Vedtatt av Sentralkomiteen i Perus Kommunistiske Parti, 1988.

Fra Den politiske generallinjen.

Oversetters innledende merknad:

Teksten er fra den politiske generallinjen som består av fem dokumenter:
1. Militærlinjen
2. Masselinjen
3. Internasjonal linje
4. Linjen for den nydemokratiske revolusjonen
5. Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Sammen med Grunnleggende dokumenter utgjør generallinjen de viktigste dokumentene fra Perus Kommunistiske Parti og "Den viktigste og mest utvikla delen av Gonzalos tenkning uttrykkes i partiets politiske generallinje" (Om Gonzalos tenkning, av PKP).

Denne teksten er oversatt til norsk fra en engelsk versjon og også noe korrigert i samsvar med spansk versjon.

Oversetter tar ansvar for alle feil og mangler ved oversettelsen. Oversettelsen er ikke profesjonell, og lesere oppfordres til å være bevisst på dette. Oversetter har også tatt seg noen små friheter i oversettelsen for å gjøre den mer tilgjengelig for norske lesere, for eksempel ved å dele opp enkelte lange setninger.

Andre innledende merknad til norsk oversettelse

Teksten er ikke oversatt fra originalteksten på spansk, men fra oversettelser til svensk og engelsk. Det kan være til dels alvorlige feil og mangler ved oversettelsen videre til norsk, som man må være på vakt mot. Engelsk oversettelse

En aktivist, 2017

Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy

Innledning

Formann Gonzalo etablerer linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy ved å løfte fram, forsvare og bruke marxismen-leninismen-maoismen, først og fremst maoismen.

Han lærer oss at Marx sa at arbeiderklassen skaper organisasjoner i sitt eget bilde, det vil si sine egne organisasjoner. Med Marx og Engels på 1800-tallet ble vi utrustet med et vitenskapelig verdensbilde, vår egen doktrine, vårt eget standpunkt og vårt felles mål; hvordan vi skal ta makta; og middelet for å gjøre det; revolusjonær vold. Alt dette skjedde i en meget hard tolinjekamp. Marx slo fast at proletariatet ikke kan handle som klasse uten at det konstituerer seg selv som et politisk parti, som er ulikt og står i motsetning til de politiske partier som skapes av de besittende klassene. Siden proletariatet oppsto har det, i en langvarig prosess, skapt det sine egne former for kamp og sine egne former for organisasjon. Resultatet er at partiet er den høyeste formen for organisasjon, hæren er hovedformen og fronten er det tredje verktøyet, og disse tre verktøyene er til for å erobre makten med revolusjonær vold. Formann Gonzalo forteller oss at ved 1800-tallets slutt kom Engels fram til den konklusjonen at arbeiderklassen verken hadde de nødvendige formene for organisasjon eller den nødvendige militære strukturen for å ta makta og beholde den, men han sa aldri at vi skulle gi opp revolusjonen, men heller arbeide for den og søke løsningene på de enda uløste problemene. Dette må vi ha en bra forståelse av, ettersom revisjonistene vrir på dette for å legitimere sin opportunisme.

På 1900-tallet forsto Lenin at revolusjonen var moden og skapte et proletarisk parti av en ny type. Og han virkeliggjorde kampformen som er opprøret, og organisasjonsformen som er kampavdelingene. Disse var mobile grupper som var overlegne de stillestående barrikadene fra det forrige århundret. Lenin legger fram nødvendigheten av å skape nye, klandestine (Organisert konspiratorisk, i hemmelighet eller for illegalitet – som motsetning til legalistisk eller åpent. Oversetter.) organisasjoner, siden overgangen til revolusjonære aksjoner innebar at politiet oppløste de legale organisasjonene, og at overgangen til revolusjonære aksjoner bare var mulig om de gikk mot de gamle lederne, mot det gamle partiet og ødelegga det. Partiet burde bruke den moderne hæren som eksempel, med sin egen disiplin og én samla vilje, og være fleksible.

