Vedtatt i 1988 av Perus Kommunistiske Parti (PKP).

Fra Grunnleggende dokumenter

Oversetters innledende merknad:

Teksten er fra Perus Kommunistiske Partis Grunnleggende dokumenter som består av Om marxismen-leninismen-maoismen, Om Gonzalos tenkning og Program og vedtekter. Dette er, sammen med den politiske generallinjen, partiets viktigste dokumenter. Den politiske generallinjen består av fem dokumenter:
1. Militærlinjen
2. Masselinjen
3. Internasjonal linje
4. Linjen for den nydemokratiske revolusjonen
5. Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også noe korrigert i samsvar med spansk versjon.

Oversetter tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen. Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være bevisst på dette. Oversetter har også tatt seg noen små friheter i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere, for eksempel ved å dele opp enkelte lange setninger.

Om marxismen-leninismen-maoismen

I en varm smeltedigel av klassekamp, oppsto ideologien til det internasjonale proletariatet først som marxisme. Den utviklet seg senere til marxismen-leninismen og så til marxismen-leninismen-maoismen. Den vitenskapelige proletariske ideologien, allmektig fordi den er sann, har tre stadier eller milepæler i sin dialektiske utviklingsprosess: 1) marxismen, 2) leninismen og 3) maoismen. Disse tre stadiene er en del av samme helhet. Den begynte med 'Det kommunistiske manifest' for ett hundre og førti år siden, et epos av heltemodig klassekamp. Den utviklet seg i hard og fruktbar tolinjekamp innenfor de kommunistiske partiene selv. Den ble til av det enorme arbeidet, både teoretisk og praktisk, som bare arbeiderklassen kunne bære fram. I dag skiller tre uslukkelige lys seg ut spesielt: Marx, Lenin og Mao Zedong, som gjennom tre store sprangene har bevæpnet oss med den uovervinnelige ideologien marxismen-leninismen-maoismen, i dag først og fremst maoismen.

Selv om marxismen-leninismen har fått en anerkjennelse av sin universelle gyldighet, er ikke maoismen helt anerkjent som den tredje etappen. Noen fornekter den helt, mens andre bare kaller det "Mao Zedongs tenkning". Tross de åpenbare forskjellene mellom de to synene, har de til felles at de nekter for at formann Mao Zedong har gjort en universell utviklingen av marxismen. Fornektelsen av "isme"-karakteren til maoismen er å avvise dens universelle gyldighet og dermed dens tilstand som det tredje, nye og overlegne stadium av ideologien til det internasjonale proletariatet: marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, som vi støtter, forsvarer, og bruker.

Som en innledning, for bedre å forstå maoismen og nødvendigheten av å kjempe for den, ser vi til Lenin. Han lærte oss at når revolusjonen avanserte østover til nye særegne forhold marxismen ikke kunne ignorere. Sjøl om nye forhold ikke avkreftet marxismens prinsipper eller lover, var det en risiko for nederlag hvis den ikke utviklet seg videre. Tross oppstyr og protester fra pedantiske og bokdyrkende intellektuelle, fulle av liberalisme og falsk marxisme, er det eneste rette å bruke marxismen på de konkrete forholdene og til å vurdere nye situasjoner og løse nye problemer som hver nytt skritt nødvendigvis fører til. Dette må skje mot skrekkslagne og fariseiske «forsvar av ideologien, klassen og folket» ved revisjonister, opportunister og forrædere, eller mot rasende angrep mot marxismen med demoraliserte akademikere og den gamle ordens tjenere, som er fordervet av råtten borgerlig ideologi og blindt forsvarer det gamle samfunnet som de lever på ryggen av. Lenin sa også at revolusjonen i øst ville overraske mange og spesielt store ville overraskelsene bli for bokdyrkere og de som bare følger velkjente stier og er ute av stand til å se de nye; og som vi vet, stolte han på at kameratene i øst ville løse de spørsmålene som marxismen ennå ikke hadde svar på.

Videre må vi huske at at når kamerat Stalin rett og riktig slo fast at vi hadde gått inn i leninismens stadium, som en videreutvikling av marxismen, var det i kamp mot de som tilsynelatende gjorde alt for å forsvare marxismen. Også da var det de som sa at leninismen var bare aktuell for tilbakeliggende land. Men gjennom kampen har leninismen blitt konsentrert i praksis som en storslagen utvikling av marxismen, og dermed kunne den proletariske ideologien stå lysende fram i møte med verden som marxisme-leninisme.

