av bronse (en legering av kopper og tinn), og endelig av jern. I samsvar med dette ble steinalderen avløst av bronsealderen, og deretter kom jernalderen.

De tidligste spor av koppersmelting i For-Asia skriver seg fra 5.-4. årtusen før vår tidsregning. I Sør- og Mellom-Europa oppsto koppersmeltinga omkring 3.-2. årtusen før vår tidsregning. De eldste bronsefunn i Mesopotamia er fra 4. årtusen før vår tidsregning.

De tidligste spor av jernsmelting er oppdaget i Egypt. De skriver seg fra tida omkring 1500 år før vår tidsregning. I Vest-Europa begynte jernalderen omkring ett årtusen før vår tidsregning.p. En viktig forbedring av arbeidsredskapene var oppfinnelsen av pil og bue, som førte til at jakten kunne skaffe mer av de eksistensmidler som var nødvendige. Utviklinga av jakten førte til at de første formene for feavlen oppsto. Veidefolkene tok til med å temme dyr. Det første dyret som ble temmet, var hunden, etter den kom storfe, geiter og griser.

Et videre stort steg i utviklinga av samfunnets produktivkrefter var det første åkerbruket. Under innsamlinga av frukter og planterøtter la urfellesskapets mennesker merke til at det vokste opp planter av frø som ble spilt på marken. Dette skjedde tusenvis av ganger uten at noen forsto betydningen av det, men før eller siden oppdaget menneskene sammenhengen mellom disse foreteelser, og tok til å dyrke planter. Slik oppsto åkerbruket.

I lange tider var åkerbruket ytterst primitivt. Jorda ble smuldret på enkleste måte, først med en vanlig kjepp og siden med en kjepp med krok i enden, et grev. I elvedalene pleide man å kaste frøene og slammet som lå igjen etter flommen. Temmingen av dyra gjorde det mulig å bruke buskapen som trekkraft. Seinere, da mennesket hadde lært seg å smelte metall, og metallredskaper kom i bruk, gjorde slike redskaper jordbruket mer produktivt, og det fikk et mer stabilt grunnlag. Urfellesskapets stammer ble etter hvert fastboende.

Produksjonsforholdene i urfellesskapet. Den naturgitte arbeidsdeling

Produksjonsforholdene bestemmes av produktivkreftenes karakter, deres tilstand. I urfellesskapet er felleseie av produksjonsmidlene grunnlaget for produksjonsforholdene. Felleseiendommen svarer til produktivkreftenes karakter i denne perioden. Arbeidsredskapene i urfellesskapet var så primitive, at de gjorde det umulig for menneskene i dette samfunnet å ta opp kampen hver for seg mot naturkreftene og rovdyra. “Denne primitive typen av kollektiv eller kooperativ produksjon”, skrev Marx, “var sjølsagt en følge av det enkelte individs svakhet, og ikke en følge av sosialisering av produksjonsmidlene.” [8]

Dette medførte nødvendigheten av kollektivt arbeid, felleseie av jorda og andre produksjonsmidler, og av arbeidsproduktene. Urfellesskapets mennesker eide ikke begrep om privateie av produksjonsmidlene. Det eneste de hadde i personlig eie var visse produksjonsredskaper, som samtidig tjente til forsvarsvåpen mot rovdyrene.

Det arbeid urfellesskapets mennesker utførte, skapte ikke noe overskudd ut over det aller nødvendigste til livets opphold, dvs. ikke noe merprodukt. Under disse forhold kunne det ikke eksistere klasser og utbytting av noen mennesker under urfellesskapet. Den samfunnsmessige eiendom omfattet bare små fellesskap som levde mer eller mindre isolert fra hverandre. Som Lenin sier, gjaldt produksjonens samfunnsmessige karakter her bare for medlemmene av en fellesskapsgruppe.

I urfellesskapet bygde menneskets arbeidsvirksomhet på enkelt samarbeid(enkel kooperasjon).Enkel kooperasjon betyr en samtidig innsats av en mer eller mindre betydelig mengde arbeidskraft til å utføre arbeid av samme slag. Allerede det enkle samarbeid gjorde det mulig for urfelleskapets mennesker å løse slike oppgaver som et enkelt menneske ikke maktet alene.(f.eks. jakt på store dyr).

Det ytterst lave nivå i utviklinga av produktivkreftene på den tida, gjorde lik fordeling av produktene av det felles arbeid uomgjengelig nødvendig. Levnetsmidlene ble delt likt. Noen annen deling var ikke mulig, da arbeidsproduktene knapt rakk til å tilfredsstille de mest påtrengende behov. Hvis et enkelt medlem av fellesskapet skulle fått en større del enn de andre, ville det bety sult og undergang for et annet medlem.

Tradisjonen med lik deling var dypt inngrodd hos de primitive folkeslag. Den er blitt iakttatt av oppdagelsesreisende som har oppholdt seg blant stammer som står på et lavt trinn av samfunnsutviklinga. For over hundre år sida foretok den store naturforskeren Darwin en jordomseiling. I den skildringen han har gitt av livet hos stammene på Ildlandet, forteller han følgende hending: noen ildfendere som fikk et stykke lerret i gave, rev lerretet i nøyaktig like store stykker for at alle skulle få likt.

På grunnlag av det som er nevnt foran, kunne en formulere ur-fellesskapets økonomiske grunnlov således : å sikre menneskenes ytterst magre eksistensvilkår ved hjelp av primitive produksjonsredskaper, ved felles arbeid innenfor rammen av en fellesskapsgruppe og lik fordeling av produktene.

Etter hvert som produksjonsredskapene utvikler seg, oppstår arbeidsdelingen. Den enkleste form for arbeidsdeling var den naturgitte arbeidsdelingen, dvs. arbeidsdeling etter kjønn og alder – mellom menn og kvinner, mellom voksne, barn og gamle.

Den berømte russiske oppdagelsesreisende Mikhlukho-Maklai, som i annen halvdel av det 19. århundre studerte papuenes liv på Ny Guinea, skildrer den kollektive arbeidsprosessen i åkerbruket på følgende måte: Noen menn stiller seg opp på rad, stikker noen spisse kjepper ned i jorda og løfter så opp en jordtorv med et rykk. Etter dem kommer kvinnene krypende på knærne. Med kjepper smuldrer de jorda som mennene har gravd opp. Etter dem igjen kommer barn i forskjellig alder. De gnir ut jorda med hendene. Når jorda er oppsmuldret nok, lager kvinnene små groper ved hjelp av små kjepper og graver ned frø eller planterøtter i disse gropene. Arbeidet blir her utført i fellesskap, og samtidig er det arbeidsdeling etter kjønn og alder.

Etter hvert som produktivkreftene utvikla seg, fikk den naturgitte arbeidsdelinga gradvis et fastere grunnlag. Det at mennene spesialiserte seg på jakt og kvinnene på innsamling av planteføde og på husstell, førte til en viss økning av arbeidsproduktiviteten.

Ættesamfunnet. Den matriarkalske ætt. Den patriarkalske ætt

Mens menneskene ennå holdt på å skille seg ut fra dyreriket, levde de i horder, flokker – på samme måten som deres nærmeste forfedre. Men i tiden etter, i samband med at urfellesskapets økonomi oppsto og folketallet økte, utformet det seg en ordning av samfunnet som bygdeslektsbånd.

På den tida kunne bare mennesker som sto i slektskapsforhold til hverandre, slutte seg sammen til felles arbeid. De primitive produksjonsredskapene begrenset mulighetene til kollektivt arbeid til slike trange rammer, som ble dannet av en menneskegruppe knyttet sammen ved slektsbånd og liv i fellesskap. Urfellesskapets mennesker forholdt seg vanligvis fiendtlig til alle som ikke var knyttet til dem ved slektsbånd og samliv. Ætten var den gruppa som opprinnelig bare besto av noen titalls mennesker som ble holdt sammen ved blodslektskap. Hver slik gruppe levde isolert fra andre liknende grupper. Med tida vokste tallet på dem som tilhørte ætten, og de kom ofte opp i noen hundre mennesker. Vanen til samliv utvikla seg, og fordelene ved det felles arbeid fikk menneskene til å slutte seg tettere sammen.

Morgan, som har utforsket de primitive menneskers liv, har skildret ættesamfunnsordninga slik den besto hos de indianske irokeserne ennå i midten av forrige århundre. Irokeserne drev for det meste jakt, fiske, innsamling av ville frukter og åkerbruk. Arbeidet var delt mellom menn og kvinner. Jakt og fiske, tilvirking av våpen og arbeidsredskaper, rydding av jorda, bygging av hytter og festningsverker var mennenes plikt. Kvinnene utførte det meste av arbeidet på åkeren, de høstet inn avlingen og stablet den i forrådsrommene, kokte maten, laget klær og leirkar, samlet ville frukter, bær, nøtter og jordknoller. Jorda tilhørte ætten i fellesskap. Større arbeidsoppgaver – å felle skog, rydde jord til nydyrking, store jaktekspedisjoner, ble utført i fellesskap. Irokeserne bodde i såkalte “langhus” som rommet 20 familier og enda flere. En slik gruppe hadde felles rom der forrådene ble oppbevart. I spissen for hele gruppa sto ei kvinne, som fordelte levnetsmidlene mellom de enkelte familiene. I krigstilfelle valgte ætten en hærfører (høvding), men denne hadde ingen som helst materielle privilegier. Da krigen var slutt, opphørte hans myndighet.

På første trinn av ættesamfunnet var det kvinnene som hadde den dominerende stilling. Dette var en følge av de materielle livsvilkårene i de tider. Jakten var det mennene som drev, men siden våpnene de hadde var så primitive, ga ikke jakten nok til å sikre eksistensen, Jaktutbyttet var mer eller mindre tilfeldig. Under disse forholdene fikk allerede kimeformene for åkerbruk og feavl (temming av dyr) stor økonomisk betydning. Disse syslene ga en tryggere og jevnere livberging enn jakten. Men så lenge åkerbruk og feavl ble drevet på primitiv vis, var det i hovedsak kvinnene som sysla med dette, fordi de holdt seg hjemme mens mennene var ute på jakt. I lang tid spilte kvinnene den ledende rollen i ættefellesskapet. Slektskap ble regnet etter kvinnelinja, på morssida. Ættefellesskapets rammer var trange, det omfattet etterkommerne etter ei enkelt kvinne. Dette var en ætt som bygde på morsrett, eller den matriarkalske ætten (matriarkatet).

Under den videre utviklinga av produktivkreftene, da nomadeliv med feavl (gjeterdrift) og et mer utviklet åkerbruk (kornavl), som begge deler var mennenes sak, begynte å spille en avgjørende rolle i urfellesskapets liv, ble den matriarkalske ætteordningen avløst av en ætteordning som bygde på farsrett, den patriarkalske ætten (patriarkatet). Den ledende stillingen ble så overtatt av mennene. Mannen ble leder for ættefellesskapet. Nå begynte man å regne slektskapet på farssida. Fellesskapets ramme utvida seg merkbart sammenlikna med morsrettsætten. Den patriarkalske ætten besto i urfellesskapets siste periode.

Det at det ikke fantes privateiendom, klassedeling i samfunnet og utbytting, utelukket muligheten av at det kunne eksistere en stat.

“I ursamfunnet… kan en ennå ikke se noen tegn til statens eksistens. Vi ser sedvanenes herredømme, autoritet, aktelse, makt som slektssammenslutningenes eldste hadde, og vi ser at denne makten av og til ble anerkjent som tilhørende kvinnene. Kvinnenes stilling den gang liknet ikke på hennes nåværende rettsløse, undertrykte stilling, – men ingen steder ser vi en særskilt kategori mennesker som skiller seg ut for å styre andre, og som systematisk og til stadighet råder over et bestemt tvangsapparat, voldsapparat i den hensikt å styre.” [9] .

Den samfunnsmessige arbeidsdeling og byttehandelen oppstår

Ved overgangen til feavl og åkerbruk oppsto den samfunnsmessige arbeidsdelinga, dvs. ei sinnrik arbeidsdeling der først de enkelte fellesskapsgrupper og seinere også de enkelte medlemmer av fellesskapsgruppene begynte å sysle med forskjelligartede former for produktiv virksomhet.

Utskillelsen av gjeterstammer var den første store samfunnsmessige arbeidsdeling.

Gjeterstammene som dreiv feavl, gjorde vesentlige framsteg. De lærte å røkte feet på en slik måte at de fikk mer kjøtt, ull og melk. Allerede denne første store samfunnsmessige arbeidsdelinga, førte etter de daværende forhold til stor økning av arbeidets produktivitet.

I det primitive urfellesskapet var det i lange tider ikke noe grunnlag for bytte mellom de enkelte medlemmer av slektsforbundene, da alle produkter ble ervervet og forbrukt i fellesskap. Byttehandel oppsto og utvikla seg først mellom de forskjellige slektssamfunn innbyrdes og hadde i lang tid en tilfeldig karakter.

I og med den første store samfunnsmessige arbeidsdelinga ble det en forandring i dette. Gjeterstammene fikk et visst overskudd av buskap, melkeprodukter, kjøtt, hud og ull . Samtidig hadde de behov for åkerbruksprodukter. De stammene som drev med åkerbruk, gjorde på sin side visse framsteg i framstillingen av åkerprodukter. Åkerbrukerne og feoppdretterne trengte gjenstander som de ikke kunne skaffe seg på egne bosteder. Alt dette førte til utvikling av byttehandel.

Ved sida av åkerbruk og feavl, utvikla det seg også andre slag produksjonsvirksomheter.p. Allerede i steinredskapenes tid hadde folk lært seg kunsten å lage kar av leire. Siden oppsto håndvevingen. Og da jernsmeltinga var oppdaget, ble det mulig å lage arbeidsredskaper av metall (treplog med jernskjær, jernøks) og våpen (sverd av jern). Det ble stadig vanskeligere å kombinere slikt arbeid med åkerbruk eller feavl. I ættesammenslutningene skilte det seg litt etter litt ut folk som dreiv med håndverk. De ting som håndverkerne, grovsmedene, våpensmedene, pottemakerne osv. laget, ble stadig oftere gjenstand for byttehandel. Området for byttehandelen ble utvida i betydelig grad.

Privateiendommen og klassene oppstår. Urfellesskapet går i oppløsning

Det primitive urfellesskapet hadde sin blomstringstid under matriarkatet. Den patriarkalske ætten hadde allerede i seg kimene til oppløsning av det primitive urfellesskapet.

Produksjonsforholdene i urfellesskapet var inntil en bestemt tid i samsvar med nivået i produktivkreftenes utvikling. På siste trinn av patriarkatet, da det kom opp nye mer fullkomne produksjonsredskaper (jernalderen), opphørte produksjonsforholdene i urfellesskaps-samfunnet å være i samsvar med de nye produktivkreftene. De trange rammene for felleseiendommen og den like fordelingen av arbeidsproduktene begynte å bli en hindring for utviklingen av de nye produktivkreftene.

Tidligere kunne en åker bare dyrkes ved felles arbeid av titalls personer. Under slike forhold var felles arbeid en nødvendighet. Etter hvert som produksjonsredskapene ble mer utvikla og arbeidsproduktiviteten økte, viste det seg at en enkelt familie kunne greie å dyrke et jordstykke og skaffe seg de nødvendige eksistensmidler.

Forbedringa av produksjonsredskapene gjorde det altså mulig å gå over til individuell husholdning, noe som var mer produktivt under de daværende historiske vilkår. Nødvendigheten av felles arbeid og felles husholdning falt bort mer og mer. Mens fellesarbeidet krevde felleseie av produksjonsmidlene, krevde det individuelle arbeid privat eiendom.

Privateiendommens opprinnelse er uatskillelig knyttet til den samfunnsmessige arbeidsdelinga og utviklinga av byttehandelen. I begynnelsen var det lederne for ættesammenslutningenes eldste, patriarkene, som foresto produktbyttet. De foretok byttetransaksjoner i egenskap av representanter for ætteforbundene. Det de byttet tilhørte fellesskapet. Men etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelingen utvikla seg videre og byttehandelen økte i omfang, begynte ættehøvdingene etter hvert å behandle fellesskapets eiendom som sin egen.

Til å begynne med var det for det meste kveg som ble byttet. Gjeterstammene hadde store bølinger av sauer, geiter og storfe. De eldste og patriarkene, som alt hadde stor makt i samfunnet, ble vant til å disponere over disse bølingene som sine egne. Deres faktiske rett til å råde over buskapen ble også anerkjent av de andre medlemmene av fellesskapet. Kveg var altså det første som ble privateiendom, og siden kom alle produksjonsredskapene etter. Lengst holdt felleseiendommen seg når det gjaldt jorda.

Privateiendommens oppkomst førte til oppløsning av ætten. Ætten falt fra hverandre i patriarkalske storfamilier. Innafor den patriarkalske storfamilien begynte det så å skille seg ut enkelte familieceller, som gjorde produksjonsredskaper, husgeråd og buskap til sin private eiendom. Etter hvert som privateiendommen ble styrket, ble ættebåndene løsere, og slekts-forbundene etterhvert avløst av landsbyfellesskapet. Landsby- eller grannelagsfellesskapet besto i motsetning til ætten av folk som ikke nødvendigvis behøvde å være knyttet sammen ved slektskapsbånd. Husværet, husholdningen og buskapen, alt dette var privateiendom som tilhørte de enkelte familier. Men skog, enger, vann og andre “herligheter”, og i en bestemt periode også åkerlandet, var derimot felleseiendom. Opprinnelig ble åkerlandet med bestemte mellomrom delt opp på nytt mellom grannene, seinere gikk det over til å bli privateiendom.

Privateiendommens og varebyttets oppståen innledet en dyptgående omveltning i hele det primitive samfunns oppbygning. Utviklingen av privateiendom og formuesforskjell, førte til at det innafor fellesskapene og blant de forskjellige grupper av kommunemedlemmer, oppsto ulike interesser. Under disse forholdene utnyttet de personer innafor fellesskapet som fungerte som eldste, hærførere og prester, sin stilling til å berike seg selv. De satte seg i besittelse av en betydelig del av felleseiendommen.

De som forvaltet disse samfunnsfunksjonene, skilte seg mer og mer ut fra massen av medlemmer, de dannet et ættearistokrati og deres makt ble i stigende grad arvelig.

De fornemme familiene ble samtidig også de rikeste. Den store massen av kommunemedlemmer ble etter hvert på den ene eller andre måten økonomisk avhengig av de rike og fornemme topplagene.

Etter hvert som produktivkreftene vokste, begynte menneskets arbeid i feavl og åkerbruk å kaste av seg mer eksistensmidler enn nødvendig til livets opphold. Det ble mulig å tilegne seg merarbeid og merprodukt, dvs. overskuddet av arbeid og produkter ut over det som er nødvendig for å underholde den arbeidende selv. Under disse forhold ble det fordelaktig å la være å drepe fanger, slik det var blitt gjort tidligere, og heller tvinge dem til å arbeide, gjøre dem til slaver. De fornemme og rike familiene sikret seg slavene. I sin tur førte slavearbeidet til videre øking av ulikheten, de husholdningene som benyttet seg av slaver, ble fort rike. Etter hvert som ulikheten i eiendom økte, begynte de rike ikke bare å gjøre krigsfanger, men også utarmede og forgjeldede stammefrender til slaver. Slik oppsto den første klassedelinga i samfunnet delinga i slaveeiere og slaver. Det ene menneskets utbytting av det andre oppsto, dvs. muligheten for at noen mennesker uten vederlag kan tilegne seg produktene av andre menneskers arbeid.

Produksjonsforholdene i urfellesskapets samfunn gikk i oppløsning, de gikk under og ble avløst av nye produksjonsforhold som svarte til karakteren av de nye produktivkreftene som var oppstått.

Arbeidet i fellesskap ble avløst av individuelt arbeid, samfunnseiendommen av privateiendom, ættesamfunnet av klassesamfunnet. Fra denne perioden av, er hele menneskehetens historie like til det sosialistiske samfunn, en historie om klassekamp.

De borgerlige ideologer framstiller saken som om privateiendommen har bestått fra evighet av. Historien gjendriver dette oppspinnet, og beviser klart og tydelig at alle folk har gjennomgått et stadium med primitivt fellesskap som bygde på felleseiendom og ikke kjente privateiendom.

DE SAMFUNNSMESSIGE FORESTILLINGER I URFELLESSKAPETS TIDSROM

Urfellesskapets mennesker, som var kuet av nød og hard kamp for tilværelsen, forestilte opprinnelig ikke seg sjøl som atskilt fra naturen omkring seg. Gjennom lange tider hadde de ingen sammenhengende forestillinger hverken om seg sjøl eller om sine naturlige eksistensvilkår.

Først litt etter litt fikk urfellesskapets mennesker meget begrensede og primitive forestillinger om seg sjøl og forholdene omkring seg. Det kunne slett ikke være tale om noen slags religiøse anskuelser, som ifølge religionens forsvarere, fra første stund av har inngått i den menneskelige bevissthet. Først seinere begynte urfellesskapets mennesker i sine forestillinger å befolke omverdenen med overnaturlige vesener, ånder og trolldomskrefter. De la ånder inn i naturkreftene. Dette var den såkalte animisme (av det latinske ordet “anima” – sjel). Av disse dunkle forestillingene som menneskene hadde om sin egen og den ytre natur, oppsto de primitive mytene og den primitive religion. Disse gjenspeilte den primitive likheten i samfunnsordninga. Urfellesskapets mennesker kjente ikke klassedeling og ulikhet i eiendom fra det virkelige liv, og innførte da heller ikke noen under- og overordning i den åndeverden som de forestilte seg. De inndelte åndene i sine egne og fremmede, vennlige eller fiendtlige. Inndelinga av åndene i høyere og lavere oppsto først i den perioden da urfellesskapets samfunn var i oppløsning.

Mennesket i urfellesskapet følte seg som en uatskillelig del av ætten, det kunne ikke forestille seg sjøl som stående utafor ætten. En gjenspeiling av dette i ideologien er dyrkinga av ættefedrene. Det er karakteristisk at i språkets utvikling oppstår ordene «jeg» og «min» mye seinere enn andre ord. Ættefellesskapets makt over det enkelte mennesket var overmåte sterk. Da urfellesskapet gikk i oppløsning, oppsto det og spredte seg forestillinger knyttet til privateiendommen. Dette kommer klart til uttrykk i mytene og de religiøse forestillingene. Da det begynte å utvikle seg forhold preget av privateiendommen, og det oppsto økonomisk ulikhet, kom det hos mange stammer opp en skikk – å belegge med religiøst forbud – erklære for “tabu”-eiendom, det som høvdingene eller de rike familiene hadde tilegna seg (med ordet “tabu” betegnet innbyggerne på Stillehavsøyene alt som er belagt med forbud og unndratt fellesskapets bruk). Da urfellesskapet gikk i oppløsning og privateiendommen oppsto, ble kraften i det religiøse forbud utnyttet til å styrke de økonomiske forhold og den eiendoms-ulikhet som var oppstått.

Kort sammenfatning av I

  1. Mennesket har skilt seg ut fra dyrelivet, og menneskesamfunnet er oppstått takket være arbeidet. Det særmerkte ved menneskets arbeid er tilvirkinga av produksjonsredskaper.
  2. Produktivkreftene i ur-samfunnet sto på et ytterst lavt nivå, produksjonsredskapene var svært primitive. Dette betinget nødvendigheten av kollektivt arbeid, felleseie av produksjons midlene og lik fordeling. I urfellesskapet fantes det ikke ulikhet , i eiendom, ikke privateie av produksjonsmidlene, ikke klasser ogutbytting. Felleseiet av produksjonsmidlene var begrenset av trange rammer: til småsamfunn som var mer eller mindre isolert fra hverandre.
  3. De vesentlige trekk ved urfellesskapets økonomiske grunnlov er å sikre menneskenes ytterst mange eksistensvilkår ved hjelp av primitive produksjonsredskaper, ved felles arbeid inna­for rammen av en fellesskapsgruppe og lik fordeling av produktene.
  4. Siden menneskene arbeidet i fellesskap, hadde de i lange tider ensartede sysler. Den gradvise forbedringa av produksjonsredskapene bidro til at det oppsto en naturgitt arbeidsdeling etter kjønn og alder.
  5. Den videre forbedring av produksjonsredskapene og måtene å skaffe seg midler til livets opphold på, og utviklinga av feavlen og åkerbruket, førte til at den samfunnsmessige arbeidsdelinga og byttehandelen ble delt i klasser, og til utbyttinga.
  6. På denne måten kom de økte produktivkrefter i motsetning til produksjonsforholdene, med det resultat at urfellesskapets samfunn ble avløst av en annen type av produksjonsforhold slavesamfunnet.

KAPITEL II. SLAVESAMFUNNETS PRODUKSJONSMÅTE

Slavesamfunnets oppståen

Slaveriet er den første og samtidig groveste form for utbytting i historien. Slaveri har før i tida forekommet hos nesten alle folkeslag .

Overgangen fra urfellesskapet til slavesamfunnet foregikk for første gang i menneskehetens historie i det gamle Østens land. Produksjonsmåte bygd på slaveri hersket i Mesopotamia (den Sumeriske staten, Babylonia, Assyria og andre), i Egypt, India og Kina allerede i 4.-2 årtusen før vår tidsregning. 11.- årtusen før vår tidsregning hersket produksjonsmåte bygd på slaveri i Transkaukasia (staten Urartu), fra det 8.-7. århundre før vår tidsregning til 5.-6. århundre av vår tidsregning besto det en sterk slaveeierstat i Khoresm. Den kulturen som slaveeier-landene i det gamle Østen nådde fram til, har hatt stor innflytelse på de europeiske folkenes utvikling.

I Hellas nådde produksjonsmåten bygd på slaveri sin blomstring i det 5. og 4. århundre før vår tidsregning. Seinere utviklet slaveriet seg i statene i Lille-Asia, Egypt og Makedonia (4.-1. århundre før vår tidsregning). Sitt høyeste utviklingstrinn nådde slavesysternet i Roma i tiden fra 2. århundre før vår tidsregning til 2. århundre av vår tidsregning.

I begynnelsen hadde slaveriet en patriarkalsk karakter, det var husslaveri. Slavene var forholdsvis fåtallige. Slavearbeidet dannet ennå ikke grunnlaget for produksjonen, men spilte en hjelperolle i økonomien. Formålet med husholdningen var fremdeles å tilfredsstille behovene til en patriarkalsk storfamilie, som nesten ikke dreiv byttehandel. Slaveherren hadde allerede dengang uinnskrenket makt over slavene sine, men slavearbeidet ble ennå bare anvendt på et begrenset område.

Det som lå til grunn for samfunnets overgang til slavesystemet, var den fortsatte veksten i produktivkreftene, utviklinga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga og byttehandelen.

Overgangen fra arbeidsredskaper av stein til metallredskaper, førte til en betydelig utvidelse av området for menneskets arbeid. Oppfinnelsen av smiebelgen gjorde det mulig å lage arbeidsredskaper av jern, som var langt mer solide enn de som før hadde vært i bruk. Jernøksa gjorde det mulig å gjøre jord som før hadde vært tilgrodd med skog og kratt, til åkerland. Med en treplog med jernskjær kunne en pløye opp temmelig store jordstykker. Den primitive jeger-økonomien vek plassen for åkerbruk og feavl. Håndverket oppsto.

I jordbruket, som fremdeles var den viktigste produksjonsgren, ble det innført forbedringer i åkerdyrkingen og fedriften, det oppsto nye jordbruksgrener: vinavl, lindyrking, dyrking av oljeplanter osv. Buskapen økte hos de rike familiene. Til å røkte buskapen trengtes flere og flere arbeidere. Veving, metallbearbeiding, pottemakerarbeid og andre håndverk forbedret seg gradvis. Før hadde håndverket vært en bisyssel for åkerbrukeren og feavleren. Nå ble det et sjølstendig yrke for mange mennesker. Håndverket skilte seg ut fra jordbruket.

Dette var den andre store samfunnsmessige arbeidsdeling.

Med produksjonens deling i to store hovedgrener – jordbruk og håndverk – oppstår produksjon med direkte sikte på byttehandel, riktignok ennå i uutvikla form. Økingen av arbeidsproduktiviteten førte til at massen av merprodukter økte, som med privateie av produksjonsmidlene gjorde det mulig for et mindretall av utbytterne i samfunnet å hope opp rikdommer på egne hender, og på dette grunnlaget å legge det arbeidende flertall under seg – og gjøre de arbeidende til slaver.

Økonomien i slavesamfunnet var i sitt grunnlag en naturaløkonomi, der arbeidsproduktene forbrukes innafor den samme husholdning der de er tilvirket. Men samtidig foregikk det en utvikling av byttehandelen. Til å begynne med framstilte håndverkerne sine produkter på bestilling og seinere til salg på markedet. Men i lange tider var det ennå mange av dem som fortsatte å ha små jordstykker som de dyrket for å tilfredsstille egne behov. Bøndene drev i det store og hele naturalhusholdning, men de var nødt til å selge en viss del av sine produkter på markedet for å kunne kjøpe håndverksprodukter og betale skatter i form av penger. På denne måten ble en del av håndverkernes og bøndenes arbeidsprodukter til vare.

En vare er et produkt som er framstilt ikke til umiddelbart forbruk, men til bytte, eller til salg på markedet.Tilvirkningen av produkter til bytte er det karakteristiske trekk ved vareøkonomien. Håndverkets utskillelse fra jordbruket, og dets oppståen som selvstendig næring, betydde således at vareproduksjonen oppsto.

Så lenge byttehandelen hadde en tilfeldig karakter, ble det ene arbeidsproduktet byttet direkte mot det andre. Da byttehandelen utvidet seg og ble en regelmessig foreteelse, skilte det seg etter hvert ut en vare som folk villig byttet med en hvilken som helst annen vare. Slik oppsto pengene. Penger er den almene vare som alle varer verdsettes etter og som tjener som formidler i varebyttet.

Utviklinga av håndverket og varebyttet førte til at det vokste fram byer. Byene oppsto langt tilbake i oldtidaen, den gang produksjonsmåten som bygde på slaveri var i emning. I begynnelsen var det liten forskjell mellom byene og landsbygda. Men etter hvert ble håndverket og handelen konsentrert i byene. Innbyggernes erverv og leveforhold gjorde at byene mer og mer skilte seg ut fra landsbygda.

