Å skille mellom mål og middel

Kommunister skiller klart mellom mål og middel, noe verken anarkister eller sosialdemokrater gjør.

Skrevet av en aktivist i Tjen Folket.

Ofte når vi står på stand eller kommer i kontakt med folk som vil prate om Tjen Folket, får vi spørsmål om revolusjon og vold og Stalin og Sovjet og alle spurvene som Mao skal ha drept og så videre. Etter noen år som kommunist blir det ganske lett å svare på disse spørsmålene. Man har fått dem tusen ganger og vet godt hva man skal svare.

Merkelig nok kan det ofte være vanskeligere å svare på spørsmål som ”hva er kommunisme da?” og ”hvordan vil dere ha samfunnet?”. De tilsynelatende enkle og vennlige spørsmålene har man ikke samme rutine på å besvare. Men jeg vil her gjøre et forsøk samtidig som jeg bruker dette som en innfallsvinkel for å se på forskjellen på mål og middel.

Kommunismen er et middel til å tjene folket

Kommunister blir som regel kommunister fordi de vil ha en verden uten fattigdom, sult, krig og nød. Kort sagt vil vi ha en mye bedre verden for det store flertallet av verdens folk. Dette er den viktigste årsaken til at folk blir kommunister.

Vi kan si at kommunismen – et klasseløst samfunn der produksjonsmidlene tilhører fellesskapet – ikke først og fremst er et mål i seg selv, men at det er et middel for å nå et mål; et samfunn uten sult, nød, krig og undertrykking. Kommunismen trenger ikke være perfekt, og kommunismen trenger ikke å være løsningen på alt. Kommunismen fungerer som det middelet den skal være, hvis den kan løse problemene med sult, nød, krig og undertrykking. Hvis kommunismen kan frigjøre menneskene så har den fullført sin hovedoppgave.

Med andre ord trenger vi ikke å skjønnmale kommunismen eller tegne et bilde av himmelriket på jord. Vi trenger bare å se på kapitalismen og de store problemene den skaper, og stille spørsmålet; kan problemene fjernes under kapitalismen – kan sult fjernes så lenge mat koster penger og systemet skaper fattige? Kan problemene løses så lenge en klasse av kapitalister har makta og tjener på utbytting og undertrykking?

Et kjapt blikk på kapitalismens historie gir et klart svar på disse spørsmålene. Og et litt grundigere blikk viser at bare kommunismen har vært i stand til å bryte med dette systemet de siste 100 årene, og i Sovjet og Kina utrydda man sulten relativt raskt etter revolusjonene. Sånn viser kommunismen seg som et utmerka redskap for å løse de viktigste problemene som folk har i dagens verden.

Kommunister må skille mellom mål og middel

Kommunister skiller mellom mål og middel i flere spørsmål. Vi har som mål å avskaffe kriger gjennom å avskaffe kapitalismen – men vi forsvarer revolusjonære kriger, vi er for folkekriger og revolusjoner. Vi ser det som helt nødvendig i et voldelig system at folket og de som kjemper for forandring, er i stand til å forsvare seg selv og tvinge gjennom forandringen mot overklassens vilje. Revolusjon er for oss et middel for å oppnå kommunismen. Vi kan ikke se andre midler som har fungert eller vil kunne fungere.

Vi har som mål å skape kommunistiske fellesskap, der alle inkluderes og alle deler makta, men mener at kommunistiske partier er nødvendig for å lede prosessen. Kommunistiske partier er ikke kommunistiske fellesskap. Partier er organisasjoner for en klasses interesser, men de består aldri av hele klassen, selv ikke majoriteten. De vil alltid til en viss grad være adskilt, og de må ta i bruk metoder som tvinges på dem av kapitalismen; sikkerhetspolitikk, eksklusjoner, disiplinering av folk, vold og så videre. Partiet er, som revolusjonen, et middel, et redskap, et verktøy.

