Sosialismens utvikling, av Engels

Forord

Forord fra Oktober forlaget

Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap oppsto av tre kapitler fra verket Herr Dührings omveltning av vitenskapen ( Anti-Dühring ), som Engels hadde skrevet fra 1876 til 1878.

På forespørsel fra Paul Lafargue omarbeidde Engels i 1880 tre kapitler fra Anti-Dühring (første kapittel av innledninga og kapittel 1 og 2 fra tredje avsnitt) til et sjølstendig populært skrift, som først blei trykt i det franske sosialistiske tidsskriftet La Revue Socialiste og så alt samme år blei utgitt som sjølstendig brosjyre. Den franske utgava blei grunnlaget for den polske og italienske utgava. I 1882 blei brosjyra utgitt på tysk, etter å ha blitt bearbeidd av Engels sjøl. Mens Engels levde, blei denne utgava oversatt til ei rekke europeiske språk. Den blei mye lest av arbeiderne og spilte ei vesentlig rolle i propagandaen for marxistiske ideer.

Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap skiller seg fra de tilsvarende kapitlene i Anti-Dühring når det gjelder ordninga av materialet, den inneholder utvidelser og enkelte endringer i forhold til teksten i Anti-Dühring .

I denne utgava har vi føyd til Engels’ eget forord til den tyske utgava fra 1882, og innledninga Engels skreiv spesielt til den engelske utgava fra 1892.

Forlaget Oktober, august 1982

Forord til den første tyske utgava (1882)

Det skriftstykket som her følger, har blitt utarbeidd av tre kapitler av verket mitt: Herr E Dührings omveltning av vitenskape n, Leipzig 1878. Jeg sammenfatta det for at en venn av meg, Paul Lafargue, skulle oversette det til fransk, og føyde til noen litt mer utførlige forklaringer. Den franske oversettelsen blei gjennomgått av meg og stod først i Revue socialiste , og deretter kom den ut som egen bok under tittelen Socialisme utopique et socialisme scientifique , Paris 1880. En polsk oversettelse etter den franske utgava har nylig kommet ut i Geneve, og har tittelen Socyjalizm utopijny a naukowy , Imprimerie de l’Aurore, Geneve 1882.

Den overraskende framgangen som Lafargues oversettelse har hatt i fransktalende land, og først og fremst i Frankrike, gjorde at jeg måtte spørre meg om ikke også ei tysk særutgave av disse tre kapitlene kunne være nyttig. Da fikk jeg høre av redaksjonen i Sozialdemokrat i Zürich at det var reist krav i det tyske sosialdemokratiske partiet om nye propagandabrosjyrer, og de spurte meg om ikke disse tre kapitlene kunne passe til det. Det var jeg sjølsagt enig i, og stilte arbeidet mitt til disposisjon.

Men det var opprinnelig slett ikke skrevet for direkte propaganda blant folk. Åssen skulle et først og fremst reint vitenskapelig arbeid kunne duge til det? Hva slags endringer i form og innhold var nødvendige?

Når det gjelder forma, så var det bare de mange fremmedorda som kunne vekke betenkeligheter. Men allerede Lasalle var temmelig raus med fremmedorda i talene og propagandaskriftene sine, og så vidt jeg veit har ingen beklaga seg over det. Sia den tida har arbeiderne våre lest mye mer aviser, og mye mer regelmessig, og har dermed i tilsvarende grad blitt mer fortrulige med fremmedord. Jeg har derfor begrensa meg til å fjerne alle fremmedord som kan unnværes. Når det gjelder dem som ikke kunne unnværes, har jeg latt være å føye til såkalte forklarende oversettelser. Fremmedord som er uunnværlige, mest allment godtatte vitenskapelig-tekniske uttrykk, ville jo nettopp ikke være uunnværlige om de kunne oversettes. Oversettelsen forfalsker altså meninga: istedenfor å forklare, forvirrer den. Muntlig opplysning er da til mye større hjelp.

Innholdet, derimot, trur jeg jeg kan si vil by på få vanskeligheter for de tyske arbeiderne. Vanskelig er i det hele tatt bare det tredje avsnittet, men mye mindre vanskelig for arbeiderne, som det sammenfatter de allmenne levevilkåra for, enn for den “danna” borgeren. Når det gjelder de tallrike forklarende tillegga som jeg her har gjort, har jeg faktisk tenkt mindre på arbeiderne enn på “danna” lesere; folk som herr riksdagsmann von Eynern, herr geheimeråd Heinrich von Sybel og andre Treitschke-menn som er styrt av den uimotståelige trangen til stadig på fly å vise fram sin forferdelige mangel på kunnskaper svart på hvitt, og den dermed forståelig kolossale uforstand når det gjelder sosialismen. Når Don Quijote retter lansa si mot vindmøllene, så er det oppgava hans og passer inn i rolla; men Sancho Panza kan vi umulig tillate noe sånt.

Sånne lesere vil også undre seg over å støte på den Kant-Laplace-iske kosmogonien, den moderne naturvitenskapen og Darwin, den klassiske tyske filosofien og Hegel i ei skisse av utviklingshistoria til sosialismen. Men den vitenskaplige sosialismen er nå engang et vesentlig tysk produkt og kunne bare oppstå i den nasjonen der den klassiske filosofien hadde holdt tradisjonen med bevisst dialektikk i live: i Tyskland1. Den materialistiske historieoppfatninga, og sånn den særlig blei brukt i den moderne klassekampen mellom proletariat og borgerskap, var bare mulig ved hjelp av dialektikken. Og om minnet om de store, tyske filosofene og den dialektikken de bar fram, har i den grad blitt drukna i ei myr av ufruktbar eklektisisme, av skolemesterne til det tyske borgerskapet, at vi er nødt til å ta den moderne naturvitenskapen til vitne på at dialektikken blir bekrefta av virkeligheta – så er vi tyske sosialister stolte av at vi stammer ikke bare fra Saint-Simon, Fourier og Owen, men også fra Kant, Fichte og Hegel.

London, 21. september 1882.

Friedrich Engels

Spesiell innledning til den engelske utgava (1892)

Denne lille boka her er opprinnelig en del av et større hele. Rundt 1875 forkynte dr E Dühring, privatdocent ved Universitetet i Berlin, plutselig og med en god del oppstyr at han hadde omvendt seg til sosialismen, og tysk publikum blei presentert for ikke bare en utførlig, sosialistisk teori, men også en fullstendig praktisk plan for å omorganisere samfunnet. Sjølsagt røyk han uklar med forgjengerne sine; framfor alt æra han Marx ved å tømme sin vredes fulle skåler over han.

Dette fant sted omtrent på den tida da de to fraksjonene i Sosialistpartiet i Tyskland – eisenacherne og lassalleanerne – nettopp hadde slutta seg sammen og dermed ikke bare hadde oppnådd å øke styrken sin kolossalt, men enda viktigere, de hadde oppnådd evnen til å bruke hele denne styrken mot den felles fienden. Sosialistpartiet i Tyskland var raskt i ferd med å bli en maktfaktor. Men det første vilkåret for at det skulle kunne bli en maktfaktor, var at den nylig vunne enheta ikke blei trua. Og dr. Dühring gikk åpent i gang med å danne ei sekt rundt seg, kjerna til et framtidig, atskilt parti. Derfor blei det nødvendig å ta opp hansken som hadde blitt kasta til oss og føre kampen til ende enten vi likte det eller ikke.

Sjøl om dette kanskje ikke ville bli altfor vanskelig, så var det likevel åpenbart at det ville bli en langvarig affære. Som kjent sitter vi tyskere inne med ei forferdelig tungrodd grundighet, radikal djupsindighet eller djupsindig radikalisme, kall det hva du vil. Så snart en av oss legger fram noe han mener er ei ny lære, må han først innarbeide den i et altomfattende system. Han må bevise at både de første prinsippene for logikken og de grunnleggende lovene for universet fra all evighet av ikke har eksistert av noen annen grunn enn til slutt å føre fram til den nyoppdaga teorien som krona på verket. Og med hensyn til dette holdt dr. Dühring så absolutt nasjonale mål. Ikke noe mindre enn et fullstendig Filosofiens system som omfatta ånden, moralen, naturen og historia; et fullstendig System for den politiske økonomien og sosialismen ; og endelig ei Kritisk, politisk-økonomisk historie – tre store oktavbind, tunge både utvendig og innvendig, tre bataljoner med argumenter som blei mobilisert mot alle tidligere filosofer og økonomer allment og mot Marx særskilt – faktisk et forsøk på ei fullstendig “omveltning av vitenskapen” – dette var det jeg skulle takle. Jeg måtte gi meg i kast med alle mulige ting fra oppfatning av tid og rom til bimetallismen; fra det evige i materien og bevegelsen til den forgjengelige egenarten til moralske ideer; fra Darwins seleksjonsteori til utdannelsen av ungdommen i et framtidig samfunn. Nå, at motstanderen min var så systematisk altomfattende, gav meg iallfall anledning til, i motsetning til han, å utvikle de synspunktene som Marx og jeg hadde på dette store utvalget av emner, og det i mer sammenhengende form enn det var gjort tidligere. Og det var hovedgrunnen til at jeg tok på meg denne ellers utakknemlige oppgava.

Svaret mitt blei først trykt som en artikkelserie i Vorwärts i Leipzig, hovedorganet for Sosialistpartiet, og seinere som bok: Herrn Eugen Dührings Umivälzung der Wissenschaft ( Herr E Dührings omveltning av vitenskapen ), annet opplag av denne kom ut i Zürich i 1886.

På forespørsel av en venn av meg, Paul Lafargue, nå representant for Lille i det franske deputerkammeret, utarbeidde jeg tre kapitler fra denne boka til en brosjyre, som han oversatte og gav ut i 1880 med tittelen: Socialisme utopique et socialisme scientifique . Ei polsk og ei spansk utgave blei utarbeidd med denne franske teksten som grunnlag. I 1883 gav våre tyske venner ut brosjyren på originalspråket. Etterpå har det blitt gitt ut en italiensk, russisk, dansk, nederlandsk og rumensk oversettelse på grunnlag av den tyske teksten. I og med denne engelske utgava, har altså denne lille boka fått utbredelse på ti språk. Jeg kjenner ikke til noe annet sosialistisk verk som har blitt oversatt til så mange språk, ikke engang Det kommunistiske manifestet vårt fra 1848 eller Kapitalen av Marx. I Tyskland har det kommet i fire opplag med til sammen rundt 20 000 eksemplarer.

Tillegget “Marken”2 blei skrevet med det formålet å spre noen grunnleggende kunnskaper innen det tyske Sosialistpartiet om historia til og utviklinga av jordeiendommen i Tyskland. Dette så ut til å være desto mer nødvendig på ei tid da partiet hadde tatt opp i seg arbeidsfolk i byene i et passende omfang, og det gjaldt å vinne landarbeiderne og bøndene. Dette tillegget har blitt tatt med i oversettelsen ettersom de opprinnelige formene for jordeiendom som var felles for de germanske stammene, og historia om nedgangen deres, er enda mindre kjent i England enn i Tyskland. Jeg har latt teksten stå som i originalen uten å gå noe inn på hypotesen som Maksim Kovalevskij nettopp har satt fram, der han hevder at oppdelinga av åkerland og beitemark blant medlemmene av markfellesskapet kom etter ei form for fellesdyrking av en patriarkalsk storfamilie som omfatta flere generasjoner (som tilfellet fortsatt er med den sørslaviske zadruga), og at oppdelinga fant sted seinere når samfunnet hadde vokst, sånn at det blei for tungvint med fellesdyrking. Sannsynligvis har Kovalevskij helt rett, men saka er fortsatt sub judice .3

De økonomiske uttrykka som er brukt i dette verket, for så vidt som de er nye, stemmer overens med dem som er brukt i den engelske utgava av Kapitalen av Marx. “Vareproduksjon” kaller vi den økonomiske fasen der ting ikke bare produseres for produsentenes egen bruk, men også for å byttes; det vil si som varer, ikke som bruksverdier. Denne fasen strekker seg fra det først blei produsert for bytting og inn i vår tid; denne produksjonen oppnår si fulle utvikling bare ved den kapitalistiske produksjonsmåten, det vil si, under vilkår der kapitalisten, eieren av produksjonsmidlene, har folk i arbeid mot å betale dem lønn, altså folk som har blitt fratatt alle produksjonsmidler unntatt sin egen arbeidskraft, og kapitalisten putter i lomma det som salgsprisen på produktene innbringer utover utlegget hans. Historia til den industrielle produksjonen sia middelalderen deler vi inn i tre perioder:4 handverk, små handverksmestere med noen få svenner og læregutter, der hver arbeider lager hele produktet;5 manufaktur, der et større antall arbeidere er samla i et stort verksted og lager hele produktet ut fra prinsippet om arbeidsdeling, hver arbeider utfører bare en del av arbeidet sånn at produktet blir ferdig først etter at det har gått gjennom hendene på alle arbeiderne i tur og orden:6 moderne industri, der produktet er produsert ved hjelp av kraftdrevet maskineri, og der det arbeidet som arbeideren utfører, er begrensa til å passe på og korrigere det som det mekaniske virkemiddelet utfører.

Jeg er fullstendig klar over at dette verket vil bli møtt med innvendinger fra en betraktelig del av det britiske publikumet. Men om vi fra kontinentet skulle brydd oss det aller minste om fordommene til den britiske “respektabiliteten”, så ville vi komme enda dårligere ut av det enn vi alt gjør. Denne boka forsvarer det vi kaller “historisk materialisme”, og ordet materialisme skurrer i øra på det store flertallet av britiske lesere. “Agnostisisme” kunne enda gå an, men materialisme er absolutt ikke godtagbart.

Og likevel, all den moderne materialismen fra det syttende hundreåret av, hører opprinnelig hjemme i England.

“Materialismen er Storbritannias ektefødte sønn. Allerede den britiske skolastikeren, Duns Scotus, spurte ‘om det var umulig for materien å tenke’.

For å sette dette miraklet i verk, tok han tilflukt i Guds allmakt, dvs. han fikk teologien til å preke materialisme. Dessuten var han nominalist. Nominalismen, den første forma for materialisme, var hovedsaklig utbredt blant engelske skolastikere.

Den virkelige stamfaren til den engelske materialismen er Bacon. For han er naturfilosofien den eneste sanne filosofien, og fysikk på grunnlag av sanseerfaringer utgjør den viktigste delen av naturfilosofien. Anaxagoras og homoiomeriene hans, Demokrit og atomene hans, siterer han ofte som sine læremestere. Etter Bacons lære tar sansene aldri feil og de er kilden til all kunnskap. All vitenskap bygger på erfaring og består i å bruke en rasjonell undersøkelsesmetode på de dataene som sansene formidler. Induksjon, analyse, sammenlikning, iakttagelse, eksperiment er hovedformene for en slik rasjonell metode. Blant de egenskapene som fins i materien, er bevegelsen den fremste og viktigste, ikke bare som mekanisk og matematisk bevegelse, men hovedsaklig som en impuls i materien, ei livsdrift, ei spennkraft – eller en “qual”. for å bruke et uttrykk av Jakob Böhme 8.

Hos Bacon, han som først skapte den, har materialismen ennå spiren i seg til ei mangesidig utvikling. På den ene sida har materialismen om seg en sanselig, poetisk glans som ser ut til å trekke til seg hele menneskets vesen med det vinnende smilet sitt. På den andre sida, den aforistisk utforma læra skyter knopper av inkonsekvenser som er overført fra teologien.

I den videre utviklinga si blir materialismen ensidig. Hobbes er mannen som systematiserer den baconske materialismen. Kunnskapen basert på sansene mister de poetiske blomstene sine, den går over til å bli de abstrakte erfaringene til matematikeren; geometrien blir utropt til konge over vitenskapene. Materialismen blir menneskefiendtlig. Dersom den skal vinne over motstanderen sin, den menneskefiendtlige spiritualismen uten kjøtt og blod, og det på spiritualismens egen grunn, må materialismen tukte sitt eget kjøtt og blod og bli asketisk. Derfor går den over fra å være sensuell til å bli intellektuell; men dermed utfolder den også hele den konsistensen som er karakteristisk for intellektet, nemlig at den ikke tar hensyn til følgene.

Hobbes, som fortsetter der Bacon slapp, argumenterer sånn; dersom all menneskelig kunnskap er formidla av sansene, så er ikke begrepa våre og ideene våre annet enn fantasibilder av den virkelige verda, bilder som har blitt avkledd den sanselige forma si. Filosofien kan ikke gjøre annet enn å sette navn på disse fantasibildene. Ett navn kan bli brukt på mer enn ett av dem. Det kan til og med være navn på navn. Det ville innebære en motsigelse dersom vi på den ene sida hevda at alle ideene stamma fra sanseverda, og på den andre sida hevda at et ord var mer enn et ord; at ved sida av vesenene som vi kjenner ut fra sansene våre, vesener som alle som en er enkeltvesener, skulle det også fins vesener med en allmenn, ikke individuell egenart. En ikke-legemlig substans er like absurd som et ikke-legemlig legeme. Legeme, vesen, substans er ikke noe annet enn forskjellige uttrykk for den samme virkeligheta. Det er umulig å skille tanken fra materien som tenker. Denne materien er underlaget for alle endringene som skjer i verda. Ordet uendelig er meiningsløs, om det ikke slår fast at sinnet vårt er i stand til å utføre en endeløs prosess av tankeutvidelser. I og med at bare materielle ting kan sanses og erfares av oss, kan vi ikke vite noe om Gud eksisterer eller ikke. Bare at jeg sjøl eksisterer, er sikkert. Enhver menneskelig lidenskap er en mekanisk bevegelse som har en begynnelse og en slutt. Impulsenes formål er det vi kaller det gode. Mennesket er underkasta de samme lovene som naturen. Makt og frihet er identiske.

Hobbes hadde systematisert Bacon, men uten at han la fram noen holdepunkter for det grunnleggende prinsippet hos Bacon, at alle menneskelige kunnskaper har sin opprinnelse i sanseverda. Det var Locke som kom med disse i sitt Essay on the Human Understanding .

Hobbes hadde knust de teistiske fordommene til den baconske materialismen; Collins, Dodwell, Coward, Hartley, Priestley knuste på samme vis de siste teologiske skrankene som fortsatt stengte sensualismen til Locke inne. Deismen er i alle fall for praktiske materialister ikke noe annet enn en lettvint måte å bli kvitt religionen på."4

Sånn skreiv Marx om den britiske opprinnelsen til den moderne materialismen. Om engelskmennene nå til dags ikke akkurat finner denne anerkjennelsen han gir forfedrene deres så velsmakende, så er det bare å beklage. Det kan likevel ikke nektes for at Bacon, Hobbes og Locke er opphavet til den strålende skolen av franske materialister som gjorde det attende hundreåret til et fransk hundreår i temmelig overveiende grad til tross for alle de sjø- og landslaga som tyskerne og engelskmennene vant over franskmennene, og dette til og med før den franske revolusjonen kom på toppen av alt, denne revolusjonen som vi som står utafor, i England såvel som i Tyskland, fremdeles prøver å tilpasse resultatene av.

Det nytter ikke å nekte for det. Noe som slo enhver kultivert utlending som satte bo i England rundt midten av dette hundreåret, var at han da var nødt til å ta med i betraktninga den religiøse skinnhelligheta og dumheta til den respektable engelske middelklassen. Vi var alle materialister på den tida, eller i det minste svært framskredne fritenkere, og for oss var det helt ufattelig at nesten alle danna mennesker i England skulle tru på den slags umulige mirakler, og at til og med geologer som Buckland og Mantell måtte fordreie kjensgjerningene i vitenskapen sin for ikke å støte altfor mye sammen med mytene fra Første mosebok : derimot, skulle du finne folk som torde å bruke de intellektuelle mulighetene de hadde når det gjaldt religiøse forhold, måtte du gå til de udanna, den “skitne mobben” som de blei kalt den gangen, arbeiderne, særlig de owenske sosialistene.