Slik ble grunnlaget lagt, til skillet mellom by og land, og dermed oppsto motsetningen mellom dem.

Etter hvert som mengden av byttede varer økte, utvidet også de territoriale rammer for varebyttet seg. Det skilte seg ut et lag av kjøpmenn, som i sin jakt etter vinning kjøpte varer av produsentene, brakte varene til avsetningsmarkedene, ofte temmelig langt borte fra produksjonsstedet, og solgte dem til forbrukerne.

Utvidelsen av produksjonen og varebyttet økte eiendomsulikheten i betydelig grad. Penger, trekkdyr, produksjonsredskaper og såfrø ble samlet i hendene på rikfolkene.

De fattige ble stadig oftere nødt til å vende seg til dem for å få lån – for det meste i naturalform, men av og til også i pengeform. Rikfolkene lånte ut produksjonsredskaper, såkorn og penger og trellbandt skyldnere på denne måten. Når de ikke lenger kunne betale gjelda, gjorde de dem til slaver, og tok jorda fra dem. Slik oppsto ågeren. Den førte til ytterligere øking av rik­dommen for noen, gjeldsslaveriet for andre.

Også jorda ble gjort til privateiendom. Man begynte å selge og pantsette den. Når skyldneren ikke kunne betale det han skyldte ågreren, ble han tvunget til å gi fra seg jorda, og selge seg sjøl og barna sine som slaver. Undertida fant de store grunneierne ett eller annet påskudd til å frata landsbyfellesskapene en del av engene og beitemarkene deres.

Slik foregikk konsentrasjonen av jordeiendommen, pengerikdommen og massen av slavene i hendene på de rike slaveeierne. Småbondebruket ble mer og mer utarmet, og slaveeier-bruket vokste seg sterkere og utvidet seg, og det spredte seg snart til alle produksjonsgrener.

“Den fortsatte økningen av produksjonen og med den arbeidsproduktiviteten, høynet den menneskelige arbeidskraftas verdi. Slaveriet, som ennå på det forutgående utviklingstrinn bare var i sin emning og bare forekom sporadisk, blir nå en vesentlig bestanddel av hele samfunnssystemet. Slavene opphører å være bare hustjenere, i dusinvis blir de drevet til arbeid på jorda og i verkstedene” [10] . Slavearbeidet ble grunnlaget for samfunnets eksistens. Samfunnet ble delt i to hovedklasser som sto i motsetning til hverandre – slaver og slaveeiere.

Slik oppsto den produksjonsmåten som hviler på slaveriet. I slavesamfunnet ble befolkningen inndelt i frie og slaver (treller). De frie nøt godt av alle medborgerlige rettigheter, eiendomsrettigheter og politiske rettigheter (vi ser da bort fra kvinnene, hvis stilling var slik at de faktisk må regnes som slaver). Slavene manglet alle disse rettigheter og var stengt ute fra kretsen av frie menn. De frie var på sin side delt i en klasse av store jordeiere, som samtidig også var store slaveeiere, og en klasse av småprodusenter (bønder og håndverkere), hvis velhavende lag også utnyttet slavearbeid og var slaveeiere. Prestene, som spilte en stor rolle i slaveriets tidsalder, var etter sin sosiale stilling, knyttet til storgodseiernes klasse – de rike slaveeierne.

Ved siden av klassemotsetningene mellom slavene og slaveeierne, besto det også en klassemotsetning mellom de store jordeierne og bøndene. Men etter hvert som slavesamfunnet utvikla seg, grep slavearbeidet som var det billigste arbeide, om seg til de fleste produksjonsgrener og ble grunnlaget for produksjonen. Derfor ble motsetningen mellom slaver og slaveeiere den grunnleggende motsetninga i samfunnet.

Samfunnets deling i klasser medførte nødvendigheten av staten. Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelinga økte og varebyttet utvikla seg, nærmet de enkelte ætter og stammer seg mer og mer til hverandre og slutta seg sammen i forbund. Ætteinstitusjonene skiftet karakter. Ættesamfunnets organer tapte mer og mer sin folkelige karakter. De forvandlet seg til organer for herredømme over folket, organer til utplyndring og underkuing av sine egne og nabostammene. Ættenes og stammenes eldste og hærførerne ble fyrster og konger. Før hadde de hatt autoritet som valgte tillitsmenn for en ætt eller et forbund av ætter. Nå begynte de å bruke sin makt til å forsvare interessene til det besittende topplaget i samfunnet, og til å holde sine utarmede stammefrender i tømme og kue slavene. Krigerfølger, domstoler og straffeorganer tjente dette formål.

Slik oppsto statsmakten.

“Først da den første form for samfunnets deling i klasser oppsto, den gang slaveriet oppsto, først da ble det mulig for en viss klasse av mennesker, som konsentrerte seg om de groveste former for jordbruksarbeid, å produsere et visst overskudd. Da dette overskuddet ikke var absolutt nødvendig, for at slaven skulle kunne eksistere på den tarveligste måte, og slaveeierne tilegna seg dette overskuddet, kunne denne slaveeierklassens eksistens konsolidere seg. Og for at den skulle kunne konsolidere seg, ble det nødvendig at staten oppsto.” [11]

Staten oppsto for å holde det utbyttede flertallet nede – i det utbyttende mindretalls interesse.

Slaveeierstaten spilte en stor rolle når det gjaldt å utvikle og konsolidere produksjonsforholdene i slavesamfunnet. Slaveierstaten holdt massene av slaver underkuet. Den utvikla seg til et vidtforgrenet apparat for herredømme over, og vold mot folkemassene. Demokratiet i det gamle Hellas og Romerriket, som de borgerlige historielærebøkene forherliger, var i sitt innhold et demokrati for slaveeierne.

Produksjonsforholdene i slavesamfunnet. Slavenes stilling

Produksjonsforholdene i slavesamfunnet var basert på at ikke bare produksjonsmidlene, men også arbeiderne i produksjonen – slavene – var slaveeiernes eiendom. Slaven ble betraktet som en ting, han sto fullstendig og uinnskrenket til eierens rådighet. Slavene ble ikke bare utbyttet. De ble også solgt og kjøpt som kveg, og man kunne til og med drepe dem uten straff. I første periode av det patriarkalske slaveriet ble slavene betraktet som medlem av huslyden. Men under produksjonsmåten som hviler på slaveri ble han ikke engang regnet for å være menneske.

“Slaven solgte ikke sin arbeidskraft til slaveeieren, like lite som en okse selger sine tjenester til bonden. Slaven sammen med hans arbeidskraft er solgt til sin eier en gang for alle.” [12]

Slavenes arbeid var utilslørt tvangsarbeid. Slavene ble tvunget til å arbeide ved hjelp av den groveste fysiske vold. De ble jaget ut på arbeid med sveiper, og for den minste forseelse ble de utsatt for grusomme straffer. Slavene ble brennemerka for at det skulle være lett å fange dem om de rømte. Mange av dem hadde halsbånd av jern som var smidd sammen i endene, med eierens navn risset inn.

Slaveeieren tilegnet seg hele produktet av slavearbeidet. Til slaven ga han bare en ubetydelig mengde eksistensmidler, såpass mye at han ikke sultet i hjel og kunne fortsette å arbeide for slaveeieren. Slaveeieren tilegnet seg ikke bare merproduktet, men også en betydelig del av det nødvendige produkt av slavens arbeid.

Utviklinga av produksjonsmåten som bygger på slavearbeid, ble ledsaget av økt etterspørsel etter slaver. I en rekke land hadde slavene som regel ikke familie. Rovutbyttinga av slavene førte til at de fort ble fysisk utslitt. Slavebestanden måtte stadig suppleres ved nyrekruttering. En viktig kilde til anskaffelse av nye slaver var krigen. Slaveeierstatene i det gamle Østen førte stadige kriger for å underkue fremmede folk. Det gamle Hellas’ historie er fylt av kriger mellom de enkelte bystatene, mellom metropolene og koloniene, mellom greske og østlige stater. Rom førte uavbrutte kriger. I sin blomstringstid underkuet det en stor del av den kjente verden – på den tida. Det var ikke bare krigsfangene som ble gjort til slaver, det samme skjedde med en betydelig del av befolkningen i de erobrede områdene.

En annen kilde til å øke slavebestanden var provinsene og koloniene. De leverte “levende varer” foruten alle andre slags varer. Slavehandelen var en av de mest innbringende og blomstrende næringsveiene. Det utvikla seg spesielle sentre for slavehandel : det ble holdt markeder som fikk besøk av kjøpmenn og kunder fra fjerne land.

Den produksjonsmåten som bygde på slaveriet, skapte større muligheter for vekst av produktivkreftene sammenliknet med det primitive urfellesskapssamfunnet. Konsentrasjonen av et stort antall slaver i slaveeierstaten og på enkelte slaveeieres hender, gjorde det mulig å nytte enkel arbeidskooperasjon i stor målestokk. Om dette vitner de veldige byggverkene som er “bevart”, og som reist av de asiatiske folk i oldtida, av egypterne, etruskernes overrislingssystemer, murer, festningsanlegg og kulturminnesmerker.

p.Den samfunnsmessige arbeidsdelinga utvikla seg videre. Den kom til uttrykk i spesialiseringen av jordbruks-og håndverks-produksjonen, og skapte gjennom denne forutsetninger for en høyere arbeidsproduktivitet.

I Hellas ble slavearbeidet i stor utstrekning anvendt i håndverksproduksjonen. Det oppsto store verksteder – ergasterier – der det ofte arbeidet dusinvis av slaver. Slavearbeid ble også brukt i byggevirksomhet, utvinning av jernmalm, sølv og gull. I Rom var slavearbeidet meget utbredt i jordbruket. Det romerske aristokratiet eide veldige godser – latifundier, der hundrevis og tusenvis av slaver arbeidet. Disse latifundiene ble skapt ved beslagleggelse av bondejord og ubesatt statsjord.

Som følge av at slavearbeid var billig, og innen visse grenser å utnytte fordelene ved enkel arbeidskooperasjon, kunne slaveeier-latifundiene produsere korn og andre landbruksprodukter med lavere kostnader enn småbrukene til de frie bøndene. Småbøndene ble fortrengt, de ble slaver eller havnet blant de lutfattige lag av bybefolkningen – filleproletariatet.

På grunnlag av slavearbeidet nådde den antikke verden en betydelig grad av økonomisk og kulturell utvikling. Men slaveeier-systemet kunne ikke skape forutsetninger for betydelige fortsatte tekniske framsteg. Produksjonen som foregikk på grunnlag av slavearbeid, hadde en ytterst lav produktivitet. Slavene var ikke det minste interessert i resultatene av det arbeidet de utførte. Slavene hatet arbeidet under pisken. Ofte uttrykte de sin protest og forbitrelse på den måten at de gjorde skade på arbeidsred- skapene. Derfor fikk slavene bare bruke de groveste redskapene, som det var vanskeligere å ødelegge.

Teknikken i produksjonen som bygde på slaveri fortsatte å ligge på et meget lavt nivå. Trass i en viss utvikling i naturvitenskap og eksakte vitenskaper ble disse vitenskapenes resultater nesten ikke utnyttet i produksjonslivet. Endel tekniske oppfinnelser ble utelukkende brukt i krigskunsten og i byggearbeidet. I en rekke århundrer, da produksjonsmåten som bygde på slaveri var herskende, gikk utviklinga aldri ut over bruk av håndredskaper som var arvet fra småbonden og håndverkeren, og heller ikke ut over den enkle arbeidskooperasjon. Menneskenes og dyrenes fysiske krefter var fremdeles den viktigste drivkrafta i hele denne tida.

Omfattende anvendelse av slavearbeid gjorde det mulig for slaveeierne å slippe unna alt kroppsarbeid og velte det fullstendig over på slavene. De så med forakt på arbeidet, betraktet det som en uverdig sysselsetting for en fri mann og levde et snylterliv. Etter hvert som slaveriet utvikla seg, ble større og større masser av den frie befolkningen løsrevet fra enhver produktiv virksomhet. Bare en viss del av det øvre lag av slaveeiere og den øvrige frie befolkning syslet med statssaker, vitenskap og kunst.

På denne måten skapte slaveeiersystemet motsetningen mellom kropps- og åndsarbeid, det skapte bruddet mellom dem.

Slaveeiernes utbytting av slavene er hovedkjennetegnet ved produksjonsforholdene i slaveeiersamfunnet. Men slaveeier-produksjonsmåten hadde sine særdrag i de forskjellige land.

I det gamle Østens land var naturalhusholdninga framherskende i enda høyere grad enn i den antikke verden. Her ble slave- arbeidet i stor utstrekning benyttet på statsbruk og i husholdningen til de store slaveeierne og i templene. Husslaveriet var sterkt utviklet. I landbruket i Kina, India, Babylonia og Egypt ble det foruten slaver også utbyttet veldige masser av frie bønder fra landsbyfellesskapet. Her fikk systemet med gjeldsslaveri stor betydning. Bønder fra landsbyfellesskapet som ikke hadde betalt sin gjeld til långiveren (ågreren) – eller sin forpaktningsavgift til jordeieren, ble tvunget til å arbeide en viss tid som gjeldsslaver i deres husholdning.

I slaveeierlandene i det gamle Østen var felles- og statseie av jord meget utbredt. Forekomsten av slike eiendomsformer hang sammen med et landbrukssystem som bygger på overrisling. Vanningsjordbruket i elvedalene i Østen krevde en kolossal arbeidsinnsats til anlegg av demninger, kanaler, vannreservoarer og tørrlegging av myrer.

Alt dette gjorde det nødvendig å sentralisere byggearbeidet og bygge ut vanningssystemer over store områder. “Jordbruket er her basert på kunstig vanning som hovedvilkår, og denne vanninga er kommunens, provinsens eller den sentrale statsmakts sak.” [13] Etter hvert som slaveriet utvikla seg, ble almenningsjorda samla i statens hender. Den øverste jordeier var kongen, som hadde uinnskrenka makt.

Samtidig som slaveeierstaten konsentrerte eiendomsretten til jorda i sine egne hender, la den veldige skatter på bøndene, tvang dem til å utføre forskjellige slags pliktarbeid, og dømte dem dermed til en avhengighet som var jamgod med slaveri. Bøndene fortsatte å være medlemmer av et landsbyfellesskap. Men i og med at jorda ble konsentrert i hendene på slaveristaten, dannet landsbykommunen et fast grunnlag for den østerlandske despotismen, dvs. uinnskrenket enevoldsmakt for en despotisk monark. Prestearistokratiet spilte en veldig rolle i slaveeierlandene i Østen. De store brukene som tilhørte templene ble drevet med slavearbeid.

I slavesamfunnet brukte slaveeierne i alle land den alt overveiende del av slavearbeidet og dets produkter uproduktivt. Det ble brukt til å tilfredsstille deres personlige luner, samle skatter, bygge festningsverker, til hæren, til å bygge og underholde luksuriøse slott og templer. Om uproduktiv bortsløsing av veldige mengder arbeid, vitner blant annet de egyptiske pyramidene som er bevart til våre dager. Bare en ubetydelig del av slavearbeidet og dets produkter ble brukt til fortsatt øking av produksjonen,

med den følge at den utvikla seg ytterst langsomt. De ødeleggende krigene førte også til at produktivkrefter ble tilintetgjort, og at uhyre masser av den fredelige befolkningen ble utryddet og kulturen i hele stater gikk til grunne.

Det vesentlige særdrag ved slavesamfunnets økonomiske grunnlov er omtrent følgende: Slaveeierne tilegner seg merproduktet til eget snylterforbruk gjennom rovutbytting av slavenes masse, på grunnlag av fullstendig eiendomsrett til produksjonsmidlene og til slavene, og ved å ruinere bøndene og håndverkerne og gjøre dem til slaver, og også ved å erobre og underkue folkene i andre land.

DEN VIDERE UTVIKLING AV VAREBYTTET. HANDELS – OG ÅGERKAPITALEN

Slaveeier-husholdningen beholdt i hovedsak karakteren av naturalhusholdning. Produktene ble her hovedsakelig framstilt ikke med sikte på byttehandel, men til direkte forbruk for slaveeieren og hans tallrike snyltegjester og tjenerskap. Likevel begynte varebyttet etter hvert å spille en mer merkbar rolle, særlig i den perioden da slavesamfunnet når sin høyeste utvikling. I en rekke produksjonsgrener blir en viss del av arbeidsproduktene regelmessig solgt på markedet, dvs. forvandlet til varer.

Sammen med det utvidede varebyttet økte også pengenes rolle. I egenskap av penger skilte vanligvis den varen seg ut som var den mest utbredte gjenstand for bytte. Hos mange folk, særlig hos gjeterfolk, var det i begynnelsen kveg som gjorde tjeneste som penger. Andre folk brukte salt, korn eller skinn. Etter hvert ble alle andre pengeformer fortrengt av metallpenger.

Metallpenger dukket opp første gang i Østerland i oldtiden. Her var penger i form av bronse, sølv- og gullbarrer i omløp allerede i det 3. og 2. årtusen før vår tidsregning, og i form av mynter fra det 7. århundre før vår tidsregning. I Hellas var penger av jern i omløp åtte århundrer før vår tidsregning. I Rom brukte man ennå i 5.- 4. århundre før vår tidsregning utelukkende kopperpenger. Seinere ble jern og kopper avløst av metallpenger som sølv og gull.

Sølv og gull gir særlig godt uttrykk for de fordeler hos metallene som gjør dem best skikka til å fungere som penger. De består av samme stoff, er lette å dele og oppbevare, er små av omfang og vekt og har samtidig stor verdi. Derfor har de edle metallene varig overtatt funksjonen som penger. I siste instans tilfallt denne rollen – gullet.

De greske bystatene drev en temmelig vidstrakt handel, deriblant med de greske koloniene som lå spredt langs kystene av Middelhavet og Svartehavet. Koloniene leverte regelmessig den viktigste arbeidskraften – slaver, forskjellige slags råstoffer og livsmidler : huder, ull, kveg, korn og fisk.

Foruten handelen med slaver og andre varer spilte handelen med luksusgjenstander en stor rolle både i Rom og i Hellas. Disse ble hentet østfra, og skrev seg hovedsakelig fra de tributtene som ble pålagt de underkuede folkene. Handelen var kombinert med plyndring, sjørøveri og undertrykkelse av koloniene.

Under slaverisystemet var pengene ikke lenger bare et middel til kjøp og salg av varer. De begynte også å tjene som et middel til å tilegne seg fremmed arbeid gjennom handel og ågervirksomhet. Penger som blir brukt i den hensikt å tilegne seg merarbeid og produktet av merarbeid, blir kapital, dvs. et middel til utbytting. Handel – og ågerkapital var historisk sett de første former for kapital. Handelskapital er kapital som fungerer i varebyttets sfære. Idet kjøpmennene kjøpte opp varer og solgte dem videre, tilegnet de seg en betydelig del av det merprodukt som slavene, småbøndene og håndverkerne skapte. Ågerkapital er kapital som brukes til utlån i form av penger, produksjonsmidler eller forbruksgjenstander for å tilegne seg merarbeidet til bønder og håndverkere, ved å ta høye renter. Ågrerne ga også pengelån til slaveeieraristokratiet, og tilegnet seg derved en del av det merproduktet som dette aristokratiet innkasserte.

Skjerpingen av motsetningene innen slaveproduksjonsmåten

Slaveriet var en nødvendig etappe i menneskehetens utvikling. “Det var først slaveriet som muliggjorde i større målestokk arbeidsdelinga mellom jordbruk og industri, og derved skapte forutsetningene for kulturblomstringa i den antikke verden og for den greske kulturen. Uten slaveri ville det ikke ha vært noen gresk stat, ingen gresk kunst og vitenskap. Uten slaveri ville det heller ikke ha vært noe Romerrike. Og uten det fundamentet som ble lagt i Hellas og Rom, ville det heller ikke ha vært noe moderne Europa” [14] .

På knoklene av generasjoner av slaver vokste det fram en kultur som dannet grunnlaget for menneskehetens videre utvikling. Mange kunnskapsgrener – som matematikk, astronomi, mekanik, arkitektur – nådde en betydelig utvikling i den antikke verden. De kunstgjenstandene som er bevart fra oldtiden, skjønnlitterære verker, billedkunst og arkitektur er for alltid innlemmet i verdenskulturens skattkammere.

Men slavesamfunnet bar på uløselige motsetninger som førte til dets undergang. Slaveriet som utbyttingsform ødela den avgjørende produktivkrafta i dette samfunnet, nemlig slavene. Slavenes kamp mot de brutale utbyttingsformene kom stadig oftere til uttrykk i væpnete opprør. Livsvilkåret for slaveeierøkonomien var en uavbrutt tilførsel av billige slaver. Det var først og fremst krigen som skaffet slaver. Grunnlaget for slaveeiersamfunnets militærmakt var massen av frie småprodusenter, bønder og håndverkere.

De tjenstgjorde i hærene og bar hovedtyngden av skattene som var nødvendige for å kunne føre krig. Men som følge av konkurransen fra storproduksjonen som bygde på billig slavearbeid og de uutholdelige skattetyngslene, ble bøndene og håndverkerne mer og mer utarmet. Den uforsonlige motsetningen mellom de store latifundiene og bondebrukene ble stadig mer tilspisset.

Fortrengningen av de frie bøndene undergravde ikke bare den økonomiske, men også den militære og politiske styrken til slaveeierstatene, også i Rom. Seirene ble avløst av nederlag. Istedenfor erobringstog kom forsvarskriger. Kilden til uavbrutt tilførsel av billige slaver var uttømt. De negative sidene ved slavearbeidet gjorde seg stadig sterkere gjeldende. I de siste to århundrer av Romerrikets historie, inntrådte et alminnelig forfall i produksjonen. Handelen ble desorganisert, tidligere rike områder ble utarmet, folketallet gikk tilbake, håndverket gikk til grunne og byene ble avfolket.

Storproduksjon basert på slavearbeid ble økonomisk ufordelaktig. Slaveeiere begynte å frigi betydelige mengder av slaver, hvis arbeid ikke lenger ga noe overskudd. Storgodsene ble stykket opp i små parseller. Disse jordstykkene ble på bestemte vilkår overlatt til frigitte slaver eller til tidligere frie borgere, som nå måtte ut med en rekke pliktytelser til jordeieren. De nye jordbrukerne var bundet til jordstykkene og kunne selges sammen med dem. Men de var ikke lenger slaver.

Dette var et nytt lag av småprodusenter som sto i en mellomstilling mellom frie menn og slaver og til en viss grad interessert i sitt arbeide. De ble kalt koloner og var forløpere for de livegne bøndene i middelalderen.

Slik oppsto det innafor slavesamfunnet elementer til en ny produksjonsmåte, den feudale produksjonsmåten.

DE UTBYTTEDES KAMP MOT UTBYTTERNE . SLAVEOPPSTANDENE . SLAVESAMFUNNET GÅR UNDER

De produksjonsforholdene som bygde på slaveri, ble til lenker for samfunnets økende produktivkrefter. Arbeidet som ble utført av slaver, som overhodet ikke var interessert i resultatene av produksjonen, hadde overlevd seg sjøl. Det ble en historisk nødvendighet at de produksjonsforholdene som bygde på slaveri, måtte vike plassen for andre produksjonsforhold som forandret stillingen til den avgjørende produktivkrafta – de arbeidende masser – i samfunnet. Loven om produksjons- forholdenes ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter, krevde at slavene ble erstattet med arbeidsfolk som i noen grad var interessert i resultatene av sitt arbeid.

Historien om slaveeiersamfunnene i de gamle Østerland, Hellas og Roma, viser at etterhvert som slaveeierøkonomien utviklet seg, inntrådte det en skjerping av klassekampen som de underrykte massenes førte mot sine undertrykkere. Slaveopprørene smeltet sammen med de utbyttede småbøndenes kamp mot slaveeieraristokratiet, storgodseierne.

Motsetningen mellom småprodusentene og de priviligerte storgodseierne framkalte en demokratisk bevegelse blant frimennene, som satte seg som mål å avskaffe gjeldsslaveriet, stykke ut jorda, likvidere grunneieraristokratiets privilegier og overlate herredømmet til demos (dvs. folket).

Av de mange slaveoppstandene i Romerriket, var den oppstanden som Spartakus ledet, særlig betydelig (74-71 før vår tidsregning). Navnet Spartakus er knytta til den mest strålende side i historien om slavenes kamp mot slaveeierne.

Gjennom mange århundrer brøt det ut slaveopprør gang på gang. De utarmede bøndene sluttet seg til slavene. Særlig voldsomme var oppstandene i 2.-1. århundre før vår tidsregning og i 3.- 5. århundre av vår tidsregning. Slaveeierne slo ned oppstandene med de mest bestialske midler.

De utbyttede massers og framfor alt slavenes oppstander undergravde Roms tidligere makt fullstendig. Slagene som ble rettet mot romerstaten innenfra, falt mer og mer sammen med slagene utenfra. Folk i nabolandene som var gjort til slaver, reiste seg på åkrene i Italia, og samtidig stormet deres frie stammefrender inn over rikets grenser, trengte videre fram og knuste etterhvert Roms makt. Dette framskynda det Romerske slavesamfunnets undergang.

I Romerriket nådde produksjonsmåten som hvilte på slaveri sin høyeste utvikling. Romerrikets undergang var også undergangen for slaveiersystemet i det hele tatt.

Slavesamfunnet blir avløst av føydalsamfunnet.

DE ØKONOMISKE SYNSMÅTENE I SLAVESAMFUNNETS TID

De økonomiske oppfatningene i slaveriets tidsalder gjenspeiler seg i mange litterære aktstykker som diktere, filosofer, historieskrivere og statsmenn har etterlatt seg. Etter deres syn var slaven ikke å betrakte som et menneske, men som en ting som herren hadde hals- og håndsrett over. Slavearbeidet var foraktet. Og da arbeidet først og fremst var slavenes lodd, førte dette til forakt for arbeidet i det hele tatt. Det var en virksomhet som var et fritt menneske uverdig.

De økonomiske synsmåtene i slaveeiertidens Babylonia framgår av lovene som ble gitt av den babylonske kongen Hammurapi (det 18. århundre før vår tidsregning). Lovsamlingen forsvarer rikfolkenes og de priviligertes, slaveeiernes og jordeiernes eiendom og personlige rettigheter. Etter denne loven var det dødsstraff for å hjelpe en rømt slave til å holde seg skjult. En bonde som ikke hadde betalt gjelda si til långiveren eller forpaktningsavgifta til jordeieren, måtte la sin kone, sin sønn eller datter gå i gjeldsslaveri. Den oldindiske lovsamlingen “Manus lover” inneholder sosiale, religiøse og moralske forskrifter som kanoniserte slaveriet. Ifølge disse lovene har slaven ingen eiendom. Selv om en slave er frigitt av sin herre, blir han ikke fritatt for slavearbeid, for gud og naturen har bestemt ham til å utføre slikt arbeid, heter det.

De herskende klassers synsmåter kom til uttrykk i religionen. I India fikk buddhismen stor utbredelse fra det 6. århundre før vår tidsregning. Buddhismen forkynte forsoning med virkeligheten, ikke-motstand mot vold, og ydmykhet overfor de herskende klasser. Den var således en religion som var fordelaktig for slaveeier-aristokratiet, og som de utnytta til å styrke sitt herredømme.

Til og med store tenkere i oldtiden kunne ikke forestille seg at samfunnet kunne bestå uten slaveri. Således skrev den fremragende greske filosofen Platon(5.-4. århundre før vår tidsregning), den første utopi i menneskehetens historie om et idealt samfunssystem. Men han beholdt slavene i sin idealstat. Det arbeidet som slavene, jordbrukerne og håndverkerne utførte, skulle skaffe eksistensmidler for en høyere klasse av statsledere og krigere.

Også oldtidens største tenker, Aristoteles (4. århundre for vår tidsregning), betraktet slaveriet som en evig og absolutt nødvendighet for samfunnet. Aristoteles fikk en uhyre stor innflytelse på utviklinga av åndskulturen i den antikke verden og i Middelalderen. Han sto høyt over samtidas nivå i sine vitenskapelige anelser og i sitt framsyn, men når det gjaldt spørsmålet om slaveriet, var han bundet av sin tids forestillinger. Hans syn på slaveriet gikk ut på følgende: for styrmannen er roret et sjelløst redskap, men slavene er et redskap med sjel. Hvis redskapene hadde arbeidet av seg sjøl når de fikk ordre om det, hvis f. eks. skytlene hadde vevd av seg sjøl, ville det ikke vært nødvendig å ha slaver. Men da det i økonomien fins mange syssler som krever enkelt, grovt arbeid, har naturen gjort klokt i å sørge for at det ble skapt slaver. Etter Aristoteles’ mening er noen mennesker av naturen sjøl forutbestemt til å være slaver, og andre til å herske over dem. Slavearbeidet gir de frie menneskene ledig tid til å fullkommenliggjøre seg sjøl. Av det trakk han den slutning at kunsten å være herre består i evnen til å utnytte slavene sine.

Aristoteles har gitt vitenskapen om husholdningen navnet “oikonomia” (av “oikos” – hus, hushold, og “nomos” lov). På hans tid var varebyttet, handelen og ågervirksomheten temmelig høyt utvikla, men det økonomiske liv som helhet hadde beholdt sitt preg av naturalhusholdning, sjølforsyning. Aristoteles mente at den eneste naturlige måten å skaffe fram godene på, var jordbruk og håndverk, han var tilhenger av naturalhusholdningen. Men han forsto også varebyttets vesen. Han fant varebyttet helt naturlig når det tok sikte på forbruk, “for menneskene pleier å ha mer av enkelte ting og mindre av andre – enn nødvendig – for å tilfredsstille sine behov”. Han forsto også at pengene var “nødvendig” for varebyttet.

Samtidig mente Aristoteles at det var klanderverdig å drive handel for vinnings skyld og å ågre. Han framholdt at disse yrkene, til forskjell fra jordbruk og håndverk, ikke kjenner grenser når det gjelder å karre til seg rikdom.

Allerede de gamle grekere hadde en viss forestilling om arbeidsdelinga og den rollen den spiller i samfunnslivet. Således forutsatte Platon arbeidsdelinga som hovedprinsippet for statssystemet i sin ideale republikk.

