I etterkrigstidens Norge ble sosialdemokratiske DNA borgerskapets soleklart foretrukne parti. Det ble kjerna i den borgerlige regjeringsformen – som i nabolandene Sverige og Danmark. Politikken de førte ble ensbetydende med sosialdemokrati; økt offentlig velferd og aktiv statlig deltagelse i næringsliv. Men dette var ikke noe særegent sosialdemokratisk. Alle borgerlige parti i vesten førte samme politikk. I grove trekk var alle stortingspartier forent om ”velferdsstaten”. Uenighetene gjaldt nyanser, for i den sterke veksten i kapitalismen etter krigen var det rom og behov for vekst i offentlig sektor.