MFP: «Postmodernisme» og feminisme

Oversatt for Tjen Folket Media av en bidragsyter.

Dette er en uoffisiell oversettelse av en tekst av Folkets kvinnebevegelse (MFP) i Brasil, fra 2023. Alle eventuelle feil og mangler i oversettelsen er våre egne.

«Postmodernisme» og feminisme: individualisme og borgerlig relativisme i imperialismens tjeneste

Postmodernismen oppsto som en borgerlig filosofisk strømning i perioden etter andre verdenskrig, på grunn av pessimismen som rammet deler av (den småborgerlige) intelligentsiaen i møte med ulykkene som imperialistiske kriger hadde forårsaket, og særlig med SUKPs [Sovjetunionens Kommunistiske Parti. Oversetters anm.] 20. kongress – der Khrusjtsjov angrep lederskapet til den store Stalin og spredte alle slags løgner med formålet om å undergrave massenes tillit til og optimisme ovenfor sosialismen, for å bane vei for kapitalismens restaurasjon og styrte proletariatets diktatur. Den franske filosofen Jean-François Lyotard, som var aktiv i en anti-Stalin «sosialistisk» gruppe i Algerie på 1950-tallet, var den første som myntet begrepet «postmodernisme» på slutten av 1970-tallet, som skulle få større gjennomslagskraft og styrke, særlig på universitetene, mellom 1980- og 1990-tallet. I denne perioden var den dype økonomiske krisen i det sosialimperialistiske Sovjetunionens etterlappende statskapitalisme og sovjetrevisjonismens sammenbrudd, under det reaksjonære slagordet Perestroika/ Glasnost fra den fryktelige Gorbatsjov og «fløyelsrevolusjonen» som styrtet hans lakeier i Øst-Europa, begivenheter som i stor grad ble propagandert som «sosialismens fall» eller «slutten på den ekte sosialismen», som dermed gjorde det mulig for den nordamerikanske imperialismen [USA-imperialismen, oversetters anm.] å bli den eneste hegemoniske supermakten, og forme grunnlaget for en allmenn kontrarevolusjonær offensiv fra imperialismens side, i samspill med den kapitulasjonistiske revisjonismen, og med støtte fra pave Johannes Paul II. Denne offensiven ble insisterende fremstilt som verdens inntreden i en «ny verdensorden», hvor «globalisering» skulle bety utvidelse av de broderlige bånd mellom nasjonene og «nyliberalistisk» utvikling for «utviklingslandene», og «historiens slutt» ble pompøst kunngjort, der kapitalismen skulle være «den beste mulige verden» og definitivt det siste av de sosiale systemene som ville eksistere.

Som en del av den lavintensive krigføringen (LIK) som imperialismen lanserte i denne perioden, begynte postmodernismen, sammen med revisjonismen, å spille en støttende rolle i kontrarevolusjonen på et teoretisk og ideologisk plan, i den forstand at den forsøkte å avlede massene fra den revolusjonære veien ved å benekte samfunnets klassekarakter og klassekampen som lov for utviklingen av disse samfunnene, ved å erstatte disse sannhetene med fortellingen om kampen for «identitetsinteresser» som drivkraften bak samfunnsendring, og dermed negere muligheten for samfunnets radikale endring som helhet, og bare tillate endringer på lokalt nivå, særlig gjennom små tvister om «mikromakt» (i bedrifter, på arbeidsplasser, i skolen og på universitetet, i familien osv.) Dermed, ved å fremheve «fiaskoen» til de såkalte «metanarrativene» med det formål å angripe marxismen i bunn og grunn, hevdet postmodernismens forsvarere at det var teoretisk og praktisk umulig å kjenne til grunnlaget og de sosiale strukturene i et bestemt samfunn, og at det derfor ikke ville være mulig å forandre det i sin helhet. Den lokalistiske reformismen som oppstår som følge av dette ligner derfor på revisjonismens praksis, selv om revisjonismen prøver å fremstå «marxistisk», mens postmodernistene åpent avviser marxismen og vitenskap generelt, og legger vekt på det individuelle «livet» og «erfaringen». Sosialismen presenteres av postmodernistene ikke som en konkret mulighet for sosial realisering, men som ren «spekulasjon» eller «hypotese», og de forakter all vitenskap og de gigantiske erobringene som menneskeheten oppnådde i løpet av de tiårene med sosialismens oppbygging i det 20. århundre, i navnet til et antatt brudd med opplysningstidens idealer.