De økonomiske forestillinger hos romerne gjenspeilte også forholdene i den herskende produksjonsmåten som bygde på slaveri.

De romerske forfattere og samfunnsledere som ga uttrykk for slaveeiernes ideologi, betraktet slavene rett og slett som produksjonsredskaper. Nettopp den encyklopediske forfatteren Varro (1.århundre før vår tidsregning) som blant en rekke andre bøker, også forfattet en slags lærebok i jorddrift for slaveeiere. Han er opphavsmannen til den kjente inndeling av redskapene i 1) umælende(kjøretøyer), 2) slike som frambringer uartikulert lyd (kveg) og 3) slike som kan tale (slaver). Med denne definisjonen ga han uttrykk for synsmåter som var utbredt blant slaveeierne.

Kunsten å styre slaver var gjenstand for de lærdes interesser både i Rom og Hellas. Romertidas historieskriver Plutarch (1.-2. århundre av vår tidsregning) forteller om den “eksemplariske” slaveeieren Cato, at han kjøpte slavene som mindreårige, dvs. i den alder da de i likhet med hvalper og føll, er mest mottakelige for oppdragelse og dressur. Videre heter det at "han stadig fant på

metoder til å holde ved like tretter og stridigheter mellom slavene, for enighet mellom dem anså han for farlig og fryktet dette".

I det gamle Rom, særlig i den seinere periode, manglet det ikke på illevarslende tegn på forfall og oppløsning i økonomien som bygde på slavenes tvangsarbeid. Den romerske forfatteren Columella (I. århundre av vår tidsregning) klaget: “Slavene gjør uhyre stor skade på åkrene. De låner bort oksene. Også den andre buskapen røkter de dårlig. De pløyer også jorda dårlig. Det samme sa hans samtidige, forfatteren Plinius den eldre, som hevdet at latifundiene har ødelagt Italia og dets provinser”.

Liksom grekerne mente romerne at den naturlige økonomi var naturalhusholdningen, der husbonden bare bytter bort sine overskuddsprodukter. I datidas litteratur ble det stundom felt strenge dommer over handelsvinst og åggerrenter. I virkeligheten samla kjøpmennene og ågrerne seg veldige formuer.

I Roms siste tid hevet det seg allerede stemmer som fordømte slaveriet og forkynte at menneskene er like av naturen. Blant den herskende slaveeierklassen fant disse synsmåtene, som rimelig kan være, ingen tilslutning. Når det gjelder slavene, var de nedtrykt av sin ufrie stilling, og så kuet og uvitende at de ikke kunne utvikle en egen ideologi, som var mer framskreden enn slaveeierklassens utlevde ideer. Detta er en av årsakene til at slavenes oppstander hadde en spontan, uorganisert karakter.

En av de dyptgående motsetningene som er karakteristisk for slavesamfunnet, var kampen mellom den store og den lille jordeiendommen. De ruinerte bøndene opptrådte med et program som gikk ut på å begrense storgodsene som bygde på slavearbeid, og oppdeling av jorda. Dette var innholdet i den agrarreformen som brødrene Gracchus (2. århundre før vår tidsregning) kjempa for.

I den perioden da Romerriket gikk i oppløsning, da det absolutte flertall av befolkningen i by og bygd – både slavene og den frie befolkningen – ikke så noen vei ut av den oppståtte situasjon, inntrådte en dyptgående krise i det romerske slavesamfunnets ideologi.

På grunnlag av klassemotsetningene i det sammenstyrtende riket oppsto en ny religiøs ideologi – kristendommen. Kristendommen på den tid ga uttrykk for slavenes og de andre lavere klassers og deklasserte elementers protest mot slaverier og undertrykkelse. På den andre sida avspeilte kristendommen stemningen blant brede lag av de herskende klasser som følte det håpløse i sin stilling. Derfor inneholder kristendommen i Romerrikets nedgangstid, ved siden av truende advarsler mot de rike og mektige, også appeller om underkastelse og frelse i det hinsidige.

I de følgende århundrer forvandlet kristendommen seg for godt til den herskende klassens religion, et åndelig våpen som forsvarte og rettferdiggjorde utbyttinga og undertrykkelsen av de arbeidende masser.

Kort sammenfatning av II

  1. Produksjonsmåten som bygde på slaveriet oppsto som følge av at samfunnets produktivkrefter vokste, det oppsto et merprodukt, og det utviklet seg privateie av produksjonsmidlene, deriblant jord, og eierne av produksjonsmidlene tilegna seg merproduktet.
  2. Slaveriet er den første og groveste form for det ene menneskes utbytting av det andre. Slaven var sin herres fulle og uinnskrenkede eiendom. Slaveeieren rådde som han fant for godt, ikke bare over slavens arbeid, men også over hans liv.
  3. Da slavesamfunnet oppsto, framsto også staten. Den oppsto som følge av at samfunnet ble spaltet i uforsonlig fiendtlige klasser. Som en maskin for det utbyttende mindretall i samfunnet til å holde det utbyttede flertall underkuet.
  4. Slaveeierehusholdningen var i all hovedsak en naturalhusholdning. Oldtidas verden var splittet i mangfoldige økonomiske enheter som dekket sine behov ved egen produksjon. De viktigste handelsvarer var slaver og luksusgjenstander. Utviklinga av varebyttet frambrakte metallpengene.
  5. Hovedtrekkene i den økonomiske grunnlov for produksjonsmåten som bygger på slaveri, er omtrent følgende: Slaveeierne tilegner seg merproduktet til eget snylterforbruk gjennom rovutbyttinga av slavenes masse, på grunnlag av fullstendig eiendomsrett til produksjonsmidlene og til slavene, ved å ruinere bøndene og håndverkerne og gjøre også dem til slaver, og ved å erobre og underkue folkene i andre land.
  6. På slaveriets grunn oppsto en forholdsvis høy kultur(kunst, filosofi, vitenskap) som nådde sin høyeste blomstring i den gresk-romerske verden. Et fåtallig øvre lag i slavesamfunnet nøt godt av disse frukter. Den samfunnsmessige bevissthet i oldtidas verden svarte til en produksjonsmåte som bygde på slaveri. De herskende klasser og deres ideologer betraktet ikke slavene som mennesker. Da kroppsarbeid var slavenes lodd, ble også det sett på som en syssel en måtte skamme seg over, uverdig for en fri mann.
  7. Produksjonsmåten som bygde på slaveri førte til vekst i samfunnets produktivkrefter sammenlikna med det primitive urfellesskapssystemet. Men etterhvert ble slavene, som slett ikke var interessert i de resultater arbeidet ga, en hindring for utviklinga. Utbredelsen av slavearbeidet og slavenes rettsløse stilling førte til ødeleggelse av samfunnets viktigste produktivkraft – arbeidskrafta, og til ruin for de frie småprodusentene, bøndene og håndverkerne. Dette gjorde slavesamfunnets undergang uunngåelig.
  8. Slaveoppstandene rokket slaveeiersystemet og påskyndet dets undergang. Produksjonsmåten bygd på slaveri ble avløst av den feudale produksjonsmåten. Istedenfor den formen for utbytning som bygde på slaveri, kom den feudale formen for utbytting, som etter hvert til en viss grad ga spillerom for samfunnets produktivkrefter.

KAPITEL III. DEN FEUDALE PRODUKSJONSMÅTEN

FEUDALISMEN OPPSTÅR

Feudalismen, med de eller de særegenheter, har bestått i nesten alle land.

Feudalismens tidsrom omfatter en lang periode. I Kina besto en feudal samfunnsordning i over to tusen år. I de Vest-Europeiske land omfatter feudalismen flere århundrer fra Romerrikets fall (5. århundre) til de borgerlige revolusjoner i England (17. århundre) og i Frankrike (18. århundre), i Russland fra det 9. århundre til bondereformen i 1861, i Transkaukasia fra det 4. århundre til syttiårene i det 19. århundre, hos folkene i Sentral-Asia fra det 7.-8. århundre like til den proletariske revolusjonens seier i Russland.

I Vest-Europa oppsto feudalismen på grunnlag av oppløsningen av det romerske slavesamfunnet på den ene sida og oppløsningen av ættesamfunnet hos erobrerstammene på den andre. Den utforma seg som et resultat av vekselvirkninga mellom disse to prosesser. Elementer til føydalismen oppsto, som før nevnt, innafor slavesamfunnet i form av kolonatet. Kolonene var pliktige til å dyrke jord som tilhørte deres herre – storgodseieren – til å betale ham et bestemt pengebeløp eller gi fra seg en betydelig del av avlinga og utføre forskjellig slags pliktarbeid. Likevel var kolonene mer interessert i arbeidet enn slavene, da de hadde eget bruk.

På denne måten vokste det fram nye produksjonsforhold som nådde full utvikling i feudaltida.

Romerriket ble knust av germanske, galliske og slaviske stammer og andre folk som levde i forskjellige deler av Europa. Slaveeiernes makt ble styrtet, og slaveriet forsvant. De store latifundiene og håndverksbedriftene som bygde på slavearbeid, ble stykka opp i små. Befolkningen i det sønderslåtte Romerriket besto av store jordeiere (forhenværende slaveeiere som var gått over til kolonatsystemet), frigitte slaver, koloner, småbønder og småhåndverkere.

I den tida da Romerriket ble knust, levde erobrerstammene under et fellesskapssystem som befant seg i oppløsning. En stor rolle i disse stammenes samfunnsliv spilte landsbyfellesskapet, som hos germanerne ble kalt mark. Jorda, med unntak av de store jordeiendommene til stammearistokratiet, var felleseiendom. Skoger, ødeland, beitemarker og vassdrag ble brukt i fellesskap. Åkrene og engene ble med noen års mellomrom delt opp på nytt mellom medlemmene av fellesskapet. Etter hvert gikk jorda rundt husene, og seinere også åkerlandet over til de enkelte familier, med arvelig bruksrett. Almannamøtet og de eldste og de dommerne som ble valgt, fordelte jorda, ordna opp i saker som gjaldt fellesskapet og mekla i tvister mellom medlemmene. I spissen for erobrerstammene sto hærførere som sammen med sin hird rådde over store jordeiendommer.

De stammene som la Romerriket under seg, satte seg i besittelse av storparten av Romerrikets statsgodser og en del av jorda som hadde tilhørt de private storgodseierne. Skogene, engene og utmarka ellers ble fremdeles brukt i fellesskap, men åkerjorda ble delt opp mellom de enkelte brukerne. Den oppdelte jorda ble seinere bøndenes private eiendom. Slik oppsto det et stort lag av sjløstendige småbønder.

Men bøndene greidde ikke å bevare sin sjølstendighet lenge. På grunnlag av privateie av jord og andre produksjonsmidler, måtte den økonomiske ulikheten mellom de enkelte medlemmer av landsbyfellesskapet uunngåelig øke mer og mer. Blant bøndene oppsto det velstående og fattige familier. Etterhvert som ulikheten i eiendom vokste, begynte de rike medlemmene av fellesskapet å få makt over disse. Jorda ble samla i hendene på rike familier og beslaglagt av stammearistokratiet og hærførere. Bøndene ble personlig avhengige av de store jorddrottene.

For å kunne beholde og styrke sin makt over de avhengige bøndene, måtte jorddrottene styrke statsmaktas organer. Høvdingene som støtta seg på stammearistokratiet og krigerfølgene, begynte å samle makta i sine egne hender, de ble konger – monarker.

På ruinene av Romerriket oppsto det en rekke nye stater med konger i spissen. Kongene delte gavmildt ut erobret jordegods til sine håndgangne menn, først på livstid og seinere også med arverett. Til gjengjeld måtte de tjenestgjøre i hæren. Mye jord ble overtatt av kirken, som var en viktig støtte for kongemakta. Jorda ble dyrket av bønder, som nå måtte erlegge en rekke pliktytelser til de nye herrene. Veldige jordeiendommer kom i hendene på kongenes hirdmenn og tjenere, kirkemyndighetene og klostrene.

Jorda som ble gitt bort på slike vilkår, ble kalt feoder. Derav kommer navnet på den nye samfunnsordninga.feudalisme.

Bondejordas gradvise overgang i feudalherrenes eie, og trellbindinga av bondemassene til livegne (feudaliseringsprosessen) foregikk i Europa i løpet av en rekke hundreår (fra 5.-6. århundre til 9.-10. århundre). De frie bøndene ble ruinert av uavbrutt militærtjeneste, plyndringer og utpressing. Bønder som søkte hjelp hos jorddrottene, kom i avhengighetsforhold til dem. Ofte var bøndene nødt til å gi seg inn under feudalherrens “vern”. Under de ustanselige krigene og røver-overfallene kunne et forsvarsløst menneske ikke eksistere. I slike tilfelle gikk eiendomsretten til jordlotten over til feudalherren, og bonden fikk ikke drive gården sin, uten at han oppfylte en rekke personlige forpliktelser overfor feudalherren. I andre tilfelle ranet kongelige landshøvdinger og embetsmenn, med bedrag og vold, til seg de frie bøndenes jord og tvang dem til å anerkjenne deres makt.

Feudaliseringsprosessen foregikk på forskjellige måter i de forskjellige land, men sakens kjerne var overalt den samme: de tidligere frie bøndene ble personlig avhengige av feudalherrene, som hadde beslaglagt jorda deres. Denne avhengigheten var stundom mildere og stundom hardere. Med tida ble forskjellene mellom kårene til de tidligere slavene, kolonene, og de frie bøndene visket ut, og alle sammen ble en enhetlig masse av livegne bønder. Smått om senn utvikla det seg en tilstand, som et ordtak fra middelalderen karakteriserer slik: “Ingen jord uten seigneur” (dvs. feudalherre). De høyeste jorddrottene var kongene.

Feudalismen var et nødvendig trinn i den historiske samfunnsutviklinga. Slaveriet hadde overlevd seg sjøl. Under disse forholdene var en videre utvikling av produktivkreftene bare mulig på grunnlag av arbeid utført av en masse avhengige bønder, som har eget bruk og egne produksjonsredskaper og til en viss grad er interessert i arbeidet. Noe som er helt nødvendig for å kunne dyrke jorda og betale feudalherren en tributt i naturalier av avlinga.

I Russland oppsto det patriarkalske slaveriet under oppløsninga av fellesskapssystemet. Men samfunnsutviklinga gikk i hovedsak ikke i retning av slaveeiendom, men slo inn på feudaliseringas vei. Allerede mens ættesamfunnet hersket hos de slaviske stammene, fra 3. århundre av vår tidsregning, gikk de til angrep på det romerske slaveeierriket og kjempet for å befri byene ved nordkysten av Svartehavet som lå under Romerriket. De spilte en stor rolle ved omstyrtinga av slavesamfunnet. Overgangen fra urfellesskapets samfunn til feudalismen foregikk i Russland på den tid da slavesamfunnet var gått under, og feudalismen for lenge sida hadde konsolidert seg i de europeiske landa.

Menneskehetens historie viser således at det ikke er en ufravikelig regel at hvert folk skal måtte gjennomgå alle etapper av samfunnsutviklinga. For en del folk arter forholdene seg slik at de får mulighet til å hoppe over de og de utviklingstrinn – og straks gå over til et høyere trinn.

Landsbyfellesskapet hos østslaverne ble kalt for “verv” og “mir”. Kommunen brukte enger, skoger og vassdrag i fellesskap, men åkerjorda tok til å bli eiendom for de enkelte familier. I spissen for landsbyfellesskapet sto en “eldste” (oldermann). Utviklinga av den private jordeiendommen førte til gradvis oppløsning av landsbyfellesskapet. De eldste og stammefyrstene la jorda under seg. Bøndene var i begynnelsen frie medlemmer av landsbyfellesskapet, men kom seinere i avhengighetsforhold til jorddrottene – bojarene.

Kirken ble en mektig feudal eiendomsbesitter. Gjennom forleninger fra fyrstene, sjeleoffer og testamentariske gaver ble kirken eier av vidstrakte landområder og særdeles rike storgårder for den tid å være.

I den tida da den sentraliserte russiske staten utformet seg (15.-16. århundre), begynte storfyrstene og tsarene å “anbringe” sine håndgagne menn og krigsfolk. Dvs. gi dem jord og bønder, på betingelse av at de gjorde krigstjeneste. Dette hette “pomesjtsjatj”. Derav ordene “pomestje”, “pomesjtsjiki” (gods, godseiere).

På den tida var bøndene ennå ikke fullstendig lenket til jorddrotten og jorda. De hadde bl.a. rett til å flytte fra en jorddrott til annen. I slutten av det 16. århundre økte godseierne utbyttinga av bøndene for å øke produksjonen av korn til salg. I sammenheng med dette fratok staten i året 1581 bøndene retten til å flytte fra en godseier til en annen. Bøndene ble fullstendig lenket til jorda som tilhørte godseieren. Dermed ble de livegne.

I feudaltida spilte landbruket den dominerende rolle, og den viktigste jordbruksgrena var åkerbruket. Smått om senn, gjennom en rekke hundreår, ble metodene for kornavlen forbedret, grønnsak­dyrking, hagebruk, vindyrking og smørproduksjon utvikler seg.

I feudalismens første periode dominerte tovangsbruket. Og i skogtraktene svedjebruket. Et jordstykke ble tilsådd med et enkelt planteslag flere år på rad, inntil jorda ble utpint. Så gikk man over til et nytt stykke. Seinere kom overgangen til trevangsbruket. Her deles åkerlandet i tre åkrer. Den ene åkeren tilsås med høstsæd, den andre med vårsæd, og den tredje ligger brakk, og så skifter man fra det ene året til det neste. Trevangsbruket begynte å bre seg i Vest-Europa og Russland fra 11.- 12. århundre. Det var den dominerende driftsform i mange hundreår, og holdt seg helt inn i det 19. århundre, og i mange land ennå den dag i dag.

Jordbruksinventaret under den tidlige feudalismen var primitivt. Som arbeidsredskap brukte man treplog med jernskjær, sigd, ljå og grev. Kornet ble lenge malt med håndkvern, før vindmølla og vasskverna ble utbredt.

PRODUKSJONSFORHOLDA I FEUDALSAMFUNNET. FEUDALHERRENES UTBYTTING AV BØNDENE

Grunnlaget for produksjonsforholda i feudalsamfunnet var feudalherrenes eie av jorda og deres delvise eiendomsrett til de livegne bøndene. Den livegne bonden var ikke slave. Han hadde eget bruk. Feudalherren hadde ikke rett til å drepe ham, men han kunne selge ham. Ved siden av feudalherrenes eiendom hadde bøndene og håndverkerne personlig eiendom: deres produksjonsredskaper og private bruk basert på personlig arbeid.

Den feudale storgrunneiendommen dannet grunnlaget for godseiernes utbytting av bøndene. Feudalherrens eget bruk utgjorde en del av den jorda han eide. En annen del av jorda festet han bort til bønder på trykkende vilkår. Bonden var tvunget til å arbeide for feudalherren, for det viktigste produksjonsmiddel, jorda, var feudalherrenes eiendom. Feudalherren “tildelte” bøndene jord, derav betegnelsen “lott”, “lodd”. Bondens jordlodd var forutsetninga for at godseieren kunne sikre seg arbeidskraft. Bruksretten til disse jordloddene gikk i arv, og bøndene var forpliktet til å arbeide for jorddrotten, dyrke godsjorda med sine egne redskaper og trekkdyr eller gi fra seg sitt merprodukt til jorddrotten i naturalier og pengeform.

Et slikt økonomisk system forutsatte uunngåelig bondens personlige avhengighet av jorddrotten, og ikke økonomisk tvang. “Hvis godseieren ikke hadde hatt direkte makt over bonden, hadde han ikke kunnet tvinge en mann som hadde jord og drev sitt eget bruk, ti1 å arbeide for seg.” 1)

Den livegne bondens arbeidstid var inndelt i nødvendig arbeidstid og merarbeidstid. I den nødvendige arbeidstida skapte bonden det produktet som var nødvendig for hans egen og hans families livsopphold. I merarbeidstida skapte han et merprodukt som feudalherren tilegna seg. Merarbeidet utført av bønder som arbeider på feudalherrens bruk, eller merproduktet som bonden skaper på sitt eget bruk og som feudalherren tilegner seg, danner den feudale renta.

Den feudale grunnrenta slukte ofte ikke bare bondens merarbeid, men også en del av hans nødvendige arbeid. Grunnlaget for denne renta var den feudale eie av jorda, som henger sammen med den feudale jorddrottens direkte herredømme over bønder som er avhengige av ham.

Under feudalismen besto det tre former for grunnrente: arbeids renta, produktrenta og pengerenta. Ved alle disse formene for grunnrente trådte jorddrottens utbytting av bøndene fram i utilhyllet form.

Arbeidsrenta var dominerende på de tidlige stadier av feudalismens utvikling. Den hadde form av hoveriarbeid. Hoveriarbeidet innebar at bonden i en bestemt del av uka – tre dager eller mer – arbeidet for feudalherren med egne produksjonsredskaper (treplog, trekkdyr osv.) på herregården, og resten av uka på sin egen gård. Under hoveriet var således bondens nødvendige arbeid og hans merarbeid tydelig skilt fra hverandre i tid og rom. Hoveriarbeidet var meget omfattende. Bonden pløyde, sådde, og høsta inn avlinga, gjette buskapen, dreiv tømmermannsarbeid, hogg tømmer for jorddrotten, kjørte jordbruksprodukter og bygningsmaterialer med sin egen hest.

Under hoveriet var den livegne bonden bare interessert i å øke arbeidsproduktiviteten mens han arbeidet på sitt eget bruk. Under arbeidet på herregården hadde bonden ingen slik interesse. Feudalherren holdt oppsynsmenn som tvang bøndene til å arbeide.

I løpet av den videre utvikling blir arbeidsrenta avløst av produktrenta. Produktrenta tok form av en naturalavgift. Bonden var forpliktet til regelmessig å levere jorddrotten bestemte mengder korn, kveg, fjærfe og andre jordbruksprodukter. Avgiftene var hyppig kombinert med forskjellige rester av hoveriarbeid, dvs. arbeid som bonden utførte på herregården.

1) V. I. Lenin: “Kapitalismens utvikling i Russland”, Verker, russ. utg., bd. 3,s.159p. Med produktrenta disponerte bonden hele sitt arbeid – både det nødvendige og merarbeidet – som han selv fant for godt. Det nødvendige arbeid og merarbeidet var ikke lenger så tydelig skilt som ved arbeidsrenta. Bonden fikk her relativt større sjølstendighet. Dette skapte en viss impuls til videre øking av arbeidsproduktiviteten.

På et seinere trinn av feudalismen, da varebyttet var blitt forholdsvis sterkt utbredt, oppsto pengerenta. Den opptrådte i form av en pengeavgift. Pengeavgiften er karakteristisk for den perioden da feudalismen går i oppløsning og kapitalistiske samfunnsforhold begynner å utvikle seg. De forskjellige former for feudal grunnrente har ofte bestått ved siden av hverandre. “I alle disse former for grunnrente: arbeidsrente, produktrente, pengerente (som simpelthen forvandlet form for produktrenta) er det alltid forutsatt at rentebetaleren er den virkelige dyrker og besitter av jorda, hvis det ubetalte merarbeid går umiddelbart til jordeieren." [15]

Feudalherrene la vinn på å øke sine innkomster, og påla derfor bøndene alle mulige avgifter. I mange tilfelle hadde de monopol på å eie møller, smier og andre slags virksomheter. Bøndene var tvunget til å bruke dem mot en uforholdsmessig høy betaling i naturalier eller penger. Ved siden av de natural- eller pengeavgifter bonden måtte ut med til herremannen, måtte han i tillegg punge ut med alle slags skatter til staten, og dertil lokale skatter, og i enkelte land tiende, dvs. en tiendedel av avlinga til kjerka.

Feudalsamfunnets eksistensgrunnlag var altså de livegne bøndenes arbeid. Bøndene produserte ikke bare jordbruksprodukter. De arbeidet også som håndverkere på feudalherrenes godser, de bygde slott og klostre og veier. Det var livegne bønder som bygde byene.

Feudalherrenes husholdning, særlig på de tidligere utviklingsstadier, var i sitt grunnlag en naturalhusholdning. Hvert feudalgods, som besto av en herregård med landsbyer som tilhørte feudalherren, levde økonomisk sett et isolert liv og tydde sjelden til varebytte med utenverdenen. Feudalherrens og hans families behov og like ens behovene til det tallrike tjenerskapet, blei i de første tider tilfredsstilt ved de produkter som de avgiftspliktige bøndene tilvirka på herregården og skaffet fra sine egne bruk. Et noenlunde stort gods hadde et tilstrekkelig antall håndverkere, for det meste livegne på selve herregården. Disse håndverkerne laget klær og skotøy, tilvirket og reparerte våpen, jaktutstyr og jordbruksinventar og bygde hus.

Bondebruket var også naturalhusholdning. Bøndene sysla ikke bare med jordbruksarbeid, de dreiv også med husflid, hovedsakelig bearbeiding av råstoffer fra deres egne bruk : de spant og vevde, de drev skomakerarbeid og laget arbeidsredskaper.

I lang tid var feudalismen prega av en kombinasjon av jordbruk som viktigste husholdningsgren og husflid, som bierverv. De få uunnværlige produkter som måtte skaffes utenfra, for eks. salt og ting av jern, ble i begynnelsen skaffa av omflakkende kjøpmenn. I den seinere tid, etter hvert som byene vokste og håndverksproduksjonen utvikla seg, tok arbeidsdelinga og utviklinga av varebyttet mellom by og land et stort steg framover.

Feudalherrens utbytting av de avhengige bøndene var grunndraget i feudalismen hos alle folk. Men feudalsystemet hadde sine særegenheter i de enkelte land. I Østen var de feudale forholdene i lange tider kombinert med slaveri. Slik var det Kina, India, Japan og en rekke andre land. I Østen hadde feudalstatens eiendomsrett til jorda stor betydning. Under arabernes herredømme i Bagdad-kalifatets tid for eks. (særlig i det 8. og 9. århundre av vår tidsregning) levde en stor del av bøndene i landsbyfellesskapet på jord som tilhørte kalifen, og betalte feudalrente direkte til staten. Feudalismen i Østen var også preget av at de patriarkalske ættesamfunnsforholdene var seigliva. Feudalherrene utnyttet disse forholdene til å øke utbyttinga av bøndene.

I jordbrukslandene i Østen, der jordbruk med overrisling har avgjørende betydning, ble bøndene sterkest avhengig av feudalherrene, fordi ikke bare jorda, men også vannet og vanningsanleggene tilhørte feudalstaten eller enkelte feudalherrer. Hos gjeterfolkene ble jorda brukt til beitemark. Omfanget av den feudale jordeiendommen ble bestemt av mengden av kveg. De store feudale kvegeierne var faktisk store eiere av beitemarker. De holdt bøndene nede i avhengighet og utbyttet dem.

Ut fra ovenstående kunne en formulere hovedtrekkene i feudalismens økonomiske grunnlov slik : Feudalherrene tilegner seg til sitt snylterforbruk, merprodukter ved utbytting av de avhengige bønder, på grunnlag av feudalherrenes eiendomsrett til jorda og hans delvise eiendomsrett til produsentene, de livegne.

BYENE I MIDDELALDEREN. HÅNDVERKERLAUGENE. KJØPMANNSGILDENE

Byer oppsto allerede under slavesystemet. Slike byer som Rom, Firenze, Venezia, Genua i Italia, Paris, Lyon, Marseille i Frankrike, London i England, Samarkand i Sentral-Asia og mange andre gikk over i Middelalderen som arv fra slaveriets tid. Slavesystemet gikk til grunne – men byene besto. De store verkstedene oppbygd på slavearbeid ble oppløst. Men håndverket levde videre.

I første del av middelalderen utvikla byene og håndverkene seg lite. Byhåndverkerne laget gjenstander til salg, men storparten av de produkter de trengte til eget behov, fikk de fra sine egne bruk. Mange av dem hadde små åkrer, hager og husdyr. Kvinnene spant lin og ull til klær. Dette viser at markedene og varebyttet var meget begrenset.

På landsbygda var bearbeidinga av råstoffer fra jordbruket i den første tiden en bisyssel for bøndene. Siden begynte bøndene å skille ut håndverkere som arbeidet for sin egen landsby. Hånd­verkernes arbeidsproduktivitet vokste. Det ble mulig å tilvirke mer produkter enn feudalherren eller bøndene i en enkelt landsby hadde behov for. Håndverkerne begynte å slå seg ned rundt feudalherreslottene, ved klostermurene, i store landsbyer og andre handelssentre. Slik vokste det etter hvert opp nye byer, vanligvis langs vannveiene (i Russland for eks. Kiev, Pskov, Novgorod og Vladimir). Dette skillet mellom by og land, som var oppstått allerede under slaveriet, ble stadig sterkere.

I tidas løp ble håndverket mer og mer innbringende, Håndverkernes kunstferdighet økte. De feudale jorddrottene gikk over til å kjøpe håndverksprodukter hos byfolkene, de nøyde seg ikke lenger med de tingene deres egne livegne laget. Det mer utviklede håndverk skilte seg for godt ut fra jordbrukets.

Byene som vokste opp på jord som tilhørte de verdslige og geistlige feudalherrene, og sto under disse herrenes makt.

Byfolkene hadde en rekke plikter overfor feudalherrene, de betalte ham bl.a. avgift i naturalier eller penger og sto under hans administrasjon og domsmyndighet. Bybefolkningen gikk tidlig til kamp for å frigjøre seg fra denne feudale avhengigheten. Dels med makt og dels med løskjøping skaffet byene seg rett til sjølstyre, til egne domstoler, myntpreging og skattlegging.

Bybefolkningen besto hovedsakelig av håndverkere og kjøpmenn. Mange byer ga fristed for livegne bønder som hadde rømt fra sine godseiere. Byen opptrådte som representant for vareproduksjonen i motsetning til landsbygda, der naturalhusholdningen rådde. Den økende konkurransen fra de rømte livegne som strømmet til byene, kampen mot utbyttinga og overgrepene fra feudalherrenes side tvang håndverkera til å slutte seg sammen i laug. I føydalismens tid besto laugsvesenet i nesten alle land.

