Stalin: Om høyrefaren i SUKP(B)

Denne talen av Josef Stalin er hentet fra Josef Stalin: Spørsmål i leninismen utgitt av forlaget Oktober i 1976. Feil kan ha forekommet under digitaliseringsarbeidet.

OM HØYREFAREN I SUKP(b)

Tale på plenumsmøte av Moskva-komitéen og Moskva-kontrollkommisjonen 19. oktober 1928.

Jeg tror, kamerater, at en må skyve til side alle småting og personlige momenter osv. om en skal kunne løse det spørsmålet som opptar oss — spørsmålet om høyreavviket. Har vi en høyrefare, en opportunistisk fare i partiet vårt? Fins det objektive faktorer som er gunstige for en slik fare? Hvordan skal en kjempe mot denne fare? Det er disse spørsmålene vi nå står overfor. Men vi vil ikke kunne løse problemet om vi ikke skreller vekk alle trivielle småting og uvedkommende momenter som det er blitt viklet inn i og som hindrer oss i å se kjernen i problemet.

Sapolski er på villspor når han tror at spørsmålet om høyre­avviket er et tilfeldig spørsmål. Han påstår at det her ikke dreier seg om et høyreavvik, men om kjekl og personlige intriger osv. La oss sette for et øyeblikk at kjekl og personlige intriger spiller en viss rolle her som i enhver kamp. Men å ville forklare alt med kjekl og ikke se kjernen i spørsmålet for bare kjekl, det betyr å forlate den riktige, den marxistiske vei. Det kan ikke være mulig at en så stor, gammel og samkjørt organisasjon som Moskva-organisasjonen utvilsomt er, kunne komme i opprør fra øverst til nederst og bli satt i svingninger bare ved anstrengelser fra noen få kveru­lanter og intrigemakere. Nei, kamerater, slike under skjer ikke. For ikke å tale om at det ikke går an å verdsette Moskva-organisasjonens styrke og makt så lavt. Det er klart at det som her lå til grunn var dypere årsaker som ikke hadde noe å gjøre med kjekl eller intriger.

Fruntov er også på villspor når han vel innrømmer at høyrefaren er til stede, men ikke anser den verdig til at alvorlige saklige folk sysselsetter seg med den. Etter hans mening er spørsmålet om høyreavviket et emne som bare skrikhalser kan sysle med, ikke vederheftige folk. Jeg kan meget godt forstå kamerat Fruntov, som i den grad er oppslukt av det daglige praktiske arbeid at han ikke har tid til å tenke på perspektivene for vår utvikling. Men dette må ikke bety at vi skal gjøre den snevre og «forretningsmessige» praktisisme hos enkelte partiarbeidere til et dogme for vårt oppbyggingsarbeid. Sunn praktisisme er en god ting, men hvis den taper perspektivene for arbeidet og ikke underordner arbeidet under partiet hovedlinje, så blir den et minus. Imidlertid er det ikke vanskelig å skjønne at spørsmålet om høyreavviket er et spørsmål om vårt partis hovedlinje, et spørsmål om hvorvidt det per­spektiv for utviklingen som partiet vårt ga på den 15. kongress, er riktig eller galt.

De kamerater som når spørsmålet om høyreavviket blir drøftet, tilspisser det til et spørsmål om de personer som representerer høyre­avviket, tar også feil. Vis oss høyrefolkene eller de forsoningsvennlige, sier de, nevn personene for oss, så vi kan gjøre opp med dem. Dette er en gal problemstilling. Personer spiller naturligvis en viss rolle. Men saken gjelder ikke her personene, med de omstendigheter, de forhold som aler opp høyrefaren i partiet. En kan fjerne personene, men det betyr ikke at vi dermed har utryddet høyrefaren i partiet vårt med roten. Personspørsmålet avgjør derfor ikke saken, selv om det uten tvil har en viss interesse. I samband med dette kommer en til å tenke på en episode som fant sted i Odessa i slutten av 1919 og i begynnelsen av 1920, da våre tropper gjorde det av med de siste rester av Deninkinfolkene i Odessa-distriktet etter at de hadde drevet dem bort fra Ukraina. Noen av rødearmistene lette den gang i Odessa som galne etter ententen, overbevist om at det ville bli slutt på krigen om de kunne fange den, ententen. (Alle ler.) En kan forestille seg at rødearmistene kunne fange en eller annen representant for ententen i Odessa. Men selvsagt ville ikke spørs­målet om ententen være løst med det, da ententen ikke har røttene sine i Odessa — enda Odessa den gang var det siste territorium Denikinfolkene hadde — men i verdenskapitalismen. Det samme kan en si om enkelte kamerater som i spørsmålet om høyreavviket legger hovedvekten på de personer som representerer høyreavviket, men glemmer de forhold som skaper dette avviket.