For postmodernister er alle måter å tolke naturen eller virkeligheten på like gyldige, fordi det ikke finnes noen objektiv sannhet om fenomener, bare ulike synspunkter eller «diskurser» om dem. Ved å stille seg i motsetning til muligheten for menneskelig kunnskap om naturen og samfunnet, og ved å erklære den universelle sannhets ende, forsvarte postmodernismen bare eksistensen av særegne og subjektive «diskurser», som lokale og alltid «kontingente» (ustabile, midlertidige) synspunkter, og gikk til det ekstreme av idealistisk og subjektivistisk borgerlig relativisme. Språket står i sentrum for de fleste postmodernister, fordi det for dem er diskursen som konstruerer det vi kaller virkeligheten. På denne måten kan postmoderne politiske «strategier» oppsummeres som smuler av «inkorporering av krav» om kultur og identitet fra den gamle staten og imperialismen, med hovedvekt på endringer i nomenklatur, eller som de sier, «resignifisering» av «åpne og flytende» begreper, som avleder kampen til massene, og blant disse særlig kampen til folkets kvinner, til feltet av ren «diskursiv disputt», eller «dekonstruksjon» og «resignifisering» av begreper.

Postmodernistisk individualisme og imperialisme

Postmodernismen er individualismens ytterste eksaserbasjon [en forverring av plagene eller symptomene ved en sykdom, oversetters anm.] i imperialismens siste krisetid. For postmodernistiske intellektuelle som Lipovetskij var individualismen som ble innført av borgerskapet under den franske revolusjonen for eksempel for «begrenset», mens postmodernistisk individualisme er «total» eller «ubegrenset». Tross alt forsvarte det daværende revolusjonære borgerskapet, i tillegg til å forkynne individuell frihet, også (i det minste i ord) likhet og brorskap mellom mennesker (noe som innebærer visse begrensninger for individet på grunn av det sosiale ansvaret som disse sistnevnte slagordene krever, noe som anses som en «totalitær» terror for postmodernistene). Som det raskt ble klart for arbeider- og bondemasser som deltok i de borgerlige revolusjonene, innebar borgerskapets utbyttende klasse-essens at så snart det hadde tatt makten og halshugget føydalherrene, viste det seg å utelukkende være en forsvarer av sin egen individuelle frihet, hvis kjerne er friheten til utbytting, mens likhet og brorskap forble døde bokstaver for de folkelige klassene, helt frem til i dag, på samme måte som den så omtalte «friheten», som er ikke-eksisterende for de enorme folkemassene som er utarmet av utbytting i sin fulle betydning.

For «postmodernister» er imidlertid enhver situasjon som krever underordning av personlige, individuelle interesser til fordel for et felles gode, uakseptabelt «tyranni» og «totalitarisme», mens underordningen av millionmassene under de smålige ønskene og diktatene til en liten håndfull individer i verden, klassifiseres av dem som «frihet». Faktisk er dette den eneste friheten som det imperialistiske borgerskapet (og dets postmodernistiske apologeter i akademia) forfekter: individets frihet (for storborgerskapet og andre herskende klasser, selvfølgelig) til å utbytte det store flertallet av folket (som, som i det klassiske slaveriet, fortsatt anses som vesener uten sjel – eller individualitet, for våre postmodernister).

