Fagforeninger

Denne teksten er henta fra Marx – Engels Arbeid og Kapital utgitt av Forlaget Ny Dag, 1970. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

Fagforeninger

Av Friedrich Engels.

I siste nummer beskjeftiget vi oss med fagforeningenes virksomhet i det monn de tvang gjennom den økonomiske loven om lønningene overfor bedriftseierne. Vi kommer nå tilbake til dette emnet, for det er ytterst viktig at alle arbeidende bør forstå det til bunns.

Vi går ut ifra at ingen engelsk arbeider i dag trenger å undervises om at det ligger i den enkelte kapitalists og i hele kapitalistklassens interesse å holde lønningene nede i den grad det er mulig. Arbeidsproduktet, etter fradrag av alle utgifter, deles, slik Ricardo ugjendrivelig har påvist, i to deler: den ene utgjør arbeiderens lønn, den andre kapitalistens profitt. Siden dette nettoproduktet av arbeidet i hvert individuelt tilfelle er en gitt mengde, er det opplagt at den delen som kalles profitt ikke kan øke uten at den delen som kalles lønn minker. Å nekte at det ligger i kapitalistens interesse å presse ned lønningene, er det samme som å si at han ikke er interessert i å øke sin profitt.

Vi har svært god greie på at det fins andre måter å øke profitten på midlertidig, men de endrer intet ved den allmenne loven og derfor kan vi la dette ligge her.

Hvordan kan så kapitalisten presse ned lønningene når lønns~ nivået bestemmes av en klar og nøyaktig uttrykt sosialøkonomisk lov? Det eksisterer en økonomisk lov om lønningene, og den er ugjendrivelig. Men som vi har sett er den tøyelig, og på to måter. Lønnsnivået kan senkes i en særskilt yrkesgren, enten direkte ved at arbeidsfolket i denne yrkesgrenen litt etter litt vennes til en lavere levestandard, eller indirekte ved å øke antallet timer som arbeidsdagen består av (eller arbeidsintensiteten i løpet av det samme timetallet) uten å øke betalingen.

Og hver enkelt kapitalists interesse av å øke sin profitt ved å presse ned lønningene til arbeiderne stimuleres på nytt av den innbyrdes konkurransen mellom kapitalistene innenfor samme næring. Hver og en av dem søker å underby sine konkurrenter, og dersom han ikke skal gi avkall på profitt, må han prøve å presse ned lønningene. Dette innebærer at presset på lønns nivået som skriver seg fra den enkelte kapitalists interesser, økes til det tidobbelte på grunn av konkurransen dem imellom. Det som tidligere var en sak som dreide seg om mer eller mindre profitt, blir nå en nødvendighet.

Det uorganiserte arbeid har ingen effektive motstandsmidler å sette opp imot dette konstante og uopphørlige trykket. Følgelig tenderer lønningene i retning av konstant fall og arbeidstiden i retning av konstant økning i næringsgrener der de arbeidende ikke er organisert. Denne prosessen fortsetter langsomt, men sikkert. Gode tider kan avbryte den nå og da, men dårlige tider påskynder den dess raskere etterpå. Det arbeidende folk må gradvis venne seg til en stadig synkende levestandard. Samtidig som lengden på arbeidsdagen mer og mer nærmer seg det mulige maksimum, nærmer lønningene seg mer og mer sitt absolutte minimum – den sum som ikke kan bli mindre uten at det blir absolutt umulig for en arbeider å leve og fåtmere slekten.

Det forekom et forbigående unntak fra dette ved begynnelsen av dette århundre. Den raske utvidelsen av dampkraft og maskiner greide ikke å holde tritt med den enda raskere økningen i etterspørselen. Lønningene i disse grenene var vanligvis høye – når unntas for barn som ble solgt fra arbeidshusene til bedriftseierne. Lønningene for slik faglært kroppsarbeid som var helt nødvendig, var svært høye – det en farger, mekaniker, en fløyel-tilskjærer, en håndspinner vanligvis fikk, lyder helt eventyrlig nå. Samtidig ble de yrkene der maskinene, overtok, langsomt sultet i hjel. Men litt etter litt ble disse vellønte arbeiderne fortrengt av maskiner, det ble oppfunnet maskiner som laget maskiner, og det i et slikt omfang at tilbudet av maskinfabrikkerte varer ikke bare tilsvarte, men overgikk etterspørselen. Med freden som inntrådte i hele Europa i 1815 kom handelen igjen inn i regulære former, og vekslingene hvert tiår mellom høykonjunktur, overproduksjon og panikk i næringslivet. De ymse fordeler som de arbeidende hadde bevart fra de gamle gode tider, og kanskje økt under perioden med voldsom overproduksjon, ble nå berøvet dem under perioden med sløy handel og panikk. Og snart ble industriarbeiderne i England rammet av den allmenne lov som sier at lønningene for den uorganiserte arbeidskraft stadig tenderer mot det absolutte minimum.