Med formann Mao forstår klassen nødvendigheten av å bygge opp revolusjonens tre verktøy; partiet, hæren og enhetsfronten, i sammenheng med hverandre. Gjennom folkekrigen fant han metoden for oppbygging av de tre verktøyene i et tilbakeliggende, halvføydalt og halvkolonialt land. Konkret sier Mao at partiet må bygges rundt geværet og at partiet er den heltemodige krigeren som leder sin egen, hærens og frontens oppbygging.

Formann Gonzalo formulerer militariseringen av de kommunistiske partiene, og den konsentriske oppbyggingen av de tre verktøyene. Militariseringen av de kommunistiske partiene er en politisk retningslinje med strategisk innhold, siden det er «summen av de forvandlinger, forandringer og korrigeringer det trenger for å kunne lede folkekrigen som hovedform for kampen som vil skape den nye staten». Derfor er militariseringen av de kommunistiske partiene er et nøkkelspørsmål for den demokratiske og den sosialistiske revolusjonen, samt kulturrevolusjonene.

Han definerer prinsippet for oppbygginga: «Bygg organisasjonene opp samtidig, på det politisk-ideologiske grunnlaget, midt i klassekampen og tolinjekampen, alt dette som en del av og i tjeneste for den væpna kampen for å erobre makta».

Dessuten binder han sammen hele oppbyggingsprosessen med folkekrigens flytende karakter, med utgangspunkt i Maos tese om at «de militære operasjonenes bevegelse og forandringene i størrelsen av vårt territorium, gir oss oppbyggingsarbeid … av varierende karakter».

På denne måten, for å kunne forstå linjen for oppbygging, må vi ta utgangspunkt i kampformene og organisasjonsformene; i prinsippet for oppbygging og i oppbyggingen i sammenheng med den flytende folkekrigen, som er hovedformen for kamp i dagens verden.

1. Om oppbygginga av partiet

- Partiets karakter.

Vårt grunnlag er marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, først og fremst Gonzalos tenkning, det vil si proletariatets ideologi, den høyeste form for menneskelighet, den eneste sanne, vitenskapelige og uovervinnelige ideologi. Vi kjemper for det kommunistiske programmet, som har som formål å organisere og lede proletariatets klassekamp for å erobre den politiske makta, gjennomføre den demokratiske revolusjonen, den sosialistiske revolusjonen og kulturrevolusjonene helt fram til kommunismen, det faste målet for vår marsj. Vi støtter oss til revolusjonens politiske generallinje, det vil si de lovene som gjelder i klassekampen for å ta makten, etablert av formann Gonzalo, med sine fem deler: 1) Den internasjonale linjen. 2) Den demokratiske revolusjonen. 3) Den militære linjen. 4) Linjen for oppbygging av revolusjonens tre verktøy 5) Masselinjen. Den militære linjen er kjerna i den politiske generallinja. Vi herder oss selv i den proletariske internasjonalismen, for vi ser vår revolusjon som en del av den proletariske verdensrevolusjonen. Og vi opprettholder vår ideologiske, politiske og organisatoriske selvstendighet gjennom å støtte oss på våre egne krefter og på massene.

Dette er et parti av en ny type, som har skapt den peruanske revolusjonens leder: formann Gonzalo, den største levende marxist-leninist-maoisten, som leder partiet, er garantist for den kommunistiske revolusjonens seier.

- Militariseringen av de kommunistiske partiene og den konsentriske oppbygginga.

Formann Gonzalo legger fram tesen om at alle kommunistpartier i verden må militariseres av tre årsaker:

For det første, fordi vi befinner oss i verdensrevolusjonens strategiske offensiv. Vi lever i den tidsalderen der imperialismen og den internasjonale reaksjonen feies vekk fra jordas overflate, innen de kommende 50 til 100 årene, en tid preget av vold der vi ser alle typer kriger. Vi ser hvordan reaksjonen militariserer seg selv stadig mer, hvordan de militariserer sine gamle stater, sin økonomi, innleder angrepskriger, kjøpslår med folkenes kamp og sikter mot en verdenskrig. Men med revolusjonen som hovedtendensen i verden er det de kommunistiske partienes oppgave å reise revolusjonen og virkeliggjøre hovedformen for kamp: folkekrigen for å bekjempe den kontrarevolusjonære verdenskrigen med revolusjonær verdenskrig.