Derfor må vi her først og fremst klarlegge spørsmålet om hva som ligger til grunn for at det er oppstått et høyreavvik og også et «venstre» (trotskistisk) avvik fra den leninske linje.

Høyreavviket i kommunismen under kapitalismen består i den tendens, den tilbøyelighet som en del kommunister røper, til å vike av fra marxismens revolusjonære linje og bevege seg i retning av sosialdemokratiet — en tilbøyelighet, som selv om den ikke har tatt fast form og kanskje ennå ikke er bevisst, likevel er et faktum. Når visse kretser blant kommunistene benekter at det er hensikts­messig å ha parolen «klasse mot klasse» i valgkampen (Frankrike), eller opptrer mot selvstendige kandidater for det kommunistiske parti (England), eller ikke vil tilspisse spørsmålet om kampen mot «venstre»-sosialdemokratiet (Tyskland) osv., osv., så betyr dette at det innenfor de kommunistiske partier fins folk som søker å tilpasse kommunismen til sosialdemokratismen. En seier for høyreavviket i de kommunistiske partier i de kapitalistiske land ville bety et ideologisk sammenbrudd for de kommunistiske partier og en mektig styrking av sosialdemokratismen. Men hva vil det si at sosialdemokratismen blir mektig styrket? Det vil si at kapitalismen blir styrket og befestet — for sosialdemokratiet er kapitalismens hovedstøtte i arbeiderklassen. En seier for høyreavviket i de kommunistiske par­tier ville altså bety en vekst for de vilkår som er nødvendige for å opprettholde kapitalismen.

Høyreavviket i kommunismen under sovjetutviklingens forhold, når kapitalismen alt er styrtet, men ennå ikke revet opp med røttene, består i en tendens, en tilbøyelighet som en del kommunister røper, til å vike av fra generallinjen for partiet vårt og bevege seg i retning av den borgerlige ideologi, en tilbøyelighet som selv om den ikke har tatt fast form og kanskje ennå ikke er bevisst, likevel er et faktum. Når visse kretser blant våre kommunister forsøker å trekke partiet tilbake fra vedtakene på den 15. kongress og nekter at det er nødvendig med en offensiv mot de kapitalistiske elementer på landsbygda eller krever innskrenking av industrien vår fordi de mener at utviklingstempoet den nå har, er ødeleggende for landet, eller når de nekter at det er hensiktsmessig at staten gir bevilgninger til kollektiv- og sovjetbrukene og mener at det er bortkastede penger, eller når de nekter at det er hensiktsmessig å kjempe mot byråkratismen med grunnlag i selvkritikken og går ut fra at selvkritikken undergraver apparatet vårt, eller når de kre­ver slakkere tømmer i monopolet på utenrikshandelen osv., osv., — så betyr alt dette at det i vårt partis rekker fins folk som kanskje uten at de selv er oppmerksom på det, sysler med å tilpasse vårt sosialistiske oppbyggingsverk til «sovjet»borgerskapets smak og behov. En seier for høyreavviket i vårt parti ville bety en mektig styrking av de kapitalistiske elementer i landet vårt. Men hva vil det føre til at de kapitalistiske elementer i landet vårt blir styrket? Det vil føre til at det proletariske diktatur blir svekket og til at sjansene for å gjenopprette kapitalismen øker. Følgelig ville en seier for høyreavviket i partiet vårt bety en vekst for de forutsetninger som skal til for å gjenopprette kapitalismen i landet vårt.