Ekstrem individualisme rettferdiggjøres av postmodernister som en (ønskelig) prosess av «personalisering», der individet angivelig blir presentert for et sett med «valg» og «fritt» kan velge hvilke av dem det ønsker å konsumere. Konsumerismen, som imperialismen fremmer, og som gjør tusenvis av mennesker syke, går hånd i hånd med individualismens eksaserbasjon. Det hedonistiske individuelle begjæret, jakten på umiddelbar nytelse til enhver pris, uten hensyn til moralske, politiske eller sosiale konsekvenser, rettferdiggjøres med den individualistiske maksimen om at «ethvert menneske har rett til å ikke bry seg om resten». Apatien og den sosiale likegyldigheten som postmodernister i akademia unnskylder seg med, søker å fremme avpolitisering og klassefremmedgjøring, og rettferdiggjør den syke sosiale isolasjonen som millioner av unge mennesker i verden i dag er fanget i, i et desperat forsøk på å fremme moralsk, politisk og sosial løsrivelse fra forpliktelser, særlig blant unge mennesker. Men mens de forgjeves proklamerer at det ikke finnes klasser eller klassekamp, at det ikke lenger er mulig med noen sosial revolusjon, og at dette er mottoet og den fatale skjebnen til postmodernitetens «nye æra», til den egoistiske og individuelle «lykkekulturen», beskriver de bare seg selv på en åpenbar måte, og blottlegger essensen av det imperialistiske borgerskapet som den mest utbyttende og reaksjonære klassen i historien. Der ligger også kilden til deres åpenbare fiasko: mens de prøver å spre denne råtne ideologien, presentert som ideologiens negasjon, ikke-ideologi, blant de folkelige klassene, fortsetter sistnevnte å gjøre motstand mot den og motarbeider det kollektivt, sannferdig som det nye i samfunnet, på en måte som er langt overlegen det gamle i alle henseender. Sosialismen er ung, kommunismen kommer, enten dere liker det eller ikke, herr borgerlige intellektuelle: borgerlige halvintellektuelle.

Propagandaen om de påståtte «valgmulighetene» og «frie valgene» om «å være seg selv», om «å leve som man vil» eller om «muligheten for å leve uten å være avhengig av andre», er alle apologetiske uttrykk for postmodernistene og deres angivelige «individuelle frihet» til å «oppnå personlig identitet», en identitet som alltid er «flytende og variabel» – som skal være den høyeste formen for selvrealisering. Mennesket opphører å være et sosialt vesen, slik Marx så dyptgående forstod det, og blir det «individualiserte individ» i postmoderniteten – hva det nå enn måtte bety! Men la oss se: Det er det imperialistiske systemet selv som utøver den største ideologiske undertrykkelsen av personer, for ved å propagandere for sin påståtte «individuelle frihet», søker det bare å isolere massene for å bevare sitt råtne system med ekstreme brudd på folkets mest grunnleggende rettigheter. Som selv noen postmoderne ideologer forsiktig innrømmer, er denne friheten begrenset i henhold til sosial status, men de nekter å innse det uunngåelige: Hvis nå, mine herrer, den individuelle «friheten» ikke «inkluderer» alle i vårt samfunn på samme måte (noe som for marxismen er en åpenbar og basal [Basal, delen av hjernen ansvarlig for motoriske funksjoner. Oversetters anm.] sak, siden vi faktisk, virkelig, lever i et samfunn delt inn i antagonistiske sosiale klasser), er konsekvensen av dette at massene vil vende seg mot dere mine herrer, med et raseri som ikke er mindre enn det som er rettet mot de ledende medlemmene av de utbyttende og undertrykkende klassene, mot fascistene og andre monstre, fordi oppmuntringen til konsumerisme og andre verdier av sosial meningsløshet også blir en kilde til å sette spørsmålstegn ved den samme ordenen som dere forgjeves forsøker å rettferdiggjøre og forsvare.