For det andre, fordi den kapitalistiske kontrarevolusjonen må forhindres. Når borgerskapet mister makta går det inn i partiet, det misbruker hæren og forsøker å lure til seg makten, ødelegge proletariatets diktatur og gjeninnføre kapitalismen. Dermed må de kommunistiske partiene militariseres og utøve de tre verktøyenes altomfattende diktatur, herde seg selv i folkekrigen og forsterke den væpna organiseringen av massene, folkemilitsen, for at denne skal sluke hæren. Derfor sier han at vi må «herde alle aktivister som kommunister først og fremst, og som krigere og administratorer». Derfor herdes hvert partimedlem i folkekrigen og det må være på vakt mot ethvert forsøk på kontrarevolusjon.

For det tredje, fordi vi marsjerer mot et militarisert samfunn. Militariseringen av partiet skjer på vei mot samfunnets militarisering, som er det strategiske perspektivet for å garantere proletariatets diktatur. Det militariserte samfunnet er det væpna havet av masser som Marx og Engels snakket om, som sikrer erobringen av makta og forsvaret av den. Vi tar til oss erfaringene av revolusjonen i Kina og av den antijapanske basen i Yenan som var et militarisert samfunn der alt vokste ut av geværløpet: parti, hær, stat, ny politikk, ny økonomi, ny kultur. På dette viset utvikler vi krigskommunismen.

Ved den første nasjonale konferansen i november 1979, la formann Gonzalo fram tesen om nødvendigheten av å militarisere Perus Kommunistiske Parti. Etterpå, under de første månedene av 1980, da partiet forberedte seg på å starte folkekrigen, la han fram at partiet må militariseres gjennom aksjoner og baserte seg på den store Lenin som sier at man skal: redusere det ikke-militære arbeidet for å konsentrere seg om det militære, at fredstiden var over og at vi er på vei inn i krigstid og derfor burde alle styrker være militariserte. Så, med partiet som kjerna i alt, bygges hæren opp og rundt disse to verktøyene, med massenes deltagelse i folkekrigen, bygges den nye staten opp. Militariseringen av partiet kan bare føres framover gjennom konkrete klassekampaksjoner, av konkrete aksjoner av militær type. Det betyr ikke at vi bare og utelukkende skal gjennomføre militære aksjoner av ulike slag (geriljaaksjoner, sabotasje, likvideringer, væpna propaganda og agitasjon), men at vi må fokusere på disse kampformene med mål om å øke og utvikle klassekampen, lære opp gjennom handling, med disse typene aksjoner som hovedform for folkekrigen.

Partiets militarisering har sitt utgangspunkt i Lenin og formann Mao, men det er et nytt spørsmål som formann Gonzalo utviklet med tanke på klassekampens nye omstendigheter, og vi må forstå at nye problemer kommer til å dukke opp som må løses gjennom erfaring. Dette kommer nødvendigvis til å innebære en kamp mellom det gamle og det nye, for videre utvikling, med krigen som den høyeste formen for å løse motsigelser; det styrker menneskenes evne til å finne løsninger. Det er partiets militarisering som har gjort det mulig for oss å innlede og utvikle folkekrigen. Og vi anser denne erfaringa som universelt gyldig, derfor er det et krav og en nødvendighet at verdens kommunistiske partier militariserer seg.

De tre verktøyenes konsentriske oppbygging er den organisatoriske virkeliggjøringen av partiets militarisering og syntetisert sammenfattes det i det som formann Gonzalo lærer oss: «Partiet er kjerna i alt, det leder eneveldig de tre verktøyene, sin egen oppbygging, leder absolutt hæren og den nye staten som et fellesdiktatur med proletariatets diktatur i sikte».

- De seks aspektene ved partiets oppbygging.