Opportunister til høyre og ”venstre” roter sammen mål og middel

I arbeiderbevegelsen er den revolusjonære kommunismen vår retning. Vi ser dette som eneste vei fram mot en løsning på arbeiderklassens problemer. Vekk fra denne veien går to avveier, to blindveier som ikke leder til seier. Det er høyreopportunismen og venstreopportunismen. De klareste høyreopportunistene er sosialdemokratiet og de klareste venstreopportunistene er anarkistene. Begge de to avvikene har til felles at de ikke skiller mellom mål og middel på en god måte.

Sosialdemokratiets fremste ideolog – Eduard Bernstein – sa det tydelig da han hevdet at veien er målet. Selve den reformbevegelsen som han var en del av, den sosialdemokratiske fagforeningspolitikken og parlamentarismen, var målet i seg selv. Enkelte anarkister har vært like klare, når de har hevdet at bare frihet kan lede til frihet, og avvist både nødvendigheten av partiet og nødvendigheten av arbeiderklassens stat som overgang til kommunismen. For både sosialdemokrater og anarkister blir midler til mål i seg selv. Dette er ikke en feil som bare de kan gjøre. Tvert om – spontant vil de aller fleste mennesker dras i den retningen. I hverdagen ser vi hvordan folk stadig vekk ser på midler som mål i seg selv.

Et eksempel på hvordan denne feilen kan vise seg hos radikale folk, er når man forsøker å skape perfekte mennesker eller perfekte partier eller perfekte aktivistmiljøer. Det kan være utopiske samfunn uten penger. Det kan være kollektiver uten sjalusi eller parforhold. Eller at man forventer at alle kommunister skal være upåvirket av rasisme eller kvinneundertrykking. Som alle ting i denne verden vil mennesker og organisasjoner ha feil. De vil preges av kapitalismen og forskjellige former for undertrykking. De må kjempe mot undertrykking og bør bruke Maos metoder for kritikk og selvkritikk, men å skape frigjorte soner er ikke et mål i seg selv. Når miljøer bruker mer krefter på å kritisere seg selv i streben etter fullstendig frigjorte fellesskap her og nå, enn på å bruke organiseringen som redskap for å oppnå større mål, så blir man kannibalistisk. Man spiser opp seg selv, i stedet for å vokse på bekostning av kapitalismen.

Bekjemp tendensen til at midler blir mål i seg selv

Et annet eksempel er hvordan organisasjoner eller eiendeler blir mål i seg selv. En rekke selvstyrte alternative hus har hatt sterke tendenser til dette. Det alternative miljøet blir et mål i seg selv, og ser ikke seg selv som et potensielt redskap for å endre samfunnet. Eller man blir så knytta til hus eller organisasjoner, at man ofrer alt annet og gjør hvilke kompromisser som helst for å beholde dem. Avisa Klassekampen ble gitt til sosialdemokratiet, fordi norske kommunister ville gjøre hva som helst for at avisa skulle fortsette som dagsavis.

Det er på plass med et viktig forbehold. Selv om kommunister skiller mellom mål og middel, så understreker vi at våre midler må tjene disse målene. Det er ikke sånn at hvilke som helst midler kan brukes av kommunister. For eksempel kan ikke kommunister bruke kapitalistenes metoder med undertrykking, tvang og vold mot folket.

Å forveksle mål og midler, å gjøre midler til mål i seg selv – eller å påstå at målet selv er middelet (”anarki er veien til anarkiet”) – er en naturlig feil. Den oppstår spontant. Det kan være flere årsaker til dette – for eksempel at mennesker alltid er begrensa av egne sanser og egen subjektive virkelighet, eller fordi vi lever i et begrensa antall år, noe som forkorter horisonten vår.

Vi kan bekjempe disse tendensene gjennom grundige studier og diskusjoner, og gjennom at aktivister understreker skillet mellom mål og middel – for seg selv og de rundt seg.