I dag står maoismen i en liknende situasjon. Alle nye ting, som marxismen selv var en gang, må alltid etablere seg gjennom kamp. På samme måte, vil maoismen tvinge seg fram og til slutt bli anerkjent.

I forhold til konteksten der formann Mao Zedong utviklet og smidde maoismen, skjedde det på grunnlag av imperialismen, verdenskrigene, den internasjonale proletariske bevegelsen, de nasjonale frigjøringsbevegelsene, kampen mellom marxismen og revisjonismen, og gjeninnføringen av kapitalismen i Sovjetunionen. Tre store historiske landemerker må vektlegges i dette århundret. For det første er det Oktoberrevolusjonen i 1917, som åpnet æra av verden proletariske revolusjon. For det andre, seieren i den kinesiske revolusjonen i 1949, som endret styrkeforholdet i favør av sosialismen. Og for det tredje; Den store proletariske kulturrevolusjonen, som begynte i 1966 som en videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur for å opprettholde den revolusjonære kursen mot kommunismen. Det er nok å understreke at formann Mao ledet to av disse enorme historiske bragder.

I Kina, som senter for verdensrevolusjonen, ble maoismen konkret formulert innenfor en enormt kompleks sammenfiltring av motsigelser. Det skjedde i den intense og hensynsløse klassekampen, preget av imperialistmaktenes forsøk på å rive opp og dele Kina mellom seg etter sammenbruddet av det Mandsjuriske riket (1911), den antiimperialistiske bevegelsen i 1919, bondemassenes opprør, tjueto år med væpnet kamp i den demokratiske revolusjonen, den store kampen for å bygge og utvikle sosialismen og ti års revolusjonær storm for kulturrevolusjon, samt de skarpeste tolinjekamper i kommunistpartiet i Kina, spesielt mot revisjonismen. Alt dette ble rammet inn av den internasjonale situasjonen beskrevet ovenfor. Det er ut fra denne samlingen av historiske hendelser vi må trekke ut fire som er av særlig stor betydning: Opprettelsen av kommunistpartiet i Kina (KKP) i 1921; Høstopprøret i 1925 som var starten på veien fra landsbygda til byen; opprettelsen av Folkerepublikken i 1949; og Den store proletariske kulturrevolusjonen (SPKR) fra 1966 til 1976. I alle fire spilte formann Mao en hovedrolle og var anerkjent som leder for den kinesiske revolusjonen.

Vi kan fra formann Mao Zedongs biografi fortelle at han ble født 26. desember 1893 og åpnet øynene til en urolig verden, svidd av krigens flammer. Han var sønn av bønder og syv år gammel da «Boxeropprøret» begynte. Han studerte ved en lærerhøyskole og var i sitt attende år da imperiet kollapset og han vervet seg som soldat. Senere ble han en viktig bonde- og ungdomsorganisator i hjemprovinsen Hunan. Han var en grunnlegger av kommunistpartiet og den røde armé av arbeidere og bønder, han uforma strategien med å omringe byene fra landsbygda og utviklet folkekrigen som den proletære militærteorien. Han var teoretikeren bak nydemokratiet og grunnlegger av Folkerepublikken. Han tok initativ til det store spranget og sto i spissen for utvikling av sosialismen. Han ledet kampen mot den moderne Krustsjov-revisjonismen og Krustsjovs håndlangere og var leder av og gallionsfigur for Den store proletariske kulturrevolusjonen. Dette er milepælenee i et liv som var fullt og helt viet til revolusjonen. Proletariatet har hatt tre gigantiske seiere i dette århundret. To av dem tilhører formann Mao, og hvis én er ærerik nok, så er to enda mer.