Tross alt, postmodernister som legemliggjører at «individuelle interesser» bør gå foran hensynet til kollektiv velferd, bør spørre seg selv: Hvordan kan et slikt samfunn blomstre? Opprettholde seg selv? Det er dømt til fiasko! Med sosialismens seier i nesten halve verden frem til begynnelsen av andre halvdel av det 20. århundre, hvor klassens kollektive interesser ble satt i første rekke (og ikke bare teoretisk, men også i praksis), var det først da at det store flertallet av folket kunne oppleve (individuelt og kollektivt) de største materielle og åndelige framskritt som noensinne er realisert i samfunnet som helhet i verdenshistorien. For første gang og i millionvis tok menn, kvinner, barn, eldre, all del i den bevisste opplysningen av samfunnet, ved å delta i sosial produksjon (ikke lenger som utbyttede!), i utarbeidelsen av teknisk og vitenskapelig kunnskap, i kunst og kultur på en massiv måte som aldri før var sett, på alle nivåer av formell utdannelse og i alle områder og felter av kunnskap og samfunn. Og dette er bare en liten begynnelse!

Uansett hvor mye dere sprer deres «postsannheter»– der versjonene av fakta er viktigere enn selv faktaene –, og fortsetter å spre løgner om massenes erobringer med de demokratiske og sosialistiske revolusjonene i det 20. århundret, vil dere ikke klare å oppheve virkeligheten, slette den eller hindre den i å utvikle seg. Det var dette nazisten Joseph Goebbels forsøkte å gjøre – for hvem «en løgn gjentatt tusen ganger blir sannheten» – han ble beseiret av de sovjetiske folkene og den antifascistiske motstandsbevegelsen i dusinvis av land; det var det «Bush», sønnen hans og hele pressemonopolet forsøkte å gjøre da de fabrikkerte løgnen om eksistensen av kjemiske masseødeleggelsesvåpen i Irak, for å rettferdiggjøre sin imperialistiske invasjon for å plyndre oljen – og ble feid bort av den irakiske nasjonale motstanden; det samme forsøkte Trump, den skrytefulle klovnen og hans høyreekstreme entourage i Brasil, å gjøre ved å gjennomføre reaksjonære statskupp mot folket, noe som også mislyktes. Se på postmodernistene med deres relativisme om at «det ikke finnes noen universell sannhet», at «alle diskurser er like akseptable» og «ubegrenset individualisme», som gir ammunisjon og teoretisk begrunnelse til de mest reaksjonære borgerlige, imperialistiske og fascistiske standpunktene!

Hedonisme og postmodernistenes falske seksuelle frihet

En svært tydelig konsekvens av dagens postmodernistiske individualisme er vektleggingen av forbruk rettet mot individuell og hedonistisk seksuell nytelse, noe som ender opp med å gjøre kroppen, særlig kvinnekroppen, til en lønnsom handelsvare og et objekt for tvangsmessig og undertrykkende fokus, hovedsakelig blant kvinner og generelt blant ungdom. Men dette er heller ikke noe nytt i «postmoderniteten». Når alt kommer til alt, har de estetiske normene til de utbyttende og undertrykkende herskende klassene, i samfunn som er inndelt i antagonistiske klasser og basert på menneskets utbytting av mennesket, alltid blitt påtvunget samfunnet som helhet, og spesielt kvinnene, på grunn av den seksuelle og reproduktive rollen som har blitt tilskrevet oss siden privateiendommen oppstod! Det som forverres maksimalt, som i ethvert system i endelig krise, er seksuell tiltrekning, forfall og degenerasjon av følelsesmessige relasjoner og dyrking av kroppen som erotisk forbruksgjenstand, som karakteristiske kjennetegn på et imperium i forfall og på en nedadgående kurve. I denne sammenheng utsettes kvinner og ungdom for et særlig ideologisk og kulturelt, moralsk, emosjonelt og psykologisk angrep, som de prøver å fremstå som «nyskapende», som «den nye generasjonens skole», og som påstått «seksuell frihet» imot alle normer, «fri kjærlighet» uten ansvar, imot «all moral», men som ikke er annet enn en gjentakelse av den hyklerske og forråtnede, dominerende, individualistiske og borgerlige moralen, kanskje en skamløs versjon av denne, der individuell nytelse uten noen sunne verdier står i sentrum, og omtanke for den andre blir sett på som «moralisme» eller «tradisjonalisme», siden alle relasjoner er bruk-og-kast i kapitalismen, eller «flytende», som postmodernistene hevder.