1. Den ideologiske oppbyggingen. Partimedlemmene herdes i partiets grunnlag, marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, først og fremst Gonzalos tenkning. Vi sier marxismen-leninismen-maoismen fordi det er proletariatet, den siste klassen i historien, sin universelt gyldige ideologi som må tillempes på hver revolusjons konkrete forhold og bringe fram dets veiledende tenkning. I vårt tilfelle har den peruanske revolusjonen brakt oss Gonzalos tenkning fordi formann Gonzalo er det høyeste uttrykket av den universelle ideologiens sammensmelting med den peruanske revolusjonens konkrete praksis.

2. Den politiske oppbyggingen. Partimedlemmene herdes i programmet og vedtektene; i generallinja og i dens kjerne, den militære linja, i særskilte linjer; i den allmenne politikken, i den særegne politikken og i partiets militære planer. Politikken må alltid være i ledelse og den er vårt sterke punkt.

3. Den organisatoriske oppbyggingen. Det organisatoriske følger det politiske og vi holder i mente at det ikke er nok med en linje, vi må samtidig bygge opp organisatoriske apparater i den organisatoriske strukturen, det organisatoriske systemet og partiarbeidet. I den organisatoriske strukturen baserer partiet seg på den demokratiske sentralismen, først og fremst sentralismen. Det etableres to bevæpna partinettverk: territoriale nettverk som omfatter et bestemt geografisk område og det bevegelige nettverket, med en mobil struktur. Det organisatoriske systemet er fordelinga av kreftene, i tjeneste for de primære og de sekundære punktene, der revolusjonen er aktiv. Partiarbeidet er forholdet mellom hemmelig arbeid, som er primært, og åpent arbeid; vektlegginga av de fem nødvendighetene: den demokratiske sentralismen, klandestiniteten, disiplinen, våkenheten og det hemmelige arbeidet, først og fremst den demokratiske sentralismen.

4. Ledelsen. Vi er fullstendig bevisste på at ingen klasse i historien har kunnet opprette sitt herredømme uten å skape politiske ledere, representanter for deres fortropp, som er i stand til å organisere bevegelsen og lede den. Det peruanske proletariatet har i klassekampen brakt fram revolusjonens ledelse og fremste uttrykk: formann Gonzalos ledelse, som håndterer den revolusjonære teorien, kjenner historien og har en dyp forståelse av den praktiske bevegelsen. Det er formann Gonzalo som i en hard tolinjekamp beseiret revisjonismen, høyre- og venstrelikvidasjonismen, den høyreopportunistiske linjen og høyreavvikene. Han har rekonstruert partiet og han leder det i folkekrigen og han har blitt den største nålevende marxist-leninist-maoisten, en stor politisk og militær strateg, filosof; en lærer for kommunister, partiets kjerne for enhet. Reaksjonen har to prinsipper for å ødelegge revolusjonen: tilintetgjøre ledelsen og isolere geriljaen fra massene, men konsentrert er deres utfordring å tilintetgjøre ledelsen fordi det er den som holder fast på kursen og materialiserer den. Vårt parti har definert ledelsen som nøkkelen og sier at det er alle partimedlemmers plikt å stadig kjempe for å forsvare og bevare partiets ledelse og særlig formann Gonzalos ledelse, våre anførere, mot alle slags angrep så vel innenfra som utenfra partiet, og vi holder fast på hans befal og personlige ledelse og løfter fram parolene «lær av formann Gonzalo» og «virkeliggjør Gonzalos tenkning».

Vi baserer oss på den kollektive ledelsen og på en persons ledelse, og vi holder fast på ledernes rolle og hvordan ledelsen tar form, herdes og fornyes gjennom folkekrigen. Vi holder fast på prinsippet om at befalet aldri dør.

Vi som følger marxismen-leninismen-maoismen Gonzalos tenkning, underordner oss formann Gonzalo og virkeliggjør hans tenkning.