Men England har blitt “sivilisert” sia da. Utstillinga i 1851 var klokka som ringte dødsbudskapet over den engelske tradisjonen med å holde seg avstengt på øya si. England blei gradvis internasjonalisert – i matvegen, i skikk og bruk; i ideer; så mye at jeg begynte å ønske at enkelte engelske skikker kunne gjort såpass framgang på kontinentet som de kontinentale har gjort her. I alle fall, innføringa og spredninga av salatolje (bare kjent blant aristokratene før 1851) har blitt fulgt av ei skjebnesvanger spredning av kontinental skepsis i religiøse forhold, og det har kommet så langt at agnostisisme, sjøl om den ikke ennå blir sett på som “tingen” helt i klasse med den engelske statskjerka, så er den nå nesten på høyde med baptismen når det gjelder å være respektabel, og rager avgjort høyere enn frelsesarmeen. Og under disse forholda kan jeg ikke finne på å tru noe annet enn at for mange som oppriktig beklager denne framgangen til vantrua, må det være ei trøst å få greie på at disse “nymotens innfalla” ikke er av utenlandsk opprinnelse, at de ikke er “made in Germany”, som så mange andre ting i den daglige husholdninga, men utvilsomt gamle engelske, og at de britiske opphavsmennene deres for to hundre år sia gikk ganske mye lenger enn etterkommerne deres nå våger å driste seg.

For hva er agnostisisme annet enn en materialisme for å bruke et uttrykksfullt ord fra Lancashire, med “skamfjes”? Den oppfatninga som agnostikeren har av naturen, er helt gjennom materialistisk. Hele den naturlige verda er styrt av lover og utelukker absolutt enhver innblanding utafra. Men, legger agnostikeren til, vi har ingen muligheter til verken å bevise eller avvise eksistensen av et eller annet høyere vesen utafor det kjente universet. Nå, dette kunne holde bra på den tida da Laplace på spørsmål fra Napoleon om hvorfor skaperen ikke engang var nevnt i astronomenes Mécanique céleste ; stolt svarte: “Je n’avais pas besoin de cette hypothèse.”5 Men nå til dags er det absolutt ingen plass til en skaper eller hersker i den oppfatninga vi har av utviklinga av universet. Og å snakke om et høyere vesen som er lokka ute fra hele resten av verda, er en motsigelse i ord, og sånn det ser ut for meg, en ufortjent fornærmelse mot følelsene til religiøse folk.

Videre går agnostikeren med på at all kunnskapen vår beror på de opplysningene som sansene våre meddeler oss. Men, tilføyer han, åssen veit vi at sansene våre gir oss et korrekt bilde av gjenstandene som vi sanser? Og han går videre med å fortelle oss at når han snakker om gjenstander eller egenarten deres, så mener han i virkeligheta ikke disse gjenstandene eller denne egenarten, som han ikke kan vite noe sikkert om, men bare de inntrykka de har gjort på sansene hans. Nå, denne måten å resonnere på ser ut til å være vanskelig å vinne over ved rein argumentasjon. Men før det var argumentasjon, var det handling. Im Anfang war die Tat.6 Og menneskelig handling hadde løst problemet lenge før menneskelig skarpsindighet oppfant det. Beviset på puddingen blir gitt når du spiser den. Fra det øyeblikket vi bruker disse gjenstandene ut fra de egenskapene vi sanser ved dem, setter vi sanseiakttakelsene våre, om de er riktige eller ikke, på ei ufeilbarlig prøve. Om disse sansingene har vært gale, da må også den bedømminga vi gjør av åssen ting kan brukes, være gal, og forsøket vi gjør på å bruke tingen, må slå feil. Men om vi oppnår hensikten, om vi finner ut at tingen virkelig svarer til den ideen vi har av den og virkelig svarer til det formålet vi tiltenkte den, da er det et positivt bevis på at sånn vi har sansa tingen og den egenarten den har, det stemmer så langt overens med virkeligheta utafor oss sjøl. Og når vi står ansikt til ansikt med et mistak, da er vi vanligvis ikke seine med å ta rede på grunnen til at vi tok feil. Vi finner at sanseiakttakelsen som vi handla ut fra, enten var ufullstendig eller overflatisk, eller at den var blanda sammen med resultatet av andre sanseiakttakelser på en måte som de ikke kunne stå inne for – det vi kaller feilaktige slutninger. Så lenge vi bryr oss om å trene opp og bruke sansene våre skikkelig, og så lenge vi holder handlingene våre innafor de grensene som iakttakelsene våre setter for oss når de er skikkelig foretatt og skikkelig anvendt, så lenge vil vi finne at handlingene våre beviser at iakttakelsene samsvarer med den objektive egenarten til de tinga som er iakttatt. Så langt har vi ikke i ett eneste tilfelle kommet til den konklusjonen at sanseinntrykka våre, når de er vitenskaplig kontrollert, forårsaker ideer i hjernen vår om den ytre verda, ideer som er i strid med virkeligheta ut fra sin spesielle egenart, eller at de er en innebygd uoverensstemmelse mellom den ytre verda og de sanseinntrykka vi har av den.

Men så kommer de ny-kantianske agnostikerne og sier: Vi kan kanskje iaktta egenarten til ting riktig, men vi kan ikke oppfatte tingen-i-seg-sjøl ved hjelp av noen som helst sanse- eller tankemessig prosess. Denne “tingen-i-seg-sjøl” ligger utafor kunnskapsområdet vårt. Til dette svarte Hegel alt for lenge sia: Hvis du kjenner alle egenskapene ved en ting, kjenner du tingen sjøl; da gjenstår ikke annet enn den kjensgjerninga at vedkommende ting eksisterer utafor oss; og når sansene dine har lært deg den kjensgjerninga, da har du oppfatta den siste resten av tingen-i-seg-sjøl, denne berømte Ding an sich til Kant som skulle være umulig å lære å kjenne. Her kan det legges til at på Kants tid var vår kjennskap til naturgjenstandene faktisk så ufullstendig at han godt kunne få mistanke om at det fans en mystisk “ting-i-seg-sjøl” bak det lille vi visste om hver av dem. Men den ene etter den andre av disse ufattbare tinga har blitt fatta, analysert og attpåtil reprodusert av det enorme framskrittet i vitenskapen; og det vi kan produsere, kan vi sannelig ikke rekne som umulig å lære å kjenne. Organiske substanser var sånne mystiske ting for kjemien i den første halvdelen av dette hundreåret; nå lærer vi å bygge dem opp en etter en ut fra de kjemiske elementene de består av, uten hjelp av organiske prosesser. Moderne kjemikere erklærer at så snart som den kjemiske sammensetninga av hvilket som helst legeme er kjent, kan det bygges opp av elementene sine. Ennå kjenner vi langt fra til sammensetninga av de høyeste organiske substansene, eggehvitestoffene; men det er ingen grunn til at vi ikke skulle, om så først etter hundre år, komme fram til denne kunnskapen, og væpna med den kunne produsere kunstig eggehvite. Men hvis vi kommer dit, skal vi samtidig kunne produsere kunstig liv, for livet er fra de laveste til de høyeste formene ikke noe annet enn den normale eksistensforma for eggehvitestoffene.

Men så snart agnostikeren vår har tatt disse formelle, tankemessige forbeholda, snakker og handler han som den stramme materialisten han er på bonnen. Han kan kanskje si at så langt vi veit, kan maten og bevegelse, eller energi som det blir kalt nå, verken bli skapt eller ødelagt, men at vi ikke har bevis for at de ikke har blitt skapt på et eller annet tidspunkt. Men om du prøver å bruke denne innrømmelsen mot han ved et passende tilfelle, vil han raskt tilbakevise dette, og det ettertrykkelig. Om han innrømmer muligheten for spiritualisme reint abstrakt , så vil han ikke ha noe å gjøre med den konkret . Så vidt vi veit og kan vite, vil han si til deg, er det ingen skaper eller hersker i universet; så langt vi kan dømme, kan materie og energi verken bli skapt eller ødelagt; for oss er ånden ei form for energi, en hjernefunksjon; alt vi veit er at den materielle verda er styrt av lover som ikke kan endres, og så videre. Derfor, så langt han er vitenskapsmann, så vidt han veit noe, er han materialist; utafor vitenskapen hans, i de sfærene som han ikke veit noe om, oversetter han uvitenheta si til gresk og kaller den agnostisisme.

En ting ser iallfall ut til å være sikker: sjøl om jeg var agnostiker, er det opplagt at jeg ikke kunne betegne den historieoppfatninga som jeg har skissert i denne lille boka, som “historisk agnostisisme”. Religiøse folk ville le av meg, fortørna ville agnostikerne spørre om jeg gjorde narr av dem. Så derfor håper jeg at ikke engang den britiske respektabiliteten vil bli altfor sjokkert om jeg på engelsk, som på så mange andre språk, bruker uttrykket “historisk materialisme” for å betegne det synet på det historiske forløpet som søker den endelige årsaka og den store bevegelseskrafta bak alle viktige historiske hendinger i den økonomiske utviklinga av samfunnet, i endringene i produksjons- og byttemåtene, i den konsekvente delinga av samfunnet i forskjellige klasser, og i kampene som disse klassene fører mot hverandre.

Kanskje vil de lettere kunne se gjennom fingrene med dette om jeg påviser at historisk materialisme kan by på fordeler også for den britiske respektabiliteten. Jeg har nevnt den kjensgjerningen at for omtrent førti eller femti år sia, måtte enhver kultivert utlending som satte bo i England, bli slått av det han nødvendigvis måtte oppfatte som religiøs skinnhellighet og dumhet hos den respektable engelske middelklassen. Jeg skal nå påvise at den respektable engelske middelklassen på den tida ikke var riktig så dum som det kunne se ut til for den intelligente utlendingen. Disse religiøse holdningene kan forklares.

Da Europa tok skrittet ut av middelalderen, konstituerte det framvoksende borgerskapet i byene det revolusjonære elementet sitt. Det hadde tilkjempa seg ei anerkjent stilling innafor det middelalderske føydalsystemet, men denne stillinga hadde også blitt for snever for den krafta det hadde til å utvikle seg. Utviklinga av middelklassen, borgerskapet , kunne ikke forenes med opprettholdelsen av føydalsystemet; derfor måtte føydalsystemet falle.

Men det store internasjonale senteret for føydalismen var den romersk-katolske kjerka. Til tross for alle indre kriger, forente den hele det føydale Vest-Europa i ett stort politisk system som stod like mye i opposisjon til de skismatiske grekerne som til de muslimske landa. Den omgav føydalinstitusjonene med en glorie av guddommelig innvielse. Den hadde organisert sitt eget hierarki etter føydalt mønster, og endelig var den sjøl den langt mektigste føydalherren i og med at den eide hele tredjedelen av all jorda i den katolske verda. Før den verdslige føydalismen kunne angripes i hvert land og punkt for punkt, måtte denne hellige sentralorganisasjonen til føydalismen ødelegges.

Dessuten foregikk det et nytt stort oppsving i vitenskapen samtidig med at middelklassen vokste fram: astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi, fysiologi blei studert igjen. Og for å utvikle den industrielle produksjonen sin, trengte borgerskapet en vitenskap som kunne slå fast åssen de fysiske egenskapene til tinga i naturen var, og åssen naturkreftene virka. Opp til da hadde ikke vitenskapen vært noe annet enn den ydmjuke tjenestejenta til kjerka, hadde ikke fått lov til å tråkke over de grensene som trua satte, og hadde derfor ikke vært noen vitenskap i det hele tatt. Vitenskapen gjorde opprør mot kjerka; borgerskapet klarte seg ikke uten vitenskapen og måtte derfor bli med på opprøret.

Sjøl om jeg her bare nevner to av de områdene der den framvoksende middelklassen var nødt til å støte sammen med den etablerte religionen. er det tilstrekkelig til å vise at for det første var det borgerskapet som var den klassen som hadde størst interesse av å kjempe mot maktstillinga til den katolske kjerka, og for det andre at enhver kamp mot føydalismen på den tida måtte kle seg i religiøse former, måtte først og fremst rettes mot kjerka. Men om det var universitetene og handelsmennene i byene som stemte i med stridsropet, så måtte det få, og fikk, et sterkt ekko fra massene av befolkninga på landet, bøndene, som overalt måtte slåss mot de åndelige og verdslige føydalherrene sine, rett og slett for å opprettholde livet.

Den lange kampen som borgerskapet førte mot føydalismen, nådde høydepunktet i tre store, avgjørende slag.

Det første var det som blir kalt den protestantiske reformasjonen i Tyskland. Krigsropet som Luther reiste mot kjerka, fikk to politiske oppstander som svar: først reiste lavadelen seg under ledelse av Franz von Sickingen i 1523, så kom den store bondekrigen i 1525. Begge oppstandene blei slått ned, hovedsaklig som følge av at den parten som hadde størst interesse av disse oppstandene, byborgerne, var ubesluttsomme – årsakene til denne ubesluttsomheta kan vi ikke gå nærmere inn på her. Fra det øyeblikket utarta kampen til en strid mellom lokale fyrster og den sentrale makta, og utfallet var at Tyskland ikke var blant de politisk aktive nasjonene i Europa på to hundre år. Den lutherske reformasjonen frambrakte riktignok ei ny tru, en religion tilpassa det absolutte monarkiet. Ikke før hadde bøndene i det nordøstlige Tyskland gått over til Luthers lære, før de gikk over fra å være frie menn til å være livegne.

Men der Luther tapte, hadde Calvin dagen sin. Trua til Calvin var ei som passa de dristigste av borgerskapet på den tida. Predestinasjonslæra hans var det religiøse uttrykket for den kjensgjerninga at framgang eller motgang i konkurransen i forretningsverda ikke avhenger av hva en mann gjør eller hvor dyktig han er, men avhenger av forhold som han ikke sjøl er herre over. Det er ikke hva vi vil eller hva vi gjør som er avgjørende, men barmhjertigheta til ukjente, økonomiske overmakter; og dette var særlig tilfelle i ei tid med økonomisk revolusjon da alle de gamle handelsrutene og -sentrene blei erstatta med nye, da India og Amerika blei åpna for verda, og da til og med de mest hellige, økonomiske trusartiklene – verdien av gull og sølv – begynte å vakle og falle sammen. Kjerkeforfatninga til Calvin var helt igjennom demokratisk og republikansk; og når Guds rike blei republikansk, kunne da rikene her på jorda la seg styre av konger, biskoper og føydalherrer? Mens den tyske protestantismen blei et villig redskap i hendene på fyrstene, grunnla kalvinismen en republikk i Nederland og oppretta handlekraftige, republikanske partier i England og framfor alt i Skottland.

Den andre store borgerlige reisninga fant læresetningene sine ferdig skåret og innhøsta i kalvinismen. Denne reisninga fant sted i England. Middelklassen i byene starta den, og de sjøleiende bøndene på landet kjempa den ferdig. Merkelig nok, i alle de tre store borgerlige reisningene er det bøndene som leverer soldatene som må slåss og bøndene er nettopp den klassen som når seieren vel er vunnet, sikrest blir ruinert av de økonomiske følgene av denne seieren. Hundre år etter Cromwell var de sjøleiende bøndene i England nesten forsvunnet. I alle fall, hadde det ikke vært for disse sjøleiende bøndene og det plebeiiske elementet i byene, hadde borgerskapet aleine aldri klart å kjempe kampen til den bitre slutten, og Karl I ville aldri ha endt på skafottet. For at borgerskapet skulle kunne sikre til og med de seirene som var modne for innhøsting, måtte revolusjonen føres atskillig videre – akkurat som i Frankrike i 1793 og i Tyskland i 1848. Dette ser faktisk ut til å være en av utviklingslovene i det borgerlige samfunnet. Nå, etter dette overmålet av revolusjonær virksomhet, fulgte nødvendigvis den uunngåelige reaksjonen som i sin tur gikk langt videre enn der den burde holdt seg. Etter en serie med svingninger, blei det endelig funnet et nytt tyngdepunkt som tjente som nytt utgangspunkt. Den store perioden i den engelske historia, som for de respektable går under navnet “det store opprøret”, og kampene som fulgte den, blei avslutta med den forholdsvis ubetydelige hendinga fra 1689, som liberale historikere kaller for “den ærefulle revolusjonen”.

Det nye utgangspunktet var et kompromiss mellom den framvoksende middelklassen og de tidligere føydale jordeierne. Sjøl om de sistnevnte da som nå blei kalt for aristokratiet, hadde de allerede lenge vært i ferd med å bli det som Ludvig Filip mye seinere blei i Frankrike, “den fremste borgeren i kongedømmet”. Heldigvis for England hadde de gamle føydalbaronene slått hverandre i hjel under rosekrigene. Sjøl om etterfølgerne deres for det meste var ætlinger av de gamle familiene, så nedstammet de ikke i rett linje, og utgjorde dermed en helt ny stand med skikker og vaner som var langt mer borgerlige enn føydale. De forstod fullt ut verdien av penger og økte jordinntektene sine ved å kaste ut hundrevis av små forpaktere og la sauer ta plassen deres. Henrik VIII skapte massevis av nye, borgerlige godseiere ved å dele ut og ødsle med jordeiendommene til kjerka: det samme resultatet hadde den omfattende konfiskeringa av storgods som blei overlatt til mer eller mindre oppkomlinger. Dette foregikk gjennom hele det syttende århundret. Som en følge av dette hadde det engelske “aristokratiet” helt sia Henrik VII ikke bare unnlatt å sette seg i mot utviklinga av industriell produksjon, men tvert om forsøkt å tjene på den; og ut fra økonomiske og politiske grunner hadde en del av de store jordeierne alltid vært villige til å samarbeide med de ledende mennene i det finansielle og industrielle borgerskapet. Kompromisset i 1689 var derfor lett å få i stand. Det politiske rovbyttet, “gods og gull”, blei overlatt til de store jordeiende familiene, forutsatt at de økonomiske interessene til middelklassen som dreiv med finanser, manufaktur og handel, blei ivaretatt i tilstrekkelig grad. Og på den tida var disse økonomiske interessene mektige nok til å bestemme den allmenne politikken til nasjonen. Det kunne være kjekling om småsaker, men i det store og hele visste det aristokratiske oligarkiet altfor godt at deres egen økonomiske framgang var knytt til framgangen til den industrielle og merkantile middelklassen med band som ikke kunne løses.

Fra den tida var borgerskapet en ydmjuk, men likevel anerkjent del av herskerklassen i England. Det hadde felles interesser med resten av dem i å holde de store arbeidende massene i nasjonen nede. Kjøpmannen eller fabrikanten stod som husbond for funksjonærene, arbeidsfolka, tjenerne sine, eller de som sa inntil for kort tid sia, “naturlig foresatt”. Interessen hans var å få så mye og så godt arbeid som mulig ut av dem; for dette formålet måtte de oppfostres til passende lydighet. Husbonden var sjøl religiøs; religionen hadde skaffa han den fana han hadde kjempa under for kongen og adelen; det tok ikke lang tid å oppdage de mulighetene denne religionen gav han til å bearbeide holdningene til de naturlige undersåttene sine og gjøre dem lydige overfor buda og befalingene til den husbonden som det hadde behaga Gud å sette over dem. Kort sagt, det engelske borgerskapet måtte nå være med på å holde nede de “lavere klassene”, de store arbeidende massene i nasjonen, og ett av de midlene som blei brukt til det formålet, var den innflytelsen som religionen hadde.

Det var en annen kjensgjerning som bidro til å styrke de religiøse holdningene til borgerskapet. Det var at materialismen vokste fram i England. Ikke bare sjokkerte den nye læra de fromme følelsene til middelklassen; den gav seg ut for å være en filosofi som bare passa for lærde og kultiverte verdensmenn, i motsetning til religionen som var bra nok for de udanna massene medrekna borgerskapet. Med Hobbes trådde den fram på scenen og forsvarte kongelig forrang og allmakt; den oppfordra det absolutte monarkiet til å holde nede denne puer robustus sed malitiosus7, nemlig folket. Med etterfølgerne til Hobbes, med Bolingbroke, Shaftesbury osv., fortsatte denne nye deistiske forma av materialisme på samme vis å være ei aristokratisk, esoterisk lære, og var derfor hatsk mot middelklassen både fordi denne læra var kjettersk i forhold til religionen og fordi den hadde antiborgerlige, politiske forbindelser. De protestantiske sektene som hadde heist flagget og skaffa soldatene i kampen mot stuartene, fortsatte følgelig å utgjøre hovedtyngden av den progressive middelklassen i opposisjon til materialismen og deismen til aristokratiet, og ennå i dag er de ryggraden i “det store liberale partiet”.