Om innholdet i maoismen, om dens vesen, må vi peke ut følegnde grunnleggende punkter:

  1. Teori. Marxismen har tre deler: marxistisk filosofi, marxistisk politisk økonomi, og den vitenskapelige sosialismen. Utvikling av alle disse tre bestanddelene er opphav til store kvalitative sprang i marxismen som en helhet, som én enhet på et overordnet nivå, og fører til et nytt stadium. Derfor er det viktig ting å vise at formann Maos teori og praksis har lagt til rette for et slikt kvalitativt sprang. La oss belgge dette med følgende punkter:

I marxistisk filosofi utviklet han kjerna i dialektikken, loven om motsigelsen og etablerte dette som den eneste grunnloven i dialektikken. Hans dype dialektiske forståelse av kunnskapsteorien, der kjerna er de to sprangene som utgjør dens lovmessighet (fra praksis til kunnskap og fra kunnskap til praksis - der spranget fra kunnskap til praksis er det viktigste). Vi vil også legge vekt på mesterlig bruk av loven om motsigelsen i politikk; og at han dessuten brakte filosofien til folkemassene, og således løste han den oppgaven som Marx etterlot seg.

Innenfor marxistisk politisk økonomi, brukte formann Mao dialektikken til å analysere forholdet mellom basis og overbygning. Han fortsatte kampen for marxismen-leninismen mot den revisjonistiske «produktivkraft-teorien» og konkluderte med at overbygningen, bevisstheten, kan føre til endringer i basis, og at produktivkreftene kan utvikles med politisk makt. Ved å videreutvikle den leninistiske tesen om at politikk er et konsentrert uttrykk for økonomi, slo han fast at politikken må ha kommandoen (på alle nivå), og at politisk arbeid må lede økonomisk arbeid. Dette fører oss fram til den korrekte håndteringa av politisk økonomi, ikke bare en enkel økonomisk politikk.

Til tross for sin betydning, er det særlig en ufordring avdekket av maoismen som blir oversett spesielt av de som står i de demokratiske revolusjonene, nemlig den maoistiske tesen om byråkratkapitalisme. Dette er den kapitalismen som utvikles i de undertrykte nasjonene av imperialismen sammen med ulike grader av underliggende føydalisme og tilogmed førføydale forhold. Dette er et viktig problem, hovedsakelig i Asia, Afrika og Latin-Amerika, siden en god revolusjonær ledelse vokser fram av sin forståelse av dette, spesielt når beslagleggelse av byråkratisk kapital utgjør det økonomiske grunnlaget for sosialistisk revolusjon som neste etappe (av den nydemokratiske revolusjonen, red.anm.).

Men det viktigste er at formann Mao Zedong har utviklet sosialismens politiske økonomi. Hans kritikk av den sosialistiske oppbygginga i Sovjetunionen er av stor betydning, så vel som hans teser om å utvikle sosialismen i Kina. Han forsto landbruket som grunnlag og industrien som ledende økonomiske kraft, fremmet industrialisering på grunnlag av nært forhold mellom tungindustri, lett industri og jordbruk og så tungindustrien som kjerna i økonomisk oppbygging uten å forsømme lett industri og landbruk. Det store spranget og betingelsene for gjennomføringa av dette bør fremheves. For det første den politiske linjen som ga kampanjen en rettferdig og riktig kurs. For det andre de små, mellomstore og store organisasjonsformer henholdsvis fra en større til mindre kvantitet. For det tredje; et svært driv, en gigantisk innsats fra massene for å sette kampanjen i gang og føre den fram til suksess. Det var et sprang fremover der resultatene bør verdsettes enda mer for de nye prosessene de satte i bevegelse og den historiske betydnigen, enn de umiddelbare resultatene, og for forbindelsen med kollektivisering av landbruket og etablering av folkekommuner. Avsluttningsvis må vi ta med oss hans lære om objektivitet og subjektivisme i forståelsen og håndteringen av sosialismens lover. Dette fordi noen tiår med sosialisme fortsatt ikke har latt oss se dens fullstendige utvikling, og dermed en bedre forståelse av dens særegne lover. Og først og fremst forholdet som mellom revolusjon og den økonomiske utviklingen, formulert i slagordet «grip revolusjonen og frem produksjonen». Til tross for sin overskridende betydning, har denne utviklingen av marxistisk politisk økonomi fått lite oppmerksomhet.