Laugene oppsto i Bysants i det 9. århundre, i Italia i det 10. århundre, og seinere i hele Vest-Europa og i Russland. I Østen (Egypt, Kina) og i byene under det arabiske kalifatet oppsto laugene ennå tidligere enn i de europeiske landa. Laugene omfattet byhåndverkere innen et bestemt fag eller flere nærstående fag. Bare håndverksmestrene hadde fulle rettigheter som laugsmedlemmer. Håndverksmesteren hadde noen få svenner og lærlinger. Laugene verna omhyggelig om medlemmenes enerett til å drive vedkommende håndverk og regulerte produksjons­prosessen: de fastsatte arbeidsdagens lengde, antallet av svenner og lærlinger som den enkelte mester kunne ha, bestemte kvaliteten på råmaterialene og det ferdige produkt, like til prisen på det. Ofte forekom det at de kjøpte inn råstoffene i fellesskap. Arbeidsmetodene, som hadde festna seg gjennom en lang tradisjon, var obligatoriske for alle. Den strenge reglementeringa hadde til formål å hindre at noen enkelt mester hevet seg over de andre. Dessuten tjente laugene som organisasjoner for gjensidig hjelp.

Laugene var den feudale form for organiseringen av håndverket. I sin første tid spilte de en viss positiv rolle, idet de hemmet konsolideringen og utviklinga av byhåndverket. Men etter hvert som vareproduksjonen vokste og markedene utvida seg, ble laugene mer og mer en hindring for produktivkreftenes utvikling.

Den rigorøse reglementeringa av håndverksproduksjonen som laugene drev, lammet håndverkeras initiativ og hindra den tekniske utviklinga. For å begrense konkurransen begynte laugene å lage alle slags hindringer for dem som ønsket å få rett som mester. For lærlingene og svennene, som økte sterkt i antall, ble det praktisk talt umulig å etablere seg som selvstendige mestere. De ble nødt til å fortsette som leiefolk hele livet igjennom. På denne måten begynte forholdet mellom mesteren og hans underordnede å tape sin tidligere, mer eller mindre, patriarkalske karakter. Mesterne skjerpa utbyttinga av sine underorda, og tvang dem til å arbeide 14-16 timer i døgnet for en ussel lønn. Svennene slutta seg sammen i hemmelige forbund – brorskap – for å forsvare sine interesser. Laugene og bymyndighetene forfulgte svennebrorskapene med alle midler.

Det rikeste lag av bybefolkningen var kjøpmennene. Handelen utvikla seg både i de byene som hadde overlevd fra slaveriets tid, og i de byene som var vokst opp under feudalismen. Til laugsorganisasjonen i håndverket svarte gildeorganisasjonen i handelen. I feudalismens tid besto det kjøpmannsgilder nesten overalt. I Østen er de kjent fra 9. århundre, i Vest-Europa fra 9.-10. århundre, og i Russland fra 12. århundre. Gildenes hovedoppgave var å bekjempe konkurransen fra kjøpmenn som sto utafor dem, regulere mål og vekt og verne kjøpmennenes rettigheter mot overgrep fra feudalherrenes side.

Allerede i 9.-10. århundre ble det drevet en betydelig handel mellom landene i Østen og Vest-Europa. Kiev-Russland deltok aktivt i denne handelen. Ei stor rolle i utvidelsen av handelssamkvemmet spilte korstogene (11.-13. århundre), som åpna veien til markedene i den nære Orient for de Vest-europeiske kjøpmennene. Fra Østen kom det en strøm av gull og sølv til Europa. Penger dukka opp på steder der de før ikke hadde vært i bruk. De italienske byene, særlig Genua og Venezia, tok direkte del i erobringa av de østlige markedene. De frakta korsfarere til Østen på egne fartøyer, og forsynte dem med proviant.

I lang tid var havnene ved Middelhavet hovedsentre for handelen mellom Vest-Europa og Østen. Men samtidig utvikla det seg en omfattende handel i de nord-tyske og nederlandske byene ved handelsveiene over Nordsjøen og Østersjøen. I det 14. århundre oppsto det her til fremme av handelen et byforbund, den tyske Hansa, som i de følgende to hundreår samlet om lag 80 byer i flere land i Europa. Hansaforbundet drev handel på England, Skandinavia, Polen og Russland. I bytte med vesteuropeiske håndverksprodukter – tekstiler fra Flandern og England, lerret, tyske metallvarer, franske viner – ble det fra Nordøst-Europa utført pelsverk, huder, smult, honning, korn, tømmer, tjære, lintøyer og enkelte håndverksprodukter. Fra Østen hentet kjøpmennene krydderier – pepper, nellik, muskatnøtter, parfymer, fargestoffer, bomulls- og silketøyer, tepper og andre varer.

I 13.-14. århundre drev de russiske byene Novgorod, Pskov og Moskva en utstrakt handel på Asia og Vest-Europa. Kjøpmenn fra Novgorod handla på den ene sida med de nordlige folkeslagene ( Nordishavet og traktene på andre siden av Ural) og på den andre sida regelmessig handel på Skandinavia og Tyskland.

Byenes vekst og utviklinga av handelen hadde sterk innflytelse på den feudale landsbygda. Feudalherrenes husholdning ble trukket inn i markedsomsetningen. For å kunne kjøpe luksusgjenstander og håndverksvarer fra byene måtte feudal-herrene ha penger. Dette medførte at det ble fordelaktig for dem å overføre bøndene fra hoveriarbeid og naturalavgift til pengeavgift. Ved overgangen til pengeavgift ble den feudale utbyttinga skjerpa enda mer.

Klassene og stendene i feudalsamfunnet. Det feudale hierarki

Feudalsamfunnet var delt i to hovedklasser – feudalherrer og bønder. “Livegenskapets samfunn viser en klassedeling der det overveldende flertall, de livegne bøndene, var fullstendig avhengige av et ørlite mindretall, godseierne, som eide jord.” [16]

Feudalherreklassen var ikke noe enhetlig hele. De små feudalherrene betalte tributt til de store feudalherrene og hjalp dem i krig. Til gjengjeld sto de under de stores vern. Skytsherren ble kalt seigneur, og den beskyttede kalt vasall. Seigneurene var i sin tur vasaller under andre mektigere feudalherrer.

Som herskende klasse sto de feudale jorddrottene i spissen for staten. De utgjorde en stand, adelen. Adelsmennene inntok en æret stilling som første stand og de nøt godt av utstrakte politiske og økonomiske privilegier.

Geistligheta (ved kirker og klostre) var også en meget stor jordeier. Den rådde over veldige jordeiendommer med en tallrik avhengig og livegen befolkning og var en herskende stand side om side med adelen.

Det brede grunnlaget for den “feudale stigen” var bøndene. Bøndene var underordna jorddrotten og underlagt overherredømmet til den største feudalherren – Kongen. Bøndene var en politisk rettsløs stand. Jorddrottene kunne selge sine livegne og benytta seg i stor utstrekning av denne retten. De utsatte bøndene for korporlig straff. Lenin kalte de livegnes avhengighet “liveget slaveri”. Godseiernes utbytting av de livegne bøndene var nesten like brutal som utbyttinga av slavene i oldtiden. Men den livegne kunne tross alt arbeide en del av tida på sitt eget jordstykke, han kunne til en viss grad tilhøre seg sjøl.

Den grunnleggende klassemotsetninga i feudalsamfunnet var motsetninga mellom feudalherrene og de livegne bøndene.

De utbyttede bøndenes kamp mot de feudale godseierne pågikk gjennom hele feudalismens tid og ble særlig tilspissa på feudalismens siste utviklingstrinn, da den feudale utbyttinga ble økt til det ytterste.

I de byene som hadde gjort seg fri fra den feudale avhengigheten, var makta i hendene på rike byborgere, kjøpmenn, ågrere, eiere av bygrunn og store huseiere. Laugshåndverkerne, som utgjorde hovedtyngden av bybefolkningen, reiste seg ofte mot byaristokratiet og kjempet for å få del i byens styre og stell ved sida av byaristokratiet. Småhåndverkerne og svennene kjempet mot laugsmesterne og kjøpmennene som utbyttet dem.

Mot slutten av feudaltida var bybefolkninga allerede sterkt lagdelt. På den ene sida sto rike kjøpmenn og laugsmestere, på den andre store lag av håndverkssvenner og lærlinger og fattigfolk. By-almuen gikk til kamp mot byaristokratiets og feudalherrenes forente krefter. Denna kampen smelta sammen med de livegne bøndenes kamp mot den feudale utbyttinga.

Kongene (i Russland storfyrstene og siden tsaren) ble ansett for å være innehavere av den øverste makt. Men utafor kongenes private besittelser var kongemaktas betydning forsvinnende liten i den tidlige feudalismens tid. Ofte var denne makta rent nominell. Hele Europa var oppstykka i en mengde store og små stater. De store feudalherrene var uinnskrenka herrer over sine besittelser. De utstedte lover, kontrollerte overholdelsen av lovene, hadde doms- og straffemyndighet, holdt egen hærmakt, foretok overfall mot grannene og kvidde seg heller ikke for å drive plyndring langs de store handelsveiene. Mange av dem prega mynt på egen hånd. De mindre feudalherrene hadde også meget vidtgående rettigheter over sine undergitte. De prøvde å følge med de store herrene.

I tidas løp kom de feudale forholdene til å danne en ytterst floket vase av rettigheter og plikter. Mellom feudalherrene oppsto det endeløse stridigheter og tvister, som vanligvis blei løst med våpenmakt, gjennom innbyrdeskriger mellom feudalherrene.

Utviklinga av produktivkreftene i feudalsamfunnet

I feudalismens tid nådde produktivkreftene opp på et høyere nivå sammenlikna med slaveriets tid.

I jordbruket ble produksjonsteknikken forbedret. Jernplogen og andre arbeidsredskaper av jern ble oppfunnet og utbredt. Det oppsto nye grener av åkerbruk, vinavl, vinlegging, og grønnsakdyrkinga nådde en betydelig utvikling. Feavlen gjorde framsteg, særlig hesteavlen, i samband med feudalherrenes krigstjeneste, og smørproduksjonen utvikla seg. På flere steder var det sterk framgang i saueavlen. Enger og beitemarker ble utvida og ga bedre avkastning.

Håndverkeras arbeidsredskaper og metodene for bearbeiding av råstoffer ble forbedra etter hvert. De gamle håndverkene begynte å bli spesialisert. Før hadde smedene laget alle mulige metallgjenstander. I tidas løp skilte knivsmeder og låsesmeder seg ut fra grovsmedhåndverket, skomakere og salmakere skilte seg ut fra garverhåndverket. I det 16. og 17. århundre ble spinne­rokken utbredt i Europa. I det 16. århundre ble båndvevstolen oppfunnet.

Utviklinga av arbeidsverktøyet fikk avgjørende betydning for forbedringene i jernsmeltinga og i bearbeidinga av jernet. I begynnelsen var jernutvinninga svært primitiv. I det 14. århundre ble vannhjulet tatt i bruk til å drive blåsebelger og tunge hammere til å knuse malmen. Den sterkere trekken i ovnene gjorde det mulig å få fram en smeltet masse istedenfor smijern – rujern. Bruken av kruttet i krig og oppfinnelsen av artilleriet (i det 14. århundre), skapte behov for store mengder av metall til kuler. Fra begynnelsen av det 15. århundre begynte man å støpe kanonkulene av rujern. Det trengtes mer og mer metall til å lage jordbruksredskaper og andre redskaper. I første halvdel av det 15. århundre kom de første maseovnene. Oppfinnelsen ev kompasset bidro til den fortsatte utvikling av skipsfarten. Stor betydning fikk oppfinnelsen og utbredelsen av trykkekunsten.

I Kina hadde produktivkreftene og kulturen nådd en betydelig utvikling allerede i 6.-11. århundre, og de sto på mange måter over utviklinga i Europa på den tida. Kinesera var de første som oppfant kompasset, krutt, papir og boktrykk i den enkleste form.

Utviklinga av produktivkreftene i feudalsamfunnet kom stadig mer i konflikt med de trange rammene for de feudale produksjonsforholda. Bøndene, som var knuget av den feudale utbyttinga, var ikke i stand til å øke jordbruksproduksjonen mer. Det ufrie bondearbeidet var særdeles lite produktivt. I byene støtte utviklingen av håndverkernes arbeidsproduktivitet på de hindringer som laugsvedtektene og forordningene medførte. Feudalsystemet var preget av langsomt tempo i produksjonsutviklinga, vanegjengeri og tradisjonenes makt.

Produktivkreftene som var vokst fram innafor rammen av feudalsamfunnet, krevde nye produksjonsforhold.

Den kapitalistiske produksjon oppstår innafor feudalordninga. Handelskapitalens rolle

I feudalismens tid foregikk det en langsom utvikling av vareproduksjonen, byhåndverket utvikla seg, og bondehusholdningen ble stadig mer trukket inn å varebyttet.

Småhåndverkernes og småbøndenes produksjon som bygger på privateiendom og personlig arbeid og skaper produkter til varebytte, kalles enkel vareproduksjon.

Som før nevnt, er et produkt som framstilles til bytte, en vare. De enkelte vareprodusenter bruker ikke samme mengde arbeid til produksjon av samme varer. Dette avhenger av de ulike vilkåra som de må arbeide under. Vareprodusenter som rår over bedre redskaper, bruker mindre arbeid på framstilling av en og samme vare sammenlikna med andre vareprodusenter. Ved siden av forskjellen i arbeidsredskaper er det også forskjell i arbeidernes styrke, dyktighet, kunstferdighet osv. av betydning. Men for markedet er det likegyldig under hvilke forhold og med hvilke redskaper den ene eller andre vare er produsert. For samme slags varer betaler man på markedet en og samme pengesum, uansett de individuelle arbeidsforhold de er produsert under. Derfor kan de vareprodusenter hvis individuelle arbeidsinnsats som følge av de dårligere produksjonsvilkår ligger over det gjennomsnittlige, bare dekke en del av denne innsatsen når de selger sine varer, med den følge at de ruineres. Vareprodusenter som på grunn av bedre produksjon ligger under gjennomsnittet, kommer derimot i en fordelaktig stilling ved salget av sine varer, med den følge at de tjener seg rike. Dette skjerper konkurransen. Det foregår en differensiering (lagdeling) av de små vareprodusentene: de fleste av dem blir stadig fattigere, mens et lite mindretall blir rike.

En stor hindring for utviklinga av vareproduksjonen var statssplittelsen under feudalismen. Feudalherrene la etter eget forgodtbefinnende toll på innførte varer, krevde inn avgifter på transport gjennom sine besittelser og skapte dermed alvorlige hindringer for handelens utvikling. Handelens behov og hensynet til samfunnets økonomiske utvikling ledet i det hele tatt til at det ble nødvendig å gjøre slutt på feudalsplittelsen. Økinga i håndverks- og jordbruksproduksjonen, utviklinga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga mellom by og land førte til utbygging av de økonomiske forbindelser mellom de forskjellige områdene innafor landet, til dannelse av et nasjonalt marked. Dannelsen av et nasjonalt marked skapte de økonomiske forutsetninger for sentralisering av statsmakta. Det framvoksende byborgerskapet var interessert i å rydde bort de feudale stengslene og gikk inn for å skape en sentralisert stat.

Støttet på et breiere lag av jevne adelige godseiere, på “sine vasallers vasaller” og på de framvoksende byene, rettet kongene et avgjørende slag mot feudalaristokratiet og styrket dermed sin egen stilling. De ble ikke bare nominelle, men også faktiske makthavere i staten. Det ble skapt store nasjonalstater i form av eneveldige monarkier. Overvinnelsen av feudalsplittelsen og opprettelsen av en sentralisert statsmakt bidro til at kapitalistiske forhold oppsto og utvikla seg.

Også utviklinga av et verdensmarked hadde stor betydning for den kapitalistiske formasjonens oppståen.

I annen halvdel av det 15. århundre erobret tyrkerne Konstantinopel og hele den østlige del av Middelhavet. Hovedpulsåren for handelsveiene mellom Vest-Europa og Østen var skåret over. På leiting etter en sjøvei til India oppdaga Columbus i 1492 Amerika, og i 1498 seilte Vasco da Gama rundt Afrika og oppdaget sjøveien til India.

Disse oppdagelsene førte til at tyngdepunktet for den europeiske handelen ble flyttet fra Middelhavet til Atlanterhavet. Hovedrollen i handelen ble overtatt av Nederlandene, England og Frankrike. Russland spilte en betydelig rolle i den europeiske handelen.

Da verdenshandelen og verdensmarkedet oppsto, var håndverket ikke lenger i stand til å tilfredsstille den økte etterspørselen etter varer. Dette framskynda overgangen fra håndverksproduksjon i smått til kapitalistisk storproduksjon, basert på utbyttinga av lønnsarbeidere.

Overgangen fra den feudale produksjonsmåten til den kapitalistiske foregikk på to måter : på den ene sida skapte differensieringen av småprodusentene kapitalistiske bedriftsherrer, og på den andre sida la handelskapitalen, representert ved kjøpmennene, produksjonen direkte under seg.

Laugene kunne begrense konkurransen og differensieringen mellom håndverkerne så lenge vareproduksjonen var svakt utvikla. I og med at varebyttet utvikla seg, ble konkurransen stadig hardere. Mestrene som arbeidet for et videre marked, gikk dels inn for å få laugsrestriksjonene oppheva, dels ignorerte de dem uten videre. De forlenget svennenes og lærlingenes arbeidsdag, økte antallet av dem og innførte mer produktive arbeidsmetoder. De rikeste mestrene utvikla seg gradvis til kapitalister, og de fattige mestrene, svennene og lærlingene ble lønnsarbeidere.

Ved å oppløse naturalhusholdningen bidro handelskapitalen til at den kapitalistiske produksjonen oppsto. Handelskapitalen fungerte opprinnelig som mellom-mann i varebyttet mellom småprodusentene – håndverkerne og bøndene – og når feudalherrene realiserte en del av det merproduktet de tilegnet seg. Seinere begynte kjøpmennene regelmessig å kjøpe opp en del av de varene småprodusentene framstilte, og avsette dem på et større marked. Kjøpmannen ble dermed oppkjøper. Den skjerpede konkurransen og oppkjøpernes opptreden endra stillingen for massen av håndverkere i vesentlig grad. De utarmede mestrene ble nødt til å søke hjelp hos handelsmennene og oppkjøperne, som lånte dem penger, råstoffer og materialer på betingelse av at de solgte de ferdige produktene til dem til en på forhånd fastsatt lav pris. På denne måten ble småprodusentene økonomisk avhengige av handelskapitalen.

Etter hvert kom mange utarmede håndverksmestere i et slikt avhengighetsforhold til de rike oppkjøperne som forsynte dem med råstoffer, for eks. garn, som de måtte veve tøyer av for en be­stemt pris. På denne måten ble oppkjøperne til forleggere.

Utarminga av håndverkerne førte til at oppkjøperne ikke bare forsynte dem med råstoffer, men også med arbeidsredskaper. På denne måten tapte håndverkeren det siste skinn av sjølstendighet og ble definitivt forvandlet til en lønnsarbeider, mens oppkjøperen ble industrikapitalist.

.

De tidligere håndverkerne som var samlet i et verksted som tilhørte en kapitalist, utførte samme slags arbeid. Men snart viste det seg at noen av dem hadde bedre lag med noen operasjoner, andre derimot med andre operasjoner. Det var derfor mer fordelaktig å la hver enkelt utføre den del av arbeidet som han var dyktigst i. På denne måten ble det i verksteder med et mer eller mindre betydelig antall arbeidere, smått om senn innført arbeidsdeling.

Kapitalistiske bedrifter med lønnsarbeidere som arbeider for hånd på grunnlag av arbeidsdeling, kalles manufakturer. [17]

De første manufakturer oppsto allerede i 14.-15. århundre i Firenze og noen middelalderlige by-republikker i Italia. I det 16.-18. århundre ble manufakturer innafor forskjellige produksjonsgrener – produksjonen av klede, lintøyer, silketøyer, ur, våpen, glassvarer etc. – utbredt i alle land i Europa.

De første manufakturer i Russland skriver seg fra 17. århundre. Under Peter den store i begynnelsen av 18. århundre begynte de å utvikle seg i raskere tempo. Det var våpen- lerrets- silke- og andre manufakturer. I Ural ble det opprettet jernverk, bergverk og saltkokerier.

Til forskjell fra de vesteuropeiske manufakturene som var basert på lønnsarbeid, brukte de russiske manufakturene i 17.-18. århundre riktignok også lønnsarbeid, men den vesentlige del av arbeidskrafta var livegne og “tillagte” bønder. Fra slutten av det 18. århundre begynte manufakturer basert på fritt lønnsarbeid å bre seg mer og mer. Denne prosessen skjøt særlig fart i de siste tiåra før opphevelsen av livegenskapet.

Oppløsningsprosessen i de feudale forholda gjorde seg også gjeldende på landsbygda. Etter hvert som vareproduksjonen utvikla seg, økte pengenes makt. Feudalherrene med livegne bønder overførte festeavgiften og de andre pliktytelsene fra naturalform til pengeform. Bøndene ble nødt til å selge produktene av sitt arbeid og betale de pengene de fikk inn til feudalherrene. Bøndene var evig og alltid i pengeknipe. Oppkjøpere og ågrere benyttet seg av dette til å trellbinde bøndene. Den feudale undertrykkelsen ble hardere, de livegne bøndenes kår ble forverret.

Utviklinga av pengerelasjonene ga et sterkt støt til differensieringa blant bøndene, dvs. lagdelinga av dem i forskjellige sosiale grupper. Det overveldende flertall av bøndene ble fattigere og fattigere, knuget av endeløst slit og slep og tilslutt ruinert. Ved sida av dem begynte det å oppstå kakser på landsbygda, rike storbønder, som utbyttet sine sambygdinger ved hjelp av lån på trykkende vilkår, oppkjøp av jordbruksprodukter, buskap og inventar for en spottpris.

På denne måten oppsto den kapitalistiske produksjon innafor feudalsamfunnet selv.

Den opprinnelige kapitalakkumulasjon. Bøndene fordrives med vold fra jorda. Opphopningen av rikdom

Den kapitalistiske produksjon forutsetter to hovedvilkår: 1) at det fins en mengde eiendomsløse mennesker som er personlig frie og samtidig mangler produksjonsmidler og eksistensmidler, og derfor er nødt til å leie seg ut som arbeidere for kapitalistene, og 2) opphoping av pengerikdommer som er nødvendige for å skape kapitalistiske storbedrifter.

Vi har sett at vokstergrunnen for kapitalismen var småvareproduksjonen basert på privateiendom, med dens konkurranse, som bringer rikdom til noen få og utarming for flertallet av småprodusentene. Men det langsomme tempoet i denne prosessen svarte ikke til behovene på det nye verdensmarkedet, som de store oppdagelser i slutten av det 15. århundre hadde skapt. Den kapitalistiske produksjonsmåtens oppståen ble påskyndet ved bruk av brutale voldsmetoder fra stor-godseiernes, borgerskapets og statsmaktas side. Den sistnevnte var jo i hendene på utbytterklassene. Vold spilte, som Marx har sagt, rollen som ei jordmor som framskynder den nye, kapitalistiske produksjonsmåtens fødsel.

De borgerlige lærde maler et idyllisk bilde av historia om hvordan kapitalistklassen og arbeiderklassen ble til. Langt tilbake i tida – sier de – fantes det en liten flokk strevsomme og sparsomme mennesker som med sitt arbeid samlet seg rikdommer. På den andre sida fantes det en masse dovenpelser og døgenikter som sløste bort alt de eide og de ble til eiendomsløse proletarer.

Disse fablene som kapitalismens forsvarere sprer, har ingenting med virkeligheten å gjøre. I virkeligheten foregikk oppkomsten av massen av eiendomsløse mennesker – proletarene – og opphopninga av rikdom i hendene på et fåtall, på den måten, at småprodusentene ble berøvet sine produksjonsmidler med vold. Den prosessen som førte til at produsentene ble skilt fra produksjonsmidlene (fra jorda, fra produksjonsredskapene osv.), var ledsaget av en uendelig rekke plyndringer og grusomheter. Denne prosessen kalles den opprinnelige kapitalakkumulasjon, fordi den gikk forut for oppkomsten av den kapitalistiske storproduksjon.

Det var i England den kapitalistiske produksjonen først nådde en betydelig utvikling. I dette landet foregikk fra slutten av det 15. århundre den pinefulle prosess som førte til at bøndene ble gjort jordløse ved hjelp av vold. Det direkte støtet til dette ga den økende etterspørsel etter ull fra de store kledesmanufakturene som oppsto, først i Flandern, og siden også i selve England. Godseierne tok til å ale opp store saueflokker. Til saueavl trengtes beiter. Feudalherrene jaget massevis av bønder fra deres hjemsteder, beslagla jorda som bøndene hadde brukt fra gammelt av, og gjorde åkrene om til gressganger.

Bøndenes fordrivelse fra jorda ble gjennomført med forskjellige metoder, først og fremst ved åpent ran av almenningene. Godseierne gjerda inn disse almenningene, reiv ned husene og jaget vekk bøndene med makt. Da bøndene prøvde å ta igjen jorda som var fraranet dem på ulovlig vis, fikk feudalherrene hjelp av statens militærmakt. I det 18. århundre begynte statsmaktene å gi lover om “inngjerding av jord” og legaliserte dermed utplyndringa av bøndene.

De utplyndrede og ruinerte bøndene dannet talløse svermer av eiendomsløse fattigfolk, som streifa omkring i byene, landsbyene og på veiene i England. Blottet for eksistensmidler, slo de seg på betleri. Statsmakta utstedte drakoniske lover mot de eksproprierte fattige. Disse lovene utmerka seg ved en enestående brutalitet. Under regjeringstida til den engelske kongen Henrik VIII (16. århundre) ble 72 000 mennesker henrettet for “løsgjengeri”. I det 18. århundre ble “landstrykere” og hjemløse istedenfor å bli henrettet, innesperra i “arbeidshus” som ble beryktet som “redselshus”. På denne måten søkte borgerskapet å venne den jordløse landbefolkningen som var forvandlet til omstreifere, til lønnsarbeidets disiplin.

I Tsar-Russland, som kom seinere med i den kapitalistiske utviklinga enn de andre europeiske land, ble produsentenes løsrivelse fra produksjonsmidlene gjennomført med de samme framgangsmåter som i andre land. I 1861 ble tsar-regjeringa under trykket fra bondeoppstandene tvunget til å oppheve livegenskapet.

Denne reformen var en storstilt plyndring av bøndene. Godseierne satte seg i besittelse av to tredjedeler av jorda og lot bøndene beholde bare en tredjedel. Den beste jorda, og i en rekke tilfelle også utmark, vanningsplasser, stier osv. som bøndene hadde hatt bruksrett til, ble skåret vekk fra bondejorda av godseierne. I deres hender ble disse “fraskårne” jordstykkene et middel til å trellbinde bøndene, som nå var nødt til å forpakte disse jordene av godseierne på de mest tyngende vilkår. Loven som proklamerte bøndenes personlige frihet, opprettholdt imidlertid hoveri og avgifter i form av naturalier. For den reduserte jordlodden bonden fikk beholde, måtte han bære disse ytelsene til godseieren like til jorda var løst ut. Utløsnings-summene var utregnet etter oppskrudde priser på jorda og utgjorde tilsammen ca. to milliarder rubler.

Lenin skrev i en karakteristikk av bondereformen i 1861: "Dette er den første massevold mot bøndene til beste for den framvoksende kapitalismen i landbruket. Dette er godseieras “ryddiggjøring av jorda” for kapitalismen." [18]

Ved å ta jorda fra bøndene ble det oppnådd et dobbelt resultat. På den ene sida ble jorda privateiendom for et forholdsvis lite fåtall jordeiere. Den feudale stands jordeiendom ble forvandlet til borgerlig eiendom. På den andre sida sikret man seg en rikelig tilstrømming til industrien av frie arbeidere som var rede til å bli lønnsarbeidere hos kapitalistene.

For at den kapitalistiske produksjon kunne vokse fram, måtte det foruten billig arbeidskraft, også være samlet opp store rikdommer på få hender i form av pengebeløp, som kunne gjøres om til hvilke som helst produksjonsmidler og brukes til å innleie arbeidsfolk.

I middelalderen hopet det seg opp store pengerikdommer på kjøpmennenes og ågrernes hender. Disse rikdommene ble seinere grunnlaget for reisninga av mange kapitalistiske bedrifter.

Erobringa av Amerika, som var ledsaget av masseplyndring og utryddelse av den innfødte befolkninga, brakte erobrerne umåtelige rikdommer, som vokste enda raskere som følge av utbyttinga av veldige rike edelmetallgruver. Til gruvene måtte man ha arbeidsfolk. Den innfødte befolkninga – indianerne – gikk til grunne i massevis da de ikke tålte de umenneskelige arbeidsvilkåra. Europeiske kjøpmenn organiserte klappjakt på de svarte i Afrika, akkurat som en regulær villdyrjakt. Handelen med svarte som ble utført fra Afrika og gjort til slaver, var særdeles innbringende. Slavehandlernes profitt nådde svimlende høyder. De svarte slavenes arbeid ble i stor utstrekning brukt på bomullsplantasjene i Amerika.

En annen av de viktigste kilder til dannelsen av store formuer var også kolonihandelen. Hollandske, engelske og franske kjøpmenn organiserte Østindiske kompanier til handel med India. Disse kompaniene hadde støtte fra sine regjeringer. De fikk monopol på handel med kolonivarer og rett til ubegrenset utbytting av koloniene med hvilke som helst voldsmidler. Profitten til de Østindiske kompaniene gikk opp i flere hundre prosent om året. I Russland hadde kjøpmennene veldige profitter av rovhandelen med befolkningen i Sibir og plyndringssystemet med brennevinsforpaktning, som besto i at staten mot en bestemt betaling ga private spekulanter rett til å framstille og selge rusdrikk.

Resultatet av dette var at veldige pengerikdommer ble konsentrert hos handels- og ågerkapitalen.

Gjennom plyndring og ruinering av småprodusentenes masser ble det på denne måten akkumulert de pengerikdommer som var nødvendige for å skape store kapitalistiske bedrifter.

Marx karakteriserte denne prosessen slik: “Den nyfødte kapital svetter blod og skitt ut av alle sine porer, fra hode til hæl.” [19]

De livegne bøndenes opprør. De borgerlige revolusjonene. Feudalsystemets undergang

Bøndene kjempet mot de feudale godseierne under hele feudaltida, men særlig ble kampene skjerpa mot slutten av denne epoken.