5. Tolinjekampen. Partiet er en motsigelse der klassekampen kommer til uttrykk i tolinjekamp mellom venstre og høyre.

Tolinjekampen er det som driver partiets utvikling fram – med riktig og korrekt håndtering kommer venstresida til å hevde seg. Vi kjemper mot forsoningen for den føder høyresida; og alle partimedlemmer, kadre og ledere må utøve kritikken og sjølkritikkens prinsipp, og også krigerne og massene, gjennom å ta til seg kampens filosofi og gå mot strømmen og huske at sentralkomiteen er stormens sentrum, derfor er det der den mest tilspissa klassekampen kommer til uttrykk. Formann Gonzalos korrekte håndtering av tolinjekampen har bevart partiets enhet og utvikla folkekrigen. Tolinjekampen har som hovedregel revisjonismen som hovedfare, men innenfor partiet, der kampen står mot høyrekjennetegn, høyrestandpunkter, høyreholdninger og høyreposisjoner, utvikles den som motsigelser innad i folket. Det er nødvendig å organisere tolinjekampen for å hevde partiets linje, gjennom en plan for å utvikle den organisatorisk.

6. Massearbeidet. Vi tillemper prinsippet: «Massene skaper historien». Partiet leder massenes kamp i tjeneste for den politiske makta, som er det viktigste dagskravet. Vi utvikler massearbeidet i og for folkekrigen, baserer oss på de breie massene, arbeiderne og bøndene – først og fremst de fattige bøndene – på småborgerskapet, og vi nøytraliserer eller vinner over mellomborgerskapet, etter de rådende omstendighetene. Vi holder fast på loven om å innvolvere massene og ved den eneste marxistiske taktikken å «gå til de bredeste og dypeste lagene», skolere dem i den revolusjonære volden og i den ufravikelige kampen mot revisjonismen. Partiets massearbeid gjøres gjennom hæren og den mobiliserer, politiserer, organiserer og væpner massene på lansbygda i Den nye makta og i byene i Folkets revolusjonære forsvarsbevegelse.

Oppsummert er det gjennom formann Gonzalos strev og ledelse vi har et parti basert på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Et parti av en ny type som leder folkekrigen og har åpnet perspektivet til å erobre makta i hele landet, i tjeneste for verdensrevolusjonen.

2. Om oppbygginga av Folkets geriljahær

- Hærens karakter.

Folkets geriljahær er en hær av en ny type som oppfyller revolusjonens politiske oppgaver bestemt av partiet. Det maoistiske prinsippet som gjelder er: «Partiet styrer geværet, og vi vil aldri tillate geværet å styre partiet.»

Hæren oppfyller tre oppgaver: Kamp, som er hovedoppgaven, i tråd med hovedformen for organisasjon. Mobilisering, som er svært viktig og det er gjennom denne at partiets massearbeid blir oppfylt, der den politiserer massene, mobiliserer, organiserer og bevæpner massene. Produksjon, etter prinsippet om sjølberging, der man prøver å ikke være en byrde på massene.

Hæren er i utgangspunktet en bondehær, helt under partiets ledelse. Formann Gonzalo lærer oss at: «Jernlegionene i folkets geriljahær bygger på marxismen-leninismen-maoismen og den veiledende tenkninga, og dette er grunnlaget for dens uovervinnelighet. De er herda av det harde livet, oppofrelsene og dødelige utfordringer, som løfter dem til revolusjonært heltemot.»

- Folkets geriljahær.

Marx uttalte at proletariatet trengte sin egen hær og satte fram tesen om den allmenne bevæpninga av folket. Lenin opprettet Den røde hær og etablerte tesen om en folkemilits med funksjonene til politi, militær og administrasjon. Formann Mao utviklet oppbygginga av de væpna revolusjonære styrkene med massens omfattende deltakelse. Folkekrigen materialiserer sin massekarakter i tre store koordinasjoner.

Formann Gonzalo foreslo å opprette Folkets geriljahær med utgangspunkt i disse marxist-leninist-maoistiske tesene, og med hensyn til den særegne situasjonen for folkekrigen. Av forberedelsen av folkekrigen så formann Gonzalo nødvendigheten av å bygge hovedformen for organisasjon for å føre folkekrig, beseire fienden og bygge den nye staten. Den 3. desember 1979 ble man enig om å danne «Det første kompaniet av Den Røde Hærs første divisjon». I begynnelsen (av folkekrigen, overs.anm.) i 1980, ble det dannet lag og avdelinger innenfor hæren, og vi foreslo å gå fra å være uorganiserte masser til militært organiserte masser.