I mellomtida spredde materialismen seg fra England til Frankrike der den møtte og gikk sammen med en annen materialistisk skole med filosofer, en grein av cartesianismen. Også i Frankrike var den til å begynne med ei utelukkende aristokratisk lære. Men snart blei den revolusjonære egenarten framheva. De franske materialistene begrensa ikke kritikken sin til religiøse trusspørsmål; de utvida den til å omfatte hver eneste vitenskaplige tradisjon og politiske institusjon; og for å bevise at læra deres kunne brukes på alle områder, tok de den korteste vegen og brukte den dristig på alle kunnskapsområder i det enorme verket som de fikk navn etter – encyklopedien. Sånn blei materialismen i den ene eller den andre av de to formene sine – uforbeholden materialisme eller deisme – livssynet til hele den danna ungdommen i Frankrike; og det i den grad at da den store revolusjonen brøt ut. gav denne læra som engelske rojalister hadde klekka ut, den teoretiske fana til de franske republikanerne og terroristene og leverte teksten til Menneskerettighetserklæringa.

Den store franske revolusjonen var den tredje store reisninga til borgerskapet, men den første som fullt ut kasta den religiøse maska og blei utkjempa etter utilslørte politiske retningslinjer: Det var også den første som virkelig blei kjempa helt fram til den ene av de stridende partene, aristokratiet, blei tilintetgjort, og den andre, borgerskapet, fikk fullstendig triumf. Kontinuitet i de før-revolusjonære og de etter-revolusjonære institusjonene, og kompromisset mellom jordeierne og kapitalistene, kom i England til uttrykk i kontinuiteten i juridisk presedens og i at de føydale rettsformene blei respektfullt opprettholdt. I Frankrike lagde revolusjonen et fullstendig brudd med tradisjonene fra fortida; den feide vekk de siste spora etter føydalismen og skapte i Code civil ei mesterlig tillemping av den gamle romerske loven til moderne, kapitalistiske forhold – det nesten perfekte uttrykket for juridiske forhold som svarer til det økonomiske stadiet som Marx kaller for vareproduksjon; så mesterlig at denne franske revolusjonære loven fremdeles tjener som mønster for reformer av eiendomslovgivninga i alle andre land, England ikke unntatt. La oss imidlertid ikke glømme at om engelsk lov fortsetter å uttrykke de økonomiske forholda til det kapitalistiske samfunnet på det barbariske føydalspråket som samsvarer like godt med det som skal uttrykkes som den engelske stavemåten samsvarer med engelsk uttale – vous écrivez Londres et vous prononcez Constantinople9 som franskmennene sa – så er denne samme engelske loven den eneste som har holdt seg i mannsaldrer og har overført til Amerika og koloniene den beste delen av den gamle, germanske personlige friheta, det lokale sjølstyret og uavhengigheta av all innblanding unntatt fra domstolene, friheter som gikk tapt på kontinentet under eneveldet og som ennå på langt nær har blitt gjenoppretta noe sted.

Men tilbake til den britiske borgeren vår. Den franske revolusjonen ga han en glimrende anledning til å ødelegge den franske sjøhandelen ved hjelp av monarkiene på kontinentet, til å annektere franske kolonier og til å knuse de siste franske fordringene om medherredømme til sjøs. Det var en grunn til at han kjempa mot den franske revolusjonen. En annen grunn var at denne revolusjonen brukte metoder som den britiske borgeren ikke kunne godta. Ikke bare den “avskyelige” terrorismen, men også sjølve forsøket på å sette borgerlig styre ut i livet til ytterste konsekvens. Hva skulle den britiske borgeren gjøre uten aristokratiet sitt som lærte han manerer, de var også deretter, og fant på moter for han – som leverte offiserene til hæren som holdt orden hjemme, og til marinen som erobra kolonier og nye markeder ute? Riktignok var det et progressivt mindretall blant borgerne, det mindretallet som ikke hadde fått interessene sine så godt ivaretatt ved kompromisset; denne fraksjonen som hovedsaklig bestod av den mindre velstående middelklassen, sympatiserte virkelig med revolusjonen, men hadde ingen makt i parlamentet.

Sånn var det at om materialismen blei truslæra til den franske revolusjonen, så holdt den gudfryktige, engelske borgeren desto mer fast på religionen sin. Hadde ikke terrorveldet i Paris bevist hva som blei resultatet dersom de religiøse instinktene til massene gikk tapt? Jo mer materialismen blei spredd fra Frankrike til nabolanda og blei forsterka av liknende teoretiske strømninger, særlig av tysk filosofi, jo mer materialismen og den frie tanken faktisk blei de generelt nødvendige kvalifikasjonene til en kultivert mann på kontinentet, jo mer halsstarrig holdt den engelske middelklassen fast på de mangfoldige trusbekjennelsene sine. Disse trusbekjennelsene kunne avvike fra hverandre, men alle var de avgjort religiøse, kristne trusbekjennelser.

Mens revolusjonen sikra den politiske triumfen til borgerskapet i Frankrike, satte Watt, Arkwright, Cartwright og andre i gang en industriell revolusjon i England som fullstendig forskjøv tyngdepunktet for den økonomiske makta. Rikdommen til borgerskapet økte atskillig raskere enn den til jordeieraristokratiet. Innafor borgerskapet sjøl, blei finansaristokratiet, bankfolka osv., skjøvet mer og mer i bakgrunnen av fabrikantene. Kompromisset i 1689 samsvarte ikke lenger med den stillinga de interesserte partene hadde seg i mellom, ikke engang etter de gradvise endringene som hadde foregått til fordel for borgerskapet. Egenarten til disse partene hadde også endra seg; borgerskapet i 1830 var svært forskjellig fra borgerskapet i det foregående hundreåret. Den politiske makta som stadig var i hendene på aristokratiet og som blei brukt av dem til å motvirke fordringene til det nye industrielle borgerskapet, kunne ikke forenes med de nye økonomiske interessene. En ny kamp med aristokratiet var nødvendig; den kunne bare ende med seier for den nye økonomiske makta. Til tross for all motstand, blei først reformaktene gjennomført under innflytelse av den franske revolusjonen i 1830. Borgerskapet fikk dermed en anerkjent og mektig plass i parlamentet. Deretter opphevinga av kornlovene som en gang for alle gav borgerskapet, og særlig den mest handlekraftige delen av borgerskapet, fabrikantene, overmakt over jordeieraristokratiet. Dette var den største seieren til borgerskapet; likevel var den det siste som borgerskapet oppnådde i utelukkende egen interesse. Hva for triumfer det enn oppnådde seinere, så måtte det dele med ei ny sosial makt, først som alliert, men snart som rival.

Den industrielle revolusjonen hadde skapt en klasse av store industrikapitalister, men også en klasse, en langt mer tallrik klasse av industriarbeidere. Denne klassen økte gradvis i antall etter hvert som den industrielle revolusjonen spredde seg fra den ene manufakturgreina til den andre, og i samme forhold økte denne klassen makta si. Den viste denne makta så tidlig som i 1824, da den tvang et motvillig parlament til å oppheve byene som forbød sammenslutninger av arbeidere. Under reformagitasjonen utgjorde arbeiderne den radikale fløyen av Reformpartiet; da loven av 1832 stengte dem ute fra å kunne stemme, formulerte de krava sine i folkefrihetsbrevet og konstituerte et uavhengig parti, Chartistpartiet, i opposisjon til det store borgerlige antikornlov-partiet. Chartistpartiet var det første partiet for arbeidsfolk i moderne tid.

Så kom revolusjonene på kontinentet i februar og mars 1848 der arbeidsfolk spilte sånn ei framtredende rolle, og, i det minste i Paris, satte fram krav som absolutt ikke kunne godtas sett fra synspunktet til det kapitalistiske samfunnet. Og så kom den allmenne reaksjonen. Først nederlaget til chartistene den 10. april 1848, så blei arbeideropprøret i Paris slått ned i juni samme året, så katastrofene i 1849 i Italia, Ungarn, Sør-Tyskland, og til slutt at Ludvig Bonaparte seira over Paris den 2. desember 1851. Dette spøkelset som fordringene til arbeiderklassen utgjorde, var slått ned, i det minste for ei tid, men til litt av en pris! Om den britiske borgeren tidligere hadde vært overbevist om at det var nødvendig å holde vanlige folk i religiøs stemning, hvor mye mer må han ikke ha følt det etter alle disse erfaringene? Uten å ta hensyn til den spydige latteren til likemennene sine på kontinentet, fortsatte han år etter år å bruke tusener og titusener på å forkynne evangeliet for de lavere klassene. Misfornøyd med sitt eget religiøse maskineri, henvender han seg til Broder Jonathan10, den største organisatoren så lenge religionen har eksistert som forretning, og importerte revivalismen fra Amerika, Moody og Sankey og liknende; og godtok til slutt den farlige hjelpa fra frelsesarmeen som gjenoppliver propagandaen fra den tidlige kristendommen og vender seg til de fattige som de utvalgte, kjemper mot kapitalismen på en religiøs måte og framelsker dermed et element av tidlig kristen klassefiendtlighet, noe som en dag kan bli brysomt for de velstående folka som nå bidrar med rede penger for den.

Det ser ut til å være en historisk utviklingslov at borgerskapet ikke i noe europeisk land kan erobre og holde den politiske makta – i det minste ikke over lengre tid – på samme absolutte måten som det føydale aristokratiet holdt den i middelalderen. Til og med i Frankrike der føydalismen blei fullstendig utsletta, har borgerskapet som helhet hatt fullt regjeringsherredømme bare i svært korte perioder. Under regjeringsperioden til Ludvig Filip 1830-48 var det en svært liten del av borgerskapet som styrte kongedømmet; langt den største delen var utestengt fra stemmeretten ved den høye inntektsgrensa. Under den andre republikken 1848-51 styrte hele borgerskapet, men bare i tre år; udugeligheta deres frambrakte det andre keiserdømmet. Det er bare nå i den tredje republikken at borgerskapet som helhet har holdt makta i mer enn tjue år: og allerede viser det klare tegn på forfall. Et varig borgerskapsherredømme har bare vært mulig i land som Amerika, der føydalismen var ukjent og samfunnet starta på borgerlig grunn alt fra begynnelsen av. Og til og med i Frankrike og i Amerika banker etterfølgerne til borgerskapet, arbeidsfolka, på døra.

I England har borgerskapet aldri hatt makta udelt. Til og med etter seieren i 1832 var det nesten utelukkende jordeieraristokratiet som satt i alle de ledende regjeringsembetene. Denne spakheta som middelklassen fant seg i dette med, var og blei ubegripelig for meg inntil den store liberale fabrikanten, herr W A Forster, i en offentlig tale oppfordra de unge mennene i Bradford til å lære seg fransk for a kunne komme seg noen veg her i verda og nevnte fra si egen erfaring hvor dum han følte seg da han som minister måtte omgås kretser der fransk var minst like nødvendig som engelsk! Faktum var at den engelske middelklassen på den tida som regel var temmelig udanna oppkomlinger som ikke kunne annet enn å overlate de ledende regjeringsplassene til aristokratiet fordi det der trengtes andre kvalifikasjoner enn å sitte på øya si med trangsynthet og innbilskhet krydra med sluhet i forretninger.11 Til og med nå viser de endeløse avisdebattene om middelklassedannelsen at den engelske middelklassen ennå ikke anser seg bra nok til å få den beste utdannelsen og satser på noe mer beskjedent. Sjøl etter opphevinga av kornlovene så det derfor ut som ei sjølsagt sak at de mennene som hadde vunnet seieren, Cobden-ene, Bright-ene, Forster-ene osv, fortsatt skulle være utelukka fra en plass i det offisielle styret av landet, inntil tjue år seinere da ei ny reformlovgiing åpna departementsdørene for dem. Helt opp til i dag er det engelske borgerskapet så grundig gjennomsyra av en følelse av eget sosialt mindreverd at de opprettholder på egen og nasjonens kostnad en dekorativ dagdriver-kaste som skal representere nasjonen på verdig måte ved alle finere, statlige tilstellinger, og de syns de sjøl blir gitt ei stor ære når en eller annen av deres egen stand blir funnet verdig til å bli tatt opp i denne utvalgte og privilegerte standen som tross alt er skapt av dem sjøl.

Den industrielle og merkantile middelklassen hadde derfor ennå ikke oppnådd å fordrive jordeieraristokratiet helt fra den politiske makta da en annen konkurrent, arbeiderklassen, dukka opp på scenen. Reaksjonen etter chartist-bevegelsen og revolusjonene på kontinentet, såvel som den veldige utvidelsen av engelsk handel i åra 1848-66 (som allment blir tilskrevet bare frihandelen, men som mye mer skyldes den kolossale utviklinga av jernbanene, oseandampere og samferdselsmidlene i allmennhet), hadde igjen drevet arbeiderklassen til å bli avhengig av det liberale partiet, der de som i førchartist-tida utgjorde den radikale fløyen. De krava de satte fram om stemmerett, kunne likevel ikke overses etter hvert. Mens whig-lederne til de liberale “luska unna”, viste Disraeli hvor overlegen han var ved å få toryene til å utnytte det fordelaktige tidspunktet og innføre “household”-stemmeretten (som innbefatta enhver som bodde i frittliggende hus) i bykommunene, ved sida av ei endring av valgkretsene. Deretter fulgte hemmelige valg; så i 1884 utvidelsen av “household”-stemmeretten til grevskapene og ei ny endring av valgkretsene som til en viss grad betydde ei utjamning mellom disse. Alle disse tiltaka økte makta til arbeiderklassen ved valga i betraktelig grad, så mye at denne klassen utgjør velgerflertallet i iallfall 150 til 200 valgkretser. Men parlamentarisk styre er den beste skolen når det gjelder å skape respekt for tradisjonene. Om middelklassen så med andakt og respekt på det som Lord John Manners spøkefullt kalte “vår gamle adel”, så massene av arbeidsfolk med ærefrykt og aktelse på det som vanligvis blei kalt “de bedre”, middelklassen. Faktisk var den britiske arbeidsmannen for rundt femten år sia en mønsterarbeider som respektfullt tok hensyn til den stillinga arbeidsgiveren hadde, og som beskjedent la band på seg sjøl når det gjaldt å stille krav. Dette trøsta våre tyske statsøkonomer av noen katetersosialister med hensyn til de uhelbredelige kommunistiske og revolusjonære tendensene til deres egne arbeidsfolk der hjemme.

Men den engelske middelklassen – gode forretningsmenn som de var – så lenger enn de tyske professorene. Svært motvillig hadde de delt makta med arbeiderklassen. I åra med chartistene hadde de lært hva puer robustus sed malitiosus , folket, er i stand til. Og etter den tida hadde de blitt tvunget til å innarbeide storparten av Folkefrihetsbrevet i Storbritannias lovverk. Mer enn noensinne gjaldt det nå å holde folket i tømme med moralske midler, og det første og viktigste av alle moralske virkemidler på massene er og blir religionen. Derfor flertall av prester i skolestyrene. derfor økende sjølbeskatning for borgerskapet for å støtte alle slags revivalismer fra ritualisme til frelsesarmeen.

Og nå kom triumfen for den britiske respektabiliteten over fritenkinga og den religiøse slappheta til den kontinentale borgeren. Arbeidsfolka i Frankrike og Tyskland hadde blitt opprørske. De var helt gjennom smitta av sosialismen og var av svært gode grunner ikke særlig kresne med hensyn til hvor lovlige de var, midlene de brukte for å sikre seg makt. Denne Puer robustus blei dag for dag mer malitiosus . Som en siste utveg var det ikke noe annet igjen for det franske og tyske borgerskapet enn stilltiende å la fritenkeriet sitt gå over bord, som en ungdom, når sjøsjuken kryper på han, stillferdig slepper den brennende sigaren som han så karslig gikk om bord med: En etter en tok gudsbespotterne på seg en from ytre oppførsel, snakka om kjerka og dogmene og ritualene til kjerka med respekt, og blei attpåtil med på disse ritualene når det var påkrevd. Franske borgere lot være å spise kjøtt om fredagene, og tyske satt på kjerkebenkene sine og lei seg gjennom lange, protestantiske prekener om søndagene. De hadde kommet skeivt ut med materialismen. “Die Religion muss dem Volk erhalten werden” , – religionen må bevares for folket – det var det siste og eneste midlet til å redde samfunnet fra fullstendig undergang. Dessverre for dem sjøl fant de ikke ut dette før de hadde gjort det beste de kunne for å knuse religionen for alltid. Og nå var det den britiske borgeren sin tur til å le hånlig og si “Jøss, for noen tosker, dette kunne jeg ha sagt dere for to hundre år sia!”

Men jeg er likevel redd for at verken den religiøse sløvheta til den britiske eller denne post festum12 -omvendelsen til den kontinentale borgeren, vil kunne demme opp for det proletære tidevannet. Tradisjonen er ei mektig hemmende kraft, den er vis inertiae13 i historia, men ettersom den bare er passiv, må den nødvendigvis bli brutt ned; og sånn vil ikke religionen kunne være noen varig livredder for det kapitalistiske samfunnet. Om de juridiske, filosofiske og religiøse ideene våre er mer eller mindre fjerne resultater av de økonomiske forholda som rår i et gitt samfunn, så kan ikke sånne ideer i det lange løp holde stand mot virkningene av ei total forandring av disse forholda. Og vi må innrømme, om vi da ikke trur på overnaturlige åpenbaringer, at ingen religiøse trussetninger vil noensinne kunne støtte opp et vaklende samfunn.

Faktisk har arbeidsfolk i England også begynt å røre på seg igjen. Uten tvil er de lenka av forskjellige slags tradisjoner. Borgerskapstradisjoner sånn som den utbredde trua på at det ikke kan være mer enn to partier, det konservative og det liberale, og at arbeiderklassen må arbeide seg fram til befrielse gjennom det store liberale partiet. Arbeidertradisjoner nedarva fra de første varsomme forsøka på å handle sjølstendig sånn som at alle som ikke hadde vanlig læretid bak seg, blei stengt ute fra aldri så mange gamle trade unions; noe som betyr at hver sånn union oppfostrer sine egne streikebrytere. Men likevel rører den engelske arbeiderklassen på seg, noe som sjøl professor Bretano beklageligvis måtte rapportere til brødrene sine, katetersosialistene. Den rører på seg, som alt mulig i England, med langsomme og avmålte skritt, med nøling her, med mer eller mindre ufruktbare, varsomme forsøk der. Den beveger seg nå og da med overengstelig mistru til sjølve ordet sosialisme, mens den gradvis tar opp i seg innholdet; og bevegelsen sprer seg og tar tak i det ene laget av arbeidere etter det andre. Nå har den rista de ufaglærte arbeiderne i East End i London ut av dvalen, og vi veit alle hva for et strålende oppsving disse friske kreftene har gitt den til gjengjeld. Og om farten til bevegelsen ikke er stor nok for utålmodigheta til enkelte, la dem ikke få glømme at det er arbeiderklassen som holder de fineste kvalitetene i engelsk egenart levende, og at når et skritt framover først er tatt i England, så blir det som regel ikke tatt et skritt tilbake igjen. Sjøl om sønnene til de gamle chartistene, ut fra grunner som er forklart ovafor, ikke var helt på høyden, så ser det ut til at sønnesønnene ikke skal gjøre skam på forfedrene sine.

Men seier for den europeiske arbeiderklassen avhenger ikke bare av England. Den kan bare bli sikra ved at iallfall England, Frankrike og Tyskland samarbeider. I begge de siste landa er arbeiderbevegelsen langt foran den i England. I Tyskland er seieren til og med innafor rekkevidde. Framgangen som bevegelsen har gjort der de siste tjuefem åra er uten sammenlikning. Den går framover med stadig økende fart. Om den tyske middelklassen har vist at den har en ynkelig mangel på politisk kapasitet, disiplin, mot, kraft og utholdenhet, så har den tyske arbeiderklassen gitt rikelig bevis på at den har alle disse egenskapene. For fire hundre år sia var Tyskland utgangspunktet for den første store reisninga til den europeiske middelklassen; sånn som sakene står nå, er det utafor mulighetas grenser at Tyskland også skulle kunne bli skueplassen for den første store seieren til det europeiske proletariatet?

20. april 1892

F Engels

Skrevet på engelsk som forord til Frederick Engels, Socialism: Utopian and Scientific , London 1892. Oversettelsen til norsk (bokmål) følger den engelske teksten.

Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap

I

Når en ser på innholdet, har den moderne sosialismen først og fremst blitt frambrakt av den oppfatninga at det på den ene sida hersker klassemotsetninger mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse, mellom kapitalister og lønnsarbeidere i det nåværende samfunnet, og at det på den andre sida rår anarki i produksjonen. Men når en ser på den teoretiske forma, framstår sosialismen til å begynne med som ei mer utvikla og angivelig mer konsekvent videreføring av de grunnsetningene som blei satt fram av de store, franske opplysningsmennene i det 18. hundreåret. Som enhver ny teori måtte den først og fremst knytte an til det tankematerialet som forelå, sjøl om røttene lå i de materielle, økonomiske kjensgjerningene.

De store mennene i Frankrike som klarna tankene framfor den revolusjonen som skulle komme, opptrådde sjøl ytterst revolusjonært. De anerkjente ingen ytre autoritet av noe som helst slag. Religion, naturoppfatning, samfunn, statsordning, alt blei kritisert på det mest skånselsløse; alt skulle rettferdiggjøre eksistensen sin framfor fornuftens domstol, eller også gi avkall på å eksistere. Den tenkende forstanden blei lagt som eneste målestokk på alt. Som Hegel sier, det var den tida da verda blei satt på hodet14, først i den betydninga at den menneskelige tanken og de grunnsetningene som tenkinga hadde funnet fram til, gjorde krav på å gjelde som grunnlag for all menneskelig handling og alt samfunnsliv; men seinere også i den videre betydninga av at virkeligheta, som stod i motsetning til disse grunnsetningene, faktisk blei snudd opp ned på. Alle samfunns- og statsformene til da, alle de gamle, overleverte forestillingene blei sett på som ufornuftige og kasta på skraphaugen. Hittil hadde verda latt seg lede helt og holdent av fordommer. Alt som hadde vært, fortjente bare medynk og forakt. Først nå brøt dagslyset, fornuftens rike, fram. Fra nå av skulle overtrua, uretten, privilegiene og undertrykkinga bli fortrengt av den evige sannheta, den evige rettferda, den naturbestemte likheta og de umistelige menneskerettighetene.

Vi veit nå at dette fornuftens rike ikke var noe annet enn det idealiserte riket til borgerskapet; at den evige rettferda blei virkeliggjort i borgerjustisen; at likheta gikk ut på borgerlig likhet for loven; at som en av de vesentligste menneskerettighetene proklamerte de den borgerlige eiendommen; og at fornuftsstaten, Rousseaus samfunnspakt, blei virkeliggjort og bare kunne bli virkeliggjort som en borgerlig, demokratisk republikk. Like så lite som alle forgjengerne sine, kunne de store tenkerne i det 18. hundreåret nå ut over de begrensningene som deres egen tid satte for dem.

Men ved sida av motsetninga mellom føydaladelen og borgerskapet, som opptrådde som representant for hele resten av samfunnet, bestod den allmenne motsetninga mellom utbyttere og de som blei utbytta, mellom rike som dreiv dank og fattige som arbeidde. Det var jo nettopp dette forholdet som gjorde det mulig for representantene for borgerskapet å framstille seg som talsmenn, ikke for en særskilt klasse, men for hele den lidende menneskeheta. Men ikke nok med det. Helt fra det oppstod, har borgerskapet vært belasta med motsetningen sin: kapitalister kan ikke bestå uten lønnsarbeidere, og i samme grad som laugsborgeren fra middelalderen utvikla seg til den moderne borgeren, har også laugssvennen og daglønneren som ikke tilhørte noe laug, utvikla seg til proletar. Og sjøl om borgerskapet i det store og hele kunne hevde at det i kampen mot adelen samtidig representerte de forskjellige arbeidende klassene på den tida, så skjedde det likevel under hver stor, borgerlig bevegelse at det brøt fram sjølstendige rørsler som var den mer eller mindre utvikla forgjengeren til det moderne proletariatet. Således gjendøperne Thomas Münzer i den tyske reformasjons- og bondekrigstida; levellerne under den store, engelske revolusjonen; Babeuf under den store, franske revolusjonen. Ved sida av disse revolusjonære oppstandene til en ennå uferdig klasse, kom det også til uttrykk teoretiske kunngjøringer som tilsvarte dem; i det 16. og 17. hundreåret utopiske skildringer av ideelle samfunnstilstander; i det 18. allerede direkte kommunistiske teorier (Morelly og Mably). Kravet om likhet blei ikke lenger innskrenka til de politiske rettighetene, det skulle også utvides til den stillinga den enkelte hadde i samfunnet; ikke bare klasseprivilegiene skulle fjernes, men sjølve klasseforskjellene. Som en asketisk, spartansk kommunisme som bannlyste all livsglede, framstod den nye læra i si første form. Så fulgte de tre store utopistene: Saint-Simon. som ennå lot den borgerlige retninga beholde ei viss gyldighet ved sida av den proletære; Fourier, og Owen som levde i det landet som hadde den mest utvikla kapitalistiske produksjonen, og under innflytelse av de motsetningene som framkom av dette og i direkte tilknytning til den franske materialismen, utvikla han systematisk de forslaga han hadde til å fjerne klasseforskjellene.

Alle tre har det felles at de ikke står fram som representanter for interessene til proletariatet, som i mellomtida hadde vokst fram med historisk nødvendighet. Som opplysningsmennene ville de ikke først og fremst befri en bestemt klasse, men derimot straks befri hele menneskeheta. Som opplysningsmennene ville de innføre et rike bygd på fornuftig og evig rettferd; men riket deres er himmelvidt forskjellig fra det til opplysningsmennene. Også den borgerlige verda, slik som disse opplysningsmennene arrangerte den, etter grunnsetningene sine, er ufornuftig og urettferdig og havner derfor likesågodt i søppelkassa sammen med føydalismen og alle tidligere samfunnsformer. At den virkelige fornuften og rettferda hittil ikke har herska i verda, kommer bare av at en ikke hadde fatta dette på riktig måte. Det som mangla, var nettopp det geniale individet som nå har stått fram og erkjent sannheta; at han har stått fram nå, at sannheta er blitt erkjent akkurat nå, er ikke en uunngåelig foreteelse som står i sammenheng med og nødvendigvis følger den historiske utviklinga, men derimot et reint lykketreff. Han kunne like gjerne vært født 500 år tidligere og hadde da spart menneskeheta for 500 år med villfarelser, kamper og lidelser.

Vi så åssen de franske filosofene i det attende hundreåret, revolusjonsforberederne, appellerte til fornuften som den eneste dommeren over alt som fans. En fornuftig stat, et fornuftig samfunn skulle bli oppretta, alt som var i strid med den evige fornuften, skulle bli fjerna uten barmhjertighet. Vi så også at denne evige fornuften i virkeligheta ikke var noe annet enn den idealiserte forstanden til middelklassen som akkurat da utvikla seg videre til borgerskap. Da nå den franske revolusjonen hadde virkeliggjort dette fornuftssamfunnet og den fornuftsstaten, viste det seg derfor at de nye ordningene på ingen måte var absolutt fornuftige, hvor rasjonelle de enn måtte være i forhold til tidligere tilstander. Fornuftsstaten gikk fullstendig opp i røyk. Rousseaus samfunnspakt blei gjort til virkelighet i det skrekkveldet som det forvirra og politisk udyktige borgerskapet flykta fra, først inn i korrupsjonen til direktoriet, og endelig under beskyttelse av despotiet til Napoleon. Den evige freden som var lovt, hadde slått om til en endeløs erobringskrig. Fornuftssamfunnet gikk det ikke bedre med. Istedenfor å oppløse seg i allmenn velstand, hadde motsetninga mellom fattig og rik blitt skjerpa, fordi de hadde fjerna laugsprivilegiene og andre privilegier som til en viss grad hadde bygd bru over motsetningene, og fordi de hadde avskaffa de kjerkelige velgjørenhetsinstitusjonene som hadde gjort motsetningene mindre krasse. “Eiendommens frihet” fra de føydale lenkene hadde nå blitt virkelighet. De små eiendommene til småborgerne og småbøndene blei gjort ende på under den overmektige konkurransen fra storkapitalen og de store jordeierne. Denne friheta viste seg å være frihet til å selge småeiendommen sin til nettopp disse store herrene. For småborgerne og småbøndene blei “eiendommens frihet” forvandla til frihet fra eiendom. Oppsvinget i industrien på kapitalistisk grunnlag gjorde at fattigdom og nød for de arbeidende massene blei opphøyd til en livsbetingelse for samfunnet. Kontantbetalinga blei mer og mer, som Carlyle uttrykte det, det eneste bindeleddet i samfunnet. Antallet av forbrytelser tiltok fra år til år. Riktignok var de ikke utrydda, de føydale utskeielsene som tidligere så uforferda fant sted i full åpenhet, men iallfall foreløpig skjøvet i bakgrunnen til fordel for de borgerlige lastene som hittil bare var pleid i stillhet – de blomstra nå desto yppigere. Handelen utvikla seg mer og mer til snyteri. Det revolusjonære slagordet “brorskap” blei virkeliggjort som sjikane og misunnelse i konkurransekampen. Korrupsjonen tok plassen til den voldelige undertrykkinga, og som det viktigste, samfunnsmessige maktmiddelet tok pengene plassen til kården. Retten til den første natta gikk over fra føydalherrene til de borgerlige fabrikantene. Prostitusjonen greip om seg i et uhorvelig omfang. Ekteskapet var nå som før den lovlig anerkjente forma, det offisielle dekket for prostitusjonen, og blei dessuten utfylt med tallrike ekteskapsbrudd. Kort sagt, sammenlikna med de staselige løftene til opplysningsmennene, viste det seg at de samfunnsmessige og politiske ordningene som blei skapt ved “fornuftens seier”, bare var bittert skuffende vrengebilder. Det mangla ennå bare de mennene som kunne fastslå skuffelsen, og de kom ved hundreårsskiftet. Brev fra Genève av Saint-Simon kom ut i 1802; det første verket av Fourier kom i 1808, sjøl om grunnlaget for teoriene hans skreiv seg fra 1799; den 1. januar 1800 overtok Robert Owen ledelsen av New Lanark.

Men på denne tida var den kapitalistiske produksjonsmåten ennå svært lite utvikla, og det var dermed også motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet. Storindustrien som først nylig hadde oppstått i England, var ennå ukjent i Frankrike. Men det er først med storindustrien at – for det første – de konfliktene utvikler seg som gjør det tvingende nødvendig med ei omveltning av produksjonsmåten, at den kapitalistiske karakteren til produksjonsmåten blir fjerne konflikter ikke bare mellom de klassene den har frambrakt, men også mellom sjølve produktivkreftene og de bytteformene den har skapt. Og – for det andre – nettopp i disse enorme produktivkreftene utvikler storindustrien også midlene til å løse disse konfliktene. Om altså de konfliktene som sprang ut av den nye samfunnsordninga bare var i ferd med å bli til rundt 1800, så gjelder dette enda mye mer for midlene til å løse dem. Da de eiendomsløse massene i Paris under skrekkveldet erobra makta et øyeblikk og dermed førte den borgerlige revolusjonen til seier, til og med mot borgerskapet, så beviste de dermed bare hvor umulig det var for dem å holde på makta over lengre tid under de forholda som da var. Det proletariatet som først nå skilte seg ut fra de eiendomsløse massene som grunnstammen til en ny klasse, var ennå helt ute av stand til å handle politisk sjølstendig, og det framstod som en undertrykt, lidende stand som i avmakt var henvist til i beste fall å få hjelp utafra, ovafra.

Denne historiske tilstanden påvirka også de som stifta sosialismen. Det umodne utviklingstrinnet som den kapitalistiske produksjonen og klassesituasjonen stod på, fikk tilsvarende umodne teorier. De samfunnsmessige oppgavene som ennå lå skjult i de uutvikla, økonomiske forholda, skulle løses ved hjelp av tenking. Samfunnet bød bare på misforhold: å fjerne disse var oppgava til den tenkende fornufta. Det dreide seg derfor om å finne opp et nytt og mer fullkomment system å ordne samfunnet etter, og så å tvinge dette på samfunnet utafra ved bruk av propaganda eller om mulig ved mønstereksperiment som eksempel. Disse nye sosiale systema var på forhånd dømt til å bli utopier; jo mer de blei utarbeidd i detalj, jo mer måtte de utarte til rein fantasileik.

Når vi engang har fastslått dette, oppholder vi oss ikke lenger ved denne sida av saka som nå helt og holdent tilhører fortida. Vi kan overlate til litterære småkremmere å høytidelig plukke fra hverandre disse fantasileikene, som i dag bare er komiske, sånn at de kan få vist hvor overlegen deres egen, nøkterne tenking er i forhold til sånt “vanvidd”. Vi gleder oss heller over de geniale tankekimene og tankene som overalt bryter gjennom det fantastiske hylsteret, og som disse besteborgerne er blinde for.

Saint-Simon var et barn av den store, franske revolusjonen, han var ennå ikke tretti år da den brøt ut. Revolusjonen var en seier for tredjestanden, dvs. den store massen i nasjonen som arbeidde i produksjon og handel, en seier over de til da privilegerte stendene som ikke arbeidde: adel og geistlighet. Men seieren til tredjestanden avslørte seg snart som en seier for bare en liten del av denne standen, som ei erobring av den politiske makta for det sjiktet som var sosialt privilegert innafor denne standen: det eiendomsbesittende borgerskapet. Og dette borgerskapet hadde til og med utvikla seg raskt under revolusjonen ved å spekulere i jordeiendommene til adelen og kjerka som først blei konfiskert og deretter solgt, såvel som ved det bedraget mot nasjonen som arméleverandørene gjorde seg skyldige i. Det var nettopp herredømmet til disse svindlerne som under direktoriet brakte Frankrike og revolusjonen til undergangens rand, og som dermed gav Napoleon påskudd til statskupp. Motsetninga mellom tredjestanden og de privilegerte stendene tok altså form i hodet på Saint-Simon som motsetninga mellom “arbeidere” og “dagdrivere”. “Dagdriverne”, det var ikke bare dem som var privilegerte før, men alle som levde av renter uten å ta del i produksjon og handel. Og “arbeiderne”, det var ikke bare lønnsarbeidere, men også fabrikantene, handelsfolka, bankfolka. At dagdriverne hadde mista evnen til åndelig ledelse og politisk herredømme, det stod fast og hadde en gang for alle blitt stadfesta av revolusjonen. At de eiendomsløse ikke hadde denne evnen, det syntes Saint-Simon hadde blitt bevist ved erfaringene fra skrekkveldet. Men hvem skulle lede og herske? Ifølge Saint-Simon vitenskapen og industrien, knytt sammen av et nytt, religiøst bånd, utsett til å gjenopprette den enheta i religiøse synsmåter som hadde blitt sprengt av reformasjonen, en “ny kristendom” som nødvendigvis måtte bli mystisk og strengt hierarkisk. Men vitenskapen, det var den lærde, og industrien, det var først og fremst de aktive borgerne, fabrikantene, handelsfolka, bankfolka. Disse borgerne skulle riktignok kunne forvandle seg til en slags offentlige tjenestemenn, tillitsmennene i samfunnet, men de skulle likevel få beholde ei overordna og også økonomisk privilegert stilling i forhold til arbeiderne. Især skulle bankfolka være kalla til å styre hele den samfunnsmessige produksjonen ved hjelp av kredittreguleringer. Denne oppfatninga samsvarte helt med ei tid da storindustrien i Frankrike, og dermed motsetninga mellom borgerskapet og proletariatet, nettopp var i ferd med å oppstå. Men det som Saint-Simon særskilt legger vekt på, er dette: Det som først og fremst teller for han, er skjebnen til “den fattigste og mest tallrike klassen” (la classe la plus nombreuse et la plus pauvre).

Alt i sine Brev fra Genève setter Saint-Simon fram tesen om at “alle mennesker skal arbeide”.

I det samme skriftet er han allerede klar over at skrekkveldet var herredømmet til de eiendomsløse massene. “Bare se,” roper han til dem, “hva som hendte i Frankrike på den tida da kameratene deres hadde makta der, de frambrakte hungersnød.”

Men å oppfatte den franske revolusjonen som en klassekamp, og det ikke bare mellom adel og borgerskap, men mellom adel, borgerskap og eiendomsløse , det var i året 1802 en høyst skarpsindig oppdagelse. I 1816 erklærer han at politikken er vitenskapen om produksjonen og forutsier at politikken helt og holdent vil gå opp i økonomien. Sjøl om erkjennelsen av at de økonomiske forholda er grunnlaget for de politiske institusjonene, viser seg i dette bare som en kime, så blir det likevel allerede her klart uttalt at det politiske herredømmet over mennesker vil gå over til forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser, altså den avskaffelsen av staten som det nylig har vært mye bråk om. Og like langt foran sine samtidige erklærer han i 1814, like etter at de allierte gikk inn i Paris, og til og med i 1815 under krigen: “De hundre dagene”, at en allianse mellom Frankrike og England, og i annen rekke mellom disse to og Tyskland, er den eneste garantien for ei gunstig utvikling og fred i Europa. I 1815 trengtes det like mye mot som historisk vidsyn for å preke for franskmennene om allianse med seierherren fra Waterloo.

Mens vi hos Saint-Simon oppdager et genialt vidsyn der kimen fins til nesten alle de ikke strengt økonomiske tankene hos de seinere sosialistene, så finner vi hos Fourier en ekte fransk-åndfull kritikk av de rådende samfunnsforholda, en kritikk som ikke dermed er mindre djuptpløyende. Fourier tar dem på ordet, både borgerskapet og de begeistra profetene deres fra før og de beregnende spyttslikkerne deres fra etter revolusjonen. Ubarmhjertig avdekker han den materielle og moralske elendigheta i den borgerlige verda. Han sammenlikner den med de skinnende løftene til opplysningsmennene om samfunnet som bare fornuften skulle herske i, løftene om den eneste saliggjørende sivilisasjonen, om den grenseløse evnen som menneskene har til å nå det fullkomne, og han sammenlikner den med de rosenrøde frasene til de samtidige borgerideologene. Han påviser åssen de mest høyttravende frasene overalt tilsvarer den mest ynkverdige virkeligheta, og øser bitende spott over dette dundrende nederlaget som frasene har lidd. Fourier er ikke bare kritiker, det evig klare gemyttet hans gjør han til satiriker, og til og med til en av de største satirikerne gjennom alle tider. Like mesterlig som morsomt skildrer han såvel svindelspekulasjonen som blomstrer opp mens revolusjonen ebber ut, som den allmenne kremmeraktigheten til den franske handelen på den tida. Enda mer mesterlig er den kritikken han har av de borgerlige seksualforholda og den stillinga kvinnene har i det borgerlige samfunnet. Det er han som først uttaler at graden av kvinnefrigjøring er den naturlige målestokken på den allmenne frigjøringa i et gitt samfunn. Men mest storslagen viser Fourier seg i den oppfatninga han har av samfunnshistoria. Hele historieforløpet til nå deler han inn i fire utviklingstrinn: villhet, patriarkat, barbari, sivilisasjon. Det siste faller sammen med det vi i dag kaller det borgerlige samfunnet, altså den samfunnsordninga som har vært innført sia det 16. hundreåret. Han påviser “at den siviliserte ordninga gjør at enhver last som forekommer på en enkel måte under barbariet, får en sammensatt, falsk, tvetydig hyklerisk væremåte”, at sivilisasjonen beveger seg i en “vond sirkel”, i motsigelser som den stadig framkaller på ny uten å kunne overvinne dem, sånn at den stadig oppnår det motsatte av det den vil oppnå eller hevder at den vil oppnå. Sånn at f.eks. “under sivilisasjonen springer fattigdommen ut av sjølve overfloden”. Som vi ser handterer Fourier dialektikken like overlegent som sin samtidige Hegel. Overfor pratet om at menneskene har ubegrensa evne til å nå det fullkomne, hevder han med den samme dialektikken at enhver historisk fase har sin oppgangs-, men også nedgangsperiode og han bruker denne synsmåten også når det gjelder framtida til hele menneskeheta. Som Kant i naturvitenskapen innfører tanken om at jorda en gang vil gå under, innfører Fourier i historieoppfatninga tanken om at menneskeheta en gang skal gå under.