Vi, folkets kjempende og revolusjonære kvinner, så vel som menn som er bevisste på vår klasse, må bekjempe både bruken av kvinnekroppen som et seksuelt objekt og en handelsvare, og de «postmoderne» vrangforestillingene (gjenopplivet fra ruinene av den gamle greske antikken) som forsvarer for overfladiske relasjoner mellom mennesker, sentrert om å bare oppnå individuell nytelse uten å reflektere over konsekvensene, hovedsakelig for kvinner, av hedonistiske praksiser, som imperialismen i dag stimulerer så sterkt. Mannlig polygami og kvinnelig prostitusjon, som direkte konsekvenser av fremveksten av privateiendommen i begynnelsen av klassesammfunnet, forverres i vår tid, under nye former, og vi kommer ikke til å bekjempe dem med kvinnelig «polyandri» eller noe slikt, under den postmoderne feministiske diskursen om kvinners «frie valg», for det kan ikke finnes noen reell likestilling mellom menn og kvinner i et utbyttersamfunn! Slike hedonistiske praksiser er dyrkelsen av den overdrevne individualismen i postmodernismen og imperialismen. Vårt folks masser og særlig proletariatet, forsvarer relasjoner som bekjemper individualisme i alle dens former, enten det er egoisme som stimuleres med «tenk på deg selv først», eller i følelsesmessige og kjærlige forhold, fordi disse også må tjene til å styrke vår klasse i den harde kampen for den dyptgripende forvandlingen av dette gamle utbyttings- og undertrykkelsessamfunnet! Gjensidig forpliktelse, solidaritet, respekt og proletarisk lojalitet mellom personer er en del av klassens revolusjonære moral, mens mangel på forpliktelse, likegyldighet, bruk av personer som forbruksvarer (selv om det angivelig er gjensidig!), er det motsatte av dette, og undergraver ideologisk massene, spesielt ungdommen som tørster etter det nye, etter virkelige radikale endringer og etter kampen for å ødelegge det gamle.

Postmodernistisk feminisme og den gamle borgerlige reformismen

Den politiske konsekvensen av de postmodernistiske standpunktene om at «det ikke finnes sosiale klasser og klassekamp», at «det bare er mulig å strides om mikromakter lokalt» og at «det er diskurser som konstituerer virkeligheten», ble forsvaret av de folkelige bevegelsers pulverisering, og fragmenteringen av dem i ulike «nisjer», i henhold til de «mest særegne» særegenhetene ved hvert enkelt klassesegment, yrkeskategori eller kjønn, seksualitet, rase, osv. Slik «oppsto» de såkalte «nye sosiale bevegelsene» på 1990-tallet, samt NGOer [ikke-statlige organisasjoner, oversetters anm.], drevet av imperialismen, alle med fokus på etniske, kulturelle, kjønnsmessige og atferdsmessige spørsmål … i motsetning til de (gamle?!) folkelige og revolusjonære bevegelsene, som var klassebaserte og kjempende, slik vi har mange eksempler på rundt om i verden og i vårt land, blant dem MFP selv!

I kvinnebevegelsen hadde dette samme innvirkning, med fremveksten av en «ny» postmodernistisk velferdsreformisme, som hovedsakelig posisjonerte seg i leieren til forsvar av såkalt «identitetspolitikk», på jakt etter «anerkjennelse av forskjeller» og «dekonstruksjon» av «maskulint språk», noe som hadde spesiell innflytelse på unge mennesker fra småborgerskapet og universitetsmiljøet i landet vårt. Den postmoderne feminismen fremmer dermed illusjonen om sosial endring gjennom «resignifisering» av tegn (begreper, ord), noe som visstnok skal føre til kvinners individuelle «myndiggjøring». Et tydelig eksempel på denne holdningen var den såkalte «tøytemarsjen», der et middelmådig skjellsord mot kvinner ga navn til en marsj der kvinner begynte å kalle seg selv for tøyter, i et forsøk på å endre den sosiale betydningen av ordet «tøyte», i en antatt motstandsholdning mot machismo – og den mest «revolusjonære» handlingen som er mulig for postmodernistiske feminister!