I 1983 trengte vi et sprang framover i oppbygginga av de revolusjonære væpna styrkene, og vi sto foran en stor vekst i folkemilitser, som viste hvordan massene ønsket å kjempe. Videre hadde de reaksjonære væpna styrkene begynt kampen mot oss dette året. For Den utvida sentralkomiteen (CCA) i mars samme år foreslo formann Gonzalo å danne Folkets geriljahær. Hvorfor en hær? Fordi det var en politisk nødvendighet å konfrontere fienden og utvide folkekrigen. Hele partiet ble enig om dette midt i tolinjekamp mot ei høyrelinje som var mot å integrere militsene i hæren. Hvorfor gerilja? Fordi partiet tillemper geriljakrigen i milepælen «Utvikle geriljakrigføring» (et viktig dokument fra partiet, overs.anm.). Den er ikke en vanlig hær, men en geriljahær, men dens egenskaper gjør det mulig, om nødvendig, å utvikle den til en slags regulær hær. Hvorfor «folkets»? Fordi den dannes fra folkemassene, av bønder, først og fremst de fattige bøndene. Den tjener folket fordi den representerer folkets interesser. En veldig viktig hendelse er da formann Gonzalo formulerte et konsept av Folkets geriljahær ved å integrere folkemilitsene. Disse består av tre styrker: Hovedstyrkene, de lokale styrkene og basestyrkene. De arbeider hovedsakelig på landsbygda og komplementært i byen. Dette er et stort skritt mot et hav av væpna masser.

- Oppbygginga av folkets geriljahær.

Hæren er en forbindelse av mennesker, ikke våpen. Vår hær består av bønder, først og fremst fattigbønder, proletarer og småborgere. De river våpen vekk fra fienden og bruker også alle slags primitive våpen. Vårt slagord er «Erobre Våpen!» fra fienden, og ta de tapene som er nødvendig for dette. Vi må skille mellom det å danne folkehæren og det å bygge den opp.

Først og fremst kommer den ideologisk-politiske oppbygginga, som baserer seg på marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Den baserer seg på partiets politiske og militære linjer – alt dets politiske arbeid og massearbeid skjer under partiets ledelse. Partiet er organisert på alle nivå i hæren. Dobbel kommandostruktur blir brukt: politisk og militær. Tolinjekampen utvikler seg i den, mellom den proletariske militærlinja og den borgerlige militærlinja. I tillegg krever den revolusjonære hæren at det dannes tre hærorganisasjoner: den politiske, den militære og den logistiske.

Militær oppbygging er viktig. Bevæpnet med folkekrigens teori og praksis, militærlinjen og partiets militære planer, er hæren organisert i lag, kompanier og bataljoner på landsbygda og i særskilte avdelinger og folkemilitser i byene. Oppbygginga er også basert på tolinjekampen. De tre styrkene; Hovedstyrken, lokale styrker og basestyrker spiller en særegen rolle som støtte for Den nye staten. «Utvikle kompaniene og styrk troppene med sikte på å danne bataljoner!» er fortsatt et aktuelt slagord.

Trening er nødvendig og uunnværlig. Den tar sikte på å øke kamplysten. Øvelser er uunnværlige og evnen til å lede er nøkkelen til handling. Opplæring skaper spesialisering; det hever nivået på kampen. Organiseringen av tapperheten har en klassekarakter og styrker kamplysten fordi man kjemper med absolutt uselviskhet og full overbevisning om at vår sak er rettferdig.

Kort oppsummert har formann Gonzalo skapt Folkets geriljahær som en hær av en ny type, han har etablert linjen for oppbygginga av denne, basert på marxismen-leninisme-maoismen Gonzalos tenkning, slik at den kan oppfylle revolusjonens politiske oppgaver. Dette er et eksempel til etterfølgelse for verden og tjener verdensrevolusjonen.

3. Om oppbygginga av den nye staten

- Den nye statens karakter.