Mens revolusjonsorkanen feide over Frankrike, foregikk det ei stillere, men ikke derfor mindre kraftig omveltning i England. Dampkrafta og de nye verktøymaskinene gjorde manufakturen om til moderne storindustri og revolusjonerte dermed hele grunnlaget for det borgerlige samfunnet. Den søvnige utviklingsgangen i manufakturtida forvandla seg til en sann “Sturm und Drang”-periode for produksjonen. Med stadig voksende fart delte samfunnet seg i store kapitalister og eiendomsløse proletarer, og mellom disse førte nå – istedenfor den tidligere stabile middelklassen – en urolig masse av handverkere og småhandlere et ustadig tilvære som den mest ustabile delen av befolkninga. Ennå var den nye produksjonsmåten bare i begynnelsen av oppgangsperioden; den var ennå den normale, regelrette og eneste produksjonsmåten som var mulig under disse forholda. Men alt da frambrakte den skrikende sosiale misforhold: at ei hjemløs befolkning blei trengt sammen i de dårligste bostedene i storbyer – at alt som tradisjonelt bandt sammen når det gjaldt herkomst, patriarkalsk underordning og familie blei oppløst – at arbeidsdagen blei forlenga i et gruoppvekkende omfang særlig for kvinner og barn – at moralen blei forderva i masseomfang for den arbeidende klassen som plutselig hadde blitt kasta inn i helt nye levevilkår, fra landet til byen, fra jordbruk til industri, fra stabile til daglig vekslende, usikre livsvilkår. Da trådde en tjueni år gammel fabrikant fram som reformator, en mann med en karakter så barnslig enkel at det grensa til det opphøyde, og samtidig en folkefører av de sjeldne. Robert Owen hadde tilegna seg læra til de materialistiske opplysningsmennene om at menneskekarakteren på den ene sida er produktet av medfødte anlegg og på den andre sida produktet av de forholda menneskene lever under, særlig i oppveksten. I den industrielle revolusjonen så de fleste av standsfellene hans bare forvirring og kaos, rørt vann som var bra å fiske i for å bli brårike. Sjøl så han muligheta til å sette yndlingstanken sin ut i livet og dermed bringe orden i kaoset. Som sjef over fem hundre arbeidere på en fabrikk i Manchester, hadde han allerede prøvd det med godt resultat. Som meddirektør leda han det store bomullsspinneriet i New Lanark i Skottland i samme ånd fra 1800 til 1829, bare med større handlefrihet og med en framgang som gav han berømmelse i Europa. Ei befolkning som litt etter litt vokste til 2.500 mennesker, og som opprinnelig var satt sammen av svært blanda og for størstedelen sterkt demoraliserende elementer, gjorde han til en fullkommen mønsterkoloni der fyll, politi, dommere og straffesaker, fattigvesen og veldedighetsbehov var ukjente ting. Og dette riktignok ved ganske enkelt å gi folk mer menneskeverdige forhold, og særlig ved å la den oppvoksende slekta få ei omsorgsfull oppfostring. Det var den som fant på dette med barnehager og begynte med det for første gang her. Fra toårsalderen kom ungene i barnehagen der de hadde det så moro at de nesten ikke var til å få med seg hjem igjen. Mens konkurrentene hans lot folk arbeide 13-14 timer om dagen, arbeidde de bare 10½ time i New Lanark. Da ei bomullskrise førte til fire måneders produksjonsstopp fikk de ledige arbeiderne fortsatt utbetalt full lønn. Og samtidig hadde fabrikken mer enn fordobla verdien sin og hele tida gitt eierne rikelig utbytte.

Owen var ikke tilfreds med alt dette. Levevilkåra som han hadde skaffa arbeiderne sine, var i hans øyne ennå på langt nær menneskeverdig; “folka var slavene mine”; de forholdsvis gunstige kåra han hadde skaffa dem, var ennå langt fra sånn at de tillot ei allsidig, fornuftig utvikling av folks egenart og forstand, for ikke å snakke om en fri livsutfoldelse.

“Og likevel produserte den arbeidende delen av disse 2.500 menneskene like mye virkelig rikdom for samfunnet som det ei befolkning på 600.000 kunne frambringe for snaue femti år sia. Jeg spurte meg sjøl: Hvor blir det av differansen mellom den rikdommen som disse 2.500 menneskene bruker opp og den som de 600.000 hadde måttet bruke?”

Svaret var opplagt. Den hadde blitt brukt til å skaffe bedriftseierne 5 % rente av etableringskapitalen og dessuten mer enn 300.000 pund sterling (6.000.000 mark) i utbytte. Og det som gjaldt for New Lanark, gjaldt i ennå høyere grad for alle fabrikkene i England.

“Uten denne nye rikdommen som maskinene har skapt, hadde ikke krigen for å styrte Napoleon og for å opprettholde de aristokratiske samfunnsprinsippene latt seg gjennomføre. Og likevel var det den arbeidende klassen som hadde skapt denne nye makta.”15

Fruktene tilhørte derfor også denne klassen. De nye, veldige produktivkreftene som hittil bare hadde tjent til å gjøre enkelte rike og til å underkue menneskene, gav etter Owens mening grunnlaget for ei samfunnsmessig nyordning, og som alles felles eiendom var de bestemt til å arbeide for alles felles velferd.

På en sånn reint forretningsmessig måte, så å si som følgene av en forretningsmessig kalkyle, oppstod den owenske kommunismen. Gjennomgående beholdt den denne praktisk innretta egenarten sin. I 1823 foreslo så Owen at de kunne få en slutt på nøden i Irland ved å opprette kommunistiske kolonier, og la fram fullstendige berekninger over anleggskostnader, årlige utgifter og sannsynlig utbytte. I den endelige framtidsplanen hans er den tekniske utarbeidelsen av detaljene, medrekna grunnriss, oppriss og perspektiv, gjennomført med sann sakkunnskap at det sjøl fra en fagmanns synspunkt er lite å utsette på detaljinnretningene når en først ha gått med på den owenske metoden for samfunnsreformer.

Skrittet over til kommunismen var vendepunktet i livet til Owen. Så lenge han bare framstod som velgjører, høsta han rikdom, applaus, ære og berømmelse. Han var den mest populære mannen i Europa. Ikke bare standfellene hans, men også statsmenn og fyrster hørte på han med anerkjennelse. Men da han stod fram med de kommunistiske teoriene sine, snudde bladet seg. Det så ut til at det var tre store hindringer som framfor alt sperra vegen til samfunnsreform: privateiendommen, religionen og den ekteskapsforma de hadde. Han visste hva som venta han dersom han angreip dem: han ville bli bannlyst av det offentlige samfunnet, han ville miste hele den sosiale stillinga si. Men han lot ikke være å angripe dem hensynsløst, og det han hadde forutsett, det skjedde. Bannlyst av det offentlige samfunnet, tidd i hjel av pressa, ruinert på grunn av feilslåtte, kommunistiske forsøk i Amerika som han hadde ofra hele formuen sin på, vendte han seg direkte til arbeiderklassen og var virksom innafor den i enda tretti år. Alle sosiale rørsler, alle virkelige framskritt som kom i stand i England til fordel for arbeiderne, er knytta til navnet Owen. Etter fem års anstrengelser fikk han i 1819 satt igjennom den første loven om begrensning av kvinne- og barnearbeid i fabrikkene. Han var president for den første kongressen der alle trade unions i hele England slutta seg sammen til ei eneste, stor fagforening. Som overgangstiltak til ei fullstendig kommunistisk ordning av samfunnet innførte han for det første kooperativselskap (forbruker- og produksjonssamvirkelag), som sia da i det minste har gitt det praktiske beviset på at såvel kjøpmannen som fabrikanten er personer som svært godt kan unnværes. For det andre oppretta han arbeiderbasarer, institusjoner der arbeidsprodukter blei bytta ved hjelp av arbeiderpapirpenger som hadde arbeidstimen som enhet; institusjoner som nødvendigvis måtte mislykkes, men som fullstendig foregreip byttebanken til Proudhon som kom mye seinere. Men de skilte seg fra denne nettopp ved at de ikke framstilte seg som universalbotemiddelet for alt som var galt i samfunnet, men som bare et første skritt i retning av ei langt mer radikal omforming av samfunnet.

Synsmåtene til utopistene har lenge beherska de sosialistiske ideene i det 19. hundreåret, og behersker dem til dels ennå. Alle de franske og engelske sosialistene var tilhengere av dem ennå for ganske kort tid sia, også den tidligere, tyske kommunismen, medrekna Weitling, var det. For dem alle er sosialismen et uttrykk for den absolutte sannheta, fornuften og rettferda, og trenger bare å bli oppdaga for å erobre verda av egen kraft; da den absolutte sannheta er uavhengig av tid, rom og den historiske utviklinga til menneskene, så er det bare et slumpetreff når og hvor den blir oppdaga. Dertil er den absolutte sannheta, fornuften og rettferda igjen forskjellig hos enhver som danner skole; og da det særskilte slaget av absolutt sannhet, fornuft og rettferd hos enhver igjen er betinga av den subjektive forstanden hans, levevilkåra hans, og i hvilken grad han har kunnskaper og åndelig skolering, så er det ikke mulig med noen annen løsning i denne konflikten mellom absolutte sannheter, enn at de gjensidig utelukker hverandre. Dermed kunne det da ikke komme noe annet ut av dette enn en slags gjennomsnittssosialisme, sånn som den faktisk til i dag har beherska tenkinga til de fleste sosialistiske arbeiderne i Frankrike, ei blanding av ytterst mangfoldige sjatteringer av kritiske uttalelser som vekker lite anstøt, økonomiske læresetninger og framtidsforestillinger om samfunnet som de forskjellige sektgrunnleggerne har kommet med, ei blanding som desto lettere lar seg koke i hop, jo mer de enkelte delene har fått slipt av de skarpe kantene sine i debattstrømmen som runde steiner i en bekk. For å gjøre en vitenskap ut av sosialismen. måtte den først stilles på et virkelighetsnært grunnlag.

II

Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. hundreåret, hadde imidlertid den nyere, tyske filosofien oppstått og blitt fullbyrda i og med Hegel. Å ta opp igjen dialektikken som den høyeste form for tenking, var den største tjenesten til denne filosofien. De gamle, greske filosofene var alle fødte, naturlige dialektikere, og den mest universelle tenkeren av dem, Aristoteles, har også allerede undersøkt de vesentligste formene for dialektisk tenking. Men sjøl om den nyere filosofien hadde noen strålende representanter for dialektikken (f.eks. Descartes og Spinoza), hadde den kjørt seg mer og mer fast i den såkalte metafysiske tenkemåten. særlig under engelsk innflytelse. Også franskmennene i det 18. hundreåret var nesten fullt og helt under innflytelse av denne tenkemåten. særlig i de spesielt filosofiske arbeidene sine. Utafor den egentlige filosofien var de likevel i stand til å levere dialektiske mesterverk; vi kan bare huske på Nevøen til Rameau av Diderot og Avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheta mellom menneskene av Rousseau. Vi skal her kort gjengi det vesentligste ved de to måtene å tenke på.

Når vi tenker over naturen eller historia til menneskene eller vår egen åndelige virksomhet, kommer det først og fremst for oss et bilde av uendelige sammenviklinger av sammenhenger og vekselvirkninger der ikke noe fortsetter å være hva, hvor og hvordan det var, der alt derimot beveger seg, endrer seg, blir til og går under. Vi ser altså først og fremst helhetsbildet der enkelthetene mer eller mindre trer i bakgrunnen, vi er mer oppmerksomme på bevegelsen, endringa, sammenhengene enn på hva det er som beveger seg, endrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verda tilhører den gamle, greske filosofien og er først klart uttrykt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter , er i stadig endring, blir stadig til og går stadig under. Men så riktig dette synet enn griper fatt i den allmenne karakteren i helhetsbildet av foreteelsene, så duger det likevel ikke til å forklare enkelthetene som dette helhetsbildet er satt sammen av; og så lenge vi ikke kjenner dem, forstår vi heller ikke helhetsbildet. For å kunne erkjenne disse enkelthetene, må vi ta dem ut av den naturlige eller historiske sammenhengen sin og undersøke dem hver for seg etter den egenarten, de særskilte årsakene og virkningene osv, som de har. Dette er først og fremst oppgava til naturvitenskapen og historieforskninga; forskningsgreiner som av svært gode grunner bare hadde underordna rang hos grekerne i den klassiske tida, fordi det framfor alt var dem som først måtte samle inn materialet for dette. Først etter at viten om naturen og historia til en viss grad er samla inn, kan en begynne med kritisk gransking, sammenlikning og inndeling i klasser, ordener og arter. Den nøyaktige naturforskinga begynte derfor hos grekerne først i den aleksandrinske perioden, og blei etterpå videreutvikla av araberne i middelalderen: en virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra den andre halvdelen av det 15. hundreåret, og fra da av har den gjort framskritt med stadig større fart. Forutsetningene for de kjempemessige framskritta som de siste fire hundre åra har brakt oss når det gjelder naturkjennelse, var oppdelinga av naturen i sine enkelte deler, inndelinga av prosessene og gjenstandene i naturen i forskjellige klasser og undersøkelsen av det indre av de organiske legemene med henblikk på den mangfoldige, anatomiske oppbygninga deres. Men denne arbeidsmåten har også vent oss til å oppfatte gjenstandene og prosessene i naturen enkeltvis, utafor den store helhetssammenhengen; dermed ikke i bevegelse, men i stillstand; ikke som noe som etter sitt vesen er foranderlig, men derimot som noe fast bestående; ikke som noe levende, men dødt. Og idet denne synsmåten blei overført fra naturvitenskapen til filosofien, noe som skjedde i og med Bacon og Locke, skapte den det særegne trangsynet fra det forrige hundreåret, den metafysiske tenkemåten.

Tinga og tankebildene deres, ideene, blir betrakta enkeltvis av metafysikeren, det ene etter det andre og uten det andre, faste, urørlige forskningsgjenstander som er gitt en gang for alle; han sier ja, ja, nei, nei, og det som går ut over dette, det er av det vonde. Enten så eksisterer en ting for han, eller så eksisterer den ikke: En ting kan nettopp ikke være seg sjøl og noe annet samtidig. Positiv og negativ utelukker hverandre fullt og helt; årsak og virkning står likedan i urokkelig motsetning til hverandre. Denne tenkemåten ser derfor svært så innlysende ut ved første blikk fordi den svarer til såkalt sunt folkevett. Men om det sunne folkevettet er en aldri så god følgesvenn i hverdagshusholdninga, så opplever det noen merkelige eventyr så snart det våger seg ut i den vide verda til forskninga: Og hvor berettiga og til og med nødvendig den metafysiske tenkemåten enn er på så mange og utstrakte områder, alt etter tingenes natur, så kommer den likevel alltid til ei grense før eller seinere. På den andre sida av denne grensa blir den metafysiske tenkemåten ensidig, trangsynt og abstrakt og forviller seg inn i uløselige motsigelser, fordi den ser de enkelte tinga og glømmer sammenhengen, fordi den ser at noe er og glømmer at det har blitt til og skal gå under, fordi den ser ting i ro og glømmer bevegelsen, fordi den ikke ser skauen for bare trær. Til daglig bruk veit vi f.eks. om et dyr lever eller ikke, og kan hevde det med sikkerhet: Men ved nærmere undersøkelse finner vi at dette mange ganger er ei høyst innvikla sak, noe som juristene veit svært godt, de som har strevd forgjeves med å finne ei rasjonell grense for hva som er mord eller ikke når det gjelder drap av barn i mors liv: Og like umulig er det å fastslå, når døden inntreffer, ettersom fysiologien påviser at døden ikke er noe som skjer på en gang og øyeblikkelig, men derimot er en svært langvarig prosess. Likedan er ethvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme; hvert øyeblikk bearbeider det stoff som er tilført utafra og utskiller andre, hvert øyeblikk dør det celler i legemet til ethvert organisk vesen og det dannes nye; alt ettersom det går lengre eller kortere tid, blir stoffet i dette legemet fullstendig fornya med andre stoffatomer, sånn at ethvert organisert vesen er det samme og likevel et annet. Ved nærmere gransking finner vi også at de to polene i en motsetning, som positiv og negativ, er like uatskillelige som de står i motsetning til hverandre, og at de trass i all motsatthet gjennomtrenger hverandre gjensidig. Likedan at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg er gyldige bare når de blir anvendt på det enkelte tilfellet, men at de går sammen så snart vi gransker det enkelte tilfellet i allmenn sammenheng med heilheta i verda. De løser seg opp i synet på den universelle vekselvirkninga der årsaker og virkninger stadig bytter plass, det som her eller nå er virkning, blir der eller da årsak og omvendt.

Ingen av disse prosessene og tenkemåtene passer inn i rammene til den metafysiske tenkinga. Men for dialektikken, derimot, er sånne prosesser som nevnt ovafor, en bekreftelse på dens egen framgangsmåte, fordi dialektikken oppfatter tinga og tenkebildene deres, ideene. som noe som etter sitt vesen står i sammenheng med hverandre, er kjeda sammen, er i bevegelse, oppstår og går under. Naturen er prøvesteinen for dialektikken, og vi må gi den moderne naturvitenskapen æra for at det fins et ytterst rikelig og stadig voksende materiale for denne prøva, og dermed beviset for at det til sjuende og sist går dialektisk for seg i naturen og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomgår ei virkelig historie. Framfor alt må en her nevne Darwin som tildelte den metafysiske naturoppfatninga det kraftigste støtet, ved at han påviste at hele den nåværende organiske naturen, planter og dyr og dermed også mennesket, er produktet av en utviklingsprosess som har foregått i millioner av år. Men ettersom de naturforskerne som til nå har lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, så er det konflikten mellom forskningsresultatene og den tradisjonelle tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirringa som nå hersker i den teoretiske naturvitenskapen, og som bringer såvel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.

Ei nøyaktig framstilling av helheta i verda og utviklinga av denne helheta og av menneskeheta, såvel som gjenspeilinga av denne utviklinga i tankene til menneskene, kan altså bare gis ved hjelp av dialektikken ved stadig å iaktta den allmenne vekselvirkninga mellom det som blir til og det som går under, mellom de endringene som går fram og de som går tilbake. Og i denne ånd stod også den nyere, tyske filosofien straks fram. Kant åpna løpebana si med at han oppløste det uforanderlige solsystemet til Newton, og – etter at det hadde fått det berømte første støtet – evigvarigheta til dette systemet, han oppløste det i en historisk prosess: i at sola og alle planetene hadde oppstått av en roterende tåkemasse. Dermed trakk han den slutningen at i og med at det hadde oppstått, måtte solsystemet nødvendigvis også gå under en gang. Et halvt hundreår seinere blei påstanden hans begrunna matematisk av Laplace, og enda et halvt hundreår seinere viste spektroskopet at sånne glødende gassmasser eksisterte i forskjellige stadier av fortetting i verdensrommet.

Denne nyere, tyske filosofien fant avslutninga si i systemet til Hegel, der – og det er hans store fortjeneste – hele den naturlige, historiske og åndelige verda for første gang blei forstått som og framstilt som en prosess, dvs som noe i stadig bevegelse, endring, omdanning og utvikling, og det blei gjort forsøk på å påvise den indre sammenhengen i denne bevegelsen og utviklinga. Ut fra dette synspunktet så ikke historia til menneskeheta lenger ut som et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger som alle er like forkastelige framfor domstolen til den nå mer modne, filosofiske fornuften, og som en gjør best i å glømme så fort som mulig, men den stod fram som utviklingsprosessen til menneskeheta sjøl, og oppgava til tenkinga blei nå å følge den gradvise utviklinga til denne prosessen trinn for trinn gjennom alle irrganger, og å påvise den indre lovmessigheta ved alt det som så ut som tilfeldigheter.