I Frankrike brøt det i det 14. århundre ut en bondekrig, som er kjent i historia under navnet “Jacqueriet”. Det framvoksende byborgerskapet støttet denne bevegelsen til å begynne med, men svikta den i det avgjørende øyeblikk.

I England brøyt det i slutten av det 14. århundre ut et bondeopprør som omfatta storparten av landet. Væpna bønder under ledelse av Wat Tylour dro omkring i landet, ødela herregårdene og klostrene og besatte London. Feudalherrene brukte vold og svik for å knuse oppstanden. Tylour ble myrdet ved forræderi. Opprørerne trudde på kongens og feudalherrenes løfter og dro hjem hver til sitt. Etterpå ble landsbyene hjemsøkt av straffeekspedisjoner som tok en grusom hevn over bøndene.

Tyskland i begynnelsen av det 16. århundre ble rystet av en bondekrig som fikk støtte av den fattige bybefolkningen. Opprørernes leder var Thomas Müntzer. Bøndene krevde at det måtte bli slutt på adelens vilkårlighet og voldsherredømme.

I Russland var det særlig store bondekriger under ledelse av Stephan Rasin i det 17. århundre og Jemeljan Pugatsjov i det 18. århundre. De opprørske bøndene krevde at livegenskapet skulle oppheves, at godseier- og statsjorda skulle overlates til dem og at godseiernes herredømme, skulle likvideres. Skjerpinga av krisa i det feudale økonomiske system bygd på livegenskapet i femtiåra i det 19. århundre kom til uttrykk i en stor bølge av bondeopprør like før reformen i 1861.

Veldige bondekriger og bondeopprør foregikk gjennom århundrer i Kina :Taiping-opprøret i Tsingdynastiets tid (midten av det 19. århundre) omfattet millioner av bønder. Opprørerne besatte Kinas gamle hovedstad Nanking. Taipingfolkenes agrarlov proklamerte lik fordeling av jorda og annen eiendom. Taipingfolkenes statsorganisasjon kombinerte på en egenartet måte monarki og bondedemokrati, noe som er typisk for bondebevegelsen også i andre land.

Bondeopprørenes revolusjonære betydning besto i at de undergravde feudalismens grunnvoller, og til sjuende og siste førte dette til at livegenskapet ble avskaffet.

Overgangen fra feudalisme til kapitalisme foregikk i landa i Vest-Europa gjennom borgerlige revolusjoner. Det framvoksende borgerskap utnytta bøndenes kamp mot godseierne til å framskynde feudalsystemets undergang, erstatte den feudale utbyttinga med kapitalistisk utbytting og sjøl ta makta. I de borgerlige revolusjonene utgjorde bøndene hovedtyngden av kjemperne mot feudalismen. Slik var det under den første borgerlige revolusjon i Nederlandene (Holland og Belgia) i 16. århundre. Slik var det under den engelske revolusjon i 17. århundre. Slik var det også under den borgerlige revolusjon i Frankrike i slutten av 18. århundre.

Fruktene av bøndenes revolusjonære kamp tilfalt borgerskapet som kom til makta på ryggen av bøndene. Bøndene var sterke i sitt hat til undertrykkerne. Men bondeoppstandene hadde en spontan karakter. Bøndene som en klasse av små private eiendomsbesittere var splittet, og kunne ikke skape et klart kampprogram og en sammensveisa kamporganisasjon. Bondeopprørene kan bare føre fram når de går hånd i hånd med arbeiderbevegelsen og arbeiderne leder bondeopprørene. Men under de borgerlige revolusjoners periode i det 17. og 18. århundre var arbeiderklassen ennå svak, fåtallig og uorganisert.

Innafor feudalsamfunnet vokste det fram mer eller mindre ferdige former av den kapitalistiske samfunnsformasjon, det vokste fram en ny utbytterklasse – kapitalistklassen – og ved sida av denne, masser av mennesker som var uten produksjonsmidler – proletarene.

I de borgerlige revolusjoners epoke utnytta borgerskapet i sin kamp mot feudalismen, den økonomiske loven om produksjonsforholdas ubetingede samsvar med produktivkreftenes karakter, de omstyrta de feudale produksjonsforholda, skapte nye borgerlige produksjonsforhold og brakte produksjonsforholda i samsvar med karakteren av de produktivkreftene som var vokst fram innafor feudalismen.

De borgerlige revolusjonene rydda vekk feudalsystemet og bygde opp kapitalismens herredømme.

DE ØKONOMISKE SYNSMÅTENE I FEUDALISMENS TID

De økonomiske synsmåtene i feudaltiden gjenspeiler den samfunnsordninga som hersket på den tida. I feudalsamfunnet sto alt åndsliv under kontroll av geistligheta og utvikla seg i en religiøst-skolastisk form. Betraktninger om det økonomiske liv på den tida utgjorde derfor særskilte avsnitt i de teologiske traktatene.

De økonomiske og andre oppfatninger i feudaltidas Kina sto i mange hundre år under innflytelse av Konfucius’ lære. Konfucianismen som religiøs ideologi oppsto allerede i det 5. århundre før vår tidsregning. Konfucianismens sosial- økonomiske oppfatninger går ut på å forherlige den enhetlige feudalstaten under en monarks herredømme, den krever streng opprettholdelse av det feudale standshierarki både i statsoppbygningen og i familielivet. Ifølge Konfucius «må de uvitende mennesker adlyde aristokratene og vismennene. Almuesmannens ulydighet mot sine foresatte er begynnelsen til uorden». Konfucius og hans etterfølgere forsvarte de feudale utbytternes interesser ved at de idealiserte de mest tilbakeliggende konservative økonomiformer. De lovpriste “gullalderen” i den patriarkalske gammeltida. Konfucianismen ble i sin utvikling til feudalaristokratiets offisielle ideologi.

En av feudalismens ideologer i middelalderens Europa – Thomas Aquinas (13. århundre) – prøvde å begrunne nødvendigheten av feudalsamfunnet med guds vilje. Thomas Aquinas hevdet at den feudale eiendom er nødvendig og fornuftig, og stemplet de livegne bøndene som slaver, men i motsetning til slaveeierne i oldtida, mente han at “slaven er fri i sin ånd”, og derfor har husbonden ikke rett til å ta livet av ham. Arbeid ble ikke lenger betraktet som uverdig for et fritt menneske. Thomas Aqunias betraktet kroppsarbeidet som simpelt arbeid og åndsarbeidet som edelt arbeid. I dette skillet så han grunnlaget for samfunnets inndeling i stender. Hans syn på rikdommen viser den samme feudale standsinnstilling. *Hvert menneske bør ha den rikdom som svarer til hans stilling på den feudale rangstigen. Karakteristisk er de middelalderlige teologenes lære om den såkalte «rettferdige» pris. Den «rettferdige» pris bør avspeile den arbeidsmengden som er brukt til å framstille varen, og produsentens standsmessige stilling.

De middelalderlige forsvarere av den «rettferdige» pris hadde ingenting å innvende mot handelsgevinst. De ville bare holde vinninga innafor slike rammer at den ikke truet de andre stenders økonomiske eksistens. De fordømte åger som en ussel og umoralsk syssel. Men etter hvert som vareproduksjonen og varebyttet utvikla seg, begynte geistligheten sjøl å delta i ågerforretninger. Samtidig ble kirkens holdning til ågerkarlene mer og mer tolerant.

De undertrykte og utbyttede massers kamp mot de herskende klasser i feudalsamfunnet utvikla seg i en rekke hundreår i en religiøs form. De utbyttede bønders og håndverkssvenners krav ble ofte begrunnet med sitater fra bibelen. Alle slags sekter var meget utbredt. Den katolske kjerka, inkvisisjonen, forfulgte «kjetterne» grusomt og brente dem på bålet.

Klassekampens utvikling førte til at den religiøse formen for bevegelse blant de undertrykte massene trådte i bakgrunnen og bevegelsens revolusjonære karakter ble stadig tydeligere. Bøndene krevde slutt på livegenskapsslaveriet, opphevelse av de feudale særrettighetene, likestilling, avskaffelse av standsforskjellene osv.

I løpet av bondekrigene i England, Tsjekkia og Tyskland fikk opprøreras paroler en mer og mer radikal karakter. Likhetstrangen hos de utbyttede massene på landet og i byene kom til uttrykk i kravet om lik eiendom. Dette var et likhetskrav på forbrukets område. Selv om kravet om likhet i eiendom var ugjennomførlig, hadde det en revolusjonær betydning i denne historiske epoken, fordi det mobiliserte massene til kamp mot feudalundertrykkelsen.

Mot slutten av feudaltida opptrådte to fremragende utopiske sosialister – engelskmannen Thomas More, som skrev boka «Utopia» (det 16. århundre), og italieneren Tomaso Campanella, som skrev boka «Solstaten» (det 17. århundre). Disse tenkerne så den økende ulikheten og motsetningene i samtidens samfunn, og utvikla i en spesiell form sitt syn på årsakene til poblemene i samfunnet. De skildret etter sin mening en ideell samfunnsordning, der disse ulykkene vil være overvunnet.

I bøkene til disse utopistene skildres en samfunnsordning som ikke kjenner privateiendom og alle de laster som følger med den. I dette samfunnet sysler alle både med håndverk og jordbruksarbeid. Alle innbyggerne arbeider seks eller til og med bare fire timer om dagen, og arbeidet deres gir et helt tilstrekkelig utbytte til å dekke alle behov. Produktene fordeles etter behov. Oppfostring av barna er en samfunnssak.

Mores og Campanellas verker har spilt en progressiv rolle i utviklinga av samfunnstenkningen. De inneholdt ideer som lå atskillig forut for den sosiale utviklinga på den tid. Men More og Campanella kjente ikke lovene for samfunnsutviklinga. Deres tanker var ugjennomførlige, utopiske. På den tid var det umulig å avskaffe den sosiale ulikhet: produktivkreftenes nivå krevde overgang fra den feudale utbyttinga til kapitalistisk utbytting.

Kapitalismen oppsto i det 16. århundre. I dette århundret kom også de første forsøk på å forstå og forklare en rekke foreteelser i kapitalismen. Slik oppsto og utvikla det seg i 16.-18. århundre den retninga i den økonomiske tenkningen og politikken som er kjent under navnet merkantilismen.

Merkantilismen oppsto i England, og dukka siden opp også i Frankrike, Italia og andre land. Merkantilismen reiste spørsmålet om et lands rikdom, om formene for rikdommen og om forutsetningene for dens vekst.

Dette var en tid da kapitalen – i form av handels- og ågerkapital herska i handels- og kredittsfæren. Men på produksjonens område tok kapitalen ennå bare de første skritt ved å grunnlegge manufakturer. Etter oppdagelsen og erobringa av Amerika, gikk det en strøm av edle metaller til Europa. Gullet og sølvet ble seinere uavbrutt fordelt på nytt mellom de enkelte europeiske land gjennom kriger og gjennom utenrikshandelen.

I sin oppfatning av rikdommens natur gikk merkantilistene ut fra sirkulasjonsprosessens overflatefenomener. De konsentrerte ikke oppmerksomheten om produksjonen, men om handelen og pengeomløpet, i særdeleshet gullets og sølvets bevegelse.

Merkantilistene mente at den eneste virkelige rikdom ikke var den samfunnsmessige produksjon og dens produkter, men pengene – gull og sølv. Merkantilistene krevde at staten skulle gripe aktivt inn i det økonomiske liv, slik at det kunne strømme mest mulig penger inn i landet og minst mulig ut av det. De tidlige merkantilistene søkte å oppnå dette ved rent administrative tiltak, ved å forby utførsel av penger. De seinere merkantilistene mente det var nødvendig å øke utenrikshandelen for å oppnå dette. Således skrev den engelske representanten for merkantilismen Thomas Mun (1571-1641), som var en stor kjøpmann og direktør for Ostindia-kompaniet: “Det vanlige middel til å øke vår rikdom og våre skatter er utenrikshandelen, der vi alltid bør holde oss til den regel, at vi hvert år selger varer til utlendingene for et større beløp enn vi bruker av deres varer.”

Merkantilistene ga uttrykk for interessene til borgerskapet som vokste fram innafor feudalsamfunnet, og som søkte å samle rikdom i form av gull og sølv, ved å utvikle utenrikshandelen, ved plyndring av koloniene, handelskriger og ved undertrykkelse av tilbakeliggende folk. I samband med kapitalismens utvikling, reiste de kravet om at statsmakta skulle fremme utviklinga av industribedrifter – manufakturen. Det ble innført eksportpremier, som ble utbetalt til kjøpmenn som solgte varer på utenriksmarkedet. Snart fikk importtollen enda større betydning. Da manufakturene og siden fabrikkene utvikla seg, ble toll på innførte varer det mest utbredte forsvarstiltak for den hjemlige industri mot utenlandsk konkurranse.

Denne beskyttelsespolitikken kaltes for proteksjonisme. I mange land holdt den seg i lang tid etter at merkantilismens forestillinger var overvunnet.

I England fikk vernetollen stor betydning i 16. og 17. århundre, da landet var truet av konkurransen fra de mer utviklede manufakturene i Nederlandene. Fra 18. århundre vinner England avgjort førsteplassen i den industrielle utvikling. De andre mindre utviklede land var ikke i stand til å konkurrere med dette. I samband med dette begynner frihandelstanken å vinne fram i England.

I de landene som var kommet seinere med i den kapitalistiske utviklinga enn England, artet forholdene seg annerledes. I Frankrike i 17. århundre skapte Ludvig 14’s minister Colbert, som faktisk styrte landet, et vidtforgrenet system med statsstøtte til manufakturene. Hans system omfattet høy innførselstoll, forbud mot utførsel av råstoffer, oppmuntring av en rekke nye næringsgrener, grunnlegging av selskaper for utenrikshandel osv.

Merkantilismen spilte i sin tid en progressiv rolle. Den proteksjonistiske politikken som var inspirert av merkantilismens ideer, bidro ikke lite til manufakturenes utbredelse. Men merkantilistenes syn på rikdommen gjenspeilte den svake utviklinga av den kapitalistiske produksjon på den tida. Kapitalismens fortsatte utvikling avslørte stadig klarere det uholdbare i merkantilsystemets forestillinger.

I Russland i 17.- 18.århundre hersket det feudale livegenskapssystemet i økonomien. Økonomien var i sitt grunnlag en naturalhusholdning. Samtidig gjennomgikk handel og håndverk en betydelig utvikling, det oppsto et nasjonalt marked, og det ble grunnlagt manufakturer. Disse økonomiske endringene i landet bidro til å styrke eneveldet i Russland.

Representantene for den russiske økonomiske tenkningen utvikla noen av merkantilismens ideer, samtidig som de gjenspeilte landets historiske og økonomiske særdrag. Men i motsetning til mange Vest-europeiske merkantilister la de stor vekt ikke bare på handelen, men også på utvikling av industrien og landbruket.

Datidens økonomiske synsmåter kom til uttrykk i verker og tiltak av den russiske statsmannen i 17. århundre A. L Ordyn-Nasitsjokin, i Peter den stores økonomiske politikk og i skriftene til den største russiske økonomen i begynnelsen av 18. århundre, I. T. Pososjkov.

I sitt verk “Boka om fattigdom og rikdom” (1724) la I. T. Pososjkov fram et omfattende program for Russlands økonomiske utvikling og ga en detaljert begrunnelse for dette programmet. Pososjkov hevdet at det var nødvendig for Russland å gjennomføre en rekke økonomiske tiltak med sikte på å fremme utviklinga av landets egen industri, handel og jordbruk – og bedre finanssystemet.

I den siste tredjedel av 18. århundre viste det seg tendenser til oppløsning av det feudale livegenskapssystemet i Russland. Denne tendensen økte sterkt i første fjerdedel av det 19. århundre og utvikler seg siden til en åpen krise for livegenskaps-systemet.

Grunnleggeren av den revolusjonær-demokratiske retninga og samfunnstenkningen i Russland, A. N. Radisjtsjev (1749-1802), var en fremragende økonom for sin tid. Han opptrådte som en energisk fiende av livegenskapet og en forsvarer av de undertrykte bøndene. Han ga en tilintetgjørende kritikk av livegenskapssystemet og avslørte at godseiernes, manufaktur-eiernes og kjøpmennenes rikdom var skapt gjennom utbytting, og hevdet at retten til jord har alle de som dyrker den med sitt arbeid. Radisjtsjev var fast overbevist om at eneveldet og livegenskapet bare kunne avskaffes på revolusjonært vis. Han utarbeidet ett for sin tid, progressivt system av økonomiske tiltak, som ville ha kunnet sikre Russlands overgang til et borgerlig-demokratisk system.

Dekabristene, som steg fram i første halvdel av det 19. århundre, var revolusjonære fra den historiske periode i Russland da det var blitt nødvendig å erstatte feudalismen med kapitalisme. De rettet brodden i sin kritikk mot livegenskapet. Som ivrige forkjempere for utviklinga av Russlands produktivkrefter, mente de at den viktigste forutsetninga for denne utviklinga, var avskaffelse av livegenskapet og frigjøring av bøndene. Dekabristene stilte ikke bare parolen om kamp mot livegenskapet og eneveldet, de organiserte også en væpnet oppstand mot det eneveldige monarkiet. P. I. Pestel (1793-1826) utarbeidet et originalt prosjekt for løsning av agrarspørsmålet i Russland. I et slags grunnlovsutkast som Pestel utarbeider, som han kalte “Den russiske Pravda” (lovbok) gikk han inn for øyeblikkelig og fullstendig frigjøring av bøndene fra livegenskapet, og økonomiske tiltak med sikte på å forsvare bøndenes interesser etter frigjøringa. Pestel mente at for å oppnå dette, var det nødvendig å skape et offentlig jordfond, som uten vederlag skulle skaffe hver bonde den jord han trengte til sitt livsopphold. Dette fondet skulle bestå av en del av godseiernes og statens jord. En del av jorda til storgodseierne skulle eksprorieres uten erstatning. Dekabristene var revolusjonære som kom fra et godseiermiljø. De sto fjernt fra folket, men deres ideer om kamp mot livegenskapet bidro til veksten i den revolusjonære bevegelsen i Russland.

Under oppløsninga av feudalismen og utviklinga av den kapitalistiske formasjonen vokste det oppadstigende borgerskapets ideologi fram. Denne ideologien var retta mot feudalsystemet og mot religionen som ideologisk redskap for feudalherrene. Det borgerskapet som kjempet for å vinne makten, hyllet derfor i en rekke land en progressiv verdensanskuelse. De mest framtredende representanter for denne ideologien – økonomer og filosofer – retta en energisk kritikk mot alle grunnvoller for feudalsamfunnet: økonomiske, politiske, religiøse, filosofiske og moralske. De spilte en stor rolle i den ideologiske forberedelse av den borgerlige revolusjon og hadde en progressiv innflytelse på utviklinga av kunst og vitenskap.

Kort sammenfatning III

  1. Feudalismen oppsto på grunnlag av oppløsninga av slavesamfunnet og landsbyfellesskapet hos de stammer som er slaveeierstater. 1 de land der det ikke eksisterte slaveeiersystem, oppsto feudalismen på grunnlag av oppløsninga av urfellesskapssystemet. Stammearistokratiet og stammenes hærførere la beslag på store landområder og delte dem ut til sitt følge. Bøndene ble etterhvert gjort til livegne.
  2. Grunnlaget for produkjonsforholda i feudalsamfunnet var feudalherrens eiendomsrett til jorda og hans delvise eiendomsrett til produsenten – den livegne bonden. Ved siden av den feudale eiendommen hadde bonden og håndverkeren en personlig eiendom som var basert på personlig arbeid. De livegne bøndenes arbeid var feudalsamfunnets eksistensgrunnlag. Den feudale utbyttinga bygd på livegenskap gikk ut på at bøndene ble tvunget til å utføre hoveriarbeid for feudalherren eller betale natural- eller pengeavgifter til ham. Den feudale avhengigheten var ofte ikke lettere for bøndene enn slaveriet. Men livegenskaps-systemet ga likevel visse muligheter for utvikling av produktivkreftene fordi bonden kunne arbeide en viss del av tida på sitt eget bruk og hadde en viss interesse av arbeidet sitt.
  3. Hovedtrekkene i feudalismens økonomiske grunnlov går omtrent på følgende : Feudalherrrene tilegner seg til sitt snylterforbruk merproduktet ved utbyttinga av de avhengige bønder på grunnlag av feudalherrens eiendomsrett til jorda – og hans delvise eiendomsrett til produsentene – de livegne.
  4. Feudalsamfunnet, særlig i den tidligere middelalder, var splitta opp i små fyrstedømmer og småstater. De herskende stender i feudelsamfunnet var adelen og geistligheten. Bondestanden hadde ingen politiske rettigheter. Under hele feudelsamfunnets historie pågikk det klassekamp mellom bøndene og feudalherrene. Feudalstaten, som representerte adelen og geistlighetens interesser, var en aktiv kraft som hjalp dem med å trygge deres rett til feudal jordeiendom og styrke utbyttinga av de rettløse og undertrykte bøndene.
  5. I feudalismens tid spilte landbruket den dominerende rolle, og det ble i hovedsak drevet som naturalhusholdning. Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelinga og varebyttet utvikla seg, våkna de gamle byene som var igjen etter slavesystemets fall, til nytt liv, og det oppsto nye byer. Byene var sentrer for håndverk og handel. Håndverket var organisert i laug, som søkte å hindre konkurranse. Kjøpmennene slutta seg sammen i kjøpmannsgilder.
  6. Utviklinga av vareproduksjonen, som oppløste naturalhusholdninga, førte til differensiering blant bøndene og håndverkerne. Handelskapitalen påskyndet oppløsninga i håndverket og bidro til at det ble dannet kapitalistiske bedrifter – manufakturer. De feudale stengslene og feudalsplittelsen var til hinder for vareproduksjonens vekst. Under den videre utvikling dannet det seg et nasjonalt marked. Det oppsto en sentralisert feudalstat i form av eneveldige monarkier.
  7. Den opprinnelige kapitalakkumulasjon forberedte vilkårene for kapitalismens oppståen. Veldige masser av småprodusenter – bønder og håndverkere – ble berøvet sine produksjonsmidler. Store pengerikdommer, konsentrert i hendene på store jordeiere, kjøpmenn og ågrere ble skapt ved at bøndene ble gjort jordløse ved hjelp av voldsmidler, gjennom kolonihandelen, skattene og slavehandelen. Slik ble dannelsen av hovedklassene i det kapitalistiske samfunn: lønnsarbeiderne og kapitalistene, påskyndet. Innafor feudalsamfunnet vokste og modnet mer eller mindre ferdige former for den kapitalistiske samfunnsformasjon.
  8. Produksjonsforholda under feudalismen, den lave produktivitet som preget de livegne bøndenes tvangsarbeid, og laugsrestriksjonene hemmet den videre utvikling av produktivkreftene. De livegne bøndenes opprør undergravde feudalsystemet og førte til at livegenskapet ble avskaffet. I spissen for kampen for omstyrting av feudalismen sto borgerskapet. Det utnyttet bøndenes revolusjonære kamp til selv å ta makta. De borgerlige revolusjonene gjorde slutt på feudalsystemet og grunnfestet kapitalismens herredømme, og ga albuerom for uviklinga av produktivkreftene.

ANNEN DEL DEN KAPITALISTISKE PRODUKSJONSMÅTEN

A. Den førmonopolistiske kapitalisme

KAPITEL IV. VAREPRODUKSJONEN. VARE OG PENGER

Vareproduksjonen som utgangspunkt for kapitalismens oppståen og som dens alminnelige kjennetegn

Den kapitalistiske produksjonsmåten som avløste den feudale produksjonsmåten, bygger på at lønnsarbeiderklassen utbyttes av kapitalistklassen. For å forstå den kapitalistiske produksjonsmåtens vesen, er det først og fremst nødvendig å være klar over at det kapitalistiske systemet hviler på vareproduksjon: her tar alt form av vare, overalt rår prinsippet om kjøp og salg.

Vareproduksjonen er eldre enn den kapitalistiske produksjon. Den eksisterte under slaveriet og under feudalismen. I den perioden da feudalismen gikk i oppløsning, dannet den enkle vareproduksjonen grunnlaget for den kapitalistiske produksjonens oppståen.

Den enkle vareproduksjonen forutsetter for det første en samfunnsmessig arbeidsdeling der de enkelte produsenter frambringer forskjellige produkter, og for det annet at produksjonsmidler og arbeidsprodukter er privat eiendom.

Håndverkernes og bøndenes enkle vareproduksjon skiller seg fra den kapitalistiske ved at den bygger på vareprodusentenes arbeid. Samtidig er den i sitt grunnlag av samme type som den kapitalistiske produksjon, idet den bygger på privateie av produksjonsmidlene. Privateiendommen skaper uunngåelig konkurranse mellom vareprodusentene, en konkurranse som fører til at mindretallet beriker seg og flertallet ruineres. Derfor tjener vareproduksjonen i smått som utgangspunkt for oppkomsten og utviklinga av kapitalistiske forhold.

Under kapitalismen får vareproduksjonen en herskende, alminnelig karakter. Varebyttet, skrev Lenin, er det enkleste, det vanligste, grunnleggende, mest masseomfattende og dagligdagse forhold i det borgerlige samfunn (varesamfunnet), et forhold som går igjen milliarder ganger. [20]

Varen og dens egenskaper. Dobbeltkarakteren av arbeidet som er legemliggjort i varen

En vare er en ting som for det første tilfredsstiller et eller annet menneskelig behov, og som for det annet ikke produseres til eget bruk, men til varebytte.

Tingens nytteegenskaper, de egenskaper hos den som gjør at den kan tilfredsstille det ene eller andre behov hos menneskene, gjør tingen til bruksverdi. Bruksverdien kan enten umiddelbart tilfredsstille menneskets personlige behov eller tjene som middel til produksjon av materielle goder. På de måten tilfredsstiller brød behovet for mat, tøy behovet for klær, og vevstolens bruksverdi består i at tøyer framstilles ved hjelp av den. I løpet av den historiske utviklinga oppdager mennesket stadig nye nytteegenskaper hos tingene og måter å utnytte dem på.

Bruksverdi er til stede hos mange ting som slett ikke er skapt ved menneskelig arbeid, f. eks. vannet i en kilde eller frukter fra viltvoksende trær. Men ikke enhver ting som har bruksverdi, er også vare. For at en ting skal kunne bli vare, må den være et produkt av arbeid framstilt til salg.

Bruksverdien danner rikdommens stofflige innhold, uansett hvilken samfunnsmessig form den har. I varehusholdninga er bruksverdien bærer av varens bytteverdi. Bytteverdien framtrer først og fremst som et mengdemessig forhold, der bruksverdier av ett slag byttes med bruksverdier av et annet slag. Sett for eksempel at en øks byttes med 20 kilo korn. Nettopp i dette kvantitative forhold mellom de varene som byttes, kommer deres bytteverdi til uttrykk. Varer i bestemte mengder utliknes med hverandre, altså har de et felles grunnlag. Dette grunnlaget kan ikke være noen av varens fysiske egenskaper, deres vekt, omfang, form osv. Varenes fysiske egenskaper bestemmer deres nytteverdi og deres bruksverdi, men varenes bruksverdi kan ikke sammenliknes og måles kvantitativt.

Hos ulike varer er det bare en eneste felles egenskap som gjør det mulig å sammenlikne dem med hverandre når de byttes, nemlig det at de er produkter av arbeid.Grunnen til likheten mellom to varer som byttes med hverandre, er det samfunnsmessige arbeid som er brukt på å lage dem. Når vareprodusenten bringer sin vare på markedet for å bytte den, oppdager han at han får 20 kilo korn for øksa si. Dette betyr at øksa er verd like mye samfunnsmessig arbeid som 20 kilo korn. Derfor er varens bytteverdi ytringsformen for dens verdi. Verdien er vareprodusentenes samfunnsmessige arbeid legemliggjort i varen.

At varenes verdi bestemmes av arbeidet som er brukt til å framstille dem, bekreftes av fakta som alle kjenner. Materielle goder som i og for seg er nyttige, men ikke krever innsats av arbeid, har heller ikke verdi, for eks. lufta.. Materielle goder som krever mye arbeid, har høy verdi, f.eks. gull og diamanter. Mange varer som var dyre før i tida, er blitt atskillig billigere etter at teknikkens utvikling har redusert den arbeidsmengde som er nødvendig for å framstille dem.

Skjult bak varebyttet ligger den samfunnsmessige arbeidsdelinga mellom de mennesker som eier disse varene. Vareprodusentene som utlikner de forskjellige varene med hverandre, utlikner dermed sine forskjellige slags arbeid. Verdien gir altså uttrykk for vareprodusentenes produksjonsforhold. Disse forholda kommer for dagen i varebyttet.

Varen her en dobbeltkarakter: på den ene sida er den bruksverdi, på den annen side verdi. Varens dobbeltkarakter skyldes dobbeltkarakteren av det arbeid som er legemliggjort i varen. Artene av arbeid er like forskjellige som de bruksverdier som framstilles. Arbeidet til en snekker er kvalitativt forskjellig fra arbeidet til en skredder, en skomaker osv. De forskjellige slags arbeid skiller seg fra hverandre etter sitt formål, sine metoder og redskaper og endelig ved resultatene. En snekker arbeider ved hjelp av øks, sag og høvel og lager gjenstander av tre: bord, stoler, skap. En skredder lager klær ved hjelp av symaskin, saks, nål. I hver bruksverdi er det altså legemliggjort en bestemt type arbeid: i et bord – arbeidet til en snekker, i en dress – arbeidet til en skredder, i skotøyarbeidet til en skomaker osv. Arbeidet som er nedlagt i en bestemt form, kalles konkret arbeid. Det konkrete arbeid skaper varens bruksverdi.

Ved bytte blir de mest forskjellige varer som er skapt ved forskjellige slags konkret arbeid, sammenliknet med hverandre og utliknet med hverandre. Bak de forskjellige slags konkret arbeid gjemmer det seg altså noe felles som er typisk for alt arbeid. Både snekkerens og skredderens arbeid representerer, trass i den kvalitative forskjellen mellom disse arter av arbeid:produktiv bruk av menneskets hjerne, nerver, muskler osv., og i denne forstand er de ensartet menneskelig arbeid, eller arbeid rett og slett. Arbeidet til vareprodusentene, som framtrer som bruk av menneskelig arbeidskraft i det hele tatt, uansett dets konkrete form, er abstrakt arbeid. Det abstrakte arbeid danner varens verdi.