Men i mellomtiden hadde fagforeningene, som var blitt legalisert i 1824, også kommet inn i bildet, og det var på høy tid. Kapitalistene har alltid vært organisert. I de fleste tilfellene er det hos dem overflødig med en formell sammenslutning, statutter, tillitsmenn osv. Det at de er få i tall sammenliknet med arbeiderne, at de utgjør en særskilt klasse, at de stadig har sosialt samkvem og handelssamkvem, erstatter dette. Det er først seinere, når en bransje industrieiere har overtatt et helt distrikt, slik som bomullsindustrien i Lancashire, at det blir nødvendig med en formell bransjesammenslutning av kapitalister. På den annen side kan ikke arbeiderne greie seg uten en sterk organisasjon helt fra begynnelsen, en organisasjon med klare regler og med delegering av myndighet til tillitsmenn og utvalg. Loven av 1824 legaliserte slike organisasjoner. Fra den dagen ble arbeidersiden en makt i England. En masse som tidligere var hjelpeløs og innbyrdes oppsplittet, var nå kommet ut av denne situasjonen. I tillegg til den styrke som sammenslutningen og felles aksjon ga, kom snart styrken i en velfylt kasse – «motstandspenger», som våre franske brødre så uttrykksfullt kaller det. Tingenes tilstand forandret seg nå fullstendig. For kapitalisten ble det meget risikabelt å innlate seg på en reduksjon av lønningene og en økning av arbeidstiden.

Dette var grunnen til at kapitalistklassen på den tiden gikk voldsomt løs mot fagforeningene. Denne klassen hadde alltid betraktet sin nedarvede praksis med å kue arbeiderne som et rettelig og lovlig privilegium. Dette skulle det nå settes en stopper for. Da var det ikke rart at de skrek opp og anså seg like krenket i sine rettigheter og sin eiendom som irske jordeiere i dag.

Erfaringer gjennom seksti års kamp har gitt fagsammenslutningene en viss allsidighet. Fagforeningene er nå blitt godtatte institusjoner, og deres innsats på lønnsreguleringens område godtas på linje med fabrikklovgivningen når det gjelder reguleringen av arbeidsdagen. Tilmed har bomullsherrene i Lancashire tatt etter arbeiderne når det gjelder å organisere streiker når det passer dem, og de gjør det like bra eller bedre enn fagforeningene.

Det er følgelig gjennom fagforeningenes aksjon at lønnsloven tvinges fram mot arbeidskjøperne og at arbeiderne i en hvilket som helst velorganisert yrkesgruppe er i stand til å oppnå – i det minste tilnærmelsesvis – den fulle verdi av arbeidskraften som de leier bort til sin arbeidskjøper, og at arbeidstiden ved hjelp av statens lovgivning i hvert fall ikke overstiger alt for sterkt det maksimum da den slites ut altfor tidlig. Men dette er også det høyeste fagforeningene med sin nåværende organisasjon kan håpe å oppnå, og det bare ved stadig kamp og en umåtelig fortæring av krefter og penger, og så kommer fluktuasjonene i næringslivet – minst én gang hvert tiår – og bryter for øyeblikket ned igjen det som er vunnet, og den samme kamp må til på nytt.

Det er en forhekset sirkel som ikke levner noen utvei. Arbeiderklassen forblir hva den var, det som våre chartistiske forfedre ikke kvidde seg for å kalle den, en klasse av lønnsslaver. Skal dette så være det endelige resultat av all innsatsen, ofrene og lidelsene? Skal dette for evig og alltid være det høyeste mål for britiske arbeidsfolk? Eller skal arbeiderklassen i dette land til slutt søke å bryte ut av denne onde sirkel, og finne en utgang i en bevegelse for avskaffelse av lønnssystemet overhodet?

Neste uke skal vi undersøke den rolle som fagforeningene spiller i arbeidet med å organisere arbeiderklassen.

«Labour Standard», 28. mai 1881.