At det hegelske systemet ikke løste den oppgava som det stilte seg, er her likegyldig. Den epokegjørende fortjenesten til dette systemet var at det stilte seg denne oppgava. Det er nettopp ei oppgave som ingen enkeltperson noensinne vil kunne løse. Sjøl om Hegel – ved sida av Saint-Simon – var den mest universelle tenkeren i samtida si, så var han hindra for det første av at omfanget av hans egne kunnskaper nødvendigvis var begrensa. og for det andre av at det likeledes var begrensa hvor langt og hvor djupt kunnskapene og erkjennelsene i samtida hans rakk. Men i tillegg til dette kom det enda en tredje ting. Hegel var idealist, dvs. han rekna ikke tankene i hodet sitt som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tinga og foreteelsene, men tvert om rekna han tinga og utviklinga deres bare som virkeliggjorte bilder av “ideen” som på en eller annen måte hadde eksistert før verda blei til. Dermed var alt stilt på hodet, og den virkelige sammenhengen i verda blei snudd fullstendig opp ned. Og hvor riktig og genialt detaljsammenhenger enn blei oppfatta av Hegel, så måtte mye av denne grunnen, også i detalj, te seg som et lappverk, som noe kunstig, konstruert, kort sagt galt. Det hegelske systemet var i seg sjøl et kolossalt misfoster – men også det siste i sitt slag. Det lei nemlig av enda en indre, uhelbredelig motsigelse: på den ene sida hadde det som vesentlig forutsetning den historieoppfatninga at menneskenes historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan finne sin intellektuelle avslutning ved å oppdage ei såkalt absolutt sannhet; på den andre sida hevda dette systemet at det var sammenfatninga av nettopp denne absolutte sannheta. Et altomfattende erkjennelsessystem for natur og historie som er avslutta en gang for alle, står i motsigelse til grunnreglene for førdialektisk tenking; dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verda kan gjøre enorme framskritt fra slekt til slekt.

Innsikten i hvor totalt uriktig den tyske idealismen var til nå, førte nødvendigvis til materialisme, men vel og merke ikke til den helt og holdent metafysiske, utelukkende mekaniske materialismen fra det 18. hundreåret. Mot denne naiv-revolusjonære, enkle forkastinga av all tidligere historie, ser den moderne materialismen på historia som utviklingsprosessen til menneskeheta, og ser på det som oppgava si å oppdage byene for bevegelse i denne prosessen. Såvel hos franskmennene i det 18. hundreåret som ennå hos Hegel, hersker den forestillinga om naturen at den er et alltid uforanderlig hele med evige himmellegemer som beveger seg i trange kretsløp, som Newton lærte dem, og at den består av uforanderlige arter av organiske vesener, som Linné lærte dem. Mot dette setter materialismen opp ei sammenfatning av de nyere framskritta i naturvitenskapen, der naturen altså har si historie i tida, at såvel himmellegemene som de organiske artene, som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpa, i den grad de i det hele tatt kan godtas, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge fall er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi som står over de andre vitenskapene. Så snart en stiller kravet til hver enkelt vitenskap om at den må klargjøre si stilling i helhetssammenhengen mellom tinga og kunnskapen om tinga, så er enhver spesiell vitenskap om helhetssammenhengen overflødig. Det som da blir igjen av hele den eksisterende filosofien som sjølstendig vitenskap, er læra om tenkinga og byene til tenkinga den formelle logikken og dialektikken. Alt annet inngår i den positive vitenskapen om naturen og historia.

Imidlertid – mens omslaget i naturkjennelsen bare kunne foregå i den grad som forskninga kunne gi det tilsvarende positive erkjennelsesmaterialet, så hadde det allerede mye tidligere skjedd historiske kjensgjerninger som medførte at historieoppfatninga tok ei avgjørende vending. I 1831 fant den første arbeideroppstanden sted i Lyon; fra 1838 til 1842 nådde den første, nasjonale arbeiderbevegelsen, den til de engelske chartistene, høydepunktet sitt. Klassekampen mellom proletariatet og borgerskapet kom i forgrunnen i historia til de landa i Europa som hadde kommet lengst, i samme grad som på den ene sida storindustrien, på den andre sida det nyerobra, politiske herredømmet til borgerskapet utvikla seg der. Læra til den borgerlige økonomien om at kapital og arbeid har like interesser, om at den frie konkurransen fører til allmenn lykke og velstand for folket, blei stadig mer slagkraftig tilbakevist som løgn av kjensgjerningene. Alle disse tinga kunne ikke lenger avvises, like så lite som den franske og engelske sosialismen, som var det teoretiske om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men den gamle, idealistiske historieoppfatninga som ennå ikke var fortrengt, kjente ikke til noen klassekamp ut fra materielle interesser, kjente overhodet ikke til noen materielle interesser i det hele tatt; ut fra dette historiesynet forekom såvel produksjonen som alle økonomiske forhold bare på si’ som underordna elementer i “kulturhistoria”.

De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historia til nå, og da viste deg seg at all historie unntatt urtilstanden var historia om klassekampen, at disse samfunnsklassene som kjempa mot hverandre, alltid var frambrakt av produksjons- og samferdselsforhold, kort sagt de økonomiske forholda i tida; at altså den økonomiske strukturen i samfunnet til enhver tid danner det virkelige grunnlaget som i siste omgang forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner såvel som religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel befridde historieoppfatninga fra metafysikken, han gjorde den dialektisk – men oppfatninga han hadde av historia, var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen drevet ut av det siste tilfluktsstedet sitt, ut av historieoppfatninga, ei materialistisk historieoppfatning var gitt, og vegen var funnet til å forklare bevisstheta til menneskene ut fra eksistensen deres, istedenfor som hittil å forklare eksistensen deres ut fra bevisstheta deres.

Heretter framstod ikke sosialismen lenger som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultatet av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Oppgava til sosialismen var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historiske og økonomiske utviklinga som disse klassene og kampen dem imellom nødvendigvis har sprunget ut av, og å oppdage midlene til å løse konflikten i den økonomiske situasjonen som dermed er oppstått. Men den sosialismen som hittil hadde rådd, var like så uforenlig med denne materialistiske oppfatninga som naturoppfatninga til den franske materialismen var med dialektikken og den nyere naturvitenskapen. Hittil hadde sosialismen riktignok kritisert den kapitalistiske produksjonsmåten som fans og følgene av den, men kunne ikke forklare den, altså heller ikke gjøre seg av med den; kunne bare ganske enkelt forkaste den som dårlig. Jo heftigere den argumenterte mot at arbeiderklassen blei utbytta, noe som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, jo mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttinga bestod i og hvordan den oppstod. Men det som det dreide seg om, var på den ene sida å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten i sin historiske sammenheng og hvor nødvendig den er i et bestemt historisk tidsavsnitt, og altså også hvor nødvendig det er at den går under, og på den andre sida å blottlegge den indre egenarten til denne produksjonsmåten som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved avdekking av merverdien . Det blei bevist at å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten, og for den utbyttinga av arbeiderne som dermed skjer; at kapitalisten likevel trekker mer verdi ut av arbeidskrafta til arbeiderne sine enn det han har betalt for den, sjøl om han har kjøpt den til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet; og at denne merverdien i siste omgang utgjør den verdisummen som hoper seg opp i hendene på eierklassen som en stadig voksende kapitalmasse. Det var forklart åssen både den kapitalistiske produksjonen og produksjonen av kapital gikk for seg.

Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatninga og avdekkinga av hemmeligheta ved den kapitalistiske produksjonen ved hjelp av merverdien, har vi Marx å takke for. Dermed blei sosialismen til en vitenskap som det nå først og fremst gjelder å utarbeide videre i alle sine enkeltheter og sammenhenger.

III

Det materialistiske historiesynet tar utgangspunkt i at produksjonen, og deretter bytting av produktene, er grunnlaget for all samfunnsordning; at fordelinga av produktene, og dermed den sosiale inndelinga i klasser eller stender, retter seg etter det som blir produsert, åssen det blir produsert og åssen det produserte blir bytta i ethvert samfunn som opptrer i historia. Etter dette kan en ikke leite etter de endelige årsakene til alle samfunnsmessige endringer og politiske omveltninger i hjernene til menneskene, i den tiltakende innsikten de har i evig sannhet og rettferd, men i endringene i produksjons- og byttemåtene, En må ikke leite etter årsakene i filosofien men i økonomien i den epoken det gjelder. Den våknende forståelsen av at de samfunnsinnretningene som fins, er ufornuftige og urettferdige, at fornuft har blitt vanvidd, at velgjerning har blitt plage, er bare et tegn på at det i all stillhet har foregått endringer i produksjonsmetodene og bytteformene sånn at den ikke lenger stemmer, den samfunnsordninga som er tilpassa tidligere økonomiske vilkår. Dermed er det samtidig sagt at midlene for å fjerne de iakttatte misforholda også må være til stede i de andre produksjonsforholda sjøl – mer eller mindre utvikla. Disse midlene kan umulig oppfinnes av hjernen, men må oppdages ved hjelp av hjernen i de materielle kjensgjerningene som foreligger om produksjonen.

Åssen stiller den moderne sosialismen seg med hensyn til dette?

Det er nå nokså allment godtatt at den samfunnsordninga som fins, har blitt skapt av den klassen som hersker nå, borgerskapet. Den produksjonsmåten som er særegen for borgerskapet, etter Marx betegna som den kapitalistiske produksjonsmåten, kunne ikke forenes verken med de lokale og standsmessige privilegiene eller med de gjensidige, personlige banda under den føydale ordninga. Borgerskapet knuste den føydale ordninga, og på ruinene av den oppretta de den borgerlige samfunnsforfatninga, samfunnet med den frie konkurransen, retten til å flytte dit en vil, lik rett for alle vareeiere og hva nå de borgerlige herlighetene heter for noe alle sammen. Den kapitalistiske produksjonsmåten kunne nå utfolde seg fritt. Etter at dampkrafta og det nye verktøymaskineriet hadde gjort om den gamle manufakturen til storindustri, utvikla de seg i en hittil uhørt fart og i en hittil uhørt grad, de produksjonsforholda16 som hadde blitt frambrakt under ledelse av borgerskapet. Men som manufakturen og det handverket som videreutvikla seg under innflytelse av den, i sin tid kom i konflikt med de føydale lenkene til lauga, så kommer storindustrien, når den er grundigere utvikla, i konflikt med de grensene som den kapitalistiske produksjonsmåten har satt for den. De nye produksjonskreftene har allerede vokst over hodet på den borgerlige måten å utnytte dem på: Og denne konflikten mellom produktivkreftene og produksjonsmåten er ikke en konflikt som har oppstått inne i hodet på menneskene, sånn som den mellom den menneskelige arvesynda og den guddommelige rettferda, men derimot består den av kjensgjerninger, objektivt, utafor oss sjøl, uavhengig av viljen eller gjerningene til sjøl de menneskene som har frambrakt den. Den moderne sosialismen er ikke noe annet enn tankerefleksen av denne faktiske konflikten, den idemessige gjenspeilinga av den i hodene på først og fremst den klassen som lider direkte under den, arbeiderklassen.

Hva består nå denne konflikten i?

Før den kapitalistiske produksjonen, altså i middelalderen, var grunnlaget for den vanlige småbedriften at arbeideren hadde privat eiendomsrett til produksjonsmidlene: jordbruket til den frie eller livegne bonden, handverket i byene. Arbeidsmidlene – land, jordbruksredskap, verksted, verktøy – var arbeidsmidlene til den enkelte, altså nødvendigvis små, lilleputtaktige, begrensa. Men nettopp derfor tilhørte de da også som regel produsenten sjøl. Å konsentrere, utvide disse spredde, innskrenka produksjonsmidlene, å omdanne dem til den mektige hevarmen som løfter produksjonen i dag, var nettopp den historiske rolla til den kapitalistiske produksjonsmåten og de som bar den fram, borgerskapet. Åssen de har gjennomført dette historisk i tre trinn sia det 15. hundreåret: den enkle kooperasjonen, manufakturen og storindustrien, har Marx skildra utførlig i den fjerde delen av Kapitalen . Men, som det også blir påvist der, borgerskapet kunne ikke omdanne disse begrensa produksjonsmidlene til veldige produksjonskrefter uten å gjøre dem om fra å være produksjonsmidlene til den enkelte til å bli samfunnsmessige produksjonsmidler som bare kunne brukes av et fellesskap av mennesker . Istedenfor spinnerokken, handvevstolen og smiehammeren kom spinnemaskinen, den mekaniske vevstolen og damphammeren; istedenfor det enkelte verkstedet kom fabrikken som krevde samarbeid mellom hundrevis og tusenvis av arbeidere. Og akkurat som produksjonsmidlene, så gikk produksjonen sjøl over fra å være ei rekke enkeltvise handlinger til å bli ei rekke samfunnsmessige prosesser, og produktene gikk over fra å være produktene til den enkelte til å bli samfunnsmessige produkter. Garnet, tøyet, metallvarene som nå kom ut av fabrikken, var det felles produktet til de mange arbeiderne som det måtte gå gjennom hendene på i tur og orden før det blei ferdig. Ikke en av dem kunne si: Det har jeg laga, det er produktet mitt .

Men der grunnforma for produksjonen er den naturlig framvokste arbeidsdelinga som har oppstått planløst og gradvis innafor et samfunn, der tar produktene form av varer som blir bytta mot hverandre, kjøpt og solgt, og setter dermed de enkelte produsentene i stand til å tilfredsstille de forskjellige behova sine. Og dette var tilfellet i middelalderen. Bonden f.eks. solgte jordbruksprodukter til handverkeren og kjøpte tilbake handverksprodukter av han. Den nye produksjonsmåten trengte seg nå inn i dette samfunnet av enkeltprodusenter, vareprodusenter. Midt i den naturlig framvokste, planløse delinga av arbeidet sånn som den rådde i hele samfunnet, satte de den planmessige arbeidsdelinga, sånn som den var organisert i den enkelte fabrikken: Ved sida av den enkeltvise produksjonen kom den samfunnsmessige produksjonen. Produktene fra begge produksjonsmåtene blei solgt på det samme markedet, altså til iallfall nesten de samme prisene. Men den planmessige organiseringa var mektigere enn den opprinnelige arbeidsdelinga: Fabrikkene som organiserte arbeidet i et fellesskap, framstilte produktene sine billigere enn de enkeltvise småprodusentene. Den enkeltvise produksjonen bukka under på det ene området etter det andre, den samfunnsmessige produksjonen revolusjonerte hele den gamle produksjonsmåten. Men at den hadde denne revolusjonære egenarten, var så lite påakta at den samfunnsmessige produksjonen tvert om blei brukt som middel til å høyne og fremme vareproduksjonen. Den oppstod i direkte tilknytning til bestemte midler for vareproduksjon og varebytte som allerede fantes: kjøpmannskapital, handverk, lønnsarbeid. Ettersom den sjøl opptrådde som ei ny form for vareproduksjon, fortsatte tilegningsformene under vareproduksjonen også å være fullt gyldige for den.

I vareproduksjonen, sånn som den hadde utvikla seg i middelalderen, kunne det slett ikke stilles spørsmål om hvem arbeidsproduktet skulle tilhøre. Den enkelte produsenten hadde som regel framstilt det av råstoff som både tilhørte han og ofte også var tilvirka av han, han hadde framstilt det med egne arbeidsmidler og med egne eller familien sine hender. Han behøvde slett ikke å tilegne seg det, produktet tilhørte han helt av seg sjøl. Grunnlaget for eiendomsretten til produktet var altså eget arbeid . Sjøl når det blei brukt fremmed hjelp, var denne som regel en bisak og fikk hyppig annet vederlag ved sida av lønna. Lærlingen og svennen under laugsordninga arbeidde ikke så mye på grunn av kost og lønn som for å utdanne seg til mester. Så blei produksjonsmidlene konsentrert i store verksteder og manufakturer, og de blei omdanna til faktisk samfunnsmessige produksjonsmidler. Men de samfunnsmessige produksjonsmidlene og produktene blei behandla som om de fortsatt, som tidligere, var produksjonsmidlene og produktene til en enkelt. Mens eieren av arbeidsmidlene hittil hadde tilegna seg produktet fordi det som regel var hans produkt og fremmed hjelpearbeid var et unntak, så fortsatte nå eieren av arbeidsmidlene å tilegne seg produktet, sjøl om det ikke lenger var hans produkt, men utelukkende et produkt av fremmed arbeid . Sånn blei altså de produktene som nå blei samfunnsmessig framstilt, ikke tatt i eie av dem som virkelig satte produksjonsmidlene i bevegelse og som virkelig hadde framstilt produktene, men av kapitalistene . Produksjonsmidler og produksjon har i sitt vesen blitt samfunnsmessige. Men de blir underlagt ei form for tilegnelse som har den enkeltes privatproduksjon som forutsetning, der altså enhver eier sitt eget produkt og bringer det på markedet. Produksjonsmåten blir underlagt denne forma for tilegnelse, sjøl om den har oppheva forutsetningene for den17. I denne motsigelsen som gir den nye produksjonsmåten den kapitalistiske egenarten sin, ligger hele konflikten i vår tid allerede som kime . Jo mer den nye produksjonsmåten blei rådende på alle avgjørende produksjonsområder og i alle økonomisk betydningsfulle land, og dermed fortrengte den enkeltvise produksjonen så nær som noen ubetydelige rester, jo grellere måtte det også tre fram i lyset hvor uforenlig den samfunnsmessige produksjonen er med den kapitalistiske tilegnelsen .

Som sagt oppdaga de første kapitalistene at lønnsarbeidet som arbeidsform allerede fantes. Men det var lønnsarbeid om unntak, som bisyssel, som midlertidig hjelp, som overgangsfase. Landarbeideren, som nå og da gikk som daglønner, hadde sine fire-fem mål med egen jord, han kunne til nød leve av bare det. Laugsordningene sørga for at svennen av i dag blei mester i morgen. Men så snart produksjonsmidlene gikk over til å bli samfunnsmessige og blei konsentrert i hendene på kapitalistene, endra dette seg. Både produksjonsmidlene til den enkeltvise småprodusenten og produktene hans blei mer og mer verdiløse; det var ikke annet å gjøre for han enn å gå på lønn hos kapitalisten. Lønnsarbeid, tidligere unntak og midlertidig hjelp, blei regel og grunnform i hele produksjonen: tidligere bisyssel, nå blei det det eneste arbeideren kunne gjøre. Den midlertidige lønnsarbeideren blei til den livsvarige. Dertil økte mengden av livsvarige lønnsarbeidere kolossalt på grunn av at den føydale ordninga samtidig brøt sammen, at klikkene til føydalherrene blei oppløst, at bøndene blei drevet vekk fra gårdene sine osv. Skillet mellom, her: produksjonsmidlene konsentrert i hendene på kapitalistene, og der: produsentene som var redusert til å ikke eie annet enn arbeidskrafta si, var fullbyrda. Motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trådde fram i lyset som motsetning mellom proletariat og borgerskap.

Vi så at den kapitalistiske produksjonsmåten trengte seg inn i et samfunn av vareprodusenter, enkeltvise produsenter, der den samfunnsmessige sammenhengen deres blei formidla ved byttinga av produktene deres. Men ethvert samfunn som er basert på vareproduksjon, har det eiendommelige trekket at produsentene der har mista herredømmet over sine egne, samfunnsmessige forbindelser. Enhver produserer for seg med de tilfeldige produksjonsmidlene sine og ut fra sitt spesielle byttebehov. Ingen veit hvor mye av hans vare som kommer på markedet, hvor mye av den som i det hele tatt blir brukt, ingen veit om det fins et virkelig behov for enkeltproduktet hans, om kostnaden hans blir tjent inn eller om han i det hele tatt får solgt. Det hersker anarki i den samfunnsmessige produksjonen. Men som enhver annen produksjonsform har vareproduksjonen sine særegne, innebygde lover som ikke kan skilles fra den; og disse byene gjør seg gjeldende tross anarkiet, i det og ved det. De kommer til syne i den eneste forma for samfunnsmessige sammenhenger som fortsatt består, i byttinga, og gjør seg gjeldende overfor den enkelte produsenten som tvangslovene under konkurransen. De er altså til å begynne med ukjente for produsentene sjøl, og må først oppdages av dem litt etter litt og etter lang erfaring. Uten produsentene og mot produsentene hersker de altså som blindt virkende naturlover innafor si produksjonsform. Produktet behersker produsenten.

I middelaldersamfunnet, især i de første hundreåra, var produksjonen vesentlig innretta på eget forbruk. Den tilfredsstilte for det meste bare behova til produsenten og familien hans. Der det herska personlige avhengighetsforhold, som på landsbygda. bidro den også til å tilfredsstille behova til føydalherren. Ved dette fant det altså ikke sted noe bytte, produktene fikk derfor heller ikke karakteren av varer. Familien til bonden produserte nesten alt de trengte, redskap og klær like mye som mat. Først da de kom så langt at de produserte et overskudd ut over sitt eget behov og ut over det de måtte avgi i naturalier til føydalherren, først da produserte de også varer. Dette overskuddet som blei kasta inn i den samfunnsmessige byttinga, bydd fram til salgs, det blei til vare. Handverkerne i byene måtte riktignok helt fra begynnelsen produsere for byttehandel. Men også de skaffa seg det meste av det de trengte ved eget arbeid; de hadde hager og småjorder; de sendte buskapen sin i allmenningen som også forsynte dem med trevirke og brensel, kvinnfolka spant lin. ull osv. Produksjon med tanke på bytting, vareproduksjon, var bare i emning. Derfor begrensa bytting, begrensa marked, stabil produksjonsmåte, lokal avgrensning utad, lokal enhet innad; markfellesskapet på landsbygda, lauget i byene.