Det abstrakte og det konkrete arbeid er to sider ved arbeidet som er legemliggjort i varen. “Ethvert arbeid er på den ene sida forbruk av menneskelig arbeidskraft i fysiologisk mening – og eller abstrakt menneskelig arbeid. Dette danner arbeidet varens verdi. Ethvert arbeid er på den andre sida forbruk av menneskelig arbeidskraft i en særlig formålstjenlig form, og i denne egenskap som konkret nyttig arbeid, skaper det bruksverdier.” [21]

I et samfunn der privateie av produksjonsmidlene er rådende, speiler dobbeltkarakteren av arbeidet som er legemliggjort i varen,

motsetninga mellom vareprodusentenes private og samfunnsmessige arbeid. Den private eiendomsrett til produksjonsmidlene splitter menneskene, gjør den enkelte vareprodusents arbeid til hans private sak. Hver vareprodusent driver virksomheten atskilt fra de andre. De enkelte produsenters arbeid er ikke avtalt og samordna i samfunnsmåIestokk. Men på den andre sida betyr den samfunnsmessige arbeidsdelinga at det foreligger et allsidig bånd mellom produsentene som arbeider for hverandre. Jo mer oppdelt arbeidet innen samfunnet er, dess større er mangfoldigheten av produkter som framstilles av de enkelte produsenter, og dess mer omfattende er deres gjensidige avhengighet av hverandre. Følgelig er de enkelte vareprodusenters arbeid i grunnen samfunnsmessig arbeid, det utgjør en del av samfunnets arbeid i det hele.

Motsetninga i vareproduksjonen består altså i at vareprodusentenes arbeid, som umiddelbart er deres private sak, samtidig har en samfunnsmessig karakter. Men denne arbeidets samfunnsmessige karakter i produksjonsprosessen forblir skjult inntil varen kommer ut på markedet og blir byttet med en annen vare. Først i bytteprosessen viser det seg om arbeidet til den ene eller andre vareprodusent er nødvendig for samfunnet og om det vil bli godtatt av samfunnet.

Det abstrakte arbeid som danner varens verdi, er en historisk kategori som er særegen bare for varehusholdninga. Under naturalhusholdninga lager menneskene produkter ikke til bytte, men til eget bruk, og derfor framtrer deres arbeids samfunnsmessige karakter umiddelbart i sin konkrete form. Den livegne bondens arbeid eksempelvis interesserer feudalherren hovedsakelig som et konkret arbeid, som skaper bestemte produkter, som feudalherren tilegner seg i form av hoveriarbeid eller festeavgift i naturalier. Under vareproduksjonen derimot framstilles produktene ikke til eget bruk, men til salg. Arbeidets samfunnsmessige karakter kommer bare til syne på markedet ved at den ene varen blir utlikna med den andre, og denne utlikninga foregår ved at de konkrete arter av arbeid reduseres til abstrakt arbeid, som danner varens verdi. Denne prosessen foregår spontant, liksom bak ryggen på vareprodusentene.

Enkelt og komplisert arbeid. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid

I vareproduksjonen deltar produsenter med ulike kvalifikasjoner. Arbeidet til en arbeidsmann som ikke har noen spesiell utdannelse, er enkelt arbeid. Arbeid som krever spesiell utdannelse er komplisert eller kvalifisert arbeid.

Komplisert arbeid skaper i løpet av en tidsenhet en større verdi enn enkelt arbeid. I verdien av en vare som er skapt ved komplisert arbeid, inngår også en del av det arbeidet som er gått med til å utdanne arbeideren. Tilbakeføringa av alle arter av komplisert arbeid til enkelt arbeid foregår på spontant vis. Det kompliserte arbeidet får betydningen av multiplisert enkelt arbeid. En time komplisert arbeid er lik flere timer enkelt arbeid.

Størrelsen av en vares verdi bestemmes av arbeidstida. Jo lengre tid som er nødvendig for å produsere en vare, dess større verdi har den. Som kjent arbeider de enkelte vareprodusenter under forskjellige vilkår og bruker ulik mengde arbeidstid til å produsere samme vare. Betyr dette da at jo latere produsenten er, jo mer ugunstige vilkår han arbeider under, dess høyere blir varens verdi ? Nei, det betyr det ikke. Størrelsen av vareverdien bestemmes ikke av den individuelle arbeidstid, som den enkelte vareprodusent bruker til å framstille varen, men av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid.

Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid er den tid som kreves for å framstille en eller annen vare under gjennomsnittlige samfunnsmessige produksjonsvilkår, dvs. ved et gjennomsnittlig teknisk nivå, og gjennomsnittlig dyktighet og intensitet i arbeidet. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid endrer seg som følge av øking i arbeidsproduktiviteten.

Arbeidsproduktiviteten bestemmes av den produktmengde som skapes i løpet av en arbeidstids-enhet. Arbeidsproduktiviteten øker som følge av forbedring eller mer fullstendig utnytting av produksjonsredskapene, vitenskapens utvikling, høyning av arbeidernes dyktighet, rasjonalisering av arbeidet og andre forbedringer i produksjonsprosessen. Jo større arbeidsproduktiviteten er, dess mindre tid er nødvendig til å framstille en enhet av vedkommende vare, dess mindre er verdien av denne varen.

Arbeidetsintensitet bestemmes av arbeidsinnsatsen pr. tidsenhet. Jo mer arbeid det brukes pr. tidsenhet, dess større er den skapte verdien som da legemliggjøres i en større mengde produserte varer.

Verdiformenes utvikling. Pengenes natur

Vareverdien skapes ved arbeid i produksjonsprosessen, men den kan bare komme til syne ved at den ene varen utliknes med en annen i bytteprosessen, dvs. gjennom bytteverdien.

Den enkleste form for verdi er at verdien av en vare uttrykkes i en annen vare: for eks. en øks = 20 kilogram korn.

La oss undersøke denne formen.

Her er øksa verdi uttrykt i korn. Kornet tjener som middel til å uttrykke øksas verdi. Å uttrykke øksas verdi i kornets bruksverdi er bare mulig fordi det er brukt arbeid både til å produsere kornet og til å produsere øksa. En vare som uttrykker sin verdi i en annen vare (i vårt tilfelle ei øks), befinner seg i relativ verdiform. En vare hvis bruksverdi tjener som middel til å uttrykke verdien av en annen vare (i vårt tilfelle korn), befinner seg i ekvialentform. Kornet er ekvivalent (like stor verdi) for en annen vare – øksa. Bruksverdien av en vare – kornet – blir på denne måten en uttrykksform for en annen vares verdi – øksa.

Varebyttet, som oppsto allerede i ursamfunnet, hadde opprinnelig en tilfeldig karakter og foregikk i form av direkte bytte av ett produkt med et annet. Til dette stadium i varebyttets utvikling svarer den enkle eller tilfeldige verdiformen:

1 øks = 20 kilogram korn.

Under den enkle verdiformen kan øksas verdi bare utrykkes i bruksverdien til en annen vare – i dette tilfelle – korn.

Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelingen vokser, blir varebyttet mer og mer vanlig. Enkelte stammer, f.eks. gjeterstammene, begynner å frambringe et overskudd av kvegavlsprodukter, som de bruker til å bytte til seg åkerbruks- eller håndverksprodukter som det er skort på hos dem. Til dette trinn i varebyttets utvikling svarer den fullstendige eller utfoldede verdiformen. Nå er det ikke lenger bare to, men en hel rekke varer som deltar i varebyttet

Her kommer vareverdien til uttrykk i bruksverdien ikke av en, men av mange varer, som spiller rollen som ekvivalent. Samtidig får de kvantitative innbyrdes forhold som varene byttes i, en mer konstant karakter. Men på dette stadium består ennå likevel det direkte bytte av en vare mot en annen vare.

Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelinga og vareproduksjonen utvikler seg videre, blir direkte bytte av en vare med en annen vare utilstrekkelig. I bytteprosessen oppstår det van­sker som skyldes de økende motsigelser i vareproduksjonen. Stadig oftere oppstår f. eks. den situasjon at innehaveren av støvler får bruk for ei øks, mens innehaveren av ei øks ikke har bruk for støvler, men derimot for korn: en transaksjon mellom disse to vare-innehaverne kan ikke komme i stand. Da bytter han som har støvlene, disse med en slik vare som blir byttet oftere enn andre, og som det er stor etterspørsel etter, la oss si en sau, og bytter så til seg øksa han trenger med denne sauen. Økse-eieren derimot, som har fått en sau i bytte med øksa, bytter sauen i korn. Direkte bytte av en vare med en annen vare forsvinner etter hvert. Blant varene skiller det seg ut ett vareslag, f. eks. kveg, som alle andre varer begynner å bli byttet i. Til dette trinn i varebyttets utvikling svarer den alminnelige verdiformen:

Karakteristisk for den alminnelige verdiformen er at alle andre varer etter hvert byttes mot en vare som spiller rollen som alminnelig ekvivalent. Men på dette stadium var rollen som alminnelig ekvivalent ennå ikke fast knytta til noen bestemt enkelt vare. På forskjellige steder ble forskjellige varer brukt som alminnelig ekvivalent. På noen steder var det kveg, på andre pelsverk, og på andre igjen salt, osv.

Den fortsatte veksten i produktivkreftene førte til at vareproduksjonen utvikla seg og markedet utvida seg. At så mange varer spilte rollen som alminnelig ekvivalent, kom med tiden i motsetning til det voksende markedets behov, som gjorde det nødvendig å gå over til en enhetlig felles ekvivalent. Denne rollen ble etter ihvert overtatt av de edle metaller – sølv og gull.

Da rollen som alminnelig ekvivalent ble knyttet til en enkelt vare, f. eks. gull, oppsto verdiens pengeform.

Nå uttrykkes verdien av alle varer i bruksverdien av gull, som er blitt alminnelig ekvivalent.

Penger er en vare som er alminnelig ekvivalent for alle andre varer. De legemliggjør samfunnsmessig arbeid og uttrykker produksjonsforholda mellom vareprodusentene. I og med at pengene oppstår, foregår det en deling av varenes verden i to poler. Ved den ene polen forblir alle “regulære” varer, ved den andre polen dukker den vare opp, som spiller rollen som penger.

Pengenes funksjoner

Etter hvert som vareproduksjonen brer seg, utvikles pengenes funksjoner. I den utviklede vareproduksjonen tjener penger som: 1) verdimål, 2) sirkulasjonsmiddel, 3) akkumulasjonsmiddel, 4) betalingsmiddel og 5) internasjonale penger.

Pengenes hovedfunksjon er å tjene som verdimål for varene. Ved hjelp av pengene foretas en spontan beregning og måling av alle varers verdi. En vares verdi kan ikke uttrykkes direkte i arbeidstid, da de private vareprodusentene er så isolerte og splittet at det er umulig å beregne den arbeidsmengde, som ikke bare den enkelte vareprodusent, men samfunnet som helhet bruker til å produsere den ene eller andre vare. Av denne årsak kan varens verdi bare uttrykkes indirekte, ved at varen måles med pengene i bytteprosessen.

For å kunne fungere som verdimål må pengene selv være vare, de må ha verdi. Liksom vekten av et eller annet legeme bare kan måles ved hjelp av et lodd som har bestemt vekt, slik kan verdien av en vare bare måles ved hjelp av en vare som har verdi.

Måling av varenes verdi ved hjelp av gull foregår allerede før vedkommende vare blir byttet i penger. For å uttrykke varenes verdi i penger er det ikke nødvendig å ha kontante penger for hånden. Når eieren setter en bestemt pris på varen, uttrykker han i tankene, eller, som Marx sier, idealt, varens verdi i gull. Dette er mulig fordi det i den reelle virkelighet er et bestemt innbyrdes forhold mellom gullets verdi og vedkommende vares verdi. Det som ligger til grunn for dette forholdet, er det samfunnsmessig nødvendige arbeid som er lagt ned i produksjonen av varene.

En vares verdi uttrykt i penger kalles dens pris. Prisen er det pengemessige uttrykk for vareverdien.

Varene uttrykker sine verdier i bestemte mengder sølv eller gull. Disse mengder pengevare må på sin side måles. Derfor blir det nødvendig å ha en måleenhet for pengene. En slik enhet er et bestemt vektkvantum pengemetall.

I England for eks. kalles pengeenheten pund sterling. En gang i tida svarte den til et pund sølv. Siden skilte pengeenhetene seg ut fra vektenhetene. Dette foregikk ved at en lånte utenlandske mynter, gikk over fra sølv til gull, men hovedsakelig som følge av at regjeringen slo dårlige mynter, dvs. gradvis minsket deres vekt. For at de skal bli lettere å måle, deles pengeenhetene i mindre deler: en rubel deles i 100 kopek, en dollar i 100 cent, en franc i 100 centimes osv.

Pengeenheten med dens inndelinger tjener som målestokk for prisene. Som prismålestokk spiller pengene en helt annen rolle enn i egenskap av verdimål. Som verdimål måler pengene verdien av andre varer, i egenskap av prismålestokk måler de mengden av selve pengemetallet. Verdien av pengevaren endrer seg etter endringen i den arbeidsmengde som er samfunns-messig nødvendig for å framstille pengevaren. Endringen i gullverdien influerer ikke på dens funksjon som prismålestokk. Hvordan gullverdien enn forandrer seg, er en dollar alltid hundre ganger mer verdt enn en cent.

En stat kan forandre gullgehalten i pengeenheten, men den kan ikke forandre verdiforholdet mellom gull og andre varer. Hvis staten reduserer det kvantum gull som pengeenheten inneholder, dvs. minsker dens gullgehalt, så vil markedet reagere på dette med prisstigning; vareverdien kommer fremdeles til å gi seg uttrykk i det kvantum gull som svarer til det arbeid som er nedlagt i denne varen. Det eneste er at det nå vil kreves flere pengeenheter enn før til å uttrykke det samme kvantum gull.

Vareprisene kan stige eller falle under innflytelse av forandring så vel i vareverdien som i gullverdien. Gullets verdi, som verdien av alle andre varer, er avhengig av arbeidsproduktiviteten. Således førte oppdagelsen av Amerika med dets rike gull-leier og i særdeleshet oppdagelsen av de brasilianske gullforekomstene i det 17. århundre til en revolusjon i prisene. I Amerika ble gullet utvunnet med mindre arbeidsinnsats enn i Europa. Strømmen av billigere gull fra Amerika til Europa førte til en alminnelig prisstigning.

Pengene fungerer som sirkulasjonsmidler. Varebytte ved hjelp av penger kalles varesirkulasjon. Varesirkulasjonen henger uløselig sammen med selve pengenes omløp: når en vare går over fra selgeren til kjøperen, går pengene over fra kjøperen til selgeren. Pengenes funksjon som sirkulasjonsmiddel består i at de opptrer som mellom-mann i varenes sirkulasjonsprosess. For å fylle denne funksjonen må pengene være for hånden.

Opprinnelig opptrådte pengene ved varebyttet direkte i form av sølv- eller gullbarrer. Dette skapte vansker for varebyttet: det var nødvendig å veie metallet, dele det i smådeler og undersøke gehalten. Etter hvert ble barrer av pengemetall avløst av mynter. En mynt er et metallstykke av bestemt form, vekt og verdi som tjener som lovfestet sirkulasjonsmiddel. Myntpreginga ble konsentrert i statens hender.

Under sirkulasjonsprosessen blir pengene slitt og taper en del av sin verdi. De praktiske erfaringer fra pengesirkulasjonen viste at slitte penger kan fungere som sirkulasjonsmidler side om side med fullverdige mynter. Dette har sin forklaring i det at pengene i sin funksjon som sirkulasjonsmidler spiller en flyktig rolle. I regelen tar vareselgeren imot penger i bytte for å kjøpe en annen vare for disse pengene. Følgelig er det ikke absolutt nødvendig at pengene i egenskap av sirkulasjonsmiddel har egenverdi.

På grunnlag av de praktiske erfaringer som viste at slitte penger også kan sirkulere, begynte regjeringene bevisst å slå dårlig mynt, minsket vekten og forringet gehalten i pengemetallet, men uten å endre myntens nominelle verdi, dvs, mengden av pengeenheter som preget viser. Myntene forvandlet seg mer og mer til tegn på verdien, til et pengetegn. Deres virkelige verdi er mye mindre enn den verdi som de representerer nominelt (i navnet).

Dobbeltkarakteren av varen som vare og penger vitner om utviklinga av motsigelsene i vareproduksjonen. Ved direkte bytte av en vare mot en annen har hver handel en isolert karakter, salget kan ikke skilles fra kjøpet. En annen sak er det med bytte ved hjelp av penger, dvs. varesirkulasjon. Her forutsetter byttet et allsidig samband mellom vareprodusentene og en ustanselig sammenfletning av transaksjonene mellom dem. Dette åpner muligheten for at salget kan skilles fra kjøpet. Vareprodusenten kan selge sin vare og inntil videre beholde de pengene han har fått for varen. Når mange vareprodusenter selger uten å kjøpe, kan det oppstå en stans i varesirkulasjonen. Allerede i den enkle varesirkulasjon ligger det derfor en mulighet for kriser. Men for at denne muligheten for kriser skal bli til en uunngåelighet, kreves det en rekke forutsetninger som først oppstår i og med overgangen til den kapitalistiske produksjonsmåte.

Pengene fungerer som akkumulasjonsmiddel eller middel til oppsamling av skatter. Da pengene er den almene representant for rikdom, kan de alltid forvandles til hvilken som helst vare. Pengene forvandles til pengeskatter i de tilfelle da de blir tatt ut av sirkulasjonen. De kan oppbevares i hvilke som helst mengder. Vareprodusentene samler penger f.eks. til å kjøpe produksjonsmidler eller som sparepenger. Bare fullverdige penger kan fungere som skatter: gull- og sølvmynter, gull- og sølvbarrer og likeså gjenstander av gull og sølv.

Pengene fungerer som betalingsmiddel. Som betalingsmiddel opptrer pengene, når kjøp og salg av en vare foregår på kreditt, dvs, med utsettelse av betalingen. Ved kjøp på kreditt går varen over fra selgerens til kjøperens hånd uten øyeblikkelig betaling av den varen som er kjøpt. Når fristen for betaling av den kjøpte varen inntrer, betaler kjøperen pengene til selgeren uten overlatelse av varen, da dette har funnet sted tidligere. Som betalingsmiddel opptrer også pengene ved innbetaling av skatt, grunnrente osv.

Pengenes funksjon som betalingsmiddel gjenspeiler den fortsatte utvikling av motsigelsene i vareproduksjonen. Forbindelsene mellom de enkelte vareprodusenter blir mer omfattende, deres avhengighet av hverandre øker. Nå blir kjøperen debitor, selgeren blir kreditor. Når mange vareprodusenter kjøper varer på kreditt, kan det at en eller flere debitorer unnlater å innfri sine forpliktelser i rett tid innvirke på hele kjeden av betalingsforpliktelser og føre til konkurs for en rekke vareprodusenter, som er knyttet sammen ved kredittforpliktelser. Slik forsterkes den muligheten for kriser som allerede ligger i pengenes funksjon som sirkulasjonsmidler.

Undersøkelsen av pengenes funksjon som sirkulasjonsmiddel – betalingsmiddel, gjør det mulig å klarlegge loven som bestemmer den pengemengde som er nødvendig for varesirkulasjonen.

Varene kjøpes og selges på mange steder samtidig. Den pengemengde som er nødvendig for sirkulasjonen i et gitt øyeblikk, avhenger framfor alt av summen av prisene på de sirkulerende varene, som igjen bestemmes av varemassen og av prisen på hver enkelt vare. Dessuten er det nødvendig å ta hensyn til hastigheten i pengenes omløp. Jo hurtigere pengene sirkulerer, jo mindre trenger man av dem til sirkulasjonen og omvendt. Hvis det f. eks. i løpet av en viss periode, la oss si et år, selges varer for 1 milliard dollar, og hver dollar gjennomsnittlig gjør 5 omløp, så trenges det 200 millioner dollar for at hele varemassen skal kunne sirkulere.

Takket være kreditten som vareprodusentene yter hverandre, reduseres pengebehovet med summen av prisene på de varene som selges på kreditt, samt summen av de betalinger som dekkes gjensidig. Kontante penger trengs bare til oppgjør av de gjeldsforpliktelser som er forfalt til betaling.

Pengesirkulasjonens lov består altså i at den pengemengde som er nødvendig for varesirkulasjonen, må være lik summen av prisene på alle varer, delt på det gjennomsnittlige antall omløp av ensbenevnte pengeenheter. Da må en fra summen av prisene på alle varer trekke summen av prisene på varer som er solgt på kreditt, summen av betalinger som dekker hverandre gjensidig, samt legge til summen av betalinger som er forfalt.

Denne loven har alminnelig gyldighet for alle samfunnsformasjoner med vareproduksjon og varesirkulasjon.

Endelig spiller pengene rollen som internasjonale penger i omløpet mellom landene. Rollen som internasjonale penger kan ikke fylles av mindreverdige mynter eller papirpenger. På verdensmarkedet kaster pengene av seg myntformen og opptrer i sin opprinnelige skikkelse – som barrer av edle metaller. På verdensmarkedet i omløpet mellom landene er gullet alminnelig kjøpemiddel, alminnelig betalingsmiddel og alminnelig legemliggjørelse av den samfunnsmessige rikdom.

Utviklinga av pengenes funksjoner gir uttrykk for veksten i vareproduksjonen og dens motsigelser. Under vareproduksjonen som bygger på privateie av produksjonsmidlene, blir pengene et middel til noen menneskers utbytting av andre.

Gull og papirpenger

Når gullmynter fungerer som penger, tilpasser deres mengde seg spontant etter varesirkulasjonens behov. Når vareproduk- sjonen og varesirkulasjonen minker, forsvinner en del av gullmyntene fra sirkulasjonen og hamstres. Når produksjonen og varesirkulasjonen øker, blir disse pengene på nytt satt i omløp.

Under den utviklede vareproduksjon bruker man ofte, istedenfor gullmynter til kjøp og betalinger, papirpenger som erstatter gullmyntene. Emisjonen av papirpenger er oppstått av praksisen med sirkulasjon av slitte og mindreverdige mynter som blir forvandlet til gulltegn, pengetegn.

Papirpenger er pengetegn med tvangskurs som statene utsteder. De er alminnelig gangbare og erstatter gullet i dets funksjon som sirkulasjonsmiddel. Papirpenger har ingen verdi i seg selv. Derfor kan de ikke fungere som målestokk for vareverdien. Hvor mye papirpenger det enn blir utstedt, representerer de bare verdien av den gullmengde som er nødvendig for å betjene varesirkulasjonen. Papirpenger innveksles ikke i gull.

Når det utstedes papirpenger i samsvar med den gullmengde som trenges til sirkulasjonen, tilsvarer papirpengenes kjøpekraft, dvs. den varemengde som kan kjøpes for dem, gullpengenes kjøpekraft. Men i alminnelighet utsteder staten papirpenger til å dekke sine utgifter, især i krigstid, under kriser og andre rystelser, uten å ta hensyn til varesirkulasjonens behov. Når produksjonen og varesirkulasjonen skrumper inn eller når det utstedes altfor mange papirpenger, blir det mer av dem enn den gullmengde som er nødvendig for sirkulasjonen. La oss si at det er utstedt dobbelt så mye penger som nødvendig. I så fall vil hver papirpengeenhet (dollar, mark, franc osv.) representere halvparten så stor gullmengde, dvs. papirpengene vil bli redusert til halvparten av sin pålydende verdi.

De første forsøk på å utstede papirpenger skriver seg fra slutten av det 17. og begynnelsen av det 18. århundre: i USA i 1692 (i samband med krigen mot Canada), i Frankrike i 1716. England tok til å utstede papirpenger Under Napoleonskrigene. I Russland ble de første papirpenger utstedt under Katerina II.

Overmåte stor utstedelse av papirpenger, med den følge at de synker i verdi, noe som de herskende klasser bruker til å velte statsutgiftene over på de arbeidende masser og å øke utbytningen, kalles inflasjon. Inflasjonen framkaller prisstigning på produktene og rammer arbeidsfolket hardest fordi arbeidernes og funksjonærenes lønninger blir liggende etter prisstigningen. Det er kapitalistene og godseierne som tjener på inflasjonen.

Verdiloven som økonomisk lov for vareproduksjonen

Under vareøkonomien som bygger på privateiendom, besørges vareproduksjonen av spredte private vareprodusenter. Mellom vareprodusentene pågår det konkurransekamp. Enhver søker å skyve den andre til side, å beholde og utvide sine posisjoner på markedet. Produksjonen blir drevet uten noen som helst samlet plan. Enhver produserer for seg selv, uavhengig av de andre, ingen vet hvor stort behov det er for den varen han produserer, og hvor mange vareprodusenter som er opptatt med å framstille den samme varen, han vet ikke om det vil lykkes ham å få solgt varen på markedet og om han vil få vederlag for arbeidet han har nedlagt. Etter hvert som vareproduksjonen utvikler seg, øker markedets makt over vareprodusentene mer og mer.

Dette betyr at under vareproduksjonen som bygger på privateie av produksjonsmidlene, gjelder den økonomiske loven om konkurranse og anarki i produksjonen. Denne loven gir uttrykk for produksjonens og varebyttets spontane karakter, for kampen mellom de private vareprodusentene om de gunstigste betingelser for produksjon og salg av varene.

Under det produksjonsanarkiet som rår i en vareøkonomi basert på privateiendom, opptrer verdiloven, som gjør seg gjeldende gjennom markedskonkurransen, som en spontan regulator for produksjonen.

Verdiloven er den økonomiske lov for vareproduksjonen, som går ut på at varene byttes innbyrdes i samsvar med den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengde som har gått med til å framstille dem. Verdiloven regulerer spontant fordelingen av det samfunnsmessige arbeid og produksjonsmidlene mellom de forskjellige grener av vareøkonomien gjennom prismekanismen. Under innflytelse av svingningene i det innbyrdes forhold mellom etterspørsel og tilbud ligger vareprisene stadig høyere eller lavere enn varenes verdi. Prisenes avvik fra verdien er ikke resultat av en eller annen feil i verdilovens virkning, men er tvertimot den eneste mulige måten som denne loven setter seg gjennom på. I et samfunn der produksjonen ligger i hendene på private eiendomsbesittere som produserer på lykke og fromme, er det bare de spontane pris svingningene på markedet som gir vareprodusentene beskjed om hvilke produkter som det er framstilt for mye eller for lite av, sammenliknet med befolkningens betalingsdyktige etterspørsel. Først de spontane prissvingningene omkring verdien tvinger vareprodusentene til å øke eller innskrenke produksjonen av den ene eller annen vare. Under innflytelse av prissvingningene søker vareprodusentene til de bransjer som forekommer dem mest innbringende i det gitte øyeblikk.

På grunnlag av verdiloven foregår utviklingen av vareøkonomiens produktivkrefter. Som kjent bestemmes størrelsen av en vares verdi av det samfunnsmessig nødvendige arbeid. De vareprodusenter som først benytter seg av en høyere teknikk, framstiller sine varer med mindre utlegg enn de samfunnsmessig nødvendige utlegg, men selger disse varene til priser som svarer til det samfunnsmessig nødvendige arbeid. Når de selger varene, oppnår de et overskudd av penger og blir rikere. Dette ansporer de andre vareprodusentene til å innføre tekniske forbedringer på sine bedrifter. Spredte handlinger av enkelte vareprodusenter som søker å oppnå personlig vinning, fører således til tekniske framsteg og utvikling av samfunnets produktivkrefter.

Konkurransen og produksjonsanarkiet medfører at fordelingen av arbeidet og produksjonsmidlene mellom de enkelte bransjer og utviklingen av produktivkreftene i vareøkonomien er forbundet med store tap av samfunnsmessig arbeid, og det resulterer i en stadig større skjerping av motsetningene i denne økonomien.

Under vareproduksjonen basert på privat eiendom, fører virkningen av verdiloven til at det oppstår og utvikler seg kapitalistiske forhold. De spontane svingninger i markedsprisene omkring verdien, avvikene i de individuelle arbeidsinnsatser fra det samfunnsmessig nødvendige arbeid som bestemmer størrelsen av varens verdi, øker den økonomiske ulikheten og kampen mellom vareprodusentene. Konkurransekampen fører til at noen vareprodusenter ruineres og går til grunne, mens andre beriker seg. Virkningen av verdiloven framkaller således en differensiering blant vareprodusentene. «Småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, hver dag, hver time, spontant og i masseomfang.» [22]

Varefetisjismen

Under forhold med vareproduksjon som bygger på privateie av produksjonsmidlene, kommer det samfunnsbånd mellom menneskene som er til stede i produksjonsprosessen, først til syne gjennom bytte av tingene i form av varer. Vareprodusentenes skjebne viser seg å være intimt forbundet med skjebnen til de vareting de har skapt. Vareprisene skifter ustanselig, uavhengig av menneskenes vilje og bevissthet, og prisnivået er ofte et spørsmål om liv eller død for vareprodusentene.

Forholdene mellom tingene maskerer de samfunnsmessige forhold mellom menneskene. Således uttrykker varens verdi et samfunnsmessig forhold mellom vareprodusentene, men å se til tar verdien seg ut som en likeså naturlig egenskap hos varen som f. eks. dens farge eller vekt.

I vareøkonomien, som bygger på privat eiendom, framtrer således menneskenes produksjonsforhold uunngåelig som forhold mellom ting i vareskikkelse. I denne produksjonsforholdenes materialisering (forvandling til ting) består også den varefetisjisme som er karakteristisk for vareproduksjonen. [23]

Særlig klart kommer varefetisjismen til syne i pengene. I vareøkonomien er pengene en veldig kraft som gir eieren makt over mennesker. For penger kan en kjøpe alt. Det tar seg ut som om denne evnen til å kjøpe alt er en naturlig egenskap hos gullet, mens den i virkeligheten er et resultat av bestemte samfunnsmessige forhold.