Den sentrale oppgaven til revolusjonen er makt, og fronten er det tredje verktøyet. Ved mesterlig bruk av formann Maos tese i teksten «Om nydemokratiet», lærer formann Gonzalo oss vårt konsept om et fellesdiktatur som danner den nydemokratiske folkerepublikken. Med utgangspunkt i forbindelsen mellom stat og front, dannes Den revolusjonære fronten til forsvar av folket som begynner med Folkekomiteene på landsbygda. I byene tar den form av Den revolusjonære bevegelsen til forsvar av folket (MRDP). Vi bygger den nye staten på landsbygda til makta endelig er utvidet til hele landet.

Som statsform er den nye staten et felles diktatur for arbeidere, bønder, først og fremst fattigbønder, og småborgerskapet. Og den respekterer mellomborgerskapets interesser. Det hele skjer under ledelse av proletariatet, representert av partiet som søker hegemoni gjennom denne arbeider-bonde-alliansen. Som regjeringsform virker den gjennom folkeforsamlinger.

- Den nye staten og krigens fluiditet.

Byggingen av den nye staten følger det flyktige og flytende i folkekrigen – den vil utvide seg og trekke seg sammen, forsvinne på ett sted og gjenoppstå et annet sted. Den er fluid. Formann Mao lærer oss: «Vår demokratiske republikk av arbeidere og bønder er en stat, men for tiden er den ikke det i ordets fulle forstand ... vår makt er fortsatt veldig langt fra å være en komplett statsform ... vårt territorium er fortsatt veldig lite og fienden drømmer hele tiden om å utslette oss.»

Vær alltid oppmerksom på systemet av støttebaser, geriljasoner, operasjonssoner og aksjonspunkter. Dette utgjør området der den nye staten utvikler seg og er nøkkelen til å holde fast på den strategiske retningen. I dette området, som dets ryggsøyle, beveger Folkets geriljahær seg, under ledelse av partiet.

- Oppbyggingen av den nye staten.

"Styrk folkekomiteene, utvikle basene og gjør at den nydemokratiske Folkerepublikken går framover". Det er slagordet som fortsatt leder oppbygginga av Den nye staten.

Vi kjemper for makt til proletariatet og folket og ikke for personlig makt. Vi er imot omstreifende røverbander og tilsidesettelsen av støttebaser.

Den nye staten bygges midt i folkekrigen og skapes i en prosess med særegne utviklingslover. I vårt tilfelle bygges den nye staten først opp på landsbygda, fram til byene er omringet, og den kan dannes i hele landet. Dette er en prosess der den gamle staten blir ødelagt slik at motsigelsen mellom gammel stat og ny stat blir løst. Den vil føre til at alle reaksjonens politiske og militære planer mislykkes og massene involveres i kampen.

På Den utvida nasjonale konferansen i november 1979 brukte formann Gonzalo formann Maos teori til å etablere forholdet mellom Front-Ny stat. På den første militære skolen i april 1980 fortalte han oss: "... I vårt sinn, i vårt hjerte, i vår vilje finnes den levende folkemakten, vi bærer den med oss ... Kamerater, vi skal aldri glemme folkemakta, arbeiderklassens stat, arbeidernes og bøndenes stat, som marsjerer med oss. Vi bærer den med oss i våre geværløp. Den bygger rede i våre sinn, den pulserer i våre hender og vil alltid være med oss ​​som brenner i våre hjerter. La oss alltid huske den, den er det siste vi skal glemme. Kamerater, når den fødes vil den være skjør. Den vil være svak fordi den er ny, men dens skjebne er å utvikle seg gjennom forandring, gjennom forvandling, sårbar som et tynt lite tre. De røttene vi gror i begynnelsen kommer i fremtiden til å bli en sterk og sunn stat. Alt dette, kamerater, begynner sin fødsel i de beskjedne og enkle handlinger som vi skal gjennomføre i morgen." I 1980 dannes de første fordelingsutvalgene, frøene til den nye staten. I 1982 dannes de første folkekomiteene, og antallet vokser enormt mot slutten av året. Dette tvinger reaksjonen til å beordre sine væpnede styrker inn i kampen mot folkekrigen, siden den reaksjonære makta så at den var truet. I 1983 vedtok vi Den store planen for å erobre baser. En av dens mål var å danne Organisasjonskomiteen for den nydemokratiske folkerepublikken. Fra og med dette har vi fulgt kampen mellom gjenopprettelsen av den gamle makta til fienden og den nye maktas kamp mot dette gjennom forsvar, utvikling og oppbygging.