Fins det hos oss, i vårt sovjetland, forutsetninger som gjør det mulig å gjenopprette kapitalismen? Ja, det fins slike forutsetninger. Det kan synes merkelig, men det er en kjensgjerning, kamerater. Vi har styrtet kapitalismen, vi har opprettet proletariatets diktatur, vi utvikler vår sosialistiske industri i økende tempo og knytter sam­tidig landbruket tett sammen med den. Men vi har ennå ikke revet kapitalismen opp med røttene. Hvor ligger disse røttene til kapital­ismen? De ligger i vareproduksjonen, i småproduksjonen i byene og særlig på landsbygda. Som Lenin har sagt, består kapitalismens styrke i «småproduksjonens makt, for småproduksjon fins det dess­verre ennå svært mye igjen av i verden, men småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, hver dag, hver time, spontant og i masseomfang.» («’Radikalismen’ osv.», s. 10.) Det er klart at

siden småproduksjonen hos oss har massekarakter og til og med har overvekten — og siden den avler kapitalisme og borgerskap, særlig under NEP, uavbrutt og i masseomfang — så har vi hos oss forhold som gjør det mulig å gjenopprette kapitalismen.

Har vi hos oss, i vårt sovjetland, de midler og krefter som skal til for å oppheve, for å likvidere muligheten for at kapitalismen blir gjenopprettet? Ja, det har vi. Nettopp dette er grunnlaget for at Lenins læresetning om muligheten å bygge opp det fullstendige sosialistiske samfunn i Sovjetunionen, er riktig. For å nå dit er det nødvendig å grunnfeste det proletariske diktatur, å styrke forbundet mellom arbeiderklassen og bøndene, å utvikle kommandohøydene våre med sikte på å industrialisere landet, å utvikle industrien i raskt tempo, å elektrifisere landet, å legge om hele folkehusholdningen på en ny teknisk basis, å gjennomføre masseorganisering av bøndene på kooperativ basis og øke avkastningen på brukene deres, å slutte de individuelle bondebruk gradvis sammen i samfunnsmessige bruk, å utvikle sovjetbrukene, å innskrenke og vinne over de kapitalistiske elementer i by og på land osv., osv.

Lenin sier følgende om dette:

«Så lenge vi lever i et småbondeland, er det en fastere økonomisk basis for kapitalismen enn for kommunismen i Russland. Det må en ikke glemme. Enhver som har studert livet på landsbygda omhyggelig og sammenliknet det med livet i byen, vet at vi ikke har revet opp røttene til kapitalismen, at vi ikke har undergravd fundamentet, grunnlaget for den indre fiende. Denne fienden holder seg takket være småproduksjonen, og skal en rive vekk grunnen under ham, fins det bare ett middel — å føre landets økonomi, land­bruket innbefattet, over på et nytt teknisk grunnlag, den moderne storpro­duksjons tekniske grunnlag. Et slikt grunnlag er alene elektrisiteten. Kom­munismen — det er sovjetmakten plus elektrifisering av landet. Ellers holder landet fram med å være et småbondeland, og det er nødvendig at vi innser dette klart. Vi er svakere enn kapitalismen, ikke bare i verdensmålestokk, men også innenfor landet. Dette vet alle. Vi har innsett dette, og vi vil føre saken dit at den økonomiske basis fra å være en småbondebasis blir en storindustriell basis. Først når landet er elektrifisert, når industrien, landbruket og transportvesenet har fått en moderne storindustriell teknisk basis, først da vil vi seire for godt.» (Lenin: «Beretning om virksomheten i Folkekommissærenes råd på den 8. sovjetkongress», Samlede verker, bd. XXVI, s. 46—47, russisk utg.)

Av dette følger for det første at så lenge vi lever i et småbondeland, så lenge vi ikke har revet opp røttene til kapitalismen, er det en fastere økonomisk basis for kapitalismen enn for kommunismen. Det hender at en feller treet, men ikke rykker opp røttene fordi kreftene ikke strekker til. Av dette følger nettopp at det fins mulighet for å gjenopprette kapitalismen i vårt land.

Av dette følger for det annet at foruten muligheten for å gjen­opprette kapitalismen, består det hos oss også den mulighet at sosialismen kan seire, for vi kan hindre muligheten til å gjenopprette kapitalismen, vi kan rive opp røttene til kapitalismen og nå fram til den endelige seier over kapitalismen, såframt vi går i gang med et iherdig arbeid for å elektrifisere landet, såframt vi gir industrien, landbruket og transportvesenet en moderne storindustri som teknisk basis. Av dette framgår altså også at det er mulig for sosialismen å seire i vårt land.