Varefetisjismen har dype røtter i vareproduksjonen, der vareprodusentens arbeid umiddelbart opptrer som privat arbeid og dets samfunnsmessige karakter først kommer til syne i varebyttet. Først når •privateie av ,produksjonsmidlene blir avskaffet, forsvinner også varefetisjismen.

Kort sammenfatning av IV

  1. Utgangspunktet for kapitalismens oppståen var håndverkernes og bøndenes enkle vareproduksjon. Den enkle vareproduksjonen skiller seg fra den kapitalistiske ved at den bygger på vareprodusentens personlige arbeid. Samtidig er den i sitt grunnlag av samme type som den kapitalistiske produksjon, idet den hviler på privateie av produksjonsmidlene. Under kapitalismen, da ikke bare arbeidsproduktene, men også arbeidskraften blir en vare, får vareproduksjonen en herskende, altomfattende karakter.
  2. En vare er et produkt som er framstilt til bytte. Den representerer på den ene siden bruksverdi og på den andre siden verdi. Arbeidet som skaper varen, har en dobbeltkarakter. Konkret arbeid er arbeid som settes inn i en bestemt form: det skaper varens bruksverdi. Abstraks arbeid er bruken av menneskelig arbeidskraft i det hele tatt; det skaper varens verdi.
  3. Motsetningen i den enkle vareproduksjon består i at vareprodusentenes arbeid, som umiddelbart er deres private sak, samtidig har en samfunnsmessig karakter. Verdi er vareprodusentenes samfunnsmessige arbeid som er legemliggjort i varen. Verdien er en historisk kategori som er særegen bare for vareøkonomien. Størrelsen av en vares verdi bestemmes av det samfunnsmessig nødvendige arbeid som skal til for å produsere den.
  4. Utviklingen av motsetningene i vareproduksjonen medfører at det blant varene spontant skiller seg ut en bestemt vare som blir til penger. Penger er den vare som spiller rollen som alminnelig ekvivalent. Pengene fyller følgende funksjoner: 1) verdimål, 2) sirkulasjonsmiddel, 3) akkumulasjonsmiddet, 4) betalingsmiddel og 5) internasjonale penger.
  5. Når pengesirkulasjonen vokser, oppstår papirpengene. Papirpengene, som ikke har noen egen verdi, er tegn for metallpenger og erstatter dem som sirkulasjonsmidler. Overmåte stor utstedelse av papirpenger resulterer i at pengene verdiforringes (inflasjon), og fører til senkning av arbeidsfolkets levestandard.
  6. I vareøkonomien som bygger på privateie av produksjonsmidlene, er verdiloven den spontane regulator. Verdiloven regulerer fordelingen av det samfunnsmessige arbeid og varebyttet gjennom stadige prissvingninger. Verdilovens virkning fører til differensieringen av småprodusentene og utviklingen av kapitalistiske forhold.

KAPITEL V
DEN KAPITALISTISKE ENKLE KOOPERASJON OG MANUFAKTUREN

Den kapitalistiske enkle kooperasjon

Kapitalismen underlegger seg til å begynne med produksjonen sånn som den finner den. Dvs. med tilbakeliggende teknikk i håndverks- og småbondehusholdningen. Det er først seinere, på et høyere trinn i sin utvikling, at den omformer denne produksjonen på et nytt økonomisk og teknisk grunnlag.

Karakteristisk for utviklinga av den kapitalistiske produksjon i industrien er følgende tre hovedstadier : 1) den kapitalistiske enkle kooperasjon, 2) manufakturperioden, 3) maskinperioden.

Den kapitalistiske produksjon begynner der hvor produksjonsmidlene er konsentrert på private hender, og arbeiderne som er uten produksjonsmidler, er nødt til å selge sin arbeidskraft som vare. I håndverksproduksjonen og i bonde-husfliden oppstår det forholdsvis store verksteder som tilhører kapitalister. Kapitalistene øker produksjonens omfang, men i starten uten å forandre hverken arbeidsredskapene eller arbeidsmetodene som småprodusentene bruker. Dette første trinn i utviklinga av den kapitalistiske produksjon kalles kapitalistisk enkel kooperasjon.

Den kapitalistiske enkle kooperasjon er en form for sosialisering av arbeidet der kapitalisten utbytter et mer eller mindre betydelig antall lønnsarbeidere som er sysselsatt samtidig og utfører ensartet arbeid. Den kapitalistiske enkle kooperasjon oppstår på grunnlag av oppløsninga av vareproduksjonen i smått. De første kapitalistiske bedrifter ble grunnlagt av kjøpmenn, oppkjøpere, ågerkarler, rike håndverksmestere, håndverkere og bondehåndverkere. De som arbeidet på disse bedriftene, var ruinerte håndverkere og håndverkssvenner, som ikke lenger hadde sjanse til å bli selvstendige mestere, og utarmede bønder.

Den kapitalistiske enkle kooperasjon har sine fordeler framfor vareproduksjonen i smått.

Sammenslutninga av mange arbeidere i en bedrift medfører besparelse av produksjonsmidler. Å bygge, oppvarme og opplyse et verksted for 20 personer er billigere enn å bygge og drive 10 verksteder med 2 arbeidere i hvert. Også utgiftene til verktøy, lagerrom, transport av råstoffer og ferdigvarer blir mindre.

Resultatene av den enkelte håndverkers arbeid avhenger fullt ut av hans individuelle egenskaper – hans styrke, håndlag, faglige dyktighet osv. Under forhold som er preget av en primitiv teknikk, er disse forskjellene mellom de arbeidende store. Allerede av den grunn er småprodusentenes stilling ytterst usikker. Vareprodusenter som produserer samme vareslag, og som bruker mer arbeid enn det som kreves under gjennomsnittlige produksjonsvilkår, blir uunngåelig ruinert. Når det er mange arbeidere i verkstedet utviskes de individuelle forskjellene mellom dem. Den enkeltes arbeid kan avvike i den ene eller andre retning fra det gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeid, men det samlede arbeid til mange samtidig sysselsatte, er mer eller mindre i samsvar med det gjennomsnittlige samfunnsmessig nødvendige arbeid. Av denne grunn blir produksjonen og avsetningen av varene i det kapitalistiske verkstedet mer regelmessig og får et mer stabilt grunnlag.

Den enkle kooperasjon medfører besparelse av arbeid og økende produktivitet.

La oss ta et slikt eksempel : som det å lange murstein fra mann til mann i en lang rekke med arbeidere. Her gjør hver enkelt arbeider nøyaktig de samme bevegelser som de andre. Hans arbeid er en del av en felles operasjon. Resultatet er at arbeidet går mye fortere enn når de bærer murstein hver for seg. Ti mann som arbeider sammen, utretter mer i løpet av en arbeidsdag enn de samme ti mann når de arbeider hver for seg, eller mer enn en mann kan utrette på ti arbeidsdager av samme lengde.

Kooperasjonen gjør det mulig å utføre arbeid samtidig over et stort område, for eks. å tørrlegge myrer, bygge demninger, kanaler og jernbaner, og den gjør det også mulig å sette inn en betydelig mengde arbeid på et lite område, for eks. ved byggearbeid eller dyrking av arbeidskrevende kulturplanter.

Kooperasjonen har stor betydning i de produksjonsgrener der bestemte arbeider må utføres på kort tid, f.eks. høst-onn, saueklipping osv. Samtidig innsats av et stort antall arbeidere gjør det mulig å utføre denslags arbeid i en fart, slik at en kan unngå store tap.

På denne måten skapte kooperasjonen en ny samfunnsmessig produktivkraft hos arbeidet. Allerede den enkle forening av innsatsen til de enkelte arbeidere førte til øking av arbeidsproduktiviteten. Dette gjorde det mulig for eierne av de første kapitalistiske verksteder å produsere varene billigere og med hell konkurrere ut småprodusentene. Kapitalistene tilegna seg uten vederlag resultatene av arbeidets nye samfunnsmessige produktivkraft, og disse resultatene bidro til å gjøre dem rike.

Kapitalismens manufakturperiode

Utviklinga av den kapitalistiske enkle kooperasjon førte til at det oppsto manufakturer. En manufaktur er kapitalistisk kooperasjon basert på arbeidsdeling og håndverksteknikk. Manufakturen er en form for den kapitalistiske produksjonsprosess som dominerte i Vest-Europa omtrent fra midten av det 16. århundre til siste tredjedel av det 18. århundre. Den er det andre, høyere stadium i den kapitalistiske produksjonens utvikling.

Manufakturen oppsto på to forskjellige måter.

Den første måten var at kapitalisten samlet håndverkere fra forskjellige fag i ett verksted. Slik oppsto for eks. karettmanufakturen som innafor sine vegger samlet tidligere selvstendige håndverkere i karosserimakere, salmakere, skreddere, kleinsmeder, kappersmeder, dreiere, possementmakere, glassmakere, malere, lakkerere osv.

I manufakturen blir framstillinga av karetten delt i forskjellige operasjoner som supplerer hverandre. Hver enkelt av dem utføres av en arbeider for seg. Som følge av dette får håndverksarbeidet en annen karakter enn tidligere. Kleinsmeden driver nå i lang tid utelukkende med en enkelt del-operasjon av arbeidet på karetten, og opphører gradvis å være den samme kleinsmeden, som tidligere selvstendig laget en vare helt ferdig.

Den andre måten var at kapitalisten samler håndverkere av samme fag i ett verksted. Før utførte hver av håndverkerne selvstendig alle operasjoner i produksjonen av vedkommende vare. Kapitalisten stykker opp produksjonsprosessen i verkstedet i en rekke enkelte operasjoner og overlater hver enkelt av disse til en spesialarbeider. Slik oppsto for eks. nålmanufakturen. I nålmanufakturen gikk ståltråden gjennom hendene på 72 arbeidere, ja enda flere: den ene trakk, den andre rettet ut ståltråden, den tredje kuttet den opp, den fjerde spisset endene osv.

Arbeidsdelinga i manufakturen er en arbeidsdeling innafor bedriften ved produksjon av en og samme vare, til forskjell fra arbeidsdelingen i samfunnet mellom de enkelte bedrifter ved produksjon av forskjellige varer.

Arbeidsdelinga innafor manufakturen forutsetter konsentrasjon av produksjonsmidlene i hendene på kapitalisten, som samtidig er eier av de varer som produseres. I motsetning til den lille vareprodusenten framstiller arbeiderne ikke varen sjølstendig. Det er det felles produkt av mange arbeideres arbeid som blir til vare. Arbeidsdelinga innafor samfunnet forutsetter at produksjonsmidlene er spredt mellom enkelte vareprodusenter som er uavhengige av hverandre. Produktene av deres arbeid, for eks. av arbeidet til snekkeren, garveren, skomakeren, jordbrukeren, framtrer som varer, og forbindelsen mellom de selvstendige vareprodusentene opprettes via markedet.

En arbeider som innafor manufakturen utfører en enkelt operasjon i framstillinga av en vare, er en detaljarbeider. Ved stadig å gjenta den samme enkle operasjon, bruker han mindre tid og krefter på den, enn håndverkeren, som skiftevis utfører en hel rekke ulike operasjoner. Spesialiseringa medfører samtidig at arbeidet blir mer intenst. Tidligere brukte arbeideren en viss tid på å gå over fra den ene operasjon til den andre og til å skifte verktøy. I manufakturen gikk mindre arbeidstid tapt. Etter hvert kom spesialiseringa til å omfatte ikke bare arbeiderne, men også produksjonsredskapene, som ble forbedret og mer og mer tilpassa den del-operasjon de var beregnet på.

Alt dette førte til fortsatt øking av arbeidsproduktiviteten.

Som et slående eksempel kan en nevne nålproduksjonen. I det 18. århundre kunne en liten manufaktur med 10 arbeidere ved arbeidsdeling lage 48 000 nåler på en dag, dvs. 4800 nåler pr.arbeider. Uten arbeidsdeling ville en arbeider ikke ha greidd mer enn 20 nåler om dagen.

Spesialiseringa av arbeidet i manufakturen, med den stadige gjentagelse av de samme enkle bevegelser, forkrøplet arbeiderne fysisk og åndelig. Det ble vanlig å se arbeidere med skakk ryggrad, med innfallent bryst osv. Økinga av arbeidsproduktiviteten i manufakturen gjorde arbeiderne til krøplinger. “Manufakturen gjør arbeideren til en vanskapning. Den kultiverer ensidig som i et drivhus bare en enkelt ferdighet hos ham, samtidig som den kveler hele den verden som hans faglige dyktighet og evner utgjør.” [24]

Manufakturarbeiderne var utsatt for brutal utbytting. Arbeidsdagen var opptil 18 timer og enda lenger. Lønningene var ytterst lave. Det overveldende flertall av manufakturarbeidere levde på sultegrensa. Den nye kapitalistiske arbeidsdisiplinen ble banket inn med de mest ubarmhjertige tvangs- og voldsmidler.

“Den manufakturmessige arbeidsdelinga, skrev Marx, skaper nye vilkår for kapitalens herredømme over arbeidet. Og selv om den på den ene siden er et historisk framsteg og et nødvendig moment i samfunnets økonomiske utvikling, er den derfor på den annen side et redskap for sivilisert og raffinert utbytting”. [25]

I slavesamfunnet og feudalsamfunnet fantes det to slags kapital – handelskapital og ågerkapital. Oppkomsten av en kapitalistisk produksjon betydde at det oppsto en industriell kapital. Industrikapital er kapital som er sysselsatt med vareproduksjon. Et av de karakteristiske særtrekk ved manufakturperioden i kapitalismen er den nære og uløselige sammenheng mellom handels- og industrikapital. Manufaktureieren opptrådte nesten alltid også som oppkjøper. Han solgte råstoffer videre til småvare-produsenter, og delte ut materiale til bearbeiding i hjemmene. Eller han kjøpte opp deler av produkter hos de små vareprodusentene, ferdigprodukter for videresalg. Salg av råstoffer og kjøp av produkter var fletta sammen med åger overfor de arbeidende i produksjonen. Dette forverret småprodusentenes kår i aller høyeste grad og førte til at deres arbeidsdag ble forlenget og lønningene sank.

Det kapitalistiske hjemmearbeidet

I kapitalismens manufakturperiode fikk hjemmearbeidet meget stor utbredelse.

Kapitalistisk hjemmearbeid er bearbeiding i hjemmene for stykklønn av materialer som leveres av en kapitalist. Denne utbyttingsformen forekom sporadisk allerede under den enkle kooperasjon. Den forekommer også i den maskinelle storindustriens periode, men er karakteristisk nettopp for manufakturen. Det kapitalistiske hjemmearbeidet opptrer her som et tilheng til manufakturen.

Den manufakturmessige arbeidsdelinga splittet opp produksjonen av hver vare, i en rekke enkeltoperasjoner. Ofte var det fordelaktig for oppkjøperen, manufaktureieren å opprette et forholdsvis lite verksted, der bare sammensettinga eller finpussinga av varen ble foretatt. Alle forberedende operasjoner ble foretatt av håndverkere og husflidsarbeidere som arbeidet hjemme, som også var helt avhengige av kapitalisten. Det forekom ofte at bondehåndverkere som bodde spredt i forskjellige landsbyer, ikke hadde noe med eieren av samleverkstedet å gjøre, kun med de mestere som opptrådte som mellommenn og som utbytta dem enda mer.

Husflidsarbeidere og håndverkere som arbeidet hjemme mottok en betaling. som var atskillig lavere enn lønna til den arbeideren som var beskjeftiget i verkstedet til en kapitalist. I hjemme­arbeidet ble det trukket inn masser av bønder som var opprådd for penger, og derfor tvunget til å skaffe seg bi-inntekter. For å kunne tjene en liten slump penger måtte bonden anspenne sine siste krefter og i tillegg tvinge alle familiemedlemmene til å arbeide. En umåtelig lang arbeidsdag, helseskadelige arbeidsforhold, den mest ubarmhjertige utbytting. Dette var det som preget det kapitalistiske hjemmearbeidet.

Disse trekkene var karakteristisk for de mange bonde-binæringene i Tsar-Russland. Oppkjøperne som var blitt de faktiske herrer over hjemmearbeidet i en landsby eller et distrikt, brukte en vidtgående arbeidsdeling mellom hjemmearbeiderne. I bedriften til Savjalov-familien i Pavlovo (samleverkstedet til denne bedriften hadde i sekstiårene i forrige århundre over 100 arbeidere) gikk en vanlig lommekniv gjennom hendene på 8 – 9 hjemmearbeidere. På en slik kniv arbeidet: en grovsmed, klingesmed, finsliper, herder, blankerske, montør, en langer og en merker. Et betydelig antall av detaljarbeiderne arbeidet ikke i kapitalistens verksted, men i hjemmet. Noe liknende var organiseringa av vognmakeri, valkeri, forskjellige slags trearbeid, skomakeri, knappestøping osv.

Mange eksempler på brutal utbytting av hjemmearbeidere er nevnt av V. I. Lenin i hans verk “Kapitalismens utvikling i Russland”. I Moskva-guvernementet i begynnelsen av åttiårene var 37 500 arbeidersker beskjeftiget med bomullsgarn : spoling, strikking og annet kvinnelig hjemmearbeid. Barna begynte å arbeide fra de var 5- 6 år. Den gjennomsnittlige daglønnen utgjorde 13 kopek, arbeidsdagen var opptil 18 timer.

Manufakturens historiske rolle

Manufakturen var en overgangsform fra håndverkernes og hjemmearbeidernes småproduksjon til kapitalistisk maskinell storindustri. Manufakturen var beslekta med håndverket ved at den bygde på manuell teknikk. Og med den kapitalistiske fabrikk, ved at den var storproduksjon basert på utbytting av lønnsarbeidere.

Den manufakturmessige arbeidsdelinga var et betydelig steg framover i utviklinga av samfunnets produktivkrefter. Men manufakturen, som var basert på håndarbeid, var ikke i stand til å fortrenge småproduksjonen. Typisk for den kapitalistiske manufaktur er et lite antall forholdsvis store bedrifter ved sida av et stort antall småbedrifter. En viss del av varene ble produsert i manufakturer, men hovedtyngden ble nå som før levert av håndverkere og hjemmearbeidere, som i forskjellig grad var avhengige av kapitalistiske oppkjøpere, «forleggere» og manufaktureiere. Manufakturen kunne derfor ikke omfatte hele den samfunnsmessige produksjon. Den var en slags overbygning. Grunnlaget var fremdeles småproduksjonen med dens primitive teknikk.

Manufakturens historiske rolle besto i at den forberedte de vilkår som var nødvendig for å kunne gå over til maskinell produksjon. Her er tre omstendigheter svært viktige. For det første gjennomførte manufakturen en høy grad av arbeidsdeling og forenklet derved mange arbeidsoperasjoner. Disse ble redusert til så enkle bevegelser at det var mulig å erstatte arbeiderens hender med en maskin. For det annet banet manufakturens utvikling til spesialisering av arbeidsredskapene også til en betydelig forbedring av dem, og dette gjorde det mulig å gå over fra håndverktøy til maskiner. For det tredje utdannet manufakturen kadrer av dyktige arbeidere for den maskinelle storindustrien, fordi de i lengere tid hadde spesialisert seg på å utføre enkeltoperasjoner.

Vareproduksjonen i smått, den kapitalistiske enkle kooperasjon og manufakturen med dens tilheng – det kapitalistiske hjemmearbeid – er i vår tid meget utbredt i økonomisk tilbakeliggende og svakt utviklede land som India, Tyrkia, Iran o.a.

Bondebefolkningens oppløsning. Overgangen fra hoveri- husholdning til kapitalistisk husholdning

I manufakturperioden i kapitalismens utvikling skiller industrien seg mer og mer ut fra landbruket.

Den økende arbeidsdeling førte til at ikke bare industriproduktene, men også landbruksproduktene ble forvandlet til varer. I landbruket foregikk det en lokal spesialisering på bestemte planteslag og grener. Det oppsto områder med landbruk som produserte for markedet, handelsjordbruk, som spesialiserte seg på lindyrking, sukkerroeavl, bomullsdyrking, tobakkdyrking, melkeproduksjon, osteproduksjon osv. På dette grunnlaget utvikla det seg varebytte, ikke bare mellom industrien og landbruket, men også mellom de forskjellige landbruksgrener innbyrdes.

Jo mer vareproduksjonen trengte inn i landbruket, dess hardere ble konkurransen mellom jordbrukerne. Bøndene ble stadig mer avhengig av markedet. De spontane prissvingningene på markedet økte og skjerpet ulikheten i eiendom mellom bøndene. Et velstående øvre lag på landsbygda la seg opp et overskudd av penger. Disse pengene tjente til å trellbinde og utbytte de fattige bøndene. Pengene ble til kapital. Et av midlene til slik trellbinding var oppkjøp av bøndenes arbeidsprodukter til spottpris. Smått om senn gikk utarminga blant bøndene så vidt, at mange av dem ble nødt til å gi opp gårdsdriften for godt og selge sin arbeidskraft.

Etter hvert som den samfunnsmessige arbeidsdelingen utvikla seg og vareproduksjonen vokste, foregikk det derfor en oppløsningsprosess blant bondebefolkningen. Det dannet seg kapitalistiske forhold på landsbygda, og det oppsto nye sosiale typer blant bygdefolket, som dannet klasser i det kapitalistiske samfunnet: bondebursjoasiet og jordbruksproletariatet.

Bondebursjoasiet eller storbøndene driver varehusholdning på grunnlag av utnytting av lønnsarbeid, utbytting av faste landarbeidere og enda mer av dagarbeidere og andre midlertidige arbeidsfolk som blir leid inn til arbeid i onnene. Storbøndene legger beslag på en betydelig del av jorda (deriblant også forpakta jord), trekkdyra og landbruksproduktene. Storbøndene rår også over bedrifter til bearbeiding av råstoffer, møller, treskemaskiner, avlsdyr osv. Storbøndene pleier dessuten å opptre som ågrere og handelsmenn. Alt dette tjener som middel til å utbytte de fattige og en betydelig del av de mellomstore bøndene.

Jordbruksproletariatet er masser av landarbeidere som mangler produksjonsmidler og utbyttes av godseierne og bondeburjoasiet. Jordbruksproletariatet livnærer seg hovedsakelig ved å selge sin arbeidskraft. En typisk representant for jordbruksproletariatet er lønnsarbeideren med et lite jordstykke. Da denne bonden bare har et ørlite bruk og mangler trekkdyr og inventar, blir han uunngåelig nødt til å selge sin arbeidskraft.

Nær jordbruksproletariatet står de fattige bøndene . Den fattige bonden har et lite gårdsbruk og noen få krøtter. Han kan ikke greie seg med det han selv avler. De pengene han trenger til mat, klær, gårdsdrift, skatter og avgifter, må han for en vesentlig del skaffe seg ved lønnsarbeid. En slik bonde har allerede halvveis opphørt å være en gårdbruker, han er en landsens halvproletar. Levestandarden til både den fattige bonden og landproletaren er meget lav, enda lavere enn industriarbeiderens levestandard. Kapitalismens utvikling i landbruket fører til at landproletariatet og de fattige bøndene stadig øker i antall. Et mellomlag mellom bondebursjoasiet og de fattige bøndene er de mellomstore bøndene.

De mellomstore bøndene driver sitt bruk på grunnlag av sine egne produksjonsmidler og eget arbeid. Det arbeidet den mellomstore bonden utfører på sitt eget bruk, kan bare under gunstige forhold trygge familiens underhold. Derfor er den mellomstore bondens stilling så ustabil. «I sine samfunnsmessige forbindelser vakler denne gruppen mellom den øvre, som den heller til og som bare et lite mindretall av de lykkelige greier å komme seg inn i, og den lavere, som hele samfunnsutviklingens gang støter den ned i." [26]

De mellomstore bøndene ruineres etter hvert – de “blir vasket ut”.

De kapitalistiske forholda i landbruket i de borgerlige landene er fletta sammen med levninger fra livegenskapet. Da borgerskapet kom til makta, likviderte det i de fleste land ikke den feudale storgods-eiendommen. Godseierbruket tilpassa seg etter hvert til kapitalismen. Bøndene, som var fridd fra livegenskapet, men fratatt en betydelig del av jorda, var knuget av jordmangel. De var nødt til å forpakte jord hos godseieren på de mest tyngende vilkår.

I Russland var den mest utbredte form for godseiernes utbytting av bøndene etter reformen i 1861 – otrabotki -(“dagsverksystem”). Bonden var nødt til å arbeide på herregården med egne produksjonsmidler – trekkdyr og primitiv redskap – som betaling for et forpaktet jordstykke eller et lån på slavevilkår.

Oppløsninga av bondebefolkningen undergravde grunnlaget for godseierbruket, som ble drevet ved hjelp av dagsverkarbeid og utbytting av økonomisk avhengige bønder, og samtidig basert på en tilbakeliggende teknikk. De velstående bøndene kunne forpakte jord for penger og trengte derfor ikke å ta tyngende forpaktning i form av dagsverk. Den fattige bonden kom ikke i betraktning til dagsverksystemet. Men da han ikke hadde produksjonsmidler, ble han forvandlet til lønnsarbeider. Det var hovedsakelig de mellomstore bøndene godseierne kunne bruke til dagsverk. Men utviklinga av vareøkonomien og handelsjordbruket ruinerte de mellomstore bøndene og undergravde dagsverksystemet. Godseierne gikk mer og mer over til å bruke lønnsarbeidere, hvilket er mer produktivt enn arbeidet til den avhengige bonden. Det kapitalistiske driftssystemet fikk økt betydning, mens dagsverksystemet gikk tilbake. Men dagsverksystemet, som en direkte levning av hoveriet, består ennå i lang tid ved siden av den kapitalistiske driftsformen.

Dannelsen av et indre marked for den kapitalistiske industri

Utviklinga av kapitalismen i industrien og landbruket var ledsaget av dannelsen av et indre marked.

Allerede i manufakturperioden oppsto det en rekke nye grener av industriproduksjon. Forskjellige arter av industriell bearbeiding av råstoffer fra landbruket skilte seg ut fra landbruket en etter en. Industriens vekst førte til en stadig større etterspørsel etter landbruksprodukter. I samband med dette ble markedet større. Områder som hadde spesialisert seg på produksjon f.eks. av bomull, lin, sukkerroer og oppaling av kveg, fikk bruk for tilførsel av korn. Landbruket økte etterspørselen etter forskjellige slags industrivarer.

Det indre marked for den kapitalistiske industri skapes gjennom selve kapitalismens utvikling, ved differensieringen av småprodusentene. “Den umiddelbare produsents atskillelse fra produksjonsmidlene, dvs. ekspropriasjonen av ham, som betegner overgangen fra den enkle vareproduksjon til den kapitalistiske (og er en nødvendig forutsetning for denne overgangen), skaper det indre marked”. [27]

Dannelsen av det indre marked var en prosess med to sider. På den ene sida kom by- og bondebursjoasiet med etterspørsel etter produksjonsmidler : bedre arbeidsredskaper, maskiner, råstoffer osv. som var nødvendig for å utvide de bestående kapitalistiske bedrifter og å bygge nye. Borgerskapets etterspørsel etter forbruksartikler økte. På den andre sida var den tallmessige økinga av industri- og jordbruksproletariatet, som er uatskillelig forbundet med oppløsninga av bondebefolkninga, ledsaget av økt etterspørsel etter varer som er eksistensmidler for arbeiderne.

Manufakturen, som var basert på primitiv teknikk og håndarbeid, var ikke i stand til å tilfredsstille den økende etterspørsel etter industrivarer. Overgangen til maskinell storproduksjon ble en økonomisk nødvendighet.

Kort sammenfatning V

  1. Det første stadium i utviklinga av den kapitalistiske produksjon i industrien er den kapitalistiske enkle kooperasjon, som oppstår av vareproduksjonen i smått. Den kapitalistiske enkle kooperasjon er en produksjonsform som er basert på at den enkelte kapitalist utbytter et større eller mindre antall samtidig sysselsatte lønnsarbeidere som utfører samme slags arbeid. Den kapitalistiske enkle kooperasjon medførte en besparelse av produksjonsmidler, skapte en ny samfunnsmessig produktivkraft hos arbeidet, reduserte forbruket av arbeid pr.produktenhet. Kapitalistene tilegna seg uten vederlag resultatene av den økte produktivitet i det samfunnsmessige arbeid.
  2. Det andre stadium i utviklinga av den kapitalistiske produksjon i industrien er manufakturen. Manufakturen er kapitalistisk storproduksjon basert på håndverksteknikk og arbeids­deling mellom lønnsarbeidere. Den manufakturmessige arbeidsdelinga økte arbeidsproduktiviteten i betydelig grad, men samtidig forkrøplet den lønnsarbeideren og dømte ham til en ytterst ensidig utvikling. Manufakturen skapte de nødvendige forutsetninger for overgang til maskinell storindustri.
  3. Utviklingen av vareprodusjonen fører til oppløsning av bondebefolkningen. Et lite øvre lag på landsbygda trer inn i borgerskapets rekker, betydelige masser av bønder går over i proletariatets rekker – i by og på land. De fattige bondemassene øker i antall. Et stort midtre lag av mellomstore bønder blir utarmet. Oppløsningen av bondebefolkningen undergraver dagsverksystemet. Godseierne går mer og mer over fra hoveridrift til kapitalistisk drift.
  4. Det indre marked skapes gjennom kapitalismens egen u tvikling. Utvidelsen av det in dre marked betydde økt etterspørsel etter produksjonsmidler og eksistensmidler. Manufakturen, som bygde på tilbakeliggende teknikk og arbeid for hånd, var ikke i stand til å tilfredsstille den økte etterspørselen etter industrivarer. Det ble nødvendig å gå over til maskinindustri.

KAPITEL VI
KAPITALISMENS MASKINPERIODE

Overgangen fra manufaktur til maskinindustri

Så lenge produksjonen var basert på manuelt arbeid, slik det var i manufakturperioden, kunne kapitalismen ikke gjennomføre grunnleggende endringer i hele samfunnets økonomiske liv. En slik omforming inntrådte i og med overgangen fra manufaktur til maskinindustri, som begynte å slå gjennom i den siste tredjedel av det 18. århundre og bredte seg i de viktigste kapitalistiske land i Europa og i USA i løpet av det 19. århundre. Den maskinelle storindustrien er det tredje høyeste trinn i den kapitalistiske produksjonens utvikling.

Overgangen fra manufaktur til maskinindustri betydde en fullstendig teknisk omveltning i produksjonen. Det materielt-tekniske grunnlaget for denne omveltningen var maskinen.