Dermed utvikler den nye makta, tvers gjennom blodbadet, folkekomiteene. Disse herdes i harde kamper mot fienden, de vannes av blodet til bondemassene, stridsmennene og kaderne.

I Den utvidede sentralkomiteen i mars 1983 videreutvikler formann Gonzalo linje for oppbygging av fronten-den nye staten. Han utdyper med nivåene der den nye staten blir organisert: folkekomiteer, støttebaser og Den nydemokratiske folkerepublikken. Oppgavene til støttebaser og Organisasjonskomiteen for den nydemokratiske folkerepublikken er ledelse, planlegging og organisering. Hver base må utarbeide sin egen særegne plan.

Han slår fast at folkekomiteene er materialiseringer (virkeliggjøringen, overs.anm.) av den nye staten. De er komiteene til enhetsfronten. De ledes av kommissærer som tar på seg de statlige funksjonene. De jobber på oppdrag av forsamlinger av representanter og de kan kalles tilbake. Hittil er de fremdeles klandestine. De marsjerer fremover med kommisjoner, leda av partiet, som bruker regelen "tre tredjedeler": En tredjedel kommunister, en tredjedel bønder og en tredjedel progressive. De støttes opp av hæren. De praktiserer folkediktaturet, håndhevelse og sikkerhet. De utøver fast og resolutt vold for å forsvare den nye makta mot dens fiender og for å beskytte folkets rettigheter.

Et sett folkekomiteer utgjør en støttebase, og summen av støttebaser danner til sammen Den nydemokratiske folkepublikken, i dag under konstruksjon. Vi har gått fra “erobre baser” til å “utvikle baser”, som er den nåværende politiske strategien. Vi må så mer og mer av den nye makta, og dermed må vi bruke de fem etablerte formene, spesielt i dag når forholdene peker mot å erobre makta i hele landet.

Kort oppsummert har formann Gonzalo etablert linja for oppbygging av den nye staten, og de to republikkene, de to veiene, de to aksene som stilles opp mot hverandre. Vi har gjort framskritt i å etablere nye sosiale produksjonsforhold. Den nydemokratiske folkerepublikken under konstruksjon skinner utfordrende mot den gamle staten og åpner perspektivet for å erobre all makt. Dette eksemplet oppmuntrer verdens revolusjonære, og særskilt det internasjonale proletariatet.

Som tilhengere av marxismen-leninismen-maoismen Gonzalos tenkning, vedtar vi linjen for oppbygging av revolusjonens tre verktøy. Av Perus Kommunistiske Parti, den fremste og høyeste formen for organisasjon og primære politiske forbund. Av folkets geriljahær, hovedformen for organisasjon. Av front-ny stat, revolusjonens hovedoppgave. Dette er verktøyene som blir bygget i vårt hjemland i folkekrigens sammenstøt, og som krysser over elva av blod der kommunister, stridsmenn og masser heroisk gir sine liv for å realisere den rettferdige og korrekte politiske linja som er etablert av formann Gonzalo. De som overlever vil overta deres fane og bære den videre i tjeneste for vårt endelige mål; kommunismen.

Leve militariseringen av Perus Kommunistiske Parti!

Leve Folkets geriljahær!

Leve Den nydemokratiske folkerepublikken under konstruksjon!

For den konsentriske oppbygginga av de tre verktøyene!

Sentralkomiteen Perus Kommunistiske Parti

Tjen folket Media

Hvordan bidra til kampen?

Medlemskap

Ta kontakt

Pengestøtte

Gi på konto

Nyhetsbrev

Arbeidere og undertrykte i alle land, forén dere!