Noen postmoderne feminister forsøker å forene stillingene «resignifisering gjennom språk», som går ut på «anerkjennelsen» av begreper med nye betydninger, med den såkalte «sosiale likestillingspolitikken». Og hva betyr dette? Bare smuler, som de kaller «omfordelingsløsninger» innenfor det samme utbyttingssystemet, med andre ord kompensasjonspolitikk som imperialismen selv oppmuntrer til (gjennom NGO-er og små smuler av offentlig politikk), som en måte å redusere de sosiale spenningene som truer dens sviktende dominans – og som ikke løser noe, ingen av de problemene som daglig rammer folkets kvinner! På denne måten kan ikke forsvarerne av slike «politikker», som er så vant til opportunisme og revisjonisme (og som har gjort så god bruk av postmodernismen i akademia og i sine «atferdsregler»), fornekte problemet med den åpenbart økende sosiale ulikheten i verden, som er et resultat av et kakeksisk [Kakeksi er en sykdom preget av tap av muskelmasse med eller uten tap av fettmasse. Oversetters anm.] utbyttings- og undertrykkelsessystem, og de kan heller ikke gå videre med oppgaven av å gjøre slutt på kvinneundertrykkingen – en oppgave som bare kan oppnås med slutten på det imperialistiske herskersystemet og oppbyggingen av sosialisme i hele verden, mot slutten på klassesamfunnet, kommunismen.

De postmodernistiske feministene, med sin småborgerlige og borgerlige karakter, hevder imidlertid at det ikke er mulig å identifisere felles bånd, krav og dagskrav fra kvinner, bare fragmenterte deler av disse. For Judith Butler, en av de mest fremtredende postmodernistiske feministene, ville det være «illusorisk» å lete etter en «universell struktur for dominansen over kvinner». Men hvis vi ikke identifiserer opprinnelsen til og grunnlaget for ikke bare dominansen over kvinner, men også den imperialistiske, halvkoloniale og halvføydale dominansen i landet vårt, hvordan kan vi da organisere oss for å få slutt på denne dominansen over folket vårt? Det er nettopp her vi innser det viktigste målet med postmodernismens utbredelse blant intelligentsiaen og ungdommen: å gi opp å forstå og forandre virkeligheten!

På den andre siden identifiserer den postmodernistiske feminismen, i likhet med alle andre strømninger innen borgerlig og småborgerlig feminisme, «mannen» eller «hegemonisk maskulinitet» som den dominerende antipode til «det feminine» eller «femininitet». Den australske sosiologen Raewyn Connell hevder for eksempel at «alle femininiteter dannes i underordnede posisjoner i forhold til den hegemoniske maskuliniteten». For Nancy Fraser er «androsentrisme» måten maskulinitet påtvinger seg som dominerende kulturell norm, med andre ord «en kulturell verdistandard som privilegerer trekk forbundet med maskulinitet, samtidig som den nedvurderer alt det som kodifiseres som ’feminint’».

På denne måten ender den postmodernistiske feminismen opp med å reprodusere det gamle kvad om at kvinners kamp er en kamp mot menn. De påstår at de ikke leter etter årsakene og opprinnelsen til kvinneundertrykkingen, for å skjule at de faktisk analyserer at årsaken ligger i overbygningen (skikker, kulturelle normer, familietradisjoner, affektive og seksuelle relasjoner, osv.), særlig i «mannsdominansen» og den «maskuline» definisjonen av slike normer, og utelater hele klassekarakteren til kvinneundertrykkingen i klassesamfunnet. Men de klarer ikke å svare på: Hvorfor har slike praksiser historisk sett blitt konstituert på denne måten og ikke på en annen? Selv om de påstår at de ikke er «essensialister», kan postmoderne feminister ikke nekte for at de ender opp med å falle tilbake på logikken om «maskulinitet» som årsaken til kvinneundertrykkelse, noe som ikke er noe annet enn en oppfriskning av de gamle reaksjonære teoriene om «overlegen mannlig natur» og «ufullkomne kvinnelige natur»… For å unngå debatten og skjule sin grunnleggende holdning hevder de, i likhet med Butler, at «kvinners underordning ikke har noen enkelt årsak eller løsning», som er det samme som å ikke si noe om årsaken til og løsningen på kvinneundertrykkingen!