Men ved at vareproduksjonen blei utvida, og da især ved at den kapitalistiske produksjonsmåten trådde fram, kom også de hittil slumrende byene for vareproduksjon mer åpent og mektigere i virksomhet. De gamle banda blei løsna, de gamle grensene blei overskredet, produsentene gikk mer og mer over til å bli uavhengige, isolerte vareprodusenter. Anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen trådde fram i lyset og blei mer og mer oppdrevet. Men det viktigste midlet som den kapitalistiske produksjonsmåten økte dette anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen med, var den rake motsetningen til anarkiet: ei økende samfunnsmessig organisering av produksjonen i hvert enkelt produksjonsforetagende. Med dette midlet gjorde de ende på den gamle, fredelige stabiliteten. Der denne organiseringa blei innført i en industrigrein, tålte den ingen eldre driftsmåte ved sida av seg. Der den underla seg handverket, utrydda den det gamle handverket. Arbeidslivet blei en kampplass. De store, geografiske oppdagelsene og de koloniseringene som fulgte i kjølvannet på dem, mangedobla avsetningsområdet og framskyndte omdanninga av handverket til manufaktur. Ikke bare brøt kampen ut mellom de enkelte lokalprodusentene; de lokale kampene utvikla seg på si side til å bli nasjonale, handelskrigene i det 17. og 18. hundreåret. Storindustrien, for all del, og oppkomsten av verdensmarkedet gjorde kampen universell og ga den samtidig en voldsom heftighet. Fordelen av naturlige eller framskaffa produksjonsvilkår avgjorde tilværet de enkelte kapitalister imellom og mellom hele industrier og land. Den svake blir skånselsløst feid unna. Det er den darwinske kampen om den enkeltes tilvære som med forsterka raseri blir overført fra naturen til samfunnet. Naturstadiet til dyret trer fram som høydepunktet for menneskelig utvikling. Motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trer nå fram som motsetninga mellom organiseringa av produksjonen i den enkelte fabrikken og anarkiet i produksjonen i hele samfunnet .

Den kapitalistiske produksjonsmåten beveger seg i begge disse formene for motsigelse som den er uløselig knytta til gjennom opprinnelsen sin, uten å finne noen utveg beskriver den denne “vonde sirkelen” som allerede Fourier oppdaga ved den. Det som Fourier i sin tid riktignok ikke kunne se, er at denne sirkelen stadig snevrer seg inn, at bevegelsen mer er som en spiral og som, i likhet med planetene, må finne sin ende ved å støte sammen med sentrum. Det er drivkrafta i det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som mer og mer gjør det store flertallet av menneskene til proletarer, og det er igjen proletarmassene som til slutt kommer til å gjøre ende på produksjonsanarkiet. Det er drivkrafta i det sosiale produksjonsanarkiet som forvandler de ubegrensa mulighetene som storindustrien har til stadig å forbedre maskineriet, til et tvangsbud for hver enkelt industrikapitalist til å gjøre maskineriet sitt mer og mer fullkomment for at han ikke skal gå under. Men å gjøre maskinene stadig mer fullkomne, det betyr å gjøre menneskelig arbeidskraft stadig mer overflødig. Når det innfører og gjør økt bruk av maskinen, så betyr dette at millioner av handsarbeidere blir fortrengt av få maskinarbeidere, dette igjen betyr så at ved å forbedre maskineriet, vil flere og flere maskinarbeidere i sin tur bli fortrengt, og i siste omgang frambringer dette et stadig større antall disponible lønnsarbeidere enn det som kapitalen gjennomsnittlig har behov for å sysselsette. dette frambringer en fullstendig industriell reservearmé som jeg kalte det allerede i 184518, som er disponibel for de tidene når industrien arbeider under høytrykk og blir gjort arbeidsledige når krakket nødvendigvis kommer, til alle tider ei hindring for arbeiderklassen som slåss for tilværet sitt mot kapitalen, en regulator for å holde arbeidslønna nede på det lave nivået som passer det kapitalistiske behovet. Sånn går det til at maskineriet, for å si det med Marx, blir det mektigste kampmidlet som kapitalen har i krigen mot arbeiderklassen, at arbeidsmidlene fortsatt slår livsmidlene ut av handa på arbeideren, at arbeiderens eget produkt forvandler seg til et verktøy til å underkue arbeideren med. Sånn går det til at det å gjøre arbeidsmidlene økonomiske, på forhand også blir den mest hensynsløse sløsinga med arbeidskrafta og rovdrift på de normale forutsetningene til arbeidsfunksjonen: at maskineriet, det mektigste midlet til å forkorte arbeidstida med, slår om til et usvikelig sikkert middel til å gjøre hele levetida til arbeideren og familien hans om til disponibel arbeidstid for at kapitalen skal kunne utnyttes. Sånn har det seg at overarbeid for den ene blir forutsetninga for arbeidsledighet for den andre, og at storindustrien, som jager over hele kloden for å finne nye forbrukere. innskrenker husholdningsforbruket til massene til et sulteminimum og undergraver dermed sitt eget hjemmemarked. “Loven som stadig holder den relative overbefolkninga eller den industrielle reservearmeen i likevekt med omfanget av og energien i kapitalakkumulasjonen, smir arbeideren fastere til kapitalen enn lenkene til Hefaistos holdt Promethevs fast til klippen. Det betinger en akkumulasjon av nød som tilsvarer akkumulasjonen av kapital. Akkumulasjonen av rikdom på den ene polen er altså samtidig akkumulasjon av nød. arbeidsslit, slaveri, uvitenhet, bestialisering og degradering av moral på motpolen, dvs. på sida til den klassen som produserer sitt eget produkt som kapital .” (Marx: Kapitalen , side 671.) Og å vente seg ei annen fordeling av produktene under den kapitalistiske produksjonsmåten, er å forlange at elektrodene i et batteri skulle la være å spalte vannet så lenge det står i forbindelse med batteriet, og ikke utvikle surstoff ved den positive polen og vannstoff ved den negative.

Vi så at på grunn av anarkiet i produksjonen i samfunnet, så blir de ubegrensa mulighetene til å forbedre det moderne maskineriet gjort om til et tvangsbud for den enkelte industrielle kapitalisten til stadig å forbedre maskineriet sitt, til stadig å forhøye den produksjonskrafta det har. Bare den faktiske muligheta til å utvide produksjonsområdet sitt, blir for han til nettopp et sånt et tvangsbud. Den enorme utvidelseskrafta til storindustrien, som gjør utvidelseskrafta til gassartene til reine barneleiken, trår nå fram for øynene våre som et kvalitativt og kvantitativt behov for utvidelse som trosser ethvert mottrykk. Mottrykket blir danna ved forbruket, avsetninga, markeda for produktene fra storindustrien. Men den evnen som markeda har til å utvide seg, ekstensivt som intensivt, er beherska først og fremst av helt andre lover som virker mye mindre energisk. Utvidelsen av markeda kan ikke holde tritt med utvidelsen av produksjonen. Sammenstøtet er uunngåelig, og da det ikke kan finne noen løsning uten å måtte sprenge sjølve den kapitalistiske produksjonsmåten, blir den periodisk. Den kapitalistiske produksjonen frambringer en ny “vond sirkel”.

Den første allmenne krisa brøt ut i 1825, og sia da har faktisk hele den industrielle og kommersielle verda, produksjonen og byttinga mellom alle siviliserte folk og det mer eller mindre barbariske halehenget deres, rista i sammenføyningene en gang omtrent hvert tiende år. Omsetninga går i stå, markeda er overfylte, produktene ligger der like tallrike som umulige å omsette, kontante penger er ikke å se, kreditten forsvinner, fabrikkene står stille, de arbeidende massene mangler livsmidler fordi de har produsert for mange livsmidler, konkurs følger etter konkurs, tvangsauksjon etter tvangsauksjon. Stansen varer i årevis, produktivkrefter såvel som produkter blir sløst bort og ødelagt i massevis inntil de varemassene som har hopa seg opp, endelig strømmer ut med større eller mindre prisfall, til produksjon og bytting litt etter litt kommer i gang igjen. Litt etter hvert øker gangen, kommer i trav, det industrielle travet slår om til galopp, og denne øker igjen til den når den tøylesløse løpebanen til et fullstendig industriell, kommersielt og spekulativt hinderløp for å endelig, etter de mest halsbrekkende sprang, igjen å havne i grava til krakket. Og så på’n igjen på samme viset. Sia 1825 har vi nå opplevd dette fem fulle ganger og opplever det akkurat nå (1877) for sjette gangen. Og egenarten til disse krisene er så sterkt utprega at Fourier tok dem alle på kornet da han betegna den første av dem som: Crise pléthorique , overflodskrise.

I krisene kommer motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse til et voldsomt utbrudd. Vareomløpet blir øyeblikkelig blokkert; midlet til sirkulasjon, pengene, blir til hindring for sirkulasjonen, alle lovene for produksjon og sirkulasjon av varer blir stilt på hodet. Det økonomiske sammenstøtet har nådd høydepunktet sitt: Produksjonsmåten gjør opprør mot byttemåten .

Den kjensgjerninga at den samfunnsmessige organiseringa av produksjonen innafor en fabrikk har utvikla seg til det punktet der den har blitt uforenlig med det anarkiet som rår i produksjonen i samfunnet, som virker ved sida av den og står over den – denne kjensgjerninga blir gjort handgripelig for kapitalistene sjøl ved den voldsomme konsentrasjonen av kapital som pågår under krisa på grunn av at mange store og enda flere små kapitalister går konkurs. Hele mekanismen i den kapitalistiske produksjonsmåten svikter under trykket av de produktivkreftene som den sjøl har frambrakt. Den kan ikke lenger omdanne hele denne massen av produksjonsmidler til kapital; den ligger brakk, og nettopp derfor må også den industrielle reservearmeen ligge brakk. Produksjonsmidler, livsmidler, disponible arbeidere, alle bestanddelene i produksjonen og den allmenne rikdommen er til stede i overflod. Men “overfloden blir kilden til nød og savn” (Fourier), fordi det er nettopp den som forhindrer at produksjons- og livsmidlene blir omdanna til kapital. For i det kapitalistiske samfunnet kan ikke produksjonsmidlene tre i kraft uten at de på forhånd har forvandla seg til kapital, til et middel til å utbytte menneskelig arbeidskraft. Den nødvendigheta at produksjons- og livsmidlene har egenskapen til å kunne forvandle seg til kapital, står som et spøkelse mellom dem og arbeiderne. Bare den hindrer gjenstandene og personene som er drivkreftene i produksjonen, i å tre sammen; bare den forbyr produksjonsmidlene å fungere, arbeiderne å arbeide og leve. På den ene sida beviser altså den kapitalistiske produksjonsmåten at den ikke er i stand til å forvalte disse produktivkreftene. På den andre sida krever disse produktivkreftene sjøl med stigende styrke at motsigelsen blir løst, at de blir befridd fra den egenskapen de har som kapital, at den egenarten de har som samfunnsmessige produktivkrefter faktisk blir anerkjent .

Det er dette mottrykket fra de voldsomt voksende produktivkreftene mot den egenskapen de har som kapital, dette stigende kravet om å få anerkjent den samfunnsmessige naturen de har, som tvinger kapitalistklassen sjøl til mer og mer å behandle dem som samfunnsmessige produktivkrefter, så langt det i det hele tatt er mulig innafor ramma av kapitalismen. Så vel den industrielle høytrykksperioden med de ubegrensa kredittutvidelsene sine, som sjølve krakket når de store, kapitalistiske foretaka bryter sammen, driver fram den forma for sammenslutning av større masser av produksjonsmidler som vi ser i forskjellige slags aksjeselskap. Mange av disse produksjons- og samferdselsmidlene er på forhånd så kolossale at de, som jernbanene, utelukker enhver annen form førkapitalistisk utbytting. På et visst trinn i utviklinga duger heller ikke denne forma lenger: De innenlandske storprodusentene innafor en og samme industrigrein slår seg sammen til en “trust”, ei sammenslutning med det formålet å regulere produksjonen: De bestemmer den samla mengden som skal produseres, fordeler den seg i mellom og tvinger således fram den utsalgsprisen som er fastsatt på forhånd. Men da sånne truster som regel går opp i liminga så fort det blir dårlige tider, blir de nettopp ved dette drevet til ei enda mer konsentrert sammenslutning: Hele industrigreina forvandler seg til ett eneste, stort aksjeselskap, den innenlandske konkurransen gjør plass for det innenlandske monopolet til dette ene selskapet: Sånn skjedde det med den engelske alkaliproduksjonen i 1890, som nå, etter at samtlige av de 48 store fabrikkene gikk sammen, blir drevet av ett eneste, enhetlig leda selskap med en kapital på 120 millioner mark.

I trustene slår den frie konkurransen om til monopol, den planløse produksjonen i det kapitalistiske samfunnet kapitulerer for den planmessige produksjonen til det kommende sosialistiske samfunnet. Riktignok ennå til gagn og nytte for kapitalistene. Men her blir utbyttinga så handgripelig at den må bryte sammen. Ikke noe folk kommer til å finne seg i en produksjon leda av en trust, at en liten bande med kupongklippere utbytter resten av befolkninga så utilslørt.

I alle fall, med eller uten truster, må den offisielle representanten for det kapitalistiske samfunnet, staten, til slutt overta ledelsen av produksjonen19. Denne nødvendigheta av å gjøre den til statseiendom forekommer først ved de store samferdselsmidlene: post, telegraf, jernbaner.

Da krisene avdekka hvor lite dyktig borgerskapet var til å fortsette å forvalte de moderne produktivkreftene, så viser det seg når de store produksjons- og kommunikasjonsmidlene blir gjort om til aksjeselskap, truster og statseiendom, hvor lett borgerskapet kan unnværes for det formålet. Alle de samfunnsmessige funksjonene til borgerskapet blir nå ivaretatt av lønna funksjonærer. Kapitalisten utfører ikke lenger noen samfunnsmessig virksomhet utenom å sope inn utbytte, klippe kuponger og spekulere på børsen, der de forskjellige kapitalistene tar kapitalen fra hverandre. Om den kapitalistiske produksjonsmåten først trengte vekk arbeiderne, så trenger den nå unna kapitalistene og forviser dem, akkurat som med arbeiderne, til den overflødige delen av befolkninga, om ikke akkurat til den industrielle reservearmeen i første omgang.

Men verken overgangen til aksjeselskap og truster eller til statseiendom, opphever den egenskapen produktivkreftene har som kapital. Når det gjelder aksjeselskap og truster, er dette opplagt. Og den moderne staten er bare den organisasjonen som det borgerlige samfunnet skaper for å opprettholde de allmenne ytre vilkåra for den kapitalistiske produksjonsmåten mot overgrep såvel fra arbeiderne som de enkelte kapitalistene. Den moderne staten, hva for form den enn har, er i sitt vesen et kapitalistisk maskineri, staten til kapitalistene, den ideelle felleskapitalisten. Jo flere produktivkrefter den overtar som sin eiendom, jo mer blir den en virkelig felleskapitalist og jo flere statsborgere utbytter den. Arbeiderne er og blir lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet blir ikke oppheva, det blir tvert om drevet til det ytterste. Men på det ytterste slår det om. At staten eier produktivkreftene, løser ikke konflikten, men det bærer i seg det formelle midlet til å løse konflikten med.

Denne løsninga kan bare ligge i at den samfunnsmessige egenarten til de moderne produktivkreftene faktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnings- og byttemåtene blir satt i samsvar med den samfunnsmessige egenarten som produksjonsmidlene har. Og dette kan bare skje ved at samfunnet åpent og uten omveger overtar produktivkreftene som har vokst fra enhver annen ledelse. På denne måten gjør produsentene helt bevisst gjeldende den samfunnsmessige egenarten til produksjonsmidlene og produktene som i dag vender seg mot produsentene sjøl, som periodisk river i stykker produksjons- og byttemåtene og bare settes voldsomt og ødeleggende ut i livet som en blindt virkende naturlov. Og da vil den samfunnsmessige egenarten til produksjonsmidlene og produktene forvandle seg fra å være årsaka til forstyrrelsene og de periodiske sammenbrudda, til å bli den mektigste drivkrafta i produksjonen.

De kreftene som virker i samfunnet, virker akkurat som naturkreftene: blindt, voldsomt, ødeleggende, så lenge vi ikke erkjenner dem og rekner med dem. Men har vi engang erkjent dem, forstått åssen de arbeider, hva for retninger de tar og hva for virkninger de har, så avhenger det bare av oss om vi kan tvinge dem inn under vår vilje og nå de måla vi setter oss ved hjelp av dem. Og særlig gjelder dette for de veldige produktivkreftene vi har nå. Så lenge vi hardnakka nekter å forstå den naturen og den karakteren de har – og den kapitalistiske produksjonsmåten og forsvarerne av den reiser bust mot denne forståelsen – så lenge virker disse kreftene trass i oss og mot oss, så lenge behersker de oss som vi utførlig har gjort rede for her. Men når naturen deres engang er forstått, kan de bli omdanna fra djevelske herskere til villige tjenere i hendene på de forente produsentene. Det er forskjellen mellom den ødeleggende krafta i elektrisiteten i lynet under et uvær og den temma elektrisiteten i telegrafen og buelampa: forskjellen mellom ildebrannen og den ilden som blir brukt til å tjene mennesket. Ved å behandle de nåværende produktivkreftene etter den egenarten som det endelig har blitt erkjent at de har, kommer det, istedenfor det samfunnsmessige produksjonsanarkiet, ei samfunnsmessig og planmessig regulering av produksjonen etter behova til samfunnet såvel som til hver enkelt. Den kapitalistiske tilegningsmåten, der produktet først underkuer produsenten, men deretter også den som tilegner seg det, bli dermed erstatta av en måte å tilegne seg produktet på som er begrunna i egenarten til de moderne produksjonsmidlene: på den ene sida en direkte samfunnsmessig tilegnelse som middel til å opprettholde og utvide produksjonen, på den andre sida direkte individuell tilegnelse som livs- og nytelsesmiddel.

Idet den kapitalistiske produksjonsmåten mer og mer gjør det store flertallet av befolkninga til proletarer, skaffer den seg den makta som er nødt til å fullbyrde denne omveltninga for ikke å gå under. Idet den mer og mer tvinger fram statlig overtakelse av de store produksjonsmidlene som har blitt gjort samfunnsmessige, viser den sjøl vegen til å gjennomføre denne omveltninga. Proletariatet tar statsmakta og gjør produksjonsmidlene i første rekke til statseiendom. Men dermed opphever det seg sjøl som proletariat, dermed fjerner det alle klasseforskjellene og klassemotsetningene og dermed også staten som stat. Det samfunnet som hittil har bevega seg i klassemotsetninger, hadde bruk for staten, dvs. den organisasjonen som den til enhver tid utbyttende klassen trengte for å opprettholde de ytre produksjonsvilkåra sine, altså særlig for å holde den utbytta klassen nede med vold i de vilkåra for undertrykking som den bestående produksjonsmåten gav (slaveri, livegenskap, lønnsarbeid). Staten var representanten for hele samfunnet, sammenfatninga av samfunnet i en synlig korporasjon, men dette var den bare for så vidt som den var staten til den klassen som sjøl representerte hele samfunnet for samtida si: i oldtida staten til statsborgerne som holdt slaver, i middelalderen staten til føydaladelen, i vår tid staten til borgerskapet. I og med at den endelig blir den faktiske representanten for hele samfunnet, gjør den seg sjøl overflødig. Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse å undertrykke, så snart klasseherredømmet blir avskaffa, og med det også den enkeltes kamp for tilværet, som har sin grunn i det anarkiet som hittil har nådd i produksjonen og dermed også de sammenstøta og utskeielsene som springer ut av dette, da fins det ikke mer å undertrykke som gjør det nødvendig med ei særskilt undertrykkelsesmakt, en stat. Den første handlinga som staten gjør der den virkelig opptrer som representant for hele samfunnet – å ta produksjonsmidlene i eie i hele samfunnets navn – er samtidig den siste sjølstendige handlinga den gjør som stat. Det at statsmakta griper inn i samfunnsmessige forhold, blir overflødig på det ene området etter det andre, og dør så ut av seg sjøl. Istedenfor herredømme over personer kommer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke “avskaffa”, den avgår ved døden . Mot dette må en vurdere frasen om den “frie folkestaten”, altså både etter hvor agitatorisk berettiga den er reint midlertidig og etter hvor vitenskaplig utilstrekkelig den er i det lange løp. Mot dette må en like ens vurdere kravet til de såkalte anarkistene om at staten må bli avskaffa fra i dag til i morgen.

