Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dramaet rundt Storbritannias vei ut av EU har fortsatt gjennom 2020. Under Boris Johnson har den britiske regjeringen forhandlet med EU, uten å komme i mål enda. Formelt forlot de EU 1. januar i år, men overgangsperioden varer fram til 31. desember. Kampen om Brexit viser to motstridende tendenser innen det britiske borgerskapet.
Brexit-kampen har blitt framstilt som et folkelig opprør mot “eliten”, men det er en feilslutning at alle kapitalister er mot Brexit. Tvert om er kampanjen for å forlate EU initiert av en del av borgerskapet. Boris Johnson og Nigel Farage, de to mest kjente Brexit-politikerne, er borgerlige folk som gikk på kostskole og begrunner sin EU-motstand med et mål om å styrke britisk næringsliv.
Blant tilhengerne av å forlate EU finner man bil- og motorprodusenten Austin Martin, elektronikkprodusenten James Dyson, Jim Ratcliffe som er blitt rangert som Storbritannias rikeste mann gjennom særlig petroleum og kjemisk industri. Man har investorer som Helena Morrisey og jordbruksmaskinprodusenten Anthony Bamford (jordbruksmaskiner). Også enkelte handelskapitalister som pubkjedeeieren Tim Martin og Simon Wolfson fra kles- og detaljhandelkjeden Next.
Innen den britiske handelsbanken HSBC har ledelsen gått mot Brexit, men tidligere ledere har gått inn for Brexit. Britisk media er delt, og det er store aviser på begge sider. Blant Brexit-motstandere finner man blant annet ledere i Ford, BMW, Rolls Royce, store kjøpesentere, telekommunikasjon (Vodafone m.fl.), flyselskapene Ryanair og Easyjet og så videre.
Brexit-fløyen ser håpefullt mot forsterka handelsforbindelser med USA, og forandringer i toll- og avgifter særlig mot en rekke asiatiske land. Storbritannia har en sterk tilstedeværelse som imperialist i en rekke gamle kolonier. Kapitalister som er for Brexit snakker for eksempel om mer handel via land som Malaysia og Singapore, og beskriver EU-regler og EU-toll som lenker på britisk handel.
Politikere fra USA har advart mot faren Brexit utgjør mot Langfredag-avtalen om det okkuperte Nord-Irland. Som en del av avtalen skal grensa mellom sør og nord i Irland være åpen, noe som kan bli vanskelig etter Brexit. Både i Storbritannia og USA er det tydeligvis en frykt for endringer ved grensa i Irland kan føre til at konflikten og kampen blusser opp og styrker seg. Samtidig er det klart at USA har tenkt å posisjonere seg for å profitere på Brexit og at det går mot en handelsavtale mellom de to landene, uansett om det er med Biden eller Trump i Det hvite hus.
Kampen om EU-medlemskapet er uttrykk for konkurranse og samarbeid mellom imperialistene. Britisk imperialisme står både i et samarbeids- og konkurranse-forhold med særlig yankee-, tysk og fransk imperialisme. Forholdet er varmest med USA, slik det har vært lenge, og langt kjøligere overfor Tyskland og Frankrike. EU-medlemskapet har vært gunstig for enkelte kapitalister, som har fått slippe til i det “indre markedet” på kontinentet, men har også vært en trussel mot andre kapitalister som har opplevd å tape markedsandeler i konkurransen mot fransk og tysk kapital.
Splittelsen i borgerskapet er ikke dyp eller på noe vis antagonistisk. Britisk monopolkapital har grunnleggende sett felles interesser om å forsvare og helst utvide den britiske imperialismen. Spørsmålet om EU-medlemskapet er for begge sider kun et spørsmål om hva de tror vil tjene deres interesser best på kort og lang sikt.
Derimot avslører Brexit-dramaet en skjerpa konkurranse mellom imperialistene. Den relative enheten som styrket seg da Storbritannia sluttet seg til den europeiske alliansen mellom Tyskland, Frankrike, Italia og Benelux-landene for snart 50 år siden, er svekket. Retorikken mellom stormaktene blir hardere, slik den også er blitt mellom USA på den ene sida og Tyskland og Frankrike på den andre. De europeiske imperialistene er fortsatt allierte i en rekke spørsmål, for eksempel gjennom NATO, men Brexit er uttrykk for skjerpa konkurranse.
Årene framover vil vise hvordan konflikten vil utvikle seg. Norsk imperialisme har gode forbindelser “begge veier”, men man skal være oppmerksom på at det norske borgerskapet har sterkere bånd til Storbritannia og USA, enn til Tyskland og Frankrike. Slik har det vært i minst hundre år. Samtidig har utviklingen innen norsk eksport og import vært slik at Tyskland har styrket seg i forhold til Storbritannia.
Per i dag stevner Storbritannia mot å forlate EU uten en avtale, men hva som er retorikk og hva som er realitet er mer uklart. Dommedagsprofetene overdriver selvsagt betydningen av dette. Storbritannia er en av verdens fremste imperialister, et av verdens rikeste land, og britisk økonomi er ikke mer avhengig av EU enn EU-landene er avhengig av Storbritannia. Tyskland og Frankrike trenger en rekke varer fra Storbritannia, for eksempel industriprodukter, olje, gass og fisk, og Storbritannia har muligheter, som påpekt, til å utvide i Asia eller vestover mot USA, om de får problemer på kontinentet. Spørsmålet om EU-medlemskap er ikke et grunnleggende spørsmål som snur opp ned på livet i Storbritannia.
De allmenne utviklingstrekkene finner vi “dypere” i systemet. Der ser vi en tilspisset kamp mellom imperialistene, og en fordyping av den allmenne krisa i imperialismen. Vi ser også tendenser i retning kutt i velferden og økte byrder på massene. Dette er tendenser som vil fortsette å styrke seg, både innenfor og utenfor EU-alliansen.
Referanser
Who are the British business leaders still backing Brexit? (Guardian)
Trump and Johnson line up post-Brexit trade talks: Here’s what both sides want
The Rare Businesses That Can’t Wait for Brexit
Boris Johnson defends Brexit change to avoid UK ‘carve-up’
Brexit (NRK)
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.