Postmodernismen er individualismens ytterste eksaserbasjon [en forverring av plagene eller symptomene ved en sykdom, oversetters anm.] i imperialismens siste krisetid. For postmodernistiske intellektuelle som Lipovetskij var individualismen som ble innført av borgerskapet under den franske revolusjonen for eksempel for «begrenset», mens postmodernistisk individualisme er «total» eller «ubegrenset». Tross alt forsvarte det daværende revolusjonære borgerskapet, i tillegg til å forkynne individuell frihet, også (i det minste i ord) likhet og brorskap mellom mennesker (noe som innebærer visse begrensninger for individet på grunn av det sosiale ansvaret som disse sistnevnte slagordene krever, noe som anses som en «totalitær» terror for postmodernistene).