Innenfor den vitenskapelige sosialismen, videreutviklet formann Mao teorien om sosiale klasser ved å analysere dem på både det økonomiske, politiske og ideologiske plan. Han førte revolusjonær vold videre som en universell lov uten noen unntak; at revolusjon en den voldelige fortrengelsen av en klasse av en annen, og etablerte med dette den store tesen om at «politisk makt vokser ut av geværløpet». Han løste spørsmålet om erobringen av den politiske makta i undertrykte nasjoner med strategien for å omringe byene fra landsbygda, og påviste de allmenne lovene for dette. Han formulerte og utviklet teorien om klassekampen innenfor sosialismen, der han briljant påviste at den antagonistiske kampen mellom proletariatet og borgerskapet, mellom den sosialistiske veien og den kapitalistiske veien, og mellom sosialisme og kapitalisme fortsetter i sosialismen. Han påviste at i sosialismen var det ikke forutbestemt hvem som skulle beseire hvem, og at dette var et problem som bare kunne løses over tid gjennom en prosess med oppbygging og nedrving, for at proletariatet skulle sikre sin politisk makt definitivt gjennom proletariatets diktatur. Og sist, men ikke minst, den storslagne og historisk overskridende løsninga av dette sprsmålet; Den store proletariske kulturrevolusjonen som en videreføring av den sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur.

Disse grunnleggende spørsmål, oppgitt kort og enkelt, kjente og ubestridelige, viser formannens utvikling av marxismens forente bestanddeler, og løftet av marxismen-leninismen til et nytt, tredje og bedre stadium: marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen.

I fortsettelsen av denne korte framstillingen vil vi se på noen andre særlig viktige punkter, som selv om de er utviklet på grunnlag av det ovennevnte, burde vektlegges og vurderes for seg.

  1. Den nydemokratiske revolusjonen. Dette er en videreutvikling av den marxistiske teorien om staten som påviser tre typer diktaturer:

1) Borgerskapets diktatur, i de gamle borgerlige demokratier som USA, en type diktaturer som de undertrykte nasjonene som de latinamerikanske kan bli en del av;

2) Proletariatets diktatur, som i Sovjetunionen eller i Kina før revisjonistene tok makta; og

3) Nydemokrati, et fellesdiktatur basert på en arbeider-bonde-allianse, ledet av proletariatet under kommunistpartiets ledelse. Dette som i Kina, der det oppsto i løpet av landets demokratiske revolusjon, og også konkret uttrykt i Peru i dag i Folkekomiteene i baseområdene og i den nydemokratiske Folkerepublikken under konstruksjon. Det er viktig å understreke at det i denne videreutviklingen av teorien om staten, skilles skarpt mellom statsform som et diktatur av en klasse eller klasser som har den politiske makta, og regjeringsform, som forstås som en organisasjon for å utøve denne politiske makta. Statsform er det primære og regjeringsformen sekundær.

For det andre viser nydemokratiet, en av de store utviklingene formulert av formann Mao, viser på mesterlig vis en borgerlig revolusjon av ny type, som bare proletariatet kan lede. Kort sagt er dette den demokratiske revolusjonen i den nye æraen av proletarisk verdensrevolusjon som vi er en del av. Den nydemokratiske revolusjonen innebærer ny økonomi, ny politikk, og ny kultur, som knuser den gamle orden og innfører den nye med våpen; den eneste måten å forandre verden på.

Til slutt er det viktig å understreke at nyemokratiet er en demokratisk revolusjon som i hovedsak oppfyller de demokratiske oppgavene, men også tar fatt på enkelte sosialistiske oppgaver, slik at spørsmålet om to statier, et demokratisk og et sosialistisk, som begge står på dagsorden i et land som vårt, løses skikkelig ved å slå fast at når den demokratiske fasen er avsluttet vil revolusjonen fortsette som en sosialistisk revolusjon, uten noen pause.

  1. De tre verktøyene. Spørsmålet om å skape verktøyene for revolusjon, stiller partiet foran problemet med å forstå sammenhengen mellom partiet, hæren og enhetsfronten; og å forstå og behandle den parallelle oppbyggingen av de tre verktøyene midt i krigen eller i forsvaret av den nye staten basert på krafta til det væpna folket, og på denne måten utføre sin ledende oppgave på rett og rittferdig vis. Oppbygginga styres av prinsippet om at en rett og riktig ideologisk linje avgjør alt, og det er på grunnlag av denne at den organisatoriske oppbygginga utvikles parallelt og midt i kampen mellom den proletariske og den borgerlige linja, og i en storm av klassekampen, og først og fremst i krig; den høyeste form av nåværende eller framtidig kamp.

