Middelhavet: Rivalisering mellom Hellas og Tyrkia

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

En skarp konflikt er blåst opp mellom de to NATO-landene Hellas og Tyrkia. Rota til konflikten er svært gammel. Hellas har, men støtte fra sine allierte, gjort krav på store deler av det østre middelhavet som sitt havområde. Dette fordi landet består av svært mange øyer. Mange greske øyer ligger helt inntil Tyrkias kyst, og sørger slik for at Tyrkia knapt har krav på noe av middelhavet, ifølge Hellas.

Fremskritt i teknologi har gjort at man har kunnet påvise store petroleumsressurser i dette havområdet, og dette skjerper rivaliseringen mellom landene i regionen, hovedsakelig Hellas og Tyrkia.

Tyrkia er en av USA-imperialismens lakeier. I krigen om Syria og i Libya, opptrer Tyrkia som yankee-imperialistenes støttropper. Landet er en halvkoloni, hovedsakelig dominert av USA. EU-landet Hellas på sin side, domineres særlig av tysk imperialisme. 

I dagens konflikt er Hellas’ nærmeste allierte Frankrike og Egypt, samt også Israel. I tillegg til petroleumsfunn, har Hellas og Israel en plan om å bygge en rørledning for gass på havbunnen fra Israel til Europa. Frankrike har stor interesse av dette, og støtter prosjektet iherdig. Målet for Israel og Hellas er å slippe å sende gassen via Tyrkia, slik de gjør i dag. Strategisk sier stormaktene at målet med rørledningen er å bli mindre avhengig av Russland.

Tyrkia er, som nevnt, nært alliert med USA og er tungt involvert i krigen i Syria og i Libya. Tyrkia har nettopp inngått en avtale med den FN-støtta (det vil si USA-støtta) regjeringen i Libya – president al-Sarajs GNA-regjering med sete i Tripoli. Avtalen slår fast de to landenes rett til et havområdet på tvers over Middelhavet, mellom de to – tvers gjennom farvann som Hellas gjør krav på.

For å komplisere situasjonen har Tripoli-regjeringen ikke kontroll over fastlandet denne havsonen utgår fra. I denne østre delen av Libya er det nemlig general Khalifa Haftar og den såkalte Tobruk-regjeringa (eller “House of representatives”) som har kontrollen. Borgerkrigen i Libya fortsetter, og de to regjeringene er nå hovedpartene i denne.

Tobruk-regjeringen i øst har ikke FNs støtte, men de har derimot – mer og mindre offisielt – samarbeid med og støtte fra fransk, russisk og italiensk imperialisme. De russiske leiesoldatene i Wagner-gruppen er tungt inne militært med støtte til Tobruk og Haftar. Forøvrig støttes de av Egypt, Syria, Sudan og De forente arabiske emiratene (UAE). Frankrike og Italia er fordekte med sin støtte til Tobruk, men for eksempel har Italia inngått avtale med dem om å stoppe migranter.

Tyrkia har på sin side kastet seg tyngre inn på Tripolis side i borgerkrigen. Dette får de betalt for med den nye avtalen om havområdene. Tripoli-regjeringen på sin side føler seg sviktet av europeiske stormakter i sin krig mot Haftar og Tobruk-regjeringen. Tyrkia har organisert syriske leiesoldater, med hjelp av anti-Assad-styrkene i Syria, til å delta på bakken i Libya.

I spørsmålet om havområdene og petroleums-kildene vil avtalen mellom Tyrkia og Tripoli gjøre det umulig for store selskaper å begynne utvinning i samarbeid med Hellas. De vil ikke risikere store investeringer i et så uavklart farvann. Dermed har Tyrkia uansett lyktes, i det minste midlertidig, i å hindre konkurrenten i å ta seg til rette i området.

Forøvrig må konflikten sees i sammenheng med rivaliseringen mellom USA og Russland. Tyrkia importerer nesten all sin gass fra Russland, og USA vil åpenbart foretrekke at deres nære allierte ble mer uavhengig av denne konkurrenten. Også i Libya kommer rivaliseringen mellom USA og Russland klart til syne. Men man må også ha øynene åpne for rivaliseringen mellom yankee-imperialismen og fransk imperialisme. Igjen havner disse imperialistene på motsatt side i en konflikt, selv om dette ikke skjer i full åpenhet. Tysklands rolle er også interessant, da de åpenbart samarbeider tett med både Hellas og Tyrkia og de tilsynelatende forsøker å megle i kampene i Libya.

Per i dag er konflikten svært het. Hellas har utvist Tripoli-Libyas ambassadør til landet, og de har truet med å åpne ild mot tyrkiske skip. Luftvåpen og marine er mobilisert på begge sider av konflikten.

Formann Gonzalo slår fast at imperialistene er i en tilstand av både samarbeid og rivalisering. Dette kommer klart til uttrykk i Øst-Middelhavet, der konfliktlinjene ikke er fastlåst, men det er lag på lag av forskjellige interesser – tidvis sammenfallende og tidvis motstridende. Konflikten bekrefter at imperialisme betyr krig, og selv om de store imperialistene ikke kriger direkte, så fører de indirekte krig i Libya og konkurransen mellom dem skjerpes stadig i enkelte konflikter.

Det er viktig å se forskjellen på imperialistiske og undertrykka land, og at man ikke ser seg blind på den åpne konflikten mellom land som er dominert av andre, men at man ser hvilke krefter som står bak dem. Russland har interesse av å sikre dominans i Syria og Libya, og å sikre Europas avhengighet av russisk gass. USA vil presse Russland ut og sikre sin dominans, og holde et fast grep om Tyrkia. Frankrike kjemper for sine interesser, av og til alliert med USA og av og til i konkurranse med dem. Tyskland sier offentlig at de ønsker en deeskalering av konflikten. Tysk kapital er svært tungt inne i Hellas, men også i Tyrkia.