For å gjøre sine standpunkter enda mer diffuse og forvirrende (og enhver tilsynelatende teoretisk «forvirring» har alltid en politisk intensjon), affirmerer postmoderne feminister også at «ulike former for undertrykkelse ikke kan klassifiseres». Med andre ord er «undertrykkelser» så særegne, så individualiserte, at de ikke engang kan navngis felles, fordi det ville være å redusere dem til «autoritarismen» i et «begrep», siden «språket former og begrenser virkeligheten» for postmodernister. Derfor bør vi snakke om feminisme i flertall, for det finnes lesbisk feminisme, svart feminisme, transkjønnet feminisme, i en uendelig rekke av særegenheter som, ifølge denne posisjonen, ikke har noe «felles grunnlag» som de springer ut fra og organiserer seg rundt. Nå, mine damer som er imperialismens apologeter, det dere gjør når dere «begrunner» falske teorier som dette, er å oppmuntre til splittelse og til og med pulverisering av klassen, og særlig av folkets kvinner, og dermed bidrar direkte til opprettholdelsen av det samme systemet som utnytter og undertrykker millioner av folkets kvinner over hele verden på den mest barbariske og avskyelige måten! Når dere ønsker å «sette på vent» ord og begreper som «kvinner» og «undertrykkelser», slik at de kan «dekonstrueres» i sin betydning, tar dere ikke et eneste skritt langs veien av å overvinne den seksuelle undertrykkelsen av kvinner, som rammer halvparten av klassen på en brutal og ganske objektiv måte hver dag – noe som lett kan identifiseres av arbeidende kvinner, på landsbygda og i byene, med sine doble og tredoble arbeidsdager med utmattende arbeid, som står i uhørte køer i helsevesenet for å få medisinsk hjelp til familien, som må håndtere sult hos barna sine, kulde, vold og ydmykelser av alle slag på alle kontinenter!

Imperialismens krise og postmodernismens fiasko

Hva er resultatet av denne apologien for kulturrelativisme, hvor alle «sannheter» eller «diskurser» blir ansett som like legitime, uten mulighet for kritisk vurdering (det være seg fra et sosialt, politisk eller moralsk synspunkt)? I den reneste nihilisme og perspektivløshet hos ungdommen, som er hardt rammet av dette fenomenet, spesielt i det største imperialistiske udyrets sentrum (med tanke på de gjentatte massakrene på barn og unge i amerikanske skoler), i tillegg til den individualistiske hedonismen og den desperate jakten på individuelle nytelsessensasjoner for enhver pris, i tillegg til åpenhet og sparsom toleranse for fremveksten av fascistiske standpunkter, siden det er deres individuelle rett å forsvare sine reaksjonære og folkefiendtlige standpunkter (når alt kommer til alt, er ikke dette bare et annet «diskursivt» synspunkt?).

På den andre siden vandrer kommunismens spøkelse igjen rundt i verden i form av veksten og radikaliseringen av massenes kamp for sine rettigheter – som blir fullstendig diskreditert i de borgerlige og byråkratiske institusjonene i den gamle staten –, i de nasjonale frigjøringskampene og folkekrigene under ledelse av, se og hør, proletariatet (den klassen som postmodernistene hevder aldri har eksistert som sådan!) gjennom sine marxist-leninist-maoistiske kommunistpartier. Og folkets kvinner mobiliserer seg i frontlinjen i alle disse kampene, og står skulder til skulder med sine klassekamerater imot borgerskapets, godseiernes og imperialismens herredømme og til forsvar for den proletariske verdensrevolusjonen!

Les også:

Referanse

“Pós-modernismo” e feminismo: individualismo e relativismo burguês a serviço do imperialismo – Movimento Feminino Popular (MFP)