Av dette følger endelig at det er umulig å bygge opp sosialismen bare i industrien og overlate landbruket til det vilkårlige i en spontan utvikling, på den måten at en går ut fra at landsbygda vil følge byen «av seg selv». At det eksisterer en sosialistisk industri i byene er hovedfaktoren i den sosialistiske omforming av lands­bygda. Men det betyr likevel ikke at denne faktor er nok i seg selv. For at den sosialistiske by skal kunne lede landsbygda i full monn, er det nødvendig, som Lenin sier, «å føre landets økonomi, landbruket medregnet,¹ over på en ny teknisk basis, på den moderne storproduksjons tekniske basis».

Står ikke dette Lenin-sitat i motstrid med et annet sitat fra Lenin, der det heter at «NEP fullt ut sikrer oss mulighet til å bygge opp fundamentet for den sosialistiske økonomi»? Nei, her er det ingen motsetning. Tvert om dekker de to sitater hverandre fullstendig. Lenin sier slett ikke at NEP gir oss den fullt ferdige sosialismen. Han sier bare at NEP sikrer oss muligheten til å reise fundamentet for den sosialistiske økonomi. Mellom muligheten til å bygge opp sosialismen og virkelig å bygge den opp, er det en stor forskjell. En må ikke forveksle det som er mulig med det som er virkelig. Nettopp for å gjøre denne mulighet til virkelighet, nettopp med dette for øye er det Lenin foreslår å elektrifisere landet og å skaffe industrien, landbruket og transportvesenet en moderne stor­industris tekniske basis som forutsetning for sosialismens definitive seier.

Men det er ikke mulig å skape denne forutsetning for å bygge opp sosialismen i løpet av ett eller to år. På ett eller to år er det ikke mulig å industrialisere landet, bygge ut en mektig industri, organisere millionmassene av bønder på kooperativ basis, gi land­bruket en ny teknisk basis, slå sammen de individuelle bondebruk til store kollektivbruk, utvikle sovjetbrukene, redusere og vinne over de kapitalistiske elementer i by og på land. Det skal år etter år med iherdig oppbyggingsarbeid til fra det proletariske diktaturs side for å greie dette. Så lenge det ikke er gjort — og det kan ikke gjøres med ett slag — holder vi fram med å være et småbondeland, der småproduksjonen uavbrutt og i masseomfang avler kapitalisme og borger­skap og der faren for at kapitalismen blir gjenopprettet framleis består. Og siden proletariatet ikke lever i et lufttomt rom, men midt oppe i livet slik det leves når det er nærmest virkeligheten, med all mangfoldigheten i det, så omgir de borgerlige elementer som oppstår på basis av småproduksjonen, «proletariatet på alle kanter med en småborgerlig atmosfære, gjennomsyrer det med denne atmo­sfæren, demoraliserer det med den og framkaller uavbrutt tilbakefall til småborgerlig karakterløshet, splittelse, individualisme og pendling fra begeistring til motløshet innenfor proletariatet» («’Radikalismen’ osv.», s. 30), og fører på denne måten en viss vakling, en viss vankelmodighet inn i proletariatet og dets parti.

Her er det roten til og grunnlaget for all slags vakling og avvik fra den leninske linje i vårt partis rekker ligger.

Derfor kan en ikke se spørsmålet om høyre- eller «venstre»-avviket i vårt parti som et uvesentlig spørsmål.

Hvori består faren ved det åpent opportunistiske høyreavviket i partiet vårt? Den ligger i at dette avviket undervurderer styrken hos våre fiender, styrken i kapitalismen, at det ikke ser faren for at kapitalismen kan bli gjenopprettet, ikke forstår mekanikken i klasse­kampen under det proletariske diktatur og derfor så lett går med på innrømmelser til kapitalismen ved at det krever at vi skal bremse tempoet i utviklingen av vår industri, krever lettelser for de kapital­istiske elementer i by og bygd, krever at spørsmålet om kollektiv- og sovjetbrukene skal skyves i bakgrunnen, krever slakkere tømmer i monopolet på utenrikshandelen Osv., osv. En seier for høyreavviket i partiet vil uten tvil frigjøre kapitalismens krefter, undergrave proletariatets revolusjonære posisjoner og øke sjansene for at kapital­ismen gjenopprettes i landet vårt.