I forhold til partiet tar formann Mao utgangspunkt i nødvendigheten av kommunistpartiet, et parti av en ny type, et proletariatets parti. I dag ville vi sagt et marxist-leninist-maoistisk parti: et parti der målet er å erobre den politiske makta og holde på den, og derfor er det uløselig knytta til folkekrig for å starte den, utvikle den eller føre den for å forsvare seg selv. Et parti som må stole på folkets masser, det være seg i form av folkekrig som er en massenes krig, eller i en enhetsfront som ved å være en samling av klasser, er basert på de breie massene. Partiet utvikler seg og endrer seg i henhold til stadier av revolusjonen og understadier av disse. Drivkraften i denne utviklingen er motsigelsen i dets hjerte som viser seg i tolinjekampen mellom den proletariske linja og den borgerlige eller generelt ikke-proletariske linja, som i hovedsak og hovedsaklig er en kamp mot revisjonismen. Dette fører til den avgjørende betydningen av ideologi partiets liv og til utviklingen av korrigeringskampanjer som tjener til å justere kursen til alle medlemmer, systemer og organisasjonsledd i partiet til å følge mer korrekte ideologiske og politiske linjer, for at den proletære linja skal dominere og holde partiledelsen i et jerngrep. Partiet tjener etableringa av proletariatets politiske makt, som den ledende klassen i nydemokratiet, og først og fremst etablering, syrking og videreutvikling av proletariatets diktatur, og gjennom kulturrevolusjoner nå fram til det store, endelige målet: kommunismen. På dette grunnlaget må partiet lede alt på en god og allsidig måte.

Den revolusjonære hæren er også av en ny type. Det er en hær med det formålet å oppfylle de politiske oppgavene som partiet setter, i samsvar med interessene til proletariatet og folket. Dens vesen er konkret uttrykt i tre oppgaver: Å føre krig, å produsere slik at den ikke blir en byrde for folket og å mobilisere massene. Dette er en hær som baserer seg på den politiske utviklingen av proletariatets ideologi, på marxismen-leninismen-maoismen (i dag), og på den politiske samt militære linja som partiet fastslår. Det er en hær basert først og fremst på folk og ikke på våpen, en hær som vokste ut av massene, som den alltid har vært nært knyttet til og tjener helhjertet, noe som gjør at den kan bevege seg blant folk som fisken i vannet. Uten en folkehær har folket ingenting sa formann Mao. Samtidig lærte han oss at det er nødvendig at partiet har kontroll over hæren og hans viktige prinsipp: Det er partiet som må styre geværet, vi vil aldri ha det på noen annen måte. Foruten å ha etablert fundamentale prinsipper og retningslinjer for å bygge en hær av en ny type, gikk formannen selv også inn for å forebygge mot at hæren kunne brukes til å gjeninnføre kapitalismen og gjennom kontrarevolusjonært statskupp, der han utviklet Lenins tese om folkemilitsen og gikk lenger enn noen før i politikken for allmenn folkevæpning, og skapte en åpning for og pekte ut veien til et hav av væpna masser som vil føre oss til den endelige frigjøringa av folket og proletariatet.

Det var formann Mao som for første gang utviklet en helhetlig teori om enhetsfronten og etablerte lovene for dennes utvikling. En front av sosiale klasser basert på arbeider-bondealliansen som en garanti for proletariatets hegemoni i revolusjonen, ledet av proletariatet representert av kommunistpartiet. Kort sagt; en enhetsfront under ledelse av kommunistpartiet, en enhetsfront for folkekrig, for revolusjon, for proletariatets og folkets erobring av makta. Kort sagt; enhetsfronten er en samling av de revolusjonære kreftene mot de kontrarevolusjonære kreftene, for å føre framover kampen mellom revolusjon og kontrarevolusjon i hovedsak gjennom den væpna folkekrigen. Enhetsfronten er selvsagt ikke den samme gjennom alle faser av revolusjonen, og har dessuten sine særtrekk på de ulike historiske periodene for hvert stadium. På samme måte er enhetsfronten i en konkret revolusjon ikke lik den på verdensnivå, selv om begge følger de samme allmenne lover. I tillegg til dette, er det viktig å understreke sammenhengen mellom fronten og staten som formann Mao etablerte da motstandskrigen mot Japan var under utvikling, der han beskriver enhetsfronten som en form for fellesdiktatur, et spørsmål som bør studeres grundig av de som står foran demokratiske revolusjoner.