Et hvert utviklet maskineri består av tre deler: 1) kraftmaskinen, 2) transmisjonsmekanismen og 3) arbeidsmaskinen.

Kraftmaskinen virker som drivkraft for hele mekanismen. Den frambringer enten selv drivkrafta (f.eks. dampmaskinen) eller får den utenfra, fra en eller annen ferdig naturkraft (f.eks. vannhjulet som settes i bevegelse av kraften i fallende vann).

Transmisjonen (overføringsmekanismen) består av alle slags innretninger (transmisjoner, tannhjul, drivremmer, elektriske ledninger osv.) som regulerer bevegelsen, forandrer dens form om nødvendig (f. eks. forvandler den fra rettlinjet til roterende), fordeler den og overfører den til arbeidsmaskinen. Både kraftmaskinen og overføringsmekanismen har til oppgave å sette arbeidsmaskinen i bevegelse.

Arbeidsmaskinen innvirker direkte på arbeidsemnet og foretar de nødvendige endringer i samsvar med det mål en har satt seg. Hvis en ser nærmere på en arbeidsmaskin, så kan man riktignok i meget forandret form, finne igjen stort sett de samme redskaper som brukes ved arbeid for hånd. I alle tilfelle dreier det seg ikke lenger om verktøy for håndarbeid, men verktøy­mekanismer, mekaniske redskaper. Arbeidsmaskinen dannet utgangspunktet for den omveltninga som førte til at manufakturen ble erstattet av maskinproduksjon. Etter at de mekaniske redskapene var oppfunnet, foregikk det også avgjørende endringer i utforminga av kraftmaskinene og overføringsmekanismene.

I sin uslokkelige tørst etter profitt fant kapitalen – i maskinen – et mektig middel til å øke arbeidets produktivitet. For det første frigjorde bruken av maskiner, som arbeider med en mengde redskaper samtidig, produksjonsprosessen fra de trange rammer som menneskeorganenes begrensede muligheter satte. For det annet gjorde bruken av maskiner det mulig for første gang å utnytte de veldige nye energikildene i produksjonsprosessen – drivkrafta i damp, gass og elektrisitet. For det tredje gjorde bruken av maskiner det mulig for kapitalen å la produksjonen dra nytte av vitenskapen, som utvider menneskets herredømme over naturen og åpner stadig nye muligheter for å øke arbeidsproduktiviteten. Den maskinelle storindustri ga den kapitalistiske produksjonsmåten grunnlaget for å befeste sitt herredømme.

Den industrielle revolusjon

Grunnen til den maskinelle storindustrien ble lagt i England. I dette landet hadde det dannet seg gunstige historiske forutsetninger for en rask utvikling av den kapitalistiske produksjonsmåten: livegenskapet var avskaffet tidlig og feudalsplittelsen var likvidert, den borgerlige revolusjon hadde seiret i det 17. århundre, bøndene var blitt gjort jordløse med vold og makt, og det var samlet opp kapitaler gjennom en allsidig utvikling av handelen og utplyndring av koloniene.

I midten av det 18. århundre var England et land med mange manufakturer. Den viktigste industrigren var tekstilproduksjonen. Nettopp i denne næringsgrenen begynte den industrielle revolusjon, som fant sted i England i siste tredjepart av det 18. århundre og første fjerdepart av det 19. århundre.

Utvidelsen av markedet og kapitalistenes jag etter profitt gjorde det nødvendig å forbedre produksjonsteknikken. I bomullsindustrien, som utvikla seg hurtigere enn andre produksjonsgrener, hersket håndarbeidet. De viktigste operasjoner i bomullsindustrien er spinning og veving. Arbeidsproduktet til spinnerne tjener som arbeidsemne for veverne. Den økende etterspørsel etter bomullstøyer innvirka først og fremst på veveteknikken. I 1733 ble «flygeskyttelen» oppfunnet, den økte veverens arbeidsproduktivitet til det dobbelte. Dette medførte at spinningen ble distansert av vevingen. Vevstolene i manufakturene stoppet ofte opp fordi det ikke var nok garn. En bedring av spinneteknikken ble en tvingende nødvendighet.

Denne oppgaven ble løst gjennom oppfinnelsen av spinnemaskiner (1765 – 1767) med 15-20 spindler hver. De første maskinene ble drevet med håndkraft eller av trekkdyr, siden kom det maskiner drevet med vannkraft. Nye tekniske forbedringer gjorde det mulig ikke bare å øke tilvirkningen av garn, men også å bedre kvaliteten. Allerede i slutten av det 18. århundre fantes det spinnemaskiner med opptil 400 spindler. Resultatet av disse oppfinnelser var at arbeidsproduktiviteten i spinneriene økte sterkt.

I bomullsindustrien oppsto det nå et nytt misforhold: spinninga utvikla seg fortere en vevinga. Dette misforholdet ble overvunnet ved oppfinnelsen av den mekaniske vevstolen i 1785. Etter en rekke forbedringer fikk den mekaniske vevstolen stor utbredelse i England, og i 40-årene i det. 19. århundre hadde den fortrengt håndvevinga fullstendig. Også i bearbeidinga av stoffene – bleking, farging og trykking – skjedde det grunnleggende forandringer. Bruken av kjemiske midler gjorde det mulig å gjennomføre disse prosessene på kortere tid og bedre produksjonens kvalitet.

De første tekstilfabrikkene ble bygd langs elver, og maskinene ble drevet av vannhjul. Dette begrenset i høy grad mulighetene for å anvende maskinteknikk. Det ble nødvendig å finne en ny drivkraft som ikke var avhengig av stedet og årstida. Disse kravene tilfredsstilte dampmaskinen (oppfunnet i Russland i 1763, men uten å få noen utbredelse dengang. I England ble dampmaskinen oppfunnet i 1784).

Bruken av dampmaskinen fikk veldig stor betydning. Dampmaskinen er en kraftmaskin av universal betydning som er fri for de mange mangler som hefter ved vannhjulet. Ved hjelp av kull og vann frambringer dampmaskinen en drivkraft som står fullstendig under menneskets kontroll. Denne maskinen er lettbevegelig, den befrir industrien fra sin bundethet til naturlige energikilder og gjør det mulig å samle produksjonen på et hvilket som helst sted.

Dampmaskinen ble snart tatt i bruk ikke bare i England, men også utafor landets grenser, og den skapte forutsetningene for store fabrikker med en mengde maskiner og mange arbeidere.

Maskinene revolusjonerte produksjonen i alle industrigrener. De trengte inn ikke bare i bomullsindustrien, men også i ull, lin-og silkeindustrien. Snart ble det funnet metoder til å utnytte damp­maskinen i samferdselen: det første dampskip ble bygd i USA i 1807 og den første jernbanen i England i 1825.

I begynnelsen ble maskinene framstilt i manufakturer ved hjelp av håndarbeid. De var dyre, men for lite sterke og ufullkomne. Manufakturene kunne ikke produsere nok maskiner til den hurtig voksende industrien. Oppgaven ble løst ved overgang til maskinmessig produksjon av maskiner. Det oppsto en ny industrigren som utvikla seg fort – maskinbyggingsindustrien. De første maskinene ble hovedsakelig bygd av tre. Siden begynte tredelene på maskinene å bli fortrengt av metalldeler. Erstatningen av tre med metall, som økte maskinenes levetid og styrke, gjorde det mulig å arbeide med en fart og en intensitet som før hadde vært utenkelig. I begynnelsen av det 19. århundre ble det oppfunnet mekaniske hammere, presser og metall-bearbeidingsmaskiner: først dreiemaskiner og siden frese- og boremaskiner.

Produksjonen av maskiner, lokomotiver, skinner og dampskip krevde kolossale mengder av jern og stål. Metallurgien begynte å utvikle seg raskt. Stor betydning for metallurgiens utvikling hadde oppdagelsen av en metode for smelting av jernmalm ved hjelp av mineralbrensel istedenfor trekull. Maseovnene ble stadig forbedret. Fra trettiårene i det 19. århundre begynte man å anvende blåsing med varmluft istedenfor kaldluft. Dette forkorta smeltingsprosessen og betydde en stor innsparing av brensel. Det ble oppfunnet nye, bedre metoder for stålutvinning. Utbredelsen av dampmaskinen og framgangen i den metallurgiske industrien skapte behov for veldige mengder av steinkull, med den følge at kullgruvedriften vokste raskt.

Den industrielle revolusjon gjorde England til verdens industriverksted. Ikke lenge etter England begynte maskinproduksjonen å bre seg også i de andre landene i Europa og i Amerika.

Den industrielle revolusjonen i Frankrike fant sted i løpet av noen tiår etter den borgerlige revolusjon 1789 – 1794. Først i annen halvpart av der 19. århundre ble den kapitalistiske fabrikken dominerende i Frankrikes industri.

I Tyskland medførte feudalsplittelsen livegenskapsforholdenes seiglivethet, slik at den industrielle revolusjon kom seinere enn i England og Frankrike. I Tyskland begynte storindustrien å utvikle seg først fra førtiårene i det 19. århundre og særlig raskt etter Tysklands samling til en enhetlig stat i 1871.

I USA vokste storindustrien fram i begynnelsen av det 19. århundre. Den amerikanske maskinindustrien utvikla seg raskt etter borgerkrigen 1861-1865. Den utnytta i stor utstrekning de tekniske resultatene den engelske industrien hadde nådd, og likeså tilstrømmingen av ledige kapitaler og kvalifiserte arbeiderkadrer fra Europa.

I Russland begynte overgangen fra manufakturen til det maskinelle produksjonsstadiet alt før livegenskapet ble opphevet, men med full kraft satte den inn i de første tiårene etter bondereformen i 1861. Men også etter opphevelsen av livegenskapet var det mange levninger av det feudale livegenskapssystemet som hindret industrien i å gå over fra håndarbeid til maskinarbeid. Særlig sterkt virket hindringene i gruveindustrien i Ural.

Den kapitalistiske industrialisering

Den industrielle revolusjon la grunnen til den kapitalistiske industrialiseringa. Grunnlaget for industrialiseringa er tungindustrien og produksjonen av produksjonsmidler.

Den kapitalistiske industrialiseringa foregår spontant, den drives av kapitalistenes jag etter profitt. Den begynner vanligvis med utvikling av lettindustrien, dvs. industrigrener som framstiller gjenstander til det personlige forbruk. I disse bransjene trenges det mindre investeringer, kapitalens omslagstid er her kortere, og det er lettere å oppnå profitt enn i tungindustrien, dvs. i de industrigreiner som produserer arbeidsredskaper og andre produksjonsmidler, som maskiner, metall og brennstoff. Tungindustrien begynner først å utvikle seg etter en lang periode hvor lettindustrien har samla opp profitt. Denne profitten pumpes gradvis over i tungindustrien. Den kapitalistiske industrialiseringa er således en prosess som tar mange tiår.

I England f.eks, vokste tekstilindustrien lenge raskere enn de andre industrigrener. I hele første halvdel av det 19. århundre fortsatte den å være den viktigste og mest utviklede gren av den engelske industrien. I annen halvdel av det 19. århundre begynte tungindustrien å spille den dominerende rolle. Også i andre kapitalistiske land har industrigrenene utvikla seg i samme rekkefølge.

I annen halvdel av det 19. århundre fortsatte metallurgien å utvikle seg videre. Smelteteknikken ble forbedret, høyovnene ble bygd større og større.

Rujernsproduksjonen økte raskt. I England steg rujernproduksjonen fra 193 000 tonn i 1800 til 2 285 000 tonn i 1850, 6 059 000 tonn i 1870 og 7 873 000 tonn i 1880.

I USA steg den fra 41 000 tonn i 1800 til 573 000 tonn i 1850, 1 692 000 tonn i 1870 og 3 897 000 tonn i 1880.

Like til siste tredjedel av det 19. århundre var dampmaskinen den eneste form for kraftmaskin som ble brukt i storindustrien og transportvesenet. Dampen spilte en veldig rolle i maskinindustriens utvikling. Gjennom hele det 19. århundre ble det gjort stadig nye forbedringer på dampmaskinen. Maskinenes kapasitet økte, og utnyttingen av varmeenergien ble bedre. I åttiårene i det 19. århundre ble dampturbinen skapt. Den hadde så store fordeler at den begynte å trenge dampmaskinen ut fra en rekke industribransjer.

Men jo mer storindustrien vokste, dess tydeligere viste det seg at dampen var utilstrekkelig som drivkraft. Det ble oppfunnet en ny type kraftmaskin – forbrenningsmotoren, først gassmotoren (1877) og siden en motor som arbeider med flytende brensel, dieselmotoren (1893).

I siste tredjedel av det 19. århundre kom en ny mektig drivkraft i bruk i det økonomiske liv, som revolusjonerte produksjonen enda mer, nemlig elektrisiteten.

I det 19. århundre vinner maskinteknikken fram i den ene industrigren etter den andre. Gruveindustrien og utvinning av malm og kull utvikler seg. Oppfinnelsen av forbrenningsmotoren fører til øking av oljeutvinninga. Den kjemiske industri får stort omfang. Hånd i hånd med den hurtige utviklingen av den maskinelle storindustrien går en intens jernbanebygging.

Den kapitalistiske industrialiseringa gjennomføres både ved hjelp av utbyttinga av arbeiderene og utarming av bøndene i dets eget land og ved utplyndringa av de arbeidende i andre land, særlig i koloniene. Den fører uunngåelig til skjerping av kapitalismens motsetninger, og til utarming for millionmasser av arbeidere, bønder og håndverkere.

Historien kjenner forskjellige veier for kapitalistisk industrialisering. Den første veien for kapitalistisk industrialisering er erobring og utplyndring av kolonier. Slik utviklet den engelske industrien seg. England la under seg kolonier i alle verdensdeler, og i to århundrer presset landet uhorvelige inntekter ut av dem og investerte disse i sin egen industri.

Den andre veien er kriger og kontribusjoner som de seirende landene oppkrever av de beseirede. Da Tyskland hadde slått Frankrike i den tysk-franske krig, tvang det Frankrike til å betale en krigsskadeserstatning på 5 milliarder franc og investerte disse milliardene i sin egen industri.

Den tredje veien er konsesjoner og lån på slavevilkår, som gjør tilbakeliggende land økonomisk og politisk avhengige av kapitalistisk utviklede land. Således ga f.eks. Tsar-Russland konsesjoner til vestmaktene og fikk lån av dem på harde vilkår, og prøvde på denne måten å industrialisere landet smått om senn. Dette førte til at Tsar-Russland ble forvandlet til en halvkoloni.

I de enkelte lands historie har disse forskjellige veier i den kapitalistiske industrialiseringa ofte gått sammen og supplert hverandre. Et eksempel på det er Sambandsstatenes økonomiske utviklingshistorie. Storindustrien i USA ble skapt takket være lån og langsiktige kreditter fra utlandet, såvel som gjennom hemningsløs utplyndring av den innfødte befolkninga i Amerika.

Trass i utviklinga av maskinindustrien i de borgerlige land, fortsetter en meget stor del av befolkninga i den kapitalistiske verden å leve og arbeide under forhold som er preget av den primitive håndarbeidsteknikkens herredømme.

Industrisentrene og byene vokser. Proletarklassen utformer seg

Den kapitalistiske industrialiseringa førte til en rask vekst av byene og industrisentrene. Antallet storbyer i Europa (med et folketall på over 100 000) 7-doblet seg i løpet av det 19. århundre. Byenes andel av befolkningen vokste uavbrutt på bekostning av landbefolkningen.

I England var over halvparten av befolkninga konsentrert i byene allerede i midten av det 19. århundre, og i Tyskland var det samme tilfelle ved inngangen til det det 20.århundre.

I kapitalismens manufakturperiode dannet lønnsarbeidermassene ennå ikke noen utformet klasse av proletarer. Manufakturarbeiderne var forholdsvis fåtallige, og de var i betydelig grad knytta til landbruket, spredt i en mengde småverksteder og splittet av alle slags trange laugsinteresser.

Den industrielle revolusjon og den fortsatte utviklinga av maskinindustrien, førte til at det i de kapitalistiske landene dannet seg et industriproletariat. Arbeiderklassen vokste fort i antall, og fikk stadig tilsig fra ruinerte bønder og håndverkere.

De lokale laugs- og standsmessige interessene og fordommene til de første arbeidergenerasjonene, deres utopiske drømmer om å vinne tilbake til den tapte stillingen som middelalderlige håndverkere, trådte smått om senn i bakgrunnen etter hvert som den maskinelle storindustrien vokste fram. Arbeidermassene ble sveiset sammen til en enhetlig klasse – proletariatet. I en karakteristikk av proletariatets utforming som klasse, skrev Engels: “Bare utviklinga av den kapitalistiske produksjon, den moderne industri og det moderne landbruk i stor målestokk har gitt dets eksistens en permanent karakter, økt det tallmessig og utformet det til en egen klasse med egne interesser og en egen historisk misjon.” [28]

I England utgjorde tallet på arbeidere i industrien og transportvesenet i annet tiår i det 19. århundre ca. 2 millioner. I det følgende århundre økte det til over det tredobbelte.

I Frankrike var det ca. 2 millioner arbeidere i industri og transportvesen i sekstiårene i det 19. århundre. Ved begynnelsen av det 20. århundre var tallet steget til 3,8 millioner.

I USA utgjorde tallet på arbeidere i industri og transportvesen 1,8 mill. i 1859, i 1899 var det 6,8 millioner.

I Tyskland steg tallet på arbeidere i industri – og transportvesen fra 700 000 i 1848 til 5 millioner i 1895.

I Russland utviklet arbeiderklassen seg raskt etter opphevelsen av livegenskapet. I 1865 var det sysselsatt 706 000 arbeidere på større fabrikker og verksteder, i gruveindustrien og på jernbanene, i 1890 var det 1 433 000. Det vil si at tallet på arbeidere i de kapitalistiske storbedriftene ble mer enn fordobla i løpet av 25 år. I slutten av nittiårene var tallet på arbeidere på de store fabrikkene, i gruveindustrien og på jernbanene i 50 guvernementer i det europeiske Russland steget til 2 207 000 og i hele Russland til 2 792 000.

Den kapitalistiske fabrikk. Maskinen som middel til kapitalens utbytting av lønnsarbeidet

En kapitalistisk fabrikk er en industriell storbedrift basert på utbytting av lønnsarbeidere, og med bruk av et system av maskiner til vareproduksjon.

Et system av maskiner er enten et sett arbeidsmaskiner som samtidig utfører ensartede produksjonsoperasjoner(f.eks ek.s.ensartede vevstoler), eller et sett forskjelligartede arbeidsmaskiner som supplerer hverandre gjensidig. Et system av forskjelligartede maskiner er en kombinasjon av delarbeids-maskiner som er basert på deling av produksjonsoperasjonene mellom dem. Hver delmaskin leverer arbeidsemnet til den neste maskin i rekken. Da alle disse maskinene virker samtidig, befinner produktet seg hele tida på forskjellige trinn av produksjonsprosessen og går over fra den ene produksjonsfasen til den andre.

Ved hjelp av maskinene gjennomføres mekanisering av arbeidet. Bruken av maskiner sikrer en veldig øking av arbeidsproduktiviteten og senking av varens verdi. Maskinen gjør det mulig å framstille det samme kvantum varer med mindre arbeidsinnsats eller å framstille atskillig mer varer med samme arbeidsinnsats.

Til å forarbeide samme kvantum bomull til garn ved hjelp av en maskin trengtes det i det 19. århundre 180 ganger kortere arbeidstid enn ved håndspinning med rokk. Ved hjelp av en maskin kunne en voksen eller halvvoksen arbeider trykke like mye firefarget bomullstøy pr. time som 200 voksne arbeidere tidligere klarte med håndarbeid. Med manufakturmessig arbeidsdeling kunne en arbeider i det 18. århundre lage 4800 nåler om dagen. I det 19. århundre laget en arbeider, som arbeidet på fire maskiner samtidig, opptil 600 000 nåler om dagen.

Under den kapitalistiske produksjonsmåten tilfaller alle fordeler ved bruken av maskiner helt ut eierne av disse maskinene – kapitalistene, hvis profitt stadig øker.

Fabrikken er den høyeste form for kapitalistisk kooperasjon. Den kapitalistiske kooperasjon, dvs. fellesarbeid i forholdsvis stor målestokk, nødvendiggjør en særskilt forvaltningsfunksjon, så som ledelse, tilsyn og samordning av de forskjellige typer arbeid. I den kapitalistiske bedrift hviler forvaltningsfunksjonen på kapitalisten. Den har sine spesifikke særdrag, samtidig som den opptrer som kapitalens funksjon : å utbytte lønnsarbeiderne. Kapitalisten er ikke kapitalist fordi han leder en industribedrift, tvert om: han blir bedriftsleder fordi han en kapitalist.

Allerede under den kapitalistiske enkle kooperasjon befrir kapitalisten seg ifra fysisk arbeid. Etter hvert som arbeidskooperasjonen øker i omfang, befrir han seg også fra den funksjon å ha direkte og stadig tilsyn med arbeiderne. Disse funksjonene blir overlatt til en særskilt kategori av lønnet personale, bedriftsledere, arbeidsformenn etc., som fører kommandoen på bedriften på vegne av kapitalisten. Etter sin karakter er den kapitalistiske bedriftsledelsen despotisk.

Med overgangen til fabrikken fullfører kapitalen utviklingen av en særskilt, kapitalistisk arbeidsdisiplin. Den kapitalistiske arbeidsdisiplin er en sultedisiplin. Arbeideren er stadig utsatt for trusseler om å bli avskjediget fra fabrikken, han lider stadig under angsten for å bli kasta ut i de arbeidsløses rekker. På den kapitalistiske fabrikken hersker kasernedisiplinen. Arbeiderne blir straffet med pengebøter og fradrag i arbeidslønna.

I seg sjøl er maskinen et mektig middel til å gjøre arbeidet lettere og øke dets produktivitet. Men under kapitalismen tjener maskinen som middel til å øke utbyttinga av lønnsarbeidet.

Fra første stund av blir maskinen en konkurrent for arbeideren. Den kapitalistiske anvendelse av maskiner tar først og fremst eksistensmidlene fra hundretusenvis av arbeidere, som nå blir over­flødige. På denne måten medførte den omfattende innføring av dampdrevne vevstoler, at 800 000 engelske vevere ble kasta på gata. Millioner indiske vevere ble dømt til hungersnød og sultedød fordi de håndvevde indiske tøyene ikke kunne konkurrere med de maskinfabrikerte britiske tøyene. Den økende bruk av maskiner og forbedringen av dem fører til at stadig flere lønnsarbeidere blir fortrengt av maskinene, kasta ut av den kapitalistiske fabrikken og satt på gata, der de øker hæren av arbeidsløse.

Maskinen forenkler produksjonsprosessen og gjør det overflødig at arbeideren setter inn stor muskelkraft. Ved overgangen til maskinteknikken trekker kapitalen derfor i stor utstrekning kvinner og barn inn i produksjonslivet. Kapitalisten tvinger dem til å arbeide under umenneskelige forhold og for en sultelønn. Dette fører til stor barnedødelighet i arbeiderfamiliene, fysisk og moralsk forkrøpling av kvinner og barn.

Maskinene åpner store muligheter for å redusere den arbeidstida som er nødvendig for å produsere en vare, og skaper dermed forutsetninger for forkorting av arbeidsdagen. Mens den kapitalistiske anvendelse av maskiner fører til forlenging av arbeidsdagen. I sitt profittbegjær søker kapitalismen å utnytte maskinen så fullstendig som mulig. For det første er det slik at jo lenger maskinen utnyttes i løpet av arbeidsdagen, dess fortere tjener den inn igjen det den kostet. Og for det andre: jo lengre arbeidsdagen varer, og jo mer fullstendig maskinen blir utnytta, dess mindre fare er det for at den vil bli teknisk foreldet, og at andre kapitalister rekker å innføre bedre eller billigere maskiner i sine bedrifter, og dermed skaffe seg mer fordelaktige produksjonsvilkår. Derfor søker kapitalisten å forlenge arbeidsdagen så mye som mulig.

I hendene på kapitalisten blir maskinen brukt til å presse ut av arbeideren mer arbeid enn før, i løpet av en gitt tidsenhet. Den voldsomt oppdrevne intensitet i arbeidet, i de trange fabrikklokalene, mangelen på luft og lys og helt utilstrekkelige arbeidervern-tiltak, fører til masseutbredelse av yrkessykdommer blant arbeiderne, og til at helsa deres blir undergravd og levetida forkortet.

Maskinteknikken åpner store muligheter for å utnytte vitenskapen i produksjonsprosessen, gjøre arbeidet til en virksomhet som tar arbeidernes åndsevner i bruk og blir mer skapende. Men den kapitalistiske anvendelse av maskinene fører til at arbeideren forvandles til et tilheng til maskinen. Arbeiderne får bare utføre ensformig og oppslitende fysisk arbeid. Åndsarbeid blir et privilegium for ei spesiell gruppe mennesker: ingeniører, teknikere og vitenskapsmenn. Vitenskapen skiller seg fra arbeidet og tjener kapitalen. Under kapitalismen øker motsetningen mellom kropps- og åndsarbeid mer og mer.

Maskinen medfører at menneskets makt over naturkreftene øker. Ved å høyne arbeidsproduktiviteten øker maskinen samfunnets rikdom. Men denne rikdommen tilfaller kapitalistene, mens kårene for arbeiderklassen – samfunnets viktigste produktivkraft – blir dårligere og dårligere.

Marx har i “Kapitalen” påvist at det ikke er maskinene i seg sjøl som er arbeiderklassens fiende, men det kapitalistiske system der de brukes. Han skrev at “maskinen i seg sjøl_ forkorter arbeids­tida, men i sin kapitalistiske anvendelse forlenger den arbeidsdagen. ….i seg sjøl letter den arbeidet, men i sin kapitalistiske anvendelse øker den arbeidsintensiteten….. i seg sjøl betegner den menneskets seier over naturkreftene, men i sin kapitalistiske anvendelse holder den mennesket nede under naturkreftenes herredømme….. I seg sjøl øker den produsentens rikdom, men i sin kapitalistiske anvendelse forvandler den ham til et fattiglem”. [29]

Med det samme de kapitalistiske forholda oppstår, starter klassekampen mellom lønnsarbeidere og kapitalister. Den pågår under hele manufakturperioden, men med overgangen til maskin­produksjon får den et veldig omfang og blir skjerpa som aldri før.

Det første uttrykket for den umodne arbeiderbevegelsens protest mot de ødeleggende følger av den kapitalistiske utnytting av maskinteknikken, var forsøkene på å ødelegge maskinene. Den første klippemaskinen som ble oppfunnet i 1758, ble brent av arbeidere som ble gjort arbeidsløse, da den ble tatt i bruk. I begynnelsen av det 19. århundre utvikla det seg i de engelske industristrøka en bred bevegelse, “maskinstormer”-bevegelsen, som først og fremst var retta mot den første dampvevstolen. Arbeiderklassen trengte ei viss tid og en viss erfaring for å komme til erkjennelse av at dens undertrykkelse og elendighet ikke skyldes maskinene sjøl, men den kapitalistiske anvendelse av maskinene.

Kapitalistene utnytta i stor målestokk maskinene som et mektig redskap til å knuse arbeidernes periodiske reisninger, streiker osv. mot kapitalens enevoldsherredømme. Etter 1830 var et betydelig antall av de oppfinnelser som ble gjort i England, direkte framkalt av hensynet til kapitalistenes klassekamp mot arbeiderne. Deres forsøk på å knekke arbeidernes motstand mot kapitalens åk, var å innskrenke antallet av sysselsatte arbeidere og nytte mindre kvalifisert arbeidskraft.

Slik fører den kapitalistiske utnyttinga av maskinene til forverring av arbeidernes kår, og til skjerping av klassemotsetningene mellom arbeid og kapital.

Storindustrien og landbruket

Utviklinga av storindustrien førte til at maskiner ble tatt i bruk også i landbruket. Muligheten for å bruke maskiner er en av de viktigste fordeler ved storproduksjonen. Maskinene øker arbeidsproduktiviteten i landbruket enormt. Men for de små bondebrukene er de uoverkommelige, fordi innkjøp av maskiner krever betydelige utlegg. Maskinene kan bare utnyttes effektivt når det dreier seg om store åkerarealer, når industrikulturer inngår i driften osv. På et stort bruk basert på maskinteknikk, brukes det atskillig mindre arbeid pr. produktenhet enn i småbondebruket, som er basert på tilbakeliggende teknikk og arbeid for hånd. Følgen av dette er at småbondebruket bukker under i konkurransen fra den kapitalistiske stordriften.

Utbredelsen av landbruksmaskiner under kapitalistiske forhold setter fart i oppløsningsprosessen blant bøndene. "Den systematiske bruk av maskiner i landbruket fortrenger den patriarkalske “mellomstore” bonden like ubønnhørlig, som dampvevstolen fortrenger håndveveren på landet, som arbeider hjemme". [30] Kapitalismen høyner landbruksteknikken, og driver den framover. Men den kan ikke gjøre dette på noen annen måte enn ved å ruinere småprodusentene. Sam­tidig er den leide arbeidskrafta i landbruket så billig at mange store bruk lar være å bruke maskiner, de foretrekker håndarbeid. Dette bremser utviklinga av maskinteknikken i landbruksproduksjonen.

Den kapitalistiske anvendelse av maskiner i landbruket blir uunngåelig fulgt av en skjerpa utbytting av jordbruksproletariatet gjennom øking av arbeidets intensitet. En slåmaskin som i sin tid var mye i bruk, ble f. eks. i Russland kalt «ansiktsvarmer», fordi arbeid med denne maskinen krevde stor fysisk anstrengelse.

I kapitalismens maskinperiode fullføres industriens atskillelse fra landbruket, motsetninga mellom by og land utdypes og skjerpes. Under kapitalismen blir landbruket i sin utvikling liggende meget langt etter industrien. Lenin pekte på at landbruket i de kapitalistiske land i begynnelsen av det 20. århundre i teknisk-økonomisk nivå sto manufakturstadiet nærmest.

Under kapitalismen går innføringa av maskinteknikk i landbruksproduksjonen atskillig langsommere enn i industrien. Mens dampmaskinen gjorde det mulig å gjennomføre en radi