Hvori består faren ved «venstre»avviket (det trotskistiske avvik) i partiet vårt? Den består i at dette avviket overvurderer styrken hos våre fiender, styrken i kapitalismen, bare ser muligheten til at kapital­ismen kan gjenopprettes, mens det ikke ser muligheten til å bygge opp sosialismen med vårt lands egne krefter, gir seg fortvilelsen i vold og er nødt til å trøste seg med vrøvl om termidortendenser i partiet vårt. Av Lenins ord om at «så lenge vi lever i et småbondeland, er det en fastere økonomisk basis for kapitalismen enn for kommun­ismen i Russland», trekker representantene for «venstre»avviket den uriktige slutning at det i Sovjetunionen overhodet er umulig å bygge opp sosialismen, at vi er nødt til å la bøndene seile sin egen sjø, at idéen om forbund mellom arbeiderklassen og bøndene er en idé som har overlevd seg selv, at hvis vi ikke får hjelp fra en seierrik revolu­sjon i Vesten, så må proletariatets diktatur i Sovjetunionen gå til grunne eller utarte, og at en må anse sosialismens sak i Sovjetunionen som en tapt sak hvis vi ikke godtar den fantastiske overindustrialiseringsplan som må gjennomføres, selv om det skulle koste et brudd med bøndene. Dette er bakgrunnen for det eventyrlige i «venstre»avvikernes politikk. Dette er bakgrunnen for deres «overmenneske­lige» sprang i politikken. Det kan ikke være tvil om at en seier for «venstre»avviket i vårt parti ville føre til at arbeiderklassen ble revet løs fra den basis den har hos bøndene, at arbeiderklassens for­tropp ble isolert fra resten av arbeidermassene og følgelig til at prole­tariatet ville lide nederlag og at forutsetningene for å gjenopprette kapitalismen ville bli lagt til rette.

Som dere ser, fører begge farer, så vel «venstre»- som høyrefaren — begge disse avvik fra Lenins linje, både høyre- og «venstre»avviket — til ett og samme resultat, om enn fra forskjellig utgangspunkt.

Hvilken er den verste av disse to farene? Jeg tror at begge er «verst». Sett ut fra hensynet til en framgangsrik kamp mot disse avvikene er forskjellen mellom dem at «venstre»avviket for øyeblikket er klarere for partiet enn høyreavviket. Det faktum at vi i en årrekke har ført en forsterket kamp mot «venstre»avviket, kunne selvsagt ikke bli resultatløst for partiet. Det er klart at partiet har lært mye i kampårene mot «venstre»avviket, mot det trotskistiske avviket, og at det ikke lenger er lett å narre det med «venstre»fraser. Når det gjelder høyrefaren, har også den vært til stede tidligere, og den trer nå tyde­ligere fram fordi de småborgerlige elementene er blitt styrket i sam­band med krisen under korninnsamlingen i fjor, men jeg tror ikke at den er fullt så klar for visse lag av partiet. Uten i minste monn å svekke kampen mot «venstre»faren, mot den trotskistiske fare, er derfor oppgaven for oss å legge hovedvekten på kampen mot høyreavviket og ta alle åtgjerder for at faren ved dette avviket skal bli likså klar for partiet som den trotskistiske fare er det.

Spørsmålet om høyreawiket ville kanskje ikke være så tilspisset som det nå er, om det ikke hang sammen med spørsmålet om van­skene ved utviklingen hos oss. Men forholdet er jo nettopp at det faktum at det fins høyreavvik, øker vanskene for vår utvikling og hemmer oss i arbeidet med å overvinne vanskene. Og nettopp fordi høyrefaren hindrer kampen for å overvinne vanskene, nettopp derfor får spørsmålet om å overvinne høyrefaren en særlig stor betydning for oss.

Et par ord om den karakter vanskene våre har. En må holde seg for øye at våre vansker ikke er stagneringsvansker eller forfallsvansker. Det fins vansker som oppstår når det økonomiske liv går tilbake eller når det stagnerer. I slike tilfelle prøver en å gjøre stagnasjonen mindre følbar eller bremse forfallet i det økonomiske liv. Vanskene hos oss har ingenting felles med vansker av dette slaget. Det som særkjenner våre vansker er at de er vansker i samband med et oppsving — at de er vekstvansker.