  1. Folkekrigen er det internasjonale proletariatets militærteori; som for første gang oppsummerer i en systematisk og fullstendig form, de teoretiske og praktiske erfaringer fra kamper, militære handlinger og kriger ført av proletariatet, og kinesernes langvarige erfaring med folkets væpna kamp, og spesielt fra krigene i landet. Det er med formann Mao at proletariatet får sin militære teori; Likevel er det mye forvirring og misforståelser i denne saken. Mye av forvirringen kommer fra hvordan folkekrigen i Kina blir vurdert. Vanligvis nedvurderes det bare som geriljakrig, noe som betyr en mangel på forståelse. Formann Mao påpekte at geriljakrig får en strategisk funksjon; men at den på grunn av sin flytende karakter, er utviklingen av geriljakrigføring ikke forstått som den er, som hvordan den utvikler mobilitet, en bevegelig krig, en posisjonskrig, hvordan den utfolder seg etter store planer for den strategiske offensiven og erobringen av små, mellomstore og store byer, med millioner av innbyggere, som kombinerer angrep utenfra med opprør innenfra. En oppsummering av de fire hovedetapppene av den kinesiske revolusjonen, og hovedsakelig fra bondekrigen til folkets frigjøringskrig, uten å glemme den antijapanske væpna motstanden i begge, viser mange ulike sider og den store kompleksiteten i den revolusjonære krigen som ble ført gjennom mer enn tjue år, midt i en svært stor befolkning og med en enorm mobilisering og deltakelse av massene. I denne krigen finnes alle slags eksempler; og hva som er hovedsida har vært usedvanlig grundig studert. Dens prinsipper , regler og lover, strategi og taktikk og så videre, er mesterlig formulert. Det er derfor i denne fantastiske smeltedigelen og på grunnlag av marxismen-leninismen, at formann Mao utviklet proletariatets militærteori: folkekrigen.

Vi må i ettertid huske godt på at formann Mao, fullt klar utvklinga av atombomber og raketter som Kina selv utviklet i hans tid, holdt fast på og utviklet folkekrigen for å føre den under de nye forholdene med atomvåpen og krig mot stormakter og supermakter. Kort sagt er folkekrigen proletariatets og folkets våpen også til å bekjempe atomkrig.

Et sentralt og avgjørende spørsmål er forståelsen av folkekrigens universelle gyldighet og ut fra denne tillempinga til den konkrete situasjonen for ulike typer revolusjon og de særegne betingelsene for hvert skrtt fram. For å komme til bunns i dette viktige spørsmålet må man vurdere det at ingen opprør som den russiske Petrograd-typen, eller de antifascistiske motstands- og geriljabevegelsene i Europa under andre verdenskrig, har blitt gjentatt seinere, samt se på de væpna kampene som i dag blir ført i Europa. Til syvende og sist var ikke Oktoberrevolusjonen bare et opprør, men en revolusjonær krig som varte i flere år. Som følge av dette må vi også i de imperialistiske landene oppfatte revolusjonen som en revolusjonær krig, og i dag; rett og slett folkekrig.

Til slutt, i dag mer enn noensinne, vi kommunister og revolusjonære, proletariatet og folket, må slå tydelig fast at «Ja, vi er talsmenn for den revolusjonære krigs allmakt. Det er ikke en dårlig ting, det er en god ting, det er i samsvar med marxismen.»; noe som i dag betyr at man slutter seg til folkekrigens uovervinnelighet.

  1. Den store proletære kulturrevolusjonen er i et historisk perspektiv den mest grenseoverskridende utviklingen av marxismen-leninismen av formann Mao. Det er løsningen på det store og påtrengende problemet med å videreføre revolusjonen under proletariatets diktatur. «Den er en ny etappe i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i landet vårt, en etappe som griper dypere og er meget vidtrekkende.»

Hva var situasjonen som de sto oppe i? I Kinas Kommunistpartis vedtak om Den store proletariske kulturrevolusjonen heter det: «Selv om borgerskapet er blitt styrtet, prøver det fremdeles å bruke utbytterklassens gamle ideer, kultur, skikker og vaner til å korrumpere massene, få et grep over deres sinn og gjøre alt de kan for å gjøre et come-back. Proletariatet må gjøre akkurat det motsatte: det må straks møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og bruke proletariatets nye ideer, kultur, skikker og vaner til å omdanne det åndelige livssyn i hele samfunnet. For tiden består vårt mål i å bekjempe og knuse de personer i maktstillinger som slår inn på den kapitalistiske vei, kritisere og tilbakebevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter» og borgerskapets og alle andre utbytterklassers ideologi og legge om undervisningen, litteraturen og kunsten og alle andre deler av overbygningen som ikke står i samsvar til det sosialistiske økonomiske grunnlaget, for på denne måten å gjøre det lettere å befeste og utvikle det sosialistiske system.»