Sia den kapitalistiske produksjonsmåten dukka opp i historia, har det mange ganger foresvevd som et mer eller mindre uklart framtidsideal for enkeltpersoner som for hele sekter, at samfunnet kunne ta samtlige produksjonsmidler i eie. Men dette kunne først bli mulig, dette kunne først bli historisk nødvendighet når de faktiske vilkåra forelå for å gjennomføre det. Som ethvert annet samfunnsmessig framskritt kan dette ikke gjennomføres ved at folk får innsikt i at i og med at klasser fins, det står i strid med rettferd, likhet, osv., dette kan ikke gjennomføres bare ved å ville at disse klassene skal avskaffes, men derimot ved at disse nye økonomiske vilkåra er til stede. At samfunnet blei delt i en klasse som utbytta og en som blei utbytta, i en klasse som herska og en som blei undertrykt, det var den nødvendige følgen av at produksjonen tidligere var lite utvikla. Så lenge det samfunnsmessige fellesarbeidet kaster så lite av seg at det bare så vidt rekker til å opprettholde livet med det aller nødvendigste, så lenge arbeidet krever hele eller nesten hele tida til det store flertallet av samfunnsmedlemmene, så lenge deler dette samfunnet seg nødvendigvis i klasser. Ved sida av det store flertallet som utelukkende må træle og arbeide, danner det seg en klasse som er fritatt for direkte produktivt arbeid, en klasse som tar seg av de felles oppgavene til samfunnet: arbeidsledelse, statlige anliggender, justis. vitenskap, kunst osv. Det er altså loven om arbeidsdeling som ligger til grunn for klassedelinga. Men dette hindrer ikke at denne klasseinndelinga har blitt gjennomført med vold og rov, list og bedrag, og at når den herskende klassen engang sitter i salen, har den aldri forsømt å fastholde herredømmet sitt på bekostning av den arbeidende klassen, og ved a gjøre det å lede samfunnet om til økt utbytting av massene.

Men om inndelinga i klasser har en viss historisk berettigelse, så har den det likevel bare for et gitt tidsrom, for gitte samfunnsmessige vilkår. Den er tufta på utilstrekkeligheta i produksjonen: den vil bli feid unna når de moderne produktivkreftene utfolder seg helt. Og faktisk forutsetter avskaffelsen av samfunnsklassene en grad av historisk utvikling der det har blitt en anakronisme ikke bare at det fins den eller den bestemte herskende klassen, men at det i det hele tatt fins en herskende klasse. altså at sjølve klasseforskjellen har blitt en anakronisme, har blitt forelda. Det forutsetter altså at produksjonen har nådd en så høy grad av utvikling at det ikke bare har blitt overflødig at en særskilt samfunnsklasse tilegner seg produksjonsmidlene og produktene og dermed det politiske herredømmet og monopol på kulturen og ledelse av åndslivet, men også at dette har blitt et økonomisk, politisk og intellektuelt hinder for utviklinga. Dette punktet er nå nådd. Den politiske og intellektuelle fallitten til borgerskapet er neppe noen hemmelighet lenger, ikke engang for dem sjøl, og den økonomiske fallitten deres gjentar seg regelmessig hvert tiende år. I hver krise bli samfunnet nesten kvalt under trykket av sine egne produktivkrefter og produkt som ikke kan brukes, og som står hjelpeløst framfor den absurde motsigelsen at produsentene ikke har noe å forbruke fordi det er mangel på forbrukere. Utvidelseskrafta til produksjonsmidlene sprenger banda som den kapitalistiske produksjonsmåten har lagt på dem. At de frir seg fra disse banda, er den eneste forutsetninga for uavbrutt og med stadig raskere framgang å kunne utvikle produktivkreftene og dermed også øke sjølve produksjonen praktisk talt utover alle grenser. Ikke nok med det. At samfunnet tilegner seg produksjonsmidlene, fjerner ikke bare de kunstige stengslene for produksjonen som fins nå, men også den faktiske ødslinga med og ødelegginga av produktivkrefter og produkter som uunngåelig følger produksjonen nå for tida og som når høydepunktet sitt i krisene. Videre frigjør den en mengde med produksjonsmidler og produkter for fellesskapet ved å få slutt på det vanvittige luksussløseriet til den nåværende herskerklassen og de politiske representantene deres. Muligheta for å sikre alle samfunnsmedlemmene et tilvære ved hjelp av den samfunnsmessige produksjonen, et tilvære som ikke bare er fullt ut tilstrekkelig og som blir rikere fra dag til dag, men som også garanterer dem ei fullstendig fri utvikling og virksomhet av de kroppslige og åndelige evnene deres, denne muligheta er her nå for første gang, men den er her .20

I og med at samfunnet tar produksjonsmidlene i eie, er det slutt på vareproduksjonen og dermed slutt på at produktet hersker over produsenten. Anarkiet innafor den samfunnsmessige produksjonen blir erstatta av planmessig, bevisst organisering. Kampen som den enkelte fører for tilværet, er over. Først med dette tar mennesket, i en viss forstand, skrittet ut av dyreriket, går ut av de dyriske vilkåra for tilværet og inn i de virkelig menneskelige. De levevilkåra som har omgitt menneskene og som har herska over menneskene til nå, kommer nå under herredømmet og kontrollen til menneskene som for første gang blir bevisste, virkelige herrer over naturen fordi de blir herrer over sin egen samfunnsorganisasjon. Lovene for deres egen samfunnsmessige virksomhet som de til nå har stått overfor som om det var fremmede naturlover som herska over dem, de blir da brukt av menneskene med full sakkunnskap og dermed beherska. Menneskenes egen samfunnsorganisering som de hittil har stått overfor som om det var noe som naturen og historia hadde tvunget på dem, blir nå menneskenes frie handlinger. De objektive, fremmede maktene som til da herska over historia, kommer nå under kontroll av menneskene sjøl. Først fra da av kommer menneskene til å skape si egen historie med full bevissthet, først fra da av kommer de samfunnsmessige årsakene som de har satt i bevegelse, til hovedsaklig og i stadig større grad å få de virkningene som menneskene har villet. Menneskeheta tar spranget fra et rike av nødvendighet og inn i et rike av frihet.

La oss til slutt kort sammenfatte utviklingsgangen vår:

* I. Middelaldersamfunnet: * Enkeltvis småproduksjon. Produksjonsmidler tilpassa den enkeltes bruk, derfor primitivt tungdrevne, små, liten kapasitet. Produksjon for snarlig bruk, enten for produsenten sjøl eller for føydalherren. Bare når produksjonen gir et overskudd utover dette forbruket, blir dette overskuddet bydd fram til salg og brukt som byttemiddel: altså bare vareproduksjon i sin begynnelse; men allerede nå ligger den der, kimen til anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen .

* II. Den kapitalistiske revolusjonen: * Omdanning av industrien først ved hjelp av den enkle kooperasjonen og manufakturen. Konsentrasjon av de hittil spredte produksjonsmidlene i store verksteder, dermed omdanning fra å være den enkeltes produksjonsmidler til å bli samfunnsmessige, ei omdanning som i det store og hele ikke innvirker på bytteforma. De gamle tilegnelsesformene fortsetter. Kapitalisten trår fram: Som eier av produksjonsmidlene tilegner han seg også produktene og gjør dem til varer. Produksjonen har blitt ei samfunnsmessig handling; byttinga, og dermed tilegnelsen, fortsetter å være individuelle handlinger, den enkeltes handlinger: Det samfunnsmessige produktet blir tilegna av enkeltkapitalisten. Grunnmotsigelsen som alle motsigelser springer ut av, som dagens samfunn beveger seg i og som storindustrien legger åpent fram i dagen.

A. Produksjonsmidlene blir tatt fra produsenten. Arbeiderne dømt til livsvarig lønnsarbeid. Motsetning mellom proletariat og borgerskap.

B. Lovene som behersker vareproduksjonen trår tydeligere fram og med stigende virksomhet. Tøylesløs konkurransekamp. Motsigelse mellom den samfunnsmessige organiseringa i den enkelte fabrikken og det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som helhet.

C. På den ene sida stadig mer fullkomment maskineri, ved konkurransen gjort til en tvangslov for hver enkelt fabrikant og ensbetydende med at stadig flere arbeidere blir overflødige: industriell reservearmé . På den andre sida grenseløs utvidelse av produksjonen, på samme vis tvangslov for hver fabrikant på grunn av konkurransen. Begge sider betyr veldig utvikling av produktivkreftene. større tilbud enn etterspørsel, overproduksjon, overfylte markeder, kriser hvert tiende år, vond sirkel: her overflod av produksjonsmidler og produkter – der overflod av arbeidere uten noe å gjøre og uten midler å leve for; men begge disse kreftene i produksjonen og i den samfunnsmessige velstanden kan ikke gå sammen fordi den kapitalistiske forma for produksjon forbyr produktivkreftene å virke, forbyr produktene å sirkulere, med mindre de først har blitt omdanna til kapital: noe som blir hindra nettopp av dens egen overflod. Motsigelsen har vokst til meningsløshet: Produksjonsmåten gjør opprør mot bytteforma. Borgerskapet har bevist at de ikke lenger er i stand til å lede sine egne samfunnsmessige produktivkrefter.

D. Delvis anerkjennelse av den samfunnsmessige egenarten til produktivkreftene, sjøl kapitalistene er tvunget til å anerkjenne dette. Overtakelse av de store produksjons- og samferdselssystema, først av aksjeselskap , seinere av truster, deretter av staten . Borgerskapet viser seg som overflødig klasse; alle de samfunnsmessige funksjonene til borgerskapet blir nå utført av lønna funksjonærer.

* III. Den proletariske revolusjonen: * Løsning av motsigelsene: Proletariatet tar samfunnsmakta og gjør ved hjelp av denne makta de samfunnsmessige produksjonsmidlene, som glir ut av hendene på borgerskapet, til offentlig eiendom. Ved denne handlinga befrir proletariatet produksjonsmidlene fra den kapitalegenskapen de har hatt til nå og gir full frihet for den samfunnsmessige karakteren den har, til å virke. En samfunnsmessig produksjon etter en forhåndsbestemt plan blir nå mulig. Utviklinga av produksjonen gjør det til en anakronisme at det fortsatt skal eksistere forskjellige samfunnsklasser. I samme grad som anarkiet i produksjonen blir borte, sovner også den politiske autoriteten til staten inn. Menneskene som endelig har blitt herrer over sin egen form for samfunnsordning, blir samtidig herrer over naturen, herrer over seg sjøl – frie.

Å gjennomføre denne verdensbefriende handlinga, er det historiske kallet til det moderne proletariatet. Å utforske de historiske vilkåra for denne oppgava, og dermed naturen sjøl, og å bringe den klassen som i dag er undertrykt, men som er kalla til handling, til bevissthet om vilkåra for og egenarten til dens egen handling, det er oppgava til det teoretiske motstykket til den proletariske bevegelsen, den vitenskaplige sosialismen.

Fotnoter

1 “I Tyskland” er en skrivefeil. Det må hete: “hos tyskerne”. For like så lite en kom utenom på den ene sida av den tyske dialektikken når det gjaldt unnfangelsen av den vitenskaplige sosialismen, like så lite kom en utenom de økonomiske og politiske forholda slik de hadde utvikla seg i England og Frankrike. Tysklands tilbakestående økonomiske og politiske utviklingstrinn, enda mer i begynnelsen av førtiåra enn i dag, kunne høyst frambringe sosialistiske karikaturer (jfr Det kommunistiske manifestet , III, 1: “Den tyske eller ‘sanne’ sosialismen”). Først da de økonomiske og politiske tilstandene som hadde vokst fram i England og Frankrike, blei granska av den tysk-dialektiske kritikken, først da kunne et virkelig resultat oppnås. Sett fra denne sida er altså ikke den vitenskaplige sosialismen bare et tysk, men like mye et internasjonalt produkt. (Denne fotnoten blei tilføyd av Engels i den tredje tyske utgava i 1883.)

2 Ikke med i denne utgava. fn3. Under overveiing.

4 Marx og Engels: Die heilige Familie , Frankfurt a M 1845, side 201-204. (Engels sin merknad.)

5 “Jeg hadde ikke noe behov for denne hypotesen”.

6 I begynnelsen var handlinga. Fra Goethes Faust , del I, scene III.

7 Sterk, men ondsinna guttunge. Fra Hobbes sitt forord til boka Om borgeren .

8 “Qual” er et filosofisk ordspill. Bokstavelig betyr “Qual” pinsel, pine, kval, smerte som driver til ei eller annen handling; på samme tid legger mystikeren Böhme noe av meninga til det latinske qualitas inn i dette tyske ordet; hans " qual" var det aktiviserende prinsippet som oppstår av og i sin tur fremmer den spontane utviklinga av tingen, forholdet, personen som er underordna det, i motsetning til smerte som er tilføyd utafra. (Engels sin merknad til den engelske utgava.)

9 Dere skriver London, men uttaler det Konstantinopel.

10 Eldre uttrykk for Onkel Sam.

11 Og til og med i forretningssaker er den innbilske, nasjonale sjåvinismen en dårlig rådgiver. Helt til ganske nylig så den gjennomsnittlige engelske fabrikanten på det som nedverdigende for en engelskmann å snakke noe annet språk enn sitt eget og kjente seg heller stolt over den kjensgjerning at de “stakkars djevlene” av noen utlendinger slo seg ned i England og fratok han bryderiet med å omsette produktene hans i utlandet. Han la aldri merke til at disse utlendingene, for det meste tyskere, på den måten fikk kontroll over en svært stor del av den britiske utenrikshandelen, innførsel og utførsel, og at den direkte utenrikshandelen til engelskmennene blei nesten fullstendig begrensa til koloniene, Kina, USA og Sør-Amerika. Heller ikke la han merke til at disse tyskerne handla med andre tyskere i utlandet som gradvis organiserte et helt nett av handelskolonier over hele verda. Men da Tyskland for omtrent førti år sia for alvor begynte å produsere for eksport, tjente dette nettet fortreffelig til på så kort tid å forandre Tyskland fra å være et korneksporterende til å bli et førsterangs industriland. Så blei den britiske fabrikanten skremt for omtrent ti år sia og spurte ambassadørene og konsulene sine om åssen det kunne ha seg at han ikke lenger kunne holde på kundene sine. Det enstemmige svaret var: (1) Du lærer deg ikke språket til kunden, men venter at han snakker ditt språk; (2) Du forsøker ikke engang å tilfredsstille ønskene, vanene, smaken til kundene dine, men venter at han skal tilpasse seg de engelske. (Engels sin merknad.)

12 Etter festen.

13 Treghetskraft.

14 Dette sier Hegel om den franske revolusjonen: “Rettstanken, rettsbegrepet gjorde seg gjeldende med en gang, og dette kunne ikke det gamle bolverket av urett yte noen motstand mot. På rettstanken har det nå altså blitt bygd ei forfatning, og heretter skulle alt være tufta på dette grunnlaget. Så lenge sola har stått på himmelen og planetene har kretsa rundt den, hadde en ennå ikke opplevd at mennesket har stilt seg på hodet, det vil si på et idegrunnlag, og bygd virkeligheta etter dette. Det var Anaxagoras som først sa at nous, fornuften, regjerer verda. Men først nå har mennesket kommet så langt som til å erkjenne at tanken burde regjere den åndelige virkeligheta. Dette var altså en herlig soloppgang. Alle tenkende vesener hilste denne epoken med begeistring. I denne tida herska det en opphøyd ekstase, en åndelig entusiasme strømma gjennom verda som om forsoninga mellom det guddommelige og verda hadde kommet først nå.” (Hegel: Philosophie der Geschichte , 1840, side 535.) – Ville det ikke være på høy tid å sette sosialistlovene i sving mot ei slik omveltningslære, farlig for den offentlige sikkerheta, som denne til salig professor Hegel? (Engels sin merknad.)

15 Fra The Revolution in Mind and Practice , et skrift retta til alle “røde republikanere. kommunister og sosialister i Europa”, og sendt den provisoriske, franske regjeringa i 1848, men også til “dronning Victoria og de ansvarlige rådgiverne hennes”. (Engels sin merknad.)

16 I Anti-Dühring : produktivkreftene.

17 Det trengs ikke her å forklare nærmere at sjøl om forma for tilegnelsen fortsetter å være den samme, så blir ikke egenarten til tilegnelsen mindre revolusjonært enn produksjonen ut fra den prosessen som er skildra ovafor. Om jeg tilegner meg mitt eget produkt eller produktet til andre, det er sjølsagt to svært forskjellige slags tilegnelser. For øvrig: lønnsarbeidet, som allerede bærer i seg kimen til hele den kapitalistiske produksjonsmåten, er svært gammelt; isolert og i spredte tilfelle fantes det i hundrevis av år ved sida av slaveriet. Men denne kimen kunne ikke utfolde seg til den kapitalistiske produksjonsmåten før de historiske vilkåra var frambrakt. (Engels sin merknad.)

18 Tilstanden i den arbeidende klassen i England , side 109. (Engels sin merknad.)

19 Jeg sier . For bare i det tilfellet når produksjons- og samferdselsmidlene virkelig har vokst fra å bli leda av aksjeselskap, når altså statlig overtakelse økonomisk ikke er til å unngå, bare i dette tilfellet betyr den et økonomisk framskritt, sjøl om det er den nåværende staten som gjør det, da betyr det at det kommer et nytt skritt nærmere at samfunnet sjøl overtar alle produktivkreftene. Men etterat Bismarck har slått inn på dette med statlig overtakelse, har det nylig trådd fram en viss, falsk sosialisme, og her og der har den utarta til reint spyttslikkeri. Den erklærer at all statlig overtakelse, også den bismarckske, uten videre er sosialistisk. Jovisst, om statlig overtakelse av tobakksindustrien skulle være sosialistisk, så måtte Napoleon og Metternich reknes blant grunnleggerne av sosialismen. Da den belgiske staten bygde hovedjernbanene sine sjøl, da Bismarck uten noen som helst økonomisk nødvendighet gjorde hovedjernbanelinjen i Prøyssen til statseiendom bare for ganske enkelt å kunne utruste og utnytte dem bedre i tilfelle krig, for å opprette jernbanetjenestemennene som stemmekveg for regjeringa, og hovedsaklig for å skaffe seg en ny inntektskilde som var uavhengig av parlamentsbeslutninger – så var det på ingen måte sosialistiske tiltak, verken direkte eller indirekte, verken bevisst eller ubevisst. Ellers ville også den kongelige sjøhandelen, den kongelige porselensmanufakturen eller til og med kompaniskredderen i militæret vært sosialistiske tiltak, eller sannelig, som en luring foreslo i fullt alvor under Friedrich Wilhelm III i trettiåra, statlig overtakelse av – horehusa. (Engels sin merknad.)

20 Et par tall kan gi ei tilnærma forestilling om den enorme utvidelseskrafta som de moderne produksjonsmidlene har, sjøl under trykket av kapitalismen. Etter berekningene til Giffen var den samla rikdommen i Storbritannia og Irland i runde tall:

1814 ….. 2.200 millioner pund st. = 44 milliarder mark 1865 ….. 6.100 millioner pund st. = 122 milliarder mark 1875 ….. 8.500 millioner pund st. = 170 milliarder mark

Når det gjelder ødeleggelsen av produksjonsmidler og produkter under krisene, så blei det berekna på den 2. tyske industrielle kongress i Berlin, 21. februar 1878, at det totale tapet under det siste krakket i bare den tyske jern industrien blei på 455 millioner mark. (Engels sin merknad.)

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!