Når en taler om vansker hos oss, dreier det seg vanligvis om hvor mange prosent vi skal heve industriproduksjonen med, hvor mange prosent vi skal utvide åkerlandet med, hvor mange pud vi skal økeavkastningen med osv., osv. Og nettopp fordi vanskene vi har er vekstvansker og ikke nedgangs- eller stagneringsvansker, behøver de ikke være noen særlig fare for partiet. Men vansker er nå likevel vansker. Og ettersom det i slike tilfelle er nødvendig å an­spenne alle krefter for å overvinne vanskene, så spørres det etter fast­het og utholdenhet. Men fasthet og utholdenhet er det ikke alle som har i tilstrekkelig monn, enten det nå kommer av tretthet eller overanstrengelse, eller fordi man foretrekker å leve et stille liv, uten kamp og sinnsbevegelse. Og derfor er det nettopp i slike tilfelle vaklingen og vinglingen setter inn — svingninger over til den minste motstands linje, snakk om å bremse på tempoet for utviklingen av industrien, om å gi lettelser for de kapitalistiske elementer, om å gi opp kollektiv- og sovjetbrukene og overhodet alt som går ut over rammene av den vanlige og bedagelige dagsrutine. Men vi kan ikke komme av flekken hvis vi ikke overvinner vanskene som ligger foran oss. Og skal vi bli herre over vanskene, må vi først og fremst ned­kjempe høyrefaren, må vi først og fremst overvinne høyreavviket, som hemmer kampen mot vanskene og søker å lamme partiets vilje til å kjempe for å overvinne vanskene. Det er naturlig­vis en virkelig kamp mot høyreavviket jeg mener, og ikke en skinnfektning, en kamp på papiret. Det fins folk i partiet vårt som for å lette sin samvittighet ikke har noe imot å proklamere kamp mot høyrefaren — akkurat som når prestene av og til roper «halleluja, halleluja» — men som ikke gjør noe som helst praktisk for å få kam­pen mot høyreavviket i gang på en effektiv måte og virkelig overvinne dette avviket. Denne strømning betegner vi som en forsoningsvennlig strømning overfor høyreavviket, det åpent opportunistiske avviket. Det er ikke vanskelig å forstå at kampen mot den slags forsonings- vennlighet er et frontavsnitt av den alminnelige kampen mot høyreavviket, mot høyrefaren. For det er umulig å overvinne høyreavviket, det opportunistiske avviket, hvis en ikke fører systematisk kamp mot forsoningsvennligheten som tar opportunistene under sine vinger.

Spørsmålet om de personer som representerer høyreavviket er uten tvil av interesse selv om det ikke har avgjørende betydning. Vi har støtt på representanter for høyrefaren i de lavere organisasjoner i partiet da vi hadde krisen med korninnsamlingen i fjor — da en hel rekke kommunister i landdistriktene og i landsbyene opptrådte mot partiets politikk og arbeidet for en sammenslutning med kulakkelementene. Dere vet at slike elementer ble rensket ut av partiet på vårparten i år, noe som har fått spesiell omtale i det kjente dokument fra sentralkomitéen i vårt parti av februar i år. Men det ville være galt å hevde at partiet nå er fritt for slike elementer. Går vi høyere opp, til krets- og guvernementsorganisasjonene i partiet, og støver vi grundig gjennom sovjetapparatet og kooperasjonens apparat, vil vi her lett støte på representanter for høyrefaren og forsoningsvennlig­heten overfor denne fare. Alle kjenner til de «brev» og «erklæringer» og andre dokumenter som stammer fra en rekke funksjonærer i parti- og sovjetapparatet, og der tendensen til høyreavvik kommer helt klart til uttrykk. Dere vet at disse brev og erklæringer er nevnt i steno­grammet av sentralkomitéens juliplenum. Går en enda høyere opp, og stiller spørsmål om hvordan det forholder seg i sentralkomitéen, så må en medgi at det også blant medlemmene i sentralkomitéen fins visse, om enn svært ubetydelige elementer av en forsoningsvennlig holdning overfor høyrefaren. Det stenografiske referat av juliplenumet i sentralkomitéen er et direkte bevis på det. Og hvordan er stillingen i det politiske byrå? Fins det avvik der? I det politiske byrå fins det hverken høyrefolk eller venstrefolk eller forsonings- vennlige. Det må en her slå kategorisk fast. Det er på tide å gjøre endskap på den sladder som blir spredt av elementer som er illesinnet mot partiet og av opposisjonelle av alle sjatteringer — som går ut på at det i vår sentralkomités politiske byrå- fins et høyreavvik eller en forsoningsvennlig holdning overfor dette avviket.