Det var under disse forholdene at et jordskjelv av en politisk prosess, den største mobilisering av massene verden noensinne har sett, brøt ut. Og målet var klart formulert av formann Mao: «Den nåværende Kulturrevolusjonen er helt nødvendig og svært betimelig for å konsolidere proletariatets diktatur, for å hindre gjeninnføring av kapitalismen og bygge sosialismen».

Vi legger også vekt på to forhold:

1) Den store proletære kulturrevolusjonen er en milepæl i utviklingen av proletariatets diktatur og kampen for å befeste proletariatets politiske makt, konkret uttrykt i revolusjonskomiteene; og

2) Gjeninnføringen av kapitalismen i Kina etter det kontrarevolusjonære kuppet i 1976 gjør ikke Den store proletære kulturrevolusjonen ugyldig, men er kun den andre sida i motsigelsen mellom gjeninnføring og kamp mot gjeninnførng, og viser oss tvert imot den grensesprengende historiske betydningen av kulturrevolusjonen i menneskehetens ubønnhørlige marsj mot kommunismen.

  1. Verdensrevolusjonen. Formann Mao understreker viktigheten av verdensrevolusjonen som en enhet, på grunnlag av at revolusjon er hovedtendensen mens imperialismens forråtnelse øker for hver dag, og den rollen massene spiller vokser i innflytelse hvert år. Massene som gjør og skal gjøre sine omstyrtende og ustoppelig styrke merket, bekrefter den store sannheten: «Enten når vi alle kommunismen ellers gjør ingen av oss det». Innenfor dette tidsperspektivet i imperialismens epoke, tidfestet han det store historiske øyeblikket i løpet av de «neste 50 til 100 år». I denne sammenhengen ser vi kampen mellom yankeeimperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, papirtigre som kjemper om hegemoni og truer verden med atomkrig. For det første må vi fordømme denne, og for det andre må vi forberede oss på å bekjempe den med folkekrig og revolusjon. På den andre siden, fra den historiske betydningen av de undertrykte nasjoner og dessuten fra deres synspunkt på det økonomiske og politiske forholda som utvikler seg på grunnlag av prosessen der imperialismen brytes ned, formulerte formann Mao sin tese om at «verden deler seg i tre». Alt dette fører til nødvendigheten av å utvikle strategi og taktikk av verdensrevolusjonen. Dessverre vet vi lite eller nesten ingenting om formann Maos skrifter og uttalelser på dette viktige området. Likevel viser det lille som er kjent de store perspektivene som han fulgte tett, og den grove skissen vi må følge for å forstå og jene den proletariske verdensrevolusjonen.

  2. Overbygning, ideologi, kultur og utdanning. Disse og andre liknende spørsmål har vært nøye og dypt studert av formann Mao. Derfor er dette også et grunnleggende spørsmål som fortjener vår oppmerksomhet.

Vi konkluderer med at innholdet i disse punktene viser tydelig til den som ønsker å se og forstå, at vi nå har fått et nytt, tredje og overlegent stadium av marxismen – maoismen - og skal man være marxist i dag må man være marxist-leninist-maoist, først og fremst maoist.

Alt som har blitt forklart i disse punktene fører oss til to spørsmål:

Hva er kjerna i maoismen? Politisk makt er kjerna i maoismen. Politisk makt for proletariatet, makta til proletariatets diktatur, makt som støtter seg på væpna styrke under ledelse av kommunistpartiet. Mer eksplisitt:

1) Politisk makt under ledelse av proletariatet i den demokratiske revolusjonen;

2) Politisk makt for proletariatets diktatur i sosialistiske revolusjoner og kulturrevolusjoner;

3) Politisk makt basert på væpna styrke ledet av kommunistpartiet, erobret og forsvart gjennom folkekrig.