Har det forekommet vakling i Moskva-organisasjonen eller i ledel­sen der, i Moskva-komitéen? Ja, det har det. Det ville være tåpelig nå å påstå at det ikke har forekommet vakling. Penkovs åpenhjertige tale er et direkte bevis på det. Penkov er ikke noen hr. Hvemsomhelst i Moskva-organisasjonen og i Moskva-komitéen. Dere har hørt at han utilslørt og frimodig har vedgått sine feil i en rekke spørsmål som er ytterst viktige for vår partipolitikk. Det betyr naturligvis ikke at hele Moskva-komitéen har vært befengt med vakling. Nei, på ingen måte. Et dokument som oppropet fra Moskva-komitéen til medlemmene av Moskva-organisasjonen i oktober i år vitner utvilsomt om at det er lykkes Moskva-komitéen å vinne over vaklingen blant enkelte av medlemmene. Jeg tviler ikke på at det vil lykkes den ledende kjerne i Moskva-komitéen definitivt å rette på forholdet.

Enkelte kamerater er misnøyd med at distrikt-organisasjonene har grepet inn i denne saken og tatt opp spørsmålet om å rydde ut feilene og vaklingen hos enkelte ledere av Moskva-organisasjonen. Jeg vet ikke hvordan en kan forsvare denne misnøyen. Hva galt er det i at de aktive partitillitsmenn i distriktene i Moskva-organisasjonen har latt opp målet og krevd feilene og vaklingen utryddet? Driver vi kanskje ikke arbeidet vårt under parolen om selvkritikk nedenfra? Er det ikke en kjensgjerning at selvkritikken øker aktiviteten hos partimedlemmene og hos de proletariske masser overhodet? Hva galt og farlig er det i at de aktive partiarbeidere i distriktene har vist seg situasjonen voksen?

Handlet sentralkomitéen rett da den grep inn i denne saken? Jeg tror at sentralkomitéen handlet rett. Bersin tror at sentralkomitéen går for hardt fram når den reiser spørsmålet om å avsette en av de distriktledere som har fått partiorganisasjonen i distriktet mot seg. Det er ravgalt dette. Jeg kunne minne Bersin om enkelte episoder fra 1919 og 1920, da noen medlemmer av sentralkomitéen som hadde syndet mot partilinjen på enkelte punkter — etter min mening ikke særlig alvorlig — etter forslag fra Lenin fikk en eksemplarisk av­straffelse: en av dem ble sendt til Turkestan og en annen var på nippet til å bli satt utenfor sentralkomitéen. Gjorde Lenin rett da han opptrådte slik? Jeg tror han gjorde helt rett. Stillingen i sentral­komitéen var dengang ikke slik som den er i dag. Dengang sto halvparten av sentralkomitéen bak Trotski, og i selve sentralkomitéen var stillingen ikke stabil. I dag går sentralkomitéen uten sammen­likning mildere fram. Hvorfor det? Er det kanskje fordi vi vil være snildere enn Lenin? Nei, det er ikke sakens kjerne. Sakens kjerne er at stillingen i sentralkomitéen nå er mer stabil enn den gang, og sentralkomitéen kan se seg råd til å være mer skånsom. Sakharov har heller ikke rett når han påstår at sentralkomitéen har grepet inn for seint. Han har ikke rett, fordi han åpenbart ikke vet at sentral­komitéen egentlig begynte å gripe inn allerede i februar i år. Sakha­rov kan overbevise seg om dette hvis han ønsker det. Det er riktig at inngrepet fra sentralkomitéen ikke hadde positive resultater å oppvise med en gang. Men det ville være merkelig å bebreide sentral­komitéen for det.

Slutninger: 1) Høvrefaren i vårt parti er en alvorlig fare, fordi den har røttene sine i de sosiale og økonomiske forhold i landet vårt; 2) faren ved høyreavviket øker ved at det fins vansker som en ikke kan overvinne uten at en overvinner høyreavviket og den forsoningsvennlige holdning til det; 3) i Moskva-organisasjonen har det vært vakling, det har forekommet vingleté elementer; 4) kjernen i Moskva-komitéen har med hjelp fra sentralkomitéen og distriktaktivene tatt alle åt­gjerder for å gjøre ende på vaklingen; 5) det kan ikke være tvil om at det vil lykkes Moskva-komitéen å kvitte seg med de feil som er kom­met for dagen tidligere; 6) oppgaven består i å likvidere den indre kamp, å sveise Moskva-organisasjonen sammen til en fast enhet og gjennomføre nyvalgene til celleledelsene med framgang på grunnlag av den bredeste selvkritikk. (Bifall.)

1. Uthevet av meg. J. St.