Og hva er maoismen? Maoismen er marxismen-leninismen som løftes til et nytt, tredje og overlegent stadium i kampen for proletariatets ledelse av den demokratiske revolusjonen, utvikling av sosialismens oppbygging og videreføring av revolusjonen under proletariatets diktatur gjennom proletarisk kulturrevolusjon; i epoken der imperialismen går dypere ned i sin nedbrytning og revolusjon har blitt den historiske hovedtendensen, midt blant de mest komplekse og omfattende krigene sett til dags dato, og i midt i den uforsonlige kampen mot moderne revisjonisme.

Om kampen om maoismen. Kort fortalt, begynte kampen for å etablere Mao Zedongs tenkning i 1935 på Tsunyimøtet, da formann Mao overtok ledelsen av kommunistpartiet i Kina. I 1945 ble den 7. partikongressen enig om at KKP ble veiledet av marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning, en klargjøring som ble undertrykket av den 8. partikongressen, der en høyrelinje vant fram. Den 9. partikongressen i 1969 fortsatte Den store proletære kulturrevolusjonen og slo igjen fast at KKP sin rettesnor var marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Så langt kom de.

På det internasjonale planet, fikk denne retningen innflytelse fra 1950-tallet og fremover. Men det var med Kulturrevolusjonen at den vokste eksplosivt i utbredelse og prestisje. Formann Mao ble anerkjent som leder av verdensrevolusjonen og opprinnelse til et nytt stadium i marxismen-leninismen. Dermed tok et stort antall kommunistiske partiene opp marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. På verdensbasis tok maoismen opp kampen mot den moderne revisjonismen og avslørte den grundig og uforsonlig. Kampen ble også tatt i KKP sine egne rekker. Alt dette hevet formannens storslåtte røde fane enda mer; Det nye, tredje og overlegne stadiet i det internasjonale proletariatets ideologi. I dag (1988) står maoismen under angrep på tre fronter, fra sovjetisk, kinesisk og albansk revisjonisme. Men selv blant de som anerkjenner formannens store bidrag og videreutvikling av marxismen, er det noen som tror at vi fortsatt bare er i marxismen-leninismens stadium. Andre godtar Mao Zedongs tenkning, men ikke maoismen.

I dette landet tar revisjonistene selvsagt opp stafettpinnen fra sine ulike førere, Gorbatsjov, Deng, Alia eller Castro, og de har hele tiden angrepet maoismen. Blant dem må vi fordømme, avsløre og bekjempe resolutt Del Prados skruppelløse revisjonisme og gjengen hans, det såkalte «Perus Kommunistiske Parti»; de ynkelige lureriene til det sjølutnevnte «Perus Kommunistiske Parti - Patria Roja» som etter å ha posert som «gode maoister», ble Deng Xiapings tjenere. Dette etter å først ha fordømt ham da han ble avsatt i 1976. Vi nevner også antimaoismen til det såkalte «Izquierda Unida» (Forente Venstre), der det vrimler av revisjonistiske og selverklært antimarxistiske posisjoner og falske marxister og opportunister av mange slag. Vi må holde fram maoismen som et avslørende speil for revisjonistene for å bekjempe dem skikkelig, når vi jobber for å utvikle folkekrigen og for at den pågående demokratiske revolusjonen skal seire; en uunngåelig og ufravikelig oppgave av strategisk karakter.

Kommunistpartiet i Peru, gjennom fraksjonen ledet av president Gonzalo, som drev fram rekonstruksjonen av partiet, vedtok marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning i 1966. I 1979 vedtok partiet slagordet «Oppretthold, forsvar og bruk marxismen-leninismen Mao Zedong tenkning!». I 1981 vedtok partiet «Fram til maoismen!». I 1982 vedtok partiet at maoismen er en integrert del og overlegen utvikling av ideologien til det internasjonale proletariatet: marxismen-leninismen-maoismen. Det er med folkekrigen at vi har fått en enda dypere forståelse av hva maoismen innebærer, og vi har gjort det høytidelige løftet å «Opprettholde, forsvare og bruke marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen!» og å arbeide utrettelig for å gjøre den til rettesnor og veiviser for verdensrevolusjonen. Å gjøre den til den alltid like røde og skinnende fanen som garanterer triumf for proletariatet, de undertrykte nasjoner og folkeslag i verden i deres ubønnhørlige og kjempende marsj av stålsatte legioner mot det strålende gyldne målet om